Abonner via RSS eller E-post

Kan hun knapt tro det?

Publisert den 17.08.2013 i Blogg

En jeg følger på Twitter ba meg pent om å slutte å kommentere norske kommentatorer. «Det er så bananrepublikk», mente han. Jeg er enig i at politikere skal være varsomme med kritikk av folk i pressen, nettopp fordi en fri presse er en forutsetning for demokratiet. Samtidig bør vi også ha en åpen diskusjon om pressens vinklinger og rolle, og så får folk selv avgjøre om de synes min analyse (om den kan kalles det) er for farget av mitt politiske ståsted eller om den har noe i seg.

I dag har Dagbladet en stor og dramatisk sak både på forsiden og inni avisen. ERNA STUPER  – OG KAN KNAPT TRO DET lyder overskriften. Målingen til Dagbladet viser at Høyre går ned fem prosentpoeng. Det er et stort steg ned på en måling, og forståelig at Dagbladet vil slå opp. De vil tross alt ha valuta for pengene de har brukt på målinger, og valuta=oppslag. Problemet er egentlig den andre delen av tittelen: «Og kan knapt tro det». Denne delen er, sammen med intervjuet, lagt inn for å skape en dramatisk effekt. Ikke bare går Høyre ned, men Erna Solberg vil ikke tro på tallene, hun nekter å innse hva som skjer! Hun er «in denial», som de sier på engelsk. Intervjuet i Dagbladet forsøker å få dette frem gjennom å gjenta at «Erna Solberg kan nesten ikke tro det». Men intervjuet viser snarere at Erna Solberg forsøker å nyansere verdien av en enkeltmåling. I dag kom også en måling fra Aftenposten og BT, tatt opp i samme tidsrom, som ikke viser utslagene Dagbladet har. Samtidig kommer det en rekke lokale målinger som spriker litt.

Dette skriver Dagbladet:

Erna Solberg kan nesten ikke tro det.

– Målingen viser et stort fall for Høyre i forhold til forrige måling Dagbladet hadde. Den stemmer lite med de siste målingene til NRK og Aftenposten. Vi står stille på én og går frem på en annen. Da må vi se på om Dagbladets måling signaliserer en annen trend, sier Høyre-lederen.

Alle som driver med målinger, vet at enkeltmålinger kan ha store utslag. Derfor er det trenden på målingene som er mest interessant. Trenden i det siste har vært at Høyre kjøles ned (altså at veksten at stoppet, i noen tilfeller har vi gått litt tilbake), men foreløpig har bare Dagbladet vist en klar nedgang. Dette kan selvfølgelig være det første tegnet på et trendskifte, men det vet vi ikke foreløpig, og det vises i så fall ikke på noen andre målinger. Den beste måten å få et realistisk bilde på, er å se på de sidene som samler målinger, som PollofPolls.

Like interessant er mediedramaturgien i valgkampen, altså den overordnede «historien» om valgkampen. De siste ukene har trenden vært klar, etter min mening: Høyre ses på som utfordreren som skal testes, og mediene har derfor vært «snillere» mot regjeringspartiene og tøffere mot Høyre. Høyre har blitt avkrevet svar om vår politikk, noe som selvfølgelig er både viktig og riktig. Samtidig har Ap blitt mer aggressive og angrepet klarere enn før. Det er som forventet at det på et eller annet tidspunkt ville komme et oppslag om at «nå snur det for Høyre». Så gjenstår det å se om dette faktisk er reelt, eller om det er et enkeltutslag.

For øvrig vil et valgresultat på 27 prosent være et svært, svært godt resultat for Høyre. Det er heller ikke overraskende for de av oss som har jobbet med Høyres valgkamp at målingene går opp og ned. Høyre og Ap har to forskjellige strategier i denne valgkampen:

Arbeiderpartiet har alt å tape, og kan gjøre et elendig valg. De må mobilisere egne velgere, særlig de som sitter på gjerdet. Det betyr at de må være aggressive, angripe og forsøke å overbevise folk om at valget er et politisk retningsvalg. De vet at de ikke kan vinne valget på hva de har gjort de foregående åtte årene, og har ikke noen store prosjekter for de neste fire årene. På et vis må Ap oppføre seg som en utfordrer mot en sterk og populær motstander (merk f.eks. at flere har tillitt til Solberg enn til Stoltenberg — svært interessant siden Stoltenberg er antatt å være Aps sterkeste kort).

Høyre, derimot, har høy oppslutning på vei inn i valgkampen. Vi kan selvfølgelig fortsatt vinne mange velgere, men det er like viktig å beholde de vi allerede har. Høyres valgkamp må først og fremst betrygge de velgerne som allerede sier de vil stemme Høyre. Vi må minne dem om hvorfor vi ønsker et regjeringsskifte, og vi må slå tilbake kritikk mot våre forslag samtidig som vi fortsetter å sette dagsorden med egen politikk. Høyres valgkamp snakker først og fremst til velgerne vi allerede «har» på målingene, mens Ap snakker til velgere de må få/mobilisere. Det preger også valgkampen.

 

3 kommentarer »

«Derfor vil VG anbefale …»

Publisert den 16.08.2013 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

«Derfor vil VG anbefale …»

Valgkampen ville blitt mer spennende og norske aviser mer relevante om de anbefalte partier på lederplass. Selve værhanen ville blitt VG. .

Få gjør det bedre enn britene. Ved valget i 1992 var konservative Tory på felgen og arbeiderpartiet Labour i vinden. Tabloidavisen The Sun klasket til med en forside som er blitt legendarisk: Et bilde av arbeiderpartileder Neil Kinnock inne i en gigantisk lyspære og teksten «If Kinnock wins today will the last person to leave Britain please turn out the lights.» De konservative vant valget, og tabloiden fulgte opp med nok en klassisk forside: «It’s The Sun Wot Won It». Fem år senere byttet avisen til Labour, og holdt med dem frem til valget av nåværende statsminister David Cameron.

I Norge er det få aviser som våger seg på å anbefale noe som helst annet enn å gå til stemmeurnen, men det finnes unntak. Dagens Næringsliv har i flere år anbefalt sine lesere å stemme på Høyre, kanskje også et av de andre ikke-sosialistiske partiene. Gamle Arbeiderbladet, Dagsavisen, anbefalte i 2009 sine lesere å stemme rødgrønt. Klassekampen heller selvfølgelig mot venstresiden, men anbefaler ikke ett parti. Avisen Friheten er soleklar. Stem NKP!

Det sitter svært langt inne for aviser å anbefale ett eller flere partier på valgdagen. Det bør det ikke gjøre. Slike anbefalinger kunne gjort valget mer spennende og avisene enda mer relevante, ikke minst fordi lederartiklene må begrunne sin stillingtagen. Noen vil kanskje hevde at slikt svekker avisens nøytralitet. Vel, spør The New York Times om det. Avisen har i alle år anbefalt kandidater til sine lesere.

De fleste aviser har et redaksjonelt grunnsyn som styrer særlig ledersidene, men det er ikke åpenbart hva de ville falle ned på allikevel.

Dagbladet har fortsatt et hjerte for det venstreliberale på lederplass. Avisen ville høyst sannsynlig foretrukket en rødgrønn regjering. Samtidig er Ap, særlig i personvernspørsmål, langt unna partiets liberale arv. Og hva med Venstre, den gamle kampfellen? Ville de fått nåde på valgdagen eller blitt fordømt for sin flørt med Fremskrittspartiet?

Vårt Land er interessant. Verdimessig konservativ, men slett ingen høyresideavis slik de kristne småbrødrene Dagen Magazinet og Norge IDAG er. Avisen sogner naturlig til KrF, men ville kanskje holdt seg for nesen før de anbefalte et regjeringsskifte.

Nationen kan virke uinteressant. Det blir Senterpartiet. Men skepsisen til Aps landbrukspolitikk sitter dypt, om ikke så dypt som mot høyresidens. Samtidig har avisen hjertet i sentrum og distriktene, og KrF har svært aktivt kurtisert disse stemmene.

Aftenposten er det tradisjonelle talerøret for borgerlig-liberalt tankegods på Østlandet, men har de siste årene fått tyn for å være utydelige på lederplass. Avisen ligger kanskje hakket til høyre for sentrum (og da mener jeg kanskje), men har en velkjent aversjon mot Fremskrittspartiet. Samtidig kunne betoningen av ansvarlighet og langsiktighet kanskje tippet avisen mot Arbeiderpartiet ved enkelte valg, selv om mange nok ville satt morgenkaffen i vrangstrupen dersom Tanta byttet side.

De store regionsavisene er ikke mindre interessante. Bergens Tidende har de siste årene fått en stadig klarere profil som en borgerlig-liberal avis, og er på lederplass langt tydeligere enn Aftenposten. Adresseavisen har også et borgerlig ståsted, mens Stavanger Aftenblad virker noe mer utydelig. Nordlys kunne man derimot stolt på. Det ville blitt Ap, samme søren.

Selve værhanen ville vært VG. Folkets egen tabloidavis. På lederplass er det ansvarlighet, moderasjon og avstandtagen til ytterligheter som gjelder, og avisen står trygt plantet et sted midt mellom Ap og Høyre, akkurat som den berømte Arne Olav-velgeren. Nettopp derfor ville det vært spenning knyttet til avisens anbefaling.

Hva med den avisen du leser nå? Morgenbladet var tidligere en konservativ bauta i norsk presse, et par hakk til høyre for Djengis Khan i noen saker. Det er, for å si det forsiktig, mange år siden. Jeg er temmelig sikker på at avisen ville gjort som mange i leserskaren og gått for det grønne. Miljøpartiet ville fått sin første omfavnelse på lederplass.

Legg igjen din kommentar »