Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: De store kjedelige

Publisert den 07.02.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen kan du finne her.

De store kjedelige
Også de grå politikerne er verd å minnes.

Da Marit Arnstad denne uken varslet at hun ikke var aktuell som leder av Senterpartiet, gikk det et gisp av vantro gjennom det norske pressekorpset. Arnstad sa ikke at hun ville la være å ta den harde kampen om ledervervet, at hun ville unngå strid i partiet – nei, hun bare avslo en posisjon hun ville få servert på et sølvfat. Med sitt nei brøt Arnstad med en av de etablerte sannhetene om hva politikk og politikere skal være. For en journaliststand hvis lokale representanter har for vane å spørre enhver 16-åring som blir tillitsvalgt i det lokale ungdomspartiet om de vil bli statsminister, trosset det alle politiske tyngdelover: Politikk handler jo om makt, og drivkraften er å oppnå mer makt! Til nød kan man under tvil akseptere at makten også kan brukes til idealistiske formål.

Misforstå meg rett, politikk handler også om makt. Maktspill og kamp om posisjoner er en del av politikkens vesen, har alltid vært det og vil alltid være det. Men hvis man reduserer politikken til en higen etter personlig makt, blir det en tynn analytisk suppe – men god underholdning, som vi kan slå fast allerede før Netflix-serien House of Cards starter sin sesong nummer to.

Pressen vil ha spennende politikk med maktkamp, intriger og store begivenheter. Ja, det vil egentlig alle som er politisk interessert. Vi plukker sjelden opp bøker om de rolige periodene i historien. Det er de store karakterene i politikken vi fascineres av, de som er større enn oss vanlige dødelige, de som setter spor og står i striden. For både venner og fiender er Margaret Thatcher fascinerende med sitt ettermæle som gjenstridig, målbevisst og kompromissløs. Om hun raserte eller reddet Storbritannia strides det om, men ikke om hennes ruvende tilstedeværelse i etterkrigshistorien. På samme måte tar Franklin D. Roosevelt sin selvsagte plass i historien, som grunnleggeren av New Deal – velferdsprogrammene som la grunnlaget for den moderne velferdsstaten i USA – og en av den frie verdens ledere under annen verdenskrig. Charles de Gaulle hadde under den samme krigen et større selvbilde enn Frankrikes styrke skulle tilsi, men nettopp hans egenvilje bidro til at Frankrike fikk en større plass etter krigen enn hva det fallerte imperiet kanskje hadde fortjent. Formann Mao var nytelsessyk og hadde enorm appetitt på mat og kvinner. Han ruver i historien. Listen kunne blitt mye lengre, men på ett punkt må den faktisk stoppe.

 Hva så med alle de andre? De fleste politikere setter ikke veldig tydelige spor. De følger i skyggen av sine store forgjengere, er hverken spesielt karismatiske eller oppsiktsvekkende, de styrer, men så trygt og rolig at ingen senere bygger statuer for å minnes dem.

Jeg tenker ikke på fiaskoene, selvfølgelig. Som den amerikanske presidenten Ulysses S. Grant, tidligere general under borgerkrigen, som drakk som en svamp da han satt i Det hvite hus. Eller vår egen statsminister Jens Hundseid som både skapte utenrikspolitisk uro og selv endte opp på gal side under krigen. Jeg tenker på de solide, dem vi ikke husker. Og i ettertid – hvis man ikke er blant de aller største – er det ikke egentlig bedre ikke å bli husket fordi livet i landet gikk videre, fremgangen fortsatte, men uten de store rykk og brå endringer? En Oscar Torp, en Ludwig Erhard, en Lord Salisbury eller Harold MacMillan blir kanskje husket av historikere og samfunnsinteresserte, men ingen av dem ruver. For menneskene som levde da, var det kanskje viktigere at livets faste gang kunne fortsette uten de store forstyrrelser enn at landets leder fikk sin plass i historien.

 Det ble sagt om den engelske politikeren Sir Robert Peel at han aldri var forut for sin tid, men alltid midt i den. Det er usikkert om det var ment som en fornærmelse eller et kompliment. Jeg synes det er en ganske god attest å få. Jens Stoltenberg skuffet pressekorpset da han før valget uttalte at ambisjonen hans var å være en «kjedelig politiker». Det lovet selvfølgelig dårlig for norsk politikk som tilskuersport. Men det er verdt å huske på: at fascinerende som de ruvende skikkelsene er, så betyr en svært spennende politikk ofte at det er krisetid i landet. Og det er vel strengt tatt bedre å lese om enn å oppleve.

 

1 kommentar »

Hareide bommer

Publisert den 15.08.2012 i Blogg

Etter at 22. juli-kommisjonen la frem sin knusende rapport, hvor de i kapittel 18 er svært kritiske til at Grubbegata ikke ble stengt, har flere personer lagt ut lenker på blant annet Facebook som viser til at både Høyre og Fremskrittspartiet var kritiske til å stenge gaten. Det stemmer, og det var et standpunkt de delte med et flertall i Oslo bystyre og med blant annet Aftenposten, som skrev en i dag beryktet leder om saken. Kommisjonen er allikevel tydelig på hvor hovedansvaret ligger: Hos FAD (Fornyings- og administrasjonsdepartementet). Kommisjonen beskriver en prosess hvor ansvaret ikke plasseres klart og hvor prosesser ikke avsluttes.

Hensikten med Facebook-lenkene fra AP-folk på Twitter er tydelig. De vil si at svikten i beredskap er en svikt fra hele det politiske Norge, ikke bare fra regjeringen.

Noe av det samme er Knut Arild Hareide inne på. I går på Dagsnytt Atten sa han at selv om alle KrFs forslag ville blitt gjennomført, så ville beredskapen vært mangelfull. Han gjentar det samme i Aftenposten. I en forstand har selvfølgelig Hareide rett, og de som lenker på FB har et poeng. Ingen politiker kan med hånden på hjertet si at alt ville fungert knirkefritt med sitt alternativ. Samtidig er Hareides i og for seg beundringsverdige forsøk på å være ydmyk, en skivebom av to grunner:

Den rødgrønne regjeringen har sittet i syv år, siden 2005. Det er et helt umulig utgangspunkt å forsøke å sammenligne hva som faktisk er blitt gjort med  en tenkt, teoretisk og kontrafaktisk situasjon, nemlig hva som kanskje-muligens ville blitt gjort dersom vi hadde en helt annen regjering. Det er i praksis umulig å svare på hva en annen regjering og andre personer ville gjort i den samme situasjonen. Det eneste vi kan holde oss til i denne situasjonen er hva som faktisk er gjort av de som faktisk hadde ansvar. Regjeringen har et overordnet ansvar. Uavhengig av hva andre mener. Man kan ikke skylde på opinionen, at andre har ment det samme , at andre også har tatt feil og så videre og videre. Å ta ansvar innebærer med nødvendighet å ta personlig ansvar for sine egne handlinger og vurderinger, også for det man ikke har gjort. Å ta politisk ansvar innebærer det samme.

Det betyr at vi også bør stille kritiske spørsmål til om Stortinget har gjort nok og om opposisjonen har gjort nok, men det er noe annet enn å lage teoretiske konstruksjoner og tenk-hvis-scenarier.

Det andre poenget er enda viktigere: Det er ikke slik at ansvar i Norge flyter og ikke kan plasseres, at en eller annen udefinerbar masse som heter «politikerne» eller «makten» har ansvaret. Nei! Ansvaret i Norge er tydelig plassert. Regjeringen har ansvar som utøvende makt, Stortinget har ansvar som lovgivende makt. Hovedansvaret for beredskapen i landet ligger hos de som styrer, med andre ord hos regjeringen. Å ha noe annet som utgangspunkt er både misforstått og vil lett føre til ansvarspulverisering.

Rent menneskelig forstår jeg Hareides poeng, og ydmykhet er uten tvil en dyd. Men i denne sammenhengen er det minst like viktig å plassere ansvar klart og tydelig. Det kan føles urimelig, det kan være vanskelig og det er helt sikkert mange, mange individuelle forklaringer på hvorfor folk har handlet som de gjorde. Men rent politisk kan ikke ansvaret skyves bort. Regjeringen har ansvaret for regjeringens politikk. Der har også Jens Stoltenberg vært beundringsverdig klar.

2 kommentarer »

VG: Stoltenberg må gå av

Publisert den 14.08.2012 i Blogg

Norges neststørste avis er i dag soleklar på lederplass: Stoltenberg må gå av (http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10059927) Nå har den fjerde statsmakt selvfølgelig ingen konstitusjonell rolle, og det kan kanskje være fristende for noen å anta at de har tatt for mye Møllers Tran i Verdens Gangs lokaler. Det er i så fall å lulle seg inn i falske forestillinger.

Som stortingsrepresentant skal jeg bruke tid på å lese rapporten, diskutere med Høyres gruppe, delta aktivt i høringer og så videre. Hva det politiske utfallet blir vet vi ikke ennå. Men det er mulig å si noe generelt om det som kom frem i går:

– De fleste, undertegnede inkludert, ble overrasket over hvor krass kommisjonens rapport var. Flere, igjen inkludert meg selv, ble også overrasket over hvor systematiske feilene var, og over at de langt fra skyldtes manglende investeringer i utstyr alene. Snarere peker kommisjonen på en kultur for manglende ansvarstaging. Det var ikke enkeltpersoner som tabbet seg ut, det var hele systemet som sviktet

– Særlig det siste poenget er avgjørende. Det konstitusjonelle ansvaret har statsråden (og da ikke statsråden som person, men statsråden som politiker. Hvis noe er gjort galt i et departement er det, hva Stortinget angår, statsrådens ansvar). Stoltenberg har som regjeringssjef det øverste ansvaret for politikken regjeringen fører, også når det svikter.

– Stoltenberg sier at han tar ansvar. Godt er det. Men det mange avisredaksjoner spør om i dag er: Hva innebærer det å ta ansvar i ettertid? Normalt hører vi setningen «Jeg tar mitt ansvar» etterfulgt av en annen setning «…og trekker meg.»

Hvorvidt Stortinget vil ende på samme konklusjon som VG er alt for tidlig å si noe om. Vi må ha litt bedre tid på oss en avisredaksjonene. Men VGs skarpe leder i dag er ikke bare en tom spissformulering, den trekker både konsekvensene av Stoltenbergs egen retorikk og viser hvor ekstremt alvorlig og knusende rapporten fra 22. juli-kommisjonen er.

1 kommentar »