Denne kronikken står på trykk i dagens Aftenposten.
Toleransen utfordres. Er det i orden at lærere ikke tror på sitt pensum eller at leger boikotter Darwin?
«Høsten 2011 søkte jeg på en fast stilling på videregående skole, etter snart 7 år med studier. Undervisningsstillingen omfattet kroppsøving, matematikk og naturfag», forteller lærer Sigve Brekke på Minervas nettsider. Noen dager etter den muntlige beskjeden om at han hadde fått stillingen, kommer en telefon fra rektor.
Hvis man googler Sigve Brekke og evolusjon forstår man raskt årsaken. På sin blogg skriver Brekke at «spørsmål om intelligent design og evolusjon er kanskje den mest spennende debatten i vår tid.» Et av innleggene har overskriften «Snikmisjonering i norsk skole!» Og en underoverskrift lyder «Naturfag.no undertrykker barn!». Sistnevnte side er utviklet av Nasjonalt senter for naturfag i opplæringen, og er dermed den offisielt velsignede versjonen av naturfag i kongedømmet, bygget på vitenskapelig konsensus.
Ikke relevant for arbeidet
Rektor lurte på hvorfor ikke Brekke hadde snakket om intelligent design under intervjuet. Brekke svarer at det ikke var relevant for arbeidet, men sendte samtidig en e-post med et forsvar for sin personlige overbevisning: «(…) den biologiske informasjonen som finnes i naturen peker på en skaper, fordi man vet fra erfaring at informasjon har et intelligent opphav.» Brekke understreker at han aldri ville brukt arbeidsplassen sin som en talerstol for sitt syn, men advarer samtidig kristne som er uenig med de «vitenskapelig korrekte» mot å stikke seg frem på nettet eller i debatter. Diskrimineringen skjer i det stille, mener han. Brekke får jobben, men frykter en utvikling der man lar være å innkalle søkere til intervju som mener det samme som han.
Bryter med ideene fra Koranen
I Daily Mail 28. november i fjor kunne vi lese at stadig flere muslimske legestudenter – inkludert traineeleger – boikottet forelesninger om evolusjon fordi det bryter med ideene fra Koranen. I samme artikkel uttrykker professorer på University College i London bekymring over at stadig flere biologistudenter ikke møter opp på forelesninger om Darwin – en viktig del av pensum – fordi de hevder det bryter med deres religiøse overbevisning.
Doktor Usama Hasan skriver senere i samme avis om Richard Dawkins påstand om at de fleste muslimer er kreasjonister som mener evolusjonsteorien er gal: «Han har i det store og hele rett, og den muslimske verden trenger desperat en grundigere debatt om temaet uten å være redde, siden vitenskapen hverken kan bevise eller motbevise Gud». Dr. Hasan, som i mange år foreleste på Middlesex University og var deltids-imam i sin lokale moské, møtte selv massive protester blant annet fordi han altså forfektet evolusjonslæren.
Hvorvidt noe tilsvarende foregår på universiteter og høyskoler i Norge, kjenner jeg ikke til. Men det er grunn til å tro at slike problemstillinger vil bli synligere i årene fremover.
Vitenskap kontra religion
Både historiene fra England og Sigve Brekkes kronikk illustrerer grunnleggende problemstillinger. I århundrer har vitenskapen boret seg inn på religionens domene. Færre og færre spørsmål blir ansett som trosspørsmål. Mange religiøse har akseptert at religion ikke sier noe om naturvitenskapelige spørsmål, og aksepterer uten å mukke både Big Bang og evolusjonsteori. Samtidig er motstanden i deler av Kristen-Norge blitt tydeligere, kanskje fordi kontrasten til resten av samfunnet er større enn noen gang. Intelligent design er en teori utviklet i all hovedsak av konservative kristne som et forsøk på å forene vitenskap og en religion som fortsatt har ambisjoner på naturvitenskapens område. Etter de aller fleste andre naturviteres mening er det et forsøk som er fullstendig feilslått.
Samtidig gjør innvandringen at vi hvert eneste år får tusenvis av nye borgere som ikke deler den jevne nordmanns forholdsvise tillit til vitenskapen, og gir religionen betydelig plass på det vi regner som vitenskapens domene.
Det sekulære Norge har akseptert ikke bare religion i privatsfæren, men også en særstilling for kristendommen i skole og samfunnsliv, og etter hvert rom for og offentlig finansiering til andre religioner. Denne aksepten har imidlertid gått hånd i hånd med at religionens domene er blitt stadig mindre.
Toleransen blir utfordret
Om religionen igjen insisterer på større plass, blir toleransen utfordret. Sigve Brekkes eksempel er bare ett, men det er ikke vanskelig å tenke seg flere. Brekke selv understreker at hans personlige syn ikke har konsekvenser for utøvelsen av læreryrket. Det er heller ikke sikkert en lege blir dårligere pr. se av å ikke kjenne til evolusjonsteorien, eller av å avvise den. Foreløpig er det kanskje for få eksempler fra Norge til at debatten vil blusse opp for alvor, men sjansen er stor for at det vil endre seg. Det vil kunne føre til den type tilspissede verdidebatter som har vært vanlige i for eksempel USA.
Ville vi godtatt en fransklærer som ikke kunne lære bort fransk, eller som avviste grunnreglene i fransk grammatikk? Trolig ikke, men parallellen halter. Uten sammenligning for øvrig kunne vi spurt om vi ville godtatt at en overbevist revolusjonær som ikke godtok den borgerlig-kapitalistiske versjonen av Mao og Stalins terror, underviste i historie? Svaret er trolig ja.
Mer polarisert verdidebatt
Vi tenker ofte at det moderne samfunn ble skapt av ved fremveksten av vitenskapelighet og toleranse. Men også de mest vitenskapelige blant oss, når de blir utfordret, kan reagere emosjonelt og illiberalt. På Twitter var forslag om yrkesforbud for de andre ikke langt unna i kjølvannet av saken hos Minerva. En slik utvikling ville være dypt illiberal. Samtidig må vi forberede oss på et samfunn hvor verdidebattene blir tydeligere og mer polarisert. Det nye, norske vi er slett ikke bare idyll, men vil kanskje innebære en gjenopplivning av verdikamper det norske samfunnet trodde vi var ferdige med. Det stiller krav til oss alle.
Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.
Ekstrem forskjellsbehandling
Ville vi invitert en fascist inn i norske klasserom for å forklare hvorfor han går med brun skjorte?
Jeg stritter litt imot å formulere spørsmålet slik. Det høres så bombastisk ut. Jeg er jo en relativt liberal mann, tilhenger av ytringsfrihet, pluralisme og til og med litt dialog i ny og ne. Skal jeg også bidra til å demonisere en ung kvinne som ikke har gjort annet galt enn å gå med niqab? Er det ikke riktig, som det sto i et innlegg i Aftenposten (23. januar), at den niqab-bærende foreleseren som nå er på turné i regi av Foreningen !les og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), er «en modig person» som ikke bare «tør å hevde sine kontroversielle meninger i et samfunn som ikke ønsker henne velkommen», men også fortsetter å stå for dem «når alle ber henne holde kjeft»? Burde jeg ikke i stedet omfavne det innleggsskriveren kaller «en fri og åpen dialog» som innebærer «å takle holdninger vi ikke liker»? Burde jeg ikke lytte til appellene om at «å møte hverandre er den eneste måten vi kan diskutere med hverandre på. Skal vi være uenig med noen, må vi kjenne dem»?
Nei.
Nei. Ikke for enhver pris. Tyveåringen har sin ytringsfrihet og skal få slippe å bli samfunnsfiende nummer én, men vi kan ikke skåne ideene hun står for og ideologien hun forfekter fra kritikk av den grunn. Det er faktisk et oss og et dem i samfunnet, slik har det alltid vært. Vi – både kristne og muslimer, folk til høyre og venstre – er tilhengere av demokrati, ytringsfrihet og rettsstat. De er det ikke. Miljøet den unge kvinnen knyttes til har vært svært tydelige på hva de mener om det norske demokratiet.
På 1970-tallet mobiliserte store deler av Norge mot dem som ønsket proletariatets diktatur, avviste rettsstaten som småborgerlig og så med lengselsfullt blikk mot diktaturer i andre verdensdeler. Det var en verdimobilisering for det norske demokratiet mot krefter som ønsket en helt annen verden og ikke var uvillige til å trå over lik for å nå sitt paradis. Fantes det unge menn og kvinner på den ikke-demokratiske ytterste venstrefløy som var modige? Helt sikkert, men det er ikke poenget. Ei heller at venstreekstremistene trolig aldri utgjorde noen stor, direkte trussel mot norsk sikkerhet. Det fantes voldsromantikk i store doser, men ikke så mye mer. Mange på den ytterste venstrefløy var idealister med store drømmer. Mange var sikkert sympatiske mennesker. Men ideene deres var farlige og måtte bekjempes. Det var en kamp om verdier.
Det er slående hvordan vi fortsatt forskjellsbehandler det vi oppfatter som ekstreme holdninger. Derfor er åpningsspørsmålet så relevant. Ville en norsk høyreekstrem bli invitert inn i klasserommet for å fortelle om hvordan det var å leve som en minoritet i dagens Norge? Hvis dialog og det å bli bedre kjent med hverandre alltid er riktig, hvorfor inviteres ikke Fjordman til å forklare hvordan det føles å bli samfunnsfiende i sitt hjemland? Eller hva med statsviteren som mente 22. juli kunne vært et tegn på Guds vrede?
Altfor mange raser mot ekstremisme på høyresiden eller mot kristne som går over streken, men har av en eller annen grunn et slags behov for å komme i dialog med ekstreme, radikale islamister. Jeg tror ikke det skyldes vond vilje. Snarere tvert i mot. Det er trolig et utslag av velvilje. De klarer rett og slett ikke å sortere ekstremistene fra de andre. De ønsker å forsvare norske muslimer mot det de oppfatter som trakassering og demonisering, og får seg dermed ikke til å se at en liten minoritet forfekter tanker og ideer som er dypt udemokratiske og autoritære. De ser fascister overalt, men er blinde for religiøs fascisme.
Men det går faktisk an å gjøre begge deler. Det går an å bekjempe ekstremisme og anti-demokratiske holdninger både til høyre og venstre, og i alle religiøse miljøer.
I det tidligere nevnte leserbrevet i Aftenposten står det: «Dagens skoleungdom kommer til å vokse opp med mennesker som går i niqab. Det er avgjørende at de forstår hvorfor.» Niqab er et forsvinnende lite utbredt fenomen i Norge. Jeg nekter at det som en slags lovmessighet vil bli mer utbredt i fremtiden, og at vi skal sitte stille og vente på dialog mens disse ideene brer om seg. Dagens skoleungdom kan komme til å vokse opp med flere religiøse ekstremister, noen vil gå i niqab. Det er avgjørende at de forstår hvordan ideene bak kan bekjempes.
Dette klippet er Thatcher på sitt beste: Syrlig, standhaftig og trassig!
Jeg har skrevet om Thatcher i spalten Blåmandag i Dagsavisen:
Den nye filmen om britenes tidligere statsminister Margaret Thatcher vil igjen skape debatt om arven etter henne.
Filmen, med Meryl Streep i hovedrollen, har allerede fått solid omtale. Jernladyen engasjerer fortsatt. De siste årene har det konservative partiet markert en viss avstand til Thatchers politiske filosofi. Statsminister David Cameron sier for eksempel at «samfunnet finnes, det er bare ikke det samme som staten» – en liten, men viktig omskriving av Thatchers berømte, men misforståtte, sitat «(…) det finnes ikke noe slikt som samfunnet».
Hele sitatet, fra Woman’s Own, 31.10.87, lyder slik: «They’re casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It’s our duty to look after ourselves and then, also to look after our neighbour. People have got the entitlements too much in mind, without the obligations.»
Kritikere som har forsøkt å stemple Thatcher som en ideologisk ultraliberalist tar etter min mening feil. Men hennes reformer fikk store konsekvenser. Mange var svært vellykkede, for eksempel privatiseringen av offentlig eide boliger, men i områder av landet kom de seg aldri etter den økonomiske hestekuren som la ned flere ulønnsomme hjørnesteinsnæringer.
Både kritikere og tilhengere har med årene beskrevet jernladyen mer nyansert enn det som preget reaksjonene i hennes regjeringstid og umiddelbart etterpå. Det skyldes kanskje at få av reformene ble reversert av Labour, men også at flere i ettertid mener den tøffe hestekuren var nødvendig.
Jeg har skrevet om Thatcher i antologien «Konservatisme», redigert sammen med Henrik Syse. Der refererer jeg også kritikken fra den engelske filosofen John Gray som tidlig var en støttespiller for Thatcher. «Hun ville redde England, men endte opp med å berge økonomien og la resten drukne», skriver han. Jeg ville formulert det på en annen måte. Med Thatcher ble det slutt på perioden hvor Storbritannia var Europas syke mann, få av reformene hennes ble reversert, men etter over 10 år med thatcherisme trengte landet noe annet, ikke minst for å sikre at ikke de sosiale forskjellene skulle fortsette å øke. Da Tony Blair kom til makten kunne han snakke om «utdannelse, utdannelse, utdannelse» – vel vitende om at økonomien var sterk.
Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Spalten kan også lese her.
Dissidentene i Øst-Europa så til USA for inspirasjon og støtte. Midtøstens opprørere ser i helt andre retninger.
11. januar 1989 tok Ronald Reagan sitt farvel med det amerikanske folk. I talen vendte han tilbake til et bilde med lange tradisjoner i amerikansk politisk historie. I 1630 holdt puritaneren John Winthrop en preken der han beskrev det nye landet som the shining city on a hill. USA var Guds land, noe mer enn en enkel statsdannelse. USAs ideer og prinsipper kunne inspirere folk i den gamle verden og vise at en annen verden virkelig var mulig. Selv i dag sier bildet mye om amerikanernes selvforståelse og om landets helt spesielle tiltrekningskraft. USA er ikke bare en nasjonalstat, det er et eksperiment bygget på en filosofisk idé.
Reagan ante lite om hva frigjøringsåret 1989 skulle bringe av dramatiske begivenheter. Da Berlinmuren falt, var George Bush senior president, men det var Reagan som i amerikansk mytologi gikk over i historien som den kalde krigens seierherre, en myte som slett ikke er uten rot i virkeligheten. Nærmest over natten fikk USA et kobbel av nye allierte som hadde kastet av seg kommunismens åk og omfavnet demokrati, markedsøkonomi – og USA.
Det er illustrerende at flere av nekrologene over Václav Havel kritiserte dikterpresidenten for hans klare støtte til amerikansk utenrikspolitikk, herunder invasjonen av Irak. Amerikanerne fikk også støtte fra tidligere opposisjonelle som Lech Walesa og Adam Michnik (og interessant nok Liu Xiaobo). Støtten til USA blir mer forståelig sett i lys av historien. Kontrasten til det totalitære systemet Havel levde under, var nettopp USAs frihet og demokrati, og heltene i Øst-Europa i 1989 var de som hadde ropt tear down this wall, ikke de som hadde manet til dialog med deres undertrykkere.
2011 var nok et frigjøringsår. Hvorvidt den arabiske våren fører til reell demokratisering, gjenstår å se, men det er interessant å merke seg hvor dissidentene henter inspirasjon fra denne gangen. Barack Obama holdt i juni 2009 sin store tale til verdens muslimer i Kairo. Talen var elegant og storslått, som sedvanlig fra presidenten, men samtidig er kontrasten til USAs faktiske utenrikspolitikk blitt tydeligere etter fjoråret. Obama høstet lovord i den muslimske verden for sin kritikk av Irak-krigen, men samtidig hadde administrasjonen hans tydelig vendt seg bort fra den første Bush junior-periodens demokratiseringsagenda og over til en mer realpolitisk linje. Også Bush støttet naturligvis Mubarak, men samtidig var den uttalte kritikken av Egypts manglende demokrati tydeligere i hans første periode enn under Obama.
Da det egyptiske folk tok til gatene, nølte amerikanerne. Men trolig var det allerede før dette klart at USA aldri kunne bli en inspirasjon for den arabiske våren, slik landet var for den kalde krigens dissidenter. Til det var båndene mellom USA og noen av de gamle herskerne for tette.
Snarere finner den arabiske vårens opprørere inspirasjon i sitt nærområde. I Tyrkia har regjeringspartiet AKP – på tross av store svakheter og noen faretruende tegn på maktarroganse de siste årene – siden 2003 styrt og gjennomført flere viktige demokratiske reformer. Statsminister Recep Erdogan har vært en aktiv kritiker av regionens autoritære regimer og avviser på det sterkeste at islam og demokrati er to uforenelige størrelser. I en tale på Harvard-universitetet i 2003 beskrev han seg som «en politiker som holder religiøs overbevisning høyt i sin private sfære, men anser politikken som et domene utenfor religionen (…)».
For Midtøstens muslimer er det ikke Obama som er den nye Reagan, men Tyrkias statsminister. Det er ikke USA som er the shining city on a hill, men Tyrkia.
Utfallet av den arabiske våren er fortsatt uklart. Egypterne avsluttet denne uken den siste av tre valgomganger. Samlet sett har islamistene fått rundt 70 prosent av stemmene, Det muslimske brorskaps politiske parti har kanskje fått flertall alene. Mange har spurt seg om islamistene vil kvele demokratiet allerede ved fødselen. Erfaringene fra Tyrkia gir kanskje grunn til forsiktig optimisme.
Denne kronikken står på trykk i dagens VG. Jeg finner den ikke på nett foreløpig. Jan Arild Snoens gjennomgang av sitt standpunkt kan lese hos Minerva.
Jeg tok feil i 2003. Drømmen om Irak var en drøm om sosial ingeniørkunst som burde fått varselslampene til å lyse.
Jan Arild Snoen, skribent i Minerva, skriver 27.12 at invasjonen av Irak var verdt kostnadene. Jeg er uenig.
20. mars 2003 gikk en koalisjon av fire land under ledelse av den amerikanske krigsmaskinen, til angrep på Saddam Husseins Irak. Litt over en måned senere, 1. mai, landet George W. Bush jr. på Hangarskipet USS Abraham Lincoln. I bakgrunnen kunne man se et banner med ordene Mission Accomplished. Den militære invasjonen var over, men okkupasjonen av Irak hadde akkurat startet.
Det undervurderes ofte i hvor stor grad Irak-krigen også var et idealistisk foretagende. Vi er vant til å tenke på idealisme som noe godt, men idealisme må dypest sett forstås som en tanke om at verden kan formes etter visse ideer, og at hvis disse ideene er gode så vil resultatet også bli godt. Problemet er bare at virkeligheten ikke alltid tas med i ligningen.
Ikke uten grunn ble de neokonservative rundt George W. Bush beskrevet som ”bevæpnede idealister”. De var inspirert av blant annet Ronald Reagans moralske kamp mot kommunismen – the evil empire – og mente USA hadde et ansvar for å sikre utbredelse av demokrati i Midtøsten. Denne idealismen ble særlig tydelig i Bush` andre innsettelsestale hvor han blant annet sa at ”vårt beste håp om fred i verden ligger i at friheten spres til alle.” Den neokonservative analysen var at terrorismens røtter lå i Midtøstens manglende demokrati (en analyse vi for øvrig finner igjen i noen av de mest optimistiske omtalene av den arabiske våren). Hvis terrorismen skulle bekjempes, måtte røttene kuttes av. Bush-administrasjonen satte i gang en storstilt kampanje for å spre demokrati i Midtøsten. Bush understreket i sin innsettelsestale at demokrati måtte ”velges” og ikke kunne ”påføres utenfra med militærmakt”, men filosofien i Irak var i praksis en ganske annen.
Kaoset, lidelsene og vanstyret i Irak etter invasjonen er godt dokumentert. Deler av politikken skyldtes en grunnleggende mangel på kunnskap om det irakiske samfunnet og om de politiske og religiøse spenningene i landet. Snoen argumenterer med at Saddam Hussein var en brutal diktator. Det var han. Men kan det i seg selv forsvare krigen?
Problemet med Irak-krigen er ikke motivene, men virkemidlene. Kritikken blir godt formulert av den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama, mest kjent for sin bok om The end of history. Han var tidlig en støttespiller for krigen, men endret mening og ble en av de neokonservatives sterkeste kritikere. Med retorisk schwung spør han hvordan amerikanske politikere som ikke en gang kan få orden på skolene i sin egen hovedstad Washington DC, tror de skal klare å bygge opp et helt land nærmest fra bunnen av. USA og koalisjonen skulle ikke bare fjerne Saddam Hussein, de skulle også bygge et demokrati. Fukuyama kritiserer Bush for en naiv tro på sosial ingeniørkunst, en tanke om at verden kan knas og formes ved hjelp av makt og vilje. Problemet oppstår når ideene møter virkeligheten.
Fasiten i Irak er ikke bare nesten 5000 drepte koalisjonssoldater og over 100 000 sivile døde, men en region hvor maktvakuumet etter Saddam Hussein trolig styrket Irans posisjon. Krigen svekket samholdet i NATO-alliansen og den svekket USAs posisjon både i Vesten og Midtøsten. Invasjonen var ikke folkerettslig forankret og gjorde skade på FNs posisjon. Bildene fra fangebehandlingen i Abu Ghraib gikk verden rundt og ble illustrerende nok hengt opp utenfor amerikanernes kontor i Havana. I Midtøsten ble USAs stilling neppe styrket. Snoen siterer Christopher Hitchens påstand om at den arabiske våren trolig ble inspirert av de frie valgene i Irak. Bevisførselen er i beste fall haltende og bildet er brokete. Selv om Libya trolig har fått et mer pro-vestlig styre, vil en alliert som Egypt trolig vende seg mer og mer bort fra USA.
Irak-krigen kostet mange menneskeliv, rokket ved den skjøre regionale maktbalansen og svekket USA og Vestens omdømme. Selv var jeg en sterk tilhenger av krigen som nestleder i Unge Høyre. Saddam Hussein var ond og måtte fjernes. I likhet med Jan Arild Snoen hadde jeg grovt undervurdert konsekvensene av min idealisme. Heldigvis var Unge Høyres organisasjon skeptiske, og ungdomspartiet vedtok i 2003 en uttalelse som ikke støttet invasjonen fordi den manglet folkerettslig forankring.
Det sosialdemokratiske ”vi” har alt for ofte vært ensbetydende med staten.
Siste bind av Karl Ove Knausgårds Min Kamp, har vært utgangspunkt for en interessant debatt om forholdet mellom litteraturen og det politiske og om forholdet mellom ”jeg” og ”vi”. Jeg har, i likhet med de fleste skulle jeg tro, ennå ikke lest bindet ferdig. Men basert på tidligere bind er det slående hvordan et ”jeg” som i så stor grad velger å bruke sin litterære kraft på å beskrive menneskene rundt seg og samtiden de lever i, kan markere så klar avstand fra et ”vi”. Dersom jeg-personen i Min Kamp ikke følte en tilhørighet til et ”vi” – noe som bandt ham sammen med de andre på en eller annen måte – er det merkelig at deres innflytelse over hans liv skal være så stor. Jeg-et i bøkene rammes av farens alkoholmisbruk nettopp fordi far, mor, søsken, tanter og onkler er en del av et ”vi”, familiens vi.
Dette er kanskje også et bindeledd over til den politiske diskusjonen om fellesskap vi finner hos Jonas Gahr Støre 12. desember. Støre skriver innsiktsfullt at ”Det vi så i tiden etter 22. juli var uttrykk for en moderne tilhørighet, forankret i sivilsamfunnets mangfold, ikke organisert av noen statsmakt.” Det er interessante tanker fra en sosialdemokrat, og en oppfølging av ideer han har tygget på tidligere, blant annet i Minerva hvor Støre sa: ”Vi har i dag en retorikk som i stor grad er knyttet opp mot skillet mellom offentlig og privat, og så glipper det som ligger mellom fordi vi ikke har et begrepsapparat for å beskrive det. Frivilligheten, en sterk størrelse der mellom stat og marked, er avgjørende for å gi svar på mange utfordringer moderne mennesker står overfor.”
Men på et punkt er jeg usikker på hva Støre mener. Han skriver om ”en moderne tilhørighet”. Det kan forstås dit hen at vi lever i et samfunn hvor de selvvalgte identitetsmarkørene er blitt sterkere, dels på bekostning av våre medfødte markører. Tenk for eksempel på kristendommens stilling. I dag velger de fleste selv hvorvidt man er kristen eller ikke, det er ikke simpelthen noe man er fra fødselen av. Men er det virkelig mulig å skille en moderne tilhørighet fra annen tilhørighet? Behovet for tilhørighet ligger sannsynligvis dypt i oss som mennesker, og selv om de ytre formene endres, er selve behovet for tilhørighet det samme. Familiens stilling er en annen i dag enn for femti år siden, men de utopister som dermed har spådd familiens fall, har tatt grundig feil. Denne innfallsvinkelen stiller også Knausgårds sammenligning mellom 30-tallets tyske ”vi” og fellesskapet i dagens Norge, i et litt annet lys. Mange har reagert på sammenligningen, og det er selvfølgelig en himmelropende forskjell på et rosetog og en fascistisk marsj. Men forskjellen og likheten kan illustrere noe viktig: Vårt behov for tilhørighet kan manipuleres. Noe av det vakreste i vår natur, nemlig vår søken etter fellesskap, kan perverteres og utnyttes av onde krefter. I et samfunn hvor store grupper ikke føler tilhørighet til institusjonene og verdiene, er mørket aldri langt unna.
Nettopp derfor er det avgjørende å ta kampen, både for et ”vi” og for innholdet i dette fellesskapet. Litt karikert kan man si at både deler av høyresiden og deler av venstresiden har sviktet i denne kampen. Høyreekstremismen forvrenger selvfølgelig ideen om et fellesskap, men også en rendyrket liberalistisk individualisme, som ser samfunnet som en nærmest tilfeldig opphopning av enkeltmennesker, vil ha problemer med å identifisere og trygge de felles normene og verdiene som binder oss sammen. En slik individualisme ser vi for eksempel spor av i tanken om at ”har du lyst, har du lov” eller hos dem som svarer på enhver kritikk med å vise til at ”det er ikke mot loven”. Som om det eneste kravet som påhvilte oss som borgere var å følge lovens bokstav. Men også deler av venstresiden har til tider sviktet. Én ting er selvfølgelig at klassekamp neppe bygger fellesskap; en annen ting er at deler av venstresiden til tider nærmest har satt likhetstegn mellom staten og fellesskapet. Også sosialdemokratiet har hatt liten toleranse for det mangfoldet som er grunnlaget for et demokratisk samfunn, det være seg friskoler eller uavhengige trossamfunn. Sosialdemokratiet har alt for ofte spurt hvordan fellesskapet bør se ut fra partiprogrammet, uten å ta hensyn til hvordan fellesskapet faktisk er.
Gahr Støre legger avgjørende vekt på at fellesskap er selvvalgt, ikke påtvunget. Det stemmer at vi i stadig større grad velger hvor vi vil høre til, men samtidig er fellesskap også noe vi fødes inn i. Ingen kan velge bort sitt fødested eller sin familie. Vi velger simpelthen ikke oss selv, det er en av modernitetens myter. Vi former oss selv, tar våre valg, men som mennesker fødes vi inn i en sammenheng hvor noen etiske forpliktelser allerede er på plass. Man kan snu ryggen til sin familie, men det etiske ansvaret for sine nærmeste blir ikke borte.
Utfordringen i et mer mangfoldig samfunn er spenningen mellom utviklingen ovenfra og utviklingen nedenfra. Det norske fellesskapet er fortsatt knyttet til mange av de samme institusjonene som for to hundre år siden, fremst blant dem nasjonalstaten. Knyttet til tanken om Norge er også en idé – om enn aldri så vag – om hva det er å være norsk. Tidligere har denne ideen også vært knyttet til etnisk bakgrunn, men å tviholde på etnisitetens verdi i et stadig mer mangfoldig samfunn vil gjøre fellesskapet mer fragmentert for hvert år som går. På den annen side er det en like dårlig idé å konkludere med at et mangfoldig samfunn ikke kan ha fellesskap, og at Norge eller nasjonen dermed er utdaterte ideer som er modne for historiens skraphaug.
Jonas Gahr Støres ideer om fellesskapet skiller seg etter min mening fra den tradisjonelle, sosialdemokratiske oppfatningen. Det blir interessant å følge disse ideenes skjebne videre.
Jeg holdt innlegg og deltok i debatt på LO Kartellkonferanse på Gol. Du kan følge konferansen her (vet ikke om de legger ut tidligere klipp også). Dette er innlegget jeg holdt. Tema var “Hva nå, lille land?”
5. mai 1976, spørretimen i Stortinget. SV-representanten Reidar T. Larsen, for øvrig den siste NKPer som satt på Stortinget, hadde stilt statsminister Odvar Nordli spørsmål om et eventuelt forbud mot ”nazistiske og rasistiske partier”. Den første høyreekstreme bølgen i Europa var selvfølgelig på 20- og 30-tallet og kulminerte med Den store krigen. Etter Tysklands tap og førerens selvmord var fascismen og nazismen tilsynelatende bekjempet. Men, som det heter i den gamle revyvisen: He is dead but he won’t lie down.
Fra slutten av 60-tallet og utover 70-tallet viste fascismen og ny-nazismen igjen sitt stygge ansikt i Europa. Også i Norge fikk vi en oppblomstring, blant annet med grupper som Norsk Front. Det var denne utviklingen som bekymret Reidar T. Larsen.
…
La meg først presisere to svært viktige ting:
For det første: Det er en avgjørende forskjell på dem som tar i bruk vold som virkemiddel, og dem som bare bruker hatefull retorikk. Likeså er det viktig å ikke sette alle kritikere av islam, innvandring eller integreringspolitikken i samme bås. Det er forskjell på for eksempel religionskritikkk – som kan være krass, men like fullt viktig – og renspikket rasisme eller hets.
For det andre: Det er også forskjell på kritikk av islam som religion, eller muslimske lands politiske og kulturelle system, og hets av enkeltgrupper eller enkeltmennesker. I mange tilfeller vil det være vanskelig å lage et klart skile – mange debattanter opererer ikke i et svart og hvitt landskap, men smyger seg rundt i det grå. Disse skillene er avgjørende fordi en type argumentasjon – hets, rasisme, oppfordring til vold – er uakseptabel og må bekjempes. En annen type argumentasjon – religionskritikk, overdreven svart-hvitt tenkning – kan være gal, men må møtes med argumentasjon og debatt.
Det er en stadig vanligere påstand at klimaet i innvandrings- og integreringsdebatten er blitt forverret, og at dette i sin tur har ledet til at ytterkantene i innvandringsdebatten er blitt mer grumsete. Jeg er ikke så sikker på at det stemmer. På mange måter er debatten om et Norge som rommer mer enn majoritetskulturen, blitt både bredere, mer åpen og bedre.
For det første har vi sluttet å ha en debatt som primært handler om Fremskrittspartiet. La oss være ærlige alle sammen: Det finnes også andre utfordringer i integreringsdebatten enn språkbruken til Frp, og det sier jeg selv om jeg mener at deler av denne har vært direkte uanstendig.
Debatten bar i perioder preg av en rituell runddans der spissede utsagn skapte medieoppmerksomhet, fordømmelse fra de andre partiene og oppslutning på gallupen, men uten at de reelle utfordringene ved innvandring og integrering i det hele tatt ble diskutert. Mange mennesker fikk nok inntrykk av, med rette eller urette, av at de etablerte partiene hadde berøringsangst, at temaet var et tabu bare noen få, modige politikere turte å ta opp.
I dag mener jeg vi ser et ganske annet bilde. Kvinner med muslimsk bakgrunn diskuterer for og imot bruken av hijab. SVs integreringsminister Audun Lysbakken sier klart ifra om at like rettigheter for menn og kvinner, og toleranse for homofile, er verdier som gjelder overalt i Norge, det er ikke en kamp som stopper ved inngangen til Grønland. Arbeiderpartiets Martin Kolberg advarer mot radikal islamisme. Samfunnsdebattanten Muhammed Usman Rana skriver om hvordan en liberal rettsstat er en forutsetning for konservative muslimer som vil praktisere sin tro. Den rødgrønne regjeringens Brochmann-utvalg snakker ærlig og rett frem om utfordringene ved sosial marginalisering og trygde-utenforskap i deler av minoritetsbefolkningen. Aslak Nore skriver om Ekstremistan. Abid Raja spissformulerer utfordringene i Groruddalen. Den norske innvandrings- og integreringsdebatten ligner stadig mer på Norge, den er blitt tverrpolitisk og flerkulturell!
Hvorfor skulle ikke denne debatten få fortsette?
Den kan være tøff og vanskelig, det kan godt hende vi tråkker på noen tær underveis, noen kan bli støtt og såret. Men dette er kjernen i et åpent samfunn. Demokratiet er ikke bygget for samfunn hvor alle er enige. Snarere tvert i mot. Det er et system for å håndtere uenighet på en fredelig måte. Dette er lyden av Norge,
Ekstreme anti-muslimske miljøer utgjøre en trussel mot Norge. Det er vi nå så smertelig klar over. Men helt fundamentalt sett så utgjør alle ekstremisme en trussel mot det åpne samfunn, mot demokratiet. Det er derfor ingen grunn til å underslå at militante, radikale terrorister – som vil utføre sine ugjerninger i Allahs navn – også utgjør en trussel, både ute og her hjemme. For eksempel ble det for en tid tilbake meldt om at organisasjonen Hizb ut-Tahrir ville etablere seg i Norge. Organisasjonen ønsker å innføre et verdensomspennende kalifat der konvertitter skal drepes, hvor lederposisjoner forbeholdes menn og demokratiet avskaffes. Under valget i Danmark ble organisasjonen beskyldt for å trakassere kandidater til Folketinget. Hvem ble trakassert? Hvite dansker? Nei, muslimske kandidater.
Det er heller ingen grunn til å feie under teppet at yrkesdeltagelsen blant mange minoritetsgrupper er skremmende lav, at det er store fordommer mot homofile i mange religiøse miljøer – særlig i mange minoritetsmiljøer – eller at kombinasjonen av svake skoleresultater og manglende tilgang til arbeidsmarkedet er en oppskrift på sosial uro og ustabilitet. Dette er ubehagelige fakta, men det er like fullt en del av virkeligheten. Ja, denne delen av virkeligheten kan blåses opp ut av alle proporsjoner, den kan vris og vendes og forvrenges. Den kan misbrukes til å skape hat og mistenksomhet. Men vi må like fullt erkjenne at det er reelle problemstillinger. Virkeligheten kan ignoreres, men den endrer seg ikke av den grunn.
Det er nettopp i denne debatten – i disse brytningene – at fremtidens Norge skapes. For fremtiden må først og fremst skapes, den vedtas ikke.
Ja, det er en kamp mot de ekstreme ytterkantene, men de er også en kamp for noe. Ikke bare for noen verdier – åpenhet, menneskeverd, fellesskap, demokrati – men for hjertene og sinnene til vanlige mennesker, norske borgere, det være seg kristne eller muslimer. Det som gjør ekstremistiske, små minoriteter til ekstremistiske majoriteter, er hvis tilliten til systemet forvitrer eller i verste fall forsvinner. Og hvis vårt demokrati skal fortsette forutsetter det at opinionsdannerne, det være seg politikere, toppene i fagforeninger og næringsliv, eller pressen, faktisk evner å ta opp i seg og formulere de spørsmål og bekymringer som folk flest har, også når det er ubehagelig, også når fakta kan forvrenges, tas ut av sin sammenheng eller brukes av mennesker med nedrige motiver.
Å overlate disse debattene til sine, hvite menn med tilgang til PC er et dårlig – og potensielt farlig – alternativ. Alternativet til at moderate og demokratiske politikere åpent og ærlig diskuterer reelle utfordringer, er at debatten henvises til undergrunnen hvor sinte menn fra Ålesund blander dem inn i sitt konspiratoriske verdensbilde – hvor enhver gravid kvinne som ber i moskeen, er en tikkende demografisk bombe under norsk kulturarv og uavhengighet.
Så la debatten fortsette! Vi kan være litt mer ydmyke enn før, legge fakta til grunn og være flinkere til å nyansere. Vi kan minne om at andregenerasjons norskpakistanere tar høyere utdannelse i større grad enn andre nordmenn, at omskjæring er et kulturelt og ikke et islamsk fenomen, at nesten samtlige norske muslimer ikke er potensielle terrorister, og at muslimske menn og kvinner hver eneste dag settes i fengsel og tortureres fordi de ønsker demokrati og menneskerettigheter. Men å kvele debatten er ikke et alternativ som er forenelig med visjonen om et åpent samfunn.
…
Tilbake til Stortinget 5. mai 1976, til spørretimen og Reidar T. Larsens spørsmål til statsministeren om han ville forby ”nazistiske og rasistiske organisasjoner”.
Statsminister Odvar Nordli avviste klart og tydelig et forbud basert på organisasjoners ideologiske overbevisning. Jeg skal selvfølgelig ikke ta ham til inntekt for mine synspunkter. Han er vel så oppegående fortsatt at jeg raskt ville angret på det. Men under debatten sa han noe som jeg synes oppsummerer diskusjonen på en utmerket måte: ”Det ville være et tragisk paradoks,” sa Nordli, ”om det frie norske folkestyret må ofre noen av sine viktigste trekk, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, i kampen mot de ideologier som prøver å ødelegge disse frihetene”. Og, la han til: ”Om dette skjedde, ville det kunne sies at de autoritære retninger beseiret oss innenfra.” I valget mellom det enkle svaret – ja til forbud – og det vanskelige svaret – åpenhet – valgte statsministeren det vanskelige… og det riktige.
Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Denne spalten er hentet derfra.
Rydd forsidene. Klargjør debattstudio. Denne uken viste statskanalen en vaskekte Orgasme på fjernsynet.
“No one knows what it means, but it’s provocative …It gets the people going!”
Will Ferrell, i filmen Blades of Glory
Hele NRK dirret av frydefull forventning, fra nyhetsoppleseren på morgenkvisten som med oppspilt nervøsitet i stemmen kunne melde om en «tv-historisk begivenhet», til selve arkitekten – den grånende rebell og seersanker Håkon Moslet. Stemningen minnet mest om den frydefulle gleden barn har når de har gjort noe morsomt som de vet er galt. I anledning Orgasmen hadde NRK selv regissert konflikt med den kristne organisasjonen Familie og Medier, men selv kritikken fra kristenfolket kunne ikke skjule at det hele egentlig var et stort gjesp som knapt ble registrert på sjokkradaren. Selv Kristen-Norges mann orket knapt å fremsi sitt «spekulativt».
I likhet med 90 prosent av Norges befolkning lot jeg meg ikke provosere av å se Orgasmen. Ikke for å skryte, men jeg har sett en orgasme før. Tror jeg.
Men det var noe med opphausingen og sensasjonsjaget på forhånd – den selvgode opphøyelsen av NRKs ungdomsredaksjon til en provokatør i folkeopplysningens tjeneste – som provoserte meg dypt og inderlig. Jeg var bare ikke helt sikker på hvorfor. Om noe, var nemlig Orgasmen ikke-spekulativ. Innslaget var nøkternt og strippet for all staffasje, bortsett fra kvinnen og hennes vagina, leketøyet og et slags legebord.
Samtidig var kontrasten stor til NRKs egen promotering av Orgasmen. Den illustreres godt av overskriften på statskanalens nettsider: «Her får sexolog Carlin Ross orgasme i Trekant». De manglet bare to utropstegn!! Overskriften fanger noe deprimerende typisk for en kultur hvor sex er overalt, men hvor seksualitet alltid blir fulgt av et forventningsfullt håp om å sjokkere eller et sensasjonsjag ikledd folkeopplysningens klær. For ikke å snakke om de pent regisserte konfliktene – puritanerne som reagerer, kristenfolket som raser – som alltid passer perfekt inn i tabloide medieformat, men aldri beveger seg under overflaten og aldri så mye som berører et vanskelig spørsmål. Essensen av vår tilnærming til sex oppsummeres godt i NRKs ingress: «Sexserien Trekant viser en kvinne som stimulerer seg selv til klimaks. – Spekulativt og unødvendig, sier kritiker om det tv-historiske øyeblikket.»
Trekant og Orgasmen er symptomatisk for et samfunn hvor seksualitet er blitt noe klinisk og upersonlig, hvor god teknikk og grensesprengning er alt, mens grensesetting, følelser og sårbarhet er totalt fraværende. Som en fremstående feminist på venstresiden så godt formulerte det da vi diskuterte temaet: Trekant illustrerer frykten for å ha moral. Derfor er premissene i statskanalens prisverdige forsøk på å drive seksualopplysning de samme som i den kommersialiserte og seksualiserte pressen. Når avisene har store oppslag om nordmenns problemer på soverommet, etterfulgt av velmenende råd fra fremtredende eksperter om hvordan man kan piffe opp sexlivet, er det fint det. Men er det mulig at problemer på soverommet ikke alltid handler om mangel på sexleketøy og samleie utendørs? Det er en centimeterdyp grunnhet som preger både statskanalens og dagspressens seksualitet, en grunnhet som har sitt opphav i den misforståelse at man kan lage et skarpt skille mellom sex som teknikk og sex og følelser. Skildringen av seksualitet blir nærgående, men aldri intim – grafisk, men aldri personlig.
Jeg tåler en orgasme eller tre på fjernsynet, jeg takler et par peniser i beste sendetid i ny og ne, men jeg er voksen. Jeg skal ikke finne meg selv midt blant underliv og analkuler. Å vokse opp er vanskelig! Å oppdage sin egen seksualitet er forvirrende, å sette grenser er enda verre. Å finne sin egen moralske kode er en pine! Vi får kanskje en ung generasjon som kan suge og slikke fra A til Å, som kan håndtere både sexleketøy og mangfoldige partnere og som besitter en enorm teoretisk kunnskap om både teknikk og stillinger, men som aldri har hørt en diskusjon om sex og følelser, som aldri er blitt fortalt at sex kan være klønete, og som mangler begrep om grensesetting og intimitet. Dét er faktisk provoserende.
Jeg har skrevet om papirløse asylsøkere og jobb hos Minerva. Du kan lese hele saken med lenker, der. Jeg har valgt å skrive klart og tydelig fordi jeg mener dette er en viktig prinsippsak.
Papirløse asylsøkere skal ikke ha arbeid. De skal reise ut av landet eller sendes ut.
De siste månedene har flere organisasjoner forsøkt å reise en debatt om såkalte papirløse asylsøkere. Temaet har også vært kommentert her hos Minerva.
Organisasjonene har også – oppsiktsvekkende nok – fått med seg flere kommuner på å vedta at såkalt papirløse bør få mulighet til å arbeide mens de oppholder seg i Norge. Trondheim, Bergen og Stavanger er blant kommunene som har vedtatt slike regler. I Oslo har byrådsleder Stian Berger Røsland vært klar: Dette er politikk som må avgjøres av Stortinget.
Ja, det er Stortingets ansvar hvorvidt vi skal gi arbeidstillatelse til avslåtte asylsøkere, men å gjøre det er dårlig politikk.
Det er stor usikkerhet knyttet til hvor mange mennesker som oppholder seg ulovlig i Norge, men i følge SSB dreide det seg i 2006 om rundt 18 000 mennesker hvorav to tredjedeler var tidligere asylsøkere.
Retten og muligheten til å søke om politisk asyl er dypt forankret i internasjonal rett. Det innebærer i praksis at en person som forfølges for eksempel for sin tro, sine politiske meninger eller lignende, kan søke om beskyttelse i et annet land. I Norge gir vi også beskyttelse fra kjønnsbasert forfølgelse, for eksempel trusler om omskjæring. Det er ingen soleklare internasjonale regler for hvem som kvalifiserer til politisk asyl og derfor vil systemet være preget av et visst skjønn forankret i landets regler, men det grunnleggende poenget står like fullt fast: De som søker om beskyttelse, skal få opphold i Norge. De som ikke kan regnes som forfulgte, har ikke rett til opphold. Det er også verdt å notere at det slett ikke er slik at asylsøkeren må bevise at vedkommende er forfulgt. Snarere ligger bevisbyrden i overveiende grad på norske myndigheter.
Det er en myte at de papirløse er rettsløse, en myte som en del organisasjoner og miljøer gjør sitt beste for å opprettholde. Faktum er at de som har fått avslag på asylsøknaden sin har fått sakene sine grundig behandlet i flere omganger, og alle – jeg gjentar alle – instanser har konkludert med at de ikke trenger beskyttelse. De som får endelig avslag på sin søknad, har plikt til å forlate Norge. De kan gjerne mene at de burde hatt opphold, men det er uvesentlig i denne sammenhengen. Har man fått avslag, skal man også forlate landet. Punktum.
Men mange ønsker ikke å returnere frivillig. Da er alternativet tvangsretur, men også det er vanskelig til land Norge ikke har tilbaketakelsesavtale med, særlig fordi mange avslåtte asylsøkere nekter å samarbeide med myndighetene om å klargjøre identiteten sin. Om man så – etter å ha fått avslag, etter å ha nektet å samarbeide, etter å ha nektet å returnere frivillig – ender opp med å bli i Norge i mange, mange år, skal vi da si ”greit, du har vært her så lenge at vi belønner deg med opphold”? Et slikt system vil belønne dem som trenerer, skape økt press på asylsystemet og være dypt, dypt urimelig.
Noen argumenterer med at asylsøkere kan være en ressurs i arbeidsmarkedet. Det er helt sikkert riktig, men asylinstituttet er der for å gi beskyttelse, ikke for å rekruttere medarbeidere til næringslivet.
Jeg skriver hver 3. uke på baksiden av Morgenbladet. Spalten er hentet derfra.
Mens sjonglerende hippier roper slagord i kor utenfor Wall Street, bøyer den norske venstresiden høflig kne for handlingsregelen.
En av de mest frydefylte scenene fra debattene etter fremleggelsen av statsbudsjettet, var SVs Inga Marte Thorkildsen i debatt med Fremskrittspartiet. Med en blanding av overraskelse, skadefryd og glede hørte jeg SVs radikale finanspolitiske talskvinne snakke med rolig stemme om behovet for et stramt budsjett for å sikre konkurranseutsatt industri. Det var som om Jens Stoltenbergs ånd hadde steget ned og gjort Thorkildsen til sin avatar …
Vesten over synes venstresiden endelig å ha våknet. Noen raske blikk på tv-bildene fra finansdistriktet i New York avslører raskt at folkemengden som hevder å representere de 99 prosentene ikke akkurat har samlet streite familiefolk. Andelen sjonglører, flammeslukere og yrkesdemonstranter er langt høyere enn i befolkningen for øvrig, som vanlig. Basert på relativt kvalifisert synsing vil jeg også anta at mange av deltagerne har demonstrert før, kanskje i Seattle i 1999, kanskje på Berkeley på 70-tallet. Men der antiglobaliseringsdemonstrasjonene på 90-tallet ikke fanget folkets oppmerksomhet, synes dagens demonstranter å snakke for langt flere enn seg selv.
En mye omtalt måling i Time Magazine viste at 52 prosent av amerikanerne sympatiserte med demonstrantene. Okkuper Wall Street har fått avleggere i over 600 byer verden over. Målingen i Time er neppe et uttrykk for at USAs befolkning har gått skarpt mot venstre. Det er verdt å huske at også den populistiske høyresiden angriper storkapitalen og the fat cats på Wall Street. Like fullt ser mange bevegelsen som en revitalisering av en venstreside som har vært på defensiven i to tiår, klemt mellom høyrebølger og reformerte sosialdemokrater.
Mange har kritisert okkupantene for å mangle en strategi, tydelige talspersoner og prioriterte saker, men det er nettopp dette organiserte kaoset som gjør grasrotorganisasjoner så slagkraftige. Fordi demonstrantene er tydelige på hva de er mot, kan all verdens irritasjon og sinne samle seg bak deres bannere.
Det er en markant endring av debatten i Vesten fra anti-globaliseringsopptøyene i Seattle til i dag. Den gang var det bare ti år siden Berlinmurens fall og den liberale utviklingseuforien hadde ikke lagt seg. 2000-tallet skulle bli annerledes. Først gjennom angrepet på selve symbolet på de åpne samfunn, så gjennom finanskrisen og gjeldskrisen. Optimismen ble avløst av bekymring og uro. Vi lever i turbulente tider. Verdensøkonomien skjelver, forskjellene øker, Asia styrker seg og Vesten svekkes. Mange er sinte. Enda flere er bekymret.
Mens Europa balanserer på kanten av et økonomisk stup, har vi nordmenn diskutert amming. Misforstå meg rett. Jeg forstår hvorfor saken engasjerer. Det er like fullt illustrerende for hvor vanvittig annerledes situasjonen oppfattes her hjemme kontra der ute.
Debattens opphav er også litt overraskende. Venstresiden i USA og Europa kan være i ferd med å reise seg, storkapitalen og finansbransjen får skylden for finanskrisen, sinnet mot grådighet og bonusfest er økende – og den presumptive arvtageren til tronen i Norges mest radikale stortingsparti – et parti som ikke bare er sosialistisk, men finner det nødvendig å understreke at det i tillegg står til venstre – inviterer til debatt om amming. Den unge, tidligere (?) gammelmarxisten refser ikke de rike eller inviterer til systemdebatt. Han koster ikke engang på seg noen venstrepopulistiske spark mot det Mimir Kristjansson har kalt de superrike.
Jeg synes det er merkelig, og jeg må ærlig innrømme at jeg savner en skikkelig venstreside, noe annet enn den tafatte ministersosialismen av i dag. Jeg vil ha systemdebatt og kapitalismekritikk! Demonstrasjoner og konfrontasjoner! Jeg vil ha Audun Lysbakken som marxist, med Kapitalen under armen, ikke som minister og pappa med en nydelig, liten jente på armen. Men samtidig må jeg innrømme at den siste utgaven har sin sjarmerende og trygge appell. Kanskje representerer den ministersosialisme på norsk bedre enn all verdens manifester og pamfletter. Om appellen er nok til å gjenreise venstresiden i Norge, er jeg mer usikker på.
Lokaldemokrati er et honnørord med stadig mindre innhold i praksis. Hvis ikke du gjør som staten sier, får du svi på pungen, skriver jeg i spalten hos E24.
Vi diskuterer toppen av isfjellet i sykefraværsdebatten. Under overflaten er en problemstilling som er langt større, langt mer omfattende og langt mer alvorlig. Bakteppet er både svikt i velferdssystemene, globaliseringen og at utenforskap går i arv.
Bakteppet. Å kjøre bil gjennom Rjukan i Telemark er som en reise gjennom Norges industrihistorie. Like utenfor sentrum ligger mektige Vemork, et vitnesbyrd om industrireisingen, gründerånd og nyskaping. Det var her det startet, det norske industrieventyret, som lokket tusenvis av familier til Porsgrunn, Notodden og Rjukan; som skapte en nytt samfunn og en ny klasse, nye konflikter, men også nye muligheter og ny velstand.
Industrien i Telemark lever fortsatt takket være tiår med omstilling og effektivisering. Samtidig har mange av lokomotivene takket for seg, som Hydro på Notodden og Rjukan. Med dem ble også noe av stabiliteten borte. Nå har gårsdagens trygge arbeidsplasser blitt til dagens nedlagte fabrikklokale.
Historien er illustrerende. For bare få tiår siden kunne en ung mann som gikk ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, dra ned til fabrikkportene på Herøya, banke på døren og spasere inn til en trygg arbeidsplass. Han trengte kanskje ikke mer enn sin styrke og sin arbeidsmoral. De som falt helt utenfor kunne dra til sjøs, lære å bli menn. Slik er det ikke lenger.
Et spørsmål om moral? To standpunkt høres alltid i sykelønnsdebatten: Arbeidsmoral og fornektelse.
Debatten om arbeidsmoral er interessant, men like fullt en avsporing. Selvfølgelig finnes det late mennesker. Selvfølgelig har noen dårlig arbeidsmoral. Men utenforskapet kan ikke reduseres til en debatt om snyltermentalitet. Det er høyst relevant å diskutere hvorvidt normene våre knyttet til arbeid er endret eller svekket, eller hvorvidt rikdommen har gjort at vi vektlegger forholdet mellom arbeid og fritid på en annen måte enn tidligere. Like fullt er det en liten del av bildet. Det blir som å diskutere individuelle trær uten blikk for skogen.
Fornekterne simpelthen lukker øynene. Den venstreradikale tankesmien Manifest forsøker febrilsk å bagatellisere debatten. De synes å tro at hele problemstillingen er en kapitalistisk konspirasjon styrt av høyrekrefter og høyrevridde sosialdemokrater, et nøye kalkulert angrep på vanlige arbeidsfolk. Fra andre hold hører vi at sykefraværet ikke er noe å bekymre seg om. Det har vært høyere før, og dessuten er det visst en slags automatisk kausalitet i at sykefraværet øker når sysselsettingsgraden er høy. Hvorfor sykefraværet svinger, får vi intet svar på. Ei heller hvordan andre land har fått fraværet ned selv om sysselsettingsgraden er like høy som i Norge.
En ond sirkel. Økningen i sykefraværet er bare et symptom på et større problem. Det er som i bøkene barn leker med, hvor du skal tegne streker mellom prikkene og til slutt sitte igjen med et ferdig bilde.
Korttidsfraværet koster samfunnet og bedriftene penger, men det er langtidsfraværet som er problemet. Langtids sykefravær har i større og større grad blitt en mekanisme for å sluse folk ut av arbeidslivet. Det er som å bli låst inne i et rom med en eneste utgang, uføretrygd. De færreste langtidssykemeldte kommer tilbake til arbeidslivet. De slutter som yrkesaktive. For godt. Derfor gir det liten mening å si som Magnus Marsdal i en debatt på NRK, at han var bekymret for økningen i uføretrygd, men ikke for det økte sykefraværet. De to tingene henger sammen!
Hvis vi begynner å tegne strekene mellom prikkene ser vi konturene av en slags ond sirkel. Kall det gjerne den norske modellens skyggeside.
En skole som ofte svikter: Gjennom flere år har skolen sviktet de elevene som trenger utdannelse mest. Ikke bare går nesten 1 av 5 ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, men skolesystemet vårt, som har blitt hyllet for sin likhetsideologi i mange tiår, har sviktet mest fatalt på nettopp dette feltet. Skolen gir ikke like muligheter, den opprettholder sosiale forskjeller.
Frafallet. Videregående utdanning har gått fra å være studieforberedende gymnas til å bli noe nær en selvfølge for de aller fleste. Samtidig ser vi at flere og flere unge dropper ut av den videregående skolen før avlagt eksamen. Særlig er frafallet stort på yrkesfaglinjene, noen steder faller så mange som halvparten fra.
Og nettopp her blir historien om hva som skjer bak fabrikkportene på Herøya relevant. For døren er ikke lenger åpen for alle med litt styrke og vilje til å stå opp om morgenen. Kunnskap og kompetanse er tidens mantra, det er ”know-how” vi skal leve av i en globalisert verden. Vi kan ikke være sterkere eller billigere, bare smartere og bedre. Innenfor Herøyas porter produseres det mer enn noen gang tidligere, men med færre ansatte. Blant dem dominerer ingeniører og forskere.
Selvfølgelig finnes det fortsatt arbeidsplasser som ikke krever formell utdannelse, men i mindre grad enn før. Og mange av jobbene har lav status.
Passiviseringen. Andelen uføre 18-19-åringer har vokst med 115 prosent fra 1992 til 2008. For kort tid tilbake meldte NRK om økt pågang fra unge hos landets sosialkontorer. De intervjuet en frisk, ung mann som fortalte han hadde gått på sosialhjelp i tre år. Ingen hadde tilsynelatende reagert.
Systemene våre har sviktet. I stedet for å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet, geleider vi dem inn i et offentlig system som ofte tilbyr passiviserende støtteordninger. I verste fall går unge rett på støtte uten en gang å ha vært innom arbeidslivet. De får ofte være i fred, glemt, sviktet eller ignorert av et velferdssamfunn som er redd for å stille krav.
Arven. Mange kommuner som mister hjørnesteinsbedriftene sine opplever en dramatisk økning i antall uføre, men det slutter ikke der. For uførhet går i arv. Risikoen for at en person blir uføretrygdet før fylte 26 år er tre ganger så høy hvis barnet vokser opp med uføretrygdede foreldre.
”En tolkning på at uføretrygd går i arv, kan være at visse sjeldne sykdommer arves, men dette spiller nok en liten rolle, fordi halvparten av unge uføretrygdede er uføre på grunn av psykiske lidelser. Det dreier seg nok mer om roller man lærer, og barn av uføretrygdede foreldre lærer seg rollen. Slik kan man si at sosial arv følger slektene”, sa Petter Kristensen , forskningssjef ved Statens arbeidsmiljøinstitutt, til Klassekampen.
Dermed starter sirkelen igjen, en sirkel det vil kreve langt mer enn retorikk å bryte.
ANM. Artikkelen ble opprinnelig trykket i Minerva 03-09.
Diktaturet kan ikke reduseres til politisk undertrykkelse. ”Nei! ”Diktaturet skaper et system som penetrerer alle deler av livet!”, sier den peruanske forfatteren Mario Vargas Llosa. Av Torbjørn Røe Isaksen
”Med ett frøs blodet til is i årene: Urinen begynte å renne ut. Han kjente det, han syntes han så den gule væsken som fløt ut fra blæren uten å be den ubrukelige lukkeventilen, den døde prostataen om lov, ute av stand til å holde den tilbake, i retning av urinrøret, rant lystig gjennom det og fant veien ut til lyset og luften, gjennom underbuksen, smekken, innsiden av bukselårene. Det svimlet for ham. Han lukket øynene noen sekunder, rystet av harme og maktesløshet.”
I 31 år hadde han all makt i Den dominikanske republikk. Folket kalte ham El Jefe (Sjefen) eller El Benefactor (Velgjøreren). Statuer av den store generalen – Rafael Trujillo – ble masseprodusert og sendt ut til de fjerneste hjørner av øystaten (hvis andre halvpart utgjør Haiti). Landets kirker, som i diktaturets tidlige år føyet seg av frykt for den fremvoksende kommunismen, ble pålagt å henge opp store plakater hvor det stod: Dios en cielo, Trujillo en tierra – I himmelen Gud, på jorden Trujillo. De to altså, Skaperen av himmelen, jorden og all som eksisterer, og diktatoren, nasjonens far og beskytter. Velgjøreren. Nærmest som likemenn på plakatene som i tiår preget gudshusene i Den dominikanske republikk.
Rafael Trujillo ble født i 1891. Som så mange andre autoritære herskere i sin samtid kom han fra relativt ydmyke kår. Faren var småkjøpmann, mens moren var hjemmeværende. Hun var dessuten halvt haitianer. Som Adolf Hitler hadde Trujillo sin arvefiendes blod i årene. Personlig var Trujillo tilsynelatende et prakteksemplar på middelklassedyder. Han var pertentlig, hardt arbeidende, stolt og selvsikker – med en svak forakt for de nedarvede privilegier han selv aldri fikk ta del i. Hans ytre var ment å gjenspeile kvalitetene han mente å inneha, men kunne av og til tippe over i det parodiske. Den alltid nystrøkne skjorten og nypressede buksene, samt den stramme, veltrimmede lille mustasjen vitnet om en nesten manisk opptatthet av renslighet og orden. Men den overdrevne bruken av medaljer ga ham kallenavnet ”bruskorken” blant folk. Den spreke, veltrente kroppen vitnet om en mann som hadde skapt sin karriere i det militære, og som alltid forble soldat.
Llosa og diktaturet
Det behandles mange spørsmål i forfatterskapet til peruaneren Mario Vargas Llosa (f. 1936), en av Latin Amerikas viktigste forfattere i etterkrigstiden, og sammen med sin tidligere venn Gabriel García Márquez, også en av de mest leste. Vargas Llosas bøker handler om menneskets søken etter sannhet og mening, om de store kreftene som former historien og de små menneskene som tror de kan gjøre det. Men et tema gjennomsyrer hans liv og virke mer enn noe annet: Diktaturet. Vargas Llosa vil forstå diktaturets natur, hva det gjør med mennesker og samfunnet, og hvordan man kan bekjempe det.
Som fjortenåring sendte Vargas Llosas far ham til Leoncio Prado Militære Akademi. Der stod han for første gang ansikt til ansikt med det autoritære og kunne se hvordan det formet både strukturer og mennesker i et land som vekslet mellom autoritært styre og vaklende demokrati.
”Opplevelsen gjorde et avgjørende inntrykk (…) jeg ble fysisk frastøtt”, har Vargas Llosa fortalt i et intervju Opplevelsen ble utgangspunktet for hans første roman La ciudad y los perros (Heltens tid) i 1963. Over 40 år senere fremtrer mønsteret enda tydeligere. Forfatteren, som i dag bor delvis i Europa og delvis i hjemlandet, har vært på en politisk reise som startet på ytterste venstre fløy, i likhet med mange andre latinamerikanske intellektuelle. Revolusjonen i Cuba, som ble fullbyrdet for femti år siden da Fidel Castro og hans tropper marsjerte inn i Havana og avsatte den korrupte, USA-støttede diktatoren Batista, ga millioner av latinamerikanere håp om en bedre fremtid, også den unge Vargas Llosa. Illusjonene ble raskt knust. Cubanerne ble lovet demokrati, men fikk i stedet et nytt diktatur. Gjennom en gradvis prosess kom Vargas Llosa til å se de liberale ideene – med rettsstat, ytringsfrihet og frie markeder – som det sikreste bolverket mot diktatur. Han ble Latin Amerikas fremste liberale intellektuelle, og hans avsmak mot diktaturet vaksinerte ham mot deler av høyresidens svermeri for brutale bøller av Pinochets støpning.
Det er en fellesnevner i alle diktaturer, hevder Vargas Llosa. Brutaliteten tar den samme formen.
”Jeg leste en sak om Saddam Husseins sønner, og det virket som om jeg var i den Dominikanske republikk og hørte historier om Trujillos sønner! Kvinner ble kidnappet fra gaten, dyttet inn i bilen og simpelthen budt frem som objekter…”
Begjæret
I Mario Vargas Llosas kanskje mest hyllede verk Conversaciòn en la catedral (Samtaler i katedralen) fra 1969, er diktaturet et bakteppe. Bokens handling foregår i Peru, og en av hovedpersonene, Zavala, søker sannheten om sin fars medvirkning i et mord. Underveis kastes det lys over diktaturets mørke sider. Lllosa kaster leseren rett inn i hjertet av et land som har mistet alt håp.
I La fiesta del chivo (Bukkefesten) fra 2000 er det begjæret som står i sentrum. Rafael Trujillo hadde i 31 år fri tilgang til alle kvinner i den Dominikanske republikk, fra den fattigste bondedatter til den vakreste sosietetskvinne. El Jefe satt med all makt over liv og død. Trujillos begjær etter makt og kvinner er annerledes enn det impulsive, nesten dyriske begjæret som vanlige menn føler. Et slikt begjær er ukontrollerbart og nærmest instinktivt, som å gripe etter et fast holdepunkt hvis man faller, eller alkoholikerens utømmelige tørste som ikke har noen annen hensikt – verken glede eller rus – enn å fylle kroppens rent fysiske behov for alkohol. Snarere begjærer Trujillo bekreftelser av sitt eget selvbilde. Hans begjær er en forlengelse av hans eget ego. Diktatoren begjærer ikke rikdom og makt fordi det gir glede og lykke. Han begjærer ikke gullet for dets glans eller kvinnen for hennes sjarme. Han begjærer dem for hva de kan si om ham som person. Kvinner og makt er manifestasjoner av Trujillos eget selvbilde som landsfader og frelser, en jordlig Messias som bare finner sin like i himmelens og jordens Skaper. ”I natt i Casa de Caoba, skal jeg få et kvinnfolk til å hvine, som jeg greide for tjue år siden!”, tenker den aldrende generalen.
Men så sitter han der altså, i Vargas Llosas roman, og kjenner varmen fra sin egen urin sive nedover lårene, gjennom buksesmekken og det tynne stoffet i buksene. Maktesløshet. Ordet lyser opp fra boksiden like tydelig som neonskiltet med Trujillos navn en gang lyste opp Santo Domingos gater. Diktatoren er maktesløs. Frelseren, Velgjøreren, generalen er redusert til et lite barn, ute av stand til å styre sine helt elementære kroppslige funksjoner.
Senere får Velgjøreren brakt en ung jente til seg, men nok en gang nekter kroppen å lystre.
”Det var ikke kjærlighet, ikke en gang nytelse han ventet seg (…) Han hadde gått med på at den lille datteren (…) skulle komme til Casa de Caoba bare for å få bekreftet at Rafael Leonidas Trujillo Molina fremdeles, tross sine sytti år, tross sine prostataproblemer, tross hodepinen som disse prestene hadde gitt ham, tross yankeene, venezuelanerne, de sammensvorne, var et fullgodt mannfolk, en bukk med en kødd som ennå kunne bli stiv og sprenge en hvilken som helt jomruelig fitte som kom i hans vei.”
Diktaturet har to sider. Den ene er Systemet, det byråkratiske maktapparatet med sine talløse anonyme tjenere. Den andre er mennesket, diktatoren. Mario Vargas Llosa avslører Rafael Trujillo som bukken hvis begjær er like lidderlig som hos en vanlig mann, hvis noble motiver er selvbedrag, hvis frelsergjerning er simpel korrupsjon og hvis mektige stat er et mafiavelde. Diktaturet avsløres i all sin menneskelighet gjennom kontrasten mellom diktatorens mektige posisjon i Systemet og hans kroppslige svakhet. Det er på den ene siden latterlig, på den andre siden enda mer skremmende. Som å krysse det verste fra Prosessen med psykopaten i American Psycho.
Diktatur korrumperer alt
I statsvitenskapen er det vanlig å skille mellom autoritære og totalitære regimer. Autoritære regimer, det være seg Augusto Pinochets militærregime eller Fidel Castros kommunistiske dinosaur, begrenser seg til å styre landets politiske liv og deler av økonomien. Opposisjonen forbys, det innføres sensur og i venstre-autoritære regimer legges det sterke føringer på næringsfriheten og eiendomsretten. Totalitære regimer har et annet mål. En Josef Stalin, Adolf Hitler eller Pol Pot ønsket statens, partiets eller førerens kontroll over alle aspekter ved samfunnslivet. For det totalitære diktaturet eksisterer det ikke noe slikt som en privat sfære. Ikke noe sted. Under ingen omstendigheter.
Men for Mario Vargas Llosa er alle diktaturer i en viss forstand totalitære. ”Diktaturet skaper et system som penetrerer alle deler av livet!” , hevder han. Diktaturer er moralsk korrupte og vil på sikt forpeste og ødelegge alle deler av samfunnet, alle aspekter av menneskelig eksistens. I et diktatur forblir ingen uskyldige eller upåvirket. Ethvert diktaturs befolkning kan på et vis deles inn i to grupper: medløperne og ofrene. Det finnes ingen andre. Selv de som tilsynelatende er uskyldige, som selv ikke har blod på hendene, blir i diktaturets verden medløpere, stripete jøssinger som til syvende og sist bærer på et moralsk ansvar. Hos Vargas Llosas er diktaturet selve mørkets hjerte, men mørket brer om seg og kveler til slutt alt lys. Diktaturets logikk, formet i skjæringspunktet mellom det ansiktsløse systemet og de altfor menneskelige herskerne, fører til korrupsjon, uærlighet, svik og utemmet maktbegjær. Menneskets mørkeste sider får fritt utløp, ja, ikke bare det. De mest bestialske, groteske og nedrige handlinger blir i diktaturet til dyder. Menneskets største svakheter blir dets største styrker, og slik forpester diktaturets natur også menneskets sjel.
Den franske, reaksjonære katolikken og tilhengeren av det absolutte monarki, Joseph de Maistre, har beskrevet diktaturet treffende som en ”treenighet av pave, konge og bøddel”. Paven ikler diktaturet åndelige gevanter som gjør det ideologisk spiselig – i himmelen Gud, på jorden Trujillo, kongen sitter med den absolutte makt mens bøddelen alltid lurer i bakgrunnen med øksen kvesset. Diktaturet er en blanding av maktbegjær, pervertert idealisme og rå undertrykkelse. Derfor er torturisten aldri langt unna El Jefe, føreren eller førstekameraten. Adolf Hitler hadde sin Heinrich Himmler, Josef Stalin sin Lavrentiy Beria og Trujillo sin Johnny Abbes.
Diktaturets moralske korrupsjon kan ikke isoleres til det politiske liv. Det forpester selv de mest intime, personlige forhold. “Det er en historie som ofte gjentar seg selv”, sier Llosa. ”Hvis en far var forretningsmann, måtte han være føyelig overfor diktaturet. Det var den eneste måten å oppnå velstand på, ikke sant? Og det som skjer er at sønnen oppdager dette, sønnen er ung, rastløs, idealistisk og tror på rettferdighet og frihet, og han finner ut at faren indirekte tjente et diktatur som henrettet og fengslet uskyldige, sensurerte og som er korrumpert inn til beinet.”
I Bukkefesten møter vi Urania Cabral, datter av en fremstående senator som har falt i unåde hos Trujillo. Hun har flyktet fra hjemlandet, men vender tilbake mange tiår etter mordet på generalen i 1961. Originaltittelen på boken gir assosiasjoner til et offerritual. Bukken må tilfredsstilles, og Urania blir hans offer. Hun var det jomfruelige underlivet som Velgjøreren skulle sprenge.
”Dette var generalissimusen, fedrelandets Velgjører, Det nye fedrelandets far, mannen som hadde gjenreist den finansielle uavhengigheten. Dette var Sjefen, som pappa hadde tjent så lojalt og hengivent i tretti år, som han hadde skjenket den mest utsøkte gave: sin datter på fjorten små år.”
I Mario Vargas Llosas roman står hun der, fjorten år, skjelvende, redd og naken. Men til slutt er det diktaturet som blir avkledd.
Fotnoter:
Bukkefesten, side 195-96
Isabel Vincents intervju med Llosa, 27. August 2007. Tilgjengelig på www.macleans.ca
Intervju i The Wall Street Journal 23. Juni 2007
Ibid.
Ibid.
Utviklingspessimistene har rett. Det har også optimistene.
”Got to admit it’s getting better”, synger Paul McCartney på The Beatles legendariske Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band album, ”it’s getting better all the time”. Det er en musikalsk dans på roser. Helt til John Lennon kommer inn i koret ”It can’t get no worse”.
Jeg har lenge mistenkt det, men nyttårshelgen ble det bekreftet. Vi kan nå, endelig, puste lettet ut, slappe av og legge 00-tallet bak oss. Vi kom oss gjennom det! Det som til slutt endte opp som ”tiåret fra helvete”.
Det begynte så godt. Muren hadde falt, kommunismen var borte, demokratiene stod igjen. Globaliseringen bredte om seg, og med den økende samhandling, forståelse og toleranse. 90-tallet var litt knotete og trøblete, en ny verdensorden skulle skapes i vakuumet som den kalde krigen etterlot seg.
Så smalt det, og tiåret fra helvete ble skapt. Et tiår med terror, krig og invasjon, tilbakekomsten av atomtrusselen, tsunami, klimakrise og ny-autoritære regimer; det hele toppet med finanskrisen på slutten av tiåret. Man kan unnskylde utviklingspessimistene.
I kjølvannet av finanskrisen kunne vi lese at Marx’ Das Kapital solgte som aldri før. Avisene var fulle av spådommer om den moderne kapitalismens død. Grådighetskulturen, markedstenkningen, det ”nyliberalistiske” regimet hadde spilt fallitt. Sammenligninger med den store depresjonen på 30-tallet florerte. Datidens sammenbrudd førte til en radikale nyendring i Vestens politiske landskap, arbeiderbevegelsen fikk for første gang makt i mange land, inkludert Norge (etter et kort gjestespill i 1928).
Finanskrisen, og den etterfølgende krisen i realøkonomien, hadde potensial til å bli et ideologisk skifte. Det var venstresidens største mulighet på flere tiår, en mulighet til å snu høyrevinden som bare hadde blitt sterkere i kjølvannet av murens fall i 1989, ikke minst innad i de sosialdemokratiske partiene.
Så, hva skjedde? Ingenting. Venstresiden ble om mulig enda mer svekket, og venstreradikale partier opplever jevn og trutt tilbakegang over nesten hele Europa. I den grad de fanger massene er det misfornøyde velgere som flykter fra sosialdemokratene.
I november arrangerte blant andre Manifest Analyse et seminar med tittelen ”Nyliberalismen er død – hva så?”. Undertittelen lød ”Kan venstresiden ta tilbake den ideologiske offensiven?”. Svaret er nei. I hvert fall så lenge venstresiden nekter å endre oppskriften sin. Per dags dato fremstår ikke venstresiden som en reformkraft, men som en bremsekloss.
Minerva forstår selvfølgelig at ikke venstresiden jubler for markedsreformer eller valgfrihetsreformer, enten de lanseres av konservative eller sosialdemokrater; men utfordringen for venstresiden er at de nekter å diskutere alle endringer, og dermed nekter de å prioritere noe over noe annet. Med et hederlig unntak, selvfølgelig, for de berømte ”skattelettelsene til de rike”. Men 12 milliarder kroner i formueskatt er en dråpe i havet på et norsk statsbudsjett hvor ytelsene bare til folketrygden øker med 30 milliarder fra 09 til 10.
Det er noen utfordringer i norsk politikk som påvirker alle, uansett hvor man ligger på den politiske skalaen:
- Eldrebølgen vil begynne rundt 2015, og kulminere omtrent samtidig med en mulig nedgang i statens offshore-inntekter.
- Den private kjøpekraften vokser, likeså kravene til offentlig sektor. Uansett hvordan man vrir og vrenger på det trengs en prioriteringsdebatt – selv om skattene settes opp.
- De rettighetsbaserte utgiftene på statsbudsjettet spiser en stadig større andel av kaken, og går på bekostning av andre satsningsområder.
- 600 000 nordmenn i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet.
I tillegg kunne selvfølgelig nevnes den store, brede og viktige debatten om innvandring, integrering og det flerkulturelle samfunnet. Dette er ikke høyresidens utfordringer. Dette er ikke Regjeringens utfordringer. Dette er Norges og alle politikeres utfordringer. Å møte alt med et mantra om ”nyliberalismens fall” er simpelthen ikke adekvat. Ei heller fremtidsrettet.
Hvorfor klarer ingen på venstresiden å formulere et nytt radikalt prosjekt? En positiv reformagenda, i stedet for bare motstand mot høyresidens reformer. Venstresiden er mot. Alltid. Mot krig. Mot skattelette. Mot modernisering. Mot reform av arbeidsmarkedet. Mot svekkede pensjonsrettigheter. Men hva er de for, annet enn status quo i den sosialdemokratiske norske velferdsstaten?
Det finnes to svar, og begge er like nedslående for venstresiden.
Det første er at den tradisjonelle sosialismen har utspilt sin rolle, og ikke kan være basis for et nytt radikalt prosjekt. Den amerikanske forfatteren Virginia Postrell har formulert sin tese om de politiske motsetningene i det post- industrielle samfunnet. Skillet går ikke lenger mellom høyre og venstresiden, hevder hun, men mellom ”statikere” og ”dynamikere” – mellom de som ønsker forandring og de som ønsker stillstand. Den tradisjonelle sosialismen med sin fokus på sentraliserte løsninger, systembygging og planlegging har ikke lenger noe å tilføre. En globalisert verden krever raske omstillinger, staten og det offentlige er langsom.
Det andre svaret er at regjeringskonstellasjonen Ap, SV og Senterpartiet av egen fri vilje har låst seg til en bremseklossvisjon for Norges fremtid. De har bundet seg på hender og føtter ved å love velgerne at skattene ikke skal øke med en sosialistisk regjering de neste fire årene. Av mangel på radikale prosjekter å gjennomføre har venstresiden blitt stående igjen med maktkåtheten som eneste drivkraft.
Jeg har hatt en Minervasamtale med Christian Borch om hans nye bok. Du kan lese utdrag av samtalen hos Minerva på nett. Den trykkes også i førstkommende utgave av Minerva, i salg fra neste uke. Borch har skrevet en interessant bok, om enn anekdotisk og analyserende, om de siste tredve årene. Særlig er han opptatt av det han beskriver som et forfall i våre felles, delte verdier. Noen vil kanskje lese Borchs kritikk som venstrevridd. Jeg oppfatter den snarere som en tradisjonell, kulturkonservativ kritikk.
TRI: Boken din har en god porsjon kulturpessimisme. Det minner meg om sitatet fra Sokrates som klager over ungdommens hang til luksus og løssluppenhet. Du er ikke redde for å havne i bås med alle de som til enhver tid finner sin egen samtid mest dekadent?
CB: Jeg er ikke nødvendigvis pessimistisk. Boken forsøker å sette ord på tanker veldig mange har, men som de ikke klarer å formulere. Jeg ser en utvikling som har gått av sporet på en god del områder, men sier ikke at alt går til helvete. Men den økonomiske veksten virker som et afrodisiaka, vi blir så løssluppent begeistret fordi alt vokser inn i himmelen. Først når trenden snur vil folk begynne å bli mer nøkterne.
TRI: Verden har hatt kraftig vekst de siste tredve årene, og nettopp i denne perioden har vi løftet millioner av mennesker ut av fattigdom i Kina, India, tigrene… er du ikke litt for streng mot markedsøkonomien?
CB: Ja, det er riktig at vi har gjort det, men fordelingen har ikke blitt så mye bedre. Globalt har vi kanskje ikke den samme psykologiske effekten som i Vesten, men vi har problemer med WTO, utviklingsland som ikke når opp i konkurransen og trenger hjelp markedsøkonomien ikke åpner for.
TRI: Hva mener du?
CB: Markedsøkonomien vil ikke sikre rettferdig handel med råvarer eller heve land som går bananas, mister sin politiske styring… land i Afrika som har blitt revet i stykker av vestlig imperialisme kan ikke reddes av markedsøkonomien alene. Jeg har ingen tro på at markedsøkonomien kan skape en mer rettferdig verden.
TRI: Du siterer Thomas Carlyle i boken. Han holdt tordentaler om Victoriatidens pengeborgerskap. Fortjener dagens rikinger den samme tordentalen?
CB: Du stiller slik at hvis jeg svarer ja eller nei blir det kategorisk, og det er det ikke. Men tendensen er slik at jeg nok vil svare ja, og det har noe med at forbruket er blitt ikonisk, det handler om å demonstrere sin egen vellykkethet.
Kjernen i vårt styresett er ikke demokratiet, men rettsstaten. Og vi er blitt formet like mye av demokratiets kritikere som av dets forkjempere.
Det sies at seierherrene skriver historien, og hvis historiens ende, som Francis Fukuyama påstod, er en seier for det liberale demokratiet, vil forståelsen vår også bære preg av det. Vi har lett for å se for oss veien frem til demokratiet som en rettlinjet prosess fra middelalderens føydalsystemer til de eneveldige, opplyste monarkene som til slutt måtte gi tapt for folkelig press, bite i støvet og bli konstitusjonelle monarker, eller se sitt embete kastet på historiens skraphaug og erstattet av republikker med frihet, likhet og brorskap for alle. På samme måten kan vi se stemmerettens utvikling. I dag virker motstand mot allmenn stemmerett ikke bare illiberalt, men som en grov synd mot selve tanken om menneskets likeverd. Tidligere tiders demokratiskeptikere avfeies som patriarkalske, imperialistiske og aristokratiske mørkemenn som tviholdt på sine privilegier, mens de med velrettede spark sørget for at ingen andre kunne løfte seg opp.
Skal vi vente 100 år med å hylle næringslivsheltene våre?
Rjukan i mitt hjemfylke Telemark er den norske industrireisingens vugge. Det var her Sam Eyde satte i gang verdens største vannkraftutbygging og la grunnlaget for et eventyr som på mange måter skapte velferdssamfunnet Norge. Ifølge den «offisielle» sosialdemokratiske historien var Norge etter annen verdenskrig fortsatt et fattig samfunn som ble reddet av samfunnsplanleggerne og arbeiderbevegelsen.
Sannheten er en annen. Fra århundreskiftet var det en storstilt utbygging av norske ressurser og rikdommen og velstanden i Norge økte betraktelig.
Norsk mediepolitikk er totalt foreldet. Fra Dagens Næringsliv 22.07.09 (ikke på nett).
Hvordan opprettholde NRK-lisensen når flere og flere ser fjernsyn på nett? Hvordan skal den kritiske journalistikken overleve når etablerte mediehus skjelver og nye medier mangler ressurser? Kan staten i det hele tatt kontrollere innholdet i mediene når gamle, praktiske argumenter for rasjonering av frekvenser faller bort?
Da NRK skviset ut de private kreftene og etablerte seg som monopolist hadde det både praktiske og politisk-ideologiske begrunnelser. De praktiske utfordringene var at utbyggingen av radionett til hele landet krevde massive investeringer samtidig som frekvensene var begrenset. Den ideologiske begrunnelsen var folkeopplysningen. Folket skulle opplæres og veiledes og den borgerlige finkulturen skulle gjøres tilgjengelig for de brede masser.
Dagens medierevolusjon – med krise i de etablerte mediehusene, sviktende økonomi og fremveksten av nettet som en ”ny” arena – er i ferd med å pulverisere gårsdagens mediepolitikk. La meg ta noen eksempler.
Teknologikonvergens er det viktigste ordet i mediedebatten. Enkelt forklart betyr det sammenfall, for eksempel at seerne ser programmene sine på nettet i stedet for via fjernsynet. Det skaper i seg selv en rekke utfordringer. Hvordan kan man opprettholde en lisensfinansiert allmennkringkaster dersom brukerne i stadig større grad ser programmene på nett eller via ipod? Begrunnelsen for radiokonsesjonsordningen har hele tiden vært at det er en begrenset mengde frekvenser til utdeling (og et begrenset marked…). Men vi kan ha ubegrenset med digitale radiokanaler. På samme måte truer nettbruken, særlig blant yngre, de etablerte avishusene. Det blir trangere tider rent økonomisk og dermed færre midler til undersøkende dybdejournalistikk, samtidig som nettavisene ikke kaster av seg nok til å finansiere dyptpløyende nyhetsproduksjon. Disse og flere andre utviklingstrekk er som en rambukk mot dagens mediepolitiske regime. Før eller siden kommer porten til å falle.
Når de praktiske argumentene for medieregulering blir borte, dukker selvfølgelig spørsmålet opp: Blir dermed de politisk-ideologiske argumentene borte? Hvis det blir praktisk svært vanskelig for staten å regulere innholdet i mediene gjennom for eksempel krav om barnetilbud og minoritetsprogrammer, betyr det at staten må gi slipp på alle tanker om innholdsstyring og tilrettelegging? Etter min mening bør det offentlige fortsatt ta et delansvar for at den offentlige samtalen fungerer, og i et stadig mer mangfoldig samfunn er det viktig med noen felles institusjoner og verdier som binder oss sammen. Men det betyr samtidig at mediepolitikken må endres, sannsynligvis ganske radikalt. Her er tre skisser til endringer. De står alle for min egen regning.
- Dagens pressestøtte er i ferd med å utspille sin rolle. Ikke bare risikerer den å fryse fast en etablert pressestruktur og på den måten hindre nye aktører i å komme til, men den er direkte siktet inn mot å opprettholde papiraviser som har stadig dårligere økonomi. Et skrekkeksempel er Dagsavisen som gjennom år har overlevd utelukkende på grunn av pressestøtten. Samtidig er det en potensiell utfordring at de nye mediekanalene mangler ressurser til å produsere dyptpløyende, gravende journalistikk. Flere og flere av bidragsyterne i media er også frilansere. En ny mediestøtte kan innrettes som en støtteordning direkte til journalistiske prosjekter, et slags offentlig Fritt Ord. Da kan kostnadskrevende journalistikk også drives utenfor de etablerte mediehusene. Å legge om pressestøtten til også å inkludere nettaviser, slik noen har foreslått, er en dårlig ide som bare vil skade dynamikken i markedet.
- Ordningen med radiokonsesjoner er snart foreldet, dessuten er det prinsipielt betenkelig at staten overprøver den redaksjonelle friheten med innholdskrav. Snarere bør staten ha rene, klare finansieringsordninger også for kulturstøtte i mediene. For hvordan kan man forsvare innholdskrav for digitalradio som ikke er avhengig av frekvens? Mediepolitikken må tenke nytt. Snarere enn å pålegge mediene et bestemt innhold av for eksempel norsk musikk, må tiltak som vil fremme bestemte mål finansieres som ordinære kulturtiltak over statsbudsjettet. Kanskje må staten først og fremst konsentrere seg om å finansiere et rammeverk? For eksempel sikre distribusjonskanaler og nettsider hvor ny, norsk musikk er tilgjengelig (ala dagens Urørt på Petre).
- NRK kan bestå som allmennkringkaster. Etter min mening vil behovet for en stor, tung medieaktør av denne typen øke hvis resten av markedet blir mer kommersielt og inntjeningsmulighetene færre. Samtidig er lisensordningen under press fordi færre og færre vil se programmer på fjernsyn. Å innføre lisens på ipoder og PC-skjermer er en dårlig ide. Snarere må NRK på sikt finansieres som er ordinært kulturtiltak over statsbudsjettet.
Vi er inne i en medierevolusjon. Den kan neppe møtes med gårsdagens mediepolitikk. Vi bør ta med lærdommen fra nedlastingsdebatten: Dersom politikken kommer haltende etter utviklingen er det ofte allerede for sent.
FOR TRE ÅR SIDEN skrev jeg en kronikk i Dagbladet med tittelen «Det radikale privilegium» som kritiserte venstreradikalernes hegemoni i samfunnsdebatten. Den fikk et par svarreplikker, men debatten var knapt for en flau bris å regne.
I sommer, derimot, har problemstillingen spilt hovedrollen i Dagbladets debattsider. I løpet av få år har oppgjøret med venstresidens dominans i samfunnsdebatten gått fra å være et pip fra sidelinjen til å bli et fenomen.
Tiden går i sirkel, sies det i Gabriel Garcias Marquez’ bok Hundre års ensomhet. Det må ha slått Friedrich A. Hayek (1899–1992) da han satt i et engelsk fjernsynsstudio mot slutten av sitt liv. I nesten førti år hadde han vært forvist til akademias randsone. Riktignok ble den polemiske pamfletten Veien til trelldom fra 1944 en publikumssuksess, men Hayek hadde rett da han i forordet spådde at den politiske polemikken ville ødelegge hans allerede dalende renommé blant akademiske kollegaer. Da han seksten år senere ga ut det idéhistoriske verket The Constitution of Liberty håpet han både å gjenta publikumssuksessen samt å rehabilitere seg i akademikeres øyne. Ingen av delene skjedde. Den aldrende Hayek, som hadde gjennomlevd to verdenskriger og sett sitt gamle hjemland Østerrike-Ungarn styrte brennende inn i undergangen for så å bli borte, var tilsynelatende redusert til et relikvie fra den gamle verdens liberale orden, en levende anakronisme.
– Jeg har i alle fall den troen, sier Jonas Gahr Støre. Han snakker om Norges mulighet til å påvirke noen av verdens verste regimer. For noen er dialog er skjellsord. For utenriksministeren er det et credo. Redaktør Torbjørn Røe Isaksen i samtale med utenriksminister Jonas Gahr Støre.
”Han har bare minnet meg om noe som jeg har visst hele livet…dette at…disse møtene, som ditt og mitt møte. Dette er slik livet har artet seg. Det har alltid stått en Annen og ønsket velkommen”, sier Professor Asbjørn Aarnes. En gråsprengt manke, lange øyenbryn, over 80 levde år – og alle med møtene med den Annen som fellesnevner. Fra de som var levende, A. H. Winsnes, Hans Skjervheim og Emmanuel Levinas, til de som allerede var døde, Welhaven, Wergeland, Monrad og Schweigaard. Han var fra ”den annen front”, den verdikonservative idéreaksjonen mot radikalismen, men fulgte alltid sine egne veier.
MINERVASAMTALEN: Finnes det et serbisk samfunn? Landet preges av mistro, mistenksomhet og en avgrunn mellom de styrende og styrte. Håpet for stadig flere ligger i NATO og EU, men serbiske drømmer har blitt knust før. – Redaktør Torbjørn Røe Isaksen i samtale med Professor Ljubisa Rajic.
Det er ikke høyresiden som har forandret seg. Det er virkeligheten. Derfor måtte David Cameron foreta et politisk modermord for å bli Storbritannias neste statsminister. Fredrik Reinfeldt har gått samme vei. Her.
