Abonner via RSS eller E-post

VG: Drømmen om Irak

Publisert den 30.12.2011 i Artikler

Denne kronikken står på trykk i dagens VG. Jeg finner den ikke på nett foreløpig. Jan Arild Snoens gjennomgang av sitt standpunkt kan lese hos Minerva.

Jeg tok feil i 2003. Drømmen om Irak var en drøm om sosial ingeniørkunst som burde fått varselslampene til å lyse.

Jan Arild Snoen, skribent i Minerva, skriver 27.12 at invasjonen av Irak var verdt kostnadene. Jeg er uenig.
20. mars 2003 gikk en koalisjon av fire land under ledelse av den amerikanske krigsmaskinen, til angrep på Saddam Husseins Irak. Litt over en måned senere, 1. mai, landet George W. Bush jr. på Hangarskipet USS Abraham Lincoln. I bakgrunnen kunne man se et banner med ordene Mission Accomplished. Den militære invasjonen var over, men okkupasjonen av Irak hadde akkurat startet.

Det undervurderes ofte i hvor stor grad Irak-krigen også var et idealistisk foretagende. Vi er vant til å tenke på idealisme som noe godt, men idealisme må dypest sett forstås som en tanke om at verden kan formes etter visse ideer, og at hvis disse ideene er gode så vil resultatet også bli godt. Problemet er bare at virkeligheten ikke alltid tas med i ligningen.

Ikke uten grunn ble de neokonservative rundt George W. Bush beskrevet som ”bevæpnede idealister”. De var inspirert av blant annet Ronald Reagans moralske kamp mot kommunismen – the evil empire – og mente USA hadde et ansvar for å sikre utbredelse av demokrati i Midtøsten. Denne idealismen ble særlig tydelig i Bush` andre innsettelsestale hvor han blant annet sa at ”vårt beste håp om fred i verden ligger i at friheten spres til alle.” Den neokonservative analysen var at terrorismens røtter lå i Midtøstens manglende demokrati (en analyse vi for øvrig finner igjen i noen av de mest optimistiske omtalene av den arabiske våren). Hvis terrorismen skulle bekjempes, måtte røttene kuttes av. Bush-administrasjonen satte i gang en storstilt kampanje for å spre demokrati i Midtøsten. Bush understreket i sin innsettelsestale at demokrati måtte ”velges” og ikke kunne ”påføres utenfra med militærmakt”, men filosofien i Irak var i praksis en ganske annen.

Kaoset, lidelsene og vanstyret i Irak etter invasjonen er godt dokumentert. Deler av politikken skyldtes en grunnleggende mangel på kunnskap om det irakiske samfunnet og om de politiske og religiøse spenningene i landet. Snoen argumenterer med at Saddam Hussein var en brutal diktator. Det var han. Men kan det i seg selv forsvare krigen?

Problemet med Irak-krigen er ikke motivene, men virkemidlene. Kritikken blir godt formulert av den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama, mest kjent for sin bok om The end of history. Han var tidlig en støttespiller for krigen, men endret mening og ble en av de neokonservatives sterkeste kritikere. Med retorisk schwung spør han hvordan amerikanske politikere som ikke en gang kan få orden på skolene i sin egen hovedstad Washington DC, tror de skal klare å bygge opp et helt land nærmest fra bunnen av. USA og koalisjonen skulle ikke bare fjerne Saddam Hussein, de skulle også bygge et demokrati. Fukuyama kritiserer Bush for en naiv tro på sosial ingeniørkunst, en tanke om at verden kan knas og formes ved hjelp av makt og vilje. Problemet oppstår når ideene møter virkeligheten.

Fasiten i Irak er ikke bare nesten 5000 drepte koalisjonssoldater og over 100 000 sivile døde, men en region hvor maktvakuumet etter Saddam Hussein trolig styrket Irans posisjon. Krigen svekket samholdet i NATO-alliansen og den svekket USAs posisjon både i Vesten og Midtøsten. Invasjonen var ikke folkerettslig forankret og gjorde skade på FNs posisjon. Bildene fra fangebehandlingen i Abu Ghraib gikk verden rundt og ble illustrerende nok hengt opp utenfor amerikanernes kontor i Havana. I Midtøsten ble USAs stilling neppe styrket. Snoen siterer Christopher Hitchens påstand om at den arabiske våren trolig ble inspirert av de frie valgene i Irak. Bevisførselen er i beste fall haltende og bildet er brokete. Selv om Libya trolig har fått et mer pro-vestlig styre, vil en alliert som Egypt trolig vende seg mer og mer bort fra USA.

Irak-krigen kostet mange menneskeliv, rokket ved den skjøre regionale maktbalansen og svekket USA og Vestens omdømme. Selv var jeg en sterk tilhenger av krigen som nestleder i Unge Høyre. Saddam Hussein var ond og måtte fjernes. I likhet med Jan Arild Snoen hadde jeg grovt undervurdert konsekvensene av min idealisme. Heldigvis var Unge Høyres organisasjon skeptiske, og ungdomspartiet vedtok i 2003 en uttalelse som ikke støttet invasjonen fordi den manglet folkerettslig forankring.

4 kommentarer »