En strategisk retrett
Forsiden av dagens VG, som vist på kjøpestedet Buyandread.
Mangler støtte i folket, slår VG fast på sin forside med et bilde av en mutt Audun Lysbakken. Det viser seg at et stort flertall av velgerne ønsker noen andre til å lede Sosialistisk Venstreparti. Heller ikke blant SVs egne velgere er man overbevist om at Lysbakken er den rette til å lede SV. Det er ikke veldig oppsiktsvekkende. Etter at Dagbladet lenge var helt alene om å kjøre tildelingssaken, har den de siste ukene vokst til å dominere alle kanaler. Lysbakken og SV har knapt fått en pustepause. Han og partiet har hatt dårlig presse kontinuerlig de siste to ukene. I tillegg har statsråden opptrådt på lite tillitsvekkende måte, blant annet ved at han, i følge ham selv, glemte et par av SMSene til sin statssekretær. Og selvfølgelig at han med åpne øyne delte ut penger til sin egen ungdomsorganisasjons organisasjon uten å lyse dem ut først.
Slike målinger tatt opp i ekstremsituasjoner reflekterer først og fremst mediepresset de siste ukene. Audun Lysbakken har trolig tatt et smart, politisk valg. Han har fulgt Mao som rykket tilbake under den kinesiske borgerkrigen for å omgruppere og siden slå til igjen. Lysbakken har gitt opp statsrådsposten for å redde sin politiske karriere og partiet. Hvorvidt han greier det gjenstår å se. Men det er åpenbart at dersom han hadde blitt presset ut, aller verst dersom han hadde mistet statsministerens tillit, ville veien videre vært enda vanskeligere. Lysbakken tok regi selv og vil trolig tjene på det. Han kommer selvfølgelig ikke styrket ut på kort sikt — det er SV-spin som ingen egentlig tror på — men han gjør det mulig å komme styrket tilbake senere.
Samtidig er det som egentlig burde bekymre både SV, Lysbakken og Stoltenberg egentlig noe helt annet: Det er to år igjen til valget. Regjeringen har ambisjoner om en historisk tredje valgseier, men da må de komme på offensiven. De må fremstå som samlet og slagkraftige, ikke som sprikende staur. For SV er problemet enda mer akutt. Partiets regjeringsår har vært en sammenhengende lidelseshistorie på meningsmålingene, og ingenting tyder på at lykken vil snu. Kristin Halvorsen gikk av for å revitalisere partiet. I stedet er det nok en runde i mediene hvor SV må snakke om alt annet enn politikk. Det øker trolig desperasjonsnivået i partiet og gjør at Stoltenbergs regjeringskoalisjon sitter litt mer utrygt enn tidligere.
Et ideologisk regjeringsprosjekt
Venstres landsstyremøte har tatt et stort steg i retning borgerlig samling. Pressen har fokusert på at Skei Grande ikke ser for seg regjeringsdeltagelse, men det er i stor grad en nyhet fordi pressen selv har bidratt til å overdrive tilnærmingene mellom Venstre og Frp. Dette er en langvarig prosess, og når Venstre nå åpner for å støtte en regjering hvor Frp er med, er det et langt steg bort fra Sponheims anti-Frp-linje.
De fire sentrum-høyrepartiene må selvfølgelig skrive seg sammen i enkeltsaker på Stortinget, men vel så viktig er det å identifisere en felles, grunnleggende innfallsvinkel til politikken. Frp, KrF, Venstre og Høyre — liberalismen, kristendemokratiet, det liberale og konservatismen — har faktisk noen ideologiske fellestrekk som kan legges til grunn for en felles platform.
Regjeringen som sitter har ikke vært venstreradikal, men den er sosialistisk og sosialdemokratisk. Dens viktigste politiske mantra er å styrke «fellesskapet», og i sosialdemokratisk tradisjon betyr det staten og offentlig sektor. Denne statsfetisjismen kolliderer med viktige deler av sentrum-høyres tradisjon og får en rekke politiske utslag som opposisjonen samlet er imot.
Regjeringen prioriterer kortsiktig utgiftsvekst fremfor investeringer i fremtiden, som kutt i forskning og høyere utdanning. Regjeringen har tilsynelatende allergi mot private løsninger, og nedprioriterer frivillig arbeid. Regjeringen øker skatter og avgifter for vanlige folk, selv i en tid med rekordinntekter på statsbudsjettet.Alt i alt sentraliserer denne regjeringen mer makt i politikken, i stedet for å spre den til enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn. En kritikk fra sentrum-høyre må rettes mot at regjeringen setter likhetstegn mellom fellesskap og offentlig sektor.
I en slik kritikk vil betoningen variere, men det går en felles linje mellom standpunktene: De offentlige A4-ordningene styrkes på bekostning av enkeltmennesker og frivillige fellesskap. Og her er vi ved en avgjørende kjerne, en spire, for et borgerlig politisk prosjekt: Gradvis å snu samfunnets pyramide og gi mer frihet og ansvar til institusjoner og enkeltmennesker utenfor politikken.
Det finnes nok ideologisk og politisk fellesgods mellom de fire partiene til at de burde finne sammen i regjering. Partiene deler synet på det enkelte menneske som utgangspunkt for politikken, og dermed en politikk som vil flytte mer makt og innflytelse fra det politiske apparatet til enkeltmennesker, familier og bedrifter. Dette ideologiske prosjektet kan finne gjenklang hos både liberalister, konservative, kristendemokrater og liberale.
Kunstnerisk frihet — hvis staten vil
Jeg har ofte irritert meg over NRKs kulturdekning. Mitt inntrykk er at reportasjene om kulturpolitikk stort sett dreier seg om penger og kravet om mer penger. Problematiseringer av statlige føringer, mangelen på private midler og kulturens uavhengighet har vært nesten fraværende. Det måtte en sosialdemokratisk teatersjef fra Sogn og Fjordane til for å stille det helt grunnleggende, prinsipielle spørsmålet: Kommer kulturkronene fra staten uten bindinger? Og hva skjer egentlig med kulturens uavhengighet når staten også ønsker å styre innholdet? Som teatersjef Terje Lyngstad sier det:
«Den raudgrøne regjeringa er i ferd med å vatne ut eit viktig prinsipp om sjølvråderetten til kulturlivet. Kunsten må vere fri (…) Eg opplever at det har skjedd ei endring dei siste åra, eg vil vere så direkte at eg meiner det er knytt til det raudgrøne politiske prosjektet. Eg opplever at dei på den eine sida er veldig generøse med midlar, men samstundes er opptekne av å instruere institusjonane i sterkare grad om kva vi faktisk skal gjere.»
Det er selvfølgelig ikke slik at staten direkte går inn og forteller hvilke teaterstykker som bør settes opp. Styringen er mer indirekte, tar mer form av press og lokkemidler enn av direkte tvang. Som når staten bestemmer seg for å ha et mangfoldsår og oppretter en rekke prosjektmidler knyttet til dette, eller som når de i tildelingsbrevet til teateret i Sogn og Fjordane skriver følgende:
«Kultursektoren vil spille en viktig rolle i markeringen og feiringen av 200-årsjubileet for den norske grunnloven i 2014. Det forventes at kulturdepartementets tilskuddsmottakere setter i gang arbeid med å planlegge prosjekter og arrangementer i tilknytning til jubileet«. (min utheving)
Om det ikke er direkte tvang, er de såkalte styringssignalene krystallklare: Dere får penger, vi forventer at dere setter opp de forestillinger vi ønsker.
Politisk rådgiver i Kulturdepartementet, Kjersti Stenseng, viser i sitt svar en hårreisende mangel på prinsipiell refleksjon rundt temaet. Hun bruker honnørord som «kunstnerisk frihet», men viser at hun overhodet ikke forstår hva det innebærer. I følge NRK sier hun at fordi bevilgningene til sektoren øker, er det også «naturlig med tydelige føringar». Om grunnlovsjubileet sier hun at «Der det er problematisk å få det inn i programmet kan dei grunngje kvifor.» (!) Det er altså kulturlivet som må begrunne hvorfor de ikke vil følge staten? oppfordring? Med andre ord betyr kunstnerisk frihet at man, dersom man begrunner det godt nok, aller nådigst får gjøre det man selv vil? Det er å snu hele prinsippet om kunstnerisk frihet på hodet. Kunstnerisk frihet er ikke et forhandlingsspørsmål med staten, det er en grunnleggende forutsetning for at kulturlivet skal være vitalt og meningsfylt.
Se for øvrig gode artikler om samme tema i Minerva blant annet her og her.
Lysbakken i fengsel?
I går ble Audun Lysbakken anmeldt for korrupsjon. Jeg mener hele politianmeldelsen er en total avsporing. La meg forsøke å forklare hvorfor (eventuelle jurister får tilgi at det er en ikke-jurist som her setter i gang).
Det er forskjell på hva man gjør som politiker og hva man gjør som privatperson. Hvis en statsråd hadde slått ned og ranet en gammel dame, ville vedkommende blitt arrestert, tiltalt og forhåpentligvis dømt, ikke av Stortinget, men av domstolene. Men i dette tilfelle er det altså snakk om hva Lysbakken har gjort som statsråd og da er det helt andre mekanismer som trer inn. Selvfølgelig kan det også være tilfeller hvor en politiker har beriket seg selv rent personlig og bør bli anmeldt og etterforsket, men det er foreløpig lite som tyder på det i denne saken.
Problemet med en politianmeldelse er ikke at Lysbakken kan slippe for lett unna dersom han ikke blir politianmeldt, men snarere det motsatte: Politiet kan trolig ikke finne nok til å reise tiltale på noe som helst måte, men det betyr ikke at Lysbakken dermed er uskyldig i politisk forstand. For eksempel kan han godt bli utsatt for det mest alvorlige uttrykket for politisk mistillit, nemlig et mistillitsforslag i Stortinget. Vedkommende som anmeldte Lysbakken sa i går at dersom politiet ikke fant noe på Lysbakken så var han «renvasket», men det er fullt mulig å ha gjort en grov politisk feil uten at det er ulovlig i strafferettslig forstand.
I bunn og grunn er det Jens Stoltenberg som bestemmer hvem som skal sitte i hans regjering. Statsministeren må ha 100% tillit til alle sine statsråder. Det er riktig som mange kommenterer at statsråder har måttet gå av for langt mindre saker enn denne. På den annen side har ingen av dem vært en kommende leder i et regjeringsparti…
Dagbladet: Den nye høyresiden
Dagbladet har en serie om hvordan 00-tallet formet oss. Jeg ble bedt om å skrive om høyresiden. Lenke til kronikken her.
Samtidig som nyliberalismen gikk tom for damp, vokste høyresiden i Norge seg stadig sterkere.
2000-tallet ble innrammet av to begivenheter. La oss begynne med den siste først: Den økonomiske krisen, og med den, en slutt på tre tiår med det som er blitt kalt nyliberal politikk.
Hvorfor vinner ikke da venstresiden frem? Fordi finanskrisen også bekrefter det som egentlig har vært åpenbart lenge: Kampen om det Lenin kalte «økonomiens kommandohøyder» er forbi. Det finnes ikke lenger et troverdig, helhetlig alternativ til markedsøkonomien.
Selv om statene nå diskuterer flere reguleringer på noen områder (særlig for finanssektoren) er det ingen som ønsker å vende tilbake til gårsdagens statlig kontrollerte økonomi eller som for alvor mener vi kan snu ryggen til globaliseringen og internasjonal handel.
Ikke bare kastet europeisk venstreside seg etter hvert med på liberaliseringsgalleien, men de oppdaget på slutten av 2000-tallet at uten muligheten til å bruke mer penger over de offentlige budsjettene, manglet de simpelthen et politisk prosjekt.
Når sosialdemokrater kutter er det bare kutt. Nødvendige, kanskje, men like fullt kutt. En konservativ uten penger kan fortsatt ha et politisk prosjekt. En sosialdemokrat uten nye penger er bare blakk.
Den andre begivenheten er selvfølgelig angrepet på World Trade Center. Jeg husker godt globaliseringsdebatten rundt årtusenskiftet. I 1999 ble Verdens Handelsorganisasjons toppmøte i Seattle til en gatekamp mellom demonstranter og politiet. En salig blanding av sosialister, fagforeningsfolk, bønder, vanlige arbeidsfolk og akademikere fikk som vanlig følge av en gruppe pøblete anarkister for å markere sin motstand mot pengemakt og globalisering under banneret «En annen verden er mulig».
På den andre siden stod en allianse av næringsinteresser, teknologioptimister og liberalere som mente en annen verden allerede var kommet fordi globaliseringen endret spillereglene. «Verden er ti år gammel. Den ble født i det Muren falt i 1989», som det het i en annonse fra storbanken Merril Lynch i 1998. Så uendelig lenge siden det virker! Så uskyldsrent, så naivt, så historieløst.
Når vi i dag står i skyggen av konflikter med røtter flere århundrer, enn si årtusener, tilbake, når vi igjen diskuterer fellesskap, nasjonalstat, patriotisme, kultur, identitet og ære, virker det som en mannsalder siden noen hevdet historien var slutt, at demokratiet automatisk ville vinne frem, at i den nye økonomien ville kriser være historie eller at globaliseringen gjorde nasjonal identitet og religion overflødig.
Det minner om George Orwells drepende kritikk av H.G. Wells da sistnevnte avfeide Hitler som en gal mann som hadde forlatt fornuften: ”[Wells] var, og er fortsatt, helt ute av stand til å forstå at nasjonalisme, religiøse fordommer og føydal lojalitet er langt sterkere krefter enn det han selv ville beskrevet som fornuft.» Man ignorerer virkeligheten på egen risiko.
I 2008 skrev jeg en artikkel i Morgenbladet som het «Finnes det intelligent liv på høyresiden?» Samme året kritiserte jeg, sammen med mange andre, Dagbladets kåring av de 25 viktigste sakprosabøkene i etterkrigstiden, en liste som ikke hadde funnet plass til én eneste bok med konservativt eller høyreliberalt ståsted. Bare fire år senere tror jeg ikke artikkelen ville bli oppfattet som relevant, og jeg tror en liste over de viktigste bøkene kanskje ville sett annerledes ut.
Hvordan valget i 2013 ender er det ingen forunt å spå, men vi kan allerede nå konstatere at den norske, offentlige debatten har endret seg markant fra begynnelsen av tiåret til i dag. Den brede høyresiden – liberale, konservative, liberalister – har tatt til seg langt større plass enn tidligere. Offentligheten har tatt klare steg mot høyre. Med det mener jeg ikke at den partipolitiske orienteringen er blitt klarere, men at flere av debattene i offentligheten stiller spørsmål – og antyder løsninger – fra det vi med rimelighet kan kalle et ståsted til høyre.
Vi ser det godt i debatten om det flerkulturelle samfunnet, hvor mye av kritikken åpenbart henter inspirasjon fra konservativt tankegods, men hvor også de klareste forsvarerne av en liberal linje, som Civita og Unge Venstre, står til høyre. Når leste du sist en grundig klasseanalyse av integreringsdebatten?
På overflaten skyldes styrkingen av høyresiden selvfølgelig delvis den rødgrønne regjeringen som har sittet siden 2005, delvis at høyresiden har etablert miljøer som Civita og Minerva. Samtidig tror jeg det finnes andre viktige forklaringer som henger sammen med nettopp begivenhetene på begynnelsen og slutten av dette tiåret. Høyresiden var rett og slett flinkere til å oppdatere sine mentale kart når terrenget endret seg på 2000-tallet.
Et eksempel er statens rolle. Den er blitt mindre på flere sentrale områder og liberaliseringen fortsatte gjennom 2000-tallet. Staten har trappet ned sitt direkte, økonomiske engasjement. Den har solgt seg ut av bedrifter, og selv der den sitter med aksjeflertall, har staten bestemt seg for å holde armlengdes avstand og la normale prinsipper for konkurranse gjelde. Venstresidens gamle favoritt, Trond Giske, har med åpne øyne latt seg redusere til en slags turbolobbyist når TV2 selges til danske eiere. Samtidig er staten mer markant på andre områder, den er blitt en slags hybridstat som styrer mindre av økonomien, men til gjengjeld har flere ansatte, brukere og mottagere av offentlige støtteordninger.
Staten er blitt en servicebedrift. Det åpner igjen for en annen debatt som ikke handler om markedsliberalisme eller statlig styring, men om rommet for fellesskapene utenfor både staten og markedet.
Denne debatten griper igjen inn i diskusjonen om det nye Norge, en debatt hvor venstresiden kom bemerkelsesverdig sent inn på banen. De nye debattene i kjølvannet av angrepene på New York tok venstresiden på sengen. Først nå er de begynt å hente seg inn igjen. Den nye høyresiden som vokste frem på 00-tallet var bred, åpen, nysgjerrig og debattivrig. Det formet tiåret.
Direktivet
Arbeiderpartiet ønsker nå å innføre vikarbyrådirektivet så raskt som mulig. Av en eller annen grunn har store deler av partiet deres — og offentligheten — fått det for seg at direktivet er en slags liberalistisk overkommando fra EU. Men sannheten er at vikarbyrådirektivet betyr skjerpet regulering av lønns- og arbeidsvilkårene for de ansatte i bemanningsbransjen.
Debatten i Unge Høyres programkomite er blant de bedre jeg har lest om det saklige innholdet i direktivet. Du kan lese to gode innlegg her (mot) og her (for).
Fattigdom i Oslo
NRK har laget en beundringsverdig reportasjeserie om de sosiale skillene i Oslo, blant annet illustrert av et egenprodusert fattigdomskart. Det er systematiske sosiale forskjeller mellom øst og vest i hovedstaden. Men hvorfor?
NRK gjentar flere ganger at det er blitt brukt milliarder av kroner for å motvirke sosiale forskjeller i Oslo, men uten særlig effekt. Nå er nok sannheten litt mer nyansert, men det grunnleggende spørsmålet gjenstår: Hvorfor klarer vi ikke å betale oss ut av fattigdommen? La meg forsøke å svare så enkelt som mulig. Fattigdom, og dermed sosiale skiller, i Norge er nært knyttet til en del bakgrunnsfaktorer. En av de aller viktigste er at et stor flertall av fattige familier og fattige barn er innvandrere med dårlige språkkunnskaper og svak tilknytning til arbeidslivet. Oslo er en by i voldsom vekst og mottar hvert år svært mange nye innvandrere. For å sette det på spissen så får Oslo hvert eneste år et stort tilsig at nettopp fattige familier som forblir fattige, som vi ikke klarer å integrere og få inn i arbeidsmarkedet. Denne dynamikken må man ha med for å forstå de sosiale forskjellene i Oslo. Man slåss i praksis mot et bevegelig mål.
Denne rapporten fra FAFO gir en enkel og grei oversikt over fattigdommen i Norge.
Langdryge politikere
Carl Ivar Hagen revolusjonerte i sin tid fjernsynsdebatten ved å svare JA og NEI på spørsmålene han ble stilt. Det er en bragd få politikere har klart å matche siden, men i Danmark går det langt bedre som dette svaret på et spørsmål til statsråden illustrerer:
Dato: 26. januar 2012Fax. 3393 2518E-mail sm@sm.dkwww.sm.dkUnder henvisning til Folketingets brev af 24. januar 2012 følger hermedsocial-og integrationsministerens endelige svar på spørgsmål nr. S1854, stillet af Martin Henriksen (DF).
Spørgsmål nr. S 1854:
”Vil ministeren – på linje med spørgeren – kræve en undskyldning fra DanskFolkehjælp i forlængelse af arrangementet på Lalandia, hvor der juleaftenblev danset mavedans, på trods af at der både var etnisk danske gæstersåvel som gæster af anden etnisk oprindelse?”
Svar:
Nej.
Karen Hækkerup
En ny utfordrer for Chavez
Det er interessant at Venezuealas opposisjon nå har samlet seg om en kandidat som står til sentrum-venstre for å kjempe mot Hugo Chavez. Henrique Capriles beskrives slik i en artikkel i VG: «Han går til valg på at Venezuela kan kopiere Brasils modell for økonomisk utvikling, en modell hvor markedet spiller en større rolle enn i dagens Venezuela, men hvor sosial utvikling og fattigdomsbekjempelse fortsatt har høy prioritet.»
Nettopp tidligere president Lula i Brasil kan være et godt forbilde. Han var en del av den såkalte venstrebølgen i Latin Amerika, men skilte seg samtidig klart fra de mer populistiske og småautoritære lederne som ble inspirert av Chavez. Lula ble også kjent for å holde orden i makroøkonomien — en arv fra hans sosialdemokratiske forgjenger — og dermed fortsette utviklingen av velstand i Brasil.
Allerede i 2006 skrev jeg om Hugo Chavez i Dagbladet under overskriften Nok en diktator. Jeg understreket allerede da at det slett ikke var sikkert at Chavez ville utvikle seg til en diktator, men den ukritiske beundringen fra deler av venstresiden var allikevel problematisk. I dag kan vi konstatere at Venezuela ikke er blitt et diktatur. Samtidig tror jeg store deler av venstresiden har fått et langt mer nyansert forhold til Chavez enn de en gang hadde.
En fin oppsummering av debatten for noen år siden finnes her.
Lite snikete sniking
Dette innlegget kommer en dag for sent da Stortinget i går stemte ned et grunnlovsforslag som ville svekket noen av mindretallsrettighetene ved suverenitetsavståelse, les EU. Jeg blåser i det og kommenterer kort allikevel siden forslaget er en gjenganger i norsk politikk. Lederen i Senterungdommen kaller forslaget et forsøk på å «snikinnføre Norge i EU«. Det er i så fall et veldig lite snikete forsøk på snikinnføring. For å avstå suverenitet kreves det 3/4 flertall på Stortinget, mao. kan 1/4 av Stortingets representanter blokkere en slik avståelse. I 1994 kunne det betydd at selv om 55 prosent av folket sa Ja til EU i en folkeavstemning, kunne mindretallet allikevel hindret EU-medlemsskap. Forslaget som ble nedstemt i går ville senket dette kravet til 2/3 flertall under forutsetning av at det først var avholdt folkeavstemning. Med andre ord må man først spørre folket, få resultatet og så må 2/3 av Stortinget stemme for medlemsskap — hvis dette er å snike forutsetter det et usedvanlig sløvt folk.
Forslaget har noen andre svakheter som jeg er mer usikker på. For eksempel ville det innebåret at folkeavstemninger for første gang ble nevnt i Grunnloven, og folkeavstemninger er ikke nødvendigvis en god idé i et representantivt demokrati. Hvis forslaget blir fremmet igjen er det ikke sikkert jeg vil stemme for, men det skyldes ikke den såkalte snikingen.