Det sublime og vakre, men hvor er det glade?
Jeg har vært noen dager i London. Byen er ikke så vakker som Roma, ikke så sjarmerende som Paris, ikke så ståkete som Tokyo og kanskje ikke like trendy som New York (?). Men det er noe med engelskmennene. I hvert fall er det noe med historien deres, fra Elisabeth til Disraeli, fra den ærerike revolusjonen til Churchill.
Et av besøkene var på Tate Britain og Tate Modern. Tate Britain har en av verdens største samlinger Turner-malerier. På den nåværende utstillingen har de blitt koblet sammen med verker fra romantikken. Men ingen av maleriene jeg så hadde den samme utstrålingen, gløden, som Turners malerier.
En annen utstilling ga et nytt bekjentskap. Fotografen August Sander og hans dystre bilder av vanlige tyskere, fra bønder til overklassen til nasjonalsosialister. Det er noe i blikkene deres som Sander fanger som gjør at virkeligheten virker så hard, tilværelsen så alvorlig.
I innledningen til utstillingen om Turner og Romantikken ble det henvist til Edmund Burkes verk om det sublime og det vakre. Turners motiver er uten tvil sublime. Sanders fotografier er derimot lavmælte, realistiske og alvorlige. Det slå meg under besøkene på Tate-galleriene at svært få kunstverk handler om glade mennesker eller gode situasjoner. Nå er lykke på mange måter (om enn ikke alle) mindre interessant enn andre aspekter ved det menneskelige, men jeg syntes allikevel det var slående. Jeg lurer på om det ikke utelukkende har med hva som fenger og fascinerer å gjøre? Kan det være at det faktisk er vanskeligere å lage kunst som handler om lykke og glede?
Sprøyt om verdiskaping
Det har rast en aldri så liten distriktspolitisk debatt etter at SSB “avslørte” at Oslo skaper flere verdier enn alle andre fylker i landet. I kjølvannet av tallene har to forskjellige misforståelser fått råde grunnen. Den tilsier at SSBs tall er helt uproblematiske. Det er de selvfølgelig ikke. Økonomisk aktivitet målt på denne måten kan lett gi et skjevt bilde. Den andre later til å tro at bare produksjon av noe ordentlig, noe du kan ta på og ha i hendene, er reell verdiskaping. Det er det rene sprøyt selvfølgelig! Bedriftsledelse, advokater, vaskepersonell, markedsførere, mellomledere, logistikkansvarlige — alle disse er selvfølgelig med på å skape verdier, selv om de ikke direkte bidrar til produksjonen.
West Bank Walkabout
Norsk debatt om Midtøsten er ofte polarisert og ligner mer på en skyttergravskrig enn en reell diskusjon. Fra ytterfløyene får vi enten høre at Israel er Guds land og dermed fritatt for all kritikk, eller at Israel er verdens verste stat, mens palestinske overgrep knapt nevner.
Christian Dyrbing er for tiden på Vestbredden i regi av Kirkens Nødhjelp. Derfra skriver han bloggen West Bank Walkabout. Det interessante med bloggen er at Christian verken er tilknyttet Israels venner eller noen av Palestina-gruppene på forhånd. Upartiskhet finnes selvfølgelig ikke, men etter min mening er det spennende å følge en person som ikke har hoppet ned i den ene eller andre skyttergraven. Han har allerede skrevet om sammenstøt mellom israelske militære og palestinske aktivister.
Minerva: Er u-land klare for demokrati?
Afrikas valgår, kalte The Economist 2010, men slo lakonisk fast at flere valg ikke nødvendigvis betyr mer demokrati. Valget i Rwanda, hvor frigjøringshelten Paul Kagame vant med over nitti prosent av stemmene, er et illustrerende eksempel. På tross av massive forbedringer i næringsklima, infrastruktur og effektivitet, og en offisiell doktrine for sosial harmoni (Ett Rwanda), har landet sklidd i autoritær retning de siste tiårene. Hvis du tar et kart over Afrika og kaster dartpiler på det, er sjansen forsvinnende liten for å treffe et virkelig fritt, demokratisk og velfungerende land. I følge Freedom House som vurderer lands demokratiske og politiske situasjon, er den frie klubben i Afrika liten og eksklusiv. Det samme er tilfellet i Midtøsten hvor autoritære herskere tviholder på makten, det være seg i Egypt, Saudi Arabia eller de mange emiratene. Kina og Russland kjenner er henholdsvis et diktatur og et autoritært kvasidemokrati. De eneste stedene hvor demokratiet synes å ha hatt fremgang de siste årene er i muslimske Indonesia og i Latin Amerika. På kontinentet som tidligere var herjet av juntaer og geriljaer, har demokratiet de siste tiårene slått rot. Men alt i alt er situasjonen mørk.
Med andre ord finnes det vel bare en ting for alle progressive krefter å gjøre: Til kamp! Heis fanene! Gå ut og gjør alle folkeslag til demokratiets disipler! Med kraft eller press om vi må!
Eller, vent litt. Kan det være at demokrati slett ikke er så saliggjørende som vi tror? Den ideen ble luftet i de sosiale mediene nylig av Halvor Fosli, av Klassekampen utropt til en del av Facebook-høyre:
”Det tok mange tiår før stemmeretten ble allmenn i Norge. Det er feil å presse demokrati og allmenn stemmerett på fattige u-land. En allmue som ikke er fri, kvinner som alltid må gjøre som mannen vil, har ikke noe i et valglokale å gjøre. De blir stemmekveg. Ahmadinejad ville neppe vunnet i Iran med begrenset stemmerett, basert på utdanning, inntekt eller formue.”
Les hele artikkelen hos Minerva.
Når godhet blir butikk
Hva skjer når godhet kommersialiseres?
Debatten har boblet til overflaten etter at en av USAs store aktører innen mikrofinans har bestemt seg for å få inn flere aksjonærer. Mikrofinans har de siste årene blitt en av de mest populære måtene å drive sosialt entreprenørskap på. Konseptet er enkelt: svært mange mennesker har ikke sikkerhet nok til å kunne ta opp lån, eller ønsker å låne beløp som er så små at det normale bankvesenet ikke er interessert. Mikrofinansinstitusjoner låner ut penger til de som ikke får lån andre steder enn hos lånehaiene med sine ågerrenter.
Men mikrofinans har også fått kritikk, blant annet fordi rentene svært ofte er høye. Det er egentlig logisk. Når beløpene er små, blir administrasjonskostnadene desto høyere.
I dag er mikrofinans i stor grad filantropi, men flere ser at det faktisk er mulig å tjene penger på virksomheten. Ja, det kan til og med selges aksjer og betales ut aksjeutbytte fra banker som låner penger til fattige. Men er det ikke moralsk galt å tjene penger på lån til fattige mennesker?
Så sant man ikke mener det er galt å tjene penger på å selge til fattige per se, er det vanskelig å se hvorfor lån skal være annerledes. På andre områder, som mobiltelefon, har markedets inntreden vært et stort gode. Når bruken av mobiltelefon har eksplodert i fattige land, skyldes det kommersielle interesser, ikke filantropi. Mobiltelefonene bereder grunnen for økonomisk utvikling og gjør for eksempel bønder i stand til å sjekke internasjonale priser før de selger varene sine.
En parallell til debatten om mikrofinans er utviklingen av One Laptop per child-prosjektet. Tanken var å lage en pc som var så billig at den ble tilgjengelig også for folk i de fattigste landene. Men prosjektet har vært en begrenset suksess. En av grunnene er at de store PC-fabrikantene selv begynte å utvikle superbillige PCer. Filantropien fikk dermed konkurranse fra kommersielle krefter.
Det er fortsatt et ekstremt stort behov for filantropi og ideelle stiftelser. Verdens fattigdomsproblemer er så store at det slett ikke er mangel på mennesker å hjelpe. Om deler av filantropisk virksomhet suppleres, eller overtas, av kommsersielle aktører, er det sannsynligvis en fordel. Hvis kommersielle aktører kan supplere filantroper og gjøre at flere får sjansen til å ta opp små lån, er det utelukkende positivt. Hvis det viser seg at kommersielle aktører kan drive bedre, mer effektivt og til lavere pris enn filantroper, ja, da er det enda bedre.
Det er verdt å huske at Yunus ikke startet mikrofinansiering for å konkurrere med private banker, men rett og slett fordi private banker ikke ville låne til de fattigste. Man kan kanskje ikke sette en pris på godhet, men hvis det å sette en pris på en vare kan gi utvikling for flere, er det ingen grunn til å si nei.
Dagsavisen: Ja til statsborgertest
Vi bør ha en statsborgertest før vi ønsker folk velkommen til det norske fellesskapet. Forslaget er ofte blitt fremstilt som en måte å hindre innvandrere å bli inkludert på. Jeg ser det som stikk motsatt.
Les mer i spalten Blåmandag.
Du lovet meg en rosehage
Måling er måling, valg er valg. Allikevel sier målinger noe om stemningen i folket. Trolig.
I går kom det en måling som viser at Høyre er største parti i landet, skal vi tro mediene. Det er strengt tatt ikke det målingen viser. Den viser at Høyre på denne målingen er større enn Arbeiderpartiet, men helt marginalt og godt innenfor feilmarginen. Det mest interessante med slike målinger er ikke tallene i seg selv, men hva tallene skjuler. For eksempel er det høyst relevant om Høyres oppslutning øker fordi mange velgere går fra Arbeiderpartiet til Høyre, eller om oppslutningen øker fordi Høyre-velgerne er fullmobilisert (få sier de vil bli i sofaen om det var valg i dag), mens mange AP-velgere sier at de vil bli i sofaen. Det er generelt lettere for et parti å vinne tilbake velgere som har satt seg i sofaen, men som i utgangspunktet sympatiserer med partiet, enn velgere som har gått til det steg å bytte parti. Dessverre klarer ingen medier å si noe substansielt om slike tema.
Målinger, enten de går kraftig opp eller kraftig ned, har en viktig, ubestridelig konsekvens. De endrer dynamikken i debatten, narrativet om du vil (tilgi den postmodernistiske språkbruken). For et år siden var medianarrativet at Høyre gjorde det dårlig, nå blir det interessante spørsmålet hvorfor AP gjør det dårlig. Det gjenspeiles også i TV-bildene. Raymond Johansen får ikke gitt bort noen roser på NRKs klipp. Hadde målingen vært god for AP ville trolig klippet vært av velgere som takker ja og smiler. Men AP har et problem. De lovet en rosehage, men klarer ikke å levere.
Men, jeg er ingen surpomp. I hvert fall ikke bare en surpomp. Jeg gleder meg over gode målinger, men nøkternhet er en konservativ dyd. Og politikk er en risikosport.
Jeg møtte en kjendis
I tråd med det relativt late sommertempoet, legger jeg i dag ut et bilde av meg selv og en kjendis: Sveriges statsminister Fredrik Reinfelt. For noen år siden hadde jeg en plan om å samle på bilde av meg selv og kjente mennesker fra politikk og samfunnsliv. Jeg var på et møte hvor også Henry Kissinger var tilstede. Det var mange, mange mennesker der, men jeg klarte å få Kissinger til å stå stille for å bli tatt bilde av. Men så dukket en gammel dame med høyt hår opp rett foran linsen. Jeg endte opp med et bilde av meg selv og en stor hårmanke. Bak manken står Henry Kissinger. Etter det gikk jeg bort fra ambisjonen. Det er uansett litt masete og småpinlig å karre seg til bilder i alle sammenhenger. Men Reinfelt møtte vi, og bildet ble jo fint det.
Et tilbud du ikke kan…
Fra en sak i Weekendavisen:
Hvis du krysser en mafiaboss og en sosiolog, får du et tilbud du ikke kan forstå.
DN: Forskjellsvalsen
Kronikk i Dagens Næringsliv 14.07.10
I 2005 snakket Ap, SV og Sp om forskjeller til de ble rødgrønne i ansiktet, men gapet fortsatte å øke. Ubønnhørlig. I en hyllest til den norske modellen på FAFO-konferansen i 2009, sa Jonas Gahr Støre at «vi [må] rope varsko når ulikhetene øker».
Hørte han ikke sitt eget partis varselrop fire år tidligere? En frekkere skribent enn undertegnede ville kanskje spurt når Støre og Ap skal gå fra å lytte til varselropene til å faktisk gjøre noe.
Hva skyldes gapet mellom retorikk og realitet?
Primært at en politikk for minskende forskjeller vil innebære en så dramatisk omlegging, og ha så store skadevirkninger for velferden, at også venstresiden sier nei. Også der har man godtatt at markedsøkonomien er avhengig av kapitalister, og at et likere Norge vil bli et fattigere Norge. De våger bare ikke si det.
I praksis godtar vi at forskjellene øker så lenge veksten også kommer vanlige folk til gode. Venstresidens besvergelser mot økende forskjeller kan derfor bli en oppvisning i politisk maktesløshet.
De snakker om problemet, men vet med seg selv at de hverken kan eller vil løse det.
Ville det ikke vært ærligere å innrømme at problemet er sammensatt, løsningene vanskelige og noen endelig avklaring trolig er umulig?
Er økende forskjeller i det hele tatt et problem? Mange som svarer ja bruker samme argument som SV i deres program: «i dag øker klasseskillene og de rikeste blir enda rikere på bekostning av flertallet».
I noen land er det kanskje tilfellet, der de sosiale skillene er sterkt sementert, men neppe i Norge. Dessuten er premisset bak resonnementet feil. For kaken vokser og alle får mer, selv om noen får litt mer enn andre.
Eksempelet illustrerer også svakheten ved venstresidens forståelse av forskjeller: forskjellene minsker like mye hvis noen får det verre som hvis noen får det bedre. Hvis alle i Norge fikk dårligere råd, men de rikeste tapte forholdsvis mer enn de på bunn, ville forskjellene blitt mindre. Svært få ville jublet over akkurat det.
Det er allikevel tre grunner til at økende økonomiske forskjeller kan være problematisk.
- I USA har flere hevdet at reallønningene har stått på stedet hvil de siste tyve årene, mens inntektene fra kapital har økt kraftig. Analysen er svært omdiskutert. Like fullt er det et problem hvis markedsøkonomien ikke lenger gir folk flest del i velstandsveksten.
- At flere blir rike i Norge, eller at vanlige folk får bedre råd, er bare bra. Men hvis det store flertallet etterlater et mindretall i stadig større relativ fattigdom, er det et problem.
Vi ser konturene av en ond sirkel som reproduserer fattigdom og sosiale problemer; et 4/5-samfunn med en permanent underklasse som står utenfor det etablerte samfunnet. I et slikt perspektiv er økende forskjeller et problem. Ikke fordi noen får det bedre, men fordi noen blir etterlatt.
- Den siste utfordringen er vanskeligere å beskrive helt presist. Ethvert samfunn har noen grunnleggende verdier som de fleste innbyggerne deler, noen etablerte, men uskrevne regler for hva som er riktig og galt.
Store forskjeller kan gi en følelse hos folk av at noen melder seg ut, ikke deltar, og dermed bidra til å svekke fellesskapsfølelsen.
Det er ikke gitt at økonomiske forskjeller i seg selv fører til dette, noe de mange velbemidlede samfunnsstøttene i Norge illustrerer. Men økende grådighetskultur og kortsiktighet i markedet kan svekke tanken om at vi alle er i samme båt. Utfordringen er bare at dannelse, forpliktelse og medmenneskelighet vanskelig kan styres ved lov.
Forskjellsvalsen er en evig runddans i norsk politikk, men venstresiden bygger debatten på premisser de må vite er gale. Dermed unngår de også en debatt om de reelle utfordringene.
Man kan lage god symbolpolitikk av å skattelegge noen få på toppen litt kraftigere, men forskjellene vil fortsette å øke allikevel.