Kremt…kommunismen…
Klassekampens redaktør, Bjørgulv Braanen, skriver i en leder i dag om EØS-avtalen. Braanen kaller EU “det mest offensive, samfunnsomstyrtende prosjektet Europa har opplevd siden Det tredje riket gikk under i 1945.” Det er svært store utfordringer med EØS-avtalen, og man må gjerne være motstander av EU-medlemsskap. Men å kalle EU det mest samfunnsomstyrtende prosjektet Europa har opplevd siden Hitler, det er en overdrivelse, for å si det forsiktig. Det er verdt å minne Braanen om at 1945 ble avløst av Den kalde krigen og kommunismens ekspansasjon. Det var et offensivt prosjekt. Nokså nedbrytende var det også.
Stakkars kemneren!
Sammen med noen av mine medrepresentanter har jeg levert et forslag på Stortinget om blant annet å gjennomgå ordningen med særnamsmenn. Høyre er opptatt av årsakene til fattigdom og gjeldsproblemer er én av dem. Derfor forslaget. Nettavisen har laget sak om forslaget. STAKKARS KEMNEREN er alt jeg kan si…
Å bli kvestet er å bli alvorlig skadet, gjerne i en ulykke. Hvilket blodtørstig parti vil foreslå at hardt arbeidende tjenestemenn skal skades og lemlestes? Der røyk stemmene fra kemnerstanden, for å si det slik.
Please get out of the new one if you can’t lend your hand
Come gather ’round people
Wherever you roam
And admit that the waters
Around you have grown
And accept it that soon
You’ll be drenched to the bone
If your time to you
Is worth savin’
Then you better start swimmin’
Or you’ll sink like a stone
For the times they are a-changin’.
I dag anmelder Aftenposten den nye platen til gangsta-rapperen Rick Ross (for øvrig en anbefaling hvis du liker superpompøs og tung hip hop), Rich Forever. Platen er gratis tilgjengelig blant annet her. Helt lovlig. Det er ikke første gang en artist gir ut en plate gratis — Prince, Radiohead m.fl. har forsøkt det tidligere. Som anmelderen skriver: CDen fases ut, bransjen må finne nye måter å tjene penger på. Løsningen er gratis eller svært billig musikk som øker artistens profilering.
Som Unge Høyre leder var jeg sterkt kritisk til det nye regelverket for å bekjempe ulovlig nedlasting av musikk, blant annet fordi loven ikke bare skulle ta bakmennene, men kriminalisere den enkelte nedlaster. Jeg mener selvfølgelig ikke det er greit å stjele musikk. Artister skal ha betalt. Men jeg er grunnleggende skeptisk når en bransje forsøker å bruke politiske reguleringer for å hindre en utvikling som ubønnhørlig vil fortsette. Platebransjens var håpløst reaksjonær og tilbakeskuende, og jaget sannsynligvis mange unge over til ulovlig nedlasting rett og slett fordi bransjen tviholdt på det som var. Sjelden har vel det konservative slagordet “forandre for å bevare” vært mer aktuelt. Et skrekkeksempel er den såkalte kopisperren som platebransjen trodde skulle få bukt med fildeling. Jeg har minst en plate med kopisperre, Jane’s Addictions passe gode comebackplate Strays fra 2003. Konsekvensen? Jeg hører sjelden på platen FORDI JEG IKKE LENGER GÅR MED DISCMAN!
Det er en deprimerende typisk historie. Da Store Norske Leksikon ikke fikk statsstøtte, kom det ramaskrik. Jeg var uenig. Leksikonets nettversjon var nærmest ubrukelig. De hadde ikke en gang lenker videre til relaterte saker. Nå har Store Norske tatt konsekvensen og tilpasset seg. Den nye utgaven på nett er langt, langt bedre — og skal utvikles videre.
Det er ganske utrolig at platebransjen brukte så mange år på å forstå hva som var i ferd med å skje. Den norske utfordreren til Spotify, Wimp, kom ikke på markedet før 2009. Da var allerede hundretusener av unge menneskers forbruksmønster lagt.
En gang i tiden brukte jeg flere tusen kroner i halvåret på CDer. I dag er jeg en gammel hund som har lært nye triks. Som de fleste andre middelklassemenn med musikkinteresse, har jeg kjøpt platespiller. Det blir et par LPer en gang i blant, særlig musikk som egner seg for intens lytting eller som bakgrunsmusikk. Jeg kjøper klassisk musikk på CD (Wagner og Mahler krever stor lyd), pluss et par artister som jeg har fulgt gjennom mange år. Men det kan godt være at Watch The Throne var den siste hip hop-CDen jeg noen gang vil kjøpe. Er det litt vemodig? Selvfølgelig. Jeg har også en stor eske med kassetter som jeg neppe vil høre på igjen, og jeg savner spenningen ved å vente på en TV-serie hver uke i stedet for å se den på DVD (…som forøvrig også vil måtte bøte med livet innen ikke så alt for mange år). Samtidig hører jeg mer ny musikk enn noen gang.
Det blir vanskelig og utfordrende for platebransjen å tjene like mye penger som tidligere. Det kommer også andre utfordringer. Salget av klassisk musikk stuper, men publikumstallene på konserter holder seg rimelig bra. Det kan tenkes at alternative inntjeningsmetoder vil bety økt kommersialisering av musikken, for eksempel ved at flere artister knytter seg til kommersielle produkter som de også promoterer i musikken sin. Cristal, ya’ll. Selv om nettet gjør at ny musikk kan spres raskere, kan ikke nye artister regne med den samme oppbakkingen som i dag fra etablerte selskaper. Det kan i høyeste grad tenkes at publikum må betale mer for å oppleve konserter og festivaler. Kulturpolitikken må legges om.
Men musikken blir ikke borte, og den som ikke innser at flommen kommer, vil drukne.
LO-Flåthen og Eier-Flåthen
Roar Flåthen, LO-leder, møt Roar Flåthen, eier av A-pressen.
Tv2 selges til danske Egmont som helt fra starten har vært inne på eiersiden. Det er sannsynligvis helt uproblematisk. Ikke fordi det automatisk er ønskelig med utenlandske eiere (gode eiere er viktigst, men det er også fint om de er norske), men fordi Egmont trolig er en god og langsiktig eier. Allikevel er det ikke merkelig at Trond Giske reagerer. Noen på venstresiden er alltid kritiske når en bedrift får utenlandske eiere. Den samme venstresiden raser vanligvis mot kapitalistene for å være grådige, men når vi mangler kapitalmiljøer i Norge så raser de også.
For eksempel ble LO-leder Roar Flåthen rasende da det ble kjent at Orkla ville selge REC. Det fikk Roar Flåthen “til å stemple Orklas hovedeider Stein Erik Hagen som en «kynisk kapitalist»”, i følge E24. Så langt er alt som vanlig.
MEN så dukker Roar Flåthen, eier av A-pressen opp, og han har helt andre standarder for hva som er bra og dårlig. Ikke bare mener han det er helt uproblematisk at Egmont tar over, han presterer i Aftenposten å si:
“Både Giske og statsministeren har tidligere sagt at dette ikke er noe regjeringen vil blande seg opp i. Jeg er overrasket over det sterke engasjementet og argumentene Giske har brukt i sluttfasen da løpet var kjørt.” [min utheving]
Ikke bare er Eier-Flåthen for et salg — det er kanskje forståelig — men han blir irritert når Giske tillater seg å bruke sosialdemokratiske paradeord som “arvesølvet ut av landet” om salget. Jeg er helt enig med Flåthen i at eierskapspolitikken til tider er kaotisk og uforståelig, og i det store og det hele bør Staten være klar på at de ikke vil blande seg inn. Men forskjellene mellom LO-Flåthen og Eier-Flåthen er påfallende. Det blir ikke like lett for LO-Flåthen å kjefte neste gang en norsk bedrift selges til utlandet.
The Iron Lady
Dette klippet er Thatcher på sitt beste: Syrlig, standhaftig og trassig!
Jeg har skrevet om Thatcher i spalten Blåmandag i Dagsavisen:
Den nye filmen om britenes tidligere statsminister Margaret Thatcher vil igjen skape debatt om arven etter henne.
Filmen, med Meryl Streep i hovedrollen, har allerede fått solid omtale. Jernladyen engasjerer fortsatt. De siste årene har det konservative partiet markert en viss avstand til Thatchers politiske filosofi. Statsminister David Cameron sier for eksempel at «samfunnet finnes, det er bare ikke det samme som staten» – en liten, men viktig omskriving av Thatchers berømte, men misforståtte, sitat «(…) det finnes ikke noe slikt som samfunnet».
Hele sitatet, fra Woman’s Own, 31.10.87, lyder slik: «They’re casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It’s our duty to look after ourselves and then, also to look after our neighbour. People have got the entitlements too much in mind, without the obligations.»
Kritikere som har forsøkt å stemple Thatcher som en ideologisk ultraliberalist tar etter min mening feil. Men hennes reformer fikk store konsekvenser. Mange var svært vellykkede, for eksempel privatiseringen av offentlig eide boliger, men i områder av landet kom de seg aldri etter den økonomiske hestekuren som la ned flere ulønnsomme hjørnesteinsnæringer.
Både kritikere og tilhengere har med årene beskrevet jernladyen mer nyansert enn det som preget reaksjonene i hennes regjeringstid og umiddelbart etterpå. Det skyldes kanskje at få av reformene ble reversert av Labour, men også at flere i ettertid mener den tøffe hestekuren var nødvendig.
Jeg har skrevet om Thatcher i antologien «Konservatisme», redigert sammen med Henrik Syse. Der refererer jeg også kritikken fra den engelske filosofen John Gray som tidlig var en støttespiller for Thatcher. «Hun ville redde England, men endte opp med å berge økonomien og la resten drukne», skriver han. Jeg ville formulert det på en annen måte. Med Thatcher ble det slutt på perioden hvor Storbritannia var Europas syke mann, få av reformene hennes ble reversert, men etter over 10 år med thatcherisme trengte landet noe annet, ikke minst for å sikre at ikke de sosiale forskjellene skulle fortsette å øke. Da Tony Blair kom til makten kunne han snakke om «utdannelse, utdannelse, utdannelse» – vel vitende om at økonomien var sterk.
Se også Paul Chaffeys blogg om The Iron Lady.
Morgenbladet: Den nye Reagan
Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Spalten kan også lese her.
Dissidentene i Øst-Europa så til USA for inspirasjon og støtte. Midtøstens opprørere ser i helt andre retninger.
11. januar 1989 tok Ronald Reagan sitt farvel med det amerikanske folk. I talen vendte han tilbake til et bilde med lange tradisjoner i amerikansk politisk historie. I 1630 holdt puritaneren John Winthrop en preken der han beskrev det nye landet som the shining city on a hill. USA var Guds land, noe mer enn en enkel statsdannelse. USAs ideer og prinsipper kunne inspirere folk i den gamle verden og vise at en annen verden virkelig var mulig. Selv i dag sier bildet mye om amerikanernes selvforståelse og om landets helt spesielle tiltrekningskraft. USA er ikke bare en nasjonalstat, det er et eksperiment bygget på en filosofisk idé.
Reagan ante lite om hva frigjøringsåret 1989 skulle bringe av dramatiske begivenheter. Da Berlinmuren falt, var George Bush senior president, men det var Reagan som i amerikansk mytologi gikk over i historien som den kalde krigens seierherre, en myte som slett ikke er uten rot i virkeligheten. Nærmest over natten fikk USA et kobbel av nye allierte som hadde kastet av seg kommunismens åk og omfavnet demokrati, markedsøkonomi – og USA.
Det er illustrerende at flere av nekrologene over Václav Havel kritiserte dikterpresidenten for hans klare støtte til amerikansk utenrikspolitikk, herunder invasjonen av Irak. Amerikanerne fikk også støtte fra tidligere opposisjonelle som Lech Walesa og Adam Michnik (og interessant nok Liu Xiaobo). Støtten til USA blir mer forståelig sett i lys av historien. Kontrasten til det totalitære systemet Havel levde under, var nettopp USAs frihet og demokrati, og heltene i Øst-Europa i 1989 var de som hadde ropt tear down this wall, ikke de som hadde manet til dialog med deres undertrykkere.
2011 var nok et frigjøringsår. Hvorvidt den arabiske våren fører til reell demokratisering, gjenstår å se, men det er interessant å merke seg hvor dissidentene henter inspirasjon fra denne gangen. Barack Obama holdt i juni 2009 sin store tale til verdens muslimer i Kairo. Talen var elegant og storslått, som sedvanlig fra presidenten, men samtidig er kontrasten til USAs faktiske utenrikspolitikk blitt tydeligere etter fjoråret. Obama høstet lovord i den muslimske verden for sin kritikk av Irak-krigen, men samtidig hadde administrasjonen hans tydelig vendt seg bort fra den første Bush junior-periodens demokratiseringsagenda og over til en mer realpolitisk linje. Også Bush støttet naturligvis Mubarak, men samtidig var den uttalte kritikken av Egypts manglende demokrati tydeligere i hans første periode enn under Obama.
Da det egyptiske folk tok til gatene, nølte amerikanerne. Men trolig var det allerede før dette klart at USA aldri kunne bli en inspirasjon for den arabiske våren, slik landet var for den kalde krigens dissidenter. Til det var båndene mellom USA og noen av de gamle herskerne for tette.
Snarere finner den arabiske vårens opprørere inspirasjon i sitt nærområde. I Tyrkia har regjeringspartiet AKP – på tross av store svakheter og noen faretruende tegn på maktarroganse de siste årene – siden 2003 styrt og gjennomført flere viktige demokratiske reformer. Statsminister Recep Erdogan har vært en aktiv kritiker av regionens autoritære regimer og avviser på det sterkeste at islam og demokrati er to uforenelige størrelser. I en tale på Harvard-universitetet i 2003 beskrev han seg som «en politiker som holder religiøs overbevisning høyt i sin private sfære, men anser politikken som et domene utenfor religionen (…)».
For Midtøstens muslimer er det ikke Obama som er den nye Reagan, men Tyrkias statsminister. Det er ikke USA som er the shining city on a hill, men Tyrkia.
Utfallet av den arabiske våren er fortsatt uklart. Egypterne avsluttet denne uken den siste av tre valgomganger. Samlet sett har islamistene fått rundt 70 prosent av stemmene, Det muslimske brorskaps politiske parti har kanskje fått flertall alene. Mange har spurt seg om islamistene vil kvele demokratiet allerede ved fødselen. Erfaringene fra Tyrkia gir kanskje grunn til forsiktig optimisme.
Svart kaffe er den nye latten
Godt nytt år!
Jeg er i stadig større grad fremmed for denne verden. Det kan ha noe med alderen å gjøre. La meg ta et eksempel. Da jeg var 20 år og skulle flytte til Oslo for å studere, var min aller størst drøm å sitte timesvis på kafe med en kaffe latte. Kaffe latte ble selve symbolet på en urban, sofistikert tilværelse — eller snobbete og livsfjern, i følge andre. I mange år mente en del folk rundt i landet, blant annet i Grenland, at det å bestille seg en kaffe latte var ensbetydende med å komme ut av skapet som metroseksuell, elitistisk og pysete. Skikkelige mannfolk drakk svart kaffe, mørk som natten. Greit nok. Jeg har aldri likt latte så godt egentlig. Det har vært en av mine få virkelig mandige trekk.
(som Stefan Heggelund sa det på Høyres landsmøte: Kjøp deg et glass melk i stedet:
Så kommer fredagens D2 — et magasin som forsøker å være metroseksuelt, elitistisk og snobbete — og skriver at latte faktisk er dårlig kaffe! Det virkelig gode er å drikke ren, svart kaffe…! Hva er skjedd? Her er så underlig… jeg må ha havnet på feil klode.
VG: Drømmen om Irak
Denne kronikken står på trykk i dagens VG. Jeg finner den ikke på nett foreløpig. Jan Arild Snoens gjennomgang av sitt standpunkt kan lese hos Minerva.
Jeg tok feil i 2003. Drømmen om Irak var en drøm om sosial ingeniørkunst som burde fått varselslampene til å lyse.
Jan Arild Snoen, skribent i Minerva, skriver 27.12 at invasjonen av Irak var verdt kostnadene. Jeg er uenig.
20. mars 2003 gikk en koalisjon av fire land under ledelse av den amerikanske krigsmaskinen, til angrep på Saddam Husseins Irak. Litt over en måned senere, 1. mai, landet George W. Bush jr. på Hangarskipet USS Abraham Lincoln. I bakgrunnen kunne man se et banner med ordene Mission Accomplished. Den militære invasjonen var over, men okkupasjonen av Irak hadde akkurat startet.
Det undervurderes ofte i hvor stor grad Irak-krigen også var et idealistisk foretagende. Vi er vant til å tenke på idealisme som noe godt, men idealisme må dypest sett forstås som en tanke om at verden kan formes etter visse ideer, og at hvis disse ideene er gode så vil resultatet også bli godt. Problemet er bare at virkeligheten ikke alltid tas med i ligningen.
Ikke uten grunn ble de neokonservative rundt George W. Bush beskrevet som ”bevæpnede idealister”. De var inspirert av blant annet Ronald Reagans moralske kamp mot kommunismen – the evil empire – og mente USA hadde et ansvar for å sikre utbredelse av demokrati i Midtøsten. Denne idealismen ble særlig tydelig i Bush` andre innsettelsestale hvor han blant annet sa at ”vårt beste håp om fred i verden ligger i at friheten spres til alle.” Den neokonservative analysen var at terrorismens røtter lå i Midtøstens manglende demokrati (en analyse vi for øvrig finner igjen i noen av de mest optimistiske omtalene av den arabiske våren). Hvis terrorismen skulle bekjempes, måtte røttene kuttes av. Bush-administrasjonen satte i gang en storstilt kampanje for å spre demokrati i Midtøsten. Bush understreket i sin innsettelsestale at demokrati måtte ”velges” og ikke kunne ”påføres utenfra med militærmakt”, men filosofien i Irak var i praksis en ganske annen.
Kaoset, lidelsene og vanstyret i Irak etter invasjonen er godt dokumentert. Deler av politikken skyldtes en grunnleggende mangel på kunnskap om det irakiske samfunnet og om de politiske og religiøse spenningene i landet. Snoen argumenterer med at Saddam Hussein var en brutal diktator. Det var han. Men kan det i seg selv forsvare krigen?
Problemet med Irak-krigen er ikke motivene, men virkemidlene. Kritikken blir godt formulert av den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama, mest kjent for sin bok om The end of history. Han var tidlig en støttespiller for krigen, men endret mening og ble en av de neokonservatives sterkeste kritikere. Med retorisk schwung spør han hvordan amerikanske politikere som ikke en gang kan få orden på skolene i sin egen hovedstad Washington DC, tror de skal klare å bygge opp et helt land nærmest fra bunnen av. USA og koalisjonen skulle ikke bare fjerne Saddam Hussein, de skulle også bygge et demokrati. Fukuyama kritiserer Bush for en naiv tro på sosial ingeniørkunst, en tanke om at verden kan knas og formes ved hjelp av makt og vilje. Problemet oppstår når ideene møter virkeligheten.
Fasiten i Irak er ikke bare nesten 5000 drepte koalisjonssoldater og over 100 000 sivile døde, men en region hvor maktvakuumet etter Saddam Hussein trolig styrket Irans posisjon. Krigen svekket samholdet i NATO-alliansen og den svekket USAs posisjon både i Vesten og Midtøsten. Invasjonen var ikke folkerettslig forankret og gjorde skade på FNs posisjon. Bildene fra fangebehandlingen i Abu Ghraib gikk verden rundt og ble illustrerende nok hengt opp utenfor amerikanernes kontor i Havana. I Midtøsten ble USAs stilling neppe styrket. Snoen siterer Christopher Hitchens påstand om at den arabiske våren trolig ble inspirert av de frie valgene i Irak. Bevisførselen er i beste fall haltende og bildet er brokete. Selv om Libya trolig har fått et mer pro-vestlig styre, vil en alliert som Egypt trolig vende seg mer og mer bort fra USA.
Irak-krigen kostet mange menneskeliv, rokket ved den skjøre regionale maktbalansen og svekket USA og Vestens omdømme. Selv var jeg en sterk tilhenger av krigen som nestleder i Unge Høyre. Saddam Hussein var ond og måtte fjernes. I likhet med Jan Arild Snoen hadde jeg grovt undervurdert konsekvensene av min idealisme. Heldigvis var Unge Høyres organisasjon skeptiske, og ungdomspartiet vedtok i 2003 en uttalelse som ikke støttet invasjonen fordi den manglet folkerettslig forankring.
Støres fellesskap
Det sosialdemokratiske ”vi” har alt for ofte vært ensbetydende med staten.
Siste bind av Karl Ove Knausgårds Min Kamp, har vært utgangspunkt for en interessant debatt om forholdet mellom litteraturen og det politiske og om forholdet mellom ”jeg” og ”vi”. Jeg har, i likhet med de fleste skulle jeg tro, ennå ikke lest bindet ferdig. Men basert på tidligere bind er det slående hvordan et ”jeg” som i så stor grad velger å bruke sin litterære kraft på å beskrive menneskene rundt seg og samtiden de lever i, kan markere så klar avstand fra et ”vi”. Dersom jeg-personen i Min Kamp ikke følte en tilhørighet til et ”vi” – noe som bandt ham sammen med de andre på en eller annen måte – er det merkelig at deres innflytelse over hans liv skal være så stor. Jeg-et i bøkene rammes av farens alkoholmisbruk nettopp fordi far, mor, søsken, tanter og onkler er en del av et ”vi”, familiens vi.
Dette er kanskje også et bindeledd over til den politiske diskusjonen om fellesskap vi finner hos Jonas Gahr Støre 12. desember. Støre skriver innsiktsfullt at ”Det vi så i tiden etter 22. juli var uttrykk for en moderne tilhørighet, forankret i sivilsamfunnets mangfold, ikke organisert av noen statsmakt.” Det er interessante tanker fra en sosialdemokrat, og en oppfølging av ideer han har tygget på tidligere, blant annet i Minerva hvor Støre sa: ”Vi har i dag en retorikk som i stor grad er knyttet opp mot skillet mellom offentlig og privat, og så glipper det som ligger mellom fordi vi ikke har et begrepsapparat for å beskrive det. Frivilligheten, en sterk størrelse der mellom stat og marked, er avgjørende for å gi svar på mange utfordringer moderne mennesker står overfor.”
Men på et punkt er jeg usikker på hva Støre mener. Han skriver om ”en moderne tilhørighet”. Det kan forstås dit hen at vi lever i et samfunn hvor de selvvalgte identitetsmarkørene er blitt sterkere, dels på bekostning av våre medfødte markører. Tenk for eksempel på kristendommens stilling. I dag velger de fleste selv hvorvidt man er kristen eller ikke, det er ikke simpelthen noe man er fra fødselen av. Men er det virkelig mulig å skille en moderne tilhørighet fra annen tilhørighet? Behovet for tilhørighet ligger sannsynligvis dypt i oss som mennesker, og selv om de ytre formene endres, er selve behovet for tilhørighet det samme. Familiens stilling er en annen i dag enn for femti år siden, men de utopister som dermed har spådd familiens fall, har tatt grundig feil. Denne innfallsvinkelen stiller også Knausgårds sammenligning mellom 30-tallets tyske ”vi” og fellesskapet i dagens Norge, i et litt annet lys. Mange har reagert på sammenligningen, og det er selvfølgelig en himmelropende forskjell på et rosetog og en fascistisk marsj. Men forskjellen og likheten kan illustrere noe viktig: Vårt behov for tilhørighet kan manipuleres. Noe av det vakreste i vår natur, nemlig vår søken etter fellesskap, kan perverteres og utnyttes av onde krefter. I et samfunn hvor store grupper ikke føler tilhørighet til institusjonene og verdiene, er mørket aldri langt unna.
Nettopp derfor er det avgjørende å ta kampen, både for et ”vi” og for innholdet i dette fellesskapet. Litt karikert kan man si at både deler av høyresiden og deler av venstresiden har sviktet i denne kampen. Høyreekstremismen forvrenger selvfølgelig ideen om et fellesskap, men også en rendyrket liberalistisk individualisme, som ser samfunnet som en nærmest tilfeldig opphopning av enkeltmennesker, vil ha problemer med å identifisere og trygge de felles normene og verdiene som binder oss sammen. En slik individualisme ser vi for eksempel spor av i tanken om at ”har du lyst, har du lov” eller hos dem som svarer på enhver kritikk med å vise til at ”det er ikke mot loven”. Som om det eneste kravet som påhvilte oss som borgere var å følge lovens bokstav. Men også deler av venstresiden har til tider sviktet. Én ting er selvfølgelig at klassekamp neppe bygger fellesskap; en annen ting er at deler av venstresiden til tider nærmest har satt likhetstegn mellom staten og fellesskapet. Også sosialdemokratiet har hatt liten toleranse for det mangfoldet som er grunnlaget for et demokratisk samfunn, det være seg friskoler eller uavhengige trossamfunn. Sosialdemokratiet har alt for ofte spurt hvordan fellesskapet bør se ut fra partiprogrammet, uten å ta hensyn til hvordan fellesskapet faktisk er.
Gahr Støre legger avgjørende vekt på at fellesskap er selvvalgt, ikke påtvunget. Det stemmer at vi i stadig større grad velger hvor vi vil høre til, men samtidig er fellesskap også noe vi fødes inn i. Ingen kan velge bort sitt fødested eller sin familie. Vi velger simpelthen ikke oss selv, det er en av modernitetens myter. Vi former oss selv, tar våre valg, men som mennesker fødes vi inn i en sammenheng hvor noen etiske forpliktelser allerede er på plass. Man kan snu ryggen til sin familie, men det etiske ansvaret for sine nærmeste blir ikke borte.
Utfordringen i et mer mangfoldig samfunn er spenningen mellom utviklingen ovenfra og utviklingen nedenfra. Det norske fellesskapet er fortsatt knyttet til mange av de samme institusjonene som for to hundre år siden, fremst blant dem nasjonalstaten. Knyttet til tanken om Norge er også en idé – om enn aldri så vag – om hva det er å være norsk. Tidligere har denne ideen også vært knyttet til etnisk bakgrunn, men å tviholde på etnisitetens verdi i et stadig mer mangfoldig samfunn vil gjøre fellesskapet mer fragmentert for hvert år som går. På den annen side er det en like dårlig idé å konkludere med at et mangfoldig samfunn ikke kan ha fellesskap, og at Norge eller nasjonen dermed er utdaterte ideer som er modne for historiens skraphaug.
Jonas Gahr Støres ideer om fellesskapet skiller seg etter min mening fra den tradisjonelle, sosialdemokratiske oppfatningen. Det blir interessant å følge disse ideenes skjebne videre.
I natt jag drömde + julegave
…drømte jeg at noen sendte meg en e-post og sa at bloggen min var den kjedeligste i hele verden. Jeg lurer på om det kan ha vært en slags Freudiansk beskjed fra underbevisstheten min? Eventuelt handler det om en eller annen form for undertrykket seksualitet eller vonde minner fra barndommen. Kanskje handler det om at jeg skal feire juleaften i Drammen i år og for første gang på 30 år ikke skal være i julebyen Porsgrunn? …trenger en liten ferie nå merker jeg.
Uansett, hvis du er som meg og er skammelig sent ute med julegaver kan du kanskje la deg lokke av dette:
Boken kan selvfølgelig kjøpes i noen av landets finere bokestablissementer, men den kan også bestilles på nett. Da når den neppe frem tidsnok til juleaften. Derfor kan du — hvis du er tilstrekkelig desperat — også sende meg en e-post på ti@stortinget.no så kan du komme innom å hente boken enten i Oslo (før 21.) eller i Porsgrunn (før 23.)
Du kan lese omtale av boken her. Mange har faktisk skrevet ganske pent om den.