Konservatismen og morderen
I anledning massemorderens rettssak vil jeg anbefale en artikkel av Minervas redaktør, Nils August Andresen, om forholdet mellom morderens ideer og konservatismen. Andresen skriver blant annet:
Vi som regner oss som konservative, bør derfor snarere gjøre det motsatte: Være kritiske når konservativ argumentasjon glir mot det reaksjonære, mot de store omveltningers retorikk, mot de abstraherende generaliseringer. Det er ikke alltid mulig å sette opp helt klare demarkasjonslinjer i et slikt landskap. En av de minst konstruktive innfallsportene er å stemple enhver meningsmotstander som en meningsfelle av Breivik. Den verste hjelpen konservative kan få i det arbeidet, er en venstreside som sauser sammen likt og ulikt, og bruker Breivik som et argument både for økonomisk politikk, som Linderborg, for en spesifikk forståelse av likestillingspolitikk, eller for en mer liberal innvandringspolitikk.
Derimot tror jeg det er klokt for konservative selv å erkjenne at forbindelseslinjer kan finnes mellom moderat konservatisme og autoritær reaksjon; at konservative argumenter kan brukes, vris på, transformeres gjennom mange små skritt til sin autoritære og onde stebror. Det er gjennom å reflektere over vårt eget ståsted at vi unngår farene som ligger i alle menneskeskapte tankesett.
Garantert garantibrudd
Når politikere virkelig skal illustrere at de mener alvor, utsteder de en garanti. En av de første var Gro Harlem Brundtland. Hennes pasientgaranti ble brutt hvert eneste år fra den ble gitt til hun gikk av.
Noe av det samme har skjedd med Arbeiderpartiets mange garantier. I en oppsummering VG laget for et par år siden (ikke på nett) var dette status:
Ungdomsgaranti 2009: Ungdom under 20 år som står uten skoleplass og arbeid, skal få tilbud om arbeidsmarkedstiltak.
Status: Etter første halvår i år var fire prosent av alle arbeidsledige under 20 år. 18 prosent av de som får tiltak, er under 20 år.
Oppfølgingsgaranti 2007: Arbeidssøkere i alderen 20-24 år, som har vært ledige i tre måneder eller lenger, skal få utvidet oppfølging fra Nav.
Status: 60 prosent av de registrerte arbeidssøkende i denne alderen, hadde utvidet oppfølging i 2008. I første halvår 2009 var det i gjennomsnitt 1500 personer som fikk utvidet oppfølging, det er 47 prosent av de ledige i alderen 20-24 år, altså en nedgang.
Tiltaksgaranti 2009: For arbeidssøkende i alderen i 20-24 år, som har registrert sammenhengende ledige de siste seks månedene eller lenger. Garantien innebærer tilbud om arbeidsmarkedstiltak, og skal motvirke langtidsledighet.
Status: Garantien har virket så kort at det er vanskelig å si noe om resultatene av garantien.
Langtidsledighetsgaranti 2008: Personer som har vært sammenhengende ledige i to år eller lenger skal få tilbud om tiltak.
Status: I 2008 fikk 21 prosent av personene i målgruppen tilbud om tiltak. Og til tross for garantien: «Utviklingen i 2009 har ikke medført betydelige endringer».
Kilde: Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Derfor er det positivt at Anette Trettebergstuen (AP) i dagens Aftenposten (heller ikke på nett) tar et kritisk blikk på den såkalte ungdomsgarantien. Alt for lenge har store ord og gode intensjoner blitt sett som nok, men ordet garanti skaper i praksis lite annet enn garantibrudd.
Late på trygd
Gjennom påsken har debatten om NAV bølget frem og tilbake. Noen har reagert, som Anna T. Worsley i en kronikk i Aftenposten. Jeg er enig i to av hennes poeng. Media har en tendens til å blande alle NAV-brukere sammen i samlebetegnelsen «trygdemottakere» eller «stønadsmottakere», men det er helt avgjørende å holde tungen rett i munn. I det minste må vi være klare på skillet mellom dagpenger (for arbeidsledige), sosialhjelp (som er en ordning for de som trenger økonomisk bistand) og helserelaterte ordninger som sykepenger, uføretrygd etc. (som er knyttet til arbeidsevne). De som mottar sosialhjelp er ikke automatisk syke, og det er for disse Høyre har foreslått en generell arbeids- og aktivitetsplikt. Motstanderne av forslaget fremstiller det som smålig tvang, og en plikt er selvfølgelig også tvang. Men å tvinge noen til aktivitet er ikke et poeng i seg selv, målet er å hindre at folk blir gående som passive stønadsmottakere over lengre tid. Det er avgjørende at aktivitetstilbudet kommer fra dag én.
Spørsmålet om unge uføre er langt mer komplisert. Økningen av unge uføre skyldes i stor grad psykiske lidelser og muskell- og skjellettlidelser. Samtidig vet vi at sosiale bakgrunsvariabler, næringsstruktur osv. også spiller inn og det er godt dokumentert at sosiale normer trolig også spiller en rolle (jeg liker ikke ordet «smittsomt»). Det er en avsporing av debatten å si at trygdede er late, ikke gidder å jobbe eller lignende. Dette har jeg også skrevet om tidligere. Jeg har heller ikke sett noen som sier det i debatten, i hvert fall ingen sentrale politikere. Samtidig mener jeg det blir alt for enkelt å si at dette bare skyldes rene helseproblemer og dermed implisitt hevde at vi ikke kan gjøre noe med det. Det er heller ikke slik at enhver som sier vi har for mange unge på permanent uføretrygd, mener at det er for lett for alle å få trygd, eller at ingen fortjener å bli uføre. Det naturlige spørsmålet er i stedet om for mange blir lukket inne i trygdesystemet i en for tidlig alder, rett og slett gitt opp. Det er kanskje bedre å si at det er for lett å sette noen på trygd.
E24: Et sabla godt spørsmål
Det er et tidsspørsmål før flertallet av arbeidstakerne er organisert utenfor LO. Kanskje på tide å innføre et reelt trepartssamarbeid?
Trepartssamarbeidet er et av disse fine ordene som særlig sosialdemokratiske politikere ynder å bruke i festtaler. Og det er et fint ord, som fellesskap, frontfagsmodellen og anstendighet også er.
Problemet er bare at trepartssamarbeidet sett fra Arbeiderpartiets side ofte ender som et topartssamarbeid: LO og Ap går hånd i hånd, arbeidsgiverne og andre arbeidstakerorganisasjoner forbigås. Én ting er at Arbeiderpartiet ofte ser glatt bort fra arbeidstakersiden, det kan man kanskje tilgi et parti som en gang for lenge siden ble startet for å forsvare arbeiderne, men hvorfor denne skepsisen til andre fagforeninger også?
E24 meldte nylig at LOs medlemstall økte, men ikke så mye som medlemstallene i de andre sammenslutningene. Relativt sett blir LO altså svakere.
Hvilke organisasjoner arbeidstakerne foretrekker gjenspeiler at arbeidslivet er i endring. Ingen av de andre organisasjonene er i nærheten av LOs samlede medlemstall, men legger vi medlemstallene til blant andre YS, Akademikerne, UNIO og Lederne sammen, ser vi at flertallet trolig snart vil være organisert i andre organisasjoner enn LO.
Nå kan man selvfølgelig innvende at alt pratet om å snakke med flere enn LO er typisk Høyre-prat og noe jeg sier bare for å svekke fagforeningene. Men jeg er faktisk sterk tilhenger av organisasjonene i arbeidslivet og jeg mener organiserte arbeidstakere er bra både for dem selv og for arbeidsgiverne. Det er heller ikke slik at dette er en problemstilling Høyre har funnet opp. I Klassekampen 6. mars kunne vi lese følgende: «Regjeringen legger mye vekt på dialog med «partene i arbeidslivet», men snakker mest og best med én part. – Det holder ikke å bare snakke med LO, sier YS-leder Tore Eugen Kvalheim».
Han fortsetter: «Den formelle rammen rundt det fagligpolitiske samarbeidet fungerer godt. Men innflytelsen er ulik. Det kan oppleves som en urimelig forskjell mellom hvordan regjeringen forholder seg til LO og til oss andre».
Høyre har denne vinteren hatt møter med svært mange av Norges fagforeninger og bildet som tegnes, er det samme: Mange føler LO får uforholdsmessig stor innflytelse og lurer på hvorfor ikke regjeringen kan være nøytrale og behandle alle likt?
Det er, for å si det forsiktig, et sabla godt spørsmål!
Denne kommentaren ligger også ute hos E24.
Morgenbladet: En ende på evighetskrigen
Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Denne saken kan også leses hos Morgenbladet.
Dagens narkotikapolitikk fungerer ikke. Det må være utgangspunktet for en ny debatt.
Narkotikabruk leder til død, elendighet og kriminalitet. Men det gjør også kampen mot narkotika. Etter tiår med krig mot narkotika globalt, og forbudspolitikk nasjonalt, er resultatene magre – og deprimerende. Narkotikaproblemet har økt i takt med vår innsats for å bekjempe det. Det er trolig dette som gjør at stadig flere setter spørsmålstegn ved dagens narkotikapolitikk.
I juni i fjor la Global Commision on Drug Policy frem en rapport som anbefalte at man går bort fra totalforbudsregimet. I kommisjonen satt blant andre Fernando H. Cardoso, tidligere president i Brasil; Ernesto Zedillo, tidligere president i Mexico; George Papandreou, daværende statsmininster i Hellas; og George Schulz, Javier Solana og Kofi Annan, henholdsvis tidligere amerikansk utenriksminister, EU-utenriksminister og generalsekretær i FN.
Det offentlig utnevnte Stoltenberg-utvalget har tatt til orde for en mer pragmatisk politikk, det samme har lokallag i Sosialistisk Venstreparti og flere politikere på Stortinget, herunder Bård Vegar Solhjell (SV), Håkon Haugli (Ap), Trine Skei Grande (V), Jørund Rytman (Frp) og undertegnede – alle i Minerva 4/2011. Samtidig har ingen partier, unntatt Venstre, programfestet en alternativ politikk.
Det er viktige prinsipielle argumenter både for kontroll og liberalisering i narkotikapolitikken. For meg er imidlertid de viktigste forholdene praktiske: Politikken vår gjør alvorlig skade, og når resultatene av denne skaden er tydelige å se for alle som prøver, kan de ikke ignoreres. Vi må tenke nytt.
En usunn enighet ligger bak norsk narkotikapolitikk. I tiår har den vært bygget på en visjon om «et narkotikafritt samfunn», som stortingsmeldingen i 1986 het. Visjonen er sakte forsvunnet, men dens bærende elementer består. På få områder har enigheten vært så total. Men en endring er i emning. Konsekvensene blir gradvis for vanskelige å tåle – i Norge, som globalt.
Har norsk narkotikapolitikk feilet? Jeg mener ja. Selv de som vil si nei, må innse at vi ikke har nådd målene vi har satt oss. 1991 var det første store overdoseåret. Siden da fortsatte det å øke, før det stabiliserte seg noe på 2000-tallet, etter at metadonbehandling ble innført. Da hadde Norge rukket å bli Europa-mester i overdoser. Vår ubehagelige ledelse på denne statistikken kan ikke alene forklares med målemetoder og særnorsk sprøytekultur. Mer bruk av skadereduserende tiltak som sprøyterom, legemiddelassistert rehabilitering, lavterskeltilbud og sprøyteutdeling har fungert bra, og, som navnet sier, redusert skade. Men her rører vi bare symptomer, ikke årsaken bak problemene.
Svaret fra tilhengerne av dagens politikk er ofte at mye er ugjort i norsk ruspolitikk: Det trengs flere plasser i behandling, bedre rehabilitering og mer effektiv forebygging. Og alt dette er riktig. For tross grandiose visjoner i tiår etter tiår gjør vi fortsatt for lite. I fjor uttalte helsedirektør Bjørn-Inge Larsen i en debatt om prioriteringer i helsevesenet at de klare taperne i dagens system var de rusavhengige. Vi har ikke gjort alt, og mye svikter innenfor dagens politikk. Men dette er argumenter for å satse på forebygging og behandling, ikke argumenter for å avfeie en kritisk debatt om et skadelig forbud.
Har den globale krigen mot narkotika feilet? Ja, utvilsomt. I et globalt perspektiv er krigen mot narkotika en katastrofe. Den har fått transittlandet Mexico til å nevnes som en potensiell failed state. I Mexico er det nærmest krigstilstander mellom karteller og militæret i enkelte områder, og siden kampen ble trappet opp i 2006 har over 40 000 mennesker dødd som direkte konsekvens. Fordi narkotika er forbudt, uten at vi klarer å kontrollere tilbud og etterspørsel, finansierer narkotikahandelen mafia, kriminalitet, terrorister og geriljaer. Taliban-kjemperne som angriper norske styrker i Afghanistan, er med all sannsynlighet ofte betalt av inntekter fra opium solgt i Europa. Her i Europa er narkotikainntekter én livsnerve for organiserte kriminelle bander.
Jeg er ikke skråsikker på nøyaktig hvordan veien videre ser ut, men jeg er sikker på at dagens politikk har feilet. Den skaper mer kriminalitet enn vi klarer å bekjempe. Den bidrar til flere brukere enn vi klarer å avvenne. Den gjør hverdagen verre for misbrukerne enn et mindre drakonisk system. Det siste poenget i seg selv bør være argument nok for en ny debatt.
Politiets pengegalopp
Å love mer penger er politisk gull. Å kreve mer penger er interessepolitisk gull. Men blir alt bedre av mer penger?
Arne Johannesen, lederen i Politiets Fellesforbund, blir sjelden beskrevet uten at hans voldsomme engasjement og tempo spiller en hovedrolle. PF-sjefen er høyt og lavt med klare og sterke krav, og det kravet som får mest oppmerksomhet er kravet om mer penger og flere ressurser til politiet. Ordet krise henger løst hos PF. Sjefen uttalte for en tid tilbake at politiet er i en ”evig krise i forhold til ressurser”. Sterke ord om manglende bevilgninger er intet nytt i norsk politikk. For noen år siden så jeg på reaksjonene etter fremleggelsen av statsbudsjettet i dette lille, oljerike og velstående landet vårt som (tross alt) har skattefinansierte ordninger andre land bare kan drømme om:
”Hjerterått”, sa Landsforeningen for hjerte- og lungesyke.
”Brutalt”, sa Funksjonshemmedes fellesorganisasjon.
”Ingen merkbar satsning på det samiske samfunnet”, kommenterte Sametingspresidenten.
”Et angrep på demokratiet”, hevdet Press, Redd Barnas Ungdom.
”Dersom regjeringens forslag om kutt på 15 millioner blir en realitet, vil vann atter forsures og fisk dø”, sa Norges Jeger- og Fiskeforbund.
Norsk samfunnsdebatt er materialistisk i ordets aller snevreste betydning. Se på kulturdebatten som et eksempel. Også der i gården ender det stort sett opp med en debatt om kroner og øre, og selv etter milliardøkninger på statsbudsjettet er det vanskelig å få skikkelig fart på en diskusjon om maktspredning, politisk styring og kvalitet fremfor kvantitet.
Fordelen med å dele ut mer penger er åpenbar: Det er vanskelig å finne noen i det sosialdemokratiske Norge som ikke vil gi mer til gode formål. På den annen side er koblingen mellom mer penger og bedre resultater slett ikke åpenbar. Det gjelder på områder som fattigdomsbekjempelse hvor regjeringen har bevilget mer, men antallet fattige basert på de rødgrønnes egen definisjon, har økt. Eller i utviklingspolitikken hvor Norge på tross av store overføringer slett ikke får de beste skussmål i internasjonale undersøkelser. I skolepolitikken trodde vi i mange år at vi var best i verden fordi vi bruke mest ressurser per elev. Den illusjonen ble knust da vi begynte å få resultater som faktisk sammenlignet hva norske elever lærer med hva elever i andre land lærer.
Men det kan også være en bakside for interesseorganisasjoner som stadig krever høyere budsjetter, slik Politiets Fellesforbund har gjort med hell i mange år. Regjeringen har siden 2005 økt politiets budsjetter med circa 4 milliarder kroner, fra rundt 8 til 12 milliarder. Det er mer enn økningen i offentlige utgifter. Økningen har i stor grad gått til økte lønninger, bedre vaktordninger for politiet og til utvidelse av POD og PST. Politiet har fortsatt utfordringer, blant annet har vi færre politifolk per innbygger enn våre naboland og deler av økningen har gått til nødvendige IT-investeringer, men som tidligere politidirektør Ingelinn Killengreen har antydet, kan det være at utfordringene i like stor grad dreier seg om et manglende samsvar mellom pålagte oppgaver og bevilgninger – at politikerne rett og slett ikke greier å prioritere.
Onde tunger vil hevde at politiets organisering også er en del av problemet. Selv om oppklaringsprosenten for mange saker gikk noe opp fra i fjor til i år, er det andre urovekkende tegn. For bare et par år siden var det absolutt intet samsvar mellom økningen i ressurser og oppklaringsprosenten. Politiet fikk mer, oppklarte mindre, og vern av egen fritid og mindre bruk av overtid fikk skylden. Også i Riksrevisjonens rapport som ble lagt frem i januar får politiet kritikk: Vinningskriminelle går fortsatt fri og oppklaringsprosenten er ”ikke til å leve med”, mente Jørgen Kosmo. Tillitten fikk seg også en knekk under voldtektsbølgen i Oslo da det viste seg at bare 10 prosent av politifolkene var på jobb i helgene da de fleste voldtektene ble begått. Tilsvarende tall i Stockholm er 70 prosent.
Enda mer bekymringsfullt for politiet er at tilliten blant befolkningen og politikerne også er synkende. Folk som har vært i kontakt med politiet får lavere tillitt etter møte med etaten. I dagens VG går justiskomiteens leder, Per Sandberg, i strupen på politiet – særlig politidirektøren – etter at det viser seg at en kvart milliard står ubrukt på konto. ”Tilliten til politiet er stadig synkende”, sier Sandberg. Det er krasse ord fra landets fremste justispolitiker.
Innlegget er også trykket som lederkommentar hos Minerva.
Arne Johannesen og hans gode medlemmer kan selvfølgelig ikke lastes dersom Politidirektoratet ikke klarer å bruke opp midlene, men PF bør kanskje vurdere om det stadige kravet om høyere tempo i pengegaloppen kan virke mot sin hensikt. Velgerne vil med rette lure på hvorfor en yrkesgruppe som krever mer penger ikke klarer å bruke opp midlene de allerede har, og de vil lure enda mer på hvorfor resultatene ikke øker tilsvarende. Kan hende er den salige koblingen mellom mer penger og resultater ikke så salig allikevel? Mye tyder på at organisering og prioritering er minst like viktig.
Gjør din plikt, krev din rett
På mandag besøkte Erna Solberg og jeg Åmli kommune i Aust Agder. Den tidligere «trygdebygda» har bla. gjennom klare krav til aktivitet fått redusert antallet sosialhjelpsmottakere kraftig. Innslaget kunne du se på Dagsrevyen samme kveld.
Nå får Høyres forslag om aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere også støtte fra selveste A-pressen. ANB, A-pressens nyhetsbyrå, sender hver dag ut lederartikler som brukes i flere aviser. I dagens leder (ikke på nett) står det blant annet:
Det er tankegangen om
Å la folk sitte hjemme og
passivt motta sosialhjelp er
å gjøre dem en bjørnetjeneste.
Regjeringen bør ta
denne utfordringen på en
fordomsfri måte, ikke gå i
skyttergraven slik vi har sett
tendenser til de siste
dagene. Regelverket må
skjerpes (…) Kommunene må
få klarere beskjed om å
kreve aktivitet som gjenytelse
for sosialhjelp. Det bør
spesielt gjelde unge mennesker
som ofte bare trenger
et lite puff i ryggen for å
komme i aktivitet og arbeid.
Som det sto på mange fagforeningsfaner:
Gjør din
plikt, krev din rett.
Til norsklærerens pris
Holdt åpningstale for LNU, en organisasjon for norsklærere, i Bergen på fredag:
Hilsningstale til Landslaget for norskundervisning (LNU)
Bergen 23. mars, 2012
Kjære norsklærere.
Takk for invitasjonen. Det er vanlig at politikere kommer med noen millioner i bagasjen på konferanser. Det gjør ikke jeg. HISTORIE OM ORDFØRER.
Helt siden jeg lærte å stave, har jeg elsket å lese. En helt spesiell frøken på barneskolen, og gode lærere videre, stimulerte hele tiden leselysten. Det skadet vel heller ikke å ha to lærere hjemme. Jeg liker også å skrive, og jeg skriver mye, men jeg må innrømme at jeg aldri helt har lært meg kommareglene. Jeg er aldri ett hundre prosent sikker på at de små strekene er satt på riktig sted.
Jeg ser for meg at norskfaget lever i dette spenningsfeltet, mellom grammatikk og inspirasjon, form og følelser, reglenes nødvendighet og den livløse formalisme. Det er ikke mulig å skrive godt norsk uten å kjenne til språkets grunnleggende regler, og for å bryte disse reglene – som en Øyvind Rimbereid – må man først beherske dem. Det er som Picassos malerier. Det var fordi han behersket den klassiske formen, at den store spanske maleren kunne bevege seg videre. Han kunne bare gå utover tradisjonen fordi han først kjente tradisjonen. Det er en paradoksal sannhet dette, at opprøret og tradisjonen henger så intimt sammen; men det er ikke unikt. På samme måte henger regler og inspirasjon sammen, og forandring og forankring.
Det er fullt mulig å skrive grammatisk riktig, men allikevel ha et språk som mangler sjel, et språk som er flatt og dødt. Det som gjør språk så spennende og så vakkert er nettopp at fasiten – hva som er grammatikalsk rett og galt – slett ikke utgjør hele fasiten. Norskfaget lever i spenningen mellom mensa rotunda og den nødvendige kunnskapen om byer i Belgia, altså de grunnleggende ferdighetene, og det vi kanskje kan kalle dannelse som igjen er en forutsetning for kreativitet.
Noen synes det er et litt gammelmodig ord, dannelse, et begrep som liksom ikke er helt i tiden. Det har et femtitallspreg over seg, som martinilunsjer, kvinner ved kjøkkenbenken og Einar Gerhardsen. Det moderne samfunn har ikke behov for slike anakronismer, mener noen. Vi lever nemlig i en verden som endrer seg i et dramatisk raskt tempo. Både kultur, smak, debatt og preferanser påvirkes av at ideer, mennesker og varer flyter over grensene i et stadig raskere tempo. Dannelse? Hah! Det handler om endringskompetanse, inntjeningsferdigheter og kunnskapsinnhenting.
Da min farfar sa fra seg odelsretten på gården i Skien for å begynne på lærerskolen (et valg jeg er evig takknemlig for at han tok), levde han i et samfunn som kretset rundt bygda og nærmiljøet. En tur til Oslo var en langtur. Mine foreldre, som også har vært lærere i ungdomsskolen – eller gjort krigstjeneste, som jeg pleier å si – stappet barna sine, min søster og jeg, inn i baksetet på bilen og kjørte runder blant slott og gasthofer i Tyskland. Nå er Syden, fra før kjent som verdens største land, blitt enda større og inkluderer både Thailand og andre asiatiske perler. Å reise jorden rundt, til Australia, Sør Amerika eller Asia, er blitt et slags overgangsrituale for barn av middelklassen som står mellom videregående skole og høyere utdanning, en høyere utdanning som i vår tid gjerne varer til man er 30. Verden er blitt mindre! Ikke bare fordi reisetiden er kortet ned og prisene kuttet ned, men også i overført betydning fordi der samfunnet for femti år siden kunne lide av informasjonsunderskudd har vi i dag informasjonsoverskudd. Et av fremtidens klasseskiller kan bli mellom dem som surfer på informasjonsbølgen og dem som drukner i den.
Fra OL på Lillehammer ble det ikke sendt en eneste e-post. Da jeg var utvekslingsstudent i USA i 1996, kommuniserte jeg med vennene mine primært via brev – dere husker de gamle papirlappene man skrev på med en såkalt ”penn” og sendte gjennom en bedrift som het Posten, som før i tiden var ganske store rundt om i landet. Noen av verdens største selskaper heter google og Facebook, og de fantes knapt for femten år siden.
Det er blitt hevdet at denne utviklingen endrer kravene til både grunnleggende ferdigheter og dannelse helt fundamentalt, og dermed at de også endrer lærerens rolle. La oss dvele litt ved de to påstandene.
Det er åpenbart at et samfunn med informasjonsoverskudd må justere undervisningen sin. Det å kunne finne og håndtere informasjon, blir viktigere enn tidligere. Men behovet for å kunne og vite blir jo ikke borte! Snarere tvert i mot. Det å skille riktig og galt, god og dårlig informasjon, blir viktigere når informasjonsflyten øker.
Å ha de rent praktiske ferdighetene som må til for å få tilgang til informasjon er viktig, men fjerner det behovet for dannelse? Det viktigste man lærer på skolen er jo ikke hvordan man rent fysisk åpner en bok, å lære Deweys desimalsystem er viktig for å kunne lete seg frem på Biblioteket, men det hjelper lite om man ikke kan ta til seg og bruke innholdet i bøkene man finner. Hvis man leser nettdebattene i avisenes kommentarfelt, er det åpenbart at behovet for dannelse ikke er mindre enn tidligere.
Og det er her norsklæreren kommer inn. Norskfaget er inngangsporten til både å beherske kommunikasjon og kommunikasjonsverktøyene, men også til den dannelsen vi krever av en samfunnsborger. Et godt språk skaper ikke bare gode kunstnere eller lærere, men er også med på å bekjempe sosiale forskjeller og klasseskille. Det vet jeg fra mitt arbeid i komiteen som har med NAV å gjøre. Få ting skaper så stor avstand mellom mennesket og systemene, få ting er så fremmedgjørende for folk, som dårlig, innfløkt og kronglete byråkratisk språk som aldri klarer å kalle en spade for en spade. Jeg sier som i den gamle vitsen: Hvorfor bruke fremmedord når det finnes adekvate, norske synonymer.
Informasjonssamfunnet, globaliseringen, endringstakten – det gjør norskfaget viktigere enn noen gang og læreren viktigere enn noen gang. Hvis vi skal tro opptakskravene på norske utdanningsinstitusjoner, er det gjeveste og viktigste man kan være journalist. Mens papiravisenes opplag stuper, så utdanner vi flere og flere journalister. Vi her inne vet at det ikke stemmer. Det viktigste yrket i Norge er læreryrket, og som India i sin tid, kan vi vel tillate oss å si her, blant oss, at norsklærerne er juvelen i kronen.
Asylpolitikkens pris
«Ja til asylbarna, nei til liberal asylpolitikk», skriver Aftenposten på sin forside. Avisen viser til en meningsmåling hvor et flertall av folket ønsker å la de såkalte asylbarna bli inntil videre, samtidig avviser et flertall at asylpolitikken generelt må mykes opp. Håvard Narum oppsummerer: Velgerne vil ha en streng asylpolitikk som ikke rammer barn. Men det er ikke gitt at tallene kan tolkes på den måten. Trolig er de vanskelige å tolke overhodet, og både motstandere og tilhengere av opphold for asylbarna vil kunne finne støtte.
For det første er det ikke gitt at de samme flertallene står bak de forskjellige standpunktene.
For det andre er det riktig som Trine Skei Grande sier, at tallene godt kan tolkes slik at et flertall gjerne vil ta mer hensyn til barn — særlig de som har oppholdt seg her lenge — men ikke ønsker en generell oppmykning. Det er ikke nødvendigvis inkonsekvent, selv om mange vil hevde at nettopp det å la asylbarna bli i praksis åpner for en liberalisering, muligens en kraftig sådan.
Jeg har selv gått fra å være en innvandringsliberaler for ti år siden, til å bli tilhenger av en svært restriktiv politikk. Det har flere årsaker, men den viktigste er hensynet til integreringen. Det er dessuten et argument i seg selv at for stor innvandring kan virke destabiliserende. Samtidig er det ett argument jeg fortsatt mener er viktig: En streng asylpolitikk har en pris og den prisen er det mennesker som betaler. Vi kan ikke få i både pose og sekk, vi kan ikke både ha en streng asylpolitikk og ta maksimalt hensyn til enkeltmennesker og hva som er best for dem. Asylpolitikken skal gi opphold til de som trenger beskyttelse. Punktum. Men det er ikke tvil om at mange, mange andre — inkludert barn — ville fått et bedre liv i Norge enn i hjemlandet. Dét må vi ikke bare innrømme, men snakke ærlig og åpent om. Det er lett å være tilhenger av en streng asylpolitikk når man bare opererer med tall og statistikk. Det er vanskeligere å i møte med enkeltskjebner, særlig barn. Det betyr allikevel ikke at en streng politikk er gal.
Hva er hvite menn på 53 opptatt av for tiden?
På Politisk Kvarter i dag tidlig ble en ungdom stilt spørsmålet: Hva er ungdom opptatt av? Ungdommen var i studio som representant på Ungdommens Storting. Jeg synes ungdommens Storting, fylkesting og kommunestyre kan være veldig bra, selv om jeg alltid har synes det viktigste er at folk faktisk kan bestemme selv, ikke delta i kvasidemokratisk råd hvor de skal representere en bestemt gruppe. Akkurat dette med representasjon er interessant i politikken. Se for deg følgende spørsmål på Politisk Kvarter: Hei, hvite mann på 53 år fra Østlandet. Hva er hvite menn på Østlandet opptatt av for tiden? Det ville vært absurd! Allikevel antar vi stadig at diverse «grupper» som vi har organisert inn i det rådende sosialdemokratiet ved å tillegge dem en kollektiv identitet, lar seg representere på en enkel og grei måte. En ung person representerer alle ungdommer. En funksjonshemmet representerer funksjonshemmede. Og, for ikke å snakke om innvandrerne! Vi har innvandrerforeninger og grupper og råd, og det er knapt noen som lurer på om Islamsk Råd i Norge egentlig representerer muslimer eller om enhver talsmann som dukker opp for en etnisk forening, representerer alle i sin «gruppe».
Jeg er 33 år gammel og representerer Telemark på Stortinget. Men hvem representerer jeg? Høyre. Meg selv. Gjennom jobben jeg gjør også velgerne i Telemark, men det er på grunn av mitt verv, ikke mine egenskaper.