Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: De store kjedelige

Publisert den 07.02.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen kan du finne her.

De store kjedelige
Også de grå politikerne er verd å minnes.

Da Marit Arnstad denne uken varslet at hun ikke var aktuell som leder av Senterpartiet, gikk det et gisp av vantro gjennom det norske pressekorpset. Arnstad sa ikke at hun ville la være å ta den harde kampen om ledervervet, at hun ville unngå strid i partiet – nei, hun bare avslo en posisjon hun ville få servert på et sølvfat. Med sitt nei brøt Arnstad med en av de etablerte sannhetene om hva politikk og politikere skal være. For en journaliststand hvis lokale representanter har for vane å spørre enhver 16-åring som blir tillitsvalgt i det lokale ungdomspartiet om de vil bli statsminister, trosset det alle politiske tyngdelover: Politikk handler jo om makt, og drivkraften er å oppnå mer makt! Til nød kan man under tvil akseptere at makten også kan brukes til idealistiske formål.

Misforstå meg rett, politikk handler også om makt. Maktspill og kamp om posisjoner er en del av politikkens vesen, har alltid vært det og vil alltid være det. Men hvis man reduserer politikken til en higen etter personlig makt, blir det en tynn analytisk suppe – men god underholdning, som vi kan slå fast allerede før Netflix-serien House of Cards starter sin sesong nummer to.

Pressen vil ha spennende politikk med maktkamp, intriger og store begivenheter. Ja, det vil egentlig alle som er politisk interessert. Vi plukker sjelden opp bøker om de rolige periodene i historien. Det er de store karakterene i politikken vi fascineres av, de som er større enn oss vanlige dødelige, de som setter spor og står i striden. For både venner og fiender er Margaret Thatcher fascinerende med sitt ettermæle som gjenstridig, målbevisst og kompromissløs. Om hun raserte eller reddet Storbritannia strides det om, men ikke om hennes ruvende tilstedeværelse i etterkrigshistorien. På samme måte tar Franklin D. Roosevelt sin selvsagte plass i historien, som grunnleggeren av New Deal – velferdsprogrammene som la grunnlaget for den moderne velferdsstaten i USA – og en av den frie verdens ledere under annen verdenskrig. Charles de Gaulle hadde under den samme krigen et større selvbilde enn Frankrikes styrke skulle tilsi, men nettopp hans egenvilje bidro til at Frankrike fikk en større plass etter krigen enn hva det fallerte imperiet kanskje hadde fortjent. Formann Mao var nytelsessyk og hadde enorm appetitt på mat og kvinner. Han ruver i historien. Listen kunne blitt mye lengre, men på ett punkt må den faktisk stoppe.

 Hva så med alle de andre? De fleste politikere setter ikke veldig tydelige spor. De følger i skyggen av sine store forgjengere, er hverken spesielt karismatiske eller oppsiktsvekkende, de styrer, men så trygt og rolig at ingen senere bygger statuer for å minnes dem.

Jeg tenker ikke på fiaskoene, selvfølgelig. Som den amerikanske presidenten Ulysses S. Grant, tidligere general under borgerkrigen, som drakk som en svamp da han satt i Det hvite hus. Eller vår egen statsminister Jens Hundseid som både skapte utenrikspolitisk uro og selv endte opp på gal side under krigen. Jeg tenker på de solide, dem vi ikke husker. Og i ettertid – hvis man ikke er blant de aller største – er det ikke egentlig bedre ikke å bli husket fordi livet i landet gikk videre, fremgangen fortsatte, men uten de store rykk og brå endringer? En Oscar Torp, en Ludwig Erhard, en Lord Salisbury eller Harold MacMillan blir kanskje husket av historikere og samfunnsinteresserte, men ingen av dem ruver. For menneskene som levde da, var det kanskje viktigere at livets faste gang kunne fortsette uten de store forstyrrelser enn at landets leder fikk sin plass i historien.

 Det ble sagt om den engelske politikeren Sir Robert Peel at han aldri var forut for sin tid, men alltid midt i den. Det er usikkert om det var ment som en fornærmelse eller et kompliment. Jeg synes det er en ganske god attest å få. Jens Stoltenberg skuffet pressekorpset da han før valget uttalte at ambisjonen hans var å være en «kjedelig politiker». Det lovet selvfølgelig dårlig for norsk politikk som tilskuersport. Men det er verdt å huske på: at fascinerende som de ruvende skikkelsene er, så betyr en svært spennende politikk ofte at det er krisetid i landet. Og det er vel strengt tatt bedre å lese om enn å oppleve.

 

1 kommentar »

Morgenbladet: Jesus som valgkampmedarbeider

Publisert den 05.08.2013 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Jesus som valgkamparbeider

Religion har noe å tilføre politikken, men det betyr ikke at Jesus kan verves som valgkampmedarbeider.

Kanskje noe overraskende i et av verdens mest sekulære land, har Jesus fått en viktig birolle i valgkampens late sommeruker. Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa skapte oppstyr da hun slo fast at kristne ikke burde stemme KrF. En Ap-politiker på Vestlandet tok det hele ett steg lenger da hun slo fast at Jesus er sosialdemokrat. Hvorvidt han, som dagens statsminister, stemmer det samme som sin far, sa innlegget hennes ikke noe om.

Mange sekulære mener saken er enkel: All prat om religion, Gud og Jesus har ingenting å gjøre i politikken. Jeg er uenig, for livssyn har en viktig rolle å spille i den offentlige debatten, også kristendommen, men under gitt forutsetninger.

Kristen tro på frelse og evig liv har ingen plass i den politiske debatten, men kristendommen er også en moralfilosofi som inneholder noen grunnleggende ideer om hva som er riktig og galt. Som daværende kardinal Ratzinger – senere pave Benedikt – og filosofen Jürgen Habermas diskuterte i en samtalebok fra 2007, har kristne argumenter en plass i samfunnsdebatten så sant de kan formuleres på en måte som også kan godtas av sekulære. Kristne verdier, som det kalles i vår tid, må med andre ord også begrunnes med rasjonelle argumenter. Det er et syn som først og fremst forbindes med middelalderfilosofen Thomas Aquinas. Han mente at det ikke kunne være noen motsetning mellom fornuften og den åpenbarte sannhet, dermed kunne også deler av den kristne sannheten forstås og forsvares med fornuften.

Å utelukke ethvert argument som bygger på et kristent livssyn fra samfunnsdebatten, er like ufornuftig som å utelukke alle moralfilosofiske argument. For å sette det på spissen: Ingen Jesus, heller ingen Aristoteles eller Kant.

Kristendommens grunnleggende moralfilosofi har selvfølgelig også politiske implikasjoner. At det er enorm variasjon i hvilke konklusjoner som trekkes fra kristendommen – fra Den norske kirke til kirken i Uganda, fra George W. Bush til frigjøringsteologene – kompliserer selvfølgelig bildet. Ja, faktisk så mye at undertegnede ikke en gang kan begynne å tenke over det i sommervarmen da hodet lett vil koke over.

For å begynne med ytterpunktene: Kristendommen har hverken plass til rasehat eller Gulag. Men hva med miljøpolitikken? Flere i Den norske kirke har tatt avstand fra oljeutvinning i nord og begrunnet det med nettopp sitt livssyn. Enn si skattepolitikken, skjenkepolitikken eller finanspolitikken? Reductio ad absurdum vil vi til slutt komme frem til spørsmålet om hva Jesus mente om strandlinjesonen eller fylkeskommunen. Jeg har lest min Bibel, men fånyttes søkt etter svar på de spørsmålene.

Overgangen mellom hva kristendommen kan og ikke kan si noe om, er glidende. Hvordan stopper vi før Jesus blir vervet som valgkampmedarbeider for Senterpartiet, sjefsideolog for Kristelig Folkeparti eller kooptert til å stå på stand for sosialdemokratiet?

Kanskje nettopp ved å anerkjenne hva som er kristendommens moralfilosofiske kjerne. Jo lenger vi beveger oss unna denne kjernen, jo nærmere kommer vi den irsk-engelske filosofen og politikeren Edmund Burkes sitat om at «omstendigheter (som noen herrer regner for ingenting) gir i realiteten til ethvert politisk prinsipp dets karakteristiske farge (…)». Nettopp når vi er langt unna kjernen, må vi anerkjenne at kristendommen ikke har fasitsvar. Bibelen er hverken sosialdemokratisk eller konservativ, faktisk heller ikke kristendemokratisk.

Kanskje er det så enkelt som en prest skrev på twitter som svar på det spøkefulle spørsmålet om hva Jesus ville stemt: Kongenes konge er vel som andre monarker: Han har ikke stemmerett, bare vetorett.

3 kommentarer »

Morgenbladet: Når grenser flyttes

Publisert den 18.05.2012 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver 3. uke på baksiden av Morgenbladet hvor du også kan lese spalten.

Teknologien vil fortsette å presse etikkens grenser. Det kan virke som om vi er dømt til å følge med på ferden.

De stive smilene til landets avisredaktører kan lett forlede, men sannheten finnes i øynene deres. Det er nemlig lett å smile med munnen, men vanskeligere å smile med øynene. Særlig om man ikke mener det. Jeg møtte en gang en politiker som hevdet han klarte å smile med øynene på kommando. Vedkommendes politiske karriere ble avsluttet nokså brått etter det vi kan kalle en litt uheldig omgang med filmkameraer.

De stive smilene i avisredaksjonene kan ikke skjule frykten i øynene deres, og den frykten skyldes teknologiens ubønnhørlige fremmarsj. For noen år siden, da de fortsatt var beruset av skyhøye opplagstall, skal VGs ledelse etter sigende ha trodd at avisen kunne melke det godt voksne markedet i mange år fremover. 55-åringer som hadde plukket opp avisen på vei hjem fra jobben i 35 år, ville ikke plutselig slutte med det. Men så begynte de søren meg med nettopp det, de sluttet å plukke med seg avisen. Flere og flere for hvert eneste år. Det kan virke som en jernlov: Hvis den teknologiske utviklingen kan endre et handlingsmønster, vil den også gjøre det.

Det debatteres voldsomt hva som vil skje med våre gode, gamle papiraviser i årene fremover, men den teknologiske utviklingen presser også andre, kanskje viktigere grenser. Et illustrerende eksempel kom da Vårt Land kunne melde om at ti aborterte fostre levde i over en time etter et inngrep i 2011. Noen av fostrene var like store som nyfødte barn som sykehuset forsøker å redde. Abortene var trolig ulovlige, men like fullt ser vi to grenser som nærmer seg hverandre: Den ene er grensen for når vi tillater senaborter, den andre er grensen for når helsevesenet vil og kan forsøke å redde et for tidlig født barn. I land med mer liberale abortgrenser enn Norge, for eksempel USA, har grensene krysset hverandre for lengst.

Det etiske dilemmaet blir skrikende. I det ene tilfellet har vi som samfunn sagt at det å fjerne spiren til et liv er akseptabelt (dog innenfor svært strenge grenser så sent i svangerskapet). I det andre tilfellet gjør vi alt i vår makt for å redde et liv.

Et annet eksempel: Vi kan stadig tidligere oppdage problemer med barn i mors mage gjennom ultralyd, og sterke politiske krefter ønsker å gjøre tidlig ultralyd tilgjengelig for absolutt alle. Allerede i dag har rundt 60 prosent av kvinnene som får ultralyd i offentlig regi, også foretatt en slik undersøkelse for egen regning. Kombinasjonen av tidlig ultralyd og dagens grense for selvbestemt abort åpner for det noen kaller sorteringssamfunnet. Fostre velges bort utelukkende på grunn av sine egenskaper eller «defekter». I land som Danmark, hvor praksisen er svært liberal, har det ført til en kraftig nedgang i barn som fødes med Downs syndrom.

Men når teknologien først er kommet, er det all grunn til å tro at grensene på sikt vil presses enda lenger. I en riktignok omdiskutert rapport basert på nokså få tilfeller ble det vist at indiske foreldre med flere enn to barn oftere valgte abort dersom fosteret var jente. Kjønnsselektiv abort er svært vanlig i store deler av verden, og det brer om seg. Guttebarn er mer sårbare for barnesykdommer enn jentebarn, og derfor fødes det rundt 105 gutter per 100 jenter. Men i Kina er ratioen 120 til 100, i India er den 109 til 100. Det skyldes selvfølgelig delvis kulturelle syn på kvinner, men større informasjon om fosterets egenskaper kan også gjøre at selve valgmuligheten i seg selv blir mer fristende for flere.

Det er ofte de små stegene som omformer vår hverdag. Gradvis synker salget av cd-plater, helt til den dagen heldigital musikk blir en selvfølge. Man slutter å skrive brev. Leserne slutter gradvis å kjøpe papiravisen, dagliglivets rutiner endrer seg og koblingen mellom kvalitet og papir blir borte. Vi følger med på ferden, ofte uten å tenke nærmere over det. Det er verre når vi tråkker inn i etiske minefelt.

1 kommentar »