Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Språkfeiden

Publisert den 01.02.2013 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Denne uken om språk, retorikk og politikk.

Språkfeiden

«A rose is a rose is a rose.» Men en «privatisering er konkurranse-utsetting er fritt brukervalg».

At språk skaper virkelighet, er et av disse postmodernistiske munnhellene man bør være varsom med. Men det er rimelig åpenbart at språket former vår forståelse av virkeligheten. Selv om «a rose is a rose is a rose», som Gertrude Stein skrev, er det i politikken like åpenbart at «privatisering er konkurranseutsetting er fritt brukervalg». I et valgår skjerpes kampen om begrepene.

Venstresiden vil hamre inn at høyresiden ønsker en privatisering av velferden. Jeg antar, siden dette er et av de retoriske paradenumrene på de kanter, at ordet privatisering slett ikke vekker positive assosiasjoner i de brede velgermasser. Vi nordmenn liker at staten tar ansvar, vi liker velferdsstaten vår, og privatisering leder tankene hen til profitt, grådighet og all annen vederstyggelighet som slett ikke hører hjemme på velferdsområdet.

Fra høyresiden vil man derimot få høre at «vi vil ha fritt brukervalg slik at de eldre får velge selv» eller at «vi vil ha et mangfold av tilbud». Frihet – retten til å bestemme selv – høres langt mer positivt ut. Vi nordmenn liker som sagt staten, men vi er skeptiske til formynderstaten, vi liker det ikke når politikerne blander seg for mye. Det er fortsatt en rest av den opprørske bondeånden i oss. Dessuten høres det fint ut at eldre mennesker skal behandles som de voksne, oppegående mennesker de faktisk er.

Det er vanskelig å være mot fritt brukervalg, lettere å være mot privatisering.

Hva er sannheten? Hva er den uhildede innfallsvinkelen, den som ikke er farget av politisk retorikk? Begge begrepene – privatisering og fritt brukervalg – har noe sant i seg. Begrepet privatisering ble oppfunnet av Toryene, det britiske, konservative partiet under Margaret Thatcher på 1980-tallet, for å beskrive deres program for å selge statlige bedrifter til private eiere.   Siden det å la private bedrifter levere for eksempel eldreomsorg, til en viss grad innebærer at private overtar deler av en offentlig oppgave, peker begrepet på noe relevant. Samtidig underslår bruken av privatisering noe helt vesentlig: Det offentlige vil fortsatt ha ansvar for finansieringen og kvaliteten på tjenesten. Ja, faktisk vil det offentlige ha ansvar for nesten alt, unntatt selve tjenesteproduksjonen. Å slippe til private firmaer  i for eksempel hjemmetjenestene er noe  helt annet enn å selge en statsbedrift til  private aksjonærer.

Likeså beskriver fritt brukervalg en  sentral del av virkeligheten. Hvis det åpnes for at private aktører kan levere hjemmetjenester på kommunens regning, vil de eldre selv kunne velge mellom forskjellige leverandører – og de vil kunne velge bort leverandører som de ikke liker. Men fritt brukervalg toner ned metoden for å oppnå dette. Alt fokus er på å flytte makten fra byråkratiet til den enkelte, intet nevnes om metoden for å oppnå dette. Rent retorisk er det private innslaget i fritt brukervalg den enkelte borger, ikke de private bedriftene.

Det er flust med slike eksempler i politikken. Pensjonsreformen er enten en modernisering eller et velferdskutt. Ikke-offentlige skoler er enten friskoler eller privatskoler. Å redusere skattenivået er enten skattelette eller velferdskutt. Nav-brukere er enten syke eller navere, og så videre.

Men det betyr ikke at alt flyter. I de aller fleste tilfeller vil det være mulig å beskrive relativt presist og nøytralt hva de forskjellige partiene foreslår – og forklare hvorfor. For eksempel er konkurranseutsetting mer nøytralt enn både privatisering og fritt brukervalg  for å beskrive det åpne, offentlige tjenestetilbud for private bedrifter gjennom jevnlige anbudsrunder.   Sett fra en politikers ståsted er valget enklere. Hva skal stå på banneret i landsmøtesalen: «Vi må åpne offentlige tjenestetilbud for private leverandører gjennom jevnlige anbudsrunder!» eller «Fritt brukervalg!»? Det er, som amerikanerne sier, en no-brainer.

2 kommentarer »

God dag, mann. Nyliberalisme

Publisert den 26.11.2012 i Blogg

I lørdagens bokmagasinet i Klassekampen (ikke på nett), er det en anmeldelse av Asle Tojes ny bok Rødt, hvitt, blått. Om demokratiet i Europa. Anmelderen er, i likhet med de fleste andre, nokså positiv og finner mye spennende i boken. Men, igjen i likhet med mange andre, kritiserer hun abstraksjonsnivået. Hun mener altså at Toje bruker begreper, ord og vendinger som han ikke forklarer — og det pleier ikke å være comme il faut i akademiske kretser.

Jeg har ennå ikke lest Tojes bok. Etter hva jeg forstår er det skrevet som et eller flere essays, ikke som en vitenskapelig avhandling. Men like interessant er det å se hvilke ord som trekkes frem og som Toje beskyldes for å ikke definere: Frihet, nasjonen, fellesskapet, nasjonalstaten osv.

Som selverklært konservativ er dette begreper jeg umiddelbart kjenner igjen. Jeg vet litt om deres idehistorie og litt om hvordan forskjellige tenkere har brukt begrepene tidligere. Men kanskje enda viktigere: Ordene gir umiddelbar mening for meg.

Det er selvfølgelig ingen unnskyldning for å ikke være presis, men jeg lurer på om det kan være en illustrasjon av at de fleste som anmelder boken har et ståsted til venstre, dette er rett og slett ord og begreper de ikke er vant med å forholde seg til. Ikke fordi de drives av vond vilje, men fordi de stort sett har møtt andre typer begreper i den politiske litteraturen. Det kan være begreper som nyliberalisme, økende forskjeller, klasser, menneskerettigheter og så videre. Disse begrepene er også umiddelbart forståelige for mange, men kan også problematiseres og brukes ofte uten nærmere forklaring eller definisjon.

Kan det rett og slett være at høyre- og venstresiden har problemer med å forstå hverandres språkbruk og begreper? God dag, mann. Nyliberalisme. God dag, mann. Tradisjonen.

1 kommentar »