Skuffet over ungdom som ikke vil bestemme
Ungdommens demokratiutredning har den blitt kalt, utredningen som ble levert barne- og familieminister Audun Lysbakken i går. Utvalget kommer med mange spennende forslag, men en ting har de ikke klart å bli enige om, nemlig stemmerett for 16-åringer. Det er ikke veldig pussig egentlig. I motsetning til hva en del later som, har ikke stemmerett vært et folkekrav fra landets ungdommer. Det har også utvalget forstått.
Det mest spesielle er faktisk reaksjonene fra både Barneombudet og LNU.
“Det er ille”, sier barneombud Reidar Hjermann, og fortsetter: “Eg kan ikkje sjå anna at dei bruker dei same argumenta som blei brukt for å hindra kvinner å ha stemmerett.” Den historiske sammenligningen er tøvete, veldig tøvete. Det er en vesensforskjell mellom å ha aldersgrenser og ha kjønnsbaserte grenser. Alle — og da mener jeg alle — støtter i en eller annen forstand aldersgrenser for eksempel for å kjøpe alkohol, tjenestegjøre i militæret eller ha sex. Det er da vitterlig ikke det samme som å si at en gruppe ikke kan stemme fordi de har galt kjønn eller feil etnisitet? Den logiske konklusjonen på Hjermanns argument er at alle burde ha stemmerett — og hvis man er mot at 14-åringer skal få stemme så bruker man samme retorikk som i 1907.
LNU anklager derimot gruppen for å svikte sitt mandat. I følge Martin Østerdal, generalsekretæren, har utvalget sviktet sitt mandat når de er delt i spørsmålet om stemmerett for 16-åringer… Bare les setningen en gang til: Utvalget har sviktet sitt mandat når de er delt i spørsmålet om stemmerett for 16-åringer. Med andre ord mener LNU at et uavhengig utvalg som blant annet består av noen unge og mange som jobber med ungdommer, har sviktet fordi de ikke mener akkurat det LNU synes de skal mene. Kanskje litt grunnleggende demokratiopplæring i LNU ville vært på sin plass før de gikk i bresjen for en ny stemmerettsalder.
Dagsavisen: Utvikling og landbruk
Fra Dagsavisen 13. desember.
Terje Lien Aasland skriver i et innlegg at jeg «harselerer» med norsk landbruk i min spalte i Dagsavisen 5. desember. Innlegget er trykket i flere aviser. Det handlet ikke om landbrukspolitikk, men om utviklingspolitikk. Jeg hadde to poeng:
Bistandsdebatten burde handle om resultater, ikke bare om hvor mye vi klarer å bruke.
Handelspolitikken er også en viktig del av utviklingspolitikken.
Derfor er det for eksempel et problem når Norge først gir bistand til et land slik at de kan bygge opp sin eksportmulighet, og så setter tak eller legger kraftig straffetoll på eksporten til oss hvis den kommer opp i et tilstrekkelig volum. Jeg nevner ordet landbruk i en setning: «Det kan godt være et ærlig politisk poeng – vi er mer opptatt av norsk landbruk enn av utvikling i de fattige landene – men å forkle det som solidaritet, utvikling eller hjertevarme er hyklersk.» Og dette poenget står jeg fullt og helt inne for. Det er helt greit å si at vi også må ta hensyn til norsk landbruk og derfor har tollmurer. Det gjør også mitt eget parti i mange tilfeller. Men da foretar vi et politisk valg som også får konsekvenser. En av disse konsekvensene er at mange fattige land ikke får solgt sine varer på våre markeder.
Hva gjelder distriktspolitikken som helhet har de rødgrønne lite å skryte av. Den rødgrønne regjeringens landbrukspolitikk har gitt oss flere byråkrater og færre gårdbrukere, skjerpingen av formuesskatten for næringsdrivende rammer hardt, næringsutvikling i distriktene blir rammes av særnorske skatter og byråkrati, verne- og styringspolitikken kveler det private initiativ og underminerer den private eiendomsretten og samferdselssektoren skriker etter investeringer. Da Høyre satt i regjering ble det flyttet kompetansearbeidsplasser ut i landet, mens denne regjeringen fortsetter sentraliseringen. Det er ikke blitt flyttet ut en eneste arbeidsplass fra Oslo-gryta under rødgrønt styre. Det er ikke mye å skryte av.
Fredsforsker: Israel kan ha stått bak 22. juli
Fredsforsker Ola Tunander skriver i siste Nytt Norsk Tidsskrift at Israel kan ha stått bak 22. juli (!). Jeg anbefaler Øyvind Strømmens dissekering av artikkelen hos Minerva. Les også min kommentar om Tunanders artikkel hos Minerva.
«Det nye de»
Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Kommentaren kan leses her.
Det viser seg at Christian Tybring-Gjedde kanskje er en av oss, tross alt.
Vi har fått en debatt om det som var, i stedet for om det som skal bli. Det begynte med «oss» og «dem». Etter 22. juli ble vi «det nye vi». Nå kommer debatten om «dem». De som på en eller annen måte bidro til å forme den hatefulle ideologien til morderen. Bloggeren Fjordman står i en særstilling, men så følger et knippe personer som alle har vært svært kritiske til innvandringspolitikken og islam, men som ikke nødvendigvis har så mye annet felles: Ole Jørgen Anfindsen, som mener det finnes klare forskjeller mellom rasene, Hege Storhaug som har kjempet mot kjønnslemlestelse, men også forkastet multikulturalismen, Hans Rustad, som er redaktør for Document.no og kalles «høyreradikaler» på VG Nett, og Bruce Bawer, som ifølge Amazon i en bok som kommer på nyåret, usmakelig nok sammenligner venstresiden med Quisling. Og Frp-politikerne selvfølgelig.
Men listen over «det nye de» stopper ikke der. Den er i ferd med å bli faretruende lang og inkluderer blant andre Aftenpostens Knut Olav Åmås, VGs Hanne Skartveit, Norsk Presseforbunds Per Edgar Kokkvold, og ifølge Ny Tids Dag Herbjørnsrud, Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen, som har åpnet spaltene for blant andre Anfindsen og Rustad. Anklagene mot dem varierer, men noen ganger gjøres koblingen til 22. juli eksplisitt. Som i et svar fra Herbjørnsrud til Kokkvold i Ny Tid:
«Det mest strategiske kunne kanskje være å overse kritikken av de påstander Kokkvold har profilert seg på de senere år. Spesielt med tanke på at norsk presses generalsekretær selv omtales i positive ordelag i 32-åringens beryktede manifest, en voldsoppfordrende tekst på engelsk som nå er spredt til en hel verden.»
Og så kommer listen over dem som kritiserer debatten – og dermed beskyldes for indirekte å forsvare medlemmene av det nye «de» – som Bergens Tidendes Hilde Sandvik, Morgenbladets Frank Rossavik eller Dagbladet-spaltist Kjetil Rolness. Kanskje til og med komiker Harald Eia, enda en sint mann som raser mot etablissementet, ifølge en kritiker i Klassekampen. Det begynner å ligne en liste over alle som har utfordret noen av venstresidens tradisjonelle ideer gjennom de siste årene.
Spørsmålet blir selvfølgelig om ikke «det nye vi» begynner å bli en veldig snever gruppe sammenlignet med «det nye de»?
Jeg er enig i at rasisme må bekjempes. Selvfølgelig. Men jeg er uenig i deler av venstresidens strategivalg. Den beryktede kronikken «Drømmen fra Disneyland», skrevet av Tybring-Gjedde, sto ikke ubesvart fra Arbeiderpartiet. Jonas Gahr Støre svarte klart og tydelig, men like fullt med en moderat og balansert språkbruk. Jeg tror ikke det var tilfeldig, like lite som jeg tror det var tilfeldig at Ap-toppene på et punkt sluttet å rase i avisene over innvandringskritiske utspill og språkbruk. Jeg tror de sluttet fordi de så at det avsporet debatten. De kraftige irettesettelsene skapte ikke en åpen debatt, men ga i stedet et inntrykk av at elitene ikke ville diskutere innvandring, og at bare noen få og modige turte å heve stemmen mot konsensusen. Slik bidro de rutinemessige provokasjonene etterfulgt av (rettmessig) moralsk indignasjon, alt i alt til en dårligere debatt også for antirasistene.
I stedet for å bygge på det positive som kom ut av den store tragedien – følelsen av fellesskap, selvransakelsen hos mange av dem som tidligere hadde gått langt over streken – har vi fått en ny polarisering. I stedet for å konstatere at både Siv Jensen, Christian Tybring-Gjedde, Ole Jørgen Anfindsen og Hans Rustad etter 22. juli gikk i seg selv – som vi alle måtte gjøre – og fremsto med en ny ydmykhet, har man valgt å heise fanen og kjempe for det rette. Men det er forskjell på å ha rett og å få rett. Debatten skaper ikke selvransakelse, ydmykhet og samtale, men splittelse og polarisering. «Det nye de» blir større for hver dag som går.
Kanskje ville debatten blitt bedre om man tok som utgangspunkt det Eivind Trædal, forfatter av kronikken «Søppelmennesker», sa etter nyheten om at Christian Tybring-Gjedde hadde blitt truet og sykemeldt: «Jeg synes det er kjempeleit. Jeg har ikke hatt noe mål om å ramme ham som person. Jeg håper virkelig at han snart er frisk og at han forstår at det ikke var personlig ment fra min side.» Jeg tror neppe han ville sagt det samme om morderen 22. juli. Det viser seg altså at til og med Christian Tybring-Gjedde er en av oss, tross alt.
Vold mot kvinner
Denne bloggen er skrevet som en del av Fokus´ bloggstafett.
FN anslår at hver tredje jente verden over vil bli utsatt for vold fra sin kjæreste. I Norge er det etter hva vi vet en av fire kvinner som blir utsatt for noen slags vold av sin partner, mens i overkant av 5 prosent kvinner har vært utsatt for fysisk makt og vold fra partner minst en gang det siste kalenderåret, skriver organisasjonen Hvitt Bånd. Bare i år har det trolig vært over 8000 voldtekter i Norge og over 90 000 tilfeller av en eller annen form for vold mot kvinner.
Kvinner rammes selvfølgelig at voldelige konflikter og blind vold, men mye av volden mot kvinner skjer i hjemmet. Det er vold i nære relasjoner. Det er en grunnleggende menneskerett å leve et liv uten vold eller frykt for vold. Vold i nære relasjoner er ingen privatsak, men et samfunnsansvar. Vi har alle et ansvar.
Vold innad i familien har en lang historie. Symptomatisk for denne typen av vold er at den har vært svært tabubelagt og derfor har vært nærmest usynlig. Før snakket man ikke om den, selv om andre utenfor familien så og visste hva som foregikk. Fenomenet vold i nære relasjoner er blitt belyst og fokusert takket være kvinnebevegelsen og frivillige organisasjoner — og i de siste årene også det offentlige.
Vold og overgrep mot kvinner er en likestillingsutfordring, og en sak som angår oss alle, kvinner og menn, gamle og unge. Det handler om å være trygg i egen by og bygd. Vi må bekjempe gammeldagse holdninger og ha et politi med nok ressurser til å være synlige og tilstede. Vi må ha et helsevesen som klarer og fange opp de som kan begå denne typen handlinger. Vi har ett felles ansvar for å styrke respekten for kvinners integritet og menneskeverd. Alle kvinner skal ha rett til å møte hverdagen, kveldene og nettene uten frykt for vold og overgrep. Voldtekt og overgrep er uakseptabelt.
Det er, tror jeg, en bred politisk enighet om disse spørsmålene. Utfordringen er å handle.
Om halv og hel kommunisme
TV-kjendis og englender-in-spirit (Rule Britannia!) Trude Mostue går i dag ut mot janteloven. Hun har noen gode poeng. Mange i Norge føler at Janteloven fortsatt er sterk, og den norske misunnelsen er vel heller ikke helt borte.
Men så sier Mostue følgende:
“Norge er et «Big Brother-land». Alle holder øye med alle. Vi er et morsomt folkeslag med lusekofter og topplue som baser i oljepenger med flotte velferdsordninger. Men vi bor i et nokså halvkommunistisk land. [min utheving] Vi er vant med å bli fortalt hva vi skal gjøre og vi er blitt fratatt rettighetene til å tenke selv.”
Jeg forstår at hun snakker i affekt, blir engasjert og forsøker å formulere sin frustrasjon over hjemlandet sitt, men halvkommunistisk? Virkelig? Jeg tviler på at hun mener det i idéhistorisk forstand, som en nøktern beskrivelse av den norske arbeiderbevegelsen og norsk blandingsøkonomi (hvis blandingsforhold for øvrig er gått kraftig i retning av markedet de siste tredve årene). Hun mener det som en slags beskrivelse av byråkratiet, reguleringenene og sosialdemokratiet — mammastaten, om du vil. Det er ikke i seg selv en stor sak, allikevel føler jeg behov for å skrive noen ord av to grunner.
Den første er nokså åpenbar: Norge som et fritt og demokratisk samfunn tuftet på markedsøkonomi, dog med en stor stat, ligner svært lite på kommunismen. Det er en sterk overdrivelse for å si det forsiktig. Dessuten holder det å si at man synes sosialdemokratiet er dumt.
Den andre er hakket mer alvorlig, men jeg understreker at jeg overhodet ikke tror Mostue mener det på denne måten. Når vi kaller Norge kommunistisk eller halvkommunistisk er det urimelig mot Norge, men litt verre: Det er grovt urimelig mot ofrene for kommunismen. Som blant andre Civita har dokumentert, er det velkjent i Norge at nazismen var grusom, men langt flere har et positivt eller mindre negativt syn på kommunismen. Stalin, Lenin, Mao og Pol Pots ideologi slipper liksom unna fordi den hadde en “idealistisk” kjerne.Men kommunismen er ikke sosialdemokrati ganger to, ikke en gang sosialdemokrati ganger tyve! Kommunismen, og særlig stalinismen og maoismen, var totalitære ideologier som myrder titalls millioner mennesker. Det går en soleklar grense mellom demokratiske og ikke-demokratiske retninger.
På samme måte som ingen anstendige mennesker ville kalt norsk innvandringspolitikk halv-nazistisk (og jeg understreker, ingen anstendige), bør vi heller ikke bruke kommunisme som et slags skjellsord i offentligheten når vi egentlig vil diskutere små og store politiske uenigheter i dagens Norge.
For de som vil sette seg inn i kommunismens herjinger anbefales foruten Civitas pamflett, boken The Black Book of Communism:
“As the death toll mounts—as many as 25 million in the former Soviet Union, 65 million in China, 1.7 million in Cambodia, and on and on—the authors systematically show how and why, wherever the millenarian ideology of Communism was established, it quickly led to crime, terror, and repression. An extraordinary accounting, this book amply documents the unparalleled position and significance of Communism in the hierarchy of violence that is the history of the twentieth century.”
Schizofreni er ikke farlig
Tor Espen Skeie (45) forteller i flere aviser i dag om sin frykt for å bli stemplet som farlig fordi han har samme diagnose som to fagkyndige har gitt morderen, paranoid schizofreni. Jeg forstår ham godt. Jeg er ikke psykiater, men jeg kjenner allikevel til sykdommen.
Da jeg var noen-og-tyve ble en av mine beste barndomsvenner plutselig syk. Eller, plutselig er kanskje ikke riktig ord. Det hadde sannsynligvis utviklet seg over lengre tid. Vi merket at han ble fjernere og ofte koblet ut. Av og til virket det som om han snakket til seg selv. Men han virket blid så vi reagerte ikke.
Selve sykdommen kom som et sjokk. Ingen i kameratgjengen kjente noen som hadde alvorlige psykiske lidelser. Min kamerat hadde sterke vrangforestillinger og en stadig sterkere følelse av å være forfulgt. Det må ha vært et mareritt for ham, men han var aldri aggressiv. Aldri. Snarere var hans store bekymring ofte at han indirekte hadde skadet venner eller at de som forfulgte ham skulle skade vennene. Min kamerat fikk behandling og i dag går det bedre med ham, men det er en svært alvorlig lidelse som setter dype spor. Helt den samme som før, blir han kanskje aldri.
Dette er ikke et innlegg i debatten om morderen og hans rettssak. Det er ikke min jobb som politiker å dømme folk. Men det er verdt å huske at psykiske lidelser fortsatt møtes med mange fordommer. Slike lidelser er på mange måter tabu. De siste dagers hendelser gjør ikke disse fordommene mindre.
Utviklingshykleri
Det skjer noe i bistandsdebatten, eller utviklingsdebatten som vi egentlig burde kalle den. I mange år ble kritikere beskyldt for egoisme og hjerteløshet, men nå stiller stadig flere spørsmål ved effekten av overføringene til fattige land. Et eksempel er bloggen Aid Watch.
I går kom nyheten om at Sverige knuser Norge. “Er snillere mot de fattige”, som TV2 skrev. Knut Arild Hareide gikk til angrep på regjeringen fordi bistandens andel av BNP har falt de siste årene, men nettopp denne innfallsvinkelen illustrerer hva som er galt med bistandsdebatten: Den gjøres om til en debatt om hvor mye vi legger inn, ikke om hva vi får ut. Med andre ord er vi mer opptatt av å fremstå som snille enn av å bekjempe fattigdom. Når dette fokuset på prosentmål kobles med idealistisk retorikk om hjertevarme og solidaritet, bærer det virkelig galt av sted. Det er riktig og viktig å gi bistand, men å stirre seg blind på kronebeløpene kan være direkte skadelig. Se for øvrig Minervas utgave om bistandspolitikk for nærmere utdyping.
Hovedårsakene til at Sverige slår Norge blir klare senere i artikkelen:
“Commitment to Development Index måler ikke bare bistand, men den totale effekten av de enkelte rike landenes politikk på utviklingen i fattige land. Norge er noe bedre enn Sverige på fredskapning og teknologioverføring til fattige land, men blir slått på bistand, innvandring og handel.”
Bistand er altså bare en del av det som måles. Sverige har reformert sin bistandspolitikk, men de har også større handel med verdens fattige land. I Norge er virkeligheten en ganske annen. Vi sier at vi vil gi handelsfordeler til de fattigste landene, men i det øyeblikket de lykkes møter de kvoter og tollmurer, som Aftenpostens artikkel om sauekjøtt i dagens utgave illustrerer (ikke på nett). Det kan godt være et ærlig politisk poeng — vi er mer opptatt av norsk landbruk enn av utvikling i de fattige landene — men å forkle det som solidaritet, utvikling eller hjertevarme er hyklersk.
Les også Fredrik Segerfeldts kritisk artikkel om bistand hos Minerva.
En oppskrift på større utenforskap
I dag tidlig diskuterte jeg sosialhjelpssatser på NRK. SVs Karin Andersen mener regjeringen er “gjerrig”. Jeg forsvarer regjeringen, den samme regjeringen SV sitter i. Den største utfordringen i diskusjonen er at det faktisk er svært vanskelig å vite hva folk faktisk mottar i sosialhjelp. De såkalte veiledende satsene gir ikke et riktig bilde fordi sosialhjelpen er knyttet til en betydelig grad av skjønn. Vi må også ta med andre offentlige ytelser i tillegg (som kontantstøtte, barnetrygd, tilleggsytelser). I mange kommuner holdes for eksempel kontantstøtte og barnetrygd utenfor beregningen av sosialhjelp. Det er også avgjørende å huske på at svært mange får betalt boligutgifter og strøm av NAV.
I 2009 var det 125 276 stønadstilfeller for økonomisk sosialhjelp, i følge statistikk fra SSB. Ser man på aldersinndelingen var så mange som 28 557 av disse for mennesker under 25 år, tilsvarende 22,4 pst. av samtlige stønadstilfeller. Til sammen 46 120 mennesker under 30 år var mottagere av økonomisk sosialhjelp, tilsvarende 36,8 pst. av samtlige stønadstilfeller.
Vil økte satser generelt gjøre at flere av disse går tilbake til skolebenken eller kommer seg i arbeid? Jeg tror det sannsynligvis vil gjøre det motsatte. Da har jeg mer tro på tiltak som Kvalifiseringsprogrammet. Deltagerne får noe høyere utbetalinger, men forplikter seg samtidig til å delta i aktivtet og arbeidstrening.
Hvem har skylden?
Per Sandberg var rask til å legge seg flat etter gårsdagens uttalelser fra Stortingets talerstol. I dag har Siv Jensen også varslet at hun vil beklage uttalelsene fra Stortingets talerstol. Det er en fornuftig beslutning. Jeg tror også den er til gavn for Frp. Jensens parti har lite å tjene på en mer eller mindre abstrakt debatt-om-debatten. Snarere vil Frp gjerne tilbake til å diskutere politiske saker, deriblant innvandringspolitikk. Det er også verdt å huske — også for Frp selv — at Siv Jensen i ukene etter 22. juli var ydmyk og sa at partiet ville revurdere noe av språkbruken i integreringsdebatten. Det var et riktig valg da og det er ikke mindre viktig nå, fire måneder etter angrepene.
Nettopp fordi det er fire måneder siden angrepene, og fordi store deler av Norge har gått tilbake til hverdagen, er vi inne i en helt avgjørende tid for den videre debatten om 22. juli. Frem til nå har fokus vært på beredskapen, men nå starter debatten om gjerningsmannens ideologiske agenda. Og det er ingen tvil om at gjerningsmannen hadde en ideologisk agenda. Hva man vil kalle den er mindre relevant, men han hadde åpenbart ambisjoner om å erstatte både demokratiet og frie valg, og om å gjøre det med våpen.
I én forstand er det riktig å si at Norge (delvis) formet gjerningsmannen. Da vil også alle debatter om hvordan gjerningsmannens ideologiske verdensbilde ble formet, være viktige og relevante. Går vi et steg lenger ser vi at gjerningsmannen opererte i et ideologisk landskap dominert av ytterliggående islamkritikk og Eurabia-teorier. Disse tankene er ikke mainstream og bør heller ikke bli det, men deler av retorikken til disse miljøene har også funnet veien til mainstreamen. Eksempelet Eskil Pedersen viser til er kronikken Drømmen om Disneyland (en kronikk jeg for øvrig svarte på dagen etter).
Det er her debatten blir vanskelig. Tillatt meg en parallell: Det er helt sikkert trekk ved dagens Europa som kan minne om trekk ved Europa på 20 og 30-tallet, blant annet de økonomiske problemene og skepsisen til minoriteter i deler av befolkningen. Allikevel vil enhver sammenligning med for eksempel jødenes situasjon svært tidlig på 30-tallet — før masseutryddelsene — ubønnhørlig bringe tankene over til sluttresultatet, folkemordet Holocaust. Derfor vil de fleste slike debatter bli avsporet fordi man indirekte, med vilje eller ikke, kan risikere å beskylde noen for å støtte en utvikling som leder til folkemord.
Det tilsvarende skjer med begivenhetene 22. juli. Det er åpenbart at enhver som ytrer seg har et ansvar for å tenke gjennom konsekvensene av sine ytringer, og det gjelder særlig for offentlige personer. Jeg mener også det er rimelig å påpeke at noe av retorikken som noen i Frp har brukt (retorikken Siv Jensen tok selvkritikk for), kan minne om deler av retorikken man finner i noen av de ytterliggående miljøene. Da tenker jeg ikke på kritikk av innvandringspolitikken eller integreringspolitikken, men på for eksempel begreper som kulturquisling eller påstander om at AP bevisst går inn for å ødelegge norsk kultur. Samtidig vil enhver slik debatt i kontekst av 22. juli alltid få et ubehagelig preg av at man faktisk beskylder Frp for å indirekte ha bidratt til å fostre opp drapsmannen. Man sier egentlig at Frp tilhører samme ideologiske familie, om enn en helt annen gren. Og det er simpelthen ikke sant. Det er et osean av forskjell på demokratiske partier og voldsmenn, også på retorikken de bruker.
Ved å velge et utspill som form, kan Eskil Pedersen dessverre ha bidratt til å avspore den debatten han egentlig vil sette i gang: Hvordan kan vi sikre at ikke mainstream-politikken direkte eller indirekte bidrar til å styrke ekstreme miljøer? I stedet blir utspillet unødig polariserende og kan bidra til at debatten etter 22. juli ender i skyttergravene i stedet for i økt innsikt.