Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Skikkelig gammel

Publisert den 24.03.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen kan leses her.

Skikkelig gammel
Alt med måte. Også opprør.

Den yngre generasjonen er mer konservativ enn sine foreldre, hevder forfatter og feminist Marta Breen i boken Født feminist.

Jeg har lenge ment det samme. Breen beskriver en foreldregenerasjon som ignorerte tidsklemma, arrangerte politiske møter, deltok, kjempet og skilte seg. Dagens yngre generasjon er mer konservative, romantiske og positive til kjernefamilien.

Selv om den store vekkelsen hjemsøkte vårt land på 1970-tallet, lot det store flertallet seg aldri frelse. Folk flest er nesten alltid mer konservative enn radikalerne. De fleste røyket aldri hasj i Slottsparken, eller hyllet Mao, gikk i tog mot atomvåpen eller (for den saks skyld) så Sex Pistols spille på Pingvin Club i Oslo.

De gikk på jobben, laget middag, giftet seg – og skilte seg av og til – passet barna og bakte en kake i ny og ne. Folk flest var aldri på Woodstock eller Kalvøya. Men det er ofte mindretallet som definerer en generasjon, de som fanger den såkalte tidsånden: Den tapte generasjon i mellomkrigstiden, beatkulturen, sekstiåtterne, punkerne, jappene eller nevermind …

Tidsånden. Begrepet er inspirert av Hegel, men brukes av og til synonymt med trender og fads, som engelskmennene sier. Da mister man lett det store bildet.

Ja, det er brudd, men det er også kontinuitet. Slekt følger slekters gang. De store institusjonene forblir, de endres – i noen tilfeller blir de forsøkt ramponert – men de er sterkere enn de mest pessimistiske kulturkritikerne tror. Og mer robuste enn de fleste kulturradikale tror.

Hvis generasjonen på 30 pluss er mer konservativ enn sine foreldre, og ungdomsgenerasjonen er streitere enn på lenge (alkoholkonsumet går ned, de vil ha gode karakterer og gode jobber) kan man selvfølgelig akke seg over ytterpunktene: De som bare vil bake cupcakes, pleie kroppen og la seg forsørge av andre. De er som ml-erne: ytterpunkter.

Alt i alt er det godt nytt at yngre er mer konservative: at de ikke skiller seg over en lav sko, men forsøker å etablere solide familieliv, at de er opptatt av å få en jobb, ikke bare av å realisere seg selv, at de ikke snur ryggen til enhver tradisjon og institusjon av refleks. At de er mindre mottagelige for utopiske drømmerier. At de er mer jordnære, rett og slett. Det er ikke en trussel mot de gode tingene som er oppnådd, men en korreksjon av ikonoklastiske, kramperadikale, gjør-som-du-vil-uten-konsekvenser-verdier.

Velkommen hjem, sier jeg.

Min eneste bekymring kunne vært at en streitere generasjon vil være mindre kreativ, mindre kunstnerisk utfordrende. For samfunnet trenger sine opprørere, sin rock‘n‘roll.

Men slik det aristokratiske England hadde sin Lord Byron, 1950-tallet sine beatpoeter, 1960-tallet sin rock og 1990-tallet sin hip hop, slik vil rebellene fortsette å komme, men i passende doser.

Slik bør det også være. Alt med måte. Også opprør. Tross alt er det ikke «better to burn out than to fade away» for de fleste av oss, vi vil ikke «fuck the police», men ha dem til å etterforske innbruddet på hytta, og når «staten&kapitalet (…) sitter i samma båt» kaller vi det Den norske modellen.

«I hope I die before I get old» ble liksom kampropet for min foreldregenerasjons tidsånd. Jeg håper jeg blir skikkelig gammel.

 

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Skatteøkning på svensk

Publisert den 28.02.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen kan leses her.

Skatteøkning på svensk
Den svenske høyresiden vil ikke gå til valg på skattelette. Mister de sjelen sin?

I denne verden er det ingenting som er sikkert bortsett fra døden og skatter, skrev den amerikanske grunnlovsfaderen Benjamin Franklin til en fransk kontakt. Det er en maksime deler av høyresiden har gjort sitt beste for å slå hull på. Døden kan vanskelig overvinnes, men skattene skal gå en vei: ned.

Skattelette er svaret. Hva var spørsmålet? Den mest prinsippfaste av den amerikanske høyresiden har dratt prinsippet til sin ytterlighet (og hevder de gjør det i grunnlovsfedrenes ånd). Skandinaviskættede Grover Norquist, beryktet leder av Americans for Tax Reform, har uttalt at den føderale regjeringen må være så liten at den kan druknes i badekaret. Blub, blub, blub – der ligger sentralmakten.

Filosofen og minimalstatsliberalisten Robert Nozick har i sin klassiker Anarki, stat og utopia (1974) et resonnement hvor han i logiske steg viser hvordan beskatning er det samme som slaveri. Han ber leseren se for seg en person som jobber litt ekstra for å kjøpe en kinobillett og en person som velger å bruke tiden på noe annet, for eksempel se på solnedgangen. Hva er forskjellen, spør Nozick, på å ta den ene mannens fritid og å ta den andre mannens penger eller kinobillett?

Resonnementet er ved første øyekast imponerende, men slett ikke overbevisende. Ikke mange er like radikale som Nozick; like fullt bidro han til å styrke de prinsipielle argumentene for skattelette. I samme tiår som ovennevte bok kom ut, ble skattelette igjen sentralt i økonomiske kretser.

Denne uken ble det sluppet en aldri så liten bombe i svensk politisk debatt. Som i etterkrigstiden, da velordnede, sosialdemokratiske folkhem-Sverige var modellen for den demokratiske venstresiden over hele verden, slik har sentrum-høyreregjeringen blitt fulgt med stor interesse de siste åtte årene. Britiske politikere har for eksempel vært svært interessert i svenskenes politikk.

Gjennom flere år har Alliancen – som regjeringskoalisjonen kaller seg – senket skattene. De har innført et jobbfradrag som har gitt en sykepleier omtrent en månedslønn i skattelette, et ROT-fradrag for tjenester i hjemmet og lempet på næringslivsskattene. Nå er det slutt. I en kronikk skriver statsminister Fredrik Reinfeldt og finansminister Anders Borg at de ikke vil foreslå skattelette de neste to årene. Snarere kan det være aktuelt å tette skattehull og øke avgifter på varer som tobakk og alkohol.

Å være et høyreparti er å gå til valg på skatteletter, hvis ikke mister man sjelen sin, mener kritikerne. Jeg er uenig.

Før jeg blir beskyldt for venstreavvik og må gjøre bot foran en innkalt jury av næringslivsledere og ideologiske liberalister, la meg understreke at jeg er for lavere skatter. Skattenivået i Norge er for høyt. Jeg mener vi bør senke skatter som styrker Norges langsiktige vekstkraft, og gi lettelser i personbeskatningen.

Det er et økonomisk spørsmål, men også et prinsipielt. Hvis skatten stadig øker, og offentlig sektor stadig vokser, gir det mindre rom for familier, enkeltmennesker og bedrifter til å ta ansvar for å løse problemer på egen hånd. Men det er ikke et poeng som kan forfølges in absurdum. Det er ikke slik at skatten alltid må ned, uansett politisk situasjon, ei heller slik at skatten aldri kan gå opp.

At skattenivået er for høyt nå betyr jo ikke at det aldri kan bli lavt nok. For helhetlige høyrepartier er ikke skattenivået i seg selv den eneste målestokken på suksess. Det er bare ett av mange mål. Ordning og reda i økonomien (som svenskene sier), orden og stabilitet gjennom et sterkt politi og forsvar, en ansvarlig politikk som ikke pantlåner fremtidige generasjoners verdier – alt dette er sentrale verdier for høyrepartier, verdier som ikke under enhver omstendighet lar seg forene med stadig lavere skatter.

Forskning, utdannelse for alle, et helsevesen som fungerer, ivaretagelse av vår felles kulturarv, det må også prioriteres.

Etter åtte år med skattelette vil det svenske sentrum-høyre nå bygge opp statens reserver slik at de har penger å bruke når det igjen kommer regnværsdager. I Norge har vi et godt stykke igjen. Det kommer, som den britiske politikeren Edmund Burke sa, an på omstendighetene, for disse «avgjør hvorvidt enhver sivil eller politisk plan er gunstig eller giftig for menneskeheten.»

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: De store kjedelige

Publisert den 07.02.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen kan du finne her.

De store kjedelige
Også de grå politikerne er verd å minnes.

Da Marit Arnstad denne uken varslet at hun ikke var aktuell som leder av Senterpartiet, gikk det et gisp av vantro gjennom det norske pressekorpset. Arnstad sa ikke at hun ville la være å ta den harde kampen om ledervervet, at hun ville unngå strid i partiet – nei, hun bare avslo en posisjon hun ville få servert på et sølvfat. Med sitt nei brøt Arnstad med en av de etablerte sannhetene om hva politikk og politikere skal være. For en journaliststand hvis lokale representanter har for vane å spørre enhver 16-åring som blir tillitsvalgt i det lokale ungdomspartiet om de vil bli statsminister, trosset det alle politiske tyngdelover: Politikk handler jo om makt, og drivkraften er å oppnå mer makt! Til nød kan man under tvil akseptere at makten også kan brukes til idealistiske formål.

Misforstå meg rett, politikk handler også om makt. Maktspill og kamp om posisjoner er en del av politikkens vesen, har alltid vært det og vil alltid være det. Men hvis man reduserer politikken til en higen etter personlig makt, blir det en tynn analytisk suppe – men god underholdning, som vi kan slå fast allerede før Netflix-serien House of Cards starter sin sesong nummer to.

Pressen vil ha spennende politikk med maktkamp, intriger og store begivenheter. Ja, det vil egentlig alle som er politisk interessert. Vi plukker sjelden opp bøker om de rolige periodene i historien. Det er de store karakterene i politikken vi fascineres av, de som er større enn oss vanlige dødelige, de som setter spor og står i striden. For både venner og fiender er Margaret Thatcher fascinerende med sitt ettermæle som gjenstridig, målbevisst og kompromissløs. Om hun raserte eller reddet Storbritannia strides det om, men ikke om hennes ruvende tilstedeværelse i etterkrigshistorien. På samme måte tar Franklin D. Roosevelt sin selvsagte plass i historien, som grunnleggeren av New Deal – velferdsprogrammene som la grunnlaget for den moderne velferdsstaten i USA – og en av den frie verdens ledere under annen verdenskrig. Charles de Gaulle hadde under den samme krigen et større selvbilde enn Frankrikes styrke skulle tilsi, men nettopp hans egenvilje bidro til at Frankrike fikk en større plass etter krigen enn hva det fallerte imperiet kanskje hadde fortjent. Formann Mao var nytelsessyk og hadde enorm appetitt på mat og kvinner. Han ruver i historien. Listen kunne blitt mye lengre, men på ett punkt må den faktisk stoppe.

 Hva så med alle de andre? De fleste politikere setter ikke veldig tydelige spor. De følger i skyggen av sine store forgjengere, er hverken spesielt karismatiske eller oppsiktsvekkende, de styrer, men så trygt og rolig at ingen senere bygger statuer for å minnes dem.

Jeg tenker ikke på fiaskoene, selvfølgelig. Som den amerikanske presidenten Ulysses S. Grant, tidligere general under borgerkrigen, som drakk som en svamp da han satt i Det hvite hus. Eller vår egen statsminister Jens Hundseid som både skapte utenrikspolitisk uro og selv endte opp på gal side under krigen. Jeg tenker på de solide, dem vi ikke husker. Og i ettertid – hvis man ikke er blant de aller største – er det ikke egentlig bedre ikke å bli husket fordi livet i landet gikk videre, fremgangen fortsatte, men uten de store rykk og brå endringer? En Oscar Torp, en Ludwig Erhard, en Lord Salisbury eller Harold MacMillan blir kanskje husket av historikere og samfunnsinteresserte, men ingen av dem ruver. For menneskene som levde da, var det kanskje viktigere at livets faste gang kunne fortsette uten de store forstyrrelser enn at landets leder fikk sin plass i historien.

 Det ble sagt om den engelske politikeren Sir Robert Peel at han aldri var forut for sin tid, men alltid midt i den. Det er usikkert om det var ment som en fornærmelse eller et kompliment. Jeg synes det er en ganske god attest å få. Jens Stoltenberg skuffet pressekorpset da han før valget uttalte at ambisjonen hans var å være en «kjedelig politiker». Det lovet selvfølgelig dårlig for norsk politikk som tilskuersport. Men det er verdt å huske på: at fascinerende som de ruvende skikkelsene er, så betyr en svært spennende politikk ofte at det er krisetid i landet. Og det er vel strengt tatt bedre å lese om enn å oppleve.

 

1 kommentar »

Morgenbladet: Spontan orden

Publisert den 31.01.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Denne spalten stod på trykk for noen uker siden.

Spontan orden

Store reformer er både nødvendige og mulige, men de er også vanskelige.

Den østerriksk-engelske økonomen og filosofen Friedrich A. Hayek, som vant Nobelprisen i økonomi 1974, er kanskje mest kjent for sitt arbeid med spontan orden. Mange av fenomenene vi observerer rundt oss er et resultat av menneskelig handling, men ikke av menneskelig design, mente Hayek, og eksemplifiserte med en sti gjennom skogen som mange har fulgt, men ingen har planlagt.

Også i makroperspektiv måtte et fritt samfunn ses som en spontan orden, mente han. Gjennom millioner av menneskers frie valg ble det skapt mønstre og orden også uten at en sentral planlegger satt med den hele og fulle oversikt. Markedet var, eller er, et av de fremste eksemplene på dette, og gjennom prismekanismen blir det formidlet uendelige mengder informasjon om prosesser som knapt noen har full oversikt over. Denne informasjonen dukker opp gjennom endrede priser på bananer, blyanter eller biler.

Hayek var en

klassisk liberalist med konservative affiniteter, mens hans motstandere – styringsideologene, planleggerne, de sosiale ingeniørene – befant seg på venstresiden.

Disse skillene er ikke like åpenbare i den norske debatten. I Norge har mange av de store markedsreformene i offentlig sektor blitt planlagt og gjennomført av sosialdemokrater, mens vi i årets første uke kunne høre et rop om sterkere politisk styring av universiteter og høyskoler fra næringslivet. Sistnevnte part ytret både et ønske om å styre strukturen sterkere, og et ønske om å oppmuntre/styre (litt avhengig av hvordan man leste forslagene) studentenes valg slik at de i større grad valgte såkalte samfunnsnyttige fag.

Jeg har stor sympati for både mange av de New Public Management-inspirerte reformene i offentlig sektor og mange av kravene fra næringslivet. Noe kan likevel lett bli borte om man blir for ivrig på avtrekkeren. Det er ingenting som er enklere for en politiker enn å tegne nye organisasjonskart, flytte noen mennesker, legge ned noen avdelinger – og så lene seg tilbake for å satse på dynamiske synergieffekter og andre herligheter.

Likevel ser vi ofte at virkeligheten ikke blir slik planene tilsa. Terrenget er, eller var, ikke slik karttegneren ville ha det.

Den sosiale

boligbyggingen i mange vestlige land etter krigen var drevet av verdens beste intensjoner. Man glemte bare menneskene da man jevnet gamle nabolag med jorden og tilbød nye, moderne bomaskiner. Nav-reformen var elegant. På papiret. Praksis viste seg mer krevende. Sammenslåing av hovedstadens museer var sikkert godt tenkt, men noe ble borte på veien.

Hayeks politiske ideal var spontan orden, men i et land som Norge er det verken ønskelig eller mulig på mange områder. For å si det enkelt: Det er vanskelig å kombinere markedets spontane orden med en raus statskasse. Like fullt gir Hayeks ideer noen advarsler til de mest styringsoptimistiske blant oss. Én ting er å ha en ambisjon om å styre utviklingen, noe langt vanskeligere er å få utviklingen til å følge den ambisjonen.

Men en annen av Hayeks ideer er enda mer relevant. Han skriver om lokal kunnskap, noe av det samme som Michael Polanyis begrep tacit knowledge («taus kunnskap») rommer. Mye av kunnskapen vår er ikke mulig å formulere med ord, og manifesterer seg som normer, tradisjoner, vaner og praksiser. Kort sagt: kultur.

Det heter at «kultur spiser struktur til frokost», og noe av problemet med mange reformforsøk er nettopp at man ser seg blind på strukturer. Selvfølgelig påvirkes også kultur av struktur, men det er ikke gitt at en endring i strukturen fører til den ønskede endringen av kulturen. Det forklarer hvorfor det kanskje var litt vanskeligere i praksis enn i teorien å slå sammen tre forskjellige etater til det store Nav. Og det sier litt om hvor vanskelig det er å få det ønskede resultatet av reformer i både kommunesektoren og høyere utdanning.

Jeg skulle ønske jeg hadde et sverd til å hugge over den gordiske knuten, men virkeligheten er komplisert og vanskelig, ja, rent ut gjenstridig noen ganger. Dét er det lov å frustreres over, men man ignorerer virkeligheten på egen risiko.

Poenget mitt er ikke at reform er umulig. Ei heller er poenget mitt at reform er uviktig. Snarere tvert imot. Reform er mulig og nødvendig. Det er bare vanskelig også. Og det blir enda vanskeligere dersom man tror at alt kan detaljstyres fra toppen.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Et dannet folk

Publisert den 20.12.2013 i Artikler, Blogg

Jeg skriver i Morgenbladet hver tredje uke.

Et dannet folk

Av alle skolens formålsparagrafer gjennom tidene er den fra 1889 min favoritt.

Formålsparagrafen anno 1889 lyder: «I ethvert Herred skal der være det fornødne Antal folkeskoler, hvis Formaal det skal være at medvirke til Børnenes kristelige Opdragelse og til at meddele dem den Almendannelse, som bør være fælles for alle samfundets Medlemmer.»

36 ord. Så kort. Så klart. Så enkelt. Formålsparagrafen fanger essensen: Et likeverdig tilbud, et nikk til vår kulturarv og så kirsebæret: «den Almendannelse som bør være fælles for alle samfundets medlemmer».

Siden den gang har samfunnet vårt blitt mer mangfoldig. Man skulle kanskje tro formålsparagrafen da måtte bli mer spartansk, av frykt for å støte noen. Men nei, snarere gjelder det at alle skal med. Listen over verdier, ferdigheter og gode formål er vokst og utgjør nå hele 198. I dagens formålsparagraf skal elevene og lærlingene både få «historisk og kulturell innsikt og forankring», en opplæring bygget på «grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon» – verdier som for øvrig «òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane». Opplæringen skal bygge på både nasjonal og internasjonal kulturtradisjon, fremme demokrati og likestilling og vitenskapelig tenkemåte. Elevene og lærlingene skal blant annet få utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang og «lære å tenkje kritisk», men samtidig «handle etisk og miljøbevisst…» for å nevne noe.

Kanskje er det ikke lenger åpenbart hvilken allmenndannelse som bør være felles for alle samfunnets medlemmer, og at vi derfor trenger flere ord for å beskrive noe av det samme. Uansett er det liten tvil om at et av skolens formål fortsatt er dannelse. Det står ikke «gagns menneskje» i formålsparagrafen lenger, som i 1959, men målet er fortsatt å utdanne nyttige samfunnsborgere, og (må det være lov å nevne for å korrigere det litt instrumentelle menneskesynet i 1959-formuleringen) gode mennesker.

Begrepet dannelse gir lett assosiasjoner til (såkalt) gammeldagse dannelsesidealer: menn som går i dress til hverdags, diskuterer greske klassikere og snakker latin. Men dannelse handler ikke om å gå inn i en forgangen tids idealer, men om et høyst levende forhold til det samfunn man lever i. Dannelse – eller allmenndannelse – er nettopp det «som bør være fælles for alle samfundets medlemmer», en grunnmur den enkelte trenger for å kunne orientere seg og delta som samfunnsborger, og for å kunne utvikle seg som menneske. Dannelse er forutsetningen for et levende demokrati, en kritisk offentlighet, effektiv maktbalanse, folkelig motvekt mot klikk- og elitestyre og så mye annet.

Men hva er forutsetningen for dannelse? I kjølvannet av Pisa-resultatene manglet det ikke på dem som fremhevet skolens brede samfunnsoppdrag som kontrast til OECDs kjølige kunnskapssyn. «Det er langt viktigere at norsk skole utdanner elever som går ut med tro på seg selv og på framtiden, enn at de er veldig gode til å løse avanserte matematiske problemer» […] Vi må ikke glemme dannelsesaspektet når vi snakker om skoleresultater», sa professor Svein Sjøberg (Utdanning.no 1. desember).

«Hva om vi kvitter oss med mindreverdighetskomplekset og definerer våre egne mål for hva som trengs av allmennkunnskap, dannelse og fysisk fostring?» spurte Stian Bromark under tittelen «Skolenevroser» (Dagsavisen 13. desember).

«[…] fokus burde flyttes fra PISA-prøver som skolens mantra og målestokk, til å sette eleven i sentrum», skrev Professor Harald Nilsen (Dagsavisen 06.12).

De har alle rett i noe. Skolen skal gi elevene langt mer enn hva Pisa-testene måler, noe formålsparagrafen illustrerer med hele sin 198 ord store velde. Men hva er forutsetningen for dette andre? Hvordan kan elever lære å «tenkje kritisk» om de ikke kan lese, handle «miljøbevisst» om de mangler innsikt i klimaendringene eller forstå et moderne demokrati om de ikke kan noe om statistikk eller tall? Forutsetningen for den allmenndannelse som bør være felles for alle samfunnets medlemmer, er at man har verktøyene for å tilegne seg den. Og akkurat der kan Pisa faktisk si oss en hel del.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Moralister i alle trillegrupper, foren eder

Publisert den 02.12.2013 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Moralister i alle trillegrupper, foren eder

Rundt om i Norge trilles det spedbarn iført Boss-bodyer, DKNY-smekker og babysko fra Christian Louboutin, skal vi tro de siste ukenes medieagurk om merkepress blant spedbarn, eller rettere sagt blant deres foreldre. Det er lett å ironisere over saken, og det hadde jeg også tenkt å gjøre. Så fant jeg ut at dette faktisk provoserer meg litt, uavhengig av om problemet er stort eller veldig lite. Ikke fordi jeg selv måtte tåle flere spydige kommentarer fra Levis-kledte kamerater på ungdomsskolen som mente Bosselini fra Cubus rett og slett ikke var særlig kult (jeg ga etter og maste på mamma til hun kjøpte en Levis-bukse på salg), men fordi saken sier noe om et dypereliggende problem. Vi lever, som Madonna minnet oss om, i en materialistisk verden, og det preger også vår vurdering av andre mennesker.

Jeg er ikke mot hverken merker eller merkeklær. Faktisk er merker i utgangspunktet bra. De gir større trygghet for forbrukerne og bedre kvalitet på masseprodukter. Jeg var aldri en av dem som sa «no logo» på 00-tallet. Snarere er jeg pro-logo.

Merkepress er noe annet. Det er en kollektiv variant av det den norsk-amerikanske sosiologen Thorstein Veblen kalte prangende forbruk, konsum som har til hensikt å vise velstand, ikke å være til nytte. De fleste vil føle en viss glede over et produkt som er dyrt og eksklusivt, og i et rikt land som Norge vil mange av oss ha mulighet til å shoppe statussymboler. Ikke noe automatisk galt med det, men alt med måte. Merkepress er prangende forbruk på steroider, og merkepress for spedbarn er så langt uti hampen at det nærmer seg parodien. Ingen ber folk om å slutte å kjøpe dyre ting dersom de har råd til det, men normal anstendighet tilsier at man ikke behøver å gni andres nese i egne forbruksvarer.

Merkepresset, og medieagurken de siste ukene, er et symptom på et større problem. Vi idoliserer forbruk, og vi identifiserer i stadig større grad suksess med materielle goder. Det er bra at vi beundrer suksess, enten det er i næringslivet eller kulturlivet, men å dyrke forbruk for forbrukets skyld er det motsatte av å beundre de egenskapene som gjør at noen mennesker lykkes. Det er hardt arbeid, kløkt og kreativitet som bør beundres, ikke penger.

Så vil noen selvfølgelig spørre: Hva har du som politiker tenkt å gjøre med dette? Alle forstår at vi hverken kan eller bør regulere hva foreldre kjøper av klær til sine barn. Men noe må vi da kunne gjøre? En handlingsplan, et undervisningsopplegg for skolen eller i det minste et utvalg til å se på saken og foreslå noe – et eller annet! Svaret mitt er at dette slett ikke bør bli politikk. Gjennom skolen kan vi selvfølgelig gi barn og unge verktøy til refleksjon og kritisk sans. Derimot kan vi ikke kaste handlingsplaner og utredningsgrupper etter alle problemer som dukker opp. Vi må simpelthen ha tillitt til at folk flest er oppegående og anstendige.

Jeg har derfor ikke tenkt å ta til orde for en politisk handlingsplan. Jeg vil ta til orde for noe langt mindre progressivt, nemlig moralisering. Få ting er så lite moderne som moralisme, og få ting er så krampemoderne som holdningen at har du lyst, har du lov. Jeg kjøper ikke denne pakken. Det er ikke slik at alt du har lyst til å gjøre, er greit bare fordi det ikke er forbudt. Det er noe som heter ansvar, noe som heter anstendighet, noe som heter omtanke for andre mennesker. Vi bør si ifra hvis merkepresset blir for stort og materialismen for påtrengende.

Ikke vi som i «vi politikere», men vi som i du og jeg. Og hvis noen hevder at det eneste riktige er å kle opp spedbarnet i siste skrik fra Gant eller Burberry, ja så bør det være en borgerplikt å gi beskjed om at det er det reneste sludder. Moralister i alle trillegrupper, foren eder.

1 kommentar »

Sjur Holsen: Den moderate rabulist

Publisert den 01.11.2013 i Artikler, Blogg

Min nekrolog for BTs politiske redaktør, Sjur Holsen.

Sjur Holsen: Den moderate rabulist

«De har bergensilden i Dem», skrev Bjørnstjerne Bjørnson en gang til den unge Carl Joachim Hambro.

Ved første øyekast var det lite som tydet på at den samme bergensilden brant i Sjur Holsen. Han hadde en aversjon mot provinsialisme, også bergensk; var mer sindig enn brautende (en konsekvens, kanskje, av de mange årene i diplomatiet) og opptatt av den grundige argumentasjon snarere enn den høytflyvende retorikk. Han var moderat, både i fremtoning og politisk over­bevisning.

Det siste understreket han flere ganger i en samtale med undertegnede som skal trykkes i neste utgave av tidsskriftet Minerva. I en paneldebatt om norsk presse og politisk ideologi på Litteraturhuset i Oslo for et par år siden, var Holsen ikke den som tok salen med storm, scoret billige poenger eller høstet ivrig og lidenskapelig applaus. Snarere var han kjølig resonnerende, og da applausen først kom, var den varm og langvarig.

Men han kunne spisse, han kunne stikke, og han var ikke redd for å vekke debatt. «Vi setter vår ære i å kritisere makt», sa han om BT, og kritikken rammet både høyre og venstre, posisjon og opposisjon.

Det var Trine Eilertsen som startet prosjektet med å gi Bergens Tidende en tydeligere profil på leder- og kommentarplass, og Sjur Holsen videreutviklet det på en måte som ga BT oppmerksomhet over hele landet. Det handlet ikke om å gjenoppfinne avisen, men om å ta den formålsparagrafen som allerede eksisterte alvorlig. Det var ingen grunn til at leder- og kommentarartiklene skulle være mindre gjennomarbeidete enn resten av avisen.

Sjur Holsen forsto at det å være borgerlig er noe mer enn å være markedsliberal.

BT var, ifølge formålsparagrafen, en borgerlig og liberal avis. Enten måtte paragrafen skrotes, eller så måtte den brukes, mente Holsen. Han hadde sett en undersøkelse som viste at forskjellene på lederplass mellom det gamle Arbeiderbladet, Dagsavisen, og den borgerlige tanten, Aftenposten, var nesten umerkelige. Han fant glede i at BT kom langt bedre ut.

Under Sjur Holsen ble BT noe Norge lenge har manglet: En avis med en konsekvent, selvstendig borgerlig profil på lederplass. Vi har våre markedsliberalistiske aviser som alltid vil ha mer marked og mindre stat, vi har de ansvarlige avisene som støtter status quo og advarer mot radikalisme til høyre og venstre, men BT ble noe mer. Det skyldtes ikke minst at Sjur Holsen forsto at det å være borgerlig er noe mer enn å være markedsliberal. Som han selv sa det, det å være borgerlig handler også om «ansvar, om hvordan du lever livet ditt som en samfunnsborger (…) som ikke bare skriker opp om rettigheter, men er like opptatt av plikter.»

Om det går en politisk tråd gjennom Sjur Holsens kommentarer, er det nettopp dette ansvaret: For seg selv, menneskene rundt og, ikke minst, for kommende generasjoner. Han ble frustrert over årets valgkamp hvor politikerne i verdens rikeste land kastet om seg med oljefinansierte løfter, men knapt nevnte utfordringene vi sender videre til kommende generasjoner.

Da han skapte debatt ved å hylle Høyres antydning om at man kanskje skulle se på egenandelene i helsevesenet, var det ikke hensynet til bedriftsøkonomiske prinsipper som lå til grunn, men hensynet til fremtidige generasjoners velferd. Å sende ubetalte regninger for dagens velferdsstat videre til neste generasjon, var antitesen til langsiktighet og ansvarlighet. Kommentaren var spiss, men analysen som lå i bunn var solid. Polemikken fikk aldri overskygge substansen.

Den moderate kommentatoren hadde, på tross av sitt sindige ytre, bergensilden i seg.

At slike kommentarer provoserte mange, er det liten tvil om. Det forteller kanskje mer om landet vårt enn om Holsen. Han var ingen thatcherist eller markedsfundamentalist, snarere en moderat, liberal-konservativ bergenser litt til høyre for sentrum. Han var ikke mot politikk eller styring, men var skeptisk til at politikken skulle ta for stor plass, og så med mistenksomhet på de som tror at mer politikk er bedre politikk, og dermed lett glir over i forsøk på sosial ingeniørkunst. Selv om sosialdemokratiet ikke er hva det en gang var, er slike ideer fortsatt fremmede for mange. Å være politisk moderat gjorde Sjur Holsen til rabulist.

Sjur Holsens bidrag til presse­norge var også et bidrag til det politiske Norge. Ingen kan spå om fremtiden, men det kan hende at de siste årene vil bli stående som en tid hvor sentrum-høyre gjenreiste seg som ideologisk kraft i samfunnsdebatten, ikke gjennom blind dogmatikk, men ved å dyrke frem en tenkende, diskuterende og resonnerende offentlighet. Liberale og konservative ideer har igjen fått en naturlig plass i en samfunns­debatt som lenge var dominert av mennesker med tilhørighet på venstresiden. Sjur Holsen har gitt sitt avgjørende bidrag til det. Den moderate kommentatoren hadde, på tross av sitt sindige ytre, bergensilden i seg.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Et budskap fra helvete

Publisert den 02.10.2013 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Et budskap fra helvete

De idealistiske haukene er blitt styrket på Obamas utenrikslag. Likevel fortsetter blodbadet i Syria, og Russland legger premissene for debatten.

Franskmennene trodde Maginot-linjen – kjeden av festningsverk og våpen langs grensen til Tyskland – skulle forhindre en ny storkrig. Men tyskerne invaderte gjennom Belgia og tok landet på seks uker i 1940. Maginotlinjen ble i stedet en illustrasjon på det gamle ordtaket om at generaler alltid forbereder seg på å utkjempe forrige krig. Slik er det kanskje også med opptakten til en krig eller militæraksjon.

Samantha Power, nyutnevnt amerikansk FN-ambassadør, skrev som akademiker boken A Problem from Hell (2003), en gjennomgang av USA og verdenssamfunnets reaksjoner på folkemord i det 20. århundret. Fra det omdiskuterte folkemordet på armenerne i Tyrkia i 1915 via de alliertes unnvikende holdninger til jødeutryddelsen under annen verdenskrig til folkemordet i Rwanda i 1994, i alle tilfellene, mente Power, nektet verdenssamfunnet å ta realitetene innover seg, og byråkratisk sendrektighet snarere enn handlekraft, dominererte.

I USA snakket man i mange år om Vietnam-syndromet. Krigen hadde gjort det amerikanske folket så skeptisk til utenlandske militæraksjoner at den politiske omkostningen for disse ble dramatisk forhøyet. Et slags taktskifte begynte med Ronald Reagan på 1980-tallet og fortsatte i den humanitære intervensjonens tiår, 1990-tallet. Mellom en halv og én million mennesker ble drept i Rwanda, og militæraksjonene på Balkan i årene etter kom til kun etter flere fiaskoer og langvarige dragkamper. Like fullt kan det argumenteres for at slutten på den kalde krigen skapte et tiår hvor humanitære intervensjoner for alvor ble legitimert, om de enn ikke alltid var helt legale ut fra en streng fortolkning av folkeretten.

Slik generalene i Frankrike forberedte seg på første verdenskrig en gang til ved å bygge Maginotlinjen, ble amerikansk og europeisk politikk formet av folkemordene i Rwanda og på Balkan. Samantha Power blir ofte kalt en idealistisk hauk, altså en som er villig til å bruke militære virkemidler for å oppnå idealistiske målsettinger (i motsetning til for eksempel en realistisk hauk som først og fremst vil fremme landets interesser).

De idealistiske haukene hadde sin storhetstid etter 1945 og på 1990-tallet. Men i 2003, samme år som Power ga ut sin folkemord-bok, tok president George W. Bush amerikanerne inn i Irak. Han var støttet av et massivt nettverk av neokonservative, intellektuelle som faktisk hadde svært mye til felles med de idealistiske haukene. Like fullt var angrepet på Irak ingen humanitær intervensjon, men krigen ble ikledt humanitære gevanter, den ble dresset opp som en kampanje mot undertrykkelse og for demokrati – og mange av de involverte trodde også at irakerne ville hilse de amerikanske soldatene med blomster. Det gikk som kjent annerledes.

Samantha Power og nasjonal sikkerhetsrådgiver Susan Rice representerer en styrking av de kreftene i president Barack Obamas utenrikslag som er villige til å ta i bruk makt for å beskytte den internasjonale rettsordenen og forhindre humanitære kriser. Utenriksminister John Kerry skapte sin politiske karriere på kraftig motstand mot Vietnamkrigen, som han selv hadde tjenestegjort i, men er heller ikke isolasjonist.

Generalene er formet av minnene fra forrige krig, og det samme gjelder for både politikere og velgere. Slik Rwanda illustrerte hva mangelen på humanitær intervensjon kan føre til, gjorde Irak at tanken om utenlandske «eventyr» igjen ble stilt i miskreditt. Obamas kandidatur som president var delvis bygget på en motstand mot nettopp Irak-krigen, og skepsisen til amerikansk militærengasjement i utlandet er ti år etter Irak-krigen fortsatt sterk – den ligger som en tung klut over Washington D.C. Mens titusener dør i Syria, diskuteres og skrives det i FN, hvor Russland og Kina har vetorett og dermed ifølge vår egen utenriksminister Espen Barth Eide kan avgjøre suverent hvorvidt enhver militær aksjon er legal eller ei.

De regionale konsekvensene av konflikten i Syria, som mange har kalt en borgerkrig mellom sunnier og sjiaer, kan bli enorme. Likene tårner seg opp. Kan hende blir Syria et nytt vendepunkt, som Rwanda blir det i Samantha Powers bok: en hendelse så grusom at verdenssamfunnet ser at det å ikke intervenere også har enorme konsekvenser. Men denne gangen er det datidens kritikere som selv sitter med styringen. Akademikeren Power er blitt politiker, slik akademikeren Espen Barth Eide også er blitt det.

1 kommentar »

Å stille krav er å bry seg

Publisert den 28.08.2013 i Artikler, Blogg

«Vil la sosialklienter måke snø» er overskriften i Aftenposten i dag. De skriver om Høyres forslag til aktivitetsplikt for friske, unge sosialklienter. Jeg nevnte selv både eksempelet med snømåking, hjelpe gamle med å flytte, besøke eldre på pleiehjemmet og så videre. Aktivitetsplikt kan ikke erstatte alle de andre viktige områdene Nav må hjelpe med, noen jeg beskriver i boken Den onde sirkelen. Like fullt kan aktivitetsplikten være et viktig supplement. Nettopp fordi mange unge må vente før de kommer inn i et arbeidstiltak eller tilbake på skolebenken. Selvfølgelig må vi få ventetiden ned, men det er også et mål å hindre passivitet. Derfor er lavterskel aktivitetskrav viktig og riktig.

I dag åpner loven for at man kan pålegge aktivitet. Høyre mener prinsippet bør snus på hodet: Vi skal pålegge aktivitet, så får vi heller unnta de som av en eller annen årsak ikke har mulighet.

Mediene er slik skrudd sammen at de gjerne vil ha en klar vinkling, og da er det selvfølgelig lettest å fremheve eksempler som snømåking eller klippe gress. Ulempen er at oppslagene ofte får en negativ tone, det virker som om aktivitetsplikt skal innføres for å straffe de som søker om sosialhjelp, eller i verste fall for å ydmyke dem. Men det er ikke tilfellet. Aktivitet er bra fordi det kan hjelpe!

Det finnes også gode eksempeler på andre typer aktivitet som allikevel er kombinert med klare krav. Et slikt eksempel er Jobbhuset i Trondheim, for øvrig en kommune styrt av de rødgrønne. Jeg besøkte dem i juli. Jobbhuset er også et lavterskel tiltak, og det settes inn fra første stund. De stiller klarer krav, men er samtidig opptatt av å se den enkelte. Her er noen utdrag fra Adresseavisens sak fra besøket (ikke på nett):

«(….)Jobbhuset er et samarbeid mellom Nav Østbyen og – Midtbyen, og ble startet opp mot slutten av fjoråret. Det er et tilbud for alle mellom 18 og 25 år, som søker om sosialhjelp. De får beskjed om å møte opp på Jobbhuset, og levere søknaden der. Alle får tilbud om jobbkurs innen to uker.

-Det har styrket meg mye å komme hit. Jeg har fått mer ansvar, og har ikke den angsten lenger, sier Kristine Brækkan.

Hun studerte til å bli førskolelærer, men fikk beskjed av legen sin å slutte i fjor høst. Stress og angst førte til store problemer med magen. Hun prøvde å jobbe gjennom vikarbyrå, men det gikk ikke. Brækkan startet kurs i januar, og i februar ble hun assistent.

(…) Tirsdag var Høyre på Nav-turne i Trondheim, og fikk presentert Jobbhuset som en stor suksess. Hver fjortende dag starter Karin Lysø opp nytt kurs med omtrent 12-15 ungdommer. Ved å blant annet finne ut hvorfor de har havnet her, og hva styrkene deres er, klarer de å motivere og bygge opp brukerne til å komme seg ut i arbeidslivet igjen.

Lysæ hevder at så å si alle klarer å gå videre etter kurset.

-Det går så fort, det er helt utrolig. Her skjer det mirakler hele tiden, forteller hun entusiastisk.

Noen går direkte over i jobb, andre må over på flere tiltak før de er klare til å ut i arbeidslivet.

Nav tror noe av suksessen, er at ting skjer med en gang. De trenger ikke vente på vedtak, de blir henvist direkte til Jobbhuset. I tillegg er det viktig med tett, daglig oppfølging.

-Det er det som skal til. Et vanlig Nav-kontor greier ikke det. Det finnes tiltak til ungdom, men de får ikke den daglige oppfølgingen, sier Knut Kvassheim som er avdelingsleder ved Nav Midtbyen.

Nå vurderer de å ta resten av sosialhjelpsmottakerne over i modellen fra Jobbhuset, ettersom resultatene er så gode.»

 

45 kommentarer »

Minerva: Bokanmeldelse av biografi om Edmund Burke

Publisert den 28.08.2013 i Artikler, Blogg

Denne bokanmeldelsen hos Minerva har tidligere stått på trykk i Morgenbladet i en litt kortere utgave.

Anmeldelse. Edmund Burke: Filosof, politiker og profet

Fra den arabiske våren til debatten om kultur; Edmund Burke er en død, hvit mann som har mye å si oss.

Edmund Burke: Philosopher, Politician, Prophet. Jesse Norman William Collins: 2013

”Bliss was it in that dawn to be alive, but to be young was very heaven” – William Wordsworth

Hva skjedde med den arabiske våren? Gjennomgangene som flere publikasjoner presenterte denne uken, var deprimerende lesning. Fra haltende Tunisia til kaotiske Egypt og blodige Syria; den arabiske våren, som startet så løfterikt, er i beste fall inne på et blindspor. I verste fall har den sporet helt av. Da hundre tusenvis av mennesker samlet seg på Tahir-plassen i Kairo og ropte at «folket krever diktatorens avgang», var det ikke slik manuset skulle spilles ut. Det er en ganske vanlig måte å lese verden på, at man antar at fremskrittet må vinne frem. Slik vi gikk fra den mørke middelalderen til renessansen og opplysningstiden, slik vil også andre nasjoner og land gå fra overtro og undertrykkelse til demokrati og sekularisme. Jeg er ingen spåmann, men det er grunn til å møte slike resonnementer med en viss skepsis.

Den irsk-engelske politikeren og filosofen Edmund Burke er mest kjent for sin motstand mot nettopp en revolusjon, den franske i 1789. I idéhistorisk sammenheng plasseres han ofte i kompaniskap med den gruppen filosofen Isaiah Berlin kalte kontra-opplysningen, dog ikke av Berlin selv. Dette var de gamle regimene, adelsmakten og kirketroens teoretikere. Karl Marx kalte Burke for en «vulgær bourgeoisie» i Kapitalen. Mary Wollstonecraft angrep ham for å stå i veien for fremskrittet, og den radikale liberalisten Thomas Paine var usigelig skuffet over sin gamle bekjentes motstand mot frihetens seiere i Frankrike. Nettopp kampen mot dette bildet av Edmund Burke som en reaksjonens apostel – en kamp som er like gammel som Burke selv – er et hovedformål i biografien fra den engelske akademikeren og parlamentsmedlemmet Jesse Norman. Boken har fått svært god omtale i flere engelsktalende publikasjoner, herunder The Economist og Financial Times.

Forfatterteknisk har Norman gått til det utradisjonelle skritt å dele boken i to: Én del om livet, en annen del om ideene. Selve det litterære begrepet er jeg ikke så begeistret for, det fører til unødige gjentagelser, et kunstig skille mellom liv og ideer, og en litt klønete overgang fra det biografiske til det idéhistoriske. Gode biografer markerer seg nettopp ved at de bygger bro mellom en persons liv og hans virke. Like fullt er boken god.

Burkes store melodi Edmund Burke ble født inn i en middelklassefamilie i Dublin i 1729. Faren, som han for øvrig hadde et svært anstrengt forhold til, var protestant, moren katolikk. Nettopp i disse biografiske detaljene ligger en nøkkel til å forstå Burke. Da Burke ble født var de katolske Stuart-monarkenes tilhengere fortsatt i kamp for tronen. Frykten for katolikkene var stor, ikke minst i Irland som var styrt av en håndfull engelske landeiere hvorav mange knapt satte sine føtter i landet. Katolikker manglet elementære rettigheter. Burke bar Irland med seg hele livet. Snarere enn motstanden mot den franske revolusjon, tar Norman utgangspunkt i det den irske poeten William Butler Yeats i diktet The Seven Sages kalte ”Burke’s great melody”. Som Whig-politiker (partiet som senere utviklet seg til det liberale partiet) var Burke opptatt av å begrense monarkens makt. Han var en sterk tilhenger av religiøs toleranse og støttet de amerikanske kolonistene mot kongen. I et politisk angrep som satte en støkk i samtiden, gikk han til frontalangrep på det private Østindiske handelskompani for deres behandling av inderne. Burkes store melodi, i følge Yeats og Norman, var kampen mot vilkårlig maktutøvelse og tyranni. Det er ikke et trivielt poeng. Mange av de som i dag vil monopolisere begrepet konservatisme, glemmer lett den liberale Burke.

Hvorvidt Burke i dag er undervurdert slik Norman hevder, er jeg usikker på, men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor han ikke har umiddelbar appell for alle. Burke er på sett og vis for filosofisk for politikerne og for politisk for filosofene. I en tid hvor filosofien blir mer og mer analytisk, vil Burke med sine anekdoter, sin tilsynelatende usystematiske tenkning og sitt voldsomme patos, lett virke utdatert. Samtidig er politikk for lengst blitt en representativ arena hvor filosofi og idéer ofte blir sett som teoretiske distraksjoner fra det virkelig viktige. Vi lever fortsatt med drømmen om den teknokratiske politikken. For ikke å snakke om at Burke med sin forkjærlighet for tradisjon, det lagdelte samfunnet og religionens ordnende kraft, virket utdatert gjennom store deler av 1900-tallet hvor slaget tilsynelatende stod mellom arbeid og kapital. Den kampen hadde Burke lite å si om, selv om han var enig i Adam Smiths teorier.

Ledsagene omstendigheter Man skal være varsom med å verve døde menn til kampfeller i aktuelle spørsmål. Vågestykket blir ikke mindre ved at vi har med en mann å gjøre som understreket at, «de ledsagende omstendigheter (som av enkelte anses som helt uten betydning) gir i virkeligheten ethvert politisk prinsipp dets særpregede farge». Det er like fullt slik at tenkere er til for å brukes, ikke for å følges. Som en kontrast til for eksempel Karl Marx, har Burke indirekte advart oss om at mange av hans ideer for England på 1700-tallet slett ikke behøver å passe i vår egen samtid. Hvis jeg så allikevel skal forsøke å skrive noe om Edmund Burke, vår samtidige, (som jeg har bestemt meg for å gjøre uansett), hva blir innfallsvinkelen? Jo, nettopp de analytiske begrepene han gjennom en karriere brukte for å avdekke og bekjempe maktmisbruk, og for å forstå den sosiale orden. Burke blir selvfølgelig hyppig brukt i en type kulturkritikk som fordømmer både markedets mammonjag og statens ansiktsløse velferdsbyråkrati, begge eksempler på en nedbryting av den underliggende sosiale orden som har sitt opphav i familie, tradisjoner og lojalitet. Jeg har stor sympati for mye av denne kulturdiagnosen, men den kan lett bli for teoretisk, eller for beksvart. Tross alt er det fortsatt noen som ikke bowler alene. Som Jesse Norman i boken, mener jeg også at Burkes begrepsapparat kan anvendes på enda mer håndfaste problemstillinger enn hvorvidt samfunnet er blitt for individualistisk.

Et godt utgangspunkt kan være Burkes kritikk av den franske revolusjonen. Den var et forsøk på total samfunnsomveltning som forsøkte å erstatte all autoritet med abstrakte rettigheter. En slik vandalisme måtte ende i blodbad, spådde han allerede i 1790, fordi den reelle tryggheten for etablerte rettigheter ligger i nedarvede normer og historiens legitimerende kraft. Uten disse, ingen autoritet, og uten rammer, ingen frihet.

Fransk revolusjon og arabisk vår Konsekvensene av den arabiske våren er i best fall usikre, i verste fall et blodbad og en katastrofe. Kanskje burde flere ha lyttet til Burke før de slapp jubelen løs: «Jeg ville derfor ventet med å gratulere Frankrike med den nyvunne frihet inntil jeg fikk rede på hvordan den lot seg forene med politisk styring, med en offentlig ordensmakt, med hærens disiplin og lojalitet, med en effektiv inndrivelse og god fordeling av statens inntekter, med moral og religion, med eiendomsrettens ukrenkelighet, med fred og orden, med høflig og sosial fremferd.»

De arabiske landene har ikke hatt total samfunnsomveltning, snarere omveltninger av det politiske styret. Burke ville nok allikevel vært skeptisk til dem som med selvsikkerhet hevdet at menneskene tok til gaten bare for demokrati og menneskerettigheter. Han ville kanskje ymtet frempå om at heller ikke franskmennene lot seg lede bare av slagordene fra les philosophes, det var også brødmangel og økonomisk krise. Det finnes ingen fasit for hvordan man skal håndtere et sosialt opprør – igjen disse hersens omstendighetene – og det er liten tvil om at de arabiske regimene hadde enorme problemer, men Burkes advarsler om hva som kan gå galt, er like relevante i dag som for 300 år siden. Det samme er ideen om at et styresett også må ta hensyn til folks følelser [sentiments]. Standhaftige prinsippryttere vil kanskje si at dette er Burke på sitt mest prinsippløse, men det er snarere Burke på sitt mest sosiologiske. Det er igjen en inngang til Burkes syn på kultur. Ethvert samfunn må til en viss grad forstås på sine egne premisser, mener Burke. Ironisk nok, siden mange konservative øser edder og galle over enhver form for kulturrelativ forståelse. Kort sagt har kultur betydning. Samfunnet er slett ikke bare en samling enkeltindivider, like lite som Nidarosdomen bare er en samling murstein. Det er et viktig poeng i diskusjonen om innvandring og integrering. Både for de som hevder at samfunnet trenger noe som binder oss sammen, og som en advarsel mot troen på at folk kan, eller må, helt legge bort sin egen kultur for å bli en del av et nytt land. En kopi av Burke på nattbordet til de som trodde at Irak ville gjenoppstå som et slag vestlig demokrati etter invasjonen, kunne heller ikke skadet.

Burke har noe å si oss når gjeldsgraden til mange europeiske land fortsetter å øke, men like mye i gode tider hvor fristelsen til å leve uten tanke på morgendagen kan være forlokkende. Tanken om generasjonskontrakten er meg bekjent Burkes egen, og sier at samfunnet er et fellesskap mellom tidligere, nålevende og kommende generasjoner som også pålegger oss et moralsk ansvar for det vi forvalter og leverer videre.

Jesse Norman har skrevet en tilgjengelig biografi om Edmund Burke, og et aktuelt og originalt forsvar for flere av hans ideer. At forfatteren, som undertegnede, er en beundrer av Burke kan nok til tider være en ulempe, men Norman er ærlig om sin misjon. Han mener Burke – filosofen, politikeren og profeten som fikk rett – er en av de mest undervurderte tenkerne de siste 300 årene.

I kjølvannet av den franske revolusjonen skrev den romantiske poeten William Wordsworth sitt berømte hyllestdikt med linjene i begynnelsen av denne artikkelen. Da det selvbiografiske verket The Prelude kom ut etter hans død, skrev han:

«Genius of Burke! Forgive this pen seduced». Burke hadde fått rett. Endring er ikke farlig, men nødvendig. Samtidig må all endring ta utgangspunkt ikke bare i abstrakte mål, men i eksisterende menneskelige forhold, tradisjoner og historie…og selvfølgelig i disse evinnelige omstendighetene.

Oversettelsene er fra Betraktninger over revolusjonen i Frankrike, Pax, 2007. En god oversettelse av Erik Ringen, men like fullt mister man noe på veien fra Burkes vakre engelsk til norsk.

En kortere versjon av denne bokanmeldelsen er tidligere trykket i Morgenbladet.

Legg igjen din kommentar »