Abonner via RSS eller E-post

Dagbladet: Folk flest er ikke ekstremister

Publisert den 25.07.2013 i Artikler, Blogg

Kronikken stod på trykk i Dagbladet.

Folk flest er ikke ekstremister

Den offentlige debatten er blitt bedre etter 22. juli. Men i sin rettmessige kamp mot rasisme benytter Ali Esbati selv radikalismens grep.  

Det finnes både rasisme, fremmedfrykt og konspirasjonsteorier om «de andre» i den norske debatten. Men samtalen og debatten om det flerkulturelle Norge er blitt bedre, både sammenliknet med for ti år siden og sammenliknet med før tragedien 22. juli.

I en kronikk i Dagbladet 22. juli skriver Manifest-analytiker Ali Esbati, som også var på Utøya 22. juli, at fremmedhatet er tilbake i Norge. Han nevner flere konkrete eksempler for å illustrere at «Norge ikke har lært noe av Utøya»: stipendet til Fjordman, debatten om romfolket, Fremskrittspartiets vekst og Christian Tybring-Gjeddes gjentatte utspill.

Ytringsfriheten

finner ikke bare sin begrunnelse i de positive konsekvensene for samfunnet, men er dypest sett en følge av individets autonomi og ansvar for sine egne handlinger. Like fullt blir ytringsfrihet for ekstremister ofte begrunnet instrumentelt med at troll sprekker når de dras fram i sola. Men det er ingen automatikk i dette, rett og slett fordi sammenlikningen med trollene ikke alltid holder mål. Særlig kan ekstreme standpunkter styrke seg dersom ingen tar til motmæle.

På den annen side er det én ubønnhørlig konsekvens av at ekstreme motstandere av islam nå slipper til i større grad enn før, nemlig at de bittert får erfare at deres konspirasjonsteorier slett ikke vekker folkemassene. Nå kan de ikke lenger skylde på sensur fra etablissementet. Myten om Eurabia eller muslimenes organiserte overtakelse av Vesten, får ikke oppslutning fordi det er tull, en konspiratorisk bløff, som ikke biter på folk flest. Ekstremistene blir like patetiske som de ultraradikale på venstresiden som så gjerne vil lede folket, men må konstatere at folket går en annen vei. Årsaken er trolig enkel: Folk flest er ikke ekstremister.

Det mest

problematiske med Ali Esbatis innfallsvinkel er at han selv benytter radikalismens grep, trolig uten å reflektere over det selv: Han vil lese enhver konflikt inn i den store kampen, og gjøre alle politiske spørsmål om til slag i den episke krigen mellom fascismen og det gode. Han skriver som om ethvert politisk spørsmål om innvandring eller flerkultur, indirekte er et ledd i den ideologiske striden med massemorderen og terroristens ideer. Dette er radikalismens grep fordi det hever all politikk, alle politiske spørsmål, opp til et nivå hvor de må forstås i lys av den ene store kampen.

Slik blir for eksempel debatten om romfolket ikke en diskusjon om den økonomiske krisen i Europa, om forholdet mellom vår rike velferdsstat og folk fra fattige land, eller et spørsmål om hvordan vi håndterer en i praksis fri tilgang for folk til våre byrom og parker. Nei, det blir i stedet til en idealistisk test på samfunnets toleranse, nok et slag i den store kampen mellom ekstreme ideologier og det gode. Tilsvarende blir debatten om kostnadene ved innvandringspolitikken (et legitimt spørsmål, særlig for arbeidsinnvandringen som primært er begrunnet med at den er gunstig for Norge), ikke sett som en nøktern diskusjon om fordeler, ulemper og økonomiske veivalg, men utelukkende som nok et slag mellom rasismen og det gode. Det er vanskelig å lese Esbati på annen måte enn at alle politikere som problematiserer romfolkets tigging og frie rett til å overnatte i parken – og det inkluderer politikere fra så vel Ap som Høyre og Frp – indirekte har bidratt til å styrke fremmedhatet.

Jeg kaller det radikalismens språk fordi en slik tolkning av ethvert politisk spørsmål i lys av en altoppslukende og overordnet konflikt, nettopp kjennetegner mange radikale og ekstreme bevegelser. Det er i slike verdensbilder at ethvert uskyldig liv mistet gjennom droneangrep blir en martyr for islam, at enhver kriminell gategjeng med minoritetsungdom blir tolket som en del av en muslimsk overtakelse, eller all politisk handling blir sett som manøvrering i en pågående klassekamp.Jeg mener ikke at Ali Esbati er en ekstremist, han tar heller ikke feil i alle sine observasjoner, men det kan hende at både debatten om romfolket og innvandringens kostnader, og Fremskrittspartiets vekst, ikke bare handler om latent rasisme og fremmedfrykt i det norske folk. Kanskje er det, som andre politiske spørsmål, diskusjoner som først og fremst handler om saken det gjelder, og hvor gode borgere kan være uenige.

Hvorfor mener jeg at debatten er blitt bedre både de siste ti årene og etter 22. juli?

For det første fordi den er blitt mer nyansert. Det er ikke lenger «rasistene mot røkla» i en debatt hvor alle spørsmål ble satt i sammenheng med den store kampen mot rasisme. Vi diskuterer i større grad sakene på sine egne premisser, for eksempel asylpolitikken eller integreringsutfordringene. Det har også ført til en større åpenhet og en bedre debatt om utfordringene knyttet til innvandring og integrering.

For det andre er debatten blitt mer mangfoldig. Muslimer debatterer tradisjoner og integreringsutfordringer, deler av venstresiden kritiserer religiøse praksiser og nordmenn med minoritetsbakgrunn forfekter liberale standpunkter. Debatten likner faktisk mer og mer på Norge: Mangfoldig og fargerikt.

For det tredje er debatten bedre fordi det er blitt et tydeligere skille mellom ekstremistene og oss andre. Vi er nå, alle sammen, blitt kjent med retorikken og argumentasjonen til ekstremistene. Det gjør oss faktisk bedre rustet til å kjenne den igjen, og møte den med motargumenter.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Ekstrem forskjellsbehandling

Publisert den 30.01.2012 i Artikler

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Ekstrem forskjellsbehandling

Ville vi invitert en fascist inn i norske klasserom for å forklare hvorfor han går med brun skjorte?

Jeg stritter litt imot å formulere spørsmålet slik. Det høres så bombastisk ut. Jeg er jo en relativt liberal mann, tilhenger av ytringsfrihet, pluralisme og til og med litt dialog i ny og ne. Skal jeg også bidra til å demonisere en ung kvinne som ikke har gjort annet galt enn å gå med niqab? Er det ikke riktig, som det sto i et innlegg i Aftenposten (23. januar), at den niqab-bærende foreleseren som nå er på turné i regi av Foreningen !les og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), er «en modig person» som ikke bare «tør å hevde sine kontroversielle meninger i et samfunn som ikke ønsker henne velkommen», men også fortsetter å stå for dem «når alle ber henne holde kjeft»? Burde jeg ikke i stedet omfavne det innleggsskriveren kaller «en fri og åpen dialog» som innebærer «å takle holdninger vi ikke liker»? Burde jeg ikke lytte til appellene om at «å møte hverandre er den eneste måten vi kan diskutere med hverandre på. Skal vi være uenig med noen, må vi kjenne dem»?

Nei.

Nei. Ikke for enhver pris. Tyveåringen har sin ytringsfrihet og skal få slippe å bli samfunnsfiende nummer én, men vi kan ikke skåne ideene hun står for og ideologien hun forfekter fra kritikk av den grunn. Det er faktisk et oss og et dem i samfunnet, slik har det alltid vært. Vi – både kristne og muslimer, folk til høyre og venstre – er tilhengere av demokrati, ytringsfrihet og rettsstat. De er det ikke. Miljøet den unge kvinnen knyttes til har vært svært tydelige på hva de mener om det norske demokratiet.

På 1970-tallet mobiliserte store deler av Norge mot dem som ønsket proletariatets diktatur, avviste rettsstaten som småborgerlig og så med lengselsfullt blikk mot diktaturer i andre verdensdeler. Det var en verdimobilisering for det norske demokratiet mot krefter som ønsket en helt annen verden og ikke var uvillige til å trå over lik for å nå sitt paradis. Fantes det unge menn og kvinner på den ikke-demokratiske ytterste venstrefløy som var modige? Helt sikkert, men det er ikke poenget. Ei heller at venstreekstremistene trolig aldri utgjorde noen stor, direkte trussel mot norsk sikkerhet. Det fantes voldsromantikk i store doser, men ikke så mye mer. Mange på den ytterste venstrefløy var idealister med store drømmer. Mange var sikkert sympatiske mennesker. Men ideene deres var farlige og måtte bekjempes. Det var en kamp om verdier.

Det er slående hvordan vi fortsatt forskjellsbehandler det vi oppfatter som ekstreme holdninger. Derfor er åpningsspørsmålet så relevant. Ville en norsk høyreekstrem bli invitert inn i klasserommet for å fortelle om hvordan det var å leve som en minoritet i dagens Norge? Hvis dialog og det å bli bedre kjent med hverandre alltid er riktig, hvorfor inviteres ikke Fjordman til å forklare hvordan det føles å bli samfunnsfiende i sitt hjemland? Eller hva med statsviteren som mente 22. juli kunne vært et tegn på Guds vrede?

Altfor mange raser mot ekstremisme på høyresiden eller mot kristne som går over streken, men har av en eller annen grunn et slags behov for å komme i dialog med ekstreme, radikale islamister. Jeg tror ikke det skyldes vond vilje. Snarere tvert i mot. Det er trolig et utslag av velvilje. De klarer rett og slett ikke å sortere ekstremistene fra de andre. De ønsker å forsvare norske muslimer mot det de oppfatter som trakassering og demonisering, og får seg dermed ikke til å se at en liten minoritet forfekter tanker og ideer som er dypt udemokratiske og autoritære. De ser fascister overalt, men er blinde for religiøs fascisme.

Men det går faktisk an å gjøre begge deler. Det går an å bekjempe ekstremisme og anti-demokratiske holdninger både til høyre og venstre, og i alle religiøse miljøer.

I det tidligere nevnte leserbrevet i Aftenposten står det: «Dagens skoleungdom kommer til å vokse opp med mennesker som går i niqab. Det er avgjørende at de forstår hvorfor.» Niqab er et forsvinnende lite utbredt fenomen i Norge. Jeg nekter at det som en slags lovmessighet vil bli mer utbredt i fremtiden, og at vi skal sitte stille og vente på dialog mens disse ideene brer om seg. Dagens skoleungdom kan komme til å vokse opp med flere religiøse ekstremister, noen vil gå i niqab. Det er avgjørende at de forstår hvordan ideene bak kan bekjempes.

Legg igjen din kommentar »