Abonner via RSS eller E-post

Hareide bommer

Publisert den 15.08.2012 i Blogg

Etter at 22. juli-kommisjonen la frem sin knusende rapport, hvor de i kapittel 18 er svært kritiske til at Grubbegata ikke ble stengt, har flere personer lagt ut lenker på blant annet Facebook som viser til at både Høyre og Fremskrittspartiet var kritiske til å stenge gaten. Det stemmer, og det var et standpunkt de delte med et flertall i Oslo bystyre og med blant annet Aftenposten, som skrev en i dag beryktet leder om saken. Kommisjonen er allikevel tydelig på hvor hovedansvaret ligger: Hos FAD (Fornyings- og administrasjonsdepartementet). Kommisjonen beskriver en prosess hvor ansvaret ikke plasseres klart og hvor prosesser ikke avsluttes.

Hensikten med Facebook-lenkene fra AP-folk på Twitter er tydelig. De vil si at svikten i beredskap er en svikt fra hele det politiske Norge, ikke bare fra regjeringen.

Noe av det samme er Knut Arild Hareide inne på. I går på Dagsnytt Atten sa han at selv om alle KrFs forslag ville blitt gjennomført, så ville beredskapen vært mangelfull. Han gjentar det samme i Aftenposten. I en forstand har selvfølgelig Hareide rett, og de som lenker på FB har et poeng. Ingen politiker kan med hånden på hjertet si at alt ville fungert knirkefritt med sitt alternativ. Samtidig er Hareides i og for seg beundringsverdige forsøk på å være ydmyk, en skivebom av to grunner:

Den rødgrønne regjeringen har sittet i syv år, siden 2005. Det er et helt umulig utgangspunkt å forsøke å sammenligne hva som faktisk er blitt gjort med  en tenkt, teoretisk og kontrafaktisk situasjon, nemlig hva som kanskje-muligens ville blitt gjort dersom vi hadde en helt annen regjering. Det er i praksis umulig å svare på hva en annen regjering og andre personer ville gjort i den samme situasjonen. Det eneste vi kan holde oss til i denne situasjonen er hva som faktisk er gjort av de som faktisk hadde ansvar. Regjeringen har et overordnet ansvar. Uavhengig av hva andre mener. Man kan ikke skylde på opinionen, at andre har ment det samme , at andre også har tatt feil og så videre og videre. Å ta ansvar innebærer med nødvendighet å ta personlig ansvar for sine egne handlinger og vurderinger, også for det man ikke har gjort. Å ta politisk ansvar innebærer det samme.

Det betyr at vi også bør stille kritiske spørsmål til om Stortinget har gjort nok og om opposisjonen har gjort nok, men det er noe annet enn å lage teoretiske konstruksjoner og tenk-hvis-scenarier.

Det andre poenget er enda viktigere: Det er ikke slik at ansvar i Norge flyter og ikke kan plasseres, at en eller annen udefinerbar masse som heter «politikerne» eller «makten» har ansvaret. Nei! Ansvaret i Norge er tydelig plassert. Regjeringen har ansvar som utøvende makt, Stortinget har ansvar som lovgivende makt. Hovedansvaret for beredskapen i landet ligger hos de som styrer, med andre ord hos regjeringen. Å ha noe annet som utgangspunkt er både misforstått og vil lett føre til ansvarspulverisering.

Rent menneskelig forstår jeg Hareides poeng, og ydmykhet er uten tvil en dyd. Men i denne sammenhengen er det minst like viktig å plassere ansvar klart og tydelig. Det kan føles urimelig, det kan være vanskelig og det er helt sikkert mange, mange individuelle forklaringer på hvorfor folk har handlet som de gjorde. Men rent politisk kan ikke ansvaret skyves bort. Regjeringen har ansvaret for regjeringens politikk. Der har også Jens Stoltenberg vært beundringsverdig klar.

2 kommentarer »

Utviklingshykleri

Publisert den 29.11.2011 i Blogg

Det skjer noe i bistandsdebatten, eller utviklingsdebatten som vi egentlig burde kalle den. I mange år ble kritikere beskyldt for egoisme og hjerteløshet, men nå stiller stadig flere spørsmål ved effekten av overføringene til fattige land. Et eksempel er bloggen Aid Watch.

I går kom nyheten om at Sverige knuser Norge. «Er snillere mot de fattige», som TV2 skrev.  Knut Arild Hareide gikk til angrep på regjeringen fordi bistandens andel av BNP har falt de siste årene, men nettopp denne innfallsvinkelen illustrerer hva som er galt med bistandsdebatten: Den gjøres om til en debatt om hvor mye vi legger inn, ikke om hva vi får ut. Med andre ord er vi mer opptatt av å fremstå som snille enn av å bekjempe fattigdom. Når dette fokuset på prosentmål kobles med idealistisk retorikk om hjertevarme og solidaritet, bærer det virkelig galt av sted. Det er riktig og viktig å gi bistand, men å stirre seg blind på kronebeløpene kan være direkte skadelig. Se for øvrig Minervas utgave om bistandspolitikk for nærmere utdyping.

Hovedårsakene til at Sverige slår Norge blir klare senere i artikkelen:

«Commitment to Development Index måler ikke bare bistand, men den totale effekten av de enkelte rike landenes politikk på utviklingen i fattige land. Norge er noe bedre enn Sverige på fredskapning og teknologioverføring til fattige land, men blir slått på bistand, innvandring og handel.»

 Bistand er altså bare en del av det som måles. Sverige har reformert sin bistandspolitikk, men de har også større handel med verdens fattige land. I Norge er virkeligheten en ganske annen. Vi sier at vi vil gi handelsfordeler til de fattigste landene, men i det øyeblikket de lykkes møter de kvoter og tollmurer, som Aftenpostens artikkel om sauekjøtt i dagens utgave illustrerer (ikke på nett). Det kan godt være et ærlig politisk poeng — vi er mer opptatt av norsk landbruk enn av utvikling i de fattige landene — men å forkle det som solidaritet, utvikling eller hjertevarme er hyklersk.

Les også Fredrik Segerfeldts kritisk artikkel om bistand hos Minerva.

4 kommentarer »