Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Perverteringen

Publisert den 26.04.2012 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet hvor du også kan lese spalten.

Perverteringen

En massemorder og terrorist sier han tilhører samme ideologiske retning som jeg.

Gjennom rettssaken har massemorderen fra 22. juli klarere fremstått som en klassisk fascist, mener ekspertene, ikke minst fordi han trekker frem og hyller høyreekstreme fascistiske og nazistiske personer fra norsk historie. Men selv foretrekker morderen begrepet kulturkonservativ. Det er i utgangspunktet et ord som klinger vakkert i mine ører: en tanke om at vi skal ta vare på og videreutvikle den kulturelle og historiske arven vi har fått overlevert fra tidligere generasjoner og som har formet vår måte å tenke på.

Men er det dét morderen har ønsket? Til en viss grad kan begrepsbruken antas å være et PR-stunt. I sitt manifest argumenterer han for hvorfor kulturkonservatisme er et bedre begrep enn historisk ladede ord som for eksempel fascisme, som vekker frykt og avsky i store deler av befolkningen. Han trenger et nytt ord, et begrep han kan okkupere og fylle med sitt eget innhold. Kulturkonservativ – et lite brukt begrep i Norge tidligere, men likevel knyttet til en kjent og legitim tankeretning – passet godt.

Hvilken kultur som skal bevares gjennom massedrap, forstår jeg ikke. De europeiske nasjoner som gjennom historien har bygget sine styresett på mord, har representert det motsatte av Europas humanistiske og kristne arv. Å anklage andre som kaller seg for konservative for å ha et ideologisk slektskap med drapsmannen gir liten mening. Jeg føler like lite ideologisk slektskap med morderen som en sosialdemokrat med en Pol Pot, selv om de begge tilhører venstresiden. Den konservative tradisjonen jeg står i er tuftet på rettsstaten, frihet under ansvar og respekt for menneskeverdet, noe ganske annet enn morderens ideologi. Heldigvis kan jeg si det med sikkerhet: Han kommenterte i 2010 en artikkel jeg hadde skrevet om temaet på Minervas nettsider. Han hadde lite til over for den.

Det er likevel kanskje for lett å avfeie morderen som en ekstremist hvis ideer er så fjerne fra alt normalt og anstendig tankegods at de knapt fortjener å diskuteres. Det er også fristende. Noen uker og måneder etter den mørke dagen i juli ble det reist en større debatt om hvilke ideer som formet morderen, hvem han hadde lest og hvem han hadde lyttet til. Noen av dem som ble navngitt, møtte debatten med med ydmykhet, andre blånektet og gikk i stedet til motangrep. Jeg kan forstå hvorfor de reagerte slik, å bli koblet til en massemorder er en voldsom anklage som hos noen har sittet for løst. Men selv om ansvaret for drapene ligger på drapsmannen alene, har vi alle et ansvar for idédebatten i samfunnet.

Morderen er ikke konservativ, han er utopist. Hans utopi har elementer av reaksjonært tankegods i seg, en drøm om å vende tilbake til en slags idealisert fortid. Men den inneholder også en romantisert forestilling om det rene, vestlige – en slags nazisme uten antisemittismen. Noe av hans virkelighetsforståelse og noen av hans begreper kan likevel se ut som de er inspirert av konservativt tankegods. Jeg understreker igjen at morderen ikke etter noen rimelig standard kan kalles konservativ, men nettopp derfor bør vi som identifiserer oss med konservatismen være ekstra oppmerksomme på hvor det går galt. Som Minervas redaktør Nils August Andresen nylig påpekte, er det gjennom å reflektere over vårt eget ståsted at vi unngår farene som ligger i alle menneskeskapte tankesett.

I alle -ismer finnes ideer som kan perverteres. En pervertering er farlig nettopp fordi noe av den opprinnelige ideen fortsatt kan skimtes, slik man kan skimte det guddommelige i Djevelen. Konservative har tradisjonelt lagt vekt på at nasjonalstaten er noe mer enn en tilfeldig ansamling individer. Det er et historisk fellesskap formet av delte erfaringer, felles kjennetegn og noen samlende verdier. Perverteringen er en blind dyrkelse av nasjonen og folkeviljen. Konservative kan være bekymret for at raske endringer vil skape rotløshet. Perverteringen er å forsøke å gjenskape en idealisert fortid. Det kan være en legitim konservativ bekymring om innvandringen er for høy og gjør sammenhengskraften i samfunnet mindre. Perverteringen er å opphøye det til en universell kamp mellom sivilisasjoner, folkeslag eller religioner, uten å se menneskene bak.

Både semantisk og ideologisk kan man argumentere for at perverteringen leder over i et annet idélandskap. Det ekstreme høyre er noe annet enn moderat konservatisme. Den radikale og voldelige sosialist er noe annet enn sosialisten, stalinisten noe annet enn den parlamentariske kommunisten. Det ubehagelige er at vi i perverteringen gjenkjenner, om enn aldri så vagt, noe av vårt eget. Det gir oss et ansvar for å bekjempe det.

1 kommentar »

Morgenbladet: Ekstrem forskjellsbehandling

Publisert den 30.01.2012 i Artikler

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Ekstrem forskjellsbehandling

Ville vi invitert en fascist inn i norske klasserom for å forklare hvorfor han går med brun skjorte?

Jeg stritter litt imot å formulere spørsmålet slik. Det høres så bombastisk ut. Jeg er jo en relativt liberal mann, tilhenger av ytringsfrihet, pluralisme og til og med litt dialog i ny og ne. Skal jeg også bidra til å demonisere en ung kvinne som ikke har gjort annet galt enn å gå med niqab? Er det ikke riktig, som det sto i et innlegg i Aftenposten (23. januar), at den niqab-bærende foreleseren som nå er på turné i regi av Foreningen !les og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), er «en modig person» som ikke bare «tør å hevde sine kontroversielle meninger i et samfunn som ikke ønsker henne velkommen», men også fortsetter å stå for dem «når alle ber henne holde kjeft»? Burde jeg ikke i stedet omfavne det innleggsskriveren kaller «en fri og åpen dialog» som innebærer «å takle holdninger vi ikke liker»? Burde jeg ikke lytte til appellene om at «å møte hverandre er den eneste måten vi kan diskutere med hverandre på. Skal vi være uenig med noen, må vi kjenne dem»?

Nei.

Nei. Ikke for enhver pris. Tyveåringen har sin ytringsfrihet og skal få slippe å bli samfunnsfiende nummer én, men vi kan ikke skåne ideene hun står for og ideologien hun forfekter fra kritikk av den grunn. Det er faktisk et oss og et dem i samfunnet, slik har det alltid vært. Vi – både kristne og muslimer, folk til høyre og venstre – er tilhengere av demokrati, ytringsfrihet og rettsstat. De er det ikke. Miljøet den unge kvinnen knyttes til har vært svært tydelige på hva de mener om det norske demokratiet.

På 1970-tallet mobiliserte store deler av Norge mot dem som ønsket proletariatets diktatur, avviste rettsstaten som småborgerlig og så med lengselsfullt blikk mot diktaturer i andre verdensdeler. Det var en verdimobilisering for det norske demokratiet mot krefter som ønsket en helt annen verden og ikke var uvillige til å trå over lik for å nå sitt paradis. Fantes det unge menn og kvinner på den ikke-demokratiske ytterste venstrefløy som var modige? Helt sikkert, men det er ikke poenget. Ei heller at venstreekstremistene trolig aldri utgjorde noen stor, direkte trussel mot norsk sikkerhet. Det fantes voldsromantikk i store doser, men ikke så mye mer. Mange på den ytterste venstrefløy var idealister med store drømmer. Mange var sikkert sympatiske mennesker. Men ideene deres var farlige og måtte bekjempes. Det var en kamp om verdier.

Det er slående hvordan vi fortsatt forskjellsbehandler det vi oppfatter som ekstreme holdninger. Derfor er åpningsspørsmålet så relevant. Ville en norsk høyreekstrem bli invitert inn i klasserommet for å fortelle om hvordan det var å leve som en minoritet i dagens Norge? Hvis dialog og det å bli bedre kjent med hverandre alltid er riktig, hvorfor inviteres ikke Fjordman til å forklare hvordan det føles å bli samfunnsfiende i sitt hjemland? Eller hva med statsviteren som mente 22. juli kunne vært et tegn på Guds vrede?

Altfor mange raser mot ekstremisme på høyresiden eller mot kristne som går over streken, men har av en eller annen grunn et slags behov for å komme i dialog med ekstreme, radikale islamister. Jeg tror ikke det skyldes vond vilje. Snarere tvert i mot. Det er trolig et utslag av velvilje. De klarer rett og slett ikke å sortere ekstremistene fra de andre. De ønsker å forsvare norske muslimer mot det de oppfatter som trakassering og demonisering, og får seg dermed ikke til å se at en liten minoritet forfekter tanker og ideer som er dypt udemokratiske og autoritære. De ser fascister overalt, men er blinde for religiøs fascisme.

Men det går faktisk an å gjøre begge deler. Det går an å bekjempe ekstremisme og anti-demokratiske holdninger både til høyre og venstre, og i alle religiøse miljøer.

I det tidligere nevnte leserbrevet i Aftenposten står det: «Dagens skoleungdom kommer til å vokse opp med mennesker som går i niqab. Det er avgjørende at de forstår hvorfor.» Niqab er et forsvinnende lite utbredt fenomen i Norge. Jeg nekter at det som en slags lovmessighet vil bli mer utbredt i fremtiden, og at vi skal sitte stille og vente på dialog mens disse ideene brer om seg. Dagens skoleungdom kan komme til å vokse opp med flere religiøse ekstremister, noen vil gå i niqab. Det er avgjørende at de forstår hvordan ideene bak kan bekjempes.

Legg igjen din kommentar »