Massiv motstand
Mange av kommentarene under bloggposten min i går, både her og hos Minerva, hevdet at Mohyeldeen Mohammads hatske uttalelser var representative for alle muslimer eller for “ekte” islam (paradoksalt nok det samme argumentet som Mohammad selv fremmer). Selv etter at fordømmelsene strømmet inn fortsatte kommentarene. Men gårsdagen viste tydelig at motstanden mot uttalelsene er sterke, også blant muslimer. Se Klassekampen, VG eller Dagbladet. Men noen har bestemt seg for at muslimer per se er terrorister eller motstandere av islam. Jeg har også blogget om dette tidligere med utgangspunkt i den iranske opposisjonsbevegelsen som slett ikke består av ateister eller kristne.
Jeg vil anbefale Nils August Andersens artikkel hos Minerva, og den påfølgende debatten som er svært interessant. Andresen forsøker også å presisere hva som er skillet mellom legitim kritikk og demonisering av muslimer:
Demonisering:
- Behandler islam som en helt unik trussel (mot “vestlige verdier”, ytringsfriheten, demokratiet e.l.) – dvs. vesensforskjellig fra alle trusler. Det vil si at man for eksempel betrakter det helt annerledes når en muslim ønsker en blasfemiparagraf enn når en protestant eller katolikk ønsker det. Den katolske kirken i USA har lagt press på, og stoppet, South Park fra å gjøre narr av jomfru Maria. KrF i Norge har lenge støttet en blasfemiparagraf ganske aktivt. Jo – det finnes selvsagt grunner til å bli ekstra på vakt i kjølvannet av voldelige opptøyer og trusler etter Muhammed-karikaturene: Men det demoniserende synet vil ikke åpne for muligheten for at en norsk muslim, som aldri har truet med vold, aldri har støttet ekstremisme, kan ønske en blasfemiparagraf uten å være en del av den samme trusselen som de voldelige radikale. (La meg understreke: Jeg er mot enhver form for blasfemiparagraf, og også mot rasismeparagrafen i den variant vi har den nå (jeg mener det nødvendige vernet for utsatte grupper går ved paragrafen som gjør oppfordring til vold ulovlig). Og jeg mener at karikaturer av Muhammed bør kunne publiseres, at det av og til er riktig (som da jeg tok avgjørelsen om at Minerva skulle publisere dem etter angrepet på Westergaard), at slike karikaturer kan være god og legitim religionskritikk, og at slike karikaturer også kan være morsom satire, f.eks. mot terrorisme.)
Tilsvarende vil den demoniserende ha en tendens til ikke å bekymre seg for slike trusler før det er muslimer som utgjør den: Man ville for eksempel ikke være skeptisk til turbaner i militæret, men når det blir snakk om hijab i militæret, ville man være mot. Man ville ikke bekymre seg vesentlig for norsk/kristen homsehets eller norsk motstand mot å gi homofile rettigheter, før muslimer ble en del av bildet. Man ville være tilbøyelig til å si kvinner som kler seg “løsaktig” i stor grad kan skylde seg selv for voldtekter – inntil muslimer mener det samme o.l. Dette er selvsagt forenklinger, og selvsagt er ikke alle så hyklerske, men noe ligger her.
- Islamkampens altomfattende karakter: Alle spørsmål blir dratt mot å handle om islam. Jeg skrev nylig en artikkel om at Kina truer land som møter Dalai Lama med sanksjoner. Kommentarer i den tråden ville det dra det mot at jeg dermed undervurderte trusselen fra europeiske muslimer, som ødelegger demokratiet vårt. 1,5 milliarder kinesere, med atomvåpen, verdens nest største økonomi, et autoritært styre, og sterkt manglende ytringsfrihet er ingen match for en som har sitt fiendebilde alltid klart og present i form av norskpakistanere.
- En manglende vilje til å ta muslimers oppfatning av sin tro på alvor. Den demoniserende mener typisk at islam objektivt står for f.eks. jødehat, ekteskap med niåringer, dødsstraff for homofili o.l. – om muslimer ytrer at de ikke mener noe av dette, vil den demoniserende ikke glede seg over dette, men i stedet fortelle muslimen at vedkommende tar feil, at islam faktisk står for noe annet. Den demoniserende vil dermed ofte tolke Koranen på omtrent samme måte som radikale ekstremister, og, kan det virke som, ha som en slags forventning at muslimer i Norge egentlig mener det samme, men taktisk ikke sier det, og typisk referere taquyya e.l. Igjen: Det finnes jødehat blant en del norske muslimer, og det finnes også muslimer som uttaler seg taktisk. Det er den generelle forventningen, avvisningen av andre muligheter, mangelen på en rimelig kontekstuell tolkning av alminnelige norkse muslimer, som for meg blir demonisering.
- Demonisering vil ikke nyansere trusselbildet: Halalkjøtt, bruk av hijab, terror – alt har en tendens til å bli like farlig, ref. FrPs snikislamiseringsliste. Dette minner litt om det klimaet som muliggjorde McCarthyismen i USA – hvor enhver sympati med sosialisme kunne gi påskudd til kommunisme- og forræderianklager.
- Den demoniserende vil avvise å reflektere over seg selv/det norske samfunn e.l., for å vurdere om aspekter ved islam kunne minne om aspekter ved vårt eget samfunn, og vil kategorisk avvise dialog og lignende. Alt slikt vil bli sett som tegn på svakhet: For ingen innrømmelser kan gjøres, ingen kompromisser kan finnes med en fiende som er absolutt ond.
- Den altomfattende og udelelige trusselen islam utgjør for den demoniserende grunner til tiltak som ellers ville være uakseptable, som å forby minareter. Den demoniserende dyrker konflikten: Det er vanskelig å skimte et reelt ønske om at integreringen skal lykkes, at Norge skal bli et vellykket samfunn der la oss si ti prosent av befolkningen er muslimer, utdannet og i jobb, bekjennende demokratiske verdier, men med en tydelig muslimsk identitet. En god muslim er for den demoniserende om ikke en død muslim, så i hvert fall en ateist.
Kritikk:
- Kritikk er normalt mer spesifikk: “Disse muslimene mener dette, som vi finner farlig/kritikkverdig/bekymringsfullt.”
- Den kritiserende er mer opptatt av trusler mot konkrete norske lover/ordninger etc., enn av abstrakt “islamisering”.
- Den kritiserende er mer opptatt av konkret asylpolitikk enn av abstrakte forestillinger om at “muslimene tar over Europa”.
- Den kritiserende, om han så er for å stanse tilstrømning av utlendinger til Norge, ønsker at integreringen skal lykkes.
Det er selvsagt ikke svart-hvitt dette. Jeg har ingen problemer med at folk gjør ulike problemer, og dermed vil mene at noe av det jeg setter i demoniseringskategorien er alminnelig kritikk. Til syvende og sist handler det vel mer om en følelse: En måte å snakke på, en følelse overfor muslimer, som får noe manisk, ensporet over seg, og som antyder at man er villig til å bruke svært sterke virkemidler for å få bukt med “problemet”.
– Homofile fortjener å dø
Klassekampen: Jeg har sett på Facebook at du har ytret støtte til jihadister i blant annet Afghanistan og Somalia. Betyr det at du for eksempel støtter al-Shaabab? (Al-Shaabab anses som en somalisk terroristbevegelse av vestlige etterretningsorganisasjoner, blant annet PST, red.anm.)
Mohyldeen Mohammad: Ja, hvis de er muslimer. Hvis de gjør feil, blir det mellom Allah og dem.
Klassekampen: De har blant annet steinet en person til døde.
Mohyldeen Mohammad: Etter det jeg kjenner til var den personen homofil, og det er den straffen han da fortjener.
Klassekampen: Det er et ekstremt standpunkt?
- Det er det standpunktet enhver muslim er påtvunget gjennom sin religion.
Det er kvalmende. Jeg har ikke andre ord for det. Et gufs fra de mørkeste avkroker av menneskelig tenkning, et sted hvor enkeltmennesker er underlagt selvutnevnte lovgiveres tolkning av Guds ord, og menneskelivet alltid ligger i makthavernes hender. “Etter det jeg kjenner til var den personen homofil, og det er den straffen han da fortjener.” M. Mohammad har blitt den islamske radikalismens ansikt i Norge, og han følger opp Trond Ali Lindstads anti-demokratiske budskap fra noen uker tidligere. De møter begge motstand også fra anstendig muslimsk hold.
Radikale islamister er et lite mindretall blant muslimer i Norge, men det er også nynazistene blant hvithudede nordmenn. Det er ingen grunn til å la dem slippe unna av den grunn. Ytringsfriheten gir en rett til å ytre, men ingen plikt til å godta. Derfor er det helt fint at 3000 muslimer demonstrerer (stort sett fredelig) i Oslos gater. På samme måte må vi reise oss og rope ut vår protest mot uttalelsene som Mohammad kommer med. Dialog? Nei. Ikke med folk som mener at homofile fortjener å dø utelukkende fordi de er homofile. Nettopp fordi vi skal ha en sivilisert dialog med det muslimske samfunnet som helhet, er det påkrevet at slike uttalelser ikke møtes med slapp resignasjon. Det er en verdikamp.
Det liberale firkløver
Liberalismen forbindes ofte med markedsliberalismen, tanken om at fri utveksling av varer og tjenester ikke bare skaper økonomisk vekst, men er en forutsetning for demokrati og menneskerettigheter. Det kan være vanskelig, nærmest umulig, å skille liberalisme fra det liberale, eller liberalister fra liberalere. Lars Fredrik Svendsen gjør en hederlig oppklaringsjobb i sin antologi om liberalismen, men først og fremst fordi han viser frem det enorme mangfoldet innen den liberale tradisjonen.
Det er et vesentlig poeng at for mange av de mest sentrale liberale tenkerne er markedsliberalismen av underordnet betydning. Ja, til og med gjenstand for kritikk. Det finnes en moderat, europeisk liberal tradisjon som kanskje best uttrykkes av firkløveret Karl Popper, Isaiah Berlin, Ralf Dahrendorf og Raymond Aron. Om man skal finne et felles begrep for å beskrive dem vil det være liberal moderasjon.
Popper og Berlin er kjent for de fleste med en interesse for politisk filosofi. Dahrendorf og Aron i mindre grad. Tyske Ralf Dahrendorf gikk nylig bort, men før det ble han intervjuet i Minerva. Franskmannen Raymond Aron er nasjonalhelt i sitt hjemland, men mindre kjent i utlandet, noe også den spinkle presentasjonen på Wikipedia bærer vitne om. En av dem som har skrevet om Aron er Øyvind Østerud. Artikkelen jeg lenker til her, som omhandler Arons teorier om internasjonal politikk, er vel verdt å lese.
Jeg tror norsk politikkk ville hatt gått av å bredde sitt ideologiske fokus. Et steg på veien er å se at den liberale tradisjonen er langt bredere og rikere enn forsvaret for markedsøkonomien.
E24: Samfunnet sett ovenfra
“I norsk politikk i dag antar vi automatisk at det er riktig og nødvendig å styre mikrovalgene for å endre makroresultatet, men det er et ideologisk verdispørsmål, ikke en automatisk slutning. Selv om hundretusenvis av små valg kan produsere mønstre som er «gale», er det grunn til å anta at de samme valgene gir mønstre som føles riktige for den enkelte i hans eller hennes livssituasjon.”
Les hele innlegget hos E24.
Sugerør i statskassen
Når skattebetalerne nå må punge ut over en halv milliard etter SAS’ emisjon, illustrerer det til det fulle hvorfor statens eierskap i bedriften er håpløst. Et selskap som på tross av 20 milliarder i kostnadskutt fortsatt ikke klarer å gå rundt, får sugerør inn i statskassen. Og selv om næringsminister Trond Giske hadde tatt på seg kapitalisthatten (jeg sier det igjen, det er leeeenge siden tiden hans som radikal AUF-leder) og krever fortsatte kutt, kan det ikke skjule det grunnleggende problemet: SAS er ikke konkurransedyktig slik selskapet ser ut i dag. Konkurrenten Norwegian, som kom til som et resultat av gründerånd og Victor Normans målbevisste konkurransepolitikk, tjener penger og betaler skatt. Med andre ord tvinges de indirekte til å subsidiere sin egen konkurrent.
Hvorvidt staten burde selge seg ut akkurat nå er et annet spørsmål. Det er dumt å selge seg ut når aksjekursen er på bunn. På den annen side, hvis SAS skal fortsette å bruke staten som melkeku er det kanskje like greit å gjøre opp regnskap og forsvinne først som sist.
Tungetale med to tunger
Det er ikke nytt at Fremskrittspartiet flørter med deler av KrFs velgerkorps. Det er også helt greit. På noen områder har Frp en politikk som deler av kristenheten liker, som støtten til Israel. På andre områder er partiets politikk stikk i strid med traidsjonelle standpunkter i deler av kristen-Norge, som alkoholpolitikken, de dramatiske kuttene i bistandsbudsjettene eller den liberalistiske verdipolitikken som sier ja til aktiv dødshjelp. Eller i bioteknologispørsmålet, hvor Frp og Ap har gått i allianse.
Det merkelige med Frps kommunikasjon er at det ser mistenkelig ut som om de taler med to tunger, noe som er langt mindre salig enn å tale i tunger, for å si det slik. I følge Norge i dag mener Sylvi Listhaug “å registrere en alvorlig splittelse i KrF, mellom en venstrefløy med mer sosialistiske verdier og en verdikonservativ fløy, som hun mener ligger nært opptil FrP i mange spørsmål.” Hun sier også at “FrP står bom fast på at barn har rett til å ha en far og en mor, og vi er imot dagens lovgivning. Dette standpunktet ønsker Hansen nå å gå bort fra.”
Men det er jo absolutt ingen hemmelighet at Fremskrittspartiet har en svært stor verdiliberalistisk fløy, med blant andre FpUs Ove Vanebo som medlem. På homonettsiden Gaysir skrives det slik i et intervju med ham:
“Vanebos spådom er at moderpartier på et tidspunkt vil endre mening når det kommer til synet på en felles ekteskapslov.
Fordi flere av dere unge blir med i ”voksenpartiet”?
- Ja, og det at de eldre innser at den felles ekteskapsloven fungerer fint. Ungdom er mer åpne for å godta nye ting, mens de eldre fortere blir skeptiske og synes det gamle er best, sier han.”
Er det slik at Sylvi Listhaug mener Ove Vanebo også har “sosialistiske verdier?
Hvor “bom fast” partiet er i motstanden mot en felles ekteskapslov, er vel også noe usikkert. I Frps program, som vel ikke er helt uten betydning, står det ikke at loven skal fjernes eller endres, men at den skal evalueres. Også Vårt Land slo klart fast at “Frp lover ikke ny ekteskapslov“. Det er unektelig en litt annen historie enn den Sylvi Listhaug forteller i Norge i dag.
Det er bra for kristne velgere at det blir konkurranse om stemmene deres, men partiene må spille med åpne kort. Den som taler sant, blir stående for alltid.
Hayak and K-N-S, bi….!
Dette klippet er fantastisk! Hayek, Keynes og hip hop i samme klipp! Takk Gud.
Kan KrF?
Jeg forstår de kan bli frustrert, de tillitsvalgte i KrF. Jeg har tidligere uttrykt min glede og beundring for Inger Lise Hansens utspill, men samtidig er det ikke vanskelig å forstå at en del reagerer. Se for deg følgende sak i Tanta:
HØYRETOPP VIL TENKE NYTT
- Høyere skatt
- Dramatisk kutt i forsvaret
- Nei til nye veier
Inger Lise Hansen tar opp noen av sakene som gjør KrF til KrF. Mange som kaster seg inn i debatten jubler selvfølgelig, men det er stort sett folk som ikke stemmer KrF eller kunne tenke seg å gjøre det. Det minner meg om et møte med forfatteren Gert Nygårdshaug for en tid tilbake. Han øste ut av sin frustrasjon over at det dannede Høyre åpnet døren for grusomme Frp. “Men kunne du noen gang tenke deg å stemme Høyre da?”, spurte jeg. Den gamle venstreradikaleren svarte selvfølgelig nei. Slik er det i KrF også. Alle andre vil ha et KrF som er noe annet enn de er i dag. Slike råd kan man bare unntaksvis lytte til.
Men det betyr ikke at KrF kan fortsette som før. Inger Lise Hansen forsøker først og fremst å dra opp en diskusjon om hva et kristendemokratisk parti skal være i Norge i 2010. Hva er de viktigste sakene? Hvilke verdier skal vi formidle? KrF kan aldri, og må aldri, bli verdiliberalt som sådan, men partiet kan forsøke å gjøre verdiene sine relevante for flere enn et mindretall.
Jeg liker KrF. Ikke alle delene av partiet (men i motsetning til mange andre har jeg størst problemer med den pragmatiske, la-oss-samarbeide-mot-venstre-fløyen ). Jeg tror det er rom for et verdibevisst parti bygget på det kristne kulturgrunnlaget, ikke minst som et korrektiv hvis Høyre blir for markedsorientert og Frp for hedonistiske. Da kan selvfølgelig ikke KrF snu i alle sine hjertesaker, men de kan diskutere hva slags innfallsvinkel, profil og fokus som er best. Kristenfolket s vei er for smal, de vassne kristensosialdemokratenes vei er for bred, rådet er å velge den i midten.
Men er ikke det…?!
Minervas redaktør, Nils August Andresen, har så mange hatter. Korsanger, orgelspiller, historiker, økonom, evig søkende liberal-konservativ…og en slags humorist, viser det seg i dette klippet (et par minutter ut i klippet). Hvem sa at konservative menn mangler humør og glede?
Dagbladet: Den onde sirkelen
Kronikk fra Dagbladet 30.01.10:
Det økende sykefraværet er toppen av isfjellet.
—
Vi diskuterer toppen av isfjellet i sykefraværsdebatten. Under overflaten er en problemstilling som er langt større, langt mer omfattende og langt mer alvorlig. Bakteppet er både svikt i velferdssystemene, globaliseringen og at utenforskap går i arv.
Bakteppet. Å kjøre bil gjennom Rjukan i Telemark er som en reise gjennom Norges industrihistorie. Like utenfor sentrum ligger mektige Vemork, et vitnesbyrd om industrireisingen, gründerånd og nyskaping. Det var her det startet, det norske industrieventyret, som lokket tusenvis av familier til Porsgrunn, Notodden og Rjukan; som skapte en nytt samfunn og en ny klasse, nye konflikter, men også nye muligheter og ny velstand.
Industrien i Telemark lever fortsatt takket være tiår med omstilling og effektivisering. Samtidig har mange av lokomotivene takket for seg, som Hydro på Notodden og Rjukan. Med dem ble også noe av stabiliteten borte. Nå har gårsdagens trygge arbeidsplasser blitt til dagens nedlagte fabrikklokale.
Historien er illustrerende. For bare få tiår siden kunne en ung mann som gikk ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, dra ned til fabrikkportene på Herøya, banke på døren og spasere inn til en trygg arbeidsplass. Han trengte kanskje ikke mer enn sin styrke og sin arbeidsmoral. De som falt helt utenfor kunne dra til sjøs, lære å bli menn. Slik er det ikke lenger.
Et spørsmål om moral? To standpunkt høres alltid i sykelønnsdebatten: Arbeidsmoral og fornektelse.
Debatten om arbeidsmoral er interessant, men like fullt en avsporing. Selvfølgelig finnes det late mennesker. Selvfølgelig har noen dårlig arbeidsmoral. Men utenforskapet kan ikke reduseres til en debatt om snyltermentalitet. Det er høyst relevant å diskutere hvorvidt normene våre knyttet til arbeid er endret eller svekket, eller hvorvidt rikdommen har gjort at vi vektlegger forholdet mellom arbeid og fritid på en annen måte enn tidligere. Like fullt er det en liten del av bildet. Det blir som å diskutere individuelle trær uten blikk for skogen.
Fornekterne simpelthen lukker øynene. Den venstreradikale tankesmien Manifest forsøker febrilsk å bagatellisere debatten. De synes å tro at hele problemstillingen er en kapitalistisk konspirasjon styrt av høyrekrefter og høyrevridde sosialdemokrater, et nøye kalkulert angrep på vanlige arbeidsfolk. Fra andre hold hører vi at sykefraværet ikke er noe å bekymre seg om. Det har vært høyere før, og dessuten er det visst en slags automatisk kausalitet i at sykefraværet øker når sysselsettingsgraden er høy. Hvorfor sykefraværet svinger, får vi intet svar på. Ei heller hvordan andre land har fått fraværet ned selv om sysselsettingsgraden er like høy som i Norge.
En ond sirkel. Økningen i sykefraværet er bare et symptom på et større problem. Det er som i bøkene barn leker med, hvor du skal tegne streker mellom prikkene og til slutt sitte igjen med et ferdig bilde.
Korttidsfraværet koster samfunnet og bedriftene penger, men det er langtidsfraværet som er problemet. Langtids sykefravær har i større og større grad blitt en mekanisme for å sluse folk ut av arbeidslivet. Det er som å bli låst inne i et rom med en eneste utgang, uføretrygd. De færreste langtidssykemeldte kommer tilbake til arbeidslivet. De slutter som yrkesaktive. For godt. Derfor gir det liten mening å si som Magnus Marsdal i en debatt på NRK, at han var bekymret for økningen i uføretrygd, men ikke for det økte sykefraværet. De to tingene henger sammen!
Hvis vi begynner å tegne strekene mellom prikkene ser vi konturene av en slags ond sirkel. Kall det gjerne den norske modellens skyggeside.
En skole som ofte svikter: Gjennom flere år har skolen sviktet de elevene som trenger utdannelse mest. Ikke bare går nesten 1 av 5 ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, men skolesystemet vårt, som har blitt hyllet for sin likhetsideologi i mange tiår, har sviktet mest fatalt på nettopp dette feltet. Skolen gir ikke like muligheter, den opprettholder sosiale forskjeller.
Frafallet. Videregående utdanning har gått fra å være studieforberedende gymnas til å bli noe nær en selvfølge for de aller fleste. Samtidig ser vi at flere og flere unge dropper ut av den videregående skolen før avlagt eksamen. Særlig er frafallet stort på yrkesfaglinjene, noen steder faller så mange som halvparten fra.
Og nettopp her blir historien om hva som skjer bak fabrikkportene på Herøya relevant. For døren er ikke lenger åpen for alle med litt styrke og vilje til å stå opp om morgenen. Kunnskap og kompetanse er tidens mantra, det er ”know-how” vi skal leve av i en globalisert verden. Vi kan ikke være sterkere eller billigere, bare smartere og bedre. Innenfor Herøyas porter produseres det mer enn noen gang tidligere, men med færre ansatte. Blant dem dominerer ingeniører og forskere.
Selvfølgelig finnes det fortsatt arbeidsplasser som ikke krever formell utdannelse, men i mindre grad enn før. Og mange av jobbene har lav status.
Passiviseringen. Andelen uføre 18-19-åringer har vokst med 115 prosent fra 1992 til 2008. For kort tid tilbake meldte NRK om økt pågang fra unge hos landets sosialkontorer. De intervjuet en frisk, ung mann som fortalte han hadde gått på sosialhjelp i tre år. Ingen hadde tilsynelatende reagert.
Systemene våre har sviktet. I stedet for å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet, geleider vi dem inn i et offentlig system som ofte tilbyr passiviserende støtteordninger. I verste fall går unge rett på støtte uten en gang å ha vært innom arbeidslivet. De får ofte være i fred, glemt, sviktet eller ignorert av et velferdssamfunn som er redd for å stille krav.
Arven. Mange kommuner som mister hjørnesteinsbedriftene sine opplever en dramatisk økning i antall uføre, men det slutter ikke der. For uførhet går i arv. Risikoen for at en person blir uføretrygdet før fylte 26 år er tre ganger så høy hvis barnet vokser opp med uføretrygdede foreldre.
”En tolkning på at uføretrygd går i arv, kan være at visse sjeldne sykdommer arves, men dette spiller nok en liten rolle, fordi halvparten av unge uføretrygdede er uføre på grunn av psykiske lidelser. Det dreier seg nok mer om roller man lærer, og barn av uføretrygdede foreldre lærer seg rollen. Slik kan man si at sosial arv følger slektene”, sa Petter Kristensen , forskningssjef ved Statens arbeidsmiljøinstitutt, til Klassekampen.
Dermed starter sirkelen igjen, en sirkel det vil kreve langt mer enn retorikk å bryte.