Abonner via RSS eller E-post

Dagbladet: Folk flest er ikke ekstremister

Publisert den 25.07.2013 i Artikler, Blogg

Kronikken stod på trykk i Dagbladet.

Folk flest er ikke ekstremister

Den offentlige debatten er blitt bedre etter 22. juli. Men i sin rettmessige kamp mot rasisme benytter Ali Esbati selv radikalismens grep.  

Det finnes både rasisme, fremmedfrykt og konspirasjonsteorier om «de andre» i den norske debatten. Men samtalen og debatten om det flerkulturelle Norge er blitt bedre, både sammenliknet med for ti år siden og sammenliknet med før tragedien 22. juli.

I en kronikk i Dagbladet 22. juli skriver Manifest-analytiker Ali Esbati, som også var på Utøya 22. juli, at fremmedhatet er tilbake i Norge. Han nevner flere konkrete eksempler for å illustrere at «Norge ikke har lært noe av Utøya»: stipendet til Fjordman, debatten om romfolket, Fremskrittspartiets vekst og Christian Tybring-Gjeddes gjentatte utspill.

Ytringsfriheten

finner ikke bare sin begrunnelse i de positive konsekvensene for samfunnet, men er dypest sett en følge av individets autonomi og ansvar for sine egne handlinger. Like fullt blir ytringsfrihet for ekstremister ofte begrunnet instrumentelt med at troll sprekker når de dras fram i sola. Men det er ingen automatikk i dette, rett og slett fordi sammenlikningen med trollene ikke alltid holder mål. Særlig kan ekstreme standpunkter styrke seg dersom ingen tar til motmæle.

På den annen side er det én ubønnhørlig konsekvens av at ekstreme motstandere av islam nå slipper til i større grad enn før, nemlig at de bittert får erfare at deres konspirasjonsteorier slett ikke vekker folkemassene. Nå kan de ikke lenger skylde på sensur fra etablissementet. Myten om Eurabia eller muslimenes organiserte overtakelse av Vesten, får ikke oppslutning fordi det er tull, en konspiratorisk bløff, som ikke biter på folk flest. Ekstremistene blir like patetiske som de ultraradikale på venstresiden som så gjerne vil lede folket, men må konstatere at folket går en annen vei. Årsaken er trolig enkel: Folk flest er ikke ekstremister.

Det mest

problematiske med Ali Esbatis innfallsvinkel er at han selv benytter radikalismens grep, trolig uten å reflektere over det selv: Han vil lese enhver konflikt inn i den store kampen, og gjøre alle politiske spørsmål om til slag i den episke krigen mellom fascismen og det gode. Han skriver som om ethvert politisk spørsmål om innvandring eller flerkultur, indirekte er et ledd i den ideologiske striden med massemorderen og terroristens ideer. Dette er radikalismens grep fordi det hever all politikk, alle politiske spørsmål, opp til et nivå hvor de må forstås i lys av den ene store kampen.

Slik blir for eksempel debatten om romfolket ikke en diskusjon om den økonomiske krisen i Europa, om forholdet mellom vår rike velferdsstat og folk fra fattige land, eller et spørsmål om hvordan vi håndterer en i praksis fri tilgang for folk til våre byrom og parker. Nei, det blir i stedet til en idealistisk test på samfunnets toleranse, nok et slag i den store kampen mellom ekstreme ideologier og det gode. Tilsvarende blir debatten om kostnadene ved innvandringspolitikken (et legitimt spørsmål, særlig for arbeidsinnvandringen som primært er begrunnet med at den er gunstig for Norge), ikke sett som en nøktern diskusjon om fordeler, ulemper og økonomiske veivalg, men utelukkende som nok et slag mellom rasismen og det gode. Det er vanskelig å lese Esbati på annen måte enn at alle politikere som problematiserer romfolkets tigging og frie rett til å overnatte i parken – og det inkluderer politikere fra så vel Ap som Høyre og Frp – indirekte har bidratt til å styrke fremmedhatet.

Jeg kaller det radikalismens språk fordi en slik tolkning av ethvert politisk spørsmål i lys av en altoppslukende og overordnet konflikt, nettopp kjennetegner mange radikale og ekstreme bevegelser. Det er i slike verdensbilder at ethvert uskyldig liv mistet gjennom droneangrep blir en martyr for islam, at enhver kriminell gategjeng med minoritetsungdom blir tolket som en del av en muslimsk overtakelse, eller all politisk handling blir sett som manøvrering i en pågående klassekamp.Jeg mener ikke at Ali Esbati er en ekstremist, han tar heller ikke feil i alle sine observasjoner, men det kan hende at både debatten om romfolket og innvandringens kostnader, og Fremskrittspartiets vekst, ikke bare handler om latent rasisme og fremmedfrykt i det norske folk. Kanskje er det, som andre politiske spørsmål, diskusjoner som først og fremst handler om saken det gjelder, og hvor gode borgere kan være uenige.

Hvorfor mener jeg at debatten er blitt bedre både de siste ti årene og etter 22. juli?

For det første fordi den er blitt mer nyansert. Det er ikke lenger «rasistene mot røkla» i en debatt hvor alle spørsmål ble satt i sammenheng med den store kampen mot rasisme. Vi diskuterer i større grad sakene på sine egne premisser, for eksempel asylpolitikken eller integreringsutfordringene. Det har også ført til en større åpenhet og en bedre debatt om utfordringene knyttet til innvandring og integrering.

For det andre er debatten blitt mer mangfoldig. Muslimer debatterer tradisjoner og integreringsutfordringer, deler av venstresiden kritiserer religiøse praksiser og nordmenn med minoritetsbakgrunn forfekter liberale standpunkter. Debatten likner faktisk mer og mer på Norge: Mangfoldig og fargerikt.

For det tredje er debatten bedre fordi det er blitt et tydeligere skille mellom ekstremistene og oss andre. Vi er nå, alle sammen, blitt kjent med retorikken og argumentasjonen til ekstremistene. Det gjør oss faktisk bedre rustet til å kjenne den igjen, og møte den med motargumenter.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Rettferdig straff

Publisert den 03.09.2012 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Å straffe kan ikke bare handle om rehabilitering og prevensjon. Det må også handle om rettferdighet.

«De aller forferdeligste handlinger er de minst egnede til å bli møtt med straff. Forholdet mellom det redselsfulle som er skjedd, og svaret i form av straff av gjerningspersonene, kan aldri bli riktig. Og det blir galere og galere jo verre handlingene har vært.»
Nils Christie, Aftenposten 13.02.07

Vi må holde hodet kaldt når vi diskuterer strafferammer, og vi bør være varsomme med å snu alt på hodet med utgangspunkt i en enkeltsak, uansett hvor grotesk den er. Men på alle andre områder har vi bestemt oss for å diskutere og lære i skyggen av tragedien 22. juli. Hvorfor skulle ikke det også gjelde på straffeområdet?

Denne uken ble et forslag fra Arbeiderpartiets Roger Ingebrigtsen om å innføre livstidsstraff i Norge, raskt avvist som populistisk. Mange viste til at dagens ordning med forvaring i praksis kan innebære det samme som livstid i fengsel. Jeg måtte ty til samme argument da en utenlandsk fjernsynskanal spurte meg om hvorfor ikke det norske folk reagerte på at morderen bare fikk 21 år i fengsel. Men det er noe utilfredsstillende med argumentet.

For det første er det inkonsekvent å argumentere – ofte i humanismens navn – med at livstidsstraff er galt, for så i neste sekund å understreke at gjerningsmannen kanskje aldri vil komme ut av fengsel. For det andre skyves et sentralt spørsmål under teppet: Handler straff bare om å beskytte og å rehabilitere?

Straffen skal avskrekke den enkelte fra å begå forbrytelser, den skal være en mulighet til å gjøre opp for seg, og den skal ideelt sett bidra til rehabilitering og virke allmennpreventiv. Hva så med selve straffeelementet, tanken om at en gal handling får konsekvenser?

Jurist Morten Kinander tar opp problemstillingen i artikkelen «Vi har glemt hvorfor vi straffer» (Minervanett.no) og siterer der Johs Andenæs: «I nordisk strafferettsvitenskap spiller gjengjeldelsesteorier ingen praktisk rolle.»

Vi ser dette i Forskrift om gjennomføring av særreaksjonen forvaring § 2, hvor det står: «Gjennomføring av forvaring skal ivareta samfunnets behov for sikkerhet mot ny alvorlig kriminalitet fra den forvaringsdømtes side. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal den forvaringsdømte gis mulighet for å endre sin adferd og tilpasse seg et liv i frihet.»

Enda tydeligere ble det formulert da Justisdepartementet i 2004 presenterte endringer i straffeloven for Stortinget (min utheving):

«[…] hensynet til rettferdighet og humanitet taler mot å påføre mennesker et onde uten at det har noen nytteverdi for samfunnet. Departementet legger til grunn at straffens formål etter dette må være å styre atferd i fremtiden, og herigjennom å bidra til et samfunn og en sameksistens som en ut fra gjeldende verdiprioriteringer anser som ønskelig.»

Prinsipielt er det vanskelig å argumentere seg bort fra at en slik grunninnstilling også må innebære at dersom gjerningsmannen har endret sin adferd og gjentagelsesfaren er borte, er det heller ingen grunn til å holde vedkommende bak lås og slå, uansett hvor uhyrlige handlingene har vært.

Det motsatte perspektivet – gjengjeldelsesteori eller retributivisme – har vært regnet som gammeldags, uvitenskapelig, populistisk og lettvint. Men det er ikke enklere å ta som utgangspunkt at en straff også er en måte å plassere moralsk ansvar på, at en gal handling får konsekvenser som bare kan begrunnes med handlingens krenkelse av andre mennesker, ikke av hensyn til eksterne faktorer. Som Kinander skriver, handler det om å ta en person «på alvor ved å si at han fortjener sin straff».

I rettssaken mot Anders Behring Breivik 22. juli møtte kanskje prevensjonsteorien sin yttergrense. I dommen berørte Wenche Elizabeth Arntzen nettopp kjernepunktet ansvar. (min utheving):

«I forarbeidene til den nye straffeloven av 2005 står det riktig nok at gjengjeldelse ikke kan være straffens formål […] Retten mener likevel at de subjektive vilkårene for straff, som knytter ansvar til skyld og skyldevne, viser at strafferetten ikke utelukkende bygger på nyttehensyn som prevensjon og renovasjon. Lovgivers utgangspunkt om at ‘alle skal kunne stilles til ansvar for sine handlinger’ […] synes å bygge på en bredere tilnærming til straffens formål.»

Et slikt resonnement betyr selvfølgelig ikke i seg selv at det bør være anledning til å idømme livstidsstraff, men det åpner for en annen og bredere debatt enn vi har hatt til nå. For hittil har norsk strafferett hatt allmennprevensjonen som sitt sentrale utgangspunkt. Og som Arntzen så klart viser: Den holder ikke for de verste forbrytelsene.

2 kommentarer »

Rettferdig straff og livsvarig fengsel

Publisert den 27.08.2012 i Blogg

Medlem av Arbeiderpartiets programkomite, Roger Ingebrigtsen, har reist en viktig og prinsipiell debatt: Bør vi ha anledning til å fengsle folk på livstid?

De som påpeker at vi ikke bør endre lovverket utelukkende av hensyn til 22. juli, har selvfølgelig et poeng, men argumentet kan like gjerne snus på hodet: Nettopp fordi vi ikke hadde tatt denne diskusjonen på forhånd, kunne vi heller ikke dømme morderen til mer enn 21 års fengsel (OBS: Med sikring, som i praksis innebærer at han kan bli sittende på livstid så lenge det er gjentagelsesfare).

Det er mange ting vi skal ta hensyn til når vi utmåler straffene. For de fleste gjerningsmenn gjelder et ønske om å gi dem en reell mulighet til å gjøre opp for seg og komme tilbake til samfunnet. Med andre ord er rehabilitering et viktig element. Likeså skal straffen virke avskrekkende og gjerningsmannen skal sperres inne for å beskytte samfunnet fra gjentagelsesfare. Det er disse punktene det oftest henvises til når straffeutmåling diskuteres. Men kan det være at straff også bygger på noe mer? Er det slik at en gjerningsmann — uansett hva vedkommende har gjort — i prinsippet burde slippe ut dersom det ikke er gjentagelsesfare, vedkommende er rehabilitert og det ikke kan begrunnes empirisk at en høyere strafferamme ville hatt en allmennpreventiv effekt?

Statsviteren Gøran Duus Otterstrøm har i en artikkel beskrevet en annen innfallsvinkel:

Det vanlige er å forsvare straffen som noe ondt som tross alt er nødvendig for å trygge den sosiale freden. Den teorien som kalles retributivisme stiller denne tenkemåten på hodet. Teorien minner oss om at spørsmålet ikke bare gjelder straffens evne til å redusere kriminalitet, men også hvor rettferdig den behandler forbryteren.

Straffen har med andre ord også en annen hensikt enn de overnevnte, nemlig å straffe, for å si det litt banalt. Gale handlinger må få konsekvenser, og straffen må i et slikt perspektiv også være rettferdig, det vil si at den må stå i forhold til det som er gjort. En slik innfallsvinkel gjør det lettere å forsvare livsvarig fengsel for svært alvorlige forbrytelser.

SE OGSÅ MORTEN KINANDER: VI HAR GLEMT HVORFOR VI STRAFFER

4 kommentarer »

Hareide bommer

Publisert den 15.08.2012 i Blogg

Etter at 22. juli-kommisjonen la frem sin knusende rapport, hvor de i kapittel 18 er svært kritiske til at Grubbegata ikke ble stengt, har flere personer lagt ut lenker på blant annet Facebook som viser til at både Høyre og Fremskrittspartiet var kritiske til å stenge gaten. Det stemmer, og det var et standpunkt de delte med et flertall i Oslo bystyre og med blant annet Aftenposten, som skrev en i dag beryktet leder om saken. Kommisjonen er allikevel tydelig på hvor hovedansvaret ligger: Hos FAD (Fornyings- og administrasjonsdepartementet). Kommisjonen beskriver en prosess hvor ansvaret ikke plasseres klart og hvor prosesser ikke avsluttes.

Hensikten med Facebook-lenkene fra AP-folk på Twitter er tydelig. De vil si at svikten i beredskap er en svikt fra hele det politiske Norge, ikke bare fra regjeringen.

Noe av det samme er Knut Arild Hareide inne på. I går på Dagsnytt Atten sa han at selv om alle KrFs forslag ville blitt gjennomført, så ville beredskapen vært mangelfull. Han gjentar det samme i Aftenposten. I en forstand har selvfølgelig Hareide rett, og de som lenker på FB har et poeng. Ingen politiker kan med hånden på hjertet si at alt ville fungert knirkefritt med sitt alternativ. Samtidig er Hareides i og for seg beundringsverdige forsøk på å være ydmyk, en skivebom av to grunner:

Den rødgrønne regjeringen har sittet i syv år, siden 2005. Det er et helt umulig utgangspunkt å forsøke å sammenligne hva som faktisk er blitt gjort med  en tenkt, teoretisk og kontrafaktisk situasjon, nemlig hva som kanskje-muligens ville blitt gjort dersom vi hadde en helt annen regjering. Det er i praksis umulig å svare på hva en annen regjering og andre personer ville gjort i den samme situasjonen. Det eneste vi kan holde oss til i denne situasjonen er hva som faktisk er gjort av de som faktisk hadde ansvar. Regjeringen har et overordnet ansvar. Uavhengig av hva andre mener. Man kan ikke skylde på opinionen, at andre har ment det samme , at andre også har tatt feil og så videre og videre. Å ta ansvar innebærer med nødvendighet å ta personlig ansvar for sine egne handlinger og vurderinger, også for det man ikke har gjort. Å ta politisk ansvar innebærer det samme.

Det betyr at vi også bør stille kritiske spørsmål til om Stortinget har gjort nok og om opposisjonen har gjort nok, men det er noe annet enn å lage teoretiske konstruksjoner og tenk-hvis-scenarier.

Det andre poenget er enda viktigere: Det er ikke slik at ansvar i Norge flyter og ikke kan plasseres, at en eller annen udefinerbar masse som heter «politikerne» eller «makten» har ansvaret. Nei! Ansvaret i Norge er tydelig plassert. Regjeringen har ansvar som utøvende makt, Stortinget har ansvar som lovgivende makt. Hovedansvaret for beredskapen i landet ligger hos de som styrer, med andre ord hos regjeringen. Å ha noe annet som utgangspunkt er både misforstått og vil lett føre til ansvarspulverisering.

Rent menneskelig forstår jeg Hareides poeng, og ydmykhet er uten tvil en dyd. Men i denne sammenhengen er det minst like viktig å plassere ansvar klart og tydelig. Det kan føles urimelig, det kan være vanskelig og det er helt sikkert mange, mange individuelle forklaringer på hvorfor folk har handlet som de gjorde. Men rent politisk kan ikke ansvaret skyves bort. Regjeringen har ansvaret for regjeringens politikk. Der har også Jens Stoltenberg vært beundringsverdig klar.

2 kommentarer »

VG: Stoltenberg må gå av

Publisert den 14.08.2012 i Blogg

Norges neststørste avis er i dag soleklar på lederplass: Stoltenberg må gå av (http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10059927) Nå har den fjerde statsmakt selvfølgelig ingen konstitusjonell rolle, og det kan kanskje være fristende for noen å anta at de har tatt for mye Møllers Tran i Verdens Gangs lokaler. Det er i så fall å lulle seg inn i falske forestillinger.

Som stortingsrepresentant skal jeg bruke tid på å lese rapporten, diskutere med Høyres gruppe, delta aktivt i høringer og så videre. Hva det politiske utfallet blir vet vi ikke ennå. Men det er mulig å si noe generelt om det som kom frem i går:

– De fleste, undertegnede inkludert, ble overrasket over hvor krass kommisjonens rapport var. Flere, igjen inkludert meg selv, ble også overrasket over hvor systematiske feilene var, og over at de langt fra skyldtes manglende investeringer i utstyr alene. Snarere peker kommisjonen på en kultur for manglende ansvarstaging. Det var ikke enkeltpersoner som tabbet seg ut, det var hele systemet som sviktet

– Særlig det siste poenget er avgjørende. Det konstitusjonelle ansvaret har statsråden (og da ikke statsråden som person, men statsråden som politiker. Hvis noe er gjort galt i et departement er det, hva Stortinget angår, statsrådens ansvar). Stoltenberg har som regjeringssjef det øverste ansvaret for politikken regjeringen fører, også når det svikter.

– Stoltenberg sier at han tar ansvar. Godt er det. Men det mange avisredaksjoner spør om i dag er: Hva innebærer det å ta ansvar i ettertid? Normalt hører vi setningen «Jeg tar mitt ansvar» etterfulgt av en annen setning «…og trekker meg.»

Hvorvidt Stortinget vil ende på samme konklusjon som VG er alt for tidlig å si noe om. Vi må ha litt bedre tid på oss en avisredaksjonene. Men VGs skarpe leder i dag er ikke bare en tom spissformulering, den trekker både konsekvensene av Stoltenbergs egen retorikk og viser hvor ekstremt alvorlig og knusende rapporten fra 22. juli-kommisjonen er.

1 kommentar »

Herland vil ikke vitne

Publisert den 21.05.2012 i Blogg

Det er ingen hemmelighet at mange har et, skal vi kalle det anstrengt forhold?, til Hanne Nabintu Herland. Det er tydelig etter at jeg twitret om hennes innlegg i Aftenposten i dag. Å kalle Herland spissformulert er en underdrivelse. Hun har bare tykk pensel i malerskrinet. I dagens avis skriver hun blant annet at: «Den politiske heksejakten er nå så sterk at vi kan snakke om udemokratisk totalitære forhold i Norge.» Jeg har tidligere skrevet om hvordan det å bruke ord som kommunisme, totalitært eller udemokratisk i utrengsmål, indirekte kan bidra til å gjøre viktige skillelinjer mer diffuse. Poenget mitt i dag er ikke retorikken hennes, men det som faktisk er det viktigste i innlegget. Hanne Nabintu Herland nekter å vitne i rettssaken mot morderen fra 22. juli. Jeg forstår ubehaget. Jeg forstår også skepsisen mot forsvarets strategi og faren for at det hele kan bli «ett sirkus».

Herland skriver:

«Også vitneplikten misbrukes. Ikke var jeg i Norge 22. juli. Mitt vitnemål har ingen betydning for spørsmål om skyld eller tilregnelighet. Jeg er hverken rettspsykiater, advokat eller terrorekspert.»

Men det er en kjent sak at forsvaret vil forsøke å vise at morderen var tilregnelig. En av måtene å vise dette på, er å trekke inn en rekke personer som de mener kan kaste lys over hans verdensbilde. HNH er en av disse. Det er derfor irrelevant om hun selv mener vitnemålet har betydning for spørsmålet om tilregnelighet. Forsvaret mener det kan ha det. Derfor må hun stille.

Mener Herland egentlig at vitner selv burde kunne avgjøre hvorvidt de er relevante for en sak eller ikke? I så fall er konsekvensene vidtrekkende. I en rettsstat har forsvaret rett til å legge opp sitt forsvar slik de ønsker, deres plikt er å gi deres klient det beste forsvar gitt omstendighetene. Hvordan ville situasjonen blitt om vitner selv skulle avgjøre om de følte seg kallet til å stille eller ikke? Uholdbar. I verste fall kunne det — i teorien — gå utover rettssikkerheten fordi mange kanskje ville velge å ikke stille i kontroversielle saker.

Nei. Å vitne, særlig i en grotesk sak som denne, kan nok være belastende og ubehagelig. Men vitneplikten bør ikke undergraves. Til det er den for viktig.

7 kommentarer »

Morgenbladet: Perverteringen

Publisert den 26.04.2012 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet hvor du også kan lese spalten.

Perverteringen

En massemorder og terrorist sier han tilhører samme ideologiske retning som jeg.

Gjennom rettssaken har massemorderen fra 22. juli klarere fremstått som en klassisk fascist, mener ekspertene, ikke minst fordi han trekker frem og hyller høyreekstreme fascistiske og nazistiske personer fra norsk historie. Men selv foretrekker morderen begrepet kulturkonservativ. Det er i utgangspunktet et ord som klinger vakkert i mine ører: en tanke om at vi skal ta vare på og videreutvikle den kulturelle og historiske arven vi har fått overlevert fra tidligere generasjoner og som har formet vår måte å tenke på.

Men er det dét morderen har ønsket? Til en viss grad kan begrepsbruken antas å være et PR-stunt. I sitt manifest argumenterer han for hvorfor kulturkonservatisme er et bedre begrep enn historisk ladede ord som for eksempel fascisme, som vekker frykt og avsky i store deler av befolkningen. Han trenger et nytt ord, et begrep han kan okkupere og fylle med sitt eget innhold. Kulturkonservativ – et lite brukt begrep i Norge tidligere, men likevel knyttet til en kjent og legitim tankeretning – passet godt.

Hvilken kultur som skal bevares gjennom massedrap, forstår jeg ikke. De europeiske nasjoner som gjennom historien har bygget sine styresett på mord, har representert det motsatte av Europas humanistiske og kristne arv. Å anklage andre som kaller seg for konservative for å ha et ideologisk slektskap med drapsmannen gir liten mening. Jeg føler like lite ideologisk slektskap med morderen som en sosialdemokrat med en Pol Pot, selv om de begge tilhører venstresiden. Den konservative tradisjonen jeg står i er tuftet på rettsstaten, frihet under ansvar og respekt for menneskeverdet, noe ganske annet enn morderens ideologi. Heldigvis kan jeg si det med sikkerhet: Han kommenterte i 2010 en artikkel jeg hadde skrevet om temaet på Minervas nettsider. Han hadde lite til over for den.

Det er likevel kanskje for lett å avfeie morderen som en ekstremist hvis ideer er så fjerne fra alt normalt og anstendig tankegods at de knapt fortjener å diskuteres. Det er også fristende. Noen uker og måneder etter den mørke dagen i juli ble det reist en større debatt om hvilke ideer som formet morderen, hvem han hadde lest og hvem han hadde lyttet til. Noen av dem som ble navngitt, møtte debatten med med ydmykhet, andre blånektet og gikk i stedet til motangrep. Jeg kan forstå hvorfor de reagerte slik, å bli koblet til en massemorder er en voldsom anklage som hos noen har sittet for løst. Men selv om ansvaret for drapene ligger på drapsmannen alene, har vi alle et ansvar for idédebatten i samfunnet.

Morderen er ikke konservativ, han er utopist. Hans utopi har elementer av reaksjonært tankegods i seg, en drøm om å vende tilbake til en slags idealisert fortid. Men den inneholder også en romantisert forestilling om det rene, vestlige – en slags nazisme uten antisemittismen. Noe av hans virkelighetsforståelse og noen av hans begreper kan likevel se ut som de er inspirert av konservativt tankegods. Jeg understreker igjen at morderen ikke etter noen rimelig standard kan kalles konservativ, men nettopp derfor bør vi som identifiserer oss med konservatismen være ekstra oppmerksomme på hvor det går galt. Som Minervas redaktør Nils August Andresen nylig påpekte, er det gjennom å reflektere over vårt eget ståsted at vi unngår farene som ligger i alle menneskeskapte tankesett.

I alle -ismer finnes ideer som kan perverteres. En pervertering er farlig nettopp fordi noe av den opprinnelige ideen fortsatt kan skimtes, slik man kan skimte det guddommelige i Djevelen. Konservative har tradisjonelt lagt vekt på at nasjonalstaten er noe mer enn en tilfeldig ansamling individer. Det er et historisk fellesskap formet av delte erfaringer, felles kjennetegn og noen samlende verdier. Perverteringen er en blind dyrkelse av nasjonen og folkeviljen. Konservative kan være bekymret for at raske endringer vil skape rotløshet. Perverteringen er å forsøke å gjenskape en idealisert fortid. Det kan være en legitim konservativ bekymring om innvandringen er for høy og gjør sammenhengskraften i samfunnet mindre. Perverteringen er å opphøye det til en universell kamp mellom sivilisasjoner, folkeslag eller religioner, uten å se menneskene bak.

Både semantisk og ideologisk kan man argumentere for at perverteringen leder over i et annet idélandskap. Det ekstreme høyre er noe annet enn moderat konservatisme. Den radikale og voldelige sosialist er noe annet enn sosialisten, stalinisten noe annet enn den parlamentariske kommunisten. Det ubehagelige er at vi i perverteringen gjenkjenner, om enn aldri så vagt, noe av vårt eget. Det gir oss et ansvar for å bekjempe det.

1 kommentar »