Abonner via RSS eller E-post

VG: Utdanning og forskjeller

Publisert den 01.06.2017 i Artikler, Blogg

Agenda vil diskutere ulikhet, men ikke løsningene for å bekjempe ulikhet. Det er nær absurd når Marte Gerhardsen nedvurderer skolens rolle.

Marte Gerhardsens kronikk i VG (29.05) kan ikke forstås på annen måte enn at utdanning og tidlig innsats er avsporinger i debatten om hvordan vi skal bekjempe uønskede sosiale forskjeller. Det er intet mindre enn oppsiktsvekkende svakt fra en leder av en tenketank, og det går på tvers av svært solid forskning, inkludert anbefalingene i rapporten Marte Gerhardsen selv viser til.

Hver eneste høst begynner 60 000 seksåringer på skolen. De gru-gleder seg og møter opp fulle av forventning. De skal lære å lese og skrive og regne, de skal møte det norske samfunnets verdier og lære å tenke selv. For mange går det bra, men altfor mange blir hengende etter allerede tidlig i skoleløpet. Det er ikke tilfeldig hvem det gjelder. Det er rett og slett store forskjeller mellom elever fra ulike sosiale kår når det gjelder hvor godt de lykkes i utdanningssystemet. Særlig stor betydning har foreldrenes utdanningsnivå. Inntekt har mindre å si. Med andre ord er det større mulighet for at du gjør det godt på skolen hvis du har foreldre med lang utdannelse, enn hvis du har foreldre med kort utdannelse. De sosiale forskjellene ser ikke ut til å bli mindre gjennom utdanningsløpet – snarere øker de litt. Norsk skole reproduserer altså sosiale forskjeller. Om jeg hadde vært på venstresiden, ville jeg ha skrevet at klasse spiller en stor rolle for utdanningen. Jeg er ikke på venstresiden og skriver derfor sosial bakgrunn i stedet. Men at Gerhardsen ikke bare avspiser dette med en generell bisetning om gode velferdstjenester, men i tillegg nærmest driver gjøn med viktigheten av en god skole for alle, er simpelthen ikke til å tro. Mener hun det er uten betydning for forskjeller at innvandrergutten som sliter med å lære seg norsk, får hjelp og støtte fra første dag? Mener hun at forskjellene basert på foreldrenes utdanning er tilfeldige utslag – og at det ikke kan øke forskjellene?

Det er helt riktig som Gerhardsen skriver, at den norske arbeidslivsmodellen med utstrakt samarbeid og sentralisert lønnsdannelse, bidrar til å holde lønnsforskjellene nede. Blant annet derfor er den norske modellen bra. Men det er jo ikke dermed uviktig hvem som har mulighet til å nå hvor i arbeidslivet, om også barn av foreldre med kort utdannelse kan bli direktører, sivilingeniører, arkitekter eller lektorer, om de ønsker og vil.

Det hele blir enda mer merkelig når man faktisk leser rapporten som Gerhardsen baserer mange av innleggene sine på. I OECD-rapporten In it together: Why less inequality benefits all (2015) som Gerhardsen lenker til, er ett av hovedpoengene at underinvestering i utdanning fører til samfunnsøkonomisk tap fordi barn og unge fra underpriviligerte grupper ikke får utnyttet sine ferdigheter. Og det dreier seg ikke bare om tilgang til barnehage og skole, nei, som rapporten understreker: «but even more importantly, the quality of education» (s. 80). Altså utdanningskvalitet. Nettopp derfor er videreutdanning av lærere viktig, nettopp derfor er tidlig innsats viktig, nettopp derfor er en kunnskapsskole som ikke bare når de med god råd og velutdannede foreldre, helt avgjørende. Noe av det samme var faktisk poenget til amerikanske Raj Chetty som Agenda inviterte i fjor for å snakke om ulikhet. Akademikeren, som også ga råd til president Obama, brukte i sin presentasjon svært mye tid på nettopp utdanning og på skolekvalitet. Hvorfor? Agenda var opptatt av å få frem at han kritiserte økt ulikhet. De syntes mindre opptatt av å få frem at han også var opptatt av å bekjempe økende ulikhet, og da først og fremst viste til utdanningssystemets avgjørende rolle.

I det hele tatt har Agenda kjørt seg inn i et temmelig monomant spor i ulikhetsdebatten, og det virker for å være helt ærlig som om de er mer opptatt av å drive valgkamp for Arbeiderpartiet enn av å drive tenketank. Men vi har allerede AP til å drive valgkamp for AP. Agenda vil snakke om ulikhet, men kun om arbeidsliv og skatt. Både arbeidsliv og skattesystem er viktig for små forskjeller, men det er i høyeste grad også innvandring og utdanningssystemet vårt. Når en av de største driverne av økt ulikhet er innvandring, og en av de viktigste verktøyene vi har for integrering er skolen, er det påfallende at akkurat dette går under tankesmiens radar. Det er for øvrig ingenting som tyder på at Agenda ønsker å bruke skattesystemet til mer utjevning eller på at den norske samarbeidsmodellen har svekket seg

Høyres fire hovedsaker ved dette valget er forsvar og beredskap, et helsevesen som gir hjelp når du trenger det, flere jobber og en kunnskapsskole for alle. Tre av de fire hovedsakene er avgjørende for å motvirke skadelige sosiale forskjeller. Fordi levealderen mellom en rus- og psykiatripasient og oss andre, er 20 år. Fordi forskjellen i karaktersnitt i matematikk mellom barn av høyt- og lavt utdannede foreldre er en og halv karakter, og fordi deltagelse i arbeidslivet er den sikreste måten å bekjempe langvarig utenforskap på. Forskjellsdebatten er viktig, ikke minst for et konservativt parti som er opptatt av trygghet, verdiskaping og stabilitet, men vi kan ikke ukritisk importere debatten fra USA og anta at den passer like godt her. I USA har reallønnsveksten for middelklassen stått stille i flere tiår, i Norge har folk flest fått mye bedre økonomi. Nå går også arbeidsledigheten ned og det skapes flere nye jobber. Samtidig er det tegn til at forskjellene øker mellom middelklassen og de som faller utenfor. En nylig rapport fra Frisch-senteret peker på at personer født inn i en familie lavest på inntektsstigen har hatt en svakere utvikling i inntekt, sysselsetting, utdanningsnivå og familieforhold enn resten av befolkningen. Forskerne mener at økt tilgang til utdanning for alle har bidratt til utjevning mellom grupper med ulike evner, men også at utdanning er blitt stadig viktigere for å lykkes i arbeidslivet. Da er verken tidlig innsats, videreutdanning for lærere, høyre forventninger til hver enkelt elev eller ekstra innsats for de elevene som trenger det mest, en digresjon i ulikhetsdebatten. Det er faktisk kjernen.

Innlegget stod på trykk i VG.

Legg igjen din kommentar »

Høyre og sykelønn

Publisert den 19.03.2013 i Blogg

Magnus Marsdal påstår at Høyres skjuler våre egentlige intensjoner om sykelønnsordningen. Jeg har svart ham hos NRK Ytring med blant annet:

Nå skal IA-avtalen fornyes i høst. Det er Høyre positive til. Jeg har derfor sagt til blant annet Klassekampen at dersom Høyres landsmøte ikke vedtar noe annet (og det tror jeg ikke de gjør), så vil Høyres sykelønnspolitikk fra de siste åtte årene fortsette. Med andre ord vil vi også i kommende fireårsperiode ha et utbetalingsnivå som i dag. Høyres landsmøte går av stabelen i god tid før valget.   Kan neppe finne garantier noen steder   Dette er ikke godt nok for Marsdal, som ønsker en garanti på at ikke et eneste komma skal endres i sykelønnsordningen.   Men hvis Marsdal med å «garantere sykelønnsordningen» mener at ordningen skal stå akkurat som i dag, uten en eneste justering i neste fireårsperiode, tror jeg ikke han vil finne et eneste parti som kan gi en slik garanti. Det vil trolig bli endringer i sykelønnsordningen i neste periode, uansett hvem som sitter i regjeringskontorene i høst.   For eksempel er det slett ikke usannsynlig at det kommer endringer i perioden som arbeidsgiver skal betale. Høyre har vært positive til en slik endring, men under den klare forutsetning at ikke totalutgiftene for bedriftene øker. (Dette var for øvrig det forslaget Bjarne Håkon Hansen og Jens Stoltenberg la frem i 2006, men da uten å konferere med partene i arbeidslivet. Gerd Liv Valla ble sint, for å si det forsiktig.)

Legg igjen din kommentar »

Høyre og arbeidslivet

Publisert den 04.05.2012 i Blogg

«Arbeiderpartiets statsråd, Anne Grete Strøm Eriksen, sa nylig at arbeidsmiljøloven er «hellig».
Det er et dårlig utgangspunkt for et moderne arbeidsliv.»

Aftenposten har i dag en større sak om et arbeidslivsutvalg som jeg har ledet. Noen vil kanskje stusse og lure på om dette er den samme personen som skrev Høyre om! Er det nå venstre om i stedet?

Mitt hovedpoeng er enkelt: Et moderne arbeidsliv forener trygghet for den enkelte arbeidstaker med den helt nødvendige fleksibilitet. Arbeiderpartiets statsråd, Anne Grete Strøm Eriksen, sa nylig at arbeidsmiljøloven er «hellig». Det er et dårlig utgangspunkt for et moderne arbeidsliv. Vi må nemlig gradvis endre lovverket for å møte de utfordringene vi står overfor. Det er minst fire store trekk som påvirker norsk arbeidsliv:

1. Verdensøkonomien er i ulage. Norge har foreløpig klart seg bedre enn mange andre, men utfordringene vil påvirke også oss. Land som opplever sviktende vekst vil satse sterkt på å bedre sin konkurransekraft, noe som igjen vil påvirke oss. Samtidig vet vi at Norge har et høyt kostnadsnivå. Derfor er vi avhengige av å jobbe smartere og mer effektivt for å sikre arbeidsplassene. Derfor er det viktig at arbeidslivet har den nødvendige fleksibilitet til å gjøre raske omstillinger, bedre konkurranseevnen og sikre norske arbeidsplasser.

2. Eldrebølgen gir flere eldre og pleietrengende noe som igjen vil øke ressursbehovet i offentlig sektor. Både av hensyn til de eldre og av hensynet til arbeidsplasser i privat sektor, krever dette løftet ikke bare flere ressurser, men større fleksibilitet både for arbeidstaker og arbeidsgiver når det gjelder å ta i bruk arbeidskraften – menneskene – best mulig.

3. Hverdagen for norske familier har endret seg de siste tiårene. Det skyldes blant annet at langt flere kvinner er kommet i jobb, at samlivsformene endres og at nye næringer og nye arbeidsplasser har andre behov enn de tradisjonelle industriarbeidsplassene. Fleksibilitet er et gode for mange arbeidstakere fordi det gir større mulighet til å kombinere arbeid og fritid på en god måte, og dermed kunne ivareta både familieliv og arbeid.

4. Respekt for loven er grunnleggende, og omfattende brudd på arbeidsmiljøloven er dokumentert i både offentlige og private virksomheter. Norsk lov skal selvfølgelig følges, men samtidig kan det store antallet lovbrudd både i offentlig og privat sektor indikere at loven ikke er godt nok tilpasset virkelighetens verden.

Det utvalget jeg har ledet mener disse endringene krever en avbalansering mellom trygghet og fleksibilitet. Vi skal ikke gå til den ene eller den andre ytterlighet.

Disse utfordringene så Arbeiderpartiet for 15 år siden, men ikke i dag. I 2001 sa daværende arbeidsminister Jørgen Kosmo til Dagens Næringsliv: ”Våre behov og muligheter når vi er 20 og 65 år, er ulike. Vi ønsker å se på muligheter for å se arbeidslivsløpet mer under ett. Vi ønsker større grad av fleksibilitet, både for arbeidstagere og arbeidsgivere” og ”Bestemmelsen om maksimalt 300 timer overtid i året sier også noe om hvor mye man kan ta ut per uke og måned. Det er et spørsmål om dette er litt for firkantet. Vi må for eksempel se på om det skal bli anledning til å jobbe mer overtid et år, for så å jobbe mindre et annet.”  Det er ganske godt sagt, synes jeg.

Utvalget foreslår å sikre grunnplankene i norsk arbeidsliv, herunder en arbeidsmiljølov som gir de ansatte beskyttelse. Samtidig foreslår vi forsiktige oppmykninger som skal gi mer fleksibilitet. Rapporten vil komme om circa en måneds tid.

7 kommentarer »