Abonner via RSS eller E-post

Rødgrønn forvirring om blå politikk

Publisert den 04.06.2009 i Blogg, Utvalgte poster

Innlegg til Varden:

”Enhver representant i denne sal må ha anledning til å gi uttrykk for den forvirring som hersker i hans sinn”, sa stortingspresident C.J. Hambro en gang. Min politiske kollega stortingsrepresentant Terje Aasland (Ap) velger dessverre å la sin forvirring komme på trykk i Varden 25. mai.

Det vil trekke for langt å ta for seg alle påstandene Aasland kommer med. Jeg forstår på Aasland at Norge frem til 2005 var et vanstyrt og kaldt samfunn, men at det meste deretter har blitt mye bedre.

Det spørsmålet Aasland imidlertid ikke engang forsøker å besvare, er hvordan det etter fire år med Jens Stoltenberg som statsminister, drahjelp fra en internasjonal høykonjunktur og rekordstore olje- og gassinntekter, er slik at:

·      Helsekøene har vokst dramatisk (mens 85 000 færre sto i kø etter fire år med Høyre regjering).

·      Fattigdommen på ingen måte er fjernet, snarere tvert imot.

·      Satsingen på forskning ble til et hvileskjær

·      Kunnskapssatsingen i skolen er satt på pause og regjeringen har ikke en gang innfridd sitt løfte om gratis skolemat

·      Stadig flere er avhengige av trygd.

·      Det er blitt bygget færre kilometer vei enn med Høyre i regjering.

…for å nevne noe. Så Lien Aasland burde kanskje se seg litt om før han velger å kaste en trillebår med stein i glasshuset han sitter i.

Terje Lien Aasland synes sikkert det var velskrevet å hevde at Høyres ”styringsmål var å gi skattelette til de rikeste”. Han burde ta seg en runde for å snakke med næringslivet i Telemark – med bedriftseiere som sliter med å få hjulene til å gå rundt, med ansatte som frykter å miste jobben. Akkurat nå får de null hjelp fra regjeringens tiltakspakke. Snarere har regjeringen valgt å øke skattene på norske arbeidsplasser! Mangelen på resultater på viktige velferdsområder understreker svært tydelig at økte skatter ikke nødvendigvis betyr mer velferd.

Politikernes viktigste oppgave er nemlig å sørge for at pengene man krever inn fra bedrifter og arbeidstakere brukes godt og forstandig. På det punktet har Stoltenberg-regjeringen mislyktes.

Legg igjen din kommentar »

Liberal statstvang

Publisert den 13.03.2009 i Blogg, Utvalgte poster

Vi bør frykte mennesker med gode intensjoner og makt til å gjennomføre dem.

At Norges Kommunistiske Partis avis Friheten er elendig kan jeg skrive under på. Eller, la meg korrigere den påstanden en smule: Som menighetsblad fyller den helt sikkert et behov, på samme måte som Fremskrittspartiets avis Fremskritt eller Høyres blad Muligheter, men som journalistisk produkt betraktet er det et makkverk av propaganda, infantile angrep (på for eksempel Klassekampens småborgerlighet) og ”analyser” hvis mangel på interessante poeng bare overgås av mangelen på virkelighetsorientering. Jeg kunne uten problemer fortsatt tiraden gjennom hele denne spalten, men det er neppe spesielt interessant for noen.

For uansett hvor dårlig jeg mener Friheten er som avis, er det bekymringsverdig at den nå mister statsstøtten etter en runde i kulturrådet. Ikke fordi rådets ekspertpanel har lagt skjønn til grunn, det må man av og til gjøre. Ikke fordi staten automatisk bør støtte enhver publikasjon, det bør den ikke. Men fordi på tross av alle forsikringer om det motsatte fra de ansvarlige, er mistanken tilstede om at Friheten og andre aviser får mindre velvilje enn andre på grunn av deres politiske innhold. Det er ikke merkelig at anklagene kommer for de siste årene har vi sett en rekke eksempler på det som vanskelig kan kalles noe annet enn autoritær liberalisme, en vilje til å bruke det offentliges makt og penger for å presse frem standpunkter og verdier som det offisielle Norge kan være bekjent av. Politikere har foreslått å frata en menighet på Nesodden og Frelsesarmeens Ungdom statsstøtte på grunn av deres holdning til homofile. Islamsk Råd ble truet med det samme da flere av deres medlemmer ikke kunne ta klart avstand fra dødsstraff mot homofile i muslimske land. Nå kan det finnes mange gode grunner til å frata organisasjoner statsstøtte, for eksempel er det svært betenkelig at Islamsk Råd har en posisjon hvor de nærmest fremstår som offisielle talsmenn for alle muslimer i Norge, også for de mange som ikke deler deres standpunkter. Men å true en organisasjon med bortfall av støtte er noe annet. Det er et dårlig skjult angrep på prinsippet om organisasjonsfrihet og ytringsfrihet.

Dødsstraff for homofile er forkastelig. Diskriminering av homofile likeså. Det er hårreisende å foreslå væpnet revolusjon i Norge, eller at nordmenn med en annen hudfarge skal kastes ut av landet. Allikevel må jeg være med på å finansiere organisasjoner som mener dette. Jeg liker dem ikke, men alternativet (hvis man først skal ha offentlig støtte) er en statlig finansiert meningstvang som ligger farlig nær autoritær politikk. Kjernen i det liberale demokratiet er ikke at vi vil beskytte og støtte alle dem vi er enige med, men at også de som kommer med gale og forferdelige ytringer har et rettsvern. Derfor bør også flest mulig støtteordninger deles ut etter objektive, etterprøvbare kriterier, og færrest mulig organisasjoner få ekstraordinære bevilgninger over budsjettet. Men enn så lenge har vi en myriade av små og store ordninger, og da må makthaverne gå varsomt frem. De må simpelthen skille mellom sine roller som opinionsdannere og myndighetsutøvere. Som opinionsdannere er det politikeres fordømte plikt å slåss for sine prinsipper og ideer. Som representanter for statsmakten er politikernes viktigste rolle å forvalte de juridiske grensene som ytringsfriheten skal få råde innenfor. Hvis rollene blandes blir den frie debatten fattigere, og i verste fall erstattet av en statlig orkestrert dialog hvor pressmiddelet til enhver tid er at den som mener noe uakseptabelt kan bli straffet økonomisk. Men kjernen i ethvert konsistent forsvar for ytringsfriheten ligger erkjennelsen av at ytringsfriheten har en større verdi enn summen av de ytringene som til enhver tid kommer frem.

Det nærmer seg en absurditet, men det er absurditeten som ligger til grunn for alle liberale demokratier: Et liberalt samfunn kan per definisjon ikke tvinge alle sine innbyggere til å bli liberale.

5 kommentarer »