Abonner via RSS eller E-post

VG: Utdanning og forskjeller

Agenda vil diskutere ulikhet, men ikke løsningene for å bekjempe ulikhet. Det er nær absurd når Marte Gerhardsen nedvurderer skolens rolle.

Marte Gerhardsens kronikk i VG (29.05) kan ikke forstås på annen måte enn at utdanning og tidlig innsats er avsporinger i debatten om hvordan vi skal bekjempe uønskede sosiale forskjeller. Det er intet mindre enn oppsiktsvekkende svakt fra en leder av en tenketank, og det går på tvers av svært solid forskning, inkludert anbefalingene i rapporten Marte Gerhardsen selv viser til.

Hver eneste høst begynner 60 000 seksåringer på skolen. De gru-gleder seg og møter opp fulle av forventning. De skal lære å lese og skrive og regne, de skal møte det norske samfunnets verdier og lære å tenke selv. For mange går det bra, men altfor mange blir hengende etter allerede tidlig i skoleløpet. Det er ikke tilfeldig hvem det gjelder. Det er rett og slett store forskjeller mellom elever fra ulike sosiale kår når det gjelder hvor godt de lykkes i utdanningssystemet. Særlig stor betydning har foreldrenes utdanningsnivå. Inntekt har mindre å si. Med andre ord er det større mulighet for at du gjør det godt på skolen hvis du har foreldre med lang utdannelse, enn hvis du har foreldre med kort utdannelse. De sosiale forskjellene ser ikke ut til å bli mindre gjennom utdanningsløpet – snarere øker de litt. Norsk skole reproduserer altså sosiale forskjeller. Om jeg hadde vært på venstresiden, ville jeg ha skrevet at klasse spiller en stor rolle for utdanningen. Jeg er ikke på venstresiden og skriver derfor sosial bakgrunn i stedet. Men at Gerhardsen ikke bare avspiser dette med en generell bisetning om gode velferdstjenester, men i tillegg nærmest driver gjøn med viktigheten av en god skole for alle, er simpelthen ikke til å tro. Mener hun det er uten betydning for forskjeller at innvandrergutten som sliter med å lære seg norsk, får hjelp og støtte fra første dag? Mener hun at forskjellene basert på foreldrenes utdanning er tilfeldige utslag – og at det ikke kan øke forskjellene?

Det er helt riktig som Gerhardsen skriver, at den norske arbeidslivsmodellen med utstrakt samarbeid og sentralisert lønnsdannelse, bidrar til å holde lønnsforskjellene nede. Blant annet derfor er den norske modellen bra. Men det er jo ikke dermed uviktig hvem som har mulighet til å nå hvor i arbeidslivet, om også barn av foreldre med kort utdannelse kan bli direktører, sivilingeniører, arkitekter eller lektorer, om de ønsker og vil.

Det hele blir enda mer merkelig når man faktisk leser rapporten som Gerhardsen baserer mange av innleggene sine på. I OECD-rapporten In it together: Why less inequality benefits all (2015) som Gerhardsen lenker til, er ett av hovedpoengene at underinvestering i utdanning fører til samfunnsøkonomisk tap fordi barn og unge fra underpriviligerte grupper ikke får utnyttet sine ferdigheter. Og det dreier seg ikke bare om tilgang til barnehage og skole, nei, som rapporten understreker: «but even more importantly, the quality of education» (s. 80). Altså utdanningskvalitet. Nettopp derfor er videreutdanning av lærere viktig, nettopp derfor er tidlig innsats viktig, nettopp derfor er en kunnskapsskole som ikke bare når de med god råd og velutdannede foreldre, helt avgjørende. Noe av det samme var faktisk poenget til amerikanske Raj Chetty som Agenda inviterte i fjor for å snakke om ulikhet. Akademikeren, som også ga råd til president Obama, brukte i sin presentasjon svært mye tid på nettopp utdanning og på skolekvalitet. Hvorfor? Agenda var opptatt av å få frem at han kritiserte økt ulikhet. De syntes mindre opptatt av å få frem at han også var opptatt av å bekjempe økende ulikhet, og da først og fremst viste til utdanningssystemets avgjørende rolle.

I det hele tatt har Agenda kjørt seg inn i et temmelig monomant spor i ulikhetsdebatten, og det virker for å være helt ærlig som om de er mer opptatt av å drive valgkamp for Arbeiderpartiet enn av å drive tenketank. Men vi har allerede AP til å drive valgkamp for AP. Agenda vil snakke om ulikhet, men kun om arbeidsliv og skatt. Både arbeidsliv og skattesystem er viktig for små forskjeller, men det er i høyeste grad også innvandring og utdanningssystemet vårt. Når en av de største driverne av økt ulikhet er innvandring, og en av de viktigste verktøyene vi har for integrering er skolen, er det påfallende at akkurat dette går under tankesmiens radar. Det er for øvrig ingenting som tyder på at Agenda ønsker å bruke skattesystemet til mer utjevning eller på at den norske samarbeidsmodellen har svekket seg

Høyres fire hovedsaker ved dette valget er forsvar og beredskap, et helsevesen som gir hjelp når du trenger det, flere jobber og en kunnskapsskole for alle. Tre av de fire hovedsakene er avgjørende for å motvirke skadelige sosiale forskjeller. Fordi levealderen mellom en rus- og psykiatripasient og oss andre, er 20 år. Fordi forskjellen i karaktersnitt i matematikk mellom barn av høyt- og lavt utdannede foreldre er en og halv karakter, og fordi deltagelse i arbeidslivet er den sikreste måten å bekjempe langvarig utenforskap på. Forskjellsdebatten er viktig, ikke minst for et konservativt parti som er opptatt av trygghet, verdiskaping og stabilitet, men vi kan ikke ukritisk importere debatten fra USA og anta at den passer like godt her. I USA har reallønnsveksten for middelklassen stått stille i flere tiår, i Norge har folk flest fått mye bedre økonomi. Nå går også arbeidsledigheten ned og det skapes flere nye jobber. Samtidig er det tegn til at forskjellene øker mellom middelklassen og de som faller utenfor. En nylig rapport fra Frisch-senteret peker på at personer født inn i en familie lavest på inntektsstigen har hatt en svakere utvikling i inntekt, sysselsetting, utdanningsnivå og familieforhold enn resten av befolkningen. Forskerne mener at økt tilgang til utdanning for alle har bidratt til utjevning mellom grupper med ulike evner, men også at utdanning er blitt stadig viktigere for å lykkes i arbeidslivet. Da er verken tidlig innsats, videreutdanning for lærere, høyre forventninger til hver enkelt elev eller ekstra innsats for de elevene som trenger det mest, en digresjon i ulikhetsdebatten. Det er faktisk kjernen.

Innlegget stod på trykk i VG.

Morgenbladet: Kjære hvite, heteroseksuelle mann

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Kjære hvite, heteroseksuelle mann

Som en hvit, heteroseksuell mann til en annen skriver jeg til deg. Som hvit, heteroseksuell mann er jeg selvfølgelig ikke stolt av å være hvit, heteroseksuell mann (såpass har jeg lært), men siden jeg heller ikke skammer meg nevneverdig, så skriver jeg dette åpne brevet.

Kjære hvite, heteroseksuelle mann.

Det har vært litt av en reise!

Siden de første krønikene i den vestlige sivilisasjon har vi spilt hovedrollen. I Iliaden sloss vi for ære, men viste også våre myke sider. Grekerne hadde selvfølgelig sine sidesprang av ikke-hvit-heteroseksuell-mann-art, men like fullt var det vi som la grunnlaget for Vestens filosofi – og for vår frihetstradisjon. Ja, faktisk vil jeg hevde at hvis man ser på historien, så har få bidratt like mye til vår kultur som nettopp oss. Gjennom filosofi, politikk, poesi, romaner, malerier, oppfinnelser og oppdagelser. Kunne andre i teorien bidratt? Ja, selvfølgelig. Men det var vi – hvite, heteroseksuelle menn – som gjorde det.

Vi har med rette vært stolte av alt vi har bidratt til: Av våre samfunn, vår historie og våre fremskritt.
Kjære hvite, hetero­seksuelle mann.

Det har ikke vært uten gnisninger oss imellom. Slik det er når menn samles. Det har vært forskjellige ideologier, forskjellige religioner og forskjellige nasjoner. Noen av oss har vært adel, andre allmue. Noen har vært rike, andre fattige. Noen har eiet, andre har solgt sin arbeidskraft. Men vi tilhørte i hvert fall samfunn som ga mening på sitt vis, og i kraft av selve det å være hvit, heteroseksuell mann hadde vi en posisjon. Selv de av oss som ikke var rike eller adelige, hadde en trygghet og en fast rolle i vårt kjønn. Vi var familieoverhoder og brødvinnere, slik det hadde vært i generasjon etter generasjon. Så gikk det raskt nedover.

Vi var stolte av sivilisasjonen vi hadde skapt, på tross av dens feil og mangler. Vi var stolte av ideene, lovene, tradisjonene og kunsten. Men så kom anklagene om at vi også hadde skapt ulikhetene, urettferdighetene, våpnene og krigene. De siste hundre årene har det vært et opprør mot det etablerte. Og det etablerte var oss. Der det før var beundring, kom nå kritiske spørsmål støttet av kritisk teori. Vi ble fortalt at vi burde skamme oss over noe av det vi var mest stolte av. Vi var oppdagere og opplysere! Vi ble imperialister, undertrykkere, rasister, reaksjonære og kvinnehatere.

Hierarkiet ble angrepet igjen og igjen. På de hundre årene fra 1913 til 2013 gikk kjønnsrollemønstrene gjennom en radikal endring. Synet på rase likeså. Vår stolte heterofili fikk vi lenge beholde ubesudlet. Så ble den heteronormativ. Det gikk fort: I Irland ble homofili avkriminalisert tidlig på 1990-tallet. Denne uken sa de ja til homofile ekteskap.

Kjære hvite, heteroseksuelle mann.

Det kanskje fremste tegnet på vår tilbakegang er at vi nå anses som en sutrete gruppe. Vi er blitt lik dem som engang utfordret oss. «Å nei, ikke enda en såret, hvit heteroseksuell mann», skrev den svenske komikeren Jonas Gardell om Karl Ove Knausgård. «Herregud, vi har allerede en masse menn i Sverige det er veldig synd på. Vi trenger ikke importere en til fra Norge!» fortsatte han.

Og vi tar oss nær av det. Det sies ting om hvite, heterofile menn som man ikke ville sagt om noen annen gruppe i verden. Bytt ut ett av ordene med et annet: Hvit med svart, mann med kvinne eller homofil med heterofil. Eller bytt ut alle: «Å nei, ikke enda en såret, svart, homofil kvinne. Vi har allerede en masse svarte kvinner i Norge det er synd på, vi trenger ikke importere en til.» Det er slikt bare hvite, heterofile menn kan tillate seg å si. Unnskyld, kunne tillate seg å si.

På en måte har vi kooptert den samme retorikken som de kritiske bevegelsene i mange tiår har brukt mot oss. Nå er vi de misforståtte, dem som blir tilsidesatt og diskriminert. Å, hvite, heteroseksuelle mann, så lavt har du sunket.

 

Men kjære hvite, heteroseksuelle mann…

forstår du ikke at nettopp dette er lyspunktet! Vi angripes fordi det ikke er over ennå, fordi vi fortsatt er og har makten. Du føler deg kanskje ikke slik, men du er medlem i en av verdens mest vellykkede klubber. Vår suksess er så normal at de knapt orker å lage konspirasjonsteorier om oss. Hvis en jøde styrer en medie- eller finansbedrift, settes konspirasjonskvernen i gang. Når et massivt antall av oss gjør det samme, er det business as usual.

 

Kjære hvite, heteroseksuelle mann.

Frykt ikke. Løft hodet. We’ve still got it! Det er fortsatt litt kraft igjen i den slappe, hvite, heteroseksuelle kroppen her.

VG: Skolen gjør en forskjell

Skolen gjør en forskjell

Skolen gjør en forskjell. Den skal gjøre en forskjell. Da må vi også vite hvor skoen trykker.

Av Torbjørn Røe Isaksen, kunnskapsminister (H)

Vi står midt oppe i en ideologisk krig om skolen, mener VGs kommentator Shazia Sarwar. I så fall er hun selv en ivrig deltager.

Jeg har et enkelt utgangspunkt i skolepolitikken: Hver høst begynner 60 000 seksåringer i skolen. Vi som samfunn har gitt hver av disse barn ett klart og tydelig løfte: Etter ti år med skolegang skal du ha fått med deg den verktøykassen du trenger for å klare deg resten av livet. Både i form av utdannelse og dannelse, enten du vil bli ingeniør eller helsefagarbeider. Uansett hvor du kommer fra, hvordan du har det hjemme eller hvor dine foreldre kommer fra, så skal du få utnytte dine evner og talenter. Det er vår vakreste idé, men også vår største utfordring. Fordi for altfor mange barn blir dette ikke en realitet.

Vi har en sterk grunnmur i norsk skole, og derfor er mye bra. Men likevel er det flere ting som må bekymre oss: Barn som faller fra og blir hengende etter, manglende utfordringer for de flinkeste, mobbing og uttrygghet. Der er jeg enig med Sarwar.

Det jeg sliter med å forstå, er hvorfor hun mener at vi bør være ekstra bekymret for barna i Oslo-skolen. Som en by i kraftig vekst, med flere barn med minoritetsbakgrunn og flere nyankomne innvandrere enn noen annen kommune, har Oslo spesielle utfordringer. Svaret fra Oslos politikere har ikke vært å peke på omstendighetene eller skylde på statistikken som sier at barn av minoritetsforeldre har større risiko for å bli hengende etter.
Svaret har vært høye ambisjoner for hvert enkelt barn. Betyr det at vi bør slutte å diskutere Oslo-skolen? Selvfølgelig ikke. En by som Oslo må alltid strebe etter å bli bedre. Men debatten blir ensidig og virkelighetsbeskrivelsen av skolen tror jeg er ganske fjern fra mange foreldres og elevers opplevelse. Min største bekymring i skolen er alle de kommunene som ikke tar grep, som ikke stiller høye krav og som ikke driver med systematisk skoleutvikling.

Og vi deltar ikke i PISA-undersøkelsen for å vinne. Det er ikke et slags internasjonalt mesterskap i skole, men vi sammenligner oss med andre land for å finne ut hvor vi kan bli bedre og for å lære. Verken PISA eller de nasjonale prøvene kan pugges, slik enkelte later til å tro. De sjekker ferdigheter som lesing og regning, ikke oppgaver man kan løse ved å lære seg svarene utenat.

Et slagord jeg har sett flere steder er at ”det som virkelig teller, kan ikke telles”. Vi verken kan eller bør forsøke å måle eller telle alt i skolen. Det er X-faktorer på enhver skole som ikke lar seg fange i et skjema. Men systematisk arbeid over tid kan heve kvaliteten. For det teller hvor mange som kan lese og skrive. Det betyr noe hva slags resultater elevene får i matematikk, hvor mange lærere som mangler fordypning og hvor mange som blir mobbet på skolen. Vi måler for å få vite hvor de største utfordringene er.

Når de svakeste fylkene har nesten 30 prosent av elevene på nivå 1 i lesing på 5. trinn, betyr det at de har gått fem år på skole uten å lære seg å lese skikkelig. Vi vet at mellom 15 og 20 prosent av elevene går ut av grunnskolen med svært svake leseferdigheter. Det er barn som vil slite med å ta videre utdanning, som har høyere risiko enn andre for å falle utenfor. Det handler om løftet vi ga dem da de startet på skolen, et løfte vi ikke oppfyller. Og dét teller faktisk veldig, veldig mye.

Skolen gjør en forskjell, men vi må strekke oss enda lenger. Regjeringen har tre hovedsatsinger for vår skolepolitikk: Kunnskap, læreren og trygghet.

– Vi tviholder på kunnskapsskolen hvor elevene lærer det de skal. Vi satser på fagene og innholdet i dem i stedet for en lengre skoledag, som jeg frykter vil trekke ressurser ut av den vanlige skolen. Vi forsterker særlig innsatsen i realfag og lese- og skriveopplæringen.

– Læreren er avgjørende for en bedre skole, og for å stille krav til hver enkelt elev. Vi styrker grunnmuren i skolen gjennom en ny, femårig masterutdanning og faglige påfyll gjennom karrieren. Lærerne skal ikke detaljstyres, men møtes med tillit og høye forventninger. Samtidig utfordrer det profesjonen til å sette sine egne faglige standarder og ha høye ambisjoner for hver enkelt elev.

– Alle elever skal være trygge på skolen. Derfor trapper vi opp kampen mot mobbing, og arbeidet med det psykososiale miljøet på skolen, blant annet med flere helsesøstre.

VGs kommentator mener vi har en ”ideologisk krig i skolen”. Jeg er uenig. Vi hadde en ideologisk krig om skolen i Norge. Den forsvant midt på 2000-tallet da Kristin Clemet var kunnskapsminister, og parti etter parti måtte krype til korset og innrømme at de hadde nedprioritert kunnskap i skolen. Jeg ønsker velkommen en debatt om høye ambisjoner i skolen, og om balansen mellom styring og profesjonsansvar, men jeg mener ideologisk krigsretorikk og påstander om at motparten kun er opptatt av Pisa-resultater og økonomi, neppe bringer oss i riktig retning.

På trykk i VG 3.06.15

 

 

 

 

 

 

 

 

Morgenbladet: IQ og forskjeller

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

 

Det er viktigere å være smart hvis du er fattig.

På et møte med nordiske ministerkollegaer i København nylig var det en graf som treffende oppsummerte hvorfor vi etter over et halvt århundre med velferdsstat, fortsatt har en levende debatt om sosiale forskjeller. Den viste, enkelt forklart, at veien opp karrierestigen er langt brattere for smarte barn av foreldre som ikke selv har lang utdannelse. Mer om det om noen avsnitt.

Det er en åpenbar grunn til at forskjellsdebatten har vokst seg større de siste to tiårene. Globaliseringen innebærer at presset på en del arbeidstakeres lønninger blir større, samtidig som avkastningsmulighetene for kapitalen også blir større. Med andre ord er det mye som tyder på at forskjellene øker i land som for eksempel USA. Men én ting er forskjellene slik de kan leses av gjennom inntektsstatistikken, noe ganske annet er de grunnleggende årsakene til at forskjellene er der. Inntektsforskjeller er like mye et symptom som en årsak.

Den store, danske undersøkelsen kollegene mine og jeg fikk presentert i København, startet med en gruppe danske barn som gikk i 7. klasse i 1968. I flere omganger ble det samlet inn opplysninger om deltagerne, herunder deres IQ, sosiale bakgrunn og sosiale status senere i livet. De siste opplysningene ble samlet inn i 2001.

Analysen viser klart og tydelig at det – for å si det enkelt – er bra å være smart. De med høy IQ har klart høyere sjanse for å bli «funksjonær med lederansvar» senere i livet. Men analysen viser også at denne sannsynligheten delvis er sosialt betinget.

Barn av ufaglærte fedre har mindre sannsynlighet enn barn av ledende funksjonærer for å bli ledere – selv når de scorer likt i testen. Men forskjellen er ikke så stor mellom de mest begavede barna av ledende funksjonærer og de minst begavede barna av ledende funksjonærer.

Når det gjelder barn av ufaglærte, derimot, er forskjellen imidlertid langt større. Begavede barn av ufaglærte har langt større sannsynlighet for å få lederstillinger enn mindre begavede barn av ufaglærte. Med andre ord: Jo høyere opp i den sosiale rangstigen du kommer, jo mindre viktig blir det å være smart (målt som IQ).

Det kan finnes mange forklaringer på dette, men de danske forskerne velger seg denne tolkningen: «Det må fortolkes slik at den sosiale bakgrunn kompenserer de minst begavede barna av ledende funksjonærer for deres manglende ferdigheter sammenlignet med barn av ufaglærte arbeidere.»

Undersøkelsen er riktignok noen år gammel, men det er lite som tyder på at vi ville funnet noe helt annet i dag.

Det er i hvert fall en konklusjon om forskjellsdebatten vi kan trekke av funnene. Forskjeller er seige saker, og det er helt utopisk at vi noen gang skal skape helt like muligheter for alle. Men enda viktigere: Fra venstresiden reduseres forskjellsdebatten ofte til en diskusjon om skatt. Vi kan være uenige om hvorvidt funksjonæren med lederansvar bør ha høyere eller lavere skatt, men det er helt sikkert at skatteprosenten i seg selv ikke treffer den grunnleggende årsaken til ulikheten.

Velferdsstaten har mange fedre og mødre, herunder tyske konservative og liberale engelske idealister. Men da den sosialdemokratiske velferdsstaten ble unnfanget som idé, var drømmen å avskaffe klasseforskjellene gjennom radikal økonomisk omfordeling og statlig trygghet. Velferdsstatene i Europa har etter all sannsynlighet bidratt til å dempe de gamle klassemotsetningene, men velferdsstaten har ikke avskaffet årsakene til sosiale forskjeller. Forskjellsdebatten er dermed også en debatt om sprekkene i velferdssamfunnet, og på mange områder ser vi at velferdsstatens tradisjonelle innfallsvinkel har store problemer: Økte utbetalinger kan skape økonomisk avhengighet snarere enn å redusere forskjeller på sikt.

Å bekjempe årsakene til økende sosial ulikhet koster også penger, men vi må begynne i en annen ende enn inntektsstatistikken. Hvorfor drikker Jeppe? Og hvorfor tjener noen mer?

En fersk OECD-rapport slår fast at en faktor som i høy grad skaper ulikhet, er når utdanningssystemet svikter dem som trenger det mest. For å nevne et helt tilfeldig valgt eksempel.

Kilde: Jæger et al. 2003. «Ulighed og livsløb. Analyser af betydningen af social baggrund.» København: SFI
.

 

Morgenbladet: Den gode nasjonalismen

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Fedrelandskjærlighet
KOMMENTAR Det er på tide å ta den gode nasjonalismen tilbake.
Det er 70 år siden andre verdenskrig sluttet. Da jeg lærte om krigen på skolen, fortonet det seg som uendelig lenge siden. Nå, som knapt et øyeblikk. Mange i min foreldregenerasjon ble født mens Hitler satt ved makten, mens Stalin styrte Sovjetunionen.

Da jeg lærte om krigen på skolen, husker jeg at en av årsakene var nasjonalismen. Det var Hitlers ideologi, og – lærte jeg senere – bak kommunismen sto ideen om det evige Russland, sterkere enn enhver læresetning fra Marx eller Engels. Hvis nasjonalismen kunne forårsake så mye ødeleggelse, måtte selve ideen være ond. Slik tenkte jeg, og slik tenkte vel kanskje også Europa. I Tyskland hang ideen så lenge i at det først er i de siste årene at teutonerne har våget å veive med flagg på sportsarrangementer.

Den perverterte nasjonalismen var en av årsakene til krigen, men nasjonalismen (jeg våger å kalle den det etter å ha sjekket Store Norske Leksikon) var også en av årsakene til seieren. Blant de sentrale skikkelsene på alliert side var en bestemt type nasjonalfølelse ikke bare til stede, den var fundamental for hele deres filosofi.

«Toute ma vie, je me suis fait une certaine idée de la France», hele mitt liv har jeg hatt en bestemt idé om hva Frankrike er, skrev general Charles de Gaulle i sine memoarer Mémoires de guerre, Krigsminner.

Lederen for det frie Frankrike, og presidenten som i årtiene etter reddet Frankrike fra kaos både fra høyreekstreme terrorister som ville tviholde på kolonien Algerie, og fra venstreradikale som skrek etter revolusjon i det turbulente året 1968, glødet. Da de Gaulle gikk av, var han en representant for en annen tid, et annet Frankrike.

Men nettopp denne følelsen av at Frankrike var noe spesielt, en særegen nasjon som krevde storhet og ære, var hjertet i de Gaulles filosofi. Frankrike er ikke Frankrike uten storhet, skrev han.

Som de Gaulle var Winston Churchill også en representant for et annet og eldre Storbritannia, eller nærmere bestemt England. Til sin siste dag snakket han om Imperiet, lenge etter at både ideen og imperiet som realitet hadde begynt å rakne. Churchill var et barn av Victoria-tiden, og hans nasjonalisme var ubønnhørlig knyttet til britenes eldgamle friheter og rettigheter. Men likeså var disse ideene umulig å forestille seg uten den nasjonale, historiske rammen.

Carl Joachim Hambro, stortingspresidenten som blant annet fordømte München-forliket da forræderiet mot Tsjekkoslovakia fortsatt var enormt populært (særlig i borgerlige kretser) og skulle sikre fred i vår tid, var også en utpreget fedrelandskjær politiker. Historiker Rolf Danielsen beskriver hans «[…] fedrelandskjærlighet [som] knyttet til stabile normer forankret i en verditradisjon. […] Det tjenende fedrelandssinn kom til å inngå den mest intime forbindelse med en ærbødighet for de konstitusjonelle former hvorigjennom folkets rett til selvstyre hadde ytret seg, og da i første rekke for Stortinget som bærer av norsk selv – og folkestyretradisjon.»

Nasjonalfølelsen var kanskje viktigere for å forme en filosofi og sett med ideer hos disse tre enn hos folk flest, men i tiden før andre verdenskrig var den neppe oppsiktsvekkende på noe som helst vis.

En viss moderat nasjonalfølelse er fortsatt god latin i Norge, så lenge den er passe generell og universell. Vi har ikke blitt som svenskenes mest rettroende radikalere vil. Gudskjelov. Men det er like fullt påfallende hvordan nasjonalfølelse eller fedrelandskjærlighet i beste fall sees som gammeldagse og arkaiske ord og i verste fall oppfattes som et ferniss over rasisme og autoritære ideer. Sytti år etter andre verdenskrig er det på tide å ta den gode nasjonalismen tilbake.

Aftenposten: Heia Norge!

Kronikk fra Aftenposten.

Heia Norge!

Jeg er ikke sosialdemokrat, men jeg er like norsk allikevel.

  
Pressemannen og politikeren Herman Smitt Ingebretsen skrev engang:

«Vi ble boende lengst nord i verden. Mellom oss og isen er der ingen. Men vi odlet dette landet. Vi dyrket dets jord, og der den tok slutt pløyet vi opp havet.»

Det er et fantastisk og vakkert sitat. Ikke en presis historisk beskrivelse av Norge, men et forsøk på å beskrive landets ånd, om man kan si det slik. Det er historien om et folk i det karrige nord som gradvis, sakte og sikkert bygget opp det landet vi har i dag.

Hvem bygget landet?

Det var arbeidere og bønder som sto opp om morgenen, gründere, småsparere og bedriftseiere som skapte arbeidsplasser. Og det var politikere også, selvfølgelig. Staten har bidratt til å bygge landet, men staten har ikke bygget landet alene.

Notodden og Rjukan i Telemark er to av det moderne Norges vugger. Det var her fossekraften ble temmet for å gi kraft til det norske industrieventyret. Forretningsmannen (og Høyre-politikeren) Sam Eyde hadde allerede på slutten av 1800-tallet sikret seg kraftrettigheter i Telemark, men først da han møtte fysikeren Kristian Birkeland i 1903 falt alle brikkene på plass og eventyret om Norsk Hydro kunne starte.

Da som nå, trengte Birkeland tre ting for å starte eventyret. En idé, den fikk han av Birkeland. Ressurser og arbeidskraft, det siste fikk han blant annet fra bygdene i Telemark. Og kapital. Han reiste noe kapital i Norge, men mesteparten fra utlandet, særlig Sverige og Tyskland. Solgte Eyde Norge? Nei, han var med å bygge landet.

Privat handelsflåte

Vår ære og vår makt het fjernsynsserien om den norske handelsflåten, symbolet på nasjonen Norge. Handelsflåten var ikke statlig eid. Vår ære og vår makt var privat, bygget av blod, svette og kapital. Vi er et land med så mye kyst at vi aldri har hatt noe annet valg enn å være åpne mot verden. Myten om nisseluelandet Norge som bare ser innover har aldri vært riktig. Handelsflåten er fortsatt et symbol på Norge, men det er også mange av våre nye selskaper, delprivatiserte som de er.

På tross av problemer – korrupsjonsanklager eller oljesand – er disse selskapene en liten bit av Norge i utlandet.

Det er delprivatiserte Telenor som bygger mobilnett i noen av verdens fattige land og delprivatiserte Statoil som leverer energi til alle verdenshjørner. Eyde og Birkelands gamle Hydro, eventyret som startet i Telemarks bygder, er i dag delt opp, og Yara leverer kunstgjødsel som gir bønder bedre avling, verden mer mat. Selskapet eies litt av staten, men aller mest av private.

Mange av selskapene som i dag representerer en liten del av Norge i det store utland, startet ikke med det som utgangspunkt. Telenor ble bygget på det gamle Televerket. Statoils første kasse skal visstnok ha vært en liten eske på direktørens kontor. Selskapet var ikke engang på børs, og først under Jens Stoltenbergs første regjering kom også private eiere inn.

Gradvis endring

Endringene som – for eksempel – gjorde Televerket om til Telenor, kom gradvis. Norge har hatt politikere, både fra høyre og venstre, som har forstått at omstilling er nødvendig for å sikre den grunnleggende tryggheten. Slik Høyres liberaliseringer på 80-tallet var nødvendig for at ikke den norske modellen skulle gå i stå, var pensjonsreformen på 2000-tallet nødvendig for å sikre bærekraften i velferdssystemet vårt.

I tiår har tittelen «Europas syke mann» gått på rundgang blant de europeiske stormaktene. Storbritannia hadde tittelen, likeså Tyskland. I dag tilhører tittelen Frankrike. Hvorfor? Fordi landet ikke har gjennomført nødvendige reformer. De har forsøkt å tviholde på modellen sin, mens verden rundt har endret seg. Man behøver ikke å være enig i enhver reform eller enhver endring, men gradvis reform har vært en viktig del av norsk suksess. Endring for trygghet er norsk!

«De blåblå gjør Norge unorsk», skrev en aviskommentator. Rødgrønne politikere har kastet seg på. Endringer i arbeidsmiljøloven er unorske, skattelette til bedriftene (som bidrar til norsk eierskap!) er unorsk og Regjeringen vil «selge ut Norge bit for bit».

Slagordet «Nei til salg av Norge» er ikke nytt, men ble blant annet brukt av det såkalte Bergensutvalget i 1962. Utvalgets annonser, hvor «Nei til salg av Norge» inngikk, ble avvist av ja-avisene Bergens Tidende og Arbeiderbladet fordi de ble sett på som for grove, med blant annet formuleringer som «til dem som ennå er våre landsmenn».

I 1970–1972 var det bare én organisasjon som brukte slagordet. Det var AKMED – Arbeiderkomiteen mot EEC og Dyrtid, opprettet av det som senere ble AKP (m-l).

Hvorfor brukte aldri Folkebevegelsen mot EF slagordet «Nei til salg av Norge», til tross for at det altså var godt kjent? Arne Haugestad, Folkebevegelsens daglige leder, forklarte det slik: «Jeg hadde en personlig aversjon mot slagordet (…) Det var å påstå at ja-siden var landsforrædere. Det var å gå for langt.»

Norge er mer enn bare bedriftene våre. Vi er skiturer, 17. mai, Ibsen, brunost og binderser, og mye mer. Men bedriftene våre er en del av historien. Både de private bedriftene, og de bedriftene som helt eller delvis eies av staten. Det er derfor forståelig at debatten om eierskap ikke bare handler om hvorvidt staten skal eie 35 eller 32 prosent på Oslo Børs, men også om hva slags land vi er.

Bygge et bedre samfunn

«I stedet for å bygge landet vil de selge landet», sa Jonas Gahr Støre i VG 24. januar. Uttalelsen er spekulativ, men Støre har rett i at dette handler om å bygge. Det handler om hvordan vi kan bygge trygge arbeidsplasser og et fremtidsrettet næringsliv. Det handler om hvordan vi kan bygge et bedre samfunn.

Vi har aldri før gjort det uten privat næringsliv og sterke, private eiere. Akkurat dét virker det som om noen nå har glemt.

Historien om Norge skrives av oss alle, den tilhører ikke ett parti.

Morgenbladet: Politisk (u)korrekt

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Her er de ti minst politisk korrekte ideene man kan ha i Norge.

Det var PK-erne som ga oss kjøttfrie onsdager i kantinen, økologisk landbruk, kulturrelativisme, kjønnskvotering, alternativ historieskriving, 80 prosent av innleggene på Twitter og selvfølgelig: dialog, dialog, dialogue!

Det hele startet vel som et oppgjør med det hvite, heteronormative, kristne, patriarkalske og hierarkiske samfunnssystemet, ledet av en selverklært progressiv minoritet. Men så ble PK-erne majoriteten, i hvert fall i det som litt enkelt kalles skravleklassen. Det er fortsatt en morsom test i disse kretser å spørre om hvor mange som faktisk kjenner en ekte Frp-er. Enn si har tatt på vedkommende. Uten å løfte ham.

Her er en liste over de virkelig opposisjonelle tankene, de ti minst politisk korrekte ideene man kan ha i Norge, helt subjektivt vurdert og sortert, med bare to forbehold: Jeg har utelukket noen radikale ytterpunkter. Og det må være mulig å formulere en relativt koherent intellektuell begrunnelse for standpunktet. Rent føleri kvalifiserer ikke, uansett hvor politisk ukorrekt det er.

10. Norge først. Nei til utenlandsk tigging, mindre i bistand, strengere innvandringspolitikk. Pakken er blitt mindre politisk ukorrekt med årene, men kommer fortsatt på listen.

9. Greed is good. Som hos Gordon Gekko i filmen Wall Street.

8. All kultur er like mye verdt. Vanskelig. Det motsatte – å hevde at noen kulturuttrykk er bedre enn andre – kunne også forsvart en plass på listen. Men her gjør det gamle dannelsesborgerskapet felles sak med PK-erne.

7. Industrialisér landbruket! Til helsike med kortreist mat og jord til bord. Kjærlighet for ferdigpizza, industrikylling og taco med E-stoffer og masse salt.

6. 100% PK. Listens sjokk, men ingen liker fanatikere. Alle skal se litt reality, ta en Syden-tur, spise grandis eller sent en lørdagskveld innrømme at Per Sandberg kanskje sa noe lurt her forleden.

5. Kjønnsforskjeller er naturlig. Kjønn er en av de store PK-debattene. «Født sånn eller blitt sånn» er ikke skillelinjen, men forsøk å påstå at naturlige kjønnsforskjeller også bør føre til forskjellige kjønnsroller i samfunnet. Som at mor bør være mer hjemme. Aiaiai!

4. Olje- og gassindustrien ruler! Du vil sponse oss sier du? Nei takk. Jeg vil ikke ha penger fra dere om de ikke først er vasket rene via statskassen.

3. Nei til abort. Å ville røre ved kvinnens rett til å velge, nærmest garanterer deg sosial paria-status. Forslag om innskrenkning skaper bare ekstremt dårlig stemning.

2. Radikal desentralisering. La oss flytte Universitetet i Oslo til Karasjok, Nationaltheatret til Molde og få 200 nye kommuner. Urbanisme er PK. Og miljøvennlig.

1. Kristen konservatisme. Også islamsk konservatisme er lite PK, men de kristne konservative står i en særstilling. Kristen tro er greit så lenge din Gud vil ha et forsterket klimaforlik, høy bistand og en avslappet folkekirke (du trenger ikke å folde hendene for å be). Hvis Han mener homofili er synd, sex tilhører ekteskapet og abort er galt, er det bare Knut Olav Åmås som kan redde deg.

Boblere: Treningshat, seksuell avholdenhet, danseband, støttemedlemskap i document.no, å være Jon Hustad, nynorsk-nasjonalisme, privatisering av NRK og sterk heteronormativitet.

Aftenposten: Fem ting jeg har lært som kunnskapsminister

Kronikk i Aftenposten med noen refleksjoner rundt skolepolitikken.

Fem ting jeg har lært som kunnskapsminister
Grunnmuren i norsk skole er sterk. Men vi har noen store utfordringer. Den største er at elevene lærer for lite.
Man blir ikke statsråd for å lære, men det er ikke til å unngå at man gjør seg noen refleksjoner etter femten måneder som ansvarlig for kunnskapsfeltet.

Det dreier seg om 15 måneder hvor vi har satt i gang et stort løft for videreutdanning, varslet en ny masterutdanning for lærere, satt i gang en strukturreform i høyere utdanning og gått gjennom en lærerstreik, for å nevne noe.

Her er fem refleksjoner jeg har gjort meg om norsk skole.

Skole og fotball

Skolen er som det norske landslaget i fotball. Alle har en mening om det, og det er ikke forbeholdt eksperter. Alle har vi enten barn eller barnebarn i skolen, eller vi har gått der selv.
Skolen er kanskje også den institusjonen i samfunnet som i størst grad speiler de verdiene vi ønsker å bygge på.

Ideen om den norske skolen er en av de vakreste vi har, tuftet på tanken om at du skal få utnytte dine evner og talenter uavhengig av hvor du eller dine foreldre kommer fra, hva slags økonomi du har og hvor mange bøker du har i bokhyllen.

Grunnmuren i den norske skolen er sterk. Utdanningen er tilgjengelig for alle, de fleste elevene trives og over hele landet arbeider det engasjerte og dyktige lærere. Men vi har noen utfordringer vi ikke kan lukke øynene for.

Struktur og kultur

Vi har hatt flere store skolereformer de siste 20 årene. Først Gudmund Hernes’ Reform 94 og Reform 97, og siden Kristin Clemet og Bondevik II-regjeringens Kunnskapsløftet. Kunnskapsløftet er fortsatt grunnmuren i norsk skolepolitikk.

Alle skolene i Norge lever under det samme kunnskapsregimet med de samme rammene og de samme satsingene. Vi vet at Oslo-skolens elever gjør det bedre enn de fleste andre i landet, også når vi tar bort effekten av for eksempel foreldrenes lange utdannelse. Tilsvarende har elevene i Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane tilnærmet lik sosioøkonomisk bakgrunn, men elevene i Sogn og Fjordane presterer vesentlig bedre.

Den norske likhetsskolen er med andre ord en forskjellsskole, hvor barn ikke får de samme mulighetene uansett hvor de bor i landet.

Og tallene tyder på at forskjellene ikke kan forklares med hvor mye penger som brukes. Det handler trolig om hvordan kommunen er som skoleeier, om lærerkorpset, om skoleledelse – og, kanskje, om kultur. Det sies at kultur spiser struktur til frokost, og organisasjonsendringer er i hvert fall ikke nok til å heve kvaliteten i norsk skole ytterligere. Vi må bygge en kvalitetskultur i hver enkelt kommune, på hver enkelt lærerutdanningsinstitusjon og på hver enkelt skole.

Da må skoleeierne – kommunene og fylkene – gjøre jobben sin.

Må forsvares mot gode intensjoner

Nettopp fordi skolen er vår felles arena, er den også sårbar for byrden av de gode intensjoner. Skolen blir ikke bare sett på som et sted å lære, men som en forberedelse til livet, og som en verdiformidler.

Dermed blir skolen lett en slagmark for ideologiske kamper – som kampen om selve pedagogikken som raste på 70-tallet, eller språkstriden som preget Norge i hele det forrige århundret.

Et aktuelt eksempel er kritikken fra deler av miljøbevegelsen som hevder at olje- og gassnæringen får bruke skolen som rekrutteringskanal. Ja, det gjør de, og det kalles lærlingeordningen.

Enkeltpersoner og organisasjoner som har et mål de ønsker å kjempe for, vil gjerne bruke skolen. De har de beste intensjoner, men summen kan lett bli en fragmentert skole hvor fagene og kunnskapen får mindre plass. Kunnskapsskolen – og lærernes arbeidshverdag – krever at noen er i stand til å si nei, også til gode tiltak.

Sakte maler tidens kvern

”Hvordan kunne det gå så ille med norske lærere – og med norsk skole?”, spør skoleforskerne Sverre Tveit og Vidar Grøtta i en kronikk i Aftenposten. Og de gir selv svaret: ”Den viktigste forklaringen (men ikke eneste, min merknad) finner vi i myndighetenes favorisering av en svak allmennlærerutdanning i etterkrigstiden. Denne var betydelig kortere, mindre krevende og mindre faglig spesialisert enn den akademiske (…) Læreren som fagperson har måttet vike for kontaktlærerens rolle, bestemte pedagogiske idealer og det distriktspolitiske hensynet til små og fådelte skoler. ”

Norsk skoledebatt handler ofte om det umiddelbare, men norsk skole preges også av politiske beslutninger fra flere årtier tilbake.

Som hvordan lærerutdanningen var skrudd sammen, hvilke krav man stilte for å komme inn og hvilke forventninger man hadde til elevenes læring. Det er mye som må gjøres på kort sikt, men vi må også investere i en sterkere grunnmur.

Det er derfor vi skal gjøre lærerutdanningen om til en femårig masterutdanning, og bygge opp et system som gir lærerne faglig påfyll gjennom hele karrièren. Det er mulig.

Lærer ikke nok

Mye er bra i norsk skole, mye er bra i landet vårt generelt.

Men utfordringen gjenstår: For mange elever lærer ikke nok.

For mange elever lærer ikke å lese og skrive skikkelig, eller har matematikkferdigheter på kritisk lavt nivå. For mange blir skoletrøtte tidlig, og for mange dropper ut av videregående opplæring. Kunnskapsløftet ga oss et godt grunnlag, men vi er på langt nær ferdige.

Det er mulig å endre skolen. Den canadiske delstaten Ontario har på ti år løftet skolen og elevene, og fått kunnskapsnivået opp og frafallet ned. Det er mulig hvis vi har en konsekvent og systematisk kunnskapspolitikk.

 

To anbefalte innlegg

To innlegg denne morgenen. Det første mest fordi jeg er enig med Roy Jacobsen og jeg liker ham som forfatter. Han fanger også opp den uklarheten som preget sosialdemokratiske svar de første dagene. Klippet hos VG.

Men dagens desidert mest interessante innlegg til frokost er Bjørn Stærk i Aftenposten. Med et enkelt, men uhyre effektivt grep setter han terroraksjonen i Paris inn i sin rette kontekst: Ikke som en kamp mot ytringer eller et innlegg i debatten om ytringsfrihetens grenser, men som en del av en global, radikal og ekstrem islamistisk terrorkampanje — en kampanje som mange muslimer blir ofre for hver eneste dag.

VG: Hverdagen etter Charlie

Jeg har skrevet en kronikk i VG sammen med Kjell Ingolf Ropstad, KrF, Abid Q. Raja, Venstre og
Solveig Horne, Frp.

Kan ytringsfriheten brukes til å krenke? Ja. Kan ytringsfriheten brukes til å såre? Ja. Kan vi – med hånden på hjertet – si at enhver ytring er verdifull og bidrar til å fremme en opplyst og demokratisk samtale? Nei.

Vi kan heller ikke sikre at ytringsfriheten aldri benyttes uanstendig eller at ytringene aldri rammer de svake blant oss. Ingen slik garanti kan gis. Men det vi kan si er dette:

Ytringsfriheten er et fundament for maktkritikk. Den gir muligheten til å avsløre makten og stille autoriteter til ansvar, enten de er verdslige eller religiøse.

Min sannhet kan være din løgn

Ytringsfriheten er ikke fri for omkostninger. Den krever noe av oss som borgere og samfunn. En offentlig debatt kan bli polarisert og bitter. Noens autoriteter kan være andres helligdommer. Min sannhet kan være din løgn. Ytringsfriheten krever en aksept – ikke for innholdet i en hver ytring, for da blir den demokratiske debatten meningsløs – men aksept for retten til å ytre.

I kjølvannet av de barbariske angrepene mot de ansatte ved Charlie Hebdo ser vi også at ytringsfriheten krever noe mer enn en aksept. Den krever at vi alltid forsvarer retten til å kritisere, og, ja, krenke, selv om hver av oss isolert sett kan finne ytringen usmakelig.

Vår ytringsfrihet hviler på at vi innser at provokasjonene har en verdi og må forsvares – ikke bare aksepteres – når grunnleggende verdispørsmål settes på spissen.

Ansvar, anstendighet og verdien av redigerte debattflater er det ingen som bestrider. Ei heller at normal høflighet er en ledesnor også i samfunnsdebatten. Det vi diskuterer er, spissformulert, ikke om en norsk publikasjon skal åpne alle sluser og sette hva som helst på trykk når som helst. Den slags standpunkt er en stråmann. Men angrepene i Paris setter selve det grunnleggende prinsippet på spissen: Er det en rett å kunne krenke? Er det en rett å latterliggjøre det som for andre er hellig?

Svaret er ja. Punktum.

Uforpliktende Støre

Det finnes en tid for nyansene, det grå mellom svart og hvitt. Men nå er det tid for klare ja og klare nei. Nyanser er viktig, men når myndighetene skal nyansere er dett lett å gå seg vill.

Jonas Gahr Støre vil forsvare ytringsfriheten, men han vil ikke forsvare blasfemi helt konkret. Det er mulig resonnementet står seg intellektuelt, men det blir lett mindre forpliktende å forsvare en abstrakt rett snarere enn dens konkrete uttrykk.

Tilsvarende så vi i 2006. Den rødgrønne regjeringen var opptatt av å få frem at staten ikke var ansvarlig for trykkingen av Jyllandspostens karikaturer. Ansvaret lå hos en liten kristen avis, Magazinet. Etterlatt inntrykk ble kanskje at Norge som stat ikke var ansvarlig, men også at én publikasjon og én redaktør måtte bære byrden alene. Ingen ville være solidarisk ansvarlige – heller ikke myndighetene hvis viktigste jobb er å sikre nettopp ytringsfriheten for alle aktører i Kongeriket.

Som politikere må vi forstå vår rolle. Vi deltar stadig i debatter om hvorvidt en ytring er god eller dårlig, og noen ganger om en ytring er smakfull, uanstendig eller upassende. Men vi er også myndighetspersoner, og når våre grunnleggende verdier angripes er det vår jobb å slå ring om selve retten til å ytre.

Redaksjonen i Charlie Hebdo er nådeløs i sin maktkritikk. Gjennom hele sin historie har de utfordret etablerte ideer innenfor politikk, finans og religion – inkludert islam. Ytringsfrihetens grenser tillater å krenke. Det betyr likevel ikke at det er noe mål å krenke mest mulig til enhver tid, men noen ganger er det nødvendig.

Øverlands nyttige maktkritikk

Da Arnulf Øverland holdt sitt berømte foredrag – «Kristendommen – den tiende landeplage» i 1931 – ga det sterke reaksjoner. Øverland ble anklaget for blasfemi og brudd på straffeloven. Etter selv å ha ført saken i rettsvesenet ble han frikjent. Budskapet var innenfor ytringsfrihetens grenser. I historiens etterpåklokskap var Øverlands maktkritikk nyttig for den norske kirkebevegelsen til tross for at mange opplevede ytringen som krenkende.

Religionsfrihet er en fundamental rettighet i et liberalt demokrati. Likeledes er religionskritikk en fundamental del av ytringsfriheten. Når tegnere karikerer Profeten vil mange muslimer oppleve å bli krenket og såret. Det eneste svaret er likevel å forsvare ytringsfriheten. Det verste svaret er vold, terror og ekstremisme.

Våre reaksjoner etter terrorangrepet på Charlie Hebdo vil være med å avgjøre hvor grensene for ytringsfriheten vil gå i fremtiden. Alle som uttrykker seg krenkende må ha et bevisst forhold til en slik uttrykksform, men vi vil alltid forsvare retten til å utøve religionskritikk. Slik kan vi bevare ytringsfriheten i dagens form.

Morgenbladet: All things must pass

Jeg skriver hver fjerde uke på baksiden av Morgenbladet.

Alt er forgjengelig

Mono no aware. Japanerne har et vidunderlig uttrykk. Hver vår blomstrer kirsebærtrærne og japanerne samler seg for å feire. De vakre hvit-rosa blomstene står bare i noen få, stakkarslige uker. Så er det hele forbi. Mono no aware er vissheten om alle tings forgjengelighet, og den melankolien man føler ved selve det at skjønnhet blomstrer og så visner hen. Det fyller oss både med en glede over at vi får overvære det vakre mens det finnes, men samtidig med vemod over at det ikke vil vare. Mono no aware.

All things must pass, het det, litt mer likefremt, hos George Harrison.

Jeg tenkte på det nylig da jeg leste at Oslo kinos program ikke lenger vil være å finne i Aftenposten. Jeg hadde ikke lagt merke til det selv. For lenge siden begynte jeg å sjekke kinoprogrammet og bestille billetter på en app. Allikevel ble jeg litt vemodig. Det var nok et steg på veien mot en verden som jeg vet kommer, men som jeg ikke er helt sikker på om jeg vil like så godt.

Jeg vet at de neste årene vil bli en uendelig rekke nyheter av samme art. Slik hattemoten for herrer og jukeboksen ble borte, slik vil snart den siste videokiosken bli lagt ned, den siste bli CD-en solgt og – kanskje – den siste papiravisen bli lest.

Åh! Papiravisene! Jeg kan skumme mine nyheter på mobiltelefonen, bla i utgaver på Ipaden, men det jeg liker med papiravisene er noe mer enn innholdet. Jeg liker den lille turen ut på trappen for å hente dem om morgenen. Jeg liker å sortere bilagene på lørdag til akkurat den rekkefølgen jeg vil lese dem i (Lørdagsbilaget til DN og Klassekampens litteraturbilag til slutt). Jeg liker å vaske vekk trykksverten fra fingrene etterpå.

Tilsynelatende er det små, uviktige vaner og rutiner, men livet består av slike. Og når de samles og forsterkes – når vi alle sammen har de samme vanene og rutinene – utgjør det intrikate og kompliserte mønstre som vever de tradisjonene som binder et samfunn sammen.

Nostalgi som automatisk respons-stimuli på minner fra tidligere tider er dypt menneskelig. DeLillos har gjort en karriere på slike minner (og før var det faktisk morsomt med sne). Det er isen som forbindes med sol og sommer, sangen som forbindes med den første kjærligheten eller den gamle stadion med sitt verdenskjente brøl. Men er det noe mer i dette enn privat nostalgi – litt vemodig, men verden går videre?

Oslos tidligere kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen kommenterte i Aftenposten at bortfallet av de trykte kinoannonsene også representerer bortfallet av en felles erfaring: «Når annonsebildet i landets hovedstad plutselig lar kinohusene med filmkulturen bli borte vekk – så svekkes fellesrommet for oss i byen, i alle aldre og sosial sammenheng.»

Mon det. For i all denne endringen, i alt som blir borte, ligger det også en forbløffende kontinuitet. Kinomatografen ble oppfunnet på slutten av 1800-tallet. Over hundre år senere – etter radioen, fjernsynet, dataspillene, Internett og Internett 2.0 – lever den fortsatt. Mennesker samler seg en helt vanlig tirsdag, i en hvilken som helst by i landet, for å sitte i mørket og se film sammen.

Jo, det handler om bildene og lydkvaliteten, men også om å oppleve noe sammen. Om å ta med venner eller snike en hånd inn i en annen hånd, om latter, gisp eller skrik som runger i salen. Og dette behovet for å gjøre noe sammen har overlevd hjemmekino og surroundlyd i stuen, og vil overleve også kinoannonsens bortfall i Aftenposten. Kontinuitet.

«Men are we and must weep when even the shade of that which once was great is swept away», skrev den engelske poeten William Wordsworth etter at Napoleon hadde knust de siste rester av den venetianske republikken. Den hadde eksistert i tusen år. Alt er forgjengelig. Men vi behøver ikke å felle tårer før vi må.

Morgenbladet: En liten grå mann

Jeg skriver hver fjerde uke på baksiden av Morgenbladet.

– Jeg er i tvende sinn

 

Det sitter en liten, grå mann på skulderen min og spør om jeg ser på universitetene som underbruk av staten.

På innerlommen har jeg en liten notatbok. I den noterer jeg ideer, tanker, morsomme sitater og bra steder jeg har spist. Jeg noterer også ideer til artikler jeg vil skrive. Det siste året har listen vokst. Tiden – jeg forbanner dens elv! – strekker ikke til.

En av artiklene skal bli en guidet rundtur i min egen tvil. Den skal hete: «Er det mulig å være universitetskonservativ i 2014?»

Når forsvant det gamle universitetet?

Jeg vet ikke, men en av dets gamle kjemper, avdøde professor Asbjørn Aarnes, mente i samtaleboken Ut av fatning at det første støtet kom med 68’ernes kamp mot alle gamle autoriteter. De rev ned det som var, men visste ikke helt hva som skulle settes inn i stedet. Dét banet veien for markedstenkning, målstyring og hele NPM-fandenskapen som nå rir Norge som en mare, skal vi tro de samme 68’erne.

Men så mektige var neppe 68’erne. I mellomtiden skjedde det også noe annet. Universitetene gikk fra å være et privilegium for de få til en mulighet for de mange. Masseuniversitetet ble født. Universitetet som ikke bare skulle gi utdannelse og dannelse, men også utdanne til arbeidslivet; som ikke bare tiltrakk seg ungdom med akademiske ambisjoner, men også alle andre. Spørsmålet til humanister som teknologer ble nå: Det er fint med universitetsutdannelse, men hvordan er dette relevant for arbeidslivet?

Gir det mening å være universitetskonservativ i 2014? Jeg er i tvende sinn, og debatten om ansatt eller valgt rektor – omtalt i Morgenbladet i forrige uke – er et utmerket eksempel. Behovet for en slagkraftig ledelse tilsier at rektor ansettes for sine ferdigheter, snarere enn velges på et universitetspolitisk program. Det tilsier at man skiller klart mellom den administrative ledelsen og styret. Mange stiller med rette spørsmål ved hvorfor universitetene skal holde seg med en helt særegen ledelsesmodell.

Jeg tenker ofte slik. Vi bør ansette rektorer. Alle sammen. Men så sitter det en liten, grå mann på min høyre skulder. Han har tweedjakke, røker pipe og har dyp innsikt i vår klassiske arv. Han hvisker: «Men universitetene, da. Universitetene! De er ikke et underbruk av staten, ikke utdanningsfabrikker. Universitetene er autonome institusjoner som skal fremme både kunnskap og dannelse, som skal være korrektiver også til staten og markedet. Skal vi virkelig bryte med en århundrelang tradisjon for at universitetet selv velger sine ledere?»

Det han sier har en sterk følelsesmessig appell til meg. Samtidig er det en grunn til at den lille, grå mannen går i tweed og røker pipe. Han hører liksom ikke helt til i vår tid. Jeg er ikke sikker på om han har fått med seg fremveksten av masseuniversitetene. Jeg er ikke sikker på at han forstår hvilke kompliserte og store organisasjoner moderne utdanningsinstitusjoner er blitt. Jeg tror ikke han har tatt høyde for at universitetene må ut av sin sfære for å forholde seg til de store utfordringene i vår tid, ikke minst må de samarbeide med næringslivet. Jeg er vel heller ikke helt sikker på om han har sett på valgdeltagelsen ved universitetene våre, eller vurdert hva som faktisk ville skjedd om en student ble valgt til rektor ved Norges største læringsinstitusjon. Ingen av disse punktene tilsier at ledelsen må være ansatt, men de sier noe om at universitetenes utfordringer endrer seg. Spørsmålet er om gårsdagens ledelsesmodell er tilpasset fremtidens utfordringer. Jeg er som sagt i tvende sinn, men en dag vil jeg få tid til å skrive den artikkelen.

Morgenbladet: Radikal islamisme for fem år siden

Jeg skriver hver fjerde uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen finnes her.

Fem år er kort og lenge siden

Å lese avisdebatten om radikal islamisme fra fem år siden er som å gå inn i en annen tid, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

«Radikal islam er ikke et problem i Norge i dag», sa Støre for bare fem år siden.

Den 29. februar 1948 gikk Einar Gerhardsen på talerstolen på Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Bakteppet var at Sovjetunionens marionetter hadde tatt makten i Tsjekkoslovakia to dager tidligere. Utenrikspolitikk var blitt innenrikspolitikk, og Gerhardsens håndfaste oppgjør med NKP og kommunismen befestet Norges vei inn i Nato og den brede arbeiderbevegelsens faste front mot totalitære krefter. I dag har vi igjen en situasjon hvor trusselen utenfra gir gjenklang i miljøer her hjemme. Rundt femti nordmenn har reist til Midtøsten som fremmedkrigere, ifølge PST, som antar at mørketallene er store.

Historiske analogier skal man bruke med varsomhet, og det er store og vesentlige forskjeller på trusselen fra radikal islamisme og trusselen fra den totalitære kommunismen – selv om de begge har og hadde sine heiagjenger her hjemme. Som jeg har skrevet om på baksiden tidligere (i november 2010), var Sovjet en geopolitisk trussel med atomvåpen og et klart, globalt ideologisk budskap. Den største faren fra de radikale islamistene er terroraksjoner og destabilisering av eksisterende stater, som Irak og Pakistan. Men at også de radikale islamistene har et klart, ideologisk budskap med globalt nedslagsfelt, er blitt klart for alle som vil se.

Det er ikke nytt. Derfor er det slående å se på debatten om radikal islamisme for bare fem korte år siden. I mars 2009 gikk Arbeiderpartiets daværende partisekretær, Martin Kolberg, ut med en kraftig advarsel i avisene: Radikal islam hører ikke hjemme i Norge på noen som helst måte, og det vil vi bekjempe, sa han, ifølge NRK (12.03.09). I dag er det en ukontroversiell uttalelse, etter fremmedkrigerne, Syria, IS, Profetens Ummah og den store markeringen mot radikalisme i sentrum av Oslo. Men i 2009 var dette forsidestoff som skapte uro i Norges største parti.

Påtroppende stortingskandidat Jonas Gahr Støre tok indirekte avstand fra Kolbergs uttalelser. «All retorikk som kobler muslimer med fare, vold og terror må vi slå ned på, vi må ikke stigmatisere folk ut fra hvilken religion mennesket har», sa Støre til NRK (12.08.09). Han ville heller snakke om «det nye vi» og at alle nordmenn tilhører en eller annen minoritet. «Radikal islam er ikke et problem i Norge i dag», sa Støre for bare fem år siden. Det var og er oppsiktsvekkende. Da var radikale, ekstreme islamister for lengst i PSTs søkelys.

Fra politisk kommentarhold var det ingen tvil om hva dette betød. På en meningsmåling hadde Fremskrittspartiets oppslutning økt, mens Arbeiderpartiet hadde laber oppslutning. Kyrre Nakkim, NRKs sjefkommentator, mente at Kolbergs utspill var taktisk begrunnet: «Vi kan ikke lese Kolberg på annen måte enn at Arbeiderpartiet forsøker å spise seg inn på den politikken Frp vokser på.»

Det var med andre ord ingen annen grunn til å advare mot ekstremistisk islamisme enn at Kolberg trodde Arbeiderpartiet kunne tjene noen skarve prosentpoeng i det kommende valget. Men kanskje – bare kanskje – advarte Kolberg mot ekstremistiske og udemokratiske krefter fordi han, som Einar Gerhardsen med kommunistene, så hva trusselen faktisk besto i.

Da som nå var det mørkere krefter som gjerne ville generalisere og utnytte kampen mot islamismen i sin kamp mot alle muslimer. Det kompliserte bildet. I dag tror vi ikke lenger at vi må lukke øynene for truslene av hensyn til det store flertallet av muslimer.

«Vi skal kjempe mot kommunistene med demokratiske midler og åndelige våpen», sa Gerhardsen, «I en tid som denne hviler det et stort ansvar på alle politiske partier og deres tillitsmenn, på alle organisasjoner og på pressen. Hvis en noen gang skulle ha rett til å stille krav om saklighet og anstendighet i den offentlige debatt, så burde det være i en tid som den vi nå gjennomlever.» Det var godt sagt av tillitsmannen.

 

Morgenbladet: Det personlige er politisk

Jeg skriver jevnlig på baksiden av Morgenbladet.

Det personlige er politisk. Ja, fordi du insisterer på å blande deg.

Fafo-festen er blant de større begivenhetene i hovedstadens hagefestkalender, et slags Øyafestivalen for akademikere, politikere, embedsverk og andre tilliggende herligheter som pressen. Amandaprisen i Haugesund har sine røde løpere hvor filmkjendisene kan vise seg frem. På Fafo er det wraps, øl og diskret hvisking «se, der er Odd Karsten Tveit» og «oi, nå har [fyll inn navn] tatt en for mye» etc. På nettopp denne festen ble jeg stående i samtale med en journalist.

I løpet av de siste månedene har jeg flere ganger fått spørsmål om hvor mye pappaperm jeg skal ta ut. Å ta ut pappaperm er åpenbart ikke først og fremst et valg jeg tar sammen med min kone, med tanke på hva som passer best for oss, og hva som er best for vårt barn. Pappaperm er som å kjøpe en ny bukse på ungdomsskolen. Det er en identitetsmarkør. Å ikke ta ut pappaperm er like håpløst som da jeg som 13-åring insisterte på at Cubus’ billigmerke Bossilini var like bra som Levis’. Sosialt selvmord. Bortsett fra i deler av finansbransjen, skal vi tro Dagens Næringsliv i sommer. Der er det å ikke ta ut pappapermen like stilig som dyre, sveitsiske klokker.

Mange spør altså om pappapermen, og de aller fleste følger opp og lurer på hvorfor jeg skal ta ut permisjon når jeg vitterlig har sagt at jeg ikke er tilhenger av en egen fedrekvote, men mener familiene skal få bestemme selv. Oversatt til deres språk har jeg sagt at pappaperm er for pyser og kvinner, jeg skal på jobb. Det er litt pussig.

Jeg er alt i alt en nokså liberal mann, og selv om mine personlige oppfatninger kan ligge litt på den konservative siden, er det sjelden mer konservativt enn at det kan oppfattes som et mildt eksotisk innslag i den urbane og utdannede middelklassen. Som en spanjol i bunad. Jeg synes likestilling er bra, vil at homofile skal få gifte seg og er bekymret for skadelige kjønnsrollemønstre som gir unge jenter (og gutter) et skjevt syn på hva de kan bli. Jeg tror til og med jeg er feminist, selv om jeg ler av Radioresepsjonen. For mange er det derfor noe som skurrer. Listen over skurr kan gjøres enda lengre:

Jeg synes Segway ser kjempeteit ut, men er for å tillate Segway.

Jeg avskyr pengespill og blir litt irritert på kona når hun spiller Lotto, allikevel er jeg for å tillate pokerturneringer.

Jeg skulle gjerne sett flere jenter som velger guttedominerte yrker og omvendt. Flere menn i barnehagen og flere kvinner på byggeplassene. Allikevel er jeg svært skeptisk til kjønnskvotering.

Jeg likte godt både Rosemarie Køhn og Gunnar Stålsett som biskoper, allikevel mener jeg Kirken burde fått bestemme selv hvorvidt de skulle ha dem.

Og jeg mener pappaperm er både bra og viktig, men synes det skal være lov å dele den med mor for de som ønsker det.

For mange er dette en oppvisning i politisk maktesløshet. For meg handler det om skillet mellom det private og det politiske. Ja, resultatet av de mange små og store valg folk gjør i hverdagen blir til mønstre som er tydelige sett fra oven. Men for den enkelte som velger der og da, føles det neppe som et politisk valg å bli barnehagelærer fremfor ingeniør. «Jo, men», vil man innvende, disse valgene tas jo ikke i et vakuum. Det er en grunn til at folk og familier velger som de gjør. Selvfølgelig! Det frie individ som velger helt uten kontekst, er en illusjon. Men når Leif først har valgt å bli rørlegger i stedet for frisør, føles neppe valget mindre reelt bare fordi det er tradisjonelt.

Politikken er ikke maktesløs, og vi kan gjøre ganske mye. Men politikken bør gjøre mindre enn den i ytterste konsekvens kan. Fordi noen valg skal få være private. For eksempel synes jeg altfor fulle folk er usjarmerende. Men hvorvidt man vil drikke enda flere øl etter midnatt på Fafo-festen må være opp til den enkelte. Helt til baren stenger, da. Det finnes tross alt en grense.

NRK Ytring: Muligheter for alle unge

Denne kronikken til NRK Ytring er skrevet med utgangspunkt i ideer jeg drøftet i boken Den onde sirkelen.

Muligheter for alle unge

Den mest interessante kontrasten i Norge er mellom paret i jobb som har råd til rekkehus og ferie med familien, og familien på fem hvor foreldrene går på stønad. Mye av norsk politisk debatt handler om hvordan vi skal bøte på konsekvenser og avhjelpe problemer som er oppstått. Det illustreres godt i debatten om forskjeller som har gått i sommer, i kjølvannet av den franske økonomen Thomas Pikettys bok.

Venstresiden ser at forskjellene har økt noe de siste tiårene – også under deres styre – og mener at vi må skattelegge hardere for å få mindre forskjeller. Men den mest interessante kontrasten i Norge er ikke mellom dem helt på toppen og vanlige folk, men mellom vanlige folk og dem som har falt utenfor.

Det er kontrasten mellom paret i jobb som har rekkehus og råd til ferie med familien og familien på fem hvor foreldrene går på stønad. Den norske drømmen handler ikke om å bli rik, men om å få en Toyota, rekkehusleilighet og en trygg jobb. Denne drømmen er uoppnåelig for dem som havner i det jeg har kalt den onde sirkelen. Vi bør med andre ord være mest interessert i å hjelpe dem som faller utenfor, snarere enn å forhindre at bedrifter går bra og at noen tjener godt.

I fjor sommer ga jeg ut boken Den onde sirkelen, som var et forsøk på å beskrive hvilke utviklingstrekk som fører til utenforskap, og skissere noen løsninger for hva vi kan gjøre. Den onde sirkelen er en spissformulering av det norske velferdssamfunnets skyggesider.

Kort forklart er den onde sirkelen slik:
•Norsk skole lykkes ikke med å utjevne sosiale forskjeller – faktisk ser vi at de sosiale forskjellene øker gjennom årene på skolen. Tre av ti elever fullfører ikke videregående opplæring. Et hovedproblem i skolen er at urovekkende mange går ut uten grunnleggende lese-, skrive- og regneferdigheter. Foreldrene deres har ofte lavere utdanning, det er flere gutter enn jenter og innvandrere er overrepresentert.
•De som ikke har fullført videregående utdanning finner vi oftere igjen blant arbeidsledige og trygdede. Velferdssystemet vårt gir ikke alle unge en ny sjanse.
•Det har vært en sterk økning i antallet som får en psykisk lidelse de siste tiårene. Mange av disse er ungdom.
•Sosialhjelp og trygd går i arv. At utenforskapet går i arv, gjør at man går rundt og rundt i den onde sirkelen..

Utenforskap eller nyfattigdom i dagens Norge kan med andre ord ikke isoleres til dårlig økonomi alene – for å sitere landsmoderen, alt henger sammen med alt. I Norge på 2000-tallet er dårlig økonomi ofte et symptom på, snarere enn en årsak til, utenforskap.

Velferdssystemet vårt gir ikke alle unge en ny sjanse. Torbjørn Røe Isaksen Denne beskrivelsen viser at utenforskapet ikke kan bekjempes gjennom økte utbetalinger av for eksempel trygd eller sosialhjelp. For å hjelpe denne gruppen med å bryte ut av den onde sirkelen må vi gå mer grunnleggende til verks – og vi må starte tidlig.

Barnehagen er en viktig arena for å gi en god start i livet, og gode barnehager kan utgjøre en viktig forskjell i et barns liv. Det gjelder spesielt for de barna som kommer fra ressurssvake hjem, eller de fra familier der man ikke snakker norsk hjemme.

Men det er en forutsetning at vi har gode barnehager med nok barnehagelærere, som legger et godt grunnlag for læring. Vi har mange gode barnehager her i landet, men kvalitetsforskjellene mellom dem er store. Særlig viktig er det at alle barn skal kunne norsk når de begynner på skolen, også barn som ikke er født i Norge.

Når det gjelder skolegang ser vi at svært mange unge særlig sliter med matematikkfaget, og svake resultater i matematikk øker betydelig faren for at du faller ut av videregående skole. Vi vet også at voksne med lese- og skrivevansker er overrepresentert både i Nav-statistikken og i fengslene.

Satsing på grunnleggende ferdigheter i skolen, på lesing, skriving, regning, er dermed ikke bare viktig for norsk økonomi, det er også god sosialpolitikk. En av nøklene er lærernes kompetanse, og et viktig bidrag er det videreutdanningsløftet som regjeringen er i ferd med å gjennomføre.

Vi lærer gjennom hele livet, også etter vi går ut av skolen. Arbeidslivet er en viktig læringsarena, og læringen stopper ikke, men skyter gjerne ny fart når man går fra skolebenken og inn i arbeidslivet. Det er bra, men det viser hvordan de unge, som faller ut av skolen og sliter med å komme inn i arbeidslivet, kan bli hengende stadig lenger etter. Vi må bli flinkere til å koble skolen, og særlig yrkesfagene, tettere til arbeidslivet. Hvis det kan bidra til å hindre frafall er det igjen god sosialpolitikk

Den onde sirkelen er en spissformulering av hvilke utfordringer vi har i velferdssystemet vårt. Den dårlige nyheten er at sirkelen hver eneste dag suger nye mennesker inn. Den gode nyheten er at sirkelen kan brytes. Tidligere generasjoner brøt ut av sine onde sirkler, og vi kan bryte ut av vår. Det er ikke enkelt, og det vil ta tid, men det er mulig. Fullt mulig.

Morgenbladet: Om Fellesskap

Den som ikke trenger bystaten er enten et dyr eller en Gud, skriver Aristoteles i Politikken. Helt uten sammenligning (!) så skriver jeg om høyresiden og fellesskap i ukens Morgenbladet.
POLITISK TENKNING Vi trenger fellesskap. Det er ikke et politisk program; det er en konstatering. Vi er ikke, som den engelske filosofen Roger Scruton har formulert det, «citizens of nowhere». Vi er familiemedlemmer, kirkegjengere, speidere, fotballspillere, Røde Kors-medlemmer, naboer, lokalpatrioter og borgere av Norge.
Frihet og individualisme er viktige bestanddeler i høyresidens ideologi, men det er ikke hele arsenalet. Norsk politikk deles ofte inn etter en kunstig motsetning mellom fellesskap og egoisme – det ene til venstre, det andre til høyre – og litt for ofte lar høyresiden det skje. Etter tiår med kamp om de økonomiske kommandohøydene vant liberalismen den økonomiske kampen, men mer frihet og individualisme er ikke universalresepter.
Markedsøkonomien seiret; det er ikke dermed sagt at den er problemfri. Den tyske økonomen og kristendemokraten Wilhelm von Röpke mente økonomien er avhengig av de etiske reservene som finnes utenfor markedet. Markedet må korrigeres av verdier som nestekjærlighet, omtanke og ærlighet. Debatter om grådighetskultur, usunne forskjeller eller materialisme kan ikke besvares med laissez-faire. Når vi snakker om grenser for politikk, må vi også ha en oppfatning av hva som skal finnes på den andre siden av grensestolpene.
I Danmark bruker de begrepet sammenhengskraft om det som gjør en samling individer til et fellesskap. Både den kulturelle individualiseringen, svekkelsen av de tradisjonelle religiøse institusjonene og økt migrasjon og immigrasjon gjør spørsmålet om vår sammenhengskraft brennende aktuelt.
Selv i velutviklede velferdsstater er det grupper som faller utenfor samfunnet. Velferdsstaten kan gi økonomisk støtte, utdannelse eller kvalifisering, men velferdsstaten kan aldri svare på alle menneskelige behov. Til det trengs fellesskapene.
Deltagelse og vedlikeholdelse av demokratiet forutsetter engasjement og deltagelse som høyst sannsynlig bare vedlikeholdes gjennom en levende borgerånd.
Startstedet for borgerlig tankesett er individet, tenker de fleste. Det er i og for seg riktig. Enhver menneskevennlig ideologi må ha den enkeltes ukrenkelige egenverdi som utgangspunkt. Men det neste steget er avgjørende: Individet er ikke født i et sosialt vakuum. Hun er født inn i en sammenheng, inn i et fellesskap.
Dagens høyreside består, grovt sett, av to idéhistoriske strømninger som ble ført sammen av kampen mot sosialismen. Liberalismen var (og er?) en radikal ideologi som ville frigjøre mennesket fra samfunnets bindinger, det være seg ufornuftens åk eller tyngende reguleringer. Liberalister som Richard Cobden, Jeremy Bentham og Thomas Paine kjempet mot adel, kirke og kongehus, og for åndsfrihet og frihandel. Mens de konservative forsvarte det bestående samfunn, ikke nødvendigvis nøyaktig slik det var, men det idéhistorikeren Russell Kirk har kalt «de permanente ting». I begge leire fantes radikale og konservative strømninger – flere av dem åpenbare blindveier – men svært forenklet ser liberalismen individet som suverent, mens konservative tenkere betoner at den enkelte bare kan forstås som en del av en større sammenheng. I denne sammenhengen ligger også det sikreste forsvaret for individets verdighet og frihet.
I bøker som den russisk-amerikanske filosofen Ayn Rands We the living eller George Orwells 1984 er det den totalitære kollektivismen som knuser individet. Bare gjennom å gjenreise individet kan totalitarismen knuses. Det var et viktig ideologisk kamprop mot de totalitære bevegelsene under den kalde krigen, og er fortsatt aktuelt i dag. Men, som ikke minst George Orwell forstod, er ikke kamp for individet det samme som sosial atomisme. Og kritikken av kollektivisme kan lett bli en kritikk av alle fellesskap. Sentrale tenkere for høyresiden (merk: ikke nødvendigvis på høyresiden) ser ikke fellesskapet som en trussel, men som et bolverk mot det autoritære. De dyrker ikke, men frykter en radikal individualisme.
For Hegel er det gjennom den etablerte rettsstaten at det universelle og individuelle forenes, og enkeltmennesket er ikke fullt ut realisert før hun kan finne seg selv igjen i samfunnets normer og konvensjoner. Selv økonomen og filosofen Friedrich A. Hayek, ofte ansett som en av nyliberalismens yppersteprester, legger avgjørende vekt på det han kaller skillet mellom sann og falsk individualisme. Den falske individualismen er rasjonalistisk fundert og mener den enkeltes fornuft er den eneste målestokk på riktig og galt. Den fjerner dermed enkeltmennesket fra det lager av visdom og kunnskap som ligger i institusjoner, normer og verdier.
Franskmannen Alexis de Tocqueville frykter den autoritære majoriteten mer enn noe annet, men mener at dens beste fødselshjelper er individualismen. Individualisme er å trekke seg tilbake fra samfunnets felles arenaer og inn i sin egen lille sfære; det er å bli et privat menneske i ordets strengeste betydning. En slik individualisme vil utslette det Tocqueville kaller les corps intermédiaires, de mellomliggende fellesskapene som står mellom staten og individet og som hverken styres av markedets profittlogikk eller av statens lover. Totalitære stater angriper ikke bare individer, men religiøse samfunn, frivillige organisasjoner, familier som institusjon og frie fagbevegelser.
Det går en rød tråd fra Aristoteles zoon politikon – samfunnsvesenet – til Tocqueville. Den samme betoningen av fellesskapet finner vi hos konservatismens grunnlegger, Edmund Burke, som beskriver «the little platoon we belong to in society». Hos ham har skepsisen til individualismen også en erkjennelsesteoretisk side. Vi er bekymret «for å sette hvert enkelt menneske til å leve på sitt eget forråd av fornuft», skriver Burke, for «individet er svakt, men arten er sterk». Å ta del i fellesskapet er ikke et valg, men en nødvendighet. Den etiske implikasjonen av Burkes syn er et moralsk ansvar som strekker seg videre også til kommende generasjoner.
Ideologiske kart endrer ikke terrenget. Fellesskap blir ikke borte om de ikke får plass i teorien. Men dårlig teori kan gi dårlig politikk, dårlige analyser og dårligere resultater i alt fra velferdspolitikken til byplanlegging.
Venstresiden ynder å fremstille det ideologiske skillet som et mellom fellesskap og egoisme, men retorikken er ofte et kodeord for en større offentlig sektor snarere enn et gjennomtenkt syn på hva fellesskap er. Det er nok en grunn til at høyresiden bør ta debatten. Hva er fellesskap? Finnes det ett stort eller mange små fellesskap? Hvilken rolle har staten i fellesskapet? Høyresiden har en rik idéhistorisk arv å høste fra.
Ideen om det uavhengige individet har noe vakkert med seg, men enda vakrere er tanken om borgeren. Individet hører ikke til noe sted, borgeren er medlem av et samfunn, av et fellesskap, med det ansvar og de forpliktelser som hører til.

Morgenbladet: Og til slutt, berre litt persille

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Jeg ønsker å slå et slag for Ingrid Espelid Hovig.

A walk in the black forest» kan for meg vanskelig bli noe annet enn vignetten til fjernsynskjøkkenet. At de muntre jazzrytmene varsler om at nå skal Ingrid Espelid Hovig i gang med å vise hvordan hun lager sunn, norsk mat igjen, er nærmest indoktrinert i meg.

Da Ingrid Espelid Hovig fylte 90 år denne uken, ble hun hedret av både regjeringen og en rekke andre. Avisene skrev om henne, styresmaktene holdt lunsj for henne, bedrifter, rikssynsere og folk flest gratulerte og roste henne på sosiale medier. Og det med rette. Hun fikk ros for sin formidlingsevne, for å ha lært generasjoner å lage hverdagskost så vel som festmat, for å lære oss å spise sunt. Hun var, og hun er hele Norges matmor.

Jeg var ikke gamle gutten da jeg begynte å se på Fjernsynskjøkkenet med mamma, og av og til pappa. I hvert fall hvis Espelid Hovig skulle i gang med å lage ribbe ble han ropt inn i stua og foran tv. Min oppmerksomhet mot Fjernsynskjøkkenet kan selvsagt ha noe å gjøre med at vi kun hadde én kanal. Men jeg tror også det hadde noe med formidlingsevnen til Espelid Hovig å gjøre. Jeg følte nesten vi hadde en hemmelighet sammen, hun og vi i stua, når hun betrodde «så har me juksa litt».

At jeg jevnlig så på Fjernsynskjøkkenet hadde selvsagt også noe med temaet å gjøre: Mat. Mat er nødvendig. Mat er kultur. Mat er sosialt. Mat er tradisjoner. Mat er noe vi alle har et forhold til. Og på sitt vis fikk Espelid Hovig matlaging til også å virke både enkelt og morsomt. Av og til virket det som hun var i ferd med å få latterkrampe da hun tilsatte maten «littegranne salt». Og i det samme viste at slike målebegrep er relative.

Det er lenge siden det var én fjernsynskokk her til lands. Nær daglig er det mulig å se kjendiser, med ulike bokstaver i alfabetet foran statusen sin, kokkelere på tv. 4 stjerners middag, MasterChef og Hellstrøm inviterer, for å nevne et lite knippe.

Mat og ernæring er det mange kjendiser som er opptatt av. Og noen trekker tanker om mat og kosthold enda lenger enn til å være næring, kos og tradisjoner. I forrige uke arrangerte Gunhild Stordalen konferansen EAT, som skal få oss til å ha et «bærekraftig kosthold». Til konferansen var det invitert 400 ledere fra 28 land og tre kongehus for å diskutere utfordringer og muligheter ved å se på mat, helse og naturens ressurser under ett. Globalt. Min egen regjering har utnevnt kjøpmann Stein Erik Hagen til å lede en arbeidsgruppe som skal bidra til sunnere kosthold. Hagen har slanket seg 17 kilo, og fetet opp kontoen med blant annet Rimi-butikkene.

Vi kaster mer mat, men samtidig blir vi tjukkere. Nordmenns kroppsvekt har økt de siste tyve årene, min egen inkludert. Kostholdssykdommer øker og vi spiser for mye fett og sukker. Noen røyker også! På tross av en langvarig innsats for å gjøre livet surere for røykerne.

Vel og bra med helsesatsinger, ja, viktig er det. Men et perspektiv er i ferd med å dø. Den liberale filosofen John Stuart Mill skrev i sin klassiker On Liberty at frihet også innebærer retten til å bestemme over sin egen kropp. I et moderne velferdssamfunn kan selvfølgelig en slik frihet bli til kostnader på statsbudsjettet, men likefullt er det liberale prinsippet sentralt. Selv bevæpnet med all verdens gode formål må det være noen grenser for overstyring og regulering av den enkeltes helse.

Ikke noe galt om verken EAT eller Hagen, men jeg holder fortsatt en knapp på hele Norges matmor, den liberale venstredamen Ingrid Espelid Hovig. Hun snakket ikke bare om sunnhet og kosthold, men viste det frem med entusiasme og glede. Uten moralisering, bare med en liten kvast persille.

 

Høyblokka — bindeleddet

Høyblokka blir stående. Både økonomer og kritikere av moderne arkitektur vil bli misfornøyde.

Som så mange andre, har jeg mine meninger om arkitektur og byplanlegging. Jeg har ingen faglig bakgrunn for mine meninger, men litt kan man jo tillate seg selv om man ikke er ekspert, men bare skal bo med byggene. Jeg er ikke blant de mest konservative eller klassisk orienterte, men også skeptisk til svært mye samtidsarkitektur, særlig fordi bymiljøene rundt sjelden får det livet man forestiller seg (eller seg på tegningene).

Høyblokka er hjertet i regjeringskvartalet. Det er noe verdig med bygget i all sin høye renskårenhet, men samtidig har funksjonalismen/modernismen aldri vært den stilen som har appellert mest til folk utenfor arkitektmiljøene. Hvorfor bør da Høyblokka bli? Det er både lite økonomisk, og et bygg svært mange mener er lite pent.

Jeg har i hovedsak lent meg på en begrunnelse, og unnlatt å vurdere byggets kvaliteter eller manglende sådanne: Høyblokka vil bli bindeleddet mellom det som var og det som kommer. Et nytt regjeringskvartal må ta med seg noe av det som ble angrepet. Høyblokka er symbolet på statsadministrasjonen. Å rive den ville være å forsøke å kutte båndene til fortiden.

Benytter for øvrig anledningen til å anbefale En sort bok om arkitektur. Artig og interessant!

 

Morgenbladet: Shalom, Israel

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Shalom, Israel

Israel er et av de få landene vi ennå kan være for eller mot.

Da Shimon Peres sist søndag steg opp for å tale til forsamlingen i synagogen i Oslo, gikk det et historiens sus i lokalet. Ikke fordi det var første israelske statsbesøk noensinne, ikke fordi vi i år feirer en grunnlov som også inneholdt vår skammelige jødeparagraf, men på grunn av Peres selv.

Den nitti år gamle presidenten legemliggjør Israels historie. Dets ekstatiske øyeblikk, dype og mørke daler, kriser og håp. Fra Israels opprettelse i 1948, krigen mot og utdrivelsen av palestinerne (al-Nakba – katastrofen – som palestinerne kaller det, ble markert denne uken), kampene mot de arabiske nabolandene, seirene, undertrykkelsen, intifadaene, bombetruslene og fredshåpet som ble tent og så slukket med en kule – Shimon Peres var der.

Han ble hilst som tidligere fredsprisvinner, en som vekker minner om Oslo-prosessen. Men han ble også møtt av demonstrasjoner. I spissen for en av dem sto AUF-leder Eskil Pedersen. Det er en historisk ironi at den unge sosialdemokraten protesterer mot den gamle sosialdemokratiske kjempen som hadde David Ben-Gurion som sin mentor.

Det er paradoksalt, for utenfor den kristne grasroten har vel Israel knapt hatt en bedre venn i Norge enn Arbeiderpartiet. De beundret de jødiske sosialistenes kamp for å bygge en bedre verden midt i ørkenlandskapet. Vennskapet var sterkt.

I dag er det i beste fall lunkent. Den siste varmen ble kanskje brukt nettopp på avtalen i Oslo. Israels arbeiderparti er for lengst blitt en skygge av seg selv. Deres siste høydepunkt var da freden syntes oppnåelig, men da det håpet ble slukket, snudde folket seg mot høyrepartiet og erke­fienden Likud. Shimon Peres var der. Og ble værende.

Også for demonstrantene var det Israel mer enn Peres de demonstrerte mot. Hvorfor skulle de ellers samle seg mot en av de mennene som faktisk har talt fredens sak, og kommet så nær å oppnå den? En fredsdue har Peres aldri vært, men det er en luksus nesten ingen unner seg i et land som Israel.

Hvorfor vekker Israel så sterke følelser? Det er et av få land vi kan være for eller mot, et land man kan legge sine verdier i enten i positiv eller negativ forstand. Det er ikke mange slike land igjen etter Sovjetunionen og apartheidtidens Sør-Afrika. Jeg kommer bare på USA i samme kategori.

Vi kan være kritiske til regimer, som Putins i Russland, men det gir liten mening å være mot Russland. På samme måte gir det liten mening å være for Japan, Brasil eller Kamerun annet enn i fotball-VM. Israel kan man være for. Fordi Gud mener det, fordi de er som oss, fordi de har et demokrati eller fordi de er en spydspiss for vesten i Midtøsten.

Eller mot. Fordi landet er et brohode for imperialisme, fordi det er jødisk, fordi det er en undertrykker eller fordi det er en spydspiss for vesten i Midtøsten. Mot, slik man er mot en ide eller et parti. Det kan være gode eller dårlige grunner, det er ikke poenget her.

Jeg har lenge irritert meg over dette, en snusfornuftig irritasjon over av vi ikke kan diskutere nøkternt uten de sterke følelsene. Men da jeg så den nittiårige kroppen til Peres gå sakte opp mot talerstolen i Oslos synagoge, og tenkte på hans historie, jødenes historie og Israels historie, da forsto jeg at det kanskje aldri blir mulig.

Slik vi aldri vil kunne snakke om Jerusalem bare som en by. Det er israelernes velsignelse og tragedie, og den syntes jeg å se også i Shimon Peres.

Klassekampen: Orwells England

Lørdag hadde jeg en lengre kronikk om George Orwell i Klassekampen. Den er dessverre ikke på nett. Dette er den litt lengre og uredigerte versjonen.

Orwells England

Det er ikke det at George Orwell ikke var sosialist. Han var bare så mye, mye mer.        

Av Torbjørn Røe Isaksen

”Endelig tror jeg på sosialismen, noe jeg aldri gjorde før”, skrev i George Orwell under den spanske borgerkrigen i juni 1937. Orwell tilhørte venstresiden, men hans bøker og essays appellerer langt bredere fordi hans ideologiske tilfang er langt bredere. Her finnes dype innsikter som, av mangel på bedre uttrykk, må kunne kalles både liberale og konservative.

Eric Blair døde i 1950. Under pseudonymet George Orwell produserte han et forfatterskap som med jevne mellomrom fremheves som et av de fremste innen det engelske språkområdet. Det er forståelig at Mimir Kristjansson i Bokmagasinet 12. april vil fremheve at Orwell den antitotalitære faktisk var sosialist. Problemet er at han ender med en mer blodfattig og blekere forfatter enn virkelighetens Orwell. Kristjanssons artikkel blir paradoksalt nok en hyllest som gjør objektet mindre interessant enn han egentlig var. Det er som å hevde at det som gjør avdøde Christopher Hitchens leseverdig er at han forble på venstresiden.

Anti-totalitær

Kristjansson deltar i en kamp som mange andre har tatt del i. Det er absurd – i det minste pussig all den tid mannen har vært død i over femti år — å hevde at Orwell i dag ville støttet de neokonservative eller bekjent seg til liberalismen. Like galt blir det å se bort fra Orwells politiske holdninger. Han var på venstresiden, inntil det siste. Særlig i den økonomiske politikken var han på 30-tallet radikal, og han var overbevist om at fascismen bare kunne bekjempes gjennom sosialisme. Men Orwell var så mye, mye mer, og nettopp i dette er det hans brede appell ligger. Venstresiden bør så absolutt lese ham, Gud vet at Orwell er langt mer innsiktsfull enn mange andre på den kanten. Men ”ta ham tilbake”? Nei, ikke søren. Orwell tilhører oss alle.

Leseren får tilgi at denne artikkelen ikke viser frem George Orwell i hele sin imponerende velde. Jeg har konsentrert meg om å balansere inntrykket, og å peke på noen temaer i Orwells forfatterskap som Kristjansson har sett bort ifra eller oversett.

Mange har gjort et stort poeng av at Orwell før han dro til Spania, kalte seg en ”tory anarchist”, en motsigelse all den tid toryisme står for tradisjon, kirke, og nedarvede normer, mens anarkisme snarere står for det motsatte. Orwell ble radikalisert av borgerkrigen i Spania som samtidig bekreftet hans skepsis til sovjetkommunismen. Kristjansson bruker dette som utgangspunkt for å male Orwell som en anti-totalitær tenker som mener problemet ikke er ”revolusjonens ideer, men at de blir revidert (…)” slik at selv den grunnleggende likheten mellom dyrene på Animal Farm til blir forlatt. At Orwell gjennom hele livet stod på en grunnmur av frihet og likhet, er riktig, men å redusere ham til en slags revolusjonær puritaner som først og fremst anklaget Stalin for å ”svikte saka” er lite overbevisende. Da har man også gått glipp av noe av hovedpoenget i boken: Problemet er ikke at Snøball (Troskij) taper maktkampen mot Napoleon (Stalin), men at revolusjonens dynamikk leder til at de mest hensynsløse får makten.

Flere Orwell

Det er én Eric Blair, men finnes det én George Orwell? Som forfatter er han mest kjent for romanene 1984 og nevnte Animal Farm, men det er i essayene og bokanmeldelsene at Orwell virkelig kommer til sin rett. Og det er her vi finner kjernen i hans tankegang, og essensen i hans utvikling. Orwell tenker nemlig – også over egne standpunkter. Han er revet av tvil og tvisyn, han finner storhet i det han er kritisk til og nedrighet hos dem han egentlig burde føle seg knyttet til. Noen ganger virker han å mislike dem som kritiserer det han selv er kritisk til, men på galt grunnlag, mer enn det kritikkverdige selv. Han er ofte ambivalent, men uten å miste sin brodd.

Samtidig, på tross av alt dette, går det noen røde tråder gjennom hans forfatterskap:

Orwell er engelsk. Veldig engelsk.  Han kaller sitt hjemland ”det mest klassepregede landet under solen (…) et land av snobberi og privilegier som styres av de gamle og tåpelige” (s. 303). Men så, i neste setning, antitesen: ”Men i hver beregning av det [landet] må man ta høyde for dets følelsesmessige enhet, tendensen i nær alle innbyggere til å føle seg like og handle sammen i øyeblikk med dyp krise”. Den som lurer på hvordan et lands kultur og nasjonale karakteristikker kan beskrives, kan lese Orwells beskrivelse av England i essayet ”The Lion and the Unicorn: Socialism and the English Genius” hvor han kommer nærmere å beskrive dette enn all verdens sosiologer og statistikere til sammen kunne klart.

Det er liten tvil om at Den annen verdenskrig forandret Orwell. Etter den spanske borgerkrigen hadde han blitt aktiv i et lite, radikalt arbeiderparti og slåss for fredssaken under parolen at kapitalisme og imperialisme ikke var annerledes enn borgerskapets fascisme på kontinentet. Så melder han seg ut av partiet, og starter noe som ikke kan kalles annet enn en kampanje mot den radikale venstreintelligentsiaen og pasifismen. Slik minner han kanskje om andre revolusjonære, som vår egen Nordahl Grieg, som under krigen oppdaget at jo, proletariatet hadde et fedreland. I ”My Country, Right og Left” forteller han hvordan han har en drøm dagen før Sovjetunionen og Tyskland undertegner en ikke-angrepspakt, og gjennom drømmen forstår han at han er ” a patriot at heart”. Krigen vekket patriotismen hos mange, men hos Orwell er det ikke en plutselig omvendelse. Det er fundament som ligger der hele tiden. Selv i sin bitende nekrolog over poeten og forfatteren Rudyard Kipling, som han kaller både vulgær og anklager (med rette!) for å ukritisk hylle den engelske imperialismen, avslutter han med et visst vemod med et ønske om å komme med en slags hyllest til ”historiefortelleren som var så viktig for meg i min barndom”.

Hva er det Orwell finner i den engelske patriotismen? Hva er det de venstreintellektuelle radikalerne ikke har forstått, ikke vil forstå? Det illustreres godt av tre artikler. Foruten den nevnte ”My Country, Right or Left”, en bokanmeldelse av Malcolm Muggeridges (for øvrig en venstreintellektuell som senere ble en ivrig anti-kommunist og konverterte til kristendommen) The Thirties, og en bitende artikkel om H.G. Wells, ”Wells, Hitler and the World state”.  I førstnevnte skriver Orwell om hvordan han fortsatt føler det som en form for blasfemi å ikke reise seg under God save the King: ”That is childish, of course, but I would sooner have had that kind of upbringing than be like the left-wing intellectuals who are so “englightened” that they cannot understand the most ordinary emotions.” Han sammenligner den kommunistiske kampgløden med nettopp patriotismen. I sin kritikk av Wells er han enda mer bitende: ”What has kept England on its feet during the past year?” Svaret er primært ”the atavistic emotion of patriotism”, som ”the last twenty years the main object of English left-wing intellectuals has been to break this feeling down, and if they had succeeded, we might be watching the SS men patrolling the London streets at this moment.” Som han skriver i ”My Country”: «It is all very well to be «advanced» and «enlightened», to snigger at Colonel Blimp and proclaim your emancipation from all traditional loyalties, but a time comes when the sand of the desert is sodden red and what have I done for thee, England, my England? As I was brought up in this tradition myself I can recognize it under strange disguises, and also sympathize with it, for even at its stupidest and most sentimental it is a comelier thing than the shallow self-righteousness of the leftwing intelligentsia.»

Selv om dette sitatet også har en viss ambivalens, bruken av begrepet ”what have I done for thee, England, my England” avslører noe av tvisynet som når han ikke reiser seg under kongesangen. Like fullt er budskapet utvetydig. Det kan kanskje sammenlignes med den indiske kommentatoren Khuswant Singh som stadig beskrev hjemlandet som et møkkaland (a dung heep), men understreket at ”det er mitt møkkaland”.

Ingenting av dette gjør Orwell til en konservativ, selv om jeg vil argumentere for at det er en konservativ innsikt. Han blir ikke mindre sosialistisk, men mer noe annet. Det han reagerer på med de venstreintellektuelle, igjen og igjen, er ikke deres likhetsidealer, men deres blodfattige menneskesyn, deres flukt fra virkeligheten og inn i teoriens verden. De venstreintellektuelles kliniske, rasjonalistiske, velplanlagte, organiserte, teknokratiske og naive menneskesyn hvor det bare er plass til fornuft og veloverveide antagelser, og hvor frykt, ære, troskap og patriotisme er borte. Ikke bare følelser de ikke kan forstå, men som de forakter og aktivt motarbeider. Det er ikke, som i Kristjanssons essay, en parentes eller vag antydning når hesten Molly ikke får bære sløyfe eller andre menneskelige pyntegjenstander. Det er etter min mening Orwells pièce de résistance. Jeg forstår at ikke alle er enige, men å ignorere denne delen av Orwell gjør ham til en pappfigur. Bare slik kan man forstå hvorfor Orwell hevder at den unge kommunisten som døde i Spania var ”public school to the core” (privatskole helt inn i kjernen).

Heller ikke dette er en kritikk av sosialismen som sådan, like lite som kritikken av det totalitære er det. Men det er en kritikk av en type sosialisme og en type menneskesyn. Med et forslitt uttrykk fra vår egen tid, kan vi kanskje si at Orwell kritiserte den overdrevne politiske korrektheten.

Dagens venstreside bør lese George Orwell, slik også høyresiden, upolitiske, apolitiske, kristne og hedninger bør gjøre det. Fordi Orwell peker på noen sentrale svakheter ved den radikale sosialismen, ikke bare i dens totalitære utgave, men også i dens menneskevennlige, milde utgave. Allikevel er dette bare en liten del av gleden ved å lese ham. Språket, spissformuleringene, undringene og de spisse konklusjonene, ambivalensen og aktivismen, og – ikke minst – den type innsikten i hva som driver mennesket, i de følelser og krefter som alltid hviler under overflaten.

Orwell stod nok til venstre, men han tilhører ingen. Som de fleste store tenkere, vrir han seg unna akkurat når du tror du har ham.

Alle sitater er hentet fra George Orwells samlede essays fra Everyman’s Library Classics & Contemporary Classics.

Morgenbladet: Skikkelig gammel

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen kan leses her.

Skikkelig gammel
Alt med måte. Også opprør.

Den yngre generasjonen er mer konservativ enn sine foreldre, hevder forfatter og feminist Marta Breen i boken Født feminist.

Jeg har lenge ment det samme. Breen beskriver en foreldregenerasjon som ignorerte tidsklemma, arrangerte politiske møter, deltok, kjempet og skilte seg. Dagens yngre generasjon er mer konservative, romantiske og positive til kjernefamilien.

Selv om den store vekkelsen hjemsøkte vårt land på 1970-tallet, lot det store flertallet seg aldri frelse. Folk flest er nesten alltid mer konservative enn radikalerne. De fleste røyket aldri hasj i Slottsparken, eller hyllet Mao, gikk i tog mot atomvåpen eller (for den saks skyld) så Sex Pistols spille på Pingvin Club i Oslo.

De gikk på jobben, laget middag, giftet seg – og skilte seg av og til – passet barna og bakte en kake i ny og ne. Folk flest var aldri på Woodstock eller Kalvøya. Men det er ofte mindretallet som definerer en generasjon, de som fanger den såkalte tidsånden: Den tapte generasjon i mellomkrigstiden, beatkulturen, sekstiåtterne, punkerne, jappene eller nevermind …

Tidsånden. Begrepet er inspirert av Hegel, men brukes av og til synonymt med trender og fads, som engelskmennene sier. Da mister man lett det store bildet.

Ja, det er brudd, men det er også kontinuitet. Slekt følger slekters gang. De store institusjonene forblir, de endres – i noen tilfeller blir de forsøkt ramponert – men de er sterkere enn de mest pessimistiske kulturkritikerne tror. Og mer robuste enn de fleste kulturradikale tror.

Hvis generasjonen på 30 pluss er mer konservativ enn sine foreldre, og ungdomsgenerasjonen er streitere enn på lenge (alkoholkonsumet går ned, de vil ha gode karakterer og gode jobber) kan man selvfølgelig akke seg over ytterpunktene: De som bare vil bake cupcakes, pleie kroppen og la seg forsørge av andre. De er som ml-erne: ytterpunkter.

Alt i alt er det godt nytt at yngre er mer konservative: at de ikke skiller seg over en lav sko, men forsøker å etablere solide familieliv, at de er opptatt av å få en jobb, ikke bare av å realisere seg selv, at de ikke snur ryggen til enhver tradisjon og institusjon av refleks. At de er mindre mottagelige for utopiske drømmerier. At de er mer jordnære, rett og slett. Det er ikke en trussel mot de gode tingene som er oppnådd, men en korreksjon av ikonoklastiske, kramperadikale, gjør-som-du-vil-uten-konsekvenser-verdier.

Velkommen hjem, sier jeg.

Min eneste bekymring kunne vært at en streitere generasjon vil være mindre kreativ, mindre kunstnerisk utfordrende. For samfunnet trenger sine opprørere, sin rock‘n‘roll.

Men slik det aristokratiske England hadde sin Lord Byron, 1950-tallet sine beatpoeter, 1960-tallet sin rock og 1990-tallet sin hip hop, slik vil rebellene fortsette å komme, men i passende doser.

Slik bør det også være. Alt med måte. Også opprør. Tross alt er det ikke «better to burn out than to fade away» for de fleste av oss, vi vil ikke «fuck the police», men ha dem til å etterforske innbruddet på hytta, og når «staten&kapitalet (…) sitter i samma båt» kaller vi det Den norske modellen.

«I hope I die before I get old» ble liksom kampropet for min foreldregenerasjons tidsånd. Jeg håper jeg blir skikkelig gammel.

 

Morgenbladet: Skatteøkning på svensk

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen kan leses her.

Skatteøkning på svensk
Den svenske høyresiden vil ikke gå til valg på skattelette. Mister de sjelen sin?

I denne verden er det ingenting som er sikkert bortsett fra døden og skatter, skrev den amerikanske grunnlovsfaderen Benjamin Franklin til en fransk kontakt. Det er en maksime deler av høyresiden har gjort sitt beste for å slå hull på. Døden kan vanskelig overvinnes, men skattene skal gå en vei: ned.

Skattelette er svaret. Hva var spørsmålet? Den mest prinsippfaste av den amerikanske høyresiden har dratt prinsippet til sin ytterlighet (og hevder de gjør det i grunnlovsfedrenes ånd). Skandinaviskættede Grover Norquist, beryktet leder av Americans for Tax Reform, har uttalt at den føderale regjeringen må være så liten at den kan druknes i badekaret. Blub, blub, blub – der ligger sentralmakten.

Filosofen og minimalstatsliberalisten Robert Nozick har i sin klassiker Anarki, stat og utopia (1974) et resonnement hvor han i logiske steg viser hvordan beskatning er det samme som slaveri. Han ber leseren se for seg en person som jobber litt ekstra for å kjøpe en kinobillett og en person som velger å bruke tiden på noe annet, for eksempel se på solnedgangen. Hva er forskjellen, spør Nozick, på å ta den ene mannens fritid og å ta den andre mannens penger eller kinobillett?

Resonnementet er ved første øyekast imponerende, men slett ikke overbevisende. Ikke mange er like radikale som Nozick; like fullt bidro han til å styrke de prinsipielle argumentene for skattelette. I samme tiår som ovennevte bok kom ut, ble skattelette igjen sentralt i økonomiske kretser.

Denne uken ble det sluppet en aldri så liten bombe i svensk politisk debatt. Som i etterkrigstiden, da velordnede, sosialdemokratiske folkhem-Sverige var modellen for den demokratiske venstresiden over hele verden, slik har sentrum-høyreregjeringen blitt fulgt med stor interesse de siste åtte årene. Britiske politikere har for eksempel vært svært interessert i svenskenes politikk.

Gjennom flere år har Alliancen – som regjeringskoalisjonen kaller seg – senket skattene. De har innført et jobbfradrag som har gitt en sykepleier omtrent en månedslønn i skattelette, et ROT-fradrag for tjenester i hjemmet og lempet på næringslivsskattene. Nå er det slutt. I en kronikk skriver statsminister Fredrik Reinfeldt og finansminister Anders Borg at de ikke vil foreslå skattelette de neste to årene. Snarere kan det være aktuelt å tette skattehull og øke avgifter på varer som tobakk og alkohol.

Å være et høyreparti er å gå til valg på skatteletter, hvis ikke mister man sjelen sin, mener kritikerne. Jeg er uenig.

Før jeg blir beskyldt for venstreavvik og må gjøre bot foran en innkalt jury av næringslivsledere og ideologiske liberalister, la meg understreke at jeg er for lavere skatter. Skattenivået i Norge er for høyt. Jeg mener vi bør senke skatter som styrker Norges langsiktige vekstkraft, og gi lettelser i personbeskatningen.

Det er et økonomisk spørsmål, men også et prinsipielt. Hvis skatten stadig øker, og offentlig sektor stadig vokser, gir det mindre rom for familier, enkeltmennesker og bedrifter til å ta ansvar for å løse problemer på egen hånd. Men det er ikke et poeng som kan forfølges in absurdum. Det er ikke slik at skatten alltid må ned, uansett politisk situasjon, ei heller slik at skatten aldri kan gå opp.

At skattenivået er for høyt nå betyr jo ikke at det aldri kan bli lavt nok. For helhetlige høyrepartier er ikke skattenivået i seg selv den eneste målestokken på suksess. Det er bare ett av mange mål. Ordning og reda i økonomien (som svenskene sier), orden og stabilitet gjennom et sterkt politi og forsvar, en ansvarlig politikk som ikke pantlåner fremtidige generasjoners verdier – alt dette er sentrale verdier for høyrepartier, verdier som ikke under enhver omstendighet lar seg forene med stadig lavere skatter.

Forskning, utdannelse for alle, et helsevesen som fungerer, ivaretagelse av vår felles kulturarv, det må også prioriteres.

Etter åtte år med skattelette vil det svenske sentrum-høyre nå bygge opp statens reserver slik at de har penger å bruke når det igjen kommer regnværsdager. I Norge har vi et godt stykke igjen. Det kommer, som den britiske politikeren Edmund Burke sa, an på omstendighetene, for disse «avgjør hvorvidt enhver sivil eller politisk plan er gunstig eller giftig for menneskeheten.»

Morgenbladet: De store kjedelige

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen kan du finne her.

De store kjedelige
Også de grå politikerne er verd å minnes.

Da Marit Arnstad denne uken varslet at hun ikke var aktuell som leder av Senterpartiet, gikk det et gisp av vantro gjennom det norske pressekorpset. Arnstad sa ikke at hun ville la være å ta den harde kampen om ledervervet, at hun ville unngå strid i partiet – nei, hun bare avslo en posisjon hun ville få servert på et sølvfat. Med sitt nei brøt Arnstad med en av de etablerte sannhetene om hva politikk og politikere skal være. For en journaliststand hvis lokale representanter har for vane å spørre enhver 16-åring som blir tillitsvalgt i det lokale ungdomspartiet om de vil bli statsminister, trosset det alle politiske tyngdelover: Politikk handler jo om makt, og drivkraften er å oppnå mer makt! Til nød kan man under tvil akseptere at makten også kan brukes til idealistiske formål.

Misforstå meg rett, politikk handler også om makt. Maktspill og kamp om posisjoner er en del av politikkens vesen, har alltid vært det og vil alltid være det. Men hvis man reduserer politikken til en higen etter personlig makt, blir det en tynn analytisk suppe – men god underholdning, som vi kan slå fast allerede før Netflix-serien House of Cards starter sin sesong nummer to.

Pressen vil ha spennende politikk med maktkamp, intriger og store begivenheter. Ja, det vil egentlig alle som er politisk interessert. Vi plukker sjelden opp bøker om de rolige periodene i historien. Det er de store karakterene i politikken vi fascineres av, de som er større enn oss vanlige dødelige, de som setter spor og står i striden. For både venner og fiender er Margaret Thatcher fascinerende med sitt ettermæle som gjenstridig, målbevisst og kompromissløs. Om hun raserte eller reddet Storbritannia strides det om, men ikke om hennes ruvende tilstedeværelse i etterkrigshistorien. På samme måte tar Franklin D. Roosevelt sin selvsagte plass i historien, som grunnleggeren av New Deal – velferdsprogrammene som la grunnlaget for den moderne velferdsstaten i USA – og en av den frie verdens ledere under annen verdenskrig. Charles de Gaulle hadde under den samme krigen et større selvbilde enn Frankrikes styrke skulle tilsi, men nettopp hans egenvilje bidro til at Frankrike fikk en større plass etter krigen enn hva det fallerte imperiet kanskje hadde fortjent. Formann Mao var nytelsessyk og hadde enorm appetitt på mat og kvinner. Han ruver i historien. Listen kunne blitt mye lengre, men på ett punkt må den faktisk stoppe.

 Hva så med alle de andre? De fleste politikere setter ikke veldig tydelige spor. De følger i skyggen av sine store forgjengere, er hverken spesielt karismatiske eller oppsiktsvekkende, de styrer, men så trygt og rolig at ingen senere bygger statuer for å minnes dem.

Jeg tenker ikke på fiaskoene, selvfølgelig. Som den amerikanske presidenten Ulysses S. Grant, tidligere general under borgerkrigen, som drakk som en svamp da han satt i Det hvite hus. Eller vår egen statsminister Jens Hundseid som både skapte utenrikspolitisk uro og selv endte opp på gal side under krigen. Jeg tenker på de solide, dem vi ikke husker. Og i ettertid – hvis man ikke er blant de aller største – er det ikke egentlig bedre ikke å bli husket fordi livet i landet gikk videre, fremgangen fortsatte, men uten de store rykk og brå endringer? En Oscar Torp, en Ludwig Erhard, en Lord Salisbury eller Harold MacMillan blir kanskje husket av historikere og samfunnsinteresserte, men ingen av dem ruver. For menneskene som levde da, var det kanskje viktigere at livets faste gang kunne fortsette uten de store forstyrrelser enn at landets leder fikk sin plass i historien.

 Det ble sagt om den engelske politikeren Sir Robert Peel at han aldri var forut for sin tid, men alltid midt i den. Det er usikkert om det var ment som en fornærmelse eller et kompliment. Jeg synes det er en ganske god attest å få. Jens Stoltenberg skuffet pressekorpset da han før valget uttalte at ambisjonen hans var å være en «kjedelig politiker». Det lovet selvfølgelig dårlig for norsk politikk som tilskuersport. Men det er verdt å huske på: at fascinerende som de ruvende skikkelsene er, så betyr en svært spennende politikk ofte at det er krisetid i landet. Og det er vel strengt tatt bedre å lese om enn å oppleve.

 

Morgenbladet: Spontan orden

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Denne spalten stod på trykk for noen uker siden.

Spontan orden

Store reformer er både nødvendige og mulige, men de er også vanskelige.

Den østerriksk-engelske økonomen og filosofen Friedrich A. Hayek, som vant Nobelprisen i økonomi 1974, er kanskje mest kjent for sitt arbeid med spontan orden. Mange av fenomenene vi observerer rundt oss er et resultat av menneskelig handling, men ikke av menneskelig design, mente Hayek, og eksemplifiserte med en sti gjennom skogen som mange har fulgt, men ingen har planlagt.

Også i makroperspektiv måtte et fritt samfunn ses som en spontan orden, mente han. Gjennom millioner av menneskers frie valg ble det skapt mønstre og orden også uten at en sentral planlegger satt med den hele og fulle oversikt. Markedet var, eller er, et av de fremste eksemplene på dette, og gjennom prismekanismen blir det formidlet uendelige mengder informasjon om prosesser som knapt noen har full oversikt over. Denne informasjonen dukker opp gjennom endrede priser på bananer, blyanter eller biler.

Hayek var en

klassisk liberalist med konservative affiniteter, mens hans motstandere – styringsideologene, planleggerne, de sosiale ingeniørene – befant seg på venstresiden.

Disse skillene er ikke like åpenbare i den norske debatten. I Norge har mange av de store markedsreformene i offentlig sektor blitt planlagt og gjennomført av sosialdemokrater, mens vi i årets første uke kunne høre et rop om sterkere politisk styring av universiteter og høyskoler fra næringslivet. Sistnevnte part ytret både et ønske om å styre strukturen sterkere, og et ønske om å oppmuntre/styre (litt avhengig av hvordan man leste forslagene) studentenes valg slik at de i større grad valgte såkalte samfunnsnyttige fag.

Jeg har stor sympati for både mange av de New Public Management-inspirerte reformene i offentlig sektor og mange av kravene fra næringslivet. Noe kan likevel lett bli borte om man blir for ivrig på avtrekkeren. Det er ingenting som er enklere for en politiker enn å tegne nye organisasjonskart, flytte noen mennesker, legge ned noen avdelinger – og så lene seg tilbake for å satse på dynamiske synergieffekter og andre herligheter.

Likevel ser vi ofte at virkeligheten ikke blir slik planene tilsa. Terrenget er, eller var, ikke slik karttegneren ville ha det.

Den sosiale

boligbyggingen i mange vestlige land etter krigen var drevet av verdens beste intensjoner. Man glemte bare menneskene da man jevnet gamle nabolag med jorden og tilbød nye, moderne bomaskiner. Nav-reformen var elegant. På papiret. Praksis viste seg mer krevende. Sammenslåing av hovedstadens museer var sikkert godt tenkt, men noe ble borte på veien.

Hayeks politiske ideal var spontan orden, men i et land som Norge er det verken ønskelig eller mulig på mange områder. For å si det enkelt: Det er vanskelig å kombinere markedets spontane orden med en raus statskasse. Like fullt gir Hayeks ideer noen advarsler til de mest styringsoptimistiske blant oss. Én ting er å ha en ambisjon om å styre utviklingen, noe langt vanskeligere er å få utviklingen til å følge den ambisjonen.

Men en annen av Hayeks ideer er enda mer relevant. Han skriver om lokal kunnskap, noe av det samme som Michael Polanyis begrep tacit knowledge («taus kunnskap») rommer. Mye av kunnskapen vår er ikke mulig å formulere med ord, og manifesterer seg som normer, tradisjoner, vaner og praksiser. Kort sagt: kultur.

Det heter at «kultur spiser struktur til frokost», og noe av problemet med mange reformforsøk er nettopp at man ser seg blind på strukturer. Selvfølgelig påvirkes også kultur av struktur, men det er ikke gitt at en endring i strukturen fører til den ønskede endringen av kulturen. Det forklarer hvorfor det kanskje var litt vanskeligere i praksis enn i teorien å slå sammen tre forskjellige etater til det store Nav. Og det sier litt om hvor vanskelig det er å få det ønskede resultatet av reformer i både kommunesektoren og høyere utdanning.

Jeg skulle ønske jeg hadde et sverd til å hugge over den gordiske knuten, men virkeligheten er komplisert og vanskelig, ja, rent ut gjenstridig noen ganger. Dét er det lov å frustreres over, men man ignorerer virkeligheten på egen risiko.

Poenget mitt er ikke at reform er umulig. Ei heller er poenget mitt at reform er uviktig. Snarere tvert imot. Reform er mulig og nødvendig. Det er bare vanskelig også. Og det blir enda vanskeligere dersom man tror at alt kan detaljstyres fra toppen.

Morgenbladet: Et dannet folk

Jeg skriver i Morgenbladet hver tredje uke.

Et dannet folk

Av alle skolens formålsparagrafer gjennom tidene er den fra 1889 min favoritt.

Formålsparagrafen anno 1889 lyder: «I ethvert Herred skal der være det fornødne Antal folkeskoler, hvis Formaal det skal være at medvirke til Børnenes kristelige Opdragelse og til at meddele dem den Almendannelse, som bør være fælles for alle samfundets Medlemmer.»

36 ord. Så kort. Så klart. Så enkelt. Formålsparagrafen fanger essensen: Et likeverdig tilbud, et nikk til vår kulturarv og så kirsebæret: «den Almendannelse som bør være fælles for alle samfundets medlemmer».

Siden den gang har samfunnet vårt blitt mer mangfoldig. Man skulle kanskje tro formålsparagrafen da måtte bli mer spartansk, av frykt for å støte noen. Men nei, snarere gjelder det at alle skal med. Listen over verdier, ferdigheter og gode formål er vokst og utgjør nå hele 198. I dagens formålsparagraf skal elevene og lærlingene både få «historisk og kulturell innsikt og forankring», en opplæring bygget på «grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon» – verdier som for øvrig «òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane». Opplæringen skal bygge på både nasjonal og internasjonal kulturtradisjon, fremme demokrati og likestilling og vitenskapelig tenkemåte. Elevene og lærlingene skal blant annet få utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang og «lære å tenkje kritisk», men samtidig «handle etisk og miljøbevisst…» for å nevne noe.

Kanskje er det ikke lenger åpenbart hvilken allmenndannelse som bør være felles for alle samfunnets medlemmer, og at vi derfor trenger flere ord for å beskrive noe av det samme. Uansett er det liten tvil om at et av skolens formål fortsatt er dannelse. Det står ikke «gagns menneskje» i formålsparagrafen lenger, som i 1959, men målet er fortsatt å utdanne nyttige samfunnsborgere, og (må det være lov å nevne for å korrigere det litt instrumentelle menneskesynet i 1959-formuleringen) gode mennesker.

Begrepet dannelse gir lett assosiasjoner til (såkalt) gammeldagse dannelsesidealer: menn som går i dress til hverdags, diskuterer greske klassikere og snakker latin. Men dannelse handler ikke om å gå inn i en forgangen tids idealer, men om et høyst levende forhold til det samfunn man lever i. Dannelse – eller allmenndannelse – er nettopp det «som bør være fælles for alle samfundets medlemmer», en grunnmur den enkelte trenger for å kunne orientere seg og delta som samfunnsborger, og for å kunne utvikle seg som menneske. Dannelse er forutsetningen for et levende demokrati, en kritisk offentlighet, effektiv maktbalanse, folkelig motvekt mot klikk- og elitestyre og så mye annet.

Men hva er forutsetningen for dannelse? I kjølvannet av Pisa-resultatene manglet det ikke på dem som fremhevet skolens brede samfunnsoppdrag som kontrast til OECDs kjølige kunnskapssyn. «Det er langt viktigere at norsk skole utdanner elever som går ut med tro på seg selv og på framtiden, enn at de er veldig gode til å løse avanserte matematiske problemer» […] Vi må ikke glemme dannelsesaspektet når vi snakker om skoleresultater», sa professor Svein Sjøberg (Utdanning.no 1. desember).

«Hva om vi kvitter oss med mindreverdighetskomplekset og definerer våre egne mål for hva som trengs av allmennkunnskap, dannelse og fysisk fostring?» spurte Stian Bromark under tittelen «Skolenevroser» (Dagsavisen 13. desember).

«[…] fokus burde flyttes fra PISA-prøver som skolens mantra og målestokk, til å sette eleven i sentrum», skrev Professor Harald Nilsen (Dagsavisen 06.12).

De har alle rett i noe. Skolen skal gi elevene langt mer enn hva Pisa-testene måler, noe formålsparagrafen illustrerer med hele sin 198 ord store velde. Men hva er forutsetningen for dette andre? Hvordan kan elever lære å «tenkje kritisk» om de ikke kan lese, handle «miljøbevisst» om de mangler innsikt i klimaendringene eller forstå et moderne demokrati om de ikke kan noe om statistikk eller tall? Forutsetningen for den allmenndannelse som bør være felles for alle samfunnets medlemmer, er at man har verktøyene for å tilegne seg den. Og akkurat der kan Pisa faktisk si oss en hel del.

Morgenbladet: Moralister i alle trillegrupper, foren eder

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Moralister i alle trillegrupper, foren eder

Rundt om i Norge trilles det spedbarn iført Boss-bodyer, DKNY-smekker og babysko fra Christian Louboutin, skal vi tro de siste ukenes medieagurk om merkepress blant spedbarn, eller rettere sagt blant deres foreldre. Det er lett å ironisere over saken, og det hadde jeg også tenkt å gjøre. Så fant jeg ut at dette faktisk provoserer meg litt, uavhengig av om problemet er stort eller veldig lite. Ikke fordi jeg selv måtte tåle flere spydige kommentarer fra Levis-kledte kamerater på ungdomsskolen som mente Bosselini fra Cubus rett og slett ikke var særlig kult (jeg ga etter og maste på mamma til hun kjøpte en Levis-bukse på salg), men fordi saken sier noe om et dypereliggende problem. Vi lever, som Madonna minnet oss om, i en materialistisk verden, og det preger også vår vurdering av andre mennesker.

Jeg er ikke mot hverken merker eller merkeklær. Faktisk er merker i utgangspunktet bra. De gir større trygghet for forbrukerne og bedre kvalitet på masseprodukter. Jeg var aldri en av dem som sa «no logo» på 00-tallet. Snarere er jeg pro-logo.

Merkepress er noe annet. Det er en kollektiv variant av det den norsk-amerikanske sosiologen Thorstein Veblen kalte prangende forbruk, konsum som har til hensikt å vise velstand, ikke å være til nytte. De fleste vil føle en viss glede over et produkt som er dyrt og eksklusivt, og i et rikt land som Norge vil mange av oss ha mulighet til å shoppe statussymboler. Ikke noe automatisk galt med det, men alt med måte. Merkepress er prangende forbruk på steroider, og merkepress for spedbarn er så langt uti hampen at det nærmer seg parodien. Ingen ber folk om å slutte å kjøpe dyre ting dersom de har råd til det, men normal anstendighet tilsier at man ikke behøver å gni andres nese i egne forbruksvarer.

Merkepresset, og medieagurken de siste ukene, er et symptom på et større problem. Vi idoliserer forbruk, og vi identifiserer i stadig større grad suksess med materielle goder. Det er bra at vi beundrer suksess, enten det er i næringslivet eller kulturlivet, men å dyrke forbruk for forbrukets skyld er det motsatte av å beundre de egenskapene som gjør at noen mennesker lykkes. Det er hardt arbeid, kløkt og kreativitet som bør beundres, ikke penger.

Så vil noen selvfølgelig spørre: Hva har du som politiker tenkt å gjøre med dette? Alle forstår at vi hverken kan eller bør regulere hva foreldre kjøper av klær til sine barn. Men noe må vi da kunne gjøre? En handlingsplan, et undervisningsopplegg for skolen eller i det minste et utvalg til å se på saken og foreslå noe – et eller annet! Svaret mitt er at dette slett ikke bør bli politikk. Gjennom skolen kan vi selvfølgelig gi barn og unge verktøy til refleksjon og kritisk sans. Derimot kan vi ikke kaste handlingsplaner og utredningsgrupper etter alle problemer som dukker opp. Vi må simpelthen ha tillitt til at folk flest er oppegående og anstendige.

Jeg har derfor ikke tenkt å ta til orde for en politisk handlingsplan. Jeg vil ta til orde for noe langt mindre progressivt, nemlig moralisering. Få ting er så lite moderne som moralisme, og få ting er så krampemoderne som holdningen at har du lyst, har du lov. Jeg kjøper ikke denne pakken. Det er ikke slik at alt du har lyst til å gjøre, er greit bare fordi det ikke er forbudt. Det er noe som heter ansvar, noe som heter anstendighet, noe som heter omtanke for andre mennesker. Vi bør si ifra hvis merkepresset blir for stort og materialismen for påtrengende.

Ikke vi som i «vi politikere», men vi som i du og jeg. Og hvis noen hevder at det eneste riktige er å kle opp spedbarnet i siste skrik fra Gant eller Burberry, ja så bør det være en borgerplikt å gi beskjed om at det er det reneste sludder. Moralister i alle trillegrupper, foren eder.

Sjur Holsen: Den moderate rabulist

Min nekrolog for BTs politiske redaktør, Sjur Holsen.

Sjur Holsen: Den moderate rabulist

«De har bergensilden i Dem», skrev Bjørnstjerne Bjørnson en gang til den unge Carl Joachim Hambro.

Ved første øyekast var det lite som tydet på at den samme bergensilden brant i Sjur Holsen. Han hadde en aversjon mot provinsialisme, også bergensk; var mer sindig enn brautende (en konsekvens, kanskje, av de mange årene i diplomatiet) og opptatt av den grundige argumentasjon snarere enn den høytflyvende retorikk. Han var moderat, både i fremtoning og politisk over­bevisning.

Det siste understreket han flere ganger i en samtale med undertegnede som skal trykkes i neste utgave av tidsskriftet Minerva. I en paneldebatt om norsk presse og politisk ideologi på Litteraturhuset i Oslo for et par år siden, var Holsen ikke den som tok salen med storm, scoret billige poenger eller høstet ivrig og lidenskapelig applaus. Snarere var han kjølig resonnerende, og da applausen først kom, var den varm og langvarig.

Men han kunne spisse, han kunne stikke, og han var ikke redd for å vekke debatt. «Vi setter vår ære i å kritisere makt», sa han om BT, og kritikken rammet både høyre og venstre, posisjon og opposisjon.

Det var Trine Eilertsen som startet prosjektet med å gi Bergens Tidende en tydeligere profil på leder- og kommentarplass, og Sjur Holsen videreutviklet det på en måte som ga BT oppmerksomhet over hele landet. Det handlet ikke om å gjenoppfinne avisen, men om å ta den formålsparagrafen som allerede eksisterte alvorlig. Det var ingen grunn til at leder- og kommentarartiklene skulle være mindre gjennomarbeidete enn resten av avisen.

Sjur Holsen forsto at det å være borgerlig er noe mer enn å være markedsliberal.

BT var, ifølge formålsparagrafen, en borgerlig og liberal avis. Enten måtte paragrafen skrotes, eller så måtte den brukes, mente Holsen. Han hadde sett en undersøkelse som viste at forskjellene på lederplass mellom det gamle Arbeiderbladet, Dagsavisen, og den borgerlige tanten, Aftenposten, var nesten umerkelige. Han fant glede i at BT kom langt bedre ut.

Under Sjur Holsen ble BT noe Norge lenge har manglet: En avis med en konsekvent, selvstendig borgerlig profil på lederplass. Vi har våre markedsliberalistiske aviser som alltid vil ha mer marked og mindre stat, vi har de ansvarlige avisene som støtter status quo og advarer mot radikalisme til høyre og venstre, men BT ble noe mer. Det skyldtes ikke minst at Sjur Holsen forsto at det å være borgerlig er noe mer enn å være markedsliberal. Som han selv sa det, det å være borgerlig handler også om «ansvar, om hvordan du lever livet ditt som en samfunnsborger (…) som ikke bare skriker opp om rettigheter, men er like opptatt av plikter.»

Om det går en politisk tråd gjennom Sjur Holsens kommentarer, er det nettopp dette ansvaret: For seg selv, menneskene rundt og, ikke minst, for kommende generasjoner. Han ble frustrert over årets valgkamp hvor politikerne i verdens rikeste land kastet om seg med oljefinansierte løfter, men knapt nevnte utfordringene vi sender videre til kommende generasjoner.

Da han skapte debatt ved å hylle Høyres antydning om at man kanskje skulle se på egenandelene i helsevesenet, var det ikke hensynet til bedriftsøkonomiske prinsipper som lå til grunn, men hensynet til fremtidige generasjoners velferd. Å sende ubetalte regninger for dagens velferdsstat videre til neste generasjon, var antitesen til langsiktighet og ansvarlighet. Kommentaren var spiss, men analysen som lå i bunn var solid. Polemikken fikk aldri overskygge substansen.

Den moderate kommentatoren hadde, på tross av sitt sindige ytre, bergensilden i seg.

At slike kommentarer provoserte mange, er det liten tvil om. Det forteller kanskje mer om landet vårt enn om Holsen. Han var ingen thatcherist eller markedsfundamentalist, snarere en moderat, liberal-konservativ bergenser litt til høyre for sentrum. Han var ikke mot politikk eller styring, men var skeptisk til at politikken skulle ta for stor plass, og så med mistenksomhet på de som tror at mer politikk er bedre politikk, og dermed lett glir over i forsøk på sosial ingeniørkunst. Selv om sosialdemokratiet ikke er hva det en gang var, er slike ideer fortsatt fremmede for mange. Å være politisk moderat gjorde Sjur Holsen til rabulist.

Sjur Holsens bidrag til presse­norge var også et bidrag til det politiske Norge. Ingen kan spå om fremtiden, men det kan hende at de siste årene vil bli stående som en tid hvor sentrum-høyre gjenreiste seg som ideologisk kraft i samfunnsdebatten, ikke gjennom blind dogmatikk, men ved å dyrke frem en tenkende, diskuterende og resonnerende offentlighet. Liberale og konservative ideer har igjen fått en naturlig plass i en samfunns­debatt som lenge var dominert av mennesker med tilhørighet på venstresiden. Sjur Holsen har gitt sitt avgjørende bidrag til det. Den moderate kommentatoren hadde, på tross av sitt sindige ytre, bergensilden i seg.

Morgenbladet: Et budskap fra helvete

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Et budskap fra helvete

De idealistiske haukene er blitt styrket på Obamas utenrikslag. Likevel fortsetter blodbadet i Syria, og Russland legger premissene for debatten.

Franskmennene trodde Maginot-linjen – kjeden av festningsverk og våpen langs grensen til Tyskland – skulle forhindre en ny storkrig. Men tyskerne invaderte gjennom Belgia og tok landet på seks uker i 1940. Maginotlinjen ble i stedet en illustrasjon på det gamle ordtaket om at generaler alltid forbereder seg på å utkjempe forrige krig. Slik er det kanskje også med opptakten til en krig eller militæraksjon.

Samantha Power, nyutnevnt amerikansk FN-ambassadør, skrev som akademiker boken A Problem from Hell (2003), en gjennomgang av USA og verdenssamfunnets reaksjoner på folkemord i det 20. århundret. Fra det omdiskuterte folkemordet på armenerne i Tyrkia i 1915 via de alliertes unnvikende holdninger til jødeutryddelsen under annen verdenskrig til folkemordet i Rwanda i 1994, i alle tilfellene, mente Power, nektet verdenssamfunnet å ta realitetene innover seg, og byråkratisk sendrektighet snarere enn handlekraft, dominererte.

I USA snakket man i mange år om Vietnam-syndromet. Krigen hadde gjort det amerikanske folket så skeptisk til utenlandske militæraksjoner at den politiske omkostningen for disse ble dramatisk forhøyet. Et slags taktskifte begynte med Ronald Reagan på 1980-tallet og fortsatte i den humanitære intervensjonens tiår, 1990-tallet. Mellom en halv og én million mennesker ble drept i Rwanda, og militæraksjonene på Balkan i årene etter kom til kun etter flere fiaskoer og langvarige dragkamper. Like fullt kan det argumenteres for at slutten på den kalde krigen skapte et tiår hvor humanitære intervensjoner for alvor ble legitimert, om de enn ikke alltid var helt legale ut fra en streng fortolkning av folkeretten.

Slik generalene i Frankrike forberedte seg på første verdenskrig en gang til ved å bygge Maginotlinjen, ble amerikansk og europeisk politikk formet av folkemordene i Rwanda og på Balkan. Samantha Power blir ofte kalt en idealistisk hauk, altså en som er villig til å bruke militære virkemidler for å oppnå idealistiske målsettinger (i motsetning til for eksempel en realistisk hauk som først og fremst vil fremme landets interesser).

De idealistiske haukene hadde sin storhetstid etter 1945 og på 1990-tallet. Men i 2003, samme år som Power ga ut sin folkemord-bok, tok president George W. Bush amerikanerne inn i Irak. Han var støttet av et massivt nettverk av neokonservative, intellektuelle som faktisk hadde svært mye til felles med de idealistiske haukene. Like fullt var angrepet på Irak ingen humanitær intervensjon, men krigen ble ikledt humanitære gevanter, den ble dresset opp som en kampanje mot undertrykkelse og for demokrati – og mange av de involverte trodde også at irakerne ville hilse de amerikanske soldatene med blomster. Det gikk som kjent annerledes.

Samantha Power og nasjonal sikkerhetsrådgiver Susan Rice representerer en styrking av de kreftene i president Barack Obamas utenrikslag som er villige til å ta i bruk makt for å beskytte den internasjonale rettsordenen og forhindre humanitære kriser. Utenriksminister John Kerry skapte sin politiske karriere på kraftig motstand mot Vietnamkrigen, som han selv hadde tjenestegjort i, men er heller ikke isolasjonist.

Generalene er formet av minnene fra forrige krig, og det samme gjelder for både politikere og velgere. Slik Rwanda illustrerte hva mangelen på humanitær intervensjon kan føre til, gjorde Irak at tanken om utenlandske «eventyr» igjen ble stilt i miskreditt. Obamas kandidatur som president var delvis bygget på en motstand mot nettopp Irak-krigen, og skepsisen til amerikansk militærengasjement i utlandet er ti år etter Irak-krigen fortsatt sterk – den ligger som en tung klut over Washington D.C. Mens titusener dør i Syria, diskuteres og skrives det i FN, hvor Russland og Kina har vetorett og dermed ifølge vår egen utenriksminister Espen Barth Eide kan avgjøre suverent hvorvidt enhver militær aksjon er legal eller ei.

De regionale konsekvensene av konflikten i Syria, som mange har kalt en borgerkrig mellom sunnier og sjiaer, kan bli enorme. Likene tårner seg opp. Kan hende blir Syria et nytt vendepunkt, som Rwanda blir det i Samantha Powers bok: en hendelse så grusom at verdenssamfunnet ser at det å ikke intervenere også har enorme konsekvenser. Men denne gangen er det datidens kritikere som selv sitter med styringen. Akademikeren Power er blitt politiker, slik akademikeren Espen Barth Eide også er blitt det.

Å stille krav er å bry seg

«Vil la sosialklienter måke snø» er overskriften i Aftenposten i dag. De skriver om Høyres forslag til aktivitetsplikt for friske, unge sosialklienter. Jeg nevnte selv både eksempelet med snømåking, hjelpe gamle med å flytte, besøke eldre på pleiehjemmet og så videre. Aktivitetsplikt kan ikke erstatte alle de andre viktige områdene Nav må hjelpe med, noen jeg beskriver i boken Den onde sirkelen. Like fullt kan aktivitetsplikten være et viktig supplement. Nettopp fordi mange unge må vente før de kommer inn i et arbeidstiltak eller tilbake på skolebenken. Selvfølgelig må vi få ventetiden ned, men det er også et mål å hindre passivitet. Derfor er lavterskel aktivitetskrav viktig og riktig.

I dag åpner loven for at man kan pålegge aktivitet. Høyre mener prinsippet bør snus på hodet: Vi skal pålegge aktivitet, så får vi heller unnta de som av en eller annen årsak ikke har mulighet.

Mediene er slik skrudd sammen at de gjerne vil ha en klar vinkling, og da er det selvfølgelig lettest å fremheve eksempler som snømåking eller klippe gress. Ulempen er at oppslagene ofte får en negativ tone, det virker som om aktivitetsplikt skal innføres for å straffe de som søker om sosialhjelp, eller i verste fall for å ydmyke dem. Men det er ikke tilfellet. Aktivitet er bra fordi det kan hjelpe!

Det finnes også gode eksempeler på andre typer aktivitet som allikevel er kombinert med klare krav. Et slikt eksempel er Jobbhuset i Trondheim, for øvrig en kommune styrt av de rødgrønne. Jeg besøkte dem i juli. Jobbhuset er også et lavterskel tiltak, og det settes inn fra første stund. De stiller klarer krav, men er samtidig opptatt av å se den enkelte. Her er noen utdrag fra Adresseavisens sak fra besøket (ikke på nett):

«(….)Jobbhuset er et samarbeid mellom Nav Østbyen og – Midtbyen, og ble startet opp mot slutten av fjoråret. Det er et tilbud for alle mellom 18 og 25 år, som søker om sosialhjelp. De får beskjed om å møte opp på Jobbhuset, og levere søknaden der. Alle får tilbud om jobbkurs innen to uker.

-Det har styrket meg mye å komme hit. Jeg har fått mer ansvar, og har ikke den angsten lenger, sier Kristine Brækkan.

Hun studerte til å bli førskolelærer, men fikk beskjed av legen sin å slutte i fjor høst. Stress og angst førte til store problemer med magen. Hun prøvde å jobbe gjennom vikarbyrå, men det gikk ikke. Brækkan startet kurs i januar, og i februar ble hun assistent.

(…) Tirsdag var Høyre på Nav-turne i Trondheim, og fikk presentert Jobbhuset som en stor suksess. Hver fjortende dag starter Karin Lysø opp nytt kurs med omtrent 12-15 ungdommer. Ved å blant annet finne ut hvorfor de har havnet her, og hva styrkene deres er, klarer de å motivere og bygge opp brukerne til å komme seg ut i arbeidslivet igjen.

Lysæ hevder at så å si alle klarer å gå videre etter kurset.

-Det går så fort, det er helt utrolig. Her skjer det mirakler hele tiden, forteller hun entusiastisk.

Noen går direkte over i jobb, andre må over på flere tiltak før de er klare til å ut i arbeidslivet.

Nav tror noe av suksessen, er at ting skjer med en gang. De trenger ikke vente på vedtak, de blir henvist direkte til Jobbhuset. I tillegg er det viktig med tett, daglig oppfølging.

-Det er det som skal til. Et vanlig Nav-kontor greier ikke det. Det finnes tiltak til ungdom, men de får ikke den daglige oppfølgingen, sier Knut Kvassheim som er avdelingsleder ved Nav Midtbyen.

Nå vurderer de å ta resten av sosialhjelpsmottakerne over i modellen fra Jobbhuset, ettersom resultatene er så gode.»

 

Minerva: Bokanmeldelse av biografi om Edmund Burke

Denne bokanmeldelsen hos Minerva har tidligere stått på trykk i Morgenbladet i en litt kortere utgave.

Anmeldelse. Edmund Burke: Filosof, politiker og profet

Fra den arabiske våren til debatten om kultur; Edmund Burke er en død, hvit mann som har mye å si oss.

Edmund Burke: Philosopher, Politician, Prophet. Jesse Norman William Collins: 2013

”Bliss was it in that dawn to be alive, but to be young was very heaven” – William Wordsworth

Hva skjedde med den arabiske våren? Gjennomgangene som flere publikasjoner presenterte denne uken, var deprimerende lesning. Fra haltende Tunisia til kaotiske Egypt og blodige Syria; den arabiske våren, som startet så løfterikt, er i beste fall inne på et blindspor. I verste fall har den sporet helt av. Da hundre tusenvis av mennesker samlet seg på Tahir-plassen i Kairo og ropte at «folket krever diktatorens avgang», var det ikke slik manuset skulle spilles ut. Det er en ganske vanlig måte å lese verden på, at man antar at fremskrittet må vinne frem. Slik vi gikk fra den mørke middelalderen til renessansen og opplysningstiden, slik vil også andre nasjoner og land gå fra overtro og undertrykkelse til demokrati og sekularisme. Jeg er ingen spåmann, men det er grunn til å møte slike resonnementer med en viss skepsis.

Den irsk-engelske politikeren og filosofen Edmund Burke er mest kjent for sin motstand mot nettopp en revolusjon, den franske i 1789. I idéhistorisk sammenheng plasseres han ofte i kompaniskap med den gruppen filosofen Isaiah Berlin kalte kontra-opplysningen, dog ikke av Berlin selv. Dette var de gamle regimene, adelsmakten og kirketroens teoretikere. Karl Marx kalte Burke for en «vulgær bourgeoisie» i Kapitalen. Mary Wollstonecraft angrep ham for å stå i veien for fremskrittet, og den radikale liberalisten Thomas Paine var usigelig skuffet over sin gamle bekjentes motstand mot frihetens seiere i Frankrike. Nettopp kampen mot dette bildet av Edmund Burke som en reaksjonens apostel – en kamp som er like gammel som Burke selv – er et hovedformål i biografien fra den engelske akademikeren og parlamentsmedlemmet Jesse Norman. Boken har fått svært god omtale i flere engelsktalende publikasjoner, herunder The Economist og Financial Times.

Forfatterteknisk har Norman gått til det utradisjonelle skritt å dele boken i to: Én del om livet, en annen del om ideene. Selve det litterære begrepet er jeg ikke så begeistret for, det fører til unødige gjentagelser, et kunstig skille mellom liv og ideer, og en litt klønete overgang fra det biografiske til det idéhistoriske. Gode biografer markerer seg nettopp ved at de bygger bro mellom en persons liv og hans virke. Like fullt er boken god.

Burkes store melodi Edmund Burke ble født inn i en middelklassefamilie i Dublin i 1729. Faren, som han for øvrig hadde et svært anstrengt forhold til, var protestant, moren katolikk. Nettopp i disse biografiske detaljene ligger en nøkkel til å forstå Burke. Da Burke ble født var de katolske Stuart-monarkenes tilhengere fortsatt i kamp for tronen. Frykten for katolikkene var stor, ikke minst i Irland som var styrt av en håndfull engelske landeiere hvorav mange knapt satte sine føtter i landet. Katolikker manglet elementære rettigheter. Burke bar Irland med seg hele livet. Snarere enn motstanden mot den franske revolusjon, tar Norman utgangspunkt i det den irske poeten William Butler Yeats i diktet The Seven Sages kalte ”Burke’s great melody”. Som Whig-politiker (partiet som senere utviklet seg til det liberale partiet) var Burke opptatt av å begrense monarkens makt. Han var en sterk tilhenger av religiøs toleranse og støttet de amerikanske kolonistene mot kongen. I et politisk angrep som satte en støkk i samtiden, gikk han til frontalangrep på det private Østindiske handelskompani for deres behandling av inderne. Burkes store melodi, i følge Yeats og Norman, var kampen mot vilkårlig maktutøvelse og tyranni. Det er ikke et trivielt poeng. Mange av de som i dag vil monopolisere begrepet konservatisme, glemmer lett den liberale Burke.

Hvorvidt Burke i dag er undervurdert slik Norman hevder, er jeg usikker på, men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor han ikke har umiddelbar appell for alle. Burke er på sett og vis for filosofisk for politikerne og for politisk for filosofene. I en tid hvor filosofien blir mer og mer analytisk, vil Burke med sine anekdoter, sin tilsynelatende usystematiske tenkning og sitt voldsomme patos, lett virke utdatert. Samtidig er politikk for lengst blitt en representativ arena hvor filosofi og idéer ofte blir sett som teoretiske distraksjoner fra det virkelig viktige. Vi lever fortsatt med drømmen om den teknokratiske politikken. For ikke å snakke om at Burke med sin forkjærlighet for tradisjon, det lagdelte samfunnet og religionens ordnende kraft, virket utdatert gjennom store deler av 1900-tallet hvor slaget tilsynelatende stod mellom arbeid og kapital. Den kampen hadde Burke lite å si om, selv om han var enig i Adam Smiths teorier.

Ledsagene omstendigheter Man skal være varsom med å verve døde menn til kampfeller i aktuelle spørsmål. Vågestykket blir ikke mindre ved at vi har med en mann å gjøre som understreket at, «de ledsagende omstendigheter (som av enkelte anses som helt uten betydning) gir i virkeligheten ethvert politisk prinsipp dets særpregede farge». Det er like fullt slik at tenkere er til for å brukes, ikke for å følges. Som en kontrast til for eksempel Karl Marx, har Burke indirekte advart oss om at mange av hans ideer for England på 1700-tallet slett ikke behøver å passe i vår egen samtid. Hvis jeg så allikevel skal forsøke å skrive noe om Edmund Burke, vår samtidige, (som jeg har bestemt meg for å gjøre uansett), hva blir innfallsvinkelen? Jo, nettopp de analytiske begrepene han gjennom en karriere brukte for å avdekke og bekjempe maktmisbruk, og for å forstå den sosiale orden. Burke blir selvfølgelig hyppig brukt i en type kulturkritikk som fordømmer både markedets mammonjag og statens ansiktsløse velferdsbyråkrati, begge eksempler på en nedbryting av den underliggende sosiale orden som har sitt opphav i familie, tradisjoner og lojalitet. Jeg har stor sympati for mye av denne kulturdiagnosen, men den kan lett bli for teoretisk, eller for beksvart. Tross alt er det fortsatt noen som ikke bowler alene. Som Jesse Norman i boken, mener jeg også at Burkes begrepsapparat kan anvendes på enda mer håndfaste problemstillinger enn hvorvidt samfunnet er blitt for individualistisk.

Et godt utgangspunkt kan være Burkes kritikk av den franske revolusjonen. Den var et forsøk på total samfunnsomveltning som forsøkte å erstatte all autoritet med abstrakte rettigheter. En slik vandalisme måtte ende i blodbad, spådde han allerede i 1790, fordi den reelle tryggheten for etablerte rettigheter ligger i nedarvede normer og historiens legitimerende kraft. Uten disse, ingen autoritet, og uten rammer, ingen frihet.

Fransk revolusjon og arabisk vår Konsekvensene av den arabiske våren er i best fall usikre, i verste fall et blodbad og en katastrofe. Kanskje burde flere ha lyttet til Burke før de slapp jubelen løs: «Jeg ville derfor ventet med å gratulere Frankrike med den nyvunne frihet inntil jeg fikk rede på hvordan den lot seg forene med politisk styring, med en offentlig ordensmakt, med hærens disiplin og lojalitet, med en effektiv inndrivelse og god fordeling av statens inntekter, med moral og religion, med eiendomsrettens ukrenkelighet, med fred og orden, med høflig og sosial fremferd.»

De arabiske landene har ikke hatt total samfunnsomveltning, snarere omveltninger av det politiske styret. Burke ville nok allikevel vært skeptisk til dem som med selvsikkerhet hevdet at menneskene tok til gaten bare for demokrati og menneskerettigheter. Han ville kanskje ymtet frempå om at heller ikke franskmennene lot seg lede bare av slagordene fra les philosophes, det var også brødmangel og økonomisk krise. Det finnes ingen fasit for hvordan man skal håndtere et sosialt opprør – igjen disse hersens omstendighetene – og det er liten tvil om at de arabiske regimene hadde enorme problemer, men Burkes advarsler om hva som kan gå galt, er like relevante i dag som for 300 år siden. Det samme er ideen om at et styresett også må ta hensyn til folks følelser [sentiments]. Standhaftige prinsippryttere vil kanskje si at dette er Burke på sitt mest prinsippløse, men det er snarere Burke på sitt mest sosiologiske. Det er igjen en inngang til Burkes syn på kultur. Ethvert samfunn må til en viss grad forstås på sine egne premisser, mener Burke. Ironisk nok, siden mange konservative øser edder og galle over enhver form for kulturrelativ forståelse. Kort sagt har kultur betydning. Samfunnet er slett ikke bare en samling enkeltindivider, like lite som Nidarosdomen bare er en samling murstein. Det er et viktig poeng i diskusjonen om innvandring og integrering. Både for de som hevder at samfunnet trenger noe som binder oss sammen, og som en advarsel mot troen på at folk kan, eller må, helt legge bort sin egen kultur for å bli en del av et nytt land. En kopi av Burke på nattbordet til de som trodde at Irak ville gjenoppstå som et slag vestlig demokrati etter invasjonen, kunne heller ikke skadet.

Burke har noe å si oss når gjeldsgraden til mange europeiske land fortsetter å øke, men like mye i gode tider hvor fristelsen til å leve uten tanke på morgendagen kan være forlokkende. Tanken om generasjonskontrakten er meg bekjent Burkes egen, og sier at samfunnet er et fellesskap mellom tidligere, nålevende og kommende generasjoner som også pålegger oss et moralsk ansvar for det vi forvalter og leverer videre.

Jesse Norman har skrevet en tilgjengelig biografi om Edmund Burke, og et aktuelt og originalt forsvar for flere av hans ideer. At forfatteren, som undertegnede, er en beundrer av Burke kan nok til tider være en ulempe, men Norman er ærlig om sin misjon. Han mener Burke – filosofen, politikeren og profeten som fikk rett – er en av de mest undervurderte tenkerne de siste 300 årene.

I kjølvannet av den franske revolusjonen skrev den romantiske poeten William Wordsworth sitt berømte hyllestdikt med linjene i begynnelsen av denne artikkelen. Da det selvbiografiske verket The Prelude kom ut etter hans død, skrev han:

«Genius of Burke! Forgive this pen seduced». Burke hadde fått rett. Endring er ikke farlig, men nødvendig. Samtidig må all endring ta utgangspunkt ikke bare i abstrakte mål, men i eksisterende menneskelige forhold, tradisjoner og historie…og selvfølgelig i disse evinnelige omstendighetene.

Oversettelsene er fra Betraktninger over revolusjonen i Frankrike, Pax, 2007. En god oversettelse av Erik Ringen, men like fullt mister man noe på veien fra Burkes vakre engelsk til norsk.

En kortere versjon av denne bokanmeldelsen er tidligere trykket i Morgenbladet.

Aftenposten: Fordommer forkledd som solidaritet

Trykket i Aftenposten og Minerva.

Fordommer forkledd som solidaritet

Frihetsbegrepet Fugelli tillegger høyresiden er et forenklet og svært karikert.    

Per Fugelli skriver om venstresidens og høyresidens frihet i Aftenposten 18. august. Han anerkjenner riktignok at også venstresidens frihet kan bli for konform, men karikerer samtidig høyresidens frihetsbegrep som et skalkeskjul for å fremme egoisme på tapernes bekostning.

Det er lett å avfeie Fugellis kritikk som arrogant, når han stempler så mange nordmenn som kortsiktige egoister, og når han ser bort fra at borgerlige partier på flere områder foreslår å styrke velferdssamfunnet. Likeså kunne man minnet Fugelli om at verken velferdssamfunnet eller velferdsstaten er en sosialdemokratisk oppfinnelse. Eller at resultatene av Høyres skolepolitikk for dem som trenger det mest, for eksempel i Oslo, er mer verdt i praksis enn all verdens slagord fra venstresiden.

Mange nordmenn er vokst opp med retorikk om at det politiske hjertet kun befinner seg på venstre side. Alle som engasjerer seg på høyresiden i norsk politikk – nettopp fordi de har et engasjement for samfunnet rundt seg – er så vant til anklager om egoisme og hjerteløshet at man oftest nesten ikke reagerer på det. Alt dette kunne vi svart Fugelli, men vi vil i stedet ta utfordringen hans om å diskutere frihet.

Frihet i fellesskapet

Frihetsbegrepet Fugelli tillegger høyresiden er et forenklet og svært karikert liberalistisk frihetsbegrep der fravær av vilkårlig maktbruk fra flertallet er det eneste viktige. En slik type frihet er viktig, og historisk har denne friheten banet vei for så vel rettsstaten som for den viktige demonteringen av den sosialdemokratiske reguleringsstaten på 70- og 80-tallet.

Like fullt kan den liberalistiske friheten perverteres, både fordi den kan utarte til en filosofi hvor det settes likhetstegn mellom hva man har lyst til og hva man har lov til, og ved å glemme at frihet alltid må eksistere innenfor en sosial kontekst. Frihet forutsetter med andre ord ansvar, men ikke bare det: Som konservative er vi opptatt av at ekte frihet springer ut av samfunnets små og store fellesskap. Nettopp dette synet på fellesskap er en av de store skillene mellom høyre- og venstresiden i politikken.

Det kan virke som Fugelli mener at det som skjer utenfor staten på en eller annen måte er egoisme. Men å føre en politikk som gir rom for fellesskap av ulik art, som kan dekke ulike behov, handler ikke om egoisme. Snarere er det en forutsetning for ansvar. Høyresiden legger større vekt på at fellesskap er noe mer enn staten, og at frihet derfor fordrer at det finnes flere sterke fellesskap i samfunnet. Enten det er familie, venner og kolleger eller ideelle organisasjoner, religiøse samfunn, private bedrifter og sosiale entreprenører, så finnes det mange fellesskap som har stor verdi i et samfunn.

Venstresiden har for ofte identifisert fellesskapet med staten, og dermed sett på frihet utelukkende som et frigjøringsprosjekt som må styres ovenfra og tres nedover hodet på samfunnet.

Valg – for alle

Fugelli forsøker å fremstille fellesskap som det å være for eller mot statens rolle i økonomien. Det finnes knapt noen i Norge som ikke mener at staten skal spille en betydelig rolle som premiss- og tjenesteleverandør på vegne av fellesskapet. Som konservative erkjenner vi selvsagt at staten har en viktig rolle å spille. Men nettopp fordi statens plass er så stor, er det viktig å legge til rette for alle de frivillige fellesskapene som gir mening og verdi i hverdagen.

Fugelli skriver: «Høyrefriheten er å kunne velge bedre skole og bedre helsetjeneste for de med penger.» Fugellis karakteristikk er ikke bare en karikatur, men avdekker grunnleggende mangel på kunnskap om Høyres ideologi og partiprogram. Erna Solbergs mantra er å skape et samfunn med muligheter – ikke bare for noen – men for alle.

Derfor går Høyre til valg på å gjøre privat behandling tilgjengelig for alle – ikke som i dag hvor det er forbeholdt dem som har råd til det. Derfor mener Høyre at det viktigste for elevene er å satse på lærerne i den offentlige skolen – fordi alle vet at lærerne er skolens viktigste ressurs. Når Osloskolen er landets beste syv år på rad, så er det blant annet fordi at skolen i Oslo lykkes er bedre til å utjevne sosiale forskjeller og har lykkes med å redusere frafallsprosenten betydelig. Det er først og fremst viktig for de mange elevene som får en bedre start på livet.

Én sak ville være om Fugelli, som knapt er noen ekspert på skolepolitikk, er uenig om effekten av høyresidens politikk. Det er slike debatter vi skal ha i valgkampen. Det er noe helt annet når han tillegger høyresiden feilaktige motiver og fremstiller ønsket om å få en politikk som fanger opp dem som faller utenfor, tidligst mulig, som et utslag av egoisme.

Å si at hjertet alltid befinner seg på venstre side, er fornuftig om man er kardiolog. Det kan være taktisk smart om man jobber i Arbeiderpartiets valgkampstab. Hvis man skal analysere norsk politikk, norske partier og norske velgere, er det derimot faktisk nokså kunnskapsløst … og fordomsfullt.

Vårt Land: Stiklestad og Kirken

Dette innlegget er et svar på denne debatten i Vårt Land. Det stod på trykk i Vårt Land.

Stiklestad og hukommelse
Det verste som kan skje et samfunn er å miste hukommelsen, skal en svensk politiker har sagt. De som pusler med ideen om å fjerne Stiklestad og Olavsdagene fra den kristne arven, frykter jeg vil påføre oss et hukommelsestap.

Norge har blitt et mer mangfoldig samfunn de siste tiårene, noen har fått det for seg at de nye innslagene på en eller annen måte gjør de gamle mindre relevante. Pussig nok er det sjelden våre nye landsmenn som tar til orde for ideer som et flerreligiøst Stiklestad. Det kommer snarere fra helt sikkert velmenende nordmenn, ofte selv med kristen tro. Jeg er grunnleggende uenig i innfallsvinkelen av tre grunner.

For det første mener jeg det er umulig å forstå det moderne Norge uten å forstå vår kristne kulturarv, på godt og vondt. Det stemmer at Olav kristnet landet med våpen i hånd og for hardt frem mot de som var uenige, men kristendommen bidro også til å omforme norsk kultur, ikke minst gjennom å koble oss tydeligere til den europeiske, kristne sivilisasjonen. Peer Gynt blir uforståelig uten en kunnskap om vår felles, kristne kulturramme, mange av våre etiske og moralske debatter likeså.

For det andre mener jeg historisk bevissthet er ekstra viktig i en tid hvor mye og mange endrer seg i et forrykende tempo. Det betyr ikke at vi skal la være å tenke nytt om formidling og aktualisering, også av det som utspant seg på Stiklestad, men det betyr at kjernen i hva Stiklestad har vært og er i norsk historie, fortsatt må tas vare på. Nettopp koblingen mellom Stiklestad og Kirken er en kjerne i historien om hva Stiklestad er.

Sist, men ikke minst: Jeg mener det absolutt ikke er noen motsetning mellom det å ta vare på norsk kultur og den kristne kulturarven, og det å være et samfunn hvor flere kulturer og religioner har en nasjonal plass. Kjenn deg selv, sa det berømte greske oraklet i Delfi, og nettopp det er en forutsetning for å kunne møte andre med trygghet.

Det er på ingen måte klandreverdig å gi plass til andres tro i Norge, ei heller at Stiklestad og Olavsdagene kan gi rom og plass til dialog, spennende møter og diskusjoner om det nye Norge. Men på samme måte som 17. mai er en feiring av det norske fellesskapet – i alt sitt mangfold – er Stiklestad og Olavsdagene ubønnhørlig knyttet til historien om hvordan kristendommen kom til Norge. Det bør vi ta vare på.

«Derfor vil VG anbefale …»

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

«Derfor vil VG anbefale …»

Valgkampen ville blitt mer spennende og norske aviser mer relevante om de anbefalte partier på lederplass. Selve værhanen ville blitt VG. .

Få gjør det bedre enn britene. Ved valget i 1992 var konservative Tory på felgen og arbeiderpartiet Labour i vinden. Tabloidavisen The Sun klasket til med en forside som er blitt legendarisk: Et bilde av arbeiderpartileder Neil Kinnock inne i en gigantisk lyspære og teksten «If Kinnock wins today will the last person to leave Britain please turn out the lights.» De konservative vant valget, og tabloiden fulgte opp med nok en klassisk forside: «It’s The Sun Wot Won It». Fem år senere byttet avisen til Labour, og holdt med dem frem til valget av nåværende statsminister David Cameron.

I Norge er det få aviser som våger seg på å anbefale noe som helst annet enn å gå til stemmeurnen, men det finnes unntak. Dagens Næringsliv har i flere år anbefalt sine lesere å stemme på Høyre, kanskje også et av de andre ikke-sosialistiske partiene. Gamle Arbeiderbladet, Dagsavisen, anbefalte i 2009 sine lesere å stemme rødgrønt. Klassekampen heller selvfølgelig mot venstresiden, men anbefaler ikke ett parti. Avisen Friheten er soleklar. Stem NKP!

Det sitter svært langt inne for aviser å anbefale ett eller flere partier på valgdagen. Det bør det ikke gjøre. Slike anbefalinger kunne gjort valget mer spennende og avisene enda mer relevante, ikke minst fordi lederartiklene må begrunne sin stillingtagen. Noen vil kanskje hevde at slikt svekker avisens nøytralitet. Vel, spør The New York Times om det. Avisen har i alle år anbefalt kandidater til sine lesere.

De fleste aviser har et redaksjonelt grunnsyn som styrer særlig ledersidene, men det er ikke åpenbart hva de ville falle ned på allikevel.

Dagbladet har fortsatt et hjerte for det venstreliberale på lederplass. Avisen ville høyst sannsynlig foretrukket en rødgrønn regjering. Samtidig er Ap, særlig i personvernspørsmål, langt unna partiets liberale arv. Og hva med Venstre, den gamle kampfellen? Ville de fått nåde på valgdagen eller blitt fordømt for sin flørt med Fremskrittspartiet?

Vårt Land er interessant. Verdimessig konservativ, men slett ingen høyresideavis slik de kristne småbrødrene Dagen Magazinet og Norge IDAG er. Avisen sogner naturlig til KrF, men ville kanskje holdt seg for nesen før de anbefalte et regjeringsskifte.

Nationen kan virke uinteressant. Det blir Senterpartiet. Men skepsisen til Aps landbrukspolitikk sitter dypt, om ikke så dypt som mot høyresidens. Samtidig har avisen hjertet i sentrum og distriktene, og KrF har svært aktivt kurtisert disse stemmene.

Aftenposten er det tradisjonelle talerøret for borgerlig-liberalt tankegods på Østlandet, men har de siste årene fått tyn for å være utydelige på lederplass. Avisen ligger kanskje hakket til høyre for sentrum (og da mener jeg kanskje), men har en velkjent aversjon mot Fremskrittspartiet. Samtidig kunne betoningen av ansvarlighet og langsiktighet kanskje tippet avisen mot Arbeiderpartiet ved enkelte valg, selv om mange nok ville satt morgenkaffen i vrangstrupen dersom Tanta byttet side.

De store regionsavisene er ikke mindre interessante. Bergens Tidende har de siste årene fått en stadig klarere profil som en borgerlig-liberal avis, og er på lederplass langt tydeligere enn Aftenposten. Adresseavisen har også et borgerlig ståsted, mens Stavanger Aftenblad virker noe mer utydelig. Nordlys kunne man derimot stolt på. Det ville blitt Ap, samme søren.

Selve værhanen ville vært VG. Folkets egen tabloidavis. På lederplass er det ansvarlighet, moderasjon og avstandtagen til ytterligheter som gjelder, og avisen står trygt plantet et sted midt mellom Ap og Høyre, akkurat som den berømte Arne Olav-velgeren. Nettopp derfor ville det vært spenning knyttet til avisens anbefaling.

Hva med den avisen du leser nå? Morgenbladet var tidligere en konservativ bauta i norsk presse, et par hakk til høyre for Djengis Khan i noen saker. Det er, for å si det forsiktig, mange år siden. Jeg er temmelig sikker på at avisen ville gjort som mange i leserskaren og gått for det grønne. Miljøpartiet ville fått sin første omfavnelse på lederplass.

DN: Mer katolske enn paven

Dette innlegget stod i Dagens Næringsliv 31.08.13

Mer katolske enn paven

Jonas Gahr Støre åpner for å endre arbeidsmiljøloven. Jeg håper Arbeiderpartiet følger etter.

Av Torbjørn Røe Isaksen, arbeidspolitisk talsmann i Høyre

Det er mye bra med dagens arbeidsmiljølov, og vi skal verne om den grunnleggende beskyttelsen av norske arbeidstagere. Allikevel er dagens lovverk på en del områder for rigid, for komplisert og dermed for vanskelig å etterleve i praksis. Jonas Gahr Støre synes å ha forstått dette. Etter at det ble avslørt over 9000 brudd på arbeidsmiljøloven på A-hus i løpet av årets tre første måneder, svarte helseministeren på Twitter: «Ikke bra, feil ved praksis. Men kanskje også med loven?» (01.06.13). Det er et spennende utgangspunkt for en diskusjon om arbeidsmiljøloven. Gahr Støre åpner døren for endringer i arbeidsmiljøloven, mens arbeidsminister Anniken Huitfeldt forsøker å slenge den igjen. Faktisk er det høyst usikkert hva regjeringen egentlig mener bør gjøres, og om de i det hele tatt ser noen problemer med dagens lovverk.

Utrolig nok er Arbeiderpartiet mer rigide i dag enn de var for 12 år siden. Under Stoltenberg I fikk arbeidsminister Jørgen Kosmo i oppgave å gjennomgå arbeidslivets regler.  Regjeringen satte ned det såkalte arbeidslivslovutvalget, og mandatet fra Kosmo var svært klart. Til Dagens Næringsliv i 2001 sa han blant annet: «Vi ønsker å se på muligheter for å se arbeidslivsløpet mer under ett. Vi ønsker større grad av fleksibilitet, både for arbeidstagere og arbeidsgivere.» Jørgen Kosmo åpnet også for en oppmykning av bestemmelsene om arbeidstid, gjennom mer fleksible regler innenfor maksimumsrammen: «Bestemmelsen om maksimalt 300 timer overtid i året sier også noe om hvor mye man kan ta ut per uke og måned. Det er et spørsmål om dette er litt for firkantet. Vi må for eksempel se på om det skal bli anledning til å jobbe mer overtid et år, for så å jobbe mindre et annet.» Forslagene ligner svært mye på det Høyre forslår i dag. Høyre vil myke opp loven, blant annet ved å ha mer fleksible regler for gjennomsnittsberegning av arbeidstid. Vi ønsker også at man lokalt på arbeidsplassen skal få større muligheter til å avtale arbeidstid enn i dag.

To spørsmål melder seg:

Hvorfor mener Arbeiderpartiet at det er mindre behov for fleksibilitet i arbeidslivet i dag sammenlignet med for 12 år siden?

Når Jonas Gahr Støre mener at noe er feil med loven, hva er det konkret han viser til og hvordan vil Arbeiderpartiet endre loven?

Med Jonas Gahr Støres meninger som utgangspunkt, er det merkelig at Arbeiderpartiet til nå har fremstått som mer katolske enn paven i arbeidslivspolitikken, og ment at ikke et eneste komma i loven skal endres.

Høyre har tatt utgangspunkt i fire problemstillinger i vår arbeidslivspolitikk:

1. Et konkurransedyktig næringsliv er avhengig av å bruke arbeidskraften mest mulig effektivt. De må ha den nødvendige fleksibilitet til å møte omstillingsbehov og endringer i markedet. 2. Behovet for arbeidskraft, særlig innen pleie- og omsorgsfeltet, vil øke blant annet som en følge av eldrebølgen. 3. Hverdagen til norske familier har endret seg de siste tiårene. Det skyldes blant annet at langt flere kvinner er kommet i jobb, at samlivsformene endres og at nye næringer og nye arbeidsplasser har andre behov enn de tradisjonelle industriarbeidsplassene. 4. Omfattende brudd på arbeidsmiljøloven er dokumentert i både offentlige og private virksomheter. Dette kan indikere at loven ikke er godt nok tilpasset virkeligheten i arbeidslivet. Vi vil derfor beholde en sterk arbeidsmiljølov, men har programfestet moderate oppmykninger av lovverket, endringer som vil komme både arbeidstagere og arbeidsgivere til gode. Problemet er ikke at Høyre mumler i arbeidslivspolitikken, men at Arbeiderpartiet er døv på det ene øret og har insistert på at alt bør være akkurat som i dag. Men Jonas Gahr Støre har kanskje lært av Jørgen Kosmo? Jeg venter i spenning på svar.

Morgenbladet: Jesus som valgkampmedarbeider

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Jesus som valgkamparbeider

Religion har noe å tilføre politikken, men det betyr ikke at Jesus kan verves som valgkampmedarbeider.

Kanskje noe overraskende i et av verdens mest sekulære land, har Jesus fått en viktig birolle i valgkampens late sommeruker. Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa skapte oppstyr da hun slo fast at kristne ikke burde stemme KrF. En Ap-politiker på Vestlandet tok det hele ett steg lenger da hun slo fast at Jesus er sosialdemokrat. Hvorvidt han, som dagens statsminister, stemmer det samme som sin far, sa innlegget hennes ikke noe om.

Mange sekulære mener saken er enkel: All prat om religion, Gud og Jesus har ingenting å gjøre i politikken. Jeg er uenig, for livssyn har en viktig rolle å spille i den offentlige debatten, også kristendommen, men under gitt forutsetninger.

Kristen tro på frelse og evig liv har ingen plass i den politiske debatten, men kristendommen er også en moralfilosofi som inneholder noen grunnleggende ideer om hva som er riktig og galt. Som daværende kardinal Ratzinger – senere pave Benedikt – og filosofen Jürgen Habermas diskuterte i en samtalebok fra 2007, har kristne argumenter en plass i samfunnsdebatten så sant de kan formuleres på en måte som også kan godtas av sekulære. Kristne verdier, som det kalles i vår tid, må med andre ord også begrunnes med rasjonelle argumenter. Det er et syn som først og fremst forbindes med middelalderfilosofen Thomas Aquinas. Han mente at det ikke kunne være noen motsetning mellom fornuften og den åpenbarte sannhet, dermed kunne også deler av den kristne sannheten forstås og forsvares med fornuften.

Å utelukke ethvert argument som bygger på et kristent livssyn fra samfunnsdebatten, er like ufornuftig som å utelukke alle moralfilosofiske argument. For å sette det på spissen: Ingen Jesus, heller ingen Aristoteles eller Kant.

Kristendommens grunnleggende moralfilosofi har selvfølgelig også politiske implikasjoner. At det er enorm variasjon i hvilke konklusjoner som trekkes fra kristendommen – fra Den norske kirke til kirken i Uganda, fra George W. Bush til frigjøringsteologene – kompliserer selvfølgelig bildet. Ja, faktisk så mye at undertegnede ikke en gang kan begynne å tenke over det i sommervarmen da hodet lett vil koke over.

For å begynne med ytterpunktene: Kristendommen har hverken plass til rasehat eller Gulag. Men hva med miljøpolitikken? Flere i Den norske kirke har tatt avstand fra oljeutvinning i nord og begrunnet det med nettopp sitt livssyn. Enn si skattepolitikken, skjenkepolitikken eller finanspolitikken? Reductio ad absurdum vil vi til slutt komme frem til spørsmålet om hva Jesus mente om strandlinjesonen eller fylkeskommunen. Jeg har lest min Bibel, men fånyttes søkt etter svar på de spørsmålene.

Overgangen mellom hva kristendommen kan og ikke kan si noe om, er glidende. Hvordan stopper vi før Jesus blir vervet som valgkampmedarbeider for Senterpartiet, sjefsideolog for Kristelig Folkeparti eller kooptert til å stå på stand for sosialdemokratiet?

Kanskje nettopp ved å anerkjenne hva som er kristendommens moralfilosofiske kjerne. Jo lenger vi beveger oss unna denne kjernen, jo nærmere kommer vi den irsk-engelske filosofen og politikeren Edmund Burkes sitat om at «omstendigheter (som noen herrer regner for ingenting) gir i realiteten til ethvert politisk prinsipp dets karakteristiske farge (…)». Nettopp når vi er langt unna kjernen, må vi anerkjenne at kristendommen ikke har fasitsvar. Bibelen er hverken sosialdemokratisk eller konservativ, faktisk heller ikke kristendemokratisk.

Kanskje er det så enkelt som en prest skrev på twitter som svar på det spøkefulle spørsmålet om hva Jesus ville stemt: Kongenes konge er vel som andre monarker: Han har ikke stemmerett, bare vetorett.

Dagbladet: Folk flest er ikke ekstremister

Kronikken stod på trykk i Dagbladet.

Folk flest er ikke ekstremister

Den offentlige debatten er blitt bedre etter 22. juli. Men i sin rettmessige kamp mot rasisme benytter Ali Esbati selv radikalismens grep.  

Det finnes både rasisme, fremmedfrykt og konspirasjonsteorier om «de andre» i den norske debatten. Men samtalen og debatten om det flerkulturelle Norge er blitt bedre, både sammenliknet med for ti år siden og sammenliknet med før tragedien 22. juli.

I en kronikk i Dagbladet 22. juli skriver Manifest-analytiker Ali Esbati, som også var på Utøya 22. juli, at fremmedhatet er tilbake i Norge. Han nevner flere konkrete eksempler for å illustrere at «Norge ikke har lært noe av Utøya»: stipendet til Fjordman, debatten om romfolket, Fremskrittspartiets vekst og Christian Tybring-Gjeddes gjentatte utspill.

Ytringsfriheten

finner ikke bare sin begrunnelse i de positive konsekvensene for samfunnet, men er dypest sett en følge av individets autonomi og ansvar for sine egne handlinger. Like fullt blir ytringsfrihet for ekstremister ofte begrunnet instrumentelt med at troll sprekker når de dras fram i sola. Men det er ingen automatikk i dette, rett og slett fordi sammenlikningen med trollene ikke alltid holder mål. Særlig kan ekstreme standpunkter styrke seg dersom ingen tar til motmæle.

På den annen side er det én ubønnhørlig konsekvens av at ekstreme motstandere av islam nå slipper til i større grad enn før, nemlig at de bittert får erfare at deres konspirasjonsteorier slett ikke vekker folkemassene. Nå kan de ikke lenger skylde på sensur fra etablissementet. Myten om Eurabia eller muslimenes organiserte overtakelse av Vesten, får ikke oppslutning fordi det er tull, en konspiratorisk bløff, som ikke biter på folk flest. Ekstremistene blir like patetiske som de ultraradikale på venstresiden som så gjerne vil lede folket, men må konstatere at folket går en annen vei. Årsaken er trolig enkel: Folk flest er ikke ekstremister.

Det mest

problematiske med Ali Esbatis innfallsvinkel er at han selv benytter radikalismens grep, trolig uten å reflektere over det selv: Han vil lese enhver konflikt inn i den store kampen, og gjøre alle politiske spørsmål om til slag i den episke krigen mellom fascismen og det gode. Han skriver som om ethvert politisk spørsmål om innvandring eller flerkultur, indirekte er et ledd i den ideologiske striden med massemorderen og terroristens ideer. Dette er radikalismens grep fordi det hever all politikk, alle politiske spørsmål, opp til et nivå hvor de må forstås i lys av den ene store kampen.

Slik blir for eksempel debatten om romfolket ikke en diskusjon om den økonomiske krisen i Europa, om forholdet mellom vår rike velferdsstat og folk fra fattige land, eller et spørsmål om hvordan vi håndterer en i praksis fri tilgang for folk til våre byrom og parker. Nei, det blir i stedet til en idealistisk test på samfunnets toleranse, nok et slag i den store kampen mellom ekstreme ideologier og det gode. Tilsvarende blir debatten om kostnadene ved innvandringspolitikken (et legitimt spørsmål, særlig for arbeidsinnvandringen som primært er begrunnet med at den er gunstig for Norge), ikke sett som en nøktern diskusjon om fordeler, ulemper og økonomiske veivalg, men utelukkende som nok et slag mellom rasismen og det gode. Det er vanskelig å lese Esbati på annen måte enn at alle politikere som problematiserer romfolkets tigging og frie rett til å overnatte i parken – og det inkluderer politikere fra så vel Ap som Høyre og Frp – indirekte har bidratt til å styrke fremmedhatet.

Jeg kaller det radikalismens språk fordi en slik tolkning av ethvert politisk spørsmål i lys av en altoppslukende og overordnet konflikt, nettopp kjennetegner mange radikale og ekstreme bevegelser. Det er i slike verdensbilder at ethvert uskyldig liv mistet gjennom droneangrep blir en martyr for islam, at enhver kriminell gategjeng med minoritetsungdom blir tolket som en del av en muslimsk overtakelse, eller all politisk handling blir sett som manøvrering i en pågående klassekamp.Jeg mener ikke at Ali Esbati er en ekstremist, han tar heller ikke feil i alle sine observasjoner, men det kan hende at både debatten om romfolket og innvandringens kostnader, og Fremskrittspartiets vekst, ikke bare handler om latent rasisme og fremmedfrykt i det norske folk. Kanskje er det, som andre politiske spørsmål, diskusjoner som først og fremst handler om saken det gjelder, og hvor gode borgere kan være uenige.

Hvorfor mener jeg at debatten er blitt bedre både de siste ti årene og etter 22. juli?

For det første fordi den er blitt mer nyansert. Det er ikke lenger «rasistene mot røkla» i en debatt hvor alle spørsmål ble satt i sammenheng med den store kampen mot rasisme. Vi diskuterer i større grad sakene på sine egne premisser, for eksempel asylpolitikken eller integreringsutfordringene. Det har også ført til en større åpenhet og en bedre debatt om utfordringene knyttet til innvandring og integrering.

For det andre er debatten blitt mer mangfoldig. Muslimer debatterer tradisjoner og integreringsutfordringer, deler av venstresiden kritiserer religiøse praksiser og nordmenn med minoritetsbakgrunn forfekter liberale standpunkter. Debatten likner faktisk mer og mer på Norge: Mangfoldig og fargerikt.

For det tredje er debatten bedre fordi det er blitt et tydeligere skille mellom ekstremistene og oss andre. Vi er nå, alle sammen, blitt kjent med retorikken og argumentasjonen til ekstremistene. Det gjør oss faktisk bedre rustet til å kjenne den igjen, og møte den med motargumenter.

Minerva: Hva stemmer du, Jesus?

«Vi forstår at du ofret deg på korset og på den måten gjorde foreningen mellom oss syndige mennesker og Guds evige herlighet mulig igjen, men hva synes du om fylkesmannens økende makt?»

Denne artikkelen er også trykket hos Minerva.

Hva stemmer du, Jesus?

Vi forstår dette med frelse, men hva mener du egentlig, Jesus?

Kjære Jesus.

I følge Magnhild Meltveit Kleppa bør kristne ikke stemme på KrF. Det er mulig hun har snakket med deg, Jesus, men jeg er ikke helt sikker. En annen politiker, Arbeiderpartiets Maren Østbø, må ha snakket med deg, for hun spør ”Ville Jesus stemt KrF i dag?”. Nå vet jeg ikke hvor aktivt Krfs lokallag i Gallilea var for 2000 år siden, men i dag er i hvert fall svaret hennes klart: nei. Du er sosialdemokrat. Jeg tror det ville sjokkert noen av dine amerikanske og afrikanske venner, og det åpner jo egentlig bare for nye spørsmål: Er du Stoltenbergianer, Jesus? Eller er du mer på den gamle Gerhardsen-linjen? Og selv om du er sosialdemokrat, ser du at det er blitt litt vel mye byråkrati og at formueskatten kan skade norske arbeidsplasser? Når du er sosialdemokrat, gjør du som Stoltenberg og stemmer det samme som faren din? Eller er Han mer konservativ? Det er vel egentlig et dumt spørsmål. Dere er jo treenigheten.

La oss være ærlige, Jesus, utseendemessig er det all grunn til å tro at du ville hørt hjemme et eller annet sted på venstresiden. De ikoniske bildene av deg viser en ren og pen mann, men med langt hår og skjegg som ville sjokkert besteborgere til langt utpå 60-tallet. Du ser ut som en hippie, Jesus, og med noen hederlige unntak er vi vant til at folk som ser ut som hippier stemmer på partier ytterst til venstre, så sant de ikke jobber i IT-avdelingen. Dessuten (som det heter i vitsen om deg som du sikkert har hørt) bodde du hjemme til du var 30 og hvis du gjorde noe var det et mirakel. Kall meg fordomsfull, men jeg assosierer også det litt med hippier på venstresiden.

På den annen side sa du i Matteus 22, 21: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» Som det står i Bibelen, ble folk forundret over svaret ditt. Kanskje fordi det impliserer en lydighet mot myndighetene og dermed en autoritetstro som du slett ikke viste i andre sammenhenger.

Vi er ikke trege, Jesus, de fleste av oss har forstått alt dette med frelse, forlatelse for våre synder, verdens lam, en allmektig Fader og alt det der. Det vi lurer på nå er hva du egentlig mener, om viktige ting som kontantstøtte, skattetrykket, foreldrepermisjon, nasjonal transportplan og kommunesammenslåing. Vi forstår at du ofret deg på korset og på den måten gjorde foreningen mellom oss syndige mennesker og Guds evige herlighet mulig igjen, men hva synes du om fylkesmannens økende makt? Er du for eller mot strenge nasjonale retningslinjer for strandsonen?

Den siste kvelden før vi hang deg på korset, før din intense lidelse for vår skyld, så innstiftet du nattverden med disiplene dine. Du brøt brødet og sa at det var ditt legeme. Forsøkte du også å si noe om landbrukspolitikken da? Bør vi satse på produksjonsstøtte eller arealtilskudd?

Du har sagt at det er like vanskelig for en rik mann å komme inn i himmelen som det er for en kamel å komme gjennom et nåløye. Burde vi øke inntektsskatten eller innføre en statlig eiendomsskatt i stedet? Og teller det egentlig som en god gjerning hvis man blir tvunget til å gi fra seg pengene? Hvis du gir alt du eier til å brennes, men ikke har kjærlighet, gagner det jo visstnok intet.

Salige er de som tørster, har du sagt, men hvor stor andel av budsjettene bør øremerkes til vedlikehold av vannrørene i kommunen?

I Johannes evangelium, andre kapittel, kan vi lese om bryllupet i Kana. Vi vet at du ser på ekteskapet som en god institusjon og vil at vi skal finne sammen i kjærlighet, men i dette bryllupet gjorde du også vann til vin. Betyr det at du er tilhenger av en liberal skjenkepolitikk? Burde kommunene eller staten bestemme hvor lenge utestedene skal være åpne? Eller kanskje fylkesmannen?

Kjære Jesus. Du får tilgi alle disse spørsmålene. Det er nemlig ikke så lett. Vi har valg i Norge til høsten (som du jo selvfølgelig vet) og det er så innmari vanskelig. For å være ærlig er du altfor generell og høytsvevende i de skriftene vi har. Det er for øvrig en egenskap du deler med de fleste norske partiprogrammer.

Det vi ber om er ikke mye, i hvert fall ikke i evighetens perspektiv: Gi oss et lite hint om hva du ville stemt. Det kan da virkelig ikke være meningen din at vi skal avgjøre det helt på egenhånd!

Morgenbladet: Innvandrerne tar jobbene våre

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Innvandrerne tar jobbene våre

Asylsøkere og flyktninger lønner seg ikke. Men det er jo heller ikke poenget. .

Denne uken hevdet Nordeas sjefanalytiker Erik Bruce at mange ungdommer ikke får jobb ved siden av studiene fordi svensker og andre innvandrere har tatt dem. Absolutt ingenting galt om Nordeas analytiker, men det er interessant hvordan innvandringsdebatten stadig flytter seg. «De tar jobbene våre og de tar damene våre», på 1980- og 90-tallet var det primalskriket til alle som startet setninger med «jeg er ikke rasist, men…». Politikere fra de fleste partier overgikk hverandre i å beskrive hvor feil resonnementet var. «Hvem skulle kjørt trikkene om ikke vi hadde hatt innvandrere?» som en ordfører formulerte det. Det var en fin tanke: Det er bra for norsk økonomi at flere kommer til landet. Problemet er bare at det trolig ikke stemmer.

Vi må sortere debattene. For å forenkle, kan vi dele gruppen vi kaller innvandrere i to: asylsøkere og flyktninger, og arbeidsinnvandrere. På et overordnet nivå vil selvfølgelig hver eneste ny person i Norge bidra til økt bruttonasjonalprodukt, men det er ikke dermed sagt at velstanden for hver og en av oss øker. Kaken blir større, men det blir også flere å dele den på.   Den snille tanken om at asylsøkere og flyktninger generelt bidrar positivt til norsk økonomi, er nesten helt sikkert gal. Det kommer mange flinke folk til Norge som asylsøkere, men generelt vil en gruppe hvor nesten samtlige har dårlige norskkunnskaper og hvorav svært mange har lav utdannelse og ekstra behov for oppfølging fra det offentlige, neppe være en vitamininnsprøytning for norsk økonomi.

Hvorvidt arbeidsinnvandringen lønner seg, er det vanskeligere å svare på, mener mange økonomer. Hvis de som kommer produserer mindre, men forbruker mer av offentlige tjenester enn den gjennomsnittlige nordmann, vil regnestykket trolig gå i minus. Arbeidsinnvandrere som derimot er i Norge i sine beste år, er lite syk og jobber hardt for så å reise hjem, vil kanskje gi pluss. Arbeidsinnvandring kan også bidra til å lette presset i økonomien ved å holde inflasjonen nede, men samtidig bidrar arbeidsinnvandrere selvfølgelig også til økt press, for eksempel i boligmarkedet.

Vi må kort sagt skille de to debattene.

Det er mulig noen hardbarkede idealister vil holde fast på forestillingen om at all innvandring lønner seg økonomisk, men de fleste som bruker sin sunne fornuft, forstår at slik er det ikke. Vi tar imot flyktninger og asylsøkere, ikke av økonomiske, men av humanitære grunner. Fordi Norge, som et rikt land i verden, har et moralsk ansvar for mennesker som flykter fra krig eller forfølgelse i hjemlandet. Det tilsier ikke i seg selv en svært liberal politikk – selv er jeg tilhenger av en streng asylpolitikk – men det tilsier at vi fortsatt bør være åpne for asylsøkere og flyktninger som har behov for beskyttelse. EØS-avtalen bør vi beholde, men generell arbeidsinnvandring fra utenfor EØS-området er jeg mot, med unntak av eksperter og yrkesgrupper vi virkelig trenger.

Det er kanskje innvandringstilhengernes feil at vi har fått en debatt om økonomi, fordi så mange var opptatt av å vise at innvandring lønnet seg. Sannheten er at det handler om prinsipper, ikke penger. Jo ærligere vi kan være på det, jo bedre blir debatten. Da kan vi kanskje også tillate oss noen refleksjoner over de prinsipielle sidene ved å regne ut hva bestemte grupper i samfunnet koster. Slik informasjon må frem, men ikke uten den nødvendige ettertanke.

Det er nemlig ikke vanskelig å finne ulønnsomme grupper i Norge: mennesker med funksjonshemminger eller Downs syndrom, rusmisbrukere, uføretrygdede, barnevernsbarn, skoletapere etc. Mange av disse gruppene kan også identifiseres tydelig og tidlig, men hvilken konsekvens bør vi trekke av det? Selve spørsmålet oppfattes med rette som ubehagelig.

Så vil mange hevde med rette at vi jo kan styre innvandringspolitikken, vi kan bestemme hvor mange som kommer til landet, mens vi ikke kan bestemme hvor mange som fødes med funksjonshemminger. Det er riktig, men samtidig må det minnes om at vi ikke kan omgjøre politikken fra ti, tyve eller tredve år siden.   Når noen debattanter gjør et stort nummer av at også barn av innvandrere kan bli like ulønnsomme som deres foreldre, blir det vanskelig å fastholde skillet mellom de som er her og de som kanskje kan komme hit. De som har fast opphold i Norge og deres barn og barnebarn, blir ikke borte. De er norske. Det bør oppfattes som like ubehagelig å stille spørsmålet: «Barn av innvandrere lønner seg ikke, hva er konsekvensen?», som å stille spørsmålet: «Funksjonshemmede lønner seg ikke, hva er konsekvensen?» .

Morgenbladet: Politikk og nihilisme

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Politikk og nihilisme

De er visstnok sinte på storsam­funnet. Derfor tenner de på bilen til sin fattige nabo.

Det har vært opptøyer i Stockholms forsteder før. I 2010 ble det herjet i Rinkeby og Tensta, blant annet brant Rinkeby-akademiet ned til grunnen. Akademiet var distriktets stolthet og samlet mengder av ungdom som ønsket seg et bedre liv og en bedre utdannelse, skriver kommentator Eva Cooper i Minerva. Hun bodde da i området. I fjor brøt igjen opptøyer ut i Tensta. Denne gangen ble svømmehallen og skoler vandalisert. Som alltid gikk det også hardt ut over parkerte biler og butikkvinduer.

Av de mange paradoksene slike opptøyer fører med seg, er intet større enn dette at herjingens største ofre alltid er de som selv bor i området. Naboene. Og ironisk nok rammer det nettopp symbolene på en bedre fremtid hardest: Et akademi, en skole, butikkene til de som har turt å satse, bilene til de som har spart en slant og fått råd til slikt. Da de hvite rasistene i sørstatene i USA startet sine lynsjekampanjer for å terrorisere den svarte befolkningen til lydighet, gikk det i overraskende stor grad ut over svarte som hadde utdannelse eller eiendom. Noen av ofrene var studenter som var hjemme i sørstatene i pausene mellom universitetssemestrene. De hvite mobbene ville ramme de vellykkede svarte, de som hadde forsøkt å heve seg opp. Uten at de ønsker det, og (må vi håpe) uten å tenke over det, rammer opptøyene i forsteder som Husby på noe av den samme måten.

Det vil alltid være mange og kompliserte årsaker til slike opptøyer. Noen av årsakene er relativt åpenbare og gjentas derfor hyppig. Som at forsteder som Husby har høy arbeidsledighet, og at det er dokumentert tilfeller av rasistisk språkbruk i det svenske politiet, selv om vi ikke kjenner omfanget. Denne kombinasjonen av økonomiske problemer og en følelse av sosial marginalisering kan være en oppskrift på sosial uro, også i Sverige som er et av verdens beste land å bo i.

Men det er noe som mangler i de forklaringene som bare lener seg på økonomi og strukturell rasisme. Det er ikke det individuelle ansvaret, selv om det er en selvfølge at enhver har ansvar for sine egne handlinger – uansett hvor mye strukturene kan tynge. Men en individualisering av opptøyene blir smått absurd. 100 enkeltindivider bestemmer seg ikke helt tilfeldig og helt plutselig for å ramponere nabolaget sitt.   80 prosent i Husby har minoritetsbakgrunn, men de er svenske. Mange mener at innvandringspolitikken er irrelevant for situasjonen som har oppstått. Sverige har et av Europas mest liberale innvandringsregimer. Jeg tviler på om de har en integreringspolitikk som matcher. En for liberal innvandringspolitikk kan ikke forklare opptøyene, men det er en forklaring på hvordan nabolag som Husby har oppstått. At mennesker blir presset inn i bomaskiner fra den «sosiale» boligbyggingens gullalder er intet godt vitnesbyrd om storsamfunnet, men like viktig er at det lille samfunnet svikter. Normer hviler ikke bare i den enkelte, men opprettholdes og bekreftes av det sivile samfunns mange organisasjoner og institusjoner, eller av nabokjerringa. Hvis disse institusjonene er borte – eller aldri har eksistert – mangler også fellesskapet et fundament.

En siste forklaring må også med, selv om den bare kan supplere de andre. Etter gateopptøyer, hærverk og steinkasting i Oslo sentrum i 2009 ble en av demonstrantene intervjuet av NRK. «Jeg var med for å skape kaos, egentlig (…) Fordi vi plutselig fikk mulighet til å gjøre det vi ville, selvfølgelig møter jeg opp da. Og litt for å støtte Palestina», sa han. Han var overhodet ikke bekymret for hverken eiendommen de ødela eller at folk kunne komme til skade: «Det er jo ikke mine butikker som blir ødelagt. Folk velger selv hva de gjør (…) Folk må passe på seg selv.» Slike uttalelser er ikke politikk, ikke et opprør mot storsamfunnet, men minner mer om nihilisme, en søken etter spenning og ødeleggelse for dets egen skyld. «Folk må passe på seg selv» er en pervertering av en ekstremindividualistisk filosofi hvor den eneste lov som gjelder er «har du lyst, har du lov». Det er ikke forklaringen med stor F, men det er kanskje en del av forklaringen. Det er deprimerende nok.

Dagens Næringsliv: AP setter rettsprinsipper på spill

Arbeiderpartiet vil innføre en ny lov som jurister mener kan stride mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Blant instansene som advarer er Justisdepartementet. Kanskje er det derfor høringsfristen var så kort?

Kollektiv søksmålsrett betyr at fagforeningen i en bedrift kan saksøke en bedrift for ulovlig innleie også uten at den involverte arbeidstaker selv ønsker å være part i saken. Det reiser svært alvorlige prinsipielle problemstillinger som Arbeiderpartiet har behandlet skjødesløst. Et nesten samlet juridisk miljø advarer mot forslaget som forsøkes presset gjennom med kort høringsfrist og minst mulig støy. Men forslaget fortjener både grundig ettertanke og debatt.

Behovet for et så radikalt tiltak er ikke dokumentert. Det skyldes det enkle faktum at EUs vikarbyrådirektivet, og tiltakspakken som også ble vedtatt i den forbindelse, ikke har virket i mer enn tre måneder. Tre måneder. Ja, noen av tiltakene er ikke en gang trådt i kraft. Allikevel hevder Arbeiderpartiet at et nytt, svært radikalt tiltak er nødvendig for å sikre at ”reglene om innleie blir etterlevd i større utstrekning enn i dag.” Uten at de dokumenterer påstanden. Det er desto mer oppsiktsvekkende fordi forslaget om kollektiv søksmålsrett bryter med flere helt grunnleggende rettsprinsipper. Fremst blant disse er at den enkelte selv har rett til å være part i egen sak. Dette har vakt svært sterke reaksjoner flere av de ledende juridiske miljøene i Norge. Justis- og beredskapsdepartementet advarer mot loven, likeså advokatfirmaet Hjort som departementet leide inn for å vurdere forslaget. Advokatforeningen er soleklare:

«Lovforslaget strider (…) mot grunnleggende sivilprosessuelle prinsipper om kontradiksjon, disposisjons- og forhandlingsprinsippet og alminnelige regler om søksmålsinteresse og rettskraft. Lovfesting av en slik søksmålsadgang for fagforeninger utfordrer etter Advokatforeningens syn kravene til rettferdig rettergang som følger av EMK art. 6 og tvisteloven § 1-1, herunder retten til å bli hørt og føre bevis og motbevis i egen sak.» [min utheving]

Politisk inngripen og regulering er av og til nødvendig for å løse konkrete problemer, men det er tre punkter ethvert politisk forslag sjekkes opp mot før det gjennomføres:
For det første at problemet som skal adresseres er konkret, reelt og dokumentert.
For det andre at reguleringen er målrettet for å løse problemet.
For det tredje bør kravene på de to første punktene være høyere dess mer radikalt forslaget til inngripen er.

Forslaget om kollektiv søksmålsrett feiler på alle disse tre punktene.

Selv om norsk arbeidsliv i hovedsak er svært bra (ni av ti nordmenn trives på jobben) så finnes det lommer hvor useriøse aktører finner plass og opererer med lønns- og arbeidsvilkår vi ikke kan akseptere. Det er godt dokumentert. Derfor har Høyre også godtatt til dels svært inngripende tiltak for å bekjempe useriøse arbeidsgivere, og mener nye tiltak også må vurderes. Vi har godtatt allmenngjøring av tariffvilkårene på noen områder, etter grundig dokumentasjon, selv om det bryter med prinsippet om fri lønnsdannelse som har vært viktig for partene. For renholdsbransjen har vi stemt for både en registreringsordning for alle firmaer og obligatoriske ID-kort. Det var godt dokumentert at situasjonen i bransjen gjorde tiltak nødvendige.

De andre problemene med forslaget er mindre enn det mulige bruddet på EMK, men ett er verdt å nevne. Lovverket er viktig, men partene i arbeidslivet har helt siden Hovedavtalen ble innført skapt en samarbeidskultur til beste for norske arbeidsplasser og velferd. Det har gjort at konfliktnivået i norsk arbeidsliv er relativt lavt. På de aller fleste arbeidsplasser rundt om i landet finner man frem til gode og fleksible løsninger på de utfordringene som oppstår. På toppnivå reflekteres denne samarbeidskulturen i trepartssamarbeidet. En utvikling hvor flere og flere konflikter dras inn for rettsapparatet kan risikere å skade denne samarbeidskulturen, og åpne dørene hvor en «amerikanisering» av norsk arbeidsliv hvor dialog og felles løsninger erstattes av møter mellom partenes advokater – en utvikling også Advokatforeningen advarer mot.

For bare få år siden ble forslaget om kollektiv søksmålsrett sett på med stor skepsis i Arbeiderpartiet. Nå har AP snudd og fått dårlig tid. Bare fire måneder før et valg setter de viktige rettsprinsipper til side uten nærmere debatt.

Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 11.05.13

DN søksmål

Morgenbladet: Romfolket

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Romfolket

Ved å gjøre spørsmålet om rom­folket til en rent moralsk debatt unngår man å svare på de praktiske og faktiske spørsmålene. .

 Ære være kommentatorene Marie Simonsen i Dagbladet og Hege Ulstein i Dagsavisen! Jeg mener det. Når den siste meningsmålingen i Klassekampen (29. april) viser at 60 prosent ønsker et forbud mot tigging, og bare 31 prosent er motstandere, er det viktig med stemmer mot strømmen. Det er heller ingen tvil om at debatten om romfolket har vært skremmende. Nettkommentarer om at «romfolket er som små barn. De driter på seg, roter og har null kontroll eller selvinnsikt!» eller sammenligninger mellom romfolk og brunsnegler, vil gi alle anstendige mennesker frysninger.   Situasjonen med romfolket «setter våre verdier på prøve. Men alle de vakre honnørordene etter 22. juli synes å ha visnet sammen med rosene», skriver Marie Simonsen (27. april) og rører ved følelsene som ble vekket etter Norges største tragedie i moderne tid. Det retoriske piskeslaget svir desto mer fordi mange politikere fra det partiet som ble rammet 22. juli, slett ikke ønsker en mykere politikk. Hege Ulstein mener politikerne deltar i en konkurranse om «hvem som er tøffest i trynet». Det handler om anstendighet, skriver hun (13. april). Debatten om romfolket omtales som en moralsk kamp. Hvilke løsninger man er tilhenger av, gjøres om til et spørsmål om godt eller dårlig sinnelag, ja en kamp om hele det norske folks sjel.   Men ved å gjøre debatten til et spørsmål om moral gjør Simonsen og Ulstein det på sett og vis enklere for seg selv. Én løsning er rettferdig, den andre er urettferdig. Én løsning er varm, den andre er kald. Dermed unngår de å ta stilling til de mange praktiske spørsmålene romfolkets tilstedeværelse reiser – og til hva som blir konsekvensene av deres egne forslag om en mykere linje.

Det kan være noe i det når Simonsen skriver at romfolket «utfordrer oss med sin annerledeshet», og at debatten avslører noe om hvordan vi tenker om «svakhet, om etnisitet, om folk som faller utenfor». Men det blir noe abstrakt og teoretisk over å dyrke denne innfallsvinkelen alene. For romfolkets tilstedeværelse handler også om hvordan vi håndterer EØS-innvandring til rike Norge. Ikke bare for romfolket, men for alle.

Det stemmer at romfolket er fattige, det stemmer at de har vært forfulgt og det stemmer at de fortsatt opplever diskriminering i mange land i Europa. Men de kommer ikke til Norge som flyktninger eller asylsøkere. Romfolket er i Norge fordi EØS-avtalen åpner for fri arbeidsinnvandring. Alle borgere i EØS-området har rett til å oppholde seg i Norge i tre måneder, så kan de oppholde seg her i ytterligere tre måneder dersom de får jobb. I denne perioden har de selv ansvar for livsopphold og bolig. Reglene er like for alle.   Hver eneste dag kommer EØS-borgere til Norge for å søke jobb, mange av dem fattige etter vår standard. Hver eneste dag drar trolig mange av dem tilbake til hjemlandet, noen med mindre penger enn da de kom etter å ha betalt for mat og bolig. Når Simonsen skriver at «romfolk sier de vil ha arbeid, men får ikke jobb», er ikke det noe unikt for dem. Vi har ikke noe eget system for å skaffe arbeid til EØS-borgere i Norge, hverken fattige eller rike.   Romfolket tigger. Det er lov foreløpig. De lager leirer på offentlig sted. Det er ikke lov. Også de som mener romfolkets tilstedeværelse i Norge først og fremst er et moralsk spørsmål må svare på følgende dilemma: Hvis vi lager fasiliteter for romfolket – toaletter, dusjer, overnattingssteder – vil det være å lage en offentlig finansiert infrastruktur for EØS-borgere som kommer til landet for å tigge. Løsningen vil i beste fall være midlertidig, for det vil trolig føre til at enda flere kommer i neste omgang. Situasjonen for noen vil bli bedre, men selve det grunnleggende problemet blir større. Ingen har meg bekjent foreslått at alle EØS-borgere skal få sosiale rettigheter som sosialhjelp, medisinsk behandling og bolig i Norge.

«Noen måneder som tigger i et rikt paradis er en rasjonell måte å løse akutte, økonomiske problemer på», skriver Hege Ulstein. Jeg er enig. Men det er ikke fornuftig fra norsk side å legge til rette for innvandring av tiggere. Jeg er ikke overbevist om at det er spesielt medmenneskelig heller.   PS: Undertegnede stemte mot et tiggerforbud på Høyres landsmøte i fjor og mener fortsatt det er et riktig standpunkt.

Morgenbladet: Paradise Løvebakken

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Spalten kan du lese her.

Paradise Løvebakken

Hvis det å by på seg selv er så viktig i politikken, hvorfor er ikke Peter Pilgaard fra Paradise Hotel statsminister i Norge?

Erna Solberg har senket seg ned i et tjern, den unge Jens Stoltenberg poserte i åletrang shorts for å illustrere mannsrollen, Siv Jensen har jogget, snakket om rødvinsforbruket sitt og laget mat på skjermen, Kjell Magne Bondevik kastet kofferter, Valgerd Svarstad Haugland sang «La det svinge», Liv Signe Navarsete og Knut Arild Hareide har ledet Torsdag kveld fra Nydalen, Dagfinn Høybråten laget sitt eget humorshow og parodierte Oluf, Heikki Holmås løp i tights på et slott i Frankrike, Abid Raja slanket seg og ble sprek på tv. Ja, til og med Kåre Willoch – selve legemliggjørelsen av kjølig konservativ dannelse – har sunget med revyartisten Elisabeth Granneman. Undertegnede har blant annet gitt råd om sex og samliv på radio, vært gjestedommer i et realityprogram og laget mat kun avbrutt av reklamepauser.

Og da har jeg enda ikke nevnt selve mesteren. Ikke Bill Clinton som spilte saksofon på talkshows og svarte på spørsmål om hvorvidt han brukte boksershorts eller truse, men mannen bak 40-årsjubilanten Frp: Carl Ivar Hagen. Veien til den største suksesshistorien i norsk politikk gikk blant annet gjennom å by på seg selv i medier og formater som andre og mer seriøse politikere knapt ville ta i. Hagens merittliste inkluderer en gjesteopptreden i Mot i brøstet, en forsiktig sagt folkelig komiserie. Men disse arenaene brukte Hagen til å nå velgere som ikke alltid så Dagsrevyen eller leste ledersidene i avisene.

Basert på ukens nekrologer virker det utenkelig at Margaret Thatcher skulle holde på på samme måte. Samtlige norske Storbritannia-korrespondenter fra 1980-tallet har beskrevet hvordan det var å nesten-møte jernladyen, og alle har understreket hvor streng og myndig hun var. Men Thatcher var også en av de første virkelig iscenesatte politikerne i moderne tid. Med reklamebyrået Saatchi & Saatchi i ryggen ble hun trent til å senke stemmen, snakke om politikk slik at vanlige husmødre kunne forstå det, og stille opp i intervjuer med blant annet kvinnebladet Woman’s Own. Der falt det så ofte feilsiterte utsagnet om at «det finnes ikke noe slikt som et samfunn». Og Thatcher gjorde en slags Hagen mange år før Hagen. Hun stilte ikke opp selv, men skrev faktisk en sketsj til satireprogrammet Javel, herr statsminister.

Så er spørsmålet, hvorfor? Hvorfor kaste kofferter, hvorfor lage mat, hvorfor stille opp i reality- eller komiprogrammer?

Dårlig dømmekraft spiller åpenbart en rolle. La oss være ærlige: Mye av dette er flaut. Virkelig flaut. Og det beste politikerne kan håpe på, er at hele greia glemmes raskt.

Den rent menneskelige faktoren kan heller ikke undervurderes. Dypt inne i mange av oss politikere sitter en kvisete liten tenåringsgutt som egentlig bare vil bli likt av de andre. Og det er langt lettere hvis man kan imponere med bestemors egen eplepai på kommersielt fjernsyn i stedet for å snakke om at budsjettbalansen heller ikke i år tillater lettelser i personbeskatningen.

Men det er to grunner til som er enda viktigere.

Politikken blir mer personfokusert. Om ikke budskapet er personen, så blir budbringeren viktigere for budskapet. Klarer du å endre oppfatningen av deg selv i positiv retning, vil du kanskje også endre folks oppfatning av budskapet.

Og så er det politisk kapital å bli kjent, som Carl I. Hagen forsto. Å ha et kjent ansikt gir gjennomslagskraft, selv om man ikke er kjent for politikken i utgangspunktet. Senterungdommens Sandra Borch er et eksempel på en politiker som er blitt ordentlig kjendis, blant annet etter å ha posert i en kalender. Når hun først er kjent, øker det mulighetene hennes til å komme på for eksempel med krav om at Norge bør ut av Schengen. Debattprogrammene vil ha kjente politikere. Det skjer ikke sjelden at debatter blir avlyst fordi en kjent politiker takker nei og bare fagpolitikerne med mindre kjente tryner kunne stille.

Men den politiske kapitalen har en pris. Ikke bare fordi det å by på seg selv kan bli flaut, eller enda verre: det kan bli flaut og husket. Men også fordi velgerne nok kan like en politiker som byr litt på seg selv eller løsner på slipset, men neppe vil ha en realitykjendis/danser/samlivsekspert som tilfeldigvis også er politiker. Det er én av uendelig mange grunner til at Petter Pilgaard ikke er statsminister i fedrelandet.

Minerva: Prislapp på et liv

«Kan vi sette en prislapp på et menneskeliv?, spør mange etter Helsedirektoratets nei til å ta i bruk to kreftmedisiner. Men har vi egentlig et valg?»

Jeg skriver om den vanskelige prioriteringsdebatten hos Minerva.

Morgenbladet: Drømmen om bloggrevolusjonen

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Denne fredagen (altså den som var) om bloggens vekst og fall.

Drømmen om bloggrevolusjonen

Det var et hederlig forsøk fra bloggerne, men Frank Aarebrot ble for mektig. .

I 1998 skulle Time Magazine igjen kåre sin Person of the Year, for første gang gjennom nettavstemning. Oppslutningen var overveldende og resultatet soleklart: Over halvparten av stemmene gikk til bryteren Mick Foley. Som stor fan av amerikansk fribryting kan jeg underskrive på at Foley – blant annet kjent under navnet Mankind – er en drittøff bryter. Men god nok for Time, det var han ikke. Foley ble fjernet fra listen, og magasinet utropte i stedet president Bill Clinton og spesialetterforsker Kenneth Starr til årets personer. Det var siste gang Time spurte folket om råd gjennom nettet.

Jeg kom på historien i forbindelse med lanseringen av Kristian A. Bjørkelos bok Gi meg en scene! denne uken. Boken handler om bloggens historie i Norge, og min første tanke var at dette måtte være en gresk tragedie der hovedpersonens overmot – hybris – til slutt leder til det ubønnhørlige nederlaget. Bloggen kom nemlig med bravur! Det var en tom scene, klar til å fylles med mening og refleksjon. I 2006 var årets person i Time «You», deg og meg. Selv skrev jeg nærmest panegyrisk om bloggingens muligheter i avisen Nationen. I tråd med filosofien til «generasjon meg», et annet av motebegrepene fra 00-tallet, tillater jeg meg å sitere meg selv:

«Bloggen er herredømmefri. De beste bloggerne får flest lesere, uavhengig av om de er snekkere eller professorer i politisk teori. På nettet vinner de beste argumentene, og det mest leseverdige vinner frem uansett avsender.»  

Jeg var ikke alene. Som den politiske bloggeren Heidi Nordby Lunde, alias Vampus, sa denne uken: Vi trodde vi skulle forandre verden. Det gjorde bloggen ikke. I dag domineres bloggosfæren av rosabloggere og motetips, underholdning og kommers. Og i offentligheten blir professor Frank Aarebrot fortsatt tusen ganger mer sitert enn alle Norges snekkere til sammen.

Det er to reaksjoner som alltid ledsager en teknologisk nyvinning: teknologioptimismen og teknologipessimismen. Førstnevnte kan illustreres av Henri Saint-Simon, en fransk opplysningstenker som mente at den nye vitenskapen ville gi en bedre verden, styrt og planlagt av teknokratiske eksperter. Sistnevnte representeres godt av den amerikanske forfatteren og aktivisten Henry David Thoreau. Da han hørte om telegraflinjen som skulle strekkes over Atlanterhavet, snerret han at den første nyheten trolig ville bli smålig sladder om at Englands prinsesse hadde fått en lei hoste.   Optimistene glemmer at maktstrukturer ofte bare antar nye former i stedet for å bli borte. Pessimistene glemmer at noen ting tross alt kan bli bedre selv om ikke alt blir bedre.

Bloggen ble aldri den revolusjonen noen av oss trodde den skulle bli. Den politiske samtalen er ikke herredømmefri, heller ikke i internettets tid (bare forsøk å legge inn en kommentar på statsministerens Facebook-side). Men jeg tror at kommunikasjonskanalene tross alt likevel endrer politikken og den offentlige samtalen, og kanskje, bare kanskje, blir den demokratiske debatten tilgjengelig for flere enn før. For en tid tilbake fortalte jeg en som var stortingsrepresentant på 1970-tallet, om den voldsomme mengden henvendelser vi mottar i alle kanaler.
– Det var ikke et problem i min tid, svarte han kontant.
– Hvorfor ikke? spurte jeg.
– Jo, svarte han, jeg fikk mange brev, men de sluttet å komme da jeg sluttet å svare.

Det er en litt vanskeligere strategi i en tid hvor postrommet er synlig for alle og enhver på din offentlige nettprofil.

Morgenbladet: Språkfeiden

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Denne uken om språk, retorikk og politikk.

Språkfeiden

«A rose is a rose is a rose.» Men en «privatisering er konkurranse-utsetting er fritt brukervalg».

At språk skaper virkelighet, er et av disse postmodernistiske munnhellene man bør være varsom med. Men det er rimelig åpenbart at språket former vår forståelse av virkeligheten. Selv om «a rose is a rose is a rose», som Gertrude Stein skrev, er det i politikken like åpenbart at «privatisering er konkurranseutsetting er fritt brukervalg». I et valgår skjerpes kampen om begrepene.

Venstresiden vil hamre inn at høyresiden ønsker en privatisering av velferden. Jeg antar, siden dette er et av de retoriske paradenumrene på de kanter, at ordet privatisering slett ikke vekker positive assosiasjoner i de brede velgermasser. Vi nordmenn liker at staten tar ansvar, vi liker velferdsstaten vår, og privatisering leder tankene hen til profitt, grådighet og all annen vederstyggelighet som slett ikke hører hjemme på velferdsområdet.

Fra høyresiden vil man derimot få høre at «vi vil ha fritt brukervalg slik at de eldre får velge selv» eller at «vi vil ha et mangfold av tilbud». Frihet – retten til å bestemme selv – høres langt mer positivt ut. Vi nordmenn liker som sagt staten, men vi er skeptiske til formynderstaten, vi liker det ikke når politikerne blander seg for mye. Det er fortsatt en rest av den opprørske bondeånden i oss. Dessuten høres det fint ut at eldre mennesker skal behandles som de voksne, oppegående mennesker de faktisk er.

Det er vanskelig å være mot fritt brukervalg, lettere å være mot privatisering.

Hva er sannheten? Hva er den uhildede innfallsvinkelen, den som ikke er farget av politisk retorikk? Begge begrepene – privatisering og fritt brukervalg – har noe sant i seg. Begrepet privatisering ble oppfunnet av Toryene, det britiske, konservative partiet under Margaret Thatcher på 1980-tallet, for å beskrive deres program for å selge statlige bedrifter til private eiere.   Siden det å la private bedrifter levere for eksempel eldreomsorg, til en viss grad innebærer at private overtar deler av en offentlig oppgave, peker begrepet på noe relevant. Samtidig underslår bruken av privatisering noe helt vesentlig: Det offentlige vil fortsatt ha ansvar for finansieringen og kvaliteten på tjenesten. Ja, faktisk vil det offentlige ha ansvar for nesten alt, unntatt selve tjenesteproduksjonen. Å slippe til private firmaer  i for eksempel hjemmetjenestene er noe  helt annet enn å selge en statsbedrift til  private aksjonærer.

Likeså beskriver fritt brukervalg en  sentral del av virkeligheten. Hvis det åpnes for at private aktører kan levere hjemmetjenester på kommunens regning, vil de eldre selv kunne velge mellom forskjellige leverandører – og de vil kunne velge bort leverandører som de ikke liker. Men fritt brukervalg toner ned metoden for å oppnå dette. Alt fokus er på å flytte makten fra byråkratiet til den enkelte, intet nevnes om metoden for å oppnå dette. Rent retorisk er det private innslaget i fritt brukervalg den enkelte borger, ikke de private bedriftene.

Det er flust med slike eksempler i politikken. Pensjonsreformen er enten en modernisering eller et velferdskutt. Ikke-offentlige skoler er enten friskoler eller privatskoler. Å redusere skattenivået er enten skattelette eller velferdskutt. Nav-brukere er enten syke eller navere, og så videre.

Men det betyr ikke at alt flyter. I de aller fleste tilfeller vil det være mulig å beskrive relativt presist og nøytralt hva de forskjellige partiene foreslår – og forklare hvorfor. For eksempel er konkurranseutsetting mer nøytralt enn både privatisering og fritt brukervalg  for å beskrive det åpne, offentlige tjenestetilbud for private bedrifter gjennom jevnlige anbudsrunder.   Sett fra en politikers ståsted er valget enklere. Hva skal stå på banneret i landsmøtesalen: «Vi må åpne offentlige tjenestetilbud for private leverandører gjennom jevnlige anbudsrunder!» eller «Fritt brukervalg!»? Det er, som amerikanerne sier, en no-brainer.

Morgenbladet: Inn til samtaleterapi

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Inn til samtaleterapi

I 2013 fortsetter vi debatten om vår egen tilbakegang.

Willy Wonka: Charlie, ikke glem hva som skjedde med han som fikk alt han noen gang hadde ønsket seg.
Charlie: Hva skjedde?
Willy Wonka: Han levde lykkelig i alle sine dager.
Fra Roald Dahls Charlie og sjokoladefabrikken

For den mildt sagt eksentriske Willy Wonka er det åpenbart. Den som får alt han noen gang har ønsket seg, vil leve lykkelig resten av sine dager. Vesten har i århundrer holdt seg med den samme fremskrittsmyten. Verden går fremover, ting blir bedre. Vi har selvfølgelig vært klar over at andre sivilisasjoner har falt – den greske, romerske, bysantiske, ottomanske – men har følt oss skjermet selv. Vi glemmer så raskt. Det tok ikke lang tid fra de to store verdenskrigene var over til fremskrittsmyten kom tilbake for fullt.

Men vi har også en undergangsmyte. 2013 vil være dennes år.

I Kina kommer det nå stadig nye bøker som skal forklare hvordan landets «fredelige vekst» skal komme til. Kinesiske intellektuelle opererer innenfor en ramme hvor resultatet er gitt på forhånd: Kina vil vokse. Spørsmålet er bare hvordan det skal skje.

I Vesten synes utgangspunktet å være det stikk motsatte. Særlig i USA er spørsmålet nå ikke hvorvidt landet vil miste sin posisjon, men hvordan og når (Europa har for lenge siden forsonet seg med sin egen svekkede status). Ved inngangen til det nye året har amerikanerne fått en fornyet bevissthet om forgangenhet. Som George Harrison sa det: All things must pass. Historikeren Norman Davies skriver i en ny bok om de europeiske statene som forsvant og ble glemt. Den meste tragiske historien er om Rusyn eller Karpatia-Ukrania, en stat som varte bare én eneste dag, 15. mars 1939. Boken banker på brutalt vis inn det tragiske faktum at verden endrer seg, at storhet falmer og stater likeså. Det er kanskje tilfeldig at Davies bok kommer akkurat nå, men mottakelsen den får er langt fra tilfeldig. Som det står i omtalen i New York Review of Books: «Dette er en advarsel om hvor flyktige vi og våre institusjoner virkelig er.»

I den amerikanske valgkampen sist høst understreket både Barack Obama og Mitt Romney at USAs beste dager fortsatt ikke hadde kommet. Slik snakker de, politikerne som knapt hadde klart å fri seg fra sin optimisme om de hadde ønsket det, fordi de er amerikanere.   Men den intellektuelle debatten forteller en annen historie. Tidsskriftet The National Interest har viet hele sin forside i årets første utgave til Oswald Spenglers Der Untergang des Abendlandes. Spenglers spøkelse svever over Amerika, skriver redaktøren. Den bekmørke boken, publisert i to deler i 1918 og 1922, er kjent særlig for Spenglers tilbakevisning av selve ideen om fremskritt, en idé som ifølge filosofen Robert Nisbet har vært «den viktigste i Vestens historie». I stedet handler verdenshistorien om sivilisasjoner som oppstår, vokser og faller, mener Spengler.

Det sies at salget av Edward Gibbons store bok om Romas vekst og fall skjøt fart i Storbritannia da flere og flere forsto at Imperiet kom til å rakne. Det vil overraske meg om ikke det samme kan sees på amerikanske salgsstatistikker i dag.

En nøktern vurdering av Vestens fremtid og USAs posisjon behøver ikke å være så bekmørk som Spenglers historiske analyse. Selv i en situasjon med økonomisk krise og forrykkelse av den internasjonale maktbalansen, er det ingenting som tyder på at USA eller Vesten vil falle. Nedgangen er relativ. Men det viktige er kanskje ikke den nøkterne analysen, men det intellektuelle klimaet – rammen om debatten – og hva den forteller. Der Kina diskuterer sin vekst, diskuterer Vesten sin tilbakegang. Det er, om ikke annet, et tegn på en sivilisasjon som tviler på seg selv og har sjekket inn til samtaleterapi.

Minerva: 5 påstander om kultur

Denne kommentaren er trykket som lederartikkel hos Minerva.

Fem påstander om kultur

Norsk kultur er ikke universelle verdier, men en konkret historisk erfaring.

1.Kultur har betydning (Culture Matters)  
Da Lawrence E. Harrison og Samuel P. Huntington i 2001 redigerte antologien ”Culture Matters – How Values Shape Human Progress” var det med et enkelt spørsmål som utgangspunkt: ”Er noen kulturer bedre enn andre til å skape frihet, velstand og rettferdighet?” Som presentasjonen av boken understreket var spørsmålet i høyeste grad politisk ukorrekt.   I dag vil mange kanskje anse det som et banalt poeng, slik Marie Simonsen på Twitter anklaget deler av kronikken til Jon Hustad om kultur og innvandring for å være. Men i den grad vi tar det for gitt at kultur faktisk har betydning, og at noen type kulturer er bedre til å fremme noen typer verdier enn andre, er det et resultat av en filosofisk nyorientering, i hvert fall i mer akademiske kretser (dette har trolig vært folkelig visdom lenge).

Bak antagelsen om noen felles, universelle verdier, ligger ofte også en antagelse om at alle land i verden kan og bør bli som vestlige, liberale demokratier. Det er en nobel ambisjon, selvfølgelig, men en ambisjon som lett kræsjer med den kompliserte virkeligheten.

I alt fra bistandspolitikk til nasjonsbygging og integreringspolitikk, lå tyngden i mange år på det idealistiske standpunkt at kultur var et ferniss, og at mennesker gjennom kunnskap og utvikling kunne bli like det man så som forbildet i Vesten. Men hvis det stemmer at ”culture matters”, får det vidtrekkende konsekvenser også for våre politiske prioriteringer.

2.Norsk kultur finnes – og er viktig  
Det har vært en tendens til å ville analysere bort det norske elementet i kulturen vår ved å peke på at mye av det vi holder kjært, rent faktisk er inspirert eller hentet fra utlandet. For eksempel er grunnloven vår sterkt påvirket av ideene fra den amerikanske og franske revolusjonen, opplysningsideene. Men en slik innfallsvinkel risikerer å se bort ifra at den historiske prosessen – og den historiske bevisstheten som følger med – i seg selv er avgjørende for å forstå en institusjon eller en tradisjons styrke i et bestemt samfunn. Å forsøke å oppløse det konkrete i det generelle, er å blinde seg selv for det faktum at for eksempel Grunnloven ikke bare er viktig fordi den har noen ”universelle” verdier i bunn, men fordi det er vår grunnlov, formet av en bestemt historisk kontekst. Det filosofen Roger Scruton kaller ”a citizen of nowhere” er en skjør borger å bygge et samfunn på.

3.Verdier er ikke det samme som kultur
Noen hevder at norsk kultur kan oppsummeres med verdier som demokrati, likestilling og rettferdighet. Det er viktige verdier, men norsk kultur kan ikke beskrives med generelle verdier som også de fleste andre demokratiske land kunne sluttet seg til. På samme måte er FNs menneskerettserklæring viktig, men den er like fullt en dårlig innfallsvinkel for å beskrive norsk kultur.   Kultur handler selvfølgelig også om hvilke verdier et samfunn holder seg med, men det avgjørende – det som skiller oss (og kultur vil skille folk fra hverandre) fra andre – er hvordan disse verdiene har utviklet og uttrykt seg i en norsk sammenheng.

4.Kulturer inneholder motsetninger  
Det har alltid vært kulturkamp i Norge, og noen av de tradisjonene vi i dag ser som uttrykk for det rotnorske, er kjempet frem. Det bærer galt av sted hvis norsk kultur skal reduseres til en bestemt variant av norsk kultur. Hva er mest norsk av de kulturelle båndene og uttrykkene som fulgte av vår 400 år lange union med Danmark, og de motkulturelle svarene på disse båndene? Er Undset en mindre del av norsk kultur fordi hun var katolikk, enn Garborg eller Vinje?

Enhver utlegning av norsk kultur må inkorporere motsetningene og godta at kulturen alltid har utviklet seg i spenningen mellom disse.

5.Kultur er som en elefant    
Å definere en elefant er vanskelig, men de fleste kjenner en elefant igjen når de ser den. Slik er det også med norsk kultur fordi en avgjørende del av denne kulturen er det vi kan kalle ”folkesjela” – de normer, vaner og tradisjoner som er med oss gjennom generasjoner, men som ikke engang alltid er mulig å artikulere.   Det tilsier varsomhet med å teoretiser og abstrahere norsk kultur, særlig dersom det gjøres av politiske hensyn. Det er som britene sier: Beviset for puddingen ligger i spisingen. Å være en del av norsk kultur kan ikke gjøres teoretisk, bare i praksis. Gjennom faktisk å være med.

Morgenbladet: To tog og en tvekamp

Jeg skriver hver 3. uke på baksiden av Morgenbladet.

To tog og en tvekamp

Mandag gikk et revansjens tog gjennom Oslos gater.

Det handlet om fred. Om et krigsherjet kontinent som gjennom samarbeid og kompromiss bygget en bedre fremtid. Om forsoning mellom to tidligere erkefiender. Og, selvfølgelig, om å få flere folk i toget enn motparten.

Det ble hvisket og sagt halvhøyt i mandagens fakkeltog, dels med skøyeraktige smil, men ikke mer enn at alvoret kunne skimtes bak. Da 2000 mennesker samlet seg i Oslos gater for å hylle fredsprisen til selveste Den europeiske union, skulle det handle om absolutt alt annet enn Norges forhold til EU, absolutt alt annet enn våre to nei – våre to så uendelig bitre nei til Europa og våre naturlige allierte og et helt kontinent og alt som smaker av verden der ute og ekte kultur. Men EU-kampene og sårene etter dem hvilte tungt over de to tusen sjelene som trasket med fakler i hånd gjennom Oslos gater i bitende kulde. Dette var et bitterhetens tog, men også et revansjens tog. EU-tilpasning, EØS-avtale og flinkeste tilpasningsgutt i klassen til tross, tapet i 1994 var et tap, og det viktigste på mandag var – tross alt – å være flere enn dem som hadde samlet seg dagen før.

Den en gang så mektige nei-siden, de som bare ved hjelp av et par løpesedler med «nei til union» og «ja til sjølråderett» kunne samle titusenvis av mennesker i hovedstaden, var redusert til noen hundre mennesker, hvorav Norges Kommunistiske Parti fikk mest oppmerksomhet. Også toget «EU ingen verdig vinner» understreket gang på gang at dette ikke handlet om Norges forhold til EU. De lurte ingen, i hvert fall ingen av dem som gikk i tog dagen etter. De understreket også at dette ikke handlet om Norge og EU, men lurte heller ingen, i hvert fall ingen av dem som gikk i tog dagen før.

Timingen for fredsprisen og spørsmålet om hvorvidt EU skapte freden eller freden skapte EU til side, tildelingen ville i norsk kontekst aldri ha kommet unna den verkende byllen som EU-debattene har vært. Ukene etter fredspriskunngjøringen minnet oss om det. Vi behøvde ikke grave nye skyttergraver, de gamle var allerede klare. Bare å børste bort litt støv og så vips! Vi ble minnet om hvor sterke EU-debattene har vært i Norge og hvor berørte både tilhengere og motstandere var og er. Vi er vant til å assosiere EU-motstand med idealisme og sterkt følelsesmessig engasjement, men mandag kveld ble jeg minnet om hvor sterke følelsene var også på ja-siden. Argumentene for EU var kanskje praktiske – økonomi, arbeidsplasser, handelstilgang, innflytelse – men de bygget alltid på en dypere følelse av at et nei til EU var et nei til noe mer, et slags nei til Europa, et slags nei til det kontinentet vi naturlig hører hjemme på.

Det var vanskelig for meg å forstå det i 1994 da jeg ble politisk aktiv, med to lærerforeldre i rekkehus i Porsgrunn følte jeg meg aldri spesielt nær styringseliten, for å si det forsiktig. Men i ettertid er det umulig ikke å se EU-avstemmingene som et nederlag for det vi kan kalle styringseliten i Norge. Ikke i den betydning at bare styringseliten var EU-tilhengere – langt ifra – men fordi ledelsen i de største partiene, de store arbeidstager- og arbeidsgiverorganisasjonene og de fleste større aviser i så stor grad sluttet opp om EU-medlemskap.

Det er kanskje disse to trekkene som gir EU-debatten dens følelsesmessige sprengkraft, og som gjør at to tog i forbindelse med en fredspris nesten 20 år etter vår siste EU-avstemning, blir et slags takk for sist til motparten: De idealistiske argumentenes forrang fremfor de praktiske, og det at seieren føles så skjør og tapet føltes så ufortjent.

Det ble et pussig avbrekk fra en politisk hverdag hvor dårlige nyheter fra Europa avløses av nye dårlige nyheter, mens utenforlandet Norge er en oase av velstand og lav arbeidsledighet. EU-debatten er så død at selv Europabevegelsen ikke lenger vil være en kampanjeorganisasjon for norsk medlemskap. At Europa har hatt godt av fredsprosjektet EU er jeg nokså sikker på, at Norge behøver medlemskap vakler selv de mest overbeviste i troen på. Men la oss ikke glemme det viktigste. Vårt tog var større enn deres.

Morgenbladet: Heia den som taper

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Heia den som taper

Før handlet politikk om å vinne historien. Nå handler det tilsynelatende om å vise hvor mye man har tapt.
 
Noen må skjære gjennom. Noen må erklære seier, om enn bare i denne runden.

«Det er arbeidsklassen som skal bli historiens seierherrer, glunt, også her i landet.. det er vi fattige jævler som skal arve bruket – skjønna du det?»

I Roy Jacobsens Seierherrene ser vi Norges klassereise gjennom en families ferd fra karrige Helgelandskysten til en boligblokk i hovedstaden. Den gang handlet politikken om å ha rett og få rett, om å vinne kampen og å nyte seieren. Nå krangles det så busta fyker om hvem som egentlig har tapt, og jo mer man har tapt, jo bedre er det, tilsynelatende.

I kjølvannet av Asle Tojes nye bok Rødt, hvitt og blått. Om demokratiet i Europa, har debatten ikke bare handlet om hvorvidt professor Thomas Hylland Eriksen egentlig eksisterer (basert på stemmevolum og tempo, er svaret et ubetinget ja) og om hva som skjer med et Europa i krise, men om hvem som egentlig har tapt kulturdebatten og den politiske kampen de siste tyve årene.

Jeg har ikke lest Tojes bok, men basert på omtalen virker han ganske overbevist om at det konservative prosjektet og nasjonalstaten har tapt, om ikke i folket, så i samfunnseliten. Ifølge boken er det en «elitekonsensus» om at Norge skulle lede an i «den antatt uunngåelige prosessen mot en ny, postnasjonal verden». Toje har nok støtte folkedypet, hos alle dem som ikke er pervertert av fransk teori og venstreradikalisme. Men elitene – der hvor makten egentlig sitter – de har turet frem som før, upåvirket av Toje og andre konservative kritikere, undertegnede inkludert.

Men, vent! Hvis Toje har tapt, må jo det bety at de har vunnet! «De» i denne sammenhengen er de postnasjonale, globaliseringspositive, postmodernistiske tenkerne som på 1990-tallet ynglet i norsk akademia og offentlighet. Men denne seieren vil de så absolutt ikke vedkjenne seg. Snarere tvert imot. Det er, skriver Morgenbladets egen husglobalist Sten Inge Jørgensen i forrige utgave, «en konsensus som har gått meg fullstendig hus forbi». Han går ut av sitt gode skinn for å beskrive hvor liten, hvor ubetydelig, hvor latterliggjort hans egen gruppe var og fortsatt er. Triumviratet er ikke Hylland Eriksen, Iver Neumann og Jørgensen, men snarere Jon Hustad, Nils Rune Langeland og Halvor Fosli, representanter for det såkalte Facebook-høyre. Men vil så de ha seieren? Trolig ikke.

Godeste Hustad har i høst ledet et tv-program der hans egen opposisjonstilværelse var grunnleggende premiss. Hvis Halvor Fosli mener noe som helst går i riktig retning, er det vanskelig å oppdage for de av oss som følger ham på sosiale medier. Nils Rune Langeland er, føler jeg meg overbevist om, en ikonoklast av natur.

Det er som om alle har lært av SVs regjeringsdeltagelse: Dyrk nederlag og skjul for all del dine seire.

I politikken ser vi noe av det samme utspille seg. Selv om norsk innvandringspolitikk er blitt gradvis strammere de siste årene, har jeg ikke registrert at Fremskrittspartiet har tatt på seg æren for det. I stedet høres det ofte ut som om innvandringspolitikken bare blir mer og mer liberal – fri inngang til verdens rikeste land! – og Frp har hatt nøyaktig null innflytelse over norsk politikk. Når Høyre beveger seg forsiktig mot litt mindre liberalistisk og litt mer moderat retorikk, er det ingen på venstresiden som jubler. I stedet later de som om Høyre ikke har endret seg en tøddel siden 1930-tallet, og ingen kamper egentlig er vunnet. På deler av høyresiden tar man i mot det lyserosa, stoltenbergianske Arbeiderpartiet på samme måte – ikke som en seier for høyrebølgen og liberale ideer, eller som slutten på sosialdemokratiet som ideologisk idé, men som om partiet fortsatt la planer i skjul for å gjeninnføre fjernsynsmonopolet og sette toppskatten opp til 70 prosent.

Noen må skjære gjennom. Noen må erklære seier, om enn bare i denne runden av de uendelig mange vi vil oppleve i løpet av vår levetid. Pendelen kan (og vil) selvfølgelig snu igjen, men fasiten er at akkurat nå, tror jeg, er det Tojes konservative ideer som er på offensiven, likesom de venstreliberale ideene dominerte 90-tallet. Derfor sier jeg det ingen andre later til å ville si: Vi vant! … i hvert fall denne lille runden.

Morgenbladet: Rettferdig straff

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Å straffe kan ikke bare handle om rehabilitering og prevensjon. Det må også handle om rettferdighet.

«De aller forferdeligste handlinger er de minst egnede til å bli møtt med straff. Forholdet mellom det redselsfulle som er skjedd, og svaret i form av straff av gjerningspersonene, kan aldri bli riktig. Og det blir galere og galere jo verre handlingene har vært.»
Nils Christie, Aftenposten 13.02.07

Vi må holde hodet kaldt når vi diskuterer strafferammer, og vi bør være varsomme med å snu alt på hodet med utgangspunkt i en enkeltsak, uansett hvor grotesk den er. Men på alle andre områder har vi bestemt oss for å diskutere og lære i skyggen av tragedien 22. juli. Hvorfor skulle ikke det også gjelde på straffeområdet?

Denne uken ble et forslag fra Arbeiderpartiets Roger Ingebrigtsen om å innføre livstidsstraff i Norge, raskt avvist som populistisk. Mange viste til at dagens ordning med forvaring i praksis kan innebære det samme som livstid i fengsel. Jeg måtte ty til samme argument da en utenlandsk fjernsynskanal spurte meg om hvorfor ikke det norske folk reagerte på at morderen bare fikk 21 år i fengsel. Men det er noe utilfredsstillende med argumentet.

For det første er det inkonsekvent å argumentere – ofte i humanismens navn – med at livstidsstraff er galt, for så i neste sekund å understreke at gjerningsmannen kanskje aldri vil komme ut av fengsel. For det andre skyves et sentralt spørsmål under teppet: Handler straff bare om å beskytte og å rehabilitere?

Straffen skal avskrekke den enkelte fra å begå forbrytelser, den skal være en mulighet til å gjøre opp for seg, og den skal ideelt sett bidra til rehabilitering og virke allmennpreventiv. Hva så med selve straffeelementet, tanken om at en gal handling får konsekvenser?

Jurist Morten Kinander tar opp problemstillingen i artikkelen «Vi har glemt hvorfor vi straffer» (Minervanett.no) og siterer der Johs Andenæs: «I nordisk strafferettsvitenskap spiller gjengjeldelsesteorier ingen praktisk rolle.»

Vi ser dette i Forskrift om gjennomføring av særreaksjonen forvaring § 2, hvor det står: «Gjennomføring av forvaring skal ivareta samfunnets behov for sikkerhet mot ny alvorlig kriminalitet fra den forvaringsdømtes side. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal den forvaringsdømte gis mulighet for å endre sin adferd og tilpasse seg et liv i frihet.»

Enda tydeligere ble det formulert da Justisdepartementet i 2004 presenterte endringer i straffeloven for Stortinget (min utheving):

«[…] hensynet til rettferdighet og humanitet taler mot å påføre mennesker et onde uten at det har noen nytteverdi for samfunnet. Departementet legger til grunn at straffens formål etter dette må være å styre atferd i fremtiden, og herigjennom å bidra til et samfunn og en sameksistens som en ut fra gjeldende verdiprioriteringer anser som ønskelig.»

Prinsipielt er det vanskelig å argumentere seg bort fra at en slik grunninnstilling også må innebære at dersom gjerningsmannen har endret sin adferd og gjentagelsesfaren er borte, er det heller ingen grunn til å holde vedkommende bak lås og slå, uansett hvor uhyrlige handlingene har vært.

Det motsatte perspektivet – gjengjeldelsesteori eller retributivisme – har vært regnet som gammeldags, uvitenskapelig, populistisk og lettvint. Men det er ikke enklere å ta som utgangspunkt at en straff også er en måte å plassere moralsk ansvar på, at en gal handling får konsekvenser som bare kan begrunnes med handlingens krenkelse av andre mennesker, ikke av hensyn til eksterne faktorer. Som Kinander skriver, handler det om å ta en person «på alvor ved å si at han fortjener sin straff».

I rettssaken mot Anders Behring Breivik 22. juli møtte kanskje prevensjonsteorien sin yttergrense. I dommen berørte Wenche Elizabeth Arntzen nettopp kjernepunktet ansvar. (min utheving):

«I forarbeidene til den nye straffeloven av 2005 står det riktig nok at gjengjeldelse ikke kan være straffens formål […] Retten mener likevel at de subjektive vilkårene for straff, som knytter ansvar til skyld og skyldevne, viser at strafferetten ikke utelukkende bygger på nyttehensyn som prevensjon og renovasjon. Lovgivers utgangspunkt om at ‘alle skal kunne stilles til ansvar for sine handlinger’ […] synes å bygge på en bredere tilnærming til straffens formål.»

Et slikt resonnement betyr selvfølgelig ikke i seg selv at det bør være anledning til å idømme livstidsstraff, men det åpner for en annen og bredere debatt enn vi har hatt til nå. For hittil har norsk strafferett hatt allmennprevensjonen som sitt sentrale utgangspunkt. Og som Arntzen så klart viser: Den holder ikke for de verste forbrytelsene.

Morgenbladet: Sommerens innlegg

Jeg skriver hver 3. uke på baksiden av Morgenbladet. Her er de tre siste spaltene fra i sommer:

Multikulturalismen er død.

Noen å hate.

«Ekspert»-veldet.

Morgenbladet: Europa marsjerer – hvor hen?

Jeg skriver hver 3. uke på baksiden av Morgenbladet.

Europa er i økonomisk og politisk krise, men det er ikke sikkert at historien gjentar seg.

«For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.»
Statsminister Gunnar Knudsen, februar 1914

I boken Hitlerland forteller forfatteren Andrew Nagorski historien om hvordan amerikanske journalister lot seg sjarmere av Tysklands diktator. De ble blendet av den ro og orden diktaturet medførte. I Norge satt Dagbladets journalist Ragnar Vold. Allerede før riksdagsvalget i 1930 observerte han at «Jødehatet i Tyskland er ikke til å le av. Skamløst og samvittighetsløst gjør folk som må vite bedre, jødene ansvarlig for alt galt […] Dette hat truer med å ende i en middelaldersk jødeforfølgelse.»

Det var en imponerende analyse, men i samtiden hadde Vold problemer med å nå frem. Da han i 1934 ville gi ut boken Tyskland marsjerer – hvorfor? hvorhen? var det vanskelig å finne en forlegger.

Etter finanskrisen i 2008 har situasjonen vært den motsatte. Vi oversvømmes av skarpe analyser og dystre spådommer. Ingen vil ta sjansen på å bli en ny Gunnar Knudsen, alle vil lære av historien for å unngå å måtte leve den om igjen. Næringsministeren sammenlignet denne uken Norges situasjon med å være på toppdekket av Titanic, mens dekkene under har begynt å ta inn vann.

I EU er ikke økonomisk og politisk integrasjon to forskjellige ting – det er to sider av det samme prosjektet. Den økonomiske krisen i Europa er et faktum, og det blir stadig tydeligere at den politiske krisen ikke vil komme, den er her allerede. En fersk meningsmåling fra Pew der 8000 mennesker i Frankrike, Tyskland, Spania, Italia, Hellas, Polen, Storbritannia og Tsjekkia ble intervjuet, viser historisk stor misnøye med EU. Flertall eller nesten-flertall i samtlige land mener nå at europeisk økonomisk integrasjon har vært dårlig for deres økonomier.

«Europa er inne i en fullskala tillitskrise hva gjelder fordelene ved økonomisk integrasjon, EU-medlemsskap og euroen», sier Bruce Stokes ved Pew. Unntaket er Tyskland. Samtidig illustrerer tallene det paradoks at den økonomiske krisen kanskje vil presse frem enda tettere politisk integrasjon for å få pengeunionen til å fungere bedre.

Spania er nær stupet på grunn av svake banker og enorm privat gjeld. Irland likeså. 17. juni går Hellas igjen til valg og kan i verste fall bringe et politisk flertall til makten som tvinger landet tilbake til drakmene og ut av eurosamarbeidet. Resultatet må ikke bli så katastrofalt, men Europas glass blir mer og mer halvtomme for hver dag som går.

Vi vet at Europa marsjerer. Det vi ikke vet, er hvor hen? Det er fristende å ty til historiske analogier fordi de er kjente og på sitt eget merkverdige vis trøstende. Det gir oss en form for trygghet når vi tror at vi vet at vi har sett den samme filmen før. Problemet er bare at det slett ikke er sikkert. Kanskje er historien om andre verdenskrig og tiårene før så velkjent for oss at vi blir blinde for andre muligheter enn at historien kan gjenta seg?

Hva vil skje dersom integrasjonsprosessen i Europa skyter fart, ikke som en følge av vilje, men av politisk nødvendighet? Hva hvis EU-toppene ikke kan overbevise folket, og unionen desintegreres? Vil vi igjen få se nasjonalstatenes Europa? Kan trusselen mot demokratiet være de gode teknokrater og ikke fascismen? Hvordan vil økonomien vår formes hvis Europa stagnerer, mens Kina og India fortsetter sin vekst? Kan det være at trusselen mot Norge ikke er at vi også vil bli rammet, men at vi holder oss flytende mens de andre synker?

Ikke mange trodde Europa ville kollapse i krig i 1914. Mange så ikke veien fra Hitlers voldsromantikk til en ny ødeleggende krig bare tyve år etter den forrige. Kombinasjonen av økonomisk og politisk krise vekker i Europa ubønnhørlig frykten for brune skjorter, men det imponerende med Ragnar Volds analyser er hvor presist han traff selv om nazismen var noe genuint annerledes enn tidligere tiders trusler.

17. juni kan bli stående som et vendepunkt for Europa, som 28. juni 1914 eller 6. juni 1944. Vi kan forsøke alt vi makter, men deprimerende nok vil bare ettertiden kunne si hvor vi endte opp.

Morgenbladet: Når grenser flyttes

Jeg skriver hver 3. uke på baksiden av Morgenbladet hvor du også kan lese spalten.

Teknologien vil fortsette å presse etikkens grenser. Det kan virke som om vi er dømt til å følge med på ferden.

De stive smilene til landets avisredaktører kan lett forlede, men sannheten finnes i øynene deres. Det er nemlig lett å smile med munnen, men vanskeligere å smile med øynene. Særlig om man ikke mener det. Jeg møtte en gang en politiker som hevdet han klarte å smile med øynene på kommando. Vedkommendes politiske karriere ble avsluttet nokså brått etter det vi kan kalle en litt uheldig omgang med filmkameraer.

De stive smilene i avisredaksjonene kan ikke skjule frykten i øynene deres, og den frykten skyldes teknologiens ubønnhørlige fremmarsj. For noen år siden, da de fortsatt var beruset av skyhøye opplagstall, skal VGs ledelse etter sigende ha trodd at avisen kunne melke det godt voksne markedet i mange år fremover. 55-åringer som hadde plukket opp avisen på vei hjem fra jobben i 35 år, ville ikke plutselig slutte med det. Men så begynte de søren meg med nettopp det, de sluttet å plukke med seg avisen. Flere og flere for hvert eneste år. Det kan virke som en jernlov: Hvis den teknologiske utviklingen kan endre et handlingsmønster, vil den også gjøre det.

Det debatteres voldsomt hva som vil skje med våre gode, gamle papiraviser i årene fremover, men den teknologiske utviklingen presser også andre, kanskje viktigere grenser. Et illustrerende eksempel kom da Vårt Land kunne melde om at ti aborterte fostre levde i over en time etter et inngrep i 2011. Noen av fostrene var like store som nyfødte barn som sykehuset forsøker å redde. Abortene var trolig ulovlige, men like fullt ser vi to grenser som nærmer seg hverandre: Den ene er grensen for når vi tillater senaborter, den andre er grensen for når helsevesenet vil og kan forsøke å redde et for tidlig født barn. I land med mer liberale abortgrenser enn Norge, for eksempel USA, har grensene krysset hverandre for lengst.

Det etiske dilemmaet blir skrikende. I det ene tilfellet har vi som samfunn sagt at det å fjerne spiren til et liv er akseptabelt (dog innenfor svært strenge grenser så sent i svangerskapet). I det andre tilfellet gjør vi alt i vår makt for å redde et liv.

Et annet eksempel: Vi kan stadig tidligere oppdage problemer med barn i mors mage gjennom ultralyd, og sterke politiske krefter ønsker å gjøre tidlig ultralyd tilgjengelig for absolutt alle. Allerede i dag har rundt 60 prosent av kvinnene som får ultralyd i offentlig regi, også foretatt en slik undersøkelse for egen regning. Kombinasjonen av tidlig ultralyd og dagens grense for selvbestemt abort åpner for det noen kaller sorteringssamfunnet. Fostre velges bort utelukkende på grunn av sine egenskaper eller «defekter». I land som Danmark, hvor praksisen er svært liberal, har det ført til en kraftig nedgang i barn som fødes med Downs syndrom.

Men når teknologien først er kommet, er det all grunn til å tro at grensene på sikt vil presses enda lenger. I en riktignok omdiskutert rapport basert på nokså få tilfeller ble det vist at indiske foreldre med flere enn to barn oftere valgte abort dersom fosteret var jente. Kjønnsselektiv abort er svært vanlig i store deler av verden, og det brer om seg. Guttebarn er mer sårbare for barnesykdommer enn jentebarn, og derfor fødes det rundt 105 gutter per 100 jenter. Men i Kina er ratioen 120 til 100, i India er den 109 til 100. Det skyldes selvfølgelig delvis kulturelle syn på kvinner, men større informasjon om fosterets egenskaper kan også gjøre at selve valgmuligheten i seg selv blir mer fristende for flere.

Det er ofte de små stegene som omformer vår hverdag. Gradvis synker salget av cd-plater, helt til den dagen heldigital musikk blir en selvfølge. Man slutter å skrive brev. Leserne slutter gradvis å kjøpe papiravisen, dagliglivets rutiner endrer seg og koblingen mellom kvalitet og papir blir borte. Vi følger med på ferden, ofte uten å tenke nærmere over det. Det er verre når vi tråkker inn i etiske minefelt.

Morgenbladet: Perverteringen

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet hvor du også kan lese spalten.

Perverteringen

En massemorder og terrorist sier han tilhører samme ideologiske retning som jeg.

Gjennom rettssaken har massemorderen fra 22. juli klarere fremstått som en klassisk fascist, mener ekspertene, ikke minst fordi han trekker frem og hyller høyreekstreme fascistiske og nazistiske personer fra norsk historie. Men selv foretrekker morderen begrepet kulturkonservativ. Det er i utgangspunktet et ord som klinger vakkert i mine ører: en tanke om at vi skal ta vare på og videreutvikle den kulturelle og historiske arven vi har fått overlevert fra tidligere generasjoner og som har formet vår måte å tenke på.

Men er det dét morderen har ønsket? Til en viss grad kan begrepsbruken antas å være et PR-stunt. I sitt manifest argumenterer han for hvorfor kulturkonservatisme er et bedre begrep enn historisk ladede ord som for eksempel fascisme, som vekker frykt og avsky i store deler av befolkningen. Han trenger et nytt ord, et begrep han kan okkupere og fylle med sitt eget innhold. Kulturkonservativ – et lite brukt begrep i Norge tidligere, men likevel knyttet til en kjent og legitim tankeretning – passet godt.

Hvilken kultur som skal bevares gjennom massedrap, forstår jeg ikke. De europeiske nasjoner som gjennom historien har bygget sine styresett på mord, har representert det motsatte av Europas humanistiske og kristne arv. Å anklage andre som kaller seg for konservative for å ha et ideologisk slektskap med drapsmannen gir liten mening. Jeg føler like lite ideologisk slektskap med morderen som en sosialdemokrat med en Pol Pot, selv om de begge tilhører venstresiden. Den konservative tradisjonen jeg står i er tuftet på rettsstaten, frihet under ansvar og respekt for menneskeverdet, noe ganske annet enn morderens ideologi. Heldigvis kan jeg si det med sikkerhet: Han kommenterte i 2010 en artikkel jeg hadde skrevet om temaet på Minervas nettsider. Han hadde lite til over for den.

Det er likevel kanskje for lett å avfeie morderen som en ekstremist hvis ideer er så fjerne fra alt normalt og anstendig tankegods at de knapt fortjener å diskuteres. Det er også fristende. Noen uker og måneder etter den mørke dagen i juli ble det reist en større debatt om hvilke ideer som formet morderen, hvem han hadde lest og hvem han hadde lyttet til. Noen av dem som ble navngitt, møtte debatten med med ydmykhet, andre blånektet og gikk i stedet til motangrep. Jeg kan forstå hvorfor de reagerte slik, å bli koblet til en massemorder er en voldsom anklage som hos noen har sittet for løst. Men selv om ansvaret for drapene ligger på drapsmannen alene, har vi alle et ansvar for idédebatten i samfunnet.

Morderen er ikke konservativ, han er utopist. Hans utopi har elementer av reaksjonært tankegods i seg, en drøm om å vende tilbake til en slags idealisert fortid. Men den inneholder også en romantisert forestilling om det rene, vestlige – en slags nazisme uten antisemittismen. Noe av hans virkelighetsforståelse og noen av hans begreper kan likevel se ut som de er inspirert av konservativt tankegods. Jeg understreker igjen at morderen ikke etter noen rimelig standard kan kalles konservativ, men nettopp derfor bør vi som identifiserer oss med konservatismen være ekstra oppmerksomme på hvor det går galt. Som Minervas redaktør Nils August Andresen nylig påpekte, er det gjennom å reflektere over vårt eget ståsted at vi unngår farene som ligger i alle menneskeskapte tankesett.

I alle -ismer finnes ideer som kan perverteres. En pervertering er farlig nettopp fordi noe av den opprinnelige ideen fortsatt kan skimtes, slik man kan skimte det guddommelige i Djevelen. Konservative har tradisjonelt lagt vekt på at nasjonalstaten er noe mer enn en tilfeldig ansamling individer. Det er et historisk fellesskap formet av delte erfaringer, felles kjennetegn og noen samlende verdier. Perverteringen er en blind dyrkelse av nasjonen og folkeviljen. Konservative kan være bekymret for at raske endringer vil skape rotløshet. Perverteringen er å forsøke å gjenskape en idealisert fortid. Det kan være en legitim konservativ bekymring om innvandringen er for høy og gjør sammenhengskraften i samfunnet mindre. Perverteringen er å opphøye det til en universell kamp mellom sivilisasjoner, folkeslag eller religioner, uten å se menneskene bak.

Både semantisk og ideologisk kan man argumentere for at perverteringen leder over i et annet idélandskap. Det ekstreme høyre er noe annet enn moderat konservatisme. Den radikale og voldelige sosialist er noe annet enn sosialisten, stalinisten noe annet enn den parlamentariske kommunisten. Det ubehagelige er at vi i perverteringen gjenkjenner, om enn aldri så vagt, noe av vårt eget. Det gir oss et ansvar for å bekjempe det.

Dagbladet: Anti-arbeidslinjen

Kronikken står på trykk i dagens Dagbladet.

Anti-arbeidslinjen – Ingen andre partier enn SV har en politikk som i så stor grad vil svekke prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe.

Av Erna Solberg Partileder, Høyre og Torbjørn Røe Isaksen Stortingsrepresentant, Høyre

Den norske modellen må reformeres hvis vi skal sikre velferden vår også i framtida. For Høyre er det viktig at vi har anstendige ordninger for dem som faller utenfor, samtidig må vi sikre at som kan jobbe også jobber. Da må det også lønne seg å jobbe og vi må gjøre enda mer for å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet. Derfor står Høyre støtt på arbeidslinjen.

SVs Audun Lysbakken og Karin Andersen etterlyser i Dagbladet en mer faktabasert debatt om utenforskapet, et krav de selv uten særlig eleganse ser bort fra. Få partier er mer ensporede i velferdsdebatten enn SV. Få partier skyver i så stor grad fakta og kunnskap til side til fordel for karakteristikker og anklager. Ingen andre partier er så klare i sin avvisning av arbeidslinjen, og ingen andre partier har en politikk som i så stor grad vil svekke prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe. Det er også et problem for Arbeiderpartiet all den tid SV har en avgjørende stemme i regjeringen.

Vi mener debatten bør være annerledes. SV ønsker en mer faktabasert debatt. Her er vårt utgangspunkt:

En fjerdedel av sosialhjelpsmottakerne er under 25 år. Sosialhjelp skal være midlertidig og nettopp for å hindre at folk blir passive stønadsmottakere, er det avgjørende å ha aktivitet på et så tidlig stadium som mulig. Selvfølgelig må det kombineres med andre tiltak, som gjeldsrådgivning, rusbehandling og lese- og skriveopplæring. Høyre har i alle år foreslått en kraftig satsing på lese- og skriveopplæring i NAV. Regjeringspartiene og SV stemmer det konsekvent ned. «Det gjør meg forbannet. Bjurstrøm må på banen», sier Karin Andersen i siste utgave av magasinet Velferd når hun blir konfrontert med mangelen på leseopplæringen. Vi mener også at det gjøres altfor lite, men i motsetning til Andersens parti sitter ikke Høyre i regjering.

Når det gjelder helserelaterte ytelser som uføretrygd er situasjonen alvorlig. Vi tar stort sett utgangspunkt i regjeringens egne tall og beskrivelser, som for eksempel fra Stortingsmelding 29 fra 2011 hvor det blant annet står at det har vært «ein betydeleg vekst i talet på mottakarar av helserelaterte ytingar», og at det «er ein kvart million fleire som får utbetalt uføretrygd, arbeidsavklaringspengar eller sjukepengar i dag enn for 15 år sidan.» Det som bekymrer oss mest er økningen av unge uføre og unge på arbeidsavklaringspenger. Høyre har tatt til orde for et forsterket oppfølgingsløp for unge uføre, og stilt spørsmål om det er riktig å henvise unge mennesker til permanent uføretrygd for lidelser de kan bli bedre av. SV har kjeftet på Høyre.

En av utfordringene er at deler av ungdomsgenerasjonen risikerer å falle ut allerede ved terskelen til voksenlivet. Det er riktig at det ikke finnes en quick fix på disse problemene, men det betyr ikke at en aktiv politikk er umulig. Vi må satse på rehabilitering og forebygging, gjøre skolen bedre, sikre at det er arbeidstrening tilgjengelig eller behandlingsplasser for dem som har rusproblemer eller sliter med psykiske lidelser. Men vi må også sikre at det lønner seg å jobbe.

I fjor bidro Høyre, sammen med regjeringspartiene, til at nivået uføretrygden generelt vil få et løft fra og med 2015 samtidig som det blir lettere å kombinere trygd og arbeid. Men det er helt riktig at vi samtidig har påpekt det samme som det regjeringsnedsatte Brochmann-utvalget, nemlig at for en del mennesker blir summen av de forskjellige ytelsene så stor at det lønner seg lite eller ingenting å gå fra trygd til arbeid. SV baserer sin politikk og retorikk på å se bort fra en grundig rapport fra et utvalg de selv har satt ned. Det er spesielt, for å si det forsiktig.

Hva er så SVs politikk? Det oppsummeres godt av en beregning Dagsavisen gjorde i 2005. De fant ut at med SVs forslag ville sosialhjelpssatsene tilsvart 300 000 kroner i årslønn. Beløpet ville i dag vært langt høyere. Man ville med andre ord fått langt mer utbetalt som sosialhjelpsmottaker enn som lønnsmottaker i mange helt vanlige yrker. Det ville ikke bare svekket arbeidslinjen kraftig, det ville også blitt et svært urimelig system for alle dem som har middels eller lave inntekter. SVs politikk ville trolig på sikt bidratt til økt utenforskap og fattigdom.

SVs rigide avvisning av arbeidslinjen er også et problem for Arbeiderpartiet. Høyre og Ap har tradisjonelt stått sammen om arbeidslinjen, men i regjeringen lar det største partiet ofte SV legge seg på bremsepedalen. Som kronikken til Lysbakken og Andersen illustrerer, råder det i dag stor forvirring rundt hva regjeringens politikk egentlig er på området, ikke minst rundt om regjeringspartiene fortsatt står på arbeidslinjen. Det er alvorlig når vi snakker om en av våre største velferdsutfordringer.

E24: En koalisjon for arbeidslinjen

««Kraftfull verktøykasse mot uføretrygd», skriver Anette Trettebergstuen, men det hjelper lite om selve verktøykassen er stor eller «kraftfull» hvis man ikke tar i bruk verktøyene oppi kassen. Problemet til Arbeiderpartiet er ikke at de ikke ønsker folk tilbake i arbeid – fortsatt er det mange tilhengere av arbeidslinjen i partiet – men at dels går i gal retning, dels lar SV og venstresiden styre politikken og dels stemmer ned gode tiltak.»

Hele innlegget kan leses hos E24.

E24: Et sabla godt spørsmål

Det er et tidsspørsmål før flertallet av arbeidstakerne er organisert utenfor LO. Kanskje på tide å innføre et reelt trepartssamarbeid?

Trepartssamarbeidet er et av disse fine ordene som særlig sosialdemokratiske politikere ynder å bruke i festtaler. Og det er et fint ord, som fellesskap, frontfagsmodellen og anstendighet også er.

Problemet er bare at trepartssamarbeidet sett fra Arbeiderpartiets side ofte ender som et topartssamarbeid: LO og Ap går hånd i hånd, arbeidsgiverne og andre arbeidstakerorganisasjoner forbigås. Én ting er at Arbeiderpartiet ofte ser glatt bort fra arbeidstakersiden, det kan man kanskje tilgi et parti som en gang for lenge siden ble startet for å forsvare arbeiderne, men hvorfor denne skepsisen til andre fagforeninger også?

E24 meldte nylig at LOs medlemstall økte, men ikke så mye som medlemstallene i de andre sammenslutningene. Relativt sett blir LO altså svakere.

Hvilke organisasjoner arbeidstakerne foretrekker gjenspeiler at arbeidslivet er i endring. Ingen av de andre organisasjonene er i nærheten av LOs samlede medlemstall, men legger vi medlemstallene til blant andre YS, Akademikerne, UNIO og Lederne sammen, ser vi at flertallet trolig snart vil være organisert i andre organisasjoner enn LO.

Nå kan man selvfølgelig innvende at alt pratet om å snakke med flere enn LO er typisk Høyre-prat og noe jeg sier bare for å svekke fagforeningene. Men jeg er faktisk sterk tilhenger av organisasjonene i arbeidslivet og jeg mener organiserte arbeidstakere er bra både for dem selv og for arbeidsgiverne. Det er heller ikke slik at dette er en problemstilling Høyre har funnet opp. I Klassekampen 6. mars kunne vi lese følgende: «Regjeringen legger mye vekt på dialog med «partene i arbeidslivet», men snakker mest og best med én part. – Det holder ikke å bare snakke med LO, sier YS-leder Tore Eugen Kvalheim».

Han fortsetter: «Den formelle rammen rundt det fagligpolitiske samarbeidet fungerer godt. Men innflytelsen er ulik. Det kan oppleves som en urimelig forskjell mellom hvordan regjeringen forholder seg til LO og til oss andre».

Høyre har denne vinteren hatt møter med svært mange av Norges fagforeninger og bildet som tegnes, er det samme: Mange føler LO får uforholdsmessig stor innflytelse og lurer på hvorfor ikke regjeringen kan være nøytrale og behandle alle likt?

Det er, for å si det forsiktig, et sabla godt spørsmål!

Denne kommentaren ligger også ute hos E24.

Morgenbladet: En ende på evighetskrigen

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Denne saken kan også leses hos Morgenbladet.

Dagens narkotikapolitikk fungerer ikke. Det må være utgangspunktet for en ny debatt.

Narkotikabruk leder til død, elendighet og kriminalitet. Men det gjør også kampen mot narkotika. Etter tiår med krig mot narkotika globalt, og forbudspolitikk nasjonalt, er resultatene magre – og deprimerende. Narkotikaproblemet har økt i takt med vår innsats for å bekjempe det. Det er trolig dette som gjør at stadig flere setter spørsmålstegn ved dagens narkotikapolitikk.

I juni i fjor la Global Commision on Drug Policy frem en rapport som anbefalte at man går bort fra totalforbudsregimet. I kommisjonen satt blant andre Fernando H. Cardoso, tidligere president i Brasil; Ernesto Zedillo, tidligere president i Mexico; George Papandreou, daværende statsmininster i Hellas; og George Schulz, Javier Solana og Kofi Annan, henholdsvis tidligere amerikansk utenriksminister, EU-utenriksminister og generalsekretær i FN.

Det offentlig utnevnte Stoltenberg-utvalget har tatt til orde for en mer pragmatisk politikk, det samme har lokallag i Sosialistisk Venstreparti og flere politikere på Stortinget, herunder Bård Vegar Solhjell (SV), Håkon Haugli (Ap), Trine Skei Grande (V), Jørund Rytman (Frp) og undertegnede – alle i Minerva 4/2011. Samtidig har ingen partier, unntatt Venstre, programfestet en alternativ politikk.

Det er viktige prinsipielle argumenter både for kontroll og liberalisering i narkotikapolitikken. For meg er imidlertid de viktigste forholdene praktiske: Politikken vår gjør alvorlig skade, og når resultatene av denne skaden er tydelige å se for alle som prøver, kan de ikke ignoreres. Vi må tenke nytt.

En usunn enighet ligger bak norsk narkotikapolitikk. I tiår har den vært bygget på en visjon om «et narkotikafritt samfunn», som stortingsmeldingen i 1986 het. Visjonen er sakte forsvunnet, men dens bærende elementer består. På få områder har enigheten vært så total. Men en endring er i emning. Konsekvensene blir gradvis for vanskelige å tåle – i Norge, som globalt.

Har norsk narkotikapolitikk feilet? Jeg mener ja. Selv de som vil si nei, må innse at vi ikke har nådd målene vi har satt oss. 1991 var det første store overdoseåret. Siden da fortsatte det å øke, før det stabiliserte seg noe på 2000-tallet, etter at metadonbehandling ble innført. Da hadde Norge rukket å bli Europa-mester i overdoser. Vår ubehagelige ledelse på denne statistikken kan ikke alene forklares med målemetoder og særnorsk sprøytekultur. Mer bruk av skadereduserende tiltak som sprøyterom, legemiddelassistert rehabilitering, lavterskeltilbud og sprøyteutdeling har fungert bra, og, som navnet sier, redusert skade. Men her rører vi bare symptomer, ikke årsaken bak problemene.

Svaret fra tilhengerne av dagens politikk er ofte at mye er ugjort i norsk ruspolitikk: Det trengs flere plasser i behandling, bedre rehabilitering og mer effektiv forebygging. Og alt dette er riktig. For tross grandiose visjoner i tiår etter tiår gjør vi fortsatt for lite. I fjor uttalte helsedirektør Bjørn-Inge Larsen i en debatt om prioriteringer i helsevesenet at de klare taperne i dagens system var de rusavhengige. Vi har ikke gjort alt, og mye svikter innenfor dagens politikk. Men dette er argumenter for å satse på forebygging og behandling, ikke argumenter for å avfeie en kritisk debatt om et skadelig forbud.

Har den globale krigen mot narkotika feilet? Ja, utvilsomt. I et globalt perspektiv er krigen mot narkotika en katastrofe. Den har fått transittlandet Mexico til å nevnes som en potensiell failed state. I Mexico er det nærmest krigstilstander mellom karteller og militæret i enkelte områder, og siden kampen ble trappet opp i 2006 har over 40 000 mennesker dødd som direkte konsekvens. Fordi narkotika er forbudt, uten at vi klarer å kontrollere tilbud og etterspørsel, finansierer narkotikahandelen mafia, kriminalitet, terrorister og geriljaer. Taliban-kjemperne som angriper norske styrker i Afghanistan, er med all sannsynlighet ofte betalt av inntekter fra opium solgt i Europa. Her i Europa er narkotikainntekter én livsnerve for organiserte kriminelle bander.

Jeg er ikke skråsikker på nøyaktig hvordan veien videre ser ut, men jeg er sikker på at dagens politikk har feilet. Den skaper mer kriminalitet enn vi klarer å bekjempe. Den bidrar til flere brukere enn vi klarer å avvenne. Den gjør hverdagen verre for misbrukerne enn et mindre drakonisk system. Det siste poenget i seg selv bør være argument nok for en ny debatt.

 

Morgenbladet: Vårt syndige folkestyre II

Jeg skriver hver tredje uke i Morgenbladet og saken kan også leses der. Se også Vårt syndige folkestyre del I.

Det norske folkestyret er så sterkt at vi takler noen skandaler, men også vi har en smertegrense.

For noen måneder siden skrev jeg en kommentar på denne baksiden om vårt syndige folkestyre (tilgjengelig på www.morgenbladet.no). Det var et forsvar for den syndige politiker. ”At også politikere synder er et tegn på et ekte folkestyre”, skrev jeg. Det står fortsatt ved lag, men det får da være grenser.

Bare kort tid etter publiseringen av kommentaren, ble en tur til Riga forsidestoff i norske aviser. I månedene etter fikk vi to svært alvorlige overgrepssaker, samtidig ble en politiker dømt for ulovlig filming av unge menn. Den siste uken har avisene vært fylt av økonomisk rot og inhabilitet, før vi toppet det hele med en narkotikasak. Å reagere kontant og tydelig slik mitt parti Høyre gjorde denne uken, er helt nødvendig. Av den grunn tror jeg også skadevirkningene for Høyre vil bli svært begrensede. Men det siste årets saker reiser et større spørsmål.

At politikere begår små feil og tabber er naturlig, og jeg står fast på at et folkestyre uten småsyndere er et sykdomstegn. Da er vi blitt for striglet og umenneskelig frie for laster alle mann. Et folkestyre hvor alle føler seg gode nok til å kaste den første stein, representerer folket bare i navnet. Men de siste måneders hendelser gir anledning til å reflektere over den andre fallgruven: At det brer seg en oppfatning av at de politiske elitene er dekadente, beriker seg selv og er fjernt fra folks hverdagsproblemer.

Mange av de mindre politiske ”skandalene” i Norge har ”avslørt” at vi politikere ikke er så veldig annerledes enn velgerne. Vi slurver av og til, vi kan være distré, korttenkte, bygge et stabbur uten å få byggetillatelse eller glemme en søknad eller to. Disse ”skandalene” fortjener sine hermetegn fordi skadefryden de skaper skyldes at politikerne blir ofre for sine egne kronglete og byråkratiske regler. Vi har skapt reglene som gjør at man nærmest må ha eksamen i juss for å bygge et bygg i strandsonen, ergo er det lov å fryde seg litt når byråkratiet treffer en representant for makten midt i fleisen. En ganske annen type saker er de som har versert det siste året. ”Det begynner å bli mye nå”, som en journalist sa til meg forleden.

Folkestyret er avhengig av en viss grunnleggende tillitt mellom velgerne og de folkevalgte. En viss dose politikerskepsis er sunt, ja, til og med nødvendig, men et levende folkestyre blir raskt forringet hvis velgerne ser politikerne som hyklere som kun er opptatt av å berike seg selv og sine egne, hvis dobbeltmoralen blir for påfallende eller hvis det virker som om politikere og andre deler av makteliten lever i en boble med egne regler og lover, fjernt fra folks hverdag. Å være utro er umoralsk, men ikke ulovlig. Strengt tatt har det ikke offentlighetens interesse. Men hvis du først har tordnet mot utroskap og forsvart tradisjonelle familieverdier, da er det en sak om du selv systematisk ikke praktiserer hva du preker. Hvilken seksuell legning en person har er politikken uvedkommende, men ikke hvis personen har rast mot homofile syndere. På samme måte er det forståelig at et parti som ofte raser mot grådighetskulturen, blir rammet ekstra hardt når de deler ut skattebetalernes penger til sine egne.

Historien har flust med eksempler på eliter som mister folkets støtte, fra de turbulente maktkampene i Roma til den franske og russiske overklassens fråtserier. Et illustrerende moderne eksempel er det britiske Tory-partiet i årene etter Thatcher. De lanserte en kampanje som het Back to basics. Budskapet var verdikonservativt, partiet skulle tilbake til kjerneverdier som personlig ansvar, familie og moral etter årene med privatisering og fokus på økonomi. Problemet var bare at skjellettene ramlet ut av skapet raskere enn nye løpesedler kunne trykkes opp. Partitopp etter partitopp ble avslørt med elskerinner.

Folkestyret i Norge står støtt. Tillitten er fortsatt stor. Men tillitt må vedlikeholdes og pleies. Vi klarer noen skandaler til, men ikke så veldig mange, før sprekkene kommer til syne. Hvis vi ser tegn til dekadanse, er ikke løsningen puritanisme (Gud forby!), men en smule moderasjon kan neppe skade.

Dagbladet: Den nye høyresiden

Dagbladet har en serie om hvordan 00-tallet formet oss. Jeg ble bedt om å skrive om høyresiden. Lenke til kronikken her.  

Samtidig som nyliberalismen gikk tom for damp, vokste høyresiden i Norge seg stadig sterkere. 

2000-tallet ble innrammet av to begivenheter. La oss begynne med den siste først: Den økonomiske krisen, og med den, en slutt på tre tiår med det som er blitt kalt nyliberal politikk.

Hvorfor vinner ikke da venstresiden frem? Fordi finanskrisen også bekrefter det som egentlig har vært åpenbart lenge: Kampen om det Lenin kalte «økonomiens kommandohøyder» er forbi. Det finnes ikke lenger et troverdig, helhetlig alternativ til markedsøkonomien.

Selv om statene nå diskuterer flere reguleringer på noen områder (særlig for finanssektoren) er det ingen som ønsker å vende tilbake til gårsdagens statlig kontrollerte økonomi eller som for alvor mener vi kan snu ryggen til globaliseringen og internasjonal handel.

Ikke bare kastet europeisk venstreside seg etter hvert med på liberaliseringsgalleien, men de oppdaget på slutten av 2000-tallet at uten muligheten til å bruke mer penger over de offentlige budsjettene, manglet de simpelthen et politisk prosjekt.

Når sosialdemokrater kutter er det bare kutt. Nødvendige, kanskje, men like fullt kutt. En konservativ uten penger kan fortsatt ha et politisk prosjekt. En sosialdemokrat uten nye penger er bare blakk.

Den andre begivenheten er selvfølgelig angrepet på World Trade Center. Jeg husker godt globaliseringsdebatten rundt årtusenskiftet. I 1999 ble Verdens Handelsorganisasjons toppmøte i Seattle til en gatekamp mellom demonstranter og politiet. En salig blanding av sosialister, fagforeningsfolk, bønder, vanlige arbeidsfolk og akademikere fikk som vanlig følge av en gruppe pøblete anarkister for å markere sin motstand mot pengemakt og globalisering under banneret «En annen verden er mulig».

På den andre siden stod en allianse av næringsinteresser, teknologioptimister og liberalere som mente en annen verden allerede var kommet fordi globaliseringen endret spillereglene. «Verden er ti år gammel. Den ble født i det Muren falt i 1989», som det het i en annonse fra storbanken Merril Lynch i 1998. Så uendelig lenge siden det virker! Så uskyldsrent, så naivt, så historieløst.

Når vi i dag står i skyggen av konflikter med røtter flere århundrer, enn si årtusener, tilbake, når vi igjen diskuterer fellesskap, nasjonalstat, patriotisme, kultur, identitet og ære, virker det som en mannsalder siden noen hevdet historien var slutt, at demokratiet automatisk ville vinne frem, at i den nye økonomien ville kriser være historie eller at globaliseringen gjorde nasjonal identitet og religion overflødig.

Det minner om George Orwells drepende kritikk av H.G. Wells da sistnevnte avfeide Hitler som en gal mann som hadde forlatt fornuften: ”[Wells] var, og er fortsatt, helt ute av stand til å forstå at nasjonalisme, religiøse fordommer og føydal lojalitet er langt sterkere krefter enn det han selv ville beskrevet som fornuft.» Man ignorerer virkeligheten på egen risiko.

I 2008 skrev jeg en artikkel i Morgenbladet som het «Finnes det intelligent liv på høyresiden?» Samme året kritiserte jeg, sammen med mange andre, Dagbladets kåring av de 25 viktigste sakprosabøkene i etterkrigstiden, en liste som ikke hadde funnet plass til én eneste bok med konservativt eller høyreliberalt ståsted. Bare fire år senere tror jeg ikke artikkelen ville bli oppfattet som relevant, og jeg tror en liste over de viktigste bøkene kanskje ville sett annerledes ut.

Hvordan valget i 2013 ender er det ingen forunt å spå, men vi kan allerede nå konstatere at den norske, offentlige debatten har endret seg markant fra begynnelsen av tiåret til i dag. Den brede høyresiden – liberale, konservative, liberalister – har tatt til seg langt større plass enn tidligere. Offentligheten har tatt klare steg mot høyre. Med det mener jeg ikke at den partipolitiske orienteringen er blitt klarere, men at flere av debattene i offentligheten stiller spørsmål – og antyder løsninger – fra det vi med rimelighet kan kalle et ståsted til høyre.

Vi ser det godt i debatten om det flerkulturelle samfunnet, hvor mye av kritikken åpenbart henter inspirasjon fra konservativt tankegods, men hvor også de klareste forsvarerne av en liberal linje, som Civita og Unge Venstre, står til høyre. Når leste du sist en grundig klasseanalyse av integreringsdebatten?

På overflaten skyldes styrkingen av høyresiden selvfølgelig delvis den rødgrønne regjeringen som har sittet siden 2005, delvis at høyresiden har etablert miljøer som Civita og Minerva. Samtidig tror jeg det finnes andre viktige forklaringer som henger sammen med nettopp begivenhetene på begynnelsen og slutten av dette tiåret. Høyresiden var rett og slett flinkere til å oppdatere sine mentale kart når terrenget endret seg på 2000-tallet.

Et eksempel er statens rolle. Den er blitt mindre på flere sentrale områder og liberaliseringen fortsatte gjennom 2000-tallet. Staten har trappet ned sitt direkte, økonomiske engasjement. Den har solgt seg ut av bedrifter, og selv der den sitter med aksjeflertall, har staten bestemt seg for å holde armlengdes avstand og la normale prinsipper for konkurranse gjelde. Venstresidens gamle favoritt, Trond Giske, har med åpne øyne latt seg redusere til en slags turbolobbyist når TV2 selges til danske eiere. Samtidig er staten mer markant på andre områder, den er blitt en slags hybridstat som styrer mindre av økonomien, men til gjengjeld har flere ansatte, brukere og mottagere av offentlige støtteordninger.

Staten er blitt en servicebedrift. Det åpner igjen for en annen debatt som ikke handler om markedsliberalisme eller statlig styring, men om rommet for fellesskapene utenfor både staten og markedet.

Denne debatten griper igjen inn i diskusjonen om det nye Norge, en debatt hvor venstresiden kom bemerkelsesverdig sent inn på banen. De nye debattene i kjølvannet av angrepene på New York tok venstresiden på sengen. Først nå er de begynt å hente seg inn igjen. Den nye høyresiden som vokste frem på 00-tallet var bred, åpen, nysgjerrig og debattivrig. Det formet tiåret.

Aftenposten: Toleranse og vitenskapelighet

Denne kronikken står på trykk i dagens Aftenposten.

Toleransen utfordres. Er det i orden at lærere ikke tror på sitt pensum eller at leger boikotter Darwin?

«Høsten 2011 søkte jeg på en fast stilling på videregående skole, etter snart 7 år med studier. Undervisningsstillingen omfattet kroppsøving, matematikk og naturfag», forteller lærer Sigve Brekke på Minervas nettsider. Noen dager etter den muntlige beskjeden om at han hadde fått stillingen, kommer en telefon fra rektor.

Hvis man googler Sigve Brekke og evolusjon forstår man raskt årsaken. På sin blogg skriver Brekke at «spørsmål om intelligent design og evolusjon er kanskje den mest spennende debatten i vår tid.» Et av innleggene har overskriften «Snikmisjonering i norsk skole!» Og en underoverskrift lyder «Naturfag.no undertrykker barn!». Sistnevnte side er utviklet av Nasjonalt senter for naturfag i opplæringen, og er dermed den offisielt velsignede versjonen av naturfag i kongedømmet, bygget på vitenskapelig konsensus.

Ikke relevant for arbeidet
Rektor lurte på hvorfor ikke Brekke hadde snakket om intelligent design under intervjuet. Brekke svarer at det ikke var relevant for arbeidet, men sendte samtidig en e-post med et forsvar for sin personlige overbevisning: «(…) den biologiske informasjonen som finnes i naturen peker på en skaper, fordi man vet fra erfaring at informasjon har et intelligent opphav.» Brekke understreker at han aldri ville brukt arbeidsplassen sin som en talerstol for sitt syn, men advarer samtidig kristne som er uenig med de «vitenskapelig korrekte» mot å stikke seg frem på nettet eller i debatter. Diskrimineringen skjer i det stille, mener han. Brekke får jobben, men frykter en utvikling der man lar være å innkalle søkere til intervju som mener det samme som han.

Bryter med ideene fra Koranen
I Daily Mail 28. november i fjor kunne vi lese at stadig flere muslimske legestudenter – inkludert traineeleger – boikottet forelesninger om evolusjon fordi det bryter med ideene fra Koranen. I samme artikkel uttrykker professorer på University College i London bekymring over at stadig flere biologistudenter ikke møter opp på forelesninger om Darwin – en viktig del av pensum – fordi de hevder det bryter med deres religiøse overbevisning.

Doktor Usama Hasan skriver senere i samme avis om Richard Dawkins påstand om at de fleste muslimer er kreasjonister som mener evolusjonsteorien er gal: «Han har i det store og hele rett, og den muslimske verden trenger desperat en grundigere debatt om temaet uten å være redde, siden vitenskapen hverken kan bevise eller motbevise Gud». Dr. Hasan, som i mange år foreleste på Middlesex University og var deltids-imam i sin lokale moské, møtte selv massive protester blant annet fordi han altså forfektet evolusjonslæren.

Hvorvidt noe tilsvarende foregår på universiteter og høyskoler i Norge, kjenner jeg ikke til. Men det er grunn til å tro at slike problemstillinger vil bli synligere i årene fremover.

Vitenskap kontra religion
Både historiene fra England og Sigve Brekkes kronikk illustrerer grunnleggende problemstillinger. I århundrer har vitenskapen boret seg inn på religionens domene. Færre og færre spørsmål blir ansett som trosspørsmål. Mange religiøse har akseptert at religion ikke sier noe om naturvitenskapelige spørsmål, og aksepterer uten å mukke både Big Bang og evolusjonsteori. Samtidig er motstanden i deler av Kristen-Norge blitt tydeligere, kanskje fordi kontrasten til resten av samfunnet er større enn noen gang. Intelligent design er en teori utviklet i all hovedsak av konservative kristne som et forsøk på å forene vitenskap og en religion som fortsatt har ambisjoner på naturvitenskapens område. Etter de aller fleste andre naturviteres mening er det et forsøk som er fullstendig feilslått.

Samtidig gjør innvandringen at vi hvert eneste år får tusenvis av nye borgere som ikke deler den jevne nordmanns forholdsvise tillit til vitenskapen, og gir religionen betydelig plass på det vi regner som vitenskapens domene.

Det sekulære Norge har akseptert ikke bare religion i privatsfæren, men også en særstilling for kristendommen i skole og samfunnsliv, og etter hvert rom for og offentlig finansiering til andre religioner. Denne aksepten har imidlertid gått hånd i hånd med at religionens domene er blitt stadig mindre.

Toleransen blir utfordret
Om religionen igjen insisterer på større plass, blir toleransen utfordret. Sigve Brekkes eksempel er bare ett, men det er ikke vanskelig å tenke seg flere. Brekke selv understreker at hans personlige syn ikke har konsekvenser for utøvelsen av læreryrket. Det er heller ikke sikkert en lege blir dårligere pr. se av å ikke kjenne til evolusjonsteorien, eller av å avvise den. Foreløpig er det kanskje for få eksempler fra Norge til at debatten vil blusse opp for alvor, men sjansen er stor for at det vil endre seg. Det vil kunne føre til den type tilspissede verdidebatter som har vært vanlige i for eksempel USA.

Ville vi godtatt en fransklærer som ikke kunne lære bort fransk, eller som avviste grunnreglene i fransk grammatikk? Trolig ikke, men parallellen halter. Uten sammenligning for øvrig kunne vi spurt om vi ville godtatt at en overbevist revolusjonær som ikke godtok den borgerlig-kapitalistiske versjonen av Mao og Stalins terror, underviste i historie? Svaret er trolig ja.

Mer polarisert verdidebatt
Vi tenker ofte at det moderne samfunn ble skapt av ved fremveksten av vitenskapelighet og toleranse. Men også de mest vitenskapelige blant oss, når de blir utfordret, kan reagere emosjonelt og illiberalt. På Twitter var forslag om yrkesforbud for de andre ikke langt unna i kjølvannet av saken hos Minerva. En slik utvikling ville være dypt illiberal. Samtidig må vi forberede oss på et samfunn hvor verdidebattene blir tydeligere og mer polarisert. Det nye, norske vi er slett ikke bare idyll, men vil kanskje innebære en gjenopplivning av verdikamper det norske samfunnet trodde vi var ferdige med. Det stiller krav til oss alle.

Minerva: Rett til å dø

I Nederland kan 22 nyfødte barn ha fått aktiv dødshjelp. Er det mulig å innføre rett til å dø uten å ramme de som ikke kan ta valget selv?

LES HELE KOMMENTAREN HOS MINERVA.

Morgenbladet: Ekstrem forskjellsbehandling

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Ekstrem forskjellsbehandling

Ville vi invitert en fascist inn i norske klasserom for å forklare hvorfor han går med brun skjorte?

Jeg stritter litt imot å formulere spørsmålet slik. Det høres så bombastisk ut. Jeg er jo en relativt liberal mann, tilhenger av ytringsfrihet, pluralisme og til og med litt dialog i ny og ne. Skal jeg også bidra til å demonisere en ung kvinne som ikke har gjort annet galt enn å gå med niqab? Er det ikke riktig, som det sto i et innlegg i Aftenposten (23. januar), at den niqab-bærende foreleseren som nå er på turné i regi av Foreningen !les og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), er «en modig person» som ikke bare «tør å hevde sine kontroversielle meninger i et samfunn som ikke ønsker henne velkommen», men også fortsetter å stå for dem «når alle ber henne holde kjeft»? Burde jeg ikke i stedet omfavne det innleggsskriveren kaller «en fri og åpen dialog» som innebærer «å takle holdninger vi ikke liker»? Burde jeg ikke lytte til appellene om at «å møte hverandre er den eneste måten vi kan diskutere med hverandre på. Skal vi være uenig med noen, må vi kjenne dem»?

Nei.

Nei. Ikke for enhver pris. Tyveåringen har sin ytringsfrihet og skal få slippe å bli samfunnsfiende nummer én, men vi kan ikke skåne ideene hun står for og ideologien hun forfekter fra kritikk av den grunn. Det er faktisk et oss og et dem i samfunnet, slik har det alltid vært. Vi – både kristne og muslimer, folk til høyre og venstre – er tilhengere av demokrati, ytringsfrihet og rettsstat. De er det ikke. Miljøet den unge kvinnen knyttes til har vært svært tydelige på hva de mener om det norske demokratiet.

På 1970-tallet mobiliserte store deler av Norge mot dem som ønsket proletariatets diktatur, avviste rettsstaten som småborgerlig og så med lengselsfullt blikk mot diktaturer i andre verdensdeler. Det var en verdimobilisering for det norske demokratiet mot krefter som ønsket en helt annen verden og ikke var uvillige til å trå over lik for å nå sitt paradis. Fantes det unge menn og kvinner på den ikke-demokratiske ytterste venstrefløy som var modige? Helt sikkert, men det er ikke poenget. Ei heller at venstreekstremistene trolig aldri utgjorde noen stor, direkte trussel mot norsk sikkerhet. Det fantes voldsromantikk i store doser, men ikke så mye mer. Mange på den ytterste venstrefløy var idealister med store drømmer. Mange var sikkert sympatiske mennesker. Men ideene deres var farlige og måtte bekjempes. Det var en kamp om verdier.

Det er slående hvordan vi fortsatt forskjellsbehandler det vi oppfatter som ekstreme holdninger. Derfor er åpningsspørsmålet så relevant. Ville en norsk høyreekstrem bli invitert inn i klasserommet for å fortelle om hvordan det var å leve som en minoritet i dagens Norge? Hvis dialog og det å bli bedre kjent med hverandre alltid er riktig, hvorfor inviteres ikke Fjordman til å forklare hvordan det føles å bli samfunnsfiende i sitt hjemland? Eller hva med statsviteren som mente 22. juli kunne vært et tegn på Guds vrede?

Altfor mange raser mot ekstremisme på høyresiden eller mot kristne som går over streken, men har av en eller annen grunn et slags behov for å komme i dialog med ekstreme, radikale islamister. Jeg tror ikke det skyldes vond vilje. Snarere tvert i mot. Det er trolig et utslag av velvilje. De klarer rett og slett ikke å sortere ekstremistene fra de andre. De ønsker å forsvare norske muslimer mot det de oppfatter som trakassering og demonisering, og får seg dermed ikke til å se at en liten minoritet forfekter tanker og ideer som er dypt udemokratiske og autoritære. De ser fascister overalt, men er blinde for religiøs fascisme.

Men det går faktisk an å gjøre begge deler. Det går an å bekjempe ekstremisme og anti-demokratiske holdninger både til høyre og venstre, og i alle religiøse miljøer.

I det tidligere nevnte leserbrevet i Aftenposten står det: «Dagens skoleungdom kommer til å vokse opp med mennesker som går i niqab. Det er avgjørende at de forstår hvorfor.» Niqab er et forsvinnende lite utbredt fenomen i Norge. Jeg nekter at det som en slags lovmessighet vil bli mer utbredt i fremtiden, og at vi skal sitte stille og vente på dialog mens disse ideene brer om seg. Dagens skoleungdom kan komme til å vokse opp med flere religiøse ekstremister, noen vil gå i niqab. Det er avgjørende at de forstår hvordan ideene bak kan bekjempes.

The Iron Lady

Dette klippet er Thatcher på sitt beste: Syrlig, standhaftig og trassig!

Jeg har skrevet om Thatcher i spalten Blåmandag i Dagsavisen:

Den nye filmen om britenes tidligere stats­­minister Margaret Thatcher vil igjen skape debatt om arven etter henne.

Filmen, med Meryl Streep i hovedrollen, har allerede fått solid omtale. Jernladyen engasjerer fortsatt. De siste årene har det konservative partiet markert en viss avstand til Thatchers politiske filosofi. Statsminister David Cameron sier for eksempel at «samfunnet finnes, det er bare ikke det samme som staten» – en liten, men viktig omskriving av Thatchers berømte, men misforståtte, sitat «(…) det finnes ikke noe slikt som samfunnet».

Hele sitatet, fra Woman’s Own, 31.10.87, lyder slik: «They’re casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It’s our duty to look after ourselves and then, also to look after our neighbour. People have got the entitlements too much in mind, without the obligations.»

Kritikere som har forsøkt å stemple Thatcher som en ideologisk ultraliberalist tar etter min mening feil. Men hennes reformer fikk store konsekvenser. Mange var svært vellykkede, for eksempel privatiseringen av offentlig eide boliger, men i områder av landet kom de seg aldri etter den økonomiske hestekuren som la ned flere ulønnsomme hjørnesteinsnæringer.

Både kritikere og tilhengere har med årene beskrevet jernladyen mer nyansert enn det som preget reaksjonene i hennes regjeringstid og umiddelbart etterpå. Det skyldes kanskje at få av reformene ble reversert av Labour, men også at flere i ettertid mener den tøffe hestekuren var nødvendig.

Jeg har skrevet om Thatcher i antologien «Konservatisme», redigert sammen med Henrik Syse. Der refererer jeg også kritikken fra den engelske filosofen John Gray som tidlig var en støttespiller for Thatcher. «Hun ville redde England, men endte opp med å berge økonomien og la resten drukne», skriver han. Jeg ville formulert det på en annen måte. Med Thatcher ble det slutt på perioden hvor Storbritannia var Europas syke mann, få av reformene hennes ble reversert, men etter over 10 år med thatcherisme trengte landet noe annet, ikke minst for å sikre at ikke de sosiale forskjellene skulle fortsette å øke. Da Tony Blair kom til makten kunne han snakke om «utdannelse, utdannelse, utdannelse» – vel vitende om at økonomien var sterk.

Se også Paul Chaffeys blogg om The Iron Lady.

Morgenbladet: Den nye Reagan

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Spalten kan også lese her.

Dissidentene i Øst-Europa så til USA for inspirasjon og støtte. Midtøstens opprørere ser i helt andre retninger.

11. januar 1989 tok Ronald Reagan sitt farvel med det amerikanske folk. I talen vendte han tilbake til et bilde med lange tradisjoner i amerikansk politisk historie. I 1630 holdt puritaneren John Winthrop en preken der han beskrev det nye landet som the shining city on a hill. USA var Guds land, noe mer enn en enkel statsdannelse. USAs ideer og prinsipper kunne inspirere folk i den gamle verden og vise at en annen verden virkelig var mulig. Selv i dag sier bildet mye om amerikanernes selvforståelse og om landets helt spesielle tiltrekningskraft. USA er ikke bare en nasjonalstat, det er et eksperiment bygget på en filosofisk idé.

Reagan ante lite om hva frigjøringsåret 1989 skulle bringe av dramatiske begivenheter. Da Berlinmuren falt, var George Bush senior president, men det var Reagan som i amerikansk mytologi gikk over i historien som den kalde krigens seierherre, en myte som slett ikke er uten rot i virkeligheten. Nærmest over natten fikk USA et kobbel av nye allierte som hadde kastet av seg kommunismens åk og omfavnet demokrati, markedsøkonomi – og USA.

Det er illustrerende at flere av nekrologene over Václav Havel kritiserte dikterpresidenten for hans klare støtte til amerikansk utenrikspolitikk, herunder invasjonen av Irak. Amerikanerne fikk også støtte fra tidligere opposisjonelle som Lech Walesa og Adam Michnik (og interessant nok Liu Xiaobo). Støtten til USA blir mer forståelig sett i lys av historien. Kontrasten til det totalitære systemet Havel levde under, var nettopp USAs frihet og demokrati, og heltene i Øst-Europa i 1989 var de som hadde ropt tear down this wall, ikke de som hadde manet til dialog med deres undertrykkere.

2011 var nok et frigjøringsår. Hvorvidt den arabiske våren fører til reell demokratisering, gjenstår å se, men det er interessant å merke seg hvor dissidentene henter inspirasjon fra denne gangen. Barack Obama holdt i juni 2009 sin store tale til verdens muslimer i Kairo. Talen var elegant og storslått, som sedvanlig fra presidenten, men samtidig er kontrasten til USAs faktiske utenrikspolitikk blitt tydeligere etter fjoråret. Obama høstet lovord i den muslimske verden for sin kritikk av Irak-krigen, men samtidig hadde administrasjonen hans tydelig vendt seg bort fra den første Bush junior-periodens demokratiseringsagenda og over til en mer realpolitisk linje. Også Bush støttet naturligvis Mubarak, men samtidig var den uttalte kritikken av Egypts manglende demokrati tydeligere i hans første periode enn under Obama.

Da det egyptiske folk tok til gatene, nølte amerikanerne. Men trolig var det allerede før dette klart at USA aldri kunne bli en inspirasjon for den arabiske våren, slik landet var for den kalde krigens dissidenter. Til det var båndene mellom USA og noen av de gamle herskerne for tette.

Snarere finner den arabiske vårens opprørere inspirasjon i sitt nærområde. I Tyrkia har regjeringspartiet AKP – på tross av store svakheter og noen faretruende tegn på maktarroganse de siste årene – siden 2003 styrt og gjennomført flere viktige demokratiske reformer. Statsminister Recep Erdogan har vært en aktiv kritiker av regionens autoritære regimer og avviser på det sterkeste at islam og demokrati er to uforenelige størrelser. I en tale på Harvard-universitetet i 2003 beskrev han seg som «en politiker som holder religiøs overbevisning høyt i sin private sfære, men anser politikken som et domene utenfor religionen (…)».

For Midtøstens muslimer er det ikke Obama som er den nye Reagan, men Tyrkias statsminister. Det er ikke USA som er the shining city on a hill, men Tyrkia.

Utfallet av den arabiske våren er fortsatt uklart. Egypterne avsluttet denne uken den siste av tre valgomganger. Samlet sett har islamistene fått rundt 70 prosent av stemmene, Det muslimske brorskaps politiske parti har kanskje fått flertall alene. Mange har spurt seg om islamistene vil kvele demokratiet allerede ved fødselen. Erfaringene fra Tyrkia gir kanskje grunn til forsiktig optimisme.

VG: Drømmen om Irak

Denne kronikken står på trykk i dagens VG. Jeg finner den ikke på nett foreløpig. Jan Arild Snoens gjennomgang av sitt standpunkt kan lese hos Minerva.

Jeg tok feil i 2003. Drømmen om Irak var en drøm om sosial ingeniørkunst som burde fått varselslampene til å lyse.

Jan Arild Snoen, skribent i Minerva, skriver 27.12 at invasjonen av Irak var verdt kostnadene. Jeg er uenig.
20. mars 2003 gikk en koalisjon av fire land under ledelse av den amerikanske krigsmaskinen, til angrep på Saddam Husseins Irak. Litt over en måned senere, 1. mai, landet George W. Bush jr. på Hangarskipet USS Abraham Lincoln. I bakgrunnen kunne man se et banner med ordene Mission Accomplished. Den militære invasjonen var over, men okkupasjonen av Irak hadde akkurat startet.

Det undervurderes ofte i hvor stor grad Irak-krigen også var et idealistisk foretagende. Vi er vant til å tenke på idealisme som noe godt, men idealisme må dypest sett forstås som en tanke om at verden kan formes etter visse ideer, og at hvis disse ideene er gode så vil resultatet også bli godt. Problemet er bare at virkeligheten ikke alltid tas med i ligningen.

Ikke uten grunn ble de neokonservative rundt George W. Bush beskrevet som ”bevæpnede idealister”. De var inspirert av blant annet Ronald Reagans moralske kamp mot kommunismen – the evil empire – og mente USA hadde et ansvar for å sikre utbredelse av demokrati i Midtøsten. Denne idealismen ble særlig tydelig i Bush` andre innsettelsestale hvor han blant annet sa at ”vårt beste håp om fred i verden ligger i at friheten spres til alle.” Den neokonservative analysen var at terrorismens røtter lå i Midtøstens manglende demokrati (en analyse vi for øvrig finner igjen i noen av de mest optimistiske omtalene av den arabiske våren). Hvis terrorismen skulle bekjempes, måtte røttene kuttes av. Bush-administrasjonen satte i gang en storstilt kampanje for å spre demokrati i Midtøsten. Bush understreket i sin innsettelsestale at demokrati måtte ”velges” og ikke kunne ”påføres utenfra med militærmakt”, men filosofien i Irak var i praksis en ganske annen.

Kaoset, lidelsene og vanstyret i Irak etter invasjonen er godt dokumentert. Deler av politikken skyldtes en grunnleggende mangel på kunnskap om det irakiske samfunnet og om de politiske og religiøse spenningene i landet. Snoen argumenterer med at Saddam Hussein var en brutal diktator. Det var han. Men kan det i seg selv forsvare krigen?

Problemet med Irak-krigen er ikke motivene, men virkemidlene. Kritikken blir godt formulert av den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama, mest kjent for sin bok om The end of history. Han var tidlig en støttespiller for krigen, men endret mening og ble en av de neokonservatives sterkeste kritikere. Med retorisk schwung spør han hvordan amerikanske politikere som ikke en gang kan få orden på skolene i sin egen hovedstad Washington DC, tror de skal klare å bygge opp et helt land nærmest fra bunnen av. USA og koalisjonen skulle ikke bare fjerne Saddam Hussein, de skulle også bygge et demokrati. Fukuyama kritiserer Bush for en naiv tro på sosial ingeniørkunst, en tanke om at verden kan knas og formes ved hjelp av makt og vilje. Problemet oppstår når ideene møter virkeligheten.

Fasiten i Irak er ikke bare nesten 5000 drepte koalisjonssoldater og over 100 000 sivile døde, men en region hvor maktvakuumet etter Saddam Hussein trolig styrket Irans posisjon. Krigen svekket samholdet i NATO-alliansen og den svekket USAs posisjon både i Vesten og Midtøsten. Invasjonen var ikke folkerettslig forankret og gjorde skade på FNs posisjon. Bildene fra fangebehandlingen i Abu Ghraib gikk verden rundt og ble illustrerende nok hengt opp utenfor amerikanernes kontor i Havana. I Midtøsten ble USAs stilling neppe styrket. Snoen siterer Christopher Hitchens påstand om at den arabiske våren trolig ble inspirert av de frie valgene i Irak. Bevisførselen er i beste fall haltende og bildet er brokete. Selv om Libya trolig har fått et mer pro-vestlig styre, vil en alliert som Egypt trolig vende seg mer og mer bort fra USA.

Irak-krigen kostet mange menneskeliv, rokket ved den skjøre regionale maktbalansen og svekket USA og Vestens omdømme. Selv var jeg en sterk tilhenger av krigen som nestleder i Unge Høyre. Saddam Hussein var ond og måtte fjernes. I likhet med Jan Arild Snoen hadde jeg grovt undervurdert konsekvensene av min idealisme. Heldigvis var Unge Høyres organisasjon skeptiske, og ungdomspartiet vedtok i 2003 en uttalelse som ikke støttet invasjonen fordi den manglet folkerettslig forankring.

Støres fellesskap

Det sosialdemokratiske ”vi” har alt for ofte vært ensbetydende med staten.

Siste bind av Karl Ove Knausgårds Min Kamp, har vært utgangspunkt for en interessant debatt om forholdet mellom litteraturen og det politiske og om forholdet mellom ”jeg” og ”vi”. Jeg har, i likhet med de fleste skulle jeg tro, ennå ikke lest bindet ferdig. Men basert på tidligere bind er det slående hvordan et ”jeg” som i så stor grad velger å bruke sin litterære kraft på å beskrive menneskene rundt seg og samtiden de lever i, kan markere så klar avstand fra et ”vi”. Dersom jeg-personen i Min Kamp ikke følte en tilhørighet til et ”vi” – noe som bandt ham sammen med de andre på en eller annen måte – er det merkelig at deres innflytelse over hans liv skal være så stor. Jeg-et i bøkene rammes av farens alkoholmisbruk nettopp fordi far, mor, søsken, tanter og onkler er en del av et ”vi”, familiens vi.

Dette er kanskje også et bindeledd over til den politiske diskusjonen om fellesskap vi finner hos Jonas Gahr Støre 12. desember. Støre skriver innsiktsfullt at ”Det vi så i tiden etter 22. juli var uttrykk for en moderne tilhørighet, forankret i sivilsamfunnets mangfold, ikke organisert av noen statsmakt.” Det er interessante tanker fra en sosialdemokrat, og en oppfølging av ideer han har tygget på tidligere, blant annet i Minerva hvor Støre sa: ”Vi har i dag en retorikk som i stor grad er knyttet opp mot skillet mellom offentlig og privat, og så glipper det som ligger mellom fordi vi ikke har et begrepsapparat for å beskrive det. Frivilligheten, en sterk størrelse der mellom stat og marked, er avgjørende for å gi svar på mange utfordringer moderne mennesker står overfor.”

Men på et punkt er jeg usikker på hva Støre mener. Han skriver om ”en moderne tilhørighet”. Det kan forstås dit hen at vi lever i et samfunn hvor de selvvalgte identitetsmarkørene er blitt sterkere, dels på bekostning av våre medfødte markører. Tenk for eksempel på kristendommens stilling. I dag velger de fleste selv hvorvidt man er kristen eller ikke, det er ikke simpelthen noe man er fra fødselen av. Men er det virkelig mulig å skille en moderne tilhørighet fra annen tilhørighet? Behovet for tilhørighet ligger sannsynligvis dypt i oss som mennesker, og selv om de ytre formene endres, er selve behovet for tilhørighet det samme. Familiens stilling er en annen i dag enn for femti år siden, men de utopister som dermed har spådd familiens fall, har tatt grundig feil. Denne innfallsvinkelen stiller også Knausgårds sammenligning mellom 30-tallets tyske ”vi” og fellesskapet i dagens Norge, i et litt annet lys. Mange har reagert på sammenligningen, og det er selvfølgelig en himmelropende forskjell på et rosetog og en fascistisk marsj. Men forskjellen og likheten kan illustrere noe viktig: Vårt behov for tilhørighet kan manipuleres. Noe av det vakreste i vår natur, nemlig vår søken etter fellesskap, kan perverteres og utnyttes av onde krefter. I et samfunn hvor store grupper ikke føler tilhørighet til institusjonene og verdiene, er mørket aldri langt unna. 

Nettopp derfor er det avgjørende å ta kampen, både for et ”vi” og for innholdet i dette fellesskapet. Litt karikert kan man si at både deler av høyresiden og deler av venstresiden har sviktet i denne kampen. Høyreekstremismen forvrenger selvfølgelig ideen om et fellesskap, men også en rendyrket liberalistisk individualisme, som ser samfunnet som en nærmest tilfeldig opphopning av enkeltmennesker, vil ha problemer med å identifisere og trygge de felles normene og verdiene som binder oss sammen. En slik individualisme ser vi for eksempel spor av i tanken om at ”har du lyst, har du lov” eller hos dem som svarer på enhver kritikk med å vise til at ”det er ikke mot loven”. Som om det eneste kravet som påhvilte oss som borgere var å følge lovens bokstav. Men også deler av venstresiden har til tider sviktet. Én ting er selvfølgelig at klassekamp neppe bygger fellesskap; en annen ting er at deler av venstresiden til tider nærmest har satt likhetstegn mellom staten og fellesskapet. Også sosialdemokratiet har hatt liten toleranse for det mangfoldet som er grunnlaget for et demokratisk samfunn, det være seg friskoler eller uavhengige trossamfunn. Sosialdemokratiet har alt for ofte spurt hvordan fellesskapet bør se ut fra partiprogrammet, uten å ta hensyn til hvordan fellesskapet faktisk er.

Gahr Støre legger avgjørende vekt på at fellesskap er selvvalgt, ikke påtvunget. Det stemmer at vi i stadig større grad velger hvor vi vil høre til, men samtidig er fellesskap også noe vi fødes inn i. Ingen kan velge bort sitt fødested eller sin familie. Vi velger simpelthen ikke oss selv, det er en av modernitetens myter. Vi former oss selv, tar våre valg, men som mennesker fødes vi inn i en sammenheng hvor noen etiske forpliktelser allerede er på plass. Man kan snu ryggen til sin familie, men det etiske ansvaret for sine nærmeste blir ikke borte.

Utfordringen i et mer mangfoldig samfunn er spenningen mellom utviklingen ovenfra og utviklingen nedenfra. Det norske fellesskapet er fortsatt knyttet til mange av de samme institusjonene som for to hundre år siden, fremst blant dem nasjonalstaten. Knyttet til tanken om Norge er også en idé – om enn aldri så vag – om hva det er å være norsk. Tidligere har denne ideen også vært knyttet til etnisk bakgrunn, men å tviholde på etnisitetens verdi i et stadig mer mangfoldig samfunn vil gjøre fellesskapet mer fragmentert for hvert år som går. På den annen side er det en like dårlig idé å konkludere med at et mangfoldig samfunn ikke kan ha fellesskap, og at Norge eller nasjonen dermed er utdaterte ideer som er modne for historiens skraphaug. 

Jonas Gahr Støres ideer om fellesskapet skiller seg etter min mening fra den tradisjonelle, sosialdemokratiske oppfatningen. Det blir interessant å følge disse ideenes skjebne videre.

LO: Hva nå, lille land?

Jeg holdt innlegg og deltok i debatt på LO Kartellkonferanse på Gol. Du kan følge konferansen her (vet ikke om de legger ut tidligere klipp også). Dette er innlegget jeg holdt. Tema var «Hva nå, lille land?»

5. mai 1976, spørretimen i Stortinget. SV-representanten Reidar T. Larsen, for øvrig den siste NKPer som satt på Stortinget, hadde stilt statsminister Odvar Nordli spørsmål om et eventuelt forbud mot ”nazistiske og rasistiske partier”. Den første høyreekstreme bølgen i Europa var selvfølgelig på 20- og 30-tallet og kulminerte med Den store krigen. Etter Tysklands tap og førerens selvmord var fascismen og nazismen tilsynelatende bekjempet. Men, som det heter i den gamle revyvisen: He is dead but he won’t lie down.

Fra slutten av 60-tallet og utover 70-tallet viste fascismen og ny-nazismen igjen sitt stygge ansikt i Europa. Også i Norge fikk vi en oppblomstring, blant annet med grupper som Norsk Front. Det var denne utviklingen som bekymret Reidar T. Larsen.

La meg først presisere to svært viktige ting:

For det første: Det er en avgjørende forskjell på dem som tar i bruk vold som virkemiddel, og dem som bare bruker hatefull retorikk. Likeså er det viktig å ikke sette alle kritikere av islam, innvandring eller integreringspolitikken i samme bås. Det er forskjell på for eksempel religionskritikkk – som kan være krass, men like fullt viktig – og renspikket rasisme eller hets.

For det andre: Det er også forskjell på kritikk av islam som religion, eller muslimske lands politiske og kulturelle system, og hets av enkeltgrupper eller enkeltmennesker. I mange tilfeller vil det være vanskelig å lage et klart skile – mange debattanter opererer ikke i et svart og hvitt landskap, men smyger seg rundt i det grå. Disse skillene er avgjørende fordi en type argumentasjon – hets, rasisme, oppfordring til vold – er uakseptabel og må bekjempes. En annen type argumentasjon – religionskritikk, overdreven svart-hvitt tenkning – kan være gal, men må møtes med argumentasjon og debatt.

Det er en stadig vanligere påstand at klimaet i innvandrings- og integreringsdebatten er blitt forverret, og at dette i sin tur har ledet til at ytterkantene i innvandringsdebatten er blitt mer grumsete. Jeg er ikke så sikker på at det stemmer. På mange måter er debatten om et Norge som rommer mer enn majoritetskulturen, blitt både bredere, mer åpen og bedre.

For det første har vi sluttet å ha en debatt som primært handler om Fremskrittspartiet. La oss være ærlige alle sammen: Det finnes også andre utfordringer i integreringsdebatten enn språkbruken til Frp, og det sier jeg selv om jeg mener at deler av denne har vært direkte uanstendig.

Debatten bar i perioder preg av en rituell runddans der spissede utsagn skapte medieoppmerksomhet, fordømmelse fra de andre partiene og oppslutning på gallupen, men uten at de reelle utfordringene ved innvandring og integrering i det hele tatt ble diskutert. Mange mennesker fikk nok inntrykk av, med rette eller urette, av at de etablerte partiene hadde berøringsangst, at temaet var et tabu bare noen få, modige politikere turte å ta opp.

I dag mener jeg vi ser et ganske annet bilde. Kvinner med muslimsk bakgrunn diskuterer for og imot bruken av hijab. SVs integreringsminister Audun Lysbakken sier klart ifra om at like rettigheter for menn og kvinner, og toleranse for homofile, er verdier som gjelder overalt i Norge, det er ikke en kamp som stopper ved inngangen til Grønland. Arbeiderpartiets Martin Kolberg advarer mot radikal islamisme. Samfunnsdebattanten Muhammed Usman Rana skriver om hvordan en liberal rettsstat er en forutsetning for konservative muslimer som vil praktisere sin tro. Den rødgrønne regjeringens Brochmann-utvalg snakker ærlig og rett frem om utfordringene ved sosial marginalisering og trygde-utenforskap i deler av minoritetsbefolkningen. Aslak Nore skriver om Ekstremistan. Abid Raja spissformulerer utfordringene i Groruddalen. Den norske innvandrings- og integreringsdebatten ligner stadig mer på Norge, den er blitt tverrpolitisk og flerkulturell!

Hvorfor skulle ikke denne debatten få fortsette?

Den kan være tøff og vanskelig, det kan godt hende vi tråkker på noen tær underveis, noen kan bli støtt og såret. Men dette er kjernen i et åpent samfunn. Demokratiet er ikke bygget for samfunn hvor alle er enige. Snarere tvert i mot. Det er et system for å håndtere uenighet på en fredelig måte. Dette er lyden av Norge,

Ekstreme anti-muslimske miljøer utgjøre en trussel mot Norge. Det er vi nå så smertelig klar over. Men helt fundamentalt sett så utgjør alle ekstremisme en trussel mot det åpne samfunn, mot demokratiet. Det er derfor ingen grunn til å underslå at militante, radikale terrorister – som vil utføre sine ugjerninger i Allahs navn – også utgjør en trussel, både ute og her hjemme. For eksempel ble det for en tid tilbake meldt om at organisasjonen Hizb ut-Tahrir ville etablere seg i Norge. Organisasjonen ønsker å innføre et verdensomspennende kalifat der konvertitter skal drepes, hvor lederposisjoner forbeholdes menn og demokratiet avskaffes. Under valget i Danmark ble organisasjonen beskyldt for å trakassere kandidater til Folketinget. Hvem ble trakassert? Hvite dansker? Nei, muslimske kandidater.

Det er heller ingen grunn til å feie under teppet at yrkesdeltagelsen blant mange minoritetsgrupper er skremmende lav, at det er store fordommer mot homofile i mange religiøse miljøer – særlig i mange minoritetsmiljøer – eller at kombinasjonen av svake skoleresultater og manglende tilgang til arbeidsmarkedet er en oppskrift på sosial uro og ustabilitet. Dette er ubehagelige fakta, men det er like fullt en del av virkeligheten. Ja, denne delen av virkeligheten kan blåses opp ut av alle proporsjoner, den kan vris og vendes og forvrenges. Den kan misbrukes til å skape hat og mistenksomhet. Men vi må like fullt erkjenne at det er reelle problemstillinger. Virkeligheten kan ignoreres, men den endrer seg ikke av den grunn.

Det er nettopp i denne debatten – i disse brytningene – at fremtidens Norge skapes. For fremtiden må først og fremst skapes, den vedtas ikke.

Ja, det er en kamp mot de ekstreme ytterkantene, men de er også en kamp for noe. Ikke bare for noen verdier – åpenhet, menneskeverd, fellesskap, demokrati – men for hjertene og sinnene til vanlige mennesker, norske borgere, det være seg kristne eller muslimer. Det som gjør ekstremistiske, små minoriteter til ekstremistiske majoriteter, er hvis tilliten til systemet forvitrer eller i verste fall forsvinner. Og hvis vårt demokrati skal fortsette forutsetter det at opinionsdannerne, det være seg politikere, toppene i fagforeninger og næringsliv, eller pressen, faktisk evner å ta opp i seg og formulere de spørsmål og bekymringer som folk flest har, også når det er ubehagelig, også når fakta kan forvrenges, tas ut av sin sammenheng eller brukes av mennesker med nedrige motiver.

Å overlate disse debattene til sine, hvite menn med tilgang til PC er et dårlig – og potensielt farlig – alternativ. Alternativet til at moderate og demokratiske politikere åpent og ærlig diskuterer reelle utfordringer, er at debatten henvises til undergrunnen hvor sinte menn fra Ålesund blander dem inn i sitt konspiratoriske verdensbilde – hvor enhver gravid kvinne som ber i moskeen, er en tikkende demografisk bombe under norsk kulturarv og uavhengighet.
Så la debatten fortsette! Vi kan være litt mer ydmyke enn før, legge fakta til grunn og være flinkere til å nyansere. Vi kan minne om at andregenerasjons norskpakistanere tar høyere utdannelse i større grad enn andre nordmenn, at omskjæring er et kulturelt og ikke et islamsk fenomen, at nesten samtlige norske muslimer ikke er potensielle terrorister, og at muslimske menn og kvinner hver eneste dag settes i fengsel og tortureres fordi de ønsker demokrati og menneskerettigheter. Men å kvele debatten er ikke et alternativ som er forenelig med visjonen om et åpent samfunn.

Tilbake til Stortinget 5. mai 1976, til spørretimen og Reidar T. Larsens spørsmål til statsministeren om han ville forby ”nazistiske og rasistiske organisasjoner”.
Statsminister Odvar Nordli avviste klart og tydelig et forbud basert på organisasjoners ideologiske overbevisning. Jeg skal selvfølgelig ikke ta ham til inntekt for mine synspunkter. Han er vel så oppegående fortsatt at jeg raskt ville angret på det. Men under debatten sa han noe som jeg synes oppsummerer diskusjonen på en utmerket måte: ”Det ville være et tragisk paradoks,” sa Nordli, ”om det frie norske folkestyret må ofre noen av sine viktigste trekk, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, i kampen mot de ideologier som prøver å ødelegge disse frihetene”. Og, la han til: ”Om dette skjedde, ville det kunne sies at de autoritære retninger beseiret oss innenfra.” I valget mellom det enkle svaret – ja til forbud – og det vanskelige svaret – åpenhet – valgte statsministeren det vanskelige… og det riktige.

Takk for meg.

 

Morgenbladet: NRKåååååååh!

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Denne spalten er hentet derfra.

Rydd forsidene. Klargjør debattstudio. Denne uken viste statskanalen en vaskekte Orgasme på fjernsynet.

«No one knows what it means, but it’s provocative …It gets the people going!»
Will Ferrell, i filmen Blades of Glory

Hele NRK dirret av frydefull forventning, fra nyhetsoppleseren på morgenkvisten som med oppspilt nervøsitet i stemmen kunne melde om en «tv-historisk begivenhet», til selve arkitekten – den grånende rebell og seersanker Håkon Moslet. Stemningen minnet mest om den frydefulle gleden barn har når de har gjort noe morsomt som de vet er galt. I anledning Orgasmen hadde NRK selv regissert konflikt med den kristne organisasjonen Familie og Medier, men selv kritikken fra kristenfolket kunne ikke skjule at det hele egentlig var et stort gjesp som knapt ble registrert på sjokkradaren. Selv Kristen-Norges mann orket knapt å fremsi sitt «spekulativt».

I likhet med 90 prosent av Norges befolkning lot jeg meg ikke provosere av å se Orgasmen. Ikke for å skryte, men jeg har sett en orgasme før. Tror jeg.

Men det var noe med opphausingen og sensasjonsjaget på forhånd – den selvgode opphøyelsen av NRKs ungdomsredaksjon til en provokatør i folkeopplysningens tjeneste – som provoserte meg dypt og inderlig. Jeg var bare ikke helt sikker på hvorfor. Om noe, var nemlig Orgasmen ikke-spekulativ. Innslaget var nøkternt og strippet for all staffasje, bortsett fra kvinnen og hennes vagina, leketøyet og et slags legebord.

Samtidig var kontrasten stor til NRKs egen promotering av Orgasmen. Den illustreres godt av overskriften på statskanalens nettsider: «Her får sexolog Carlin Ross orgasme i Trekant». De manglet bare to utropstegn!! Overskriften fanger noe deprimerende typisk for en kultur hvor sex er overalt, men hvor seksualitet alltid blir fulgt av et forventningsfullt håp om å sjokkere eller et sensasjonsjag ikledd folkeopplysningens klær. For ikke å snakke om de pent regisserte konfliktene – puritanerne som reagerer, kristenfolket som raser – som alltid passer perfekt inn i tabloide medieformat, men aldri beveger seg under overflaten og aldri så mye som berører et vanskelig spørsmål. Essensen av vår tilnærming til sex oppsummeres godt i NRKs ingress: «Sexserien Trekant viser en kvinne som stimulerer seg selv til klimaks. – Spekulativt og unødvendig, sier kritiker om det tv-historiske øyeblikket.»

Trekant og Orgasmen er symptomatisk for et samfunn hvor seksualitet er blitt noe klinisk og upersonlig, hvor god teknikk og grensesprengning er alt, mens grensesetting, følelser og sårbarhet er totalt fraværende. Som en fremstående feminist på venstresiden så godt formulerte det da vi diskuterte temaet: Trekant illustrerer frykten for å ha moral. Derfor er premissene i statskanalens prisverdige forsøk på å drive seksualopplysning de samme som i den kommersialiserte og seksualiserte pressen. Når avisene har store oppslag om nordmenns problemer på soverommet, etterfulgt av velmenende råd fra fremtredende eksperter om hvordan man kan piffe opp sexlivet, er det fint det. Men er det mulig at problemer på soverommet ikke alltid handler om mangel på sexleketøy og samleie utendørs? Det er en centimeterdyp grunnhet som preger både statskanalens og dagspressens seksualitet, en grunnhet som har sitt opphav i den misforståelse at man kan lage et skarpt skille mellom sex som teknikk og sex og følelser. Skildringen av seksualitet blir nærgående, men aldri intim – grafisk, men aldri personlig.

Jeg tåler en orgasme eller tre på fjernsynet, jeg takler et par peniser i beste sendetid i ny og ne, men jeg er voksen. Jeg skal ikke finne meg selv midt blant underliv og analkuler. Å vokse opp er vanskelig! Å oppdage sin egen seksualitet er forvirrende, å sette grenser er enda verre. Å finne sin egen moralske kode er en pine! Vi får kanskje en ung generasjon som kan suge og slikke fra A til Å, som kan håndtere både sexleketøy og mangfoldige partnere og som besitter en enorm teoretisk kunnskap om både teknikk og stillinger, men som aldri har hørt en diskusjon om sex og følelser, som aldri er blitt fortalt at sex kan være klønete, og som mangler begrep om grensesetting og intimitet. Dét er faktisk provoserende.

Minerva: Papirløse skal ikke få jobbe

Jeg har skrevet om papirløse asylsøkere og jobb hos Minerva. Du kan lese hele saken med lenker, der. Jeg har valgt å skrive klart og tydelig fordi jeg mener dette er en viktig prinsippsak.

Papirløse asylsøkere skal ikke ha arbeid. De skal reise ut av landet eller sendes ut.

De siste månedene har flere organisasjoner forsøkt å reise en debatt om såkalte papirløse asylsøkere. Temaet har også vært kommentert her hos Minerva.

Organisasjonene har også – oppsiktsvekkende nok – fått med seg flere kommuner på å vedta at såkalt papirløse bør få mulighet til å arbeide mens de oppholder seg i Norge. Trondheim, Bergen og Stavanger er blant kommunene som har vedtatt slike regler. I Oslo har byrådsleder Stian Berger Røsland vært klar: Dette er politikk som må avgjøres av Stortinget.

Ja, det er Stortingets ansvar hvorvidt vi skal gi arbeidstillatelse til avslåtte asylsøkere, men å gjøre det er dårlig politikk.

Det er stor usikkerhet knyttet til hvor mange mennesker som oppholder seg ulovlig i Norge, men i følge SSB dreide det seg i 2006 om rundt 18 000 mennesker hvorav to tredjedeler var tidligere asylsøkere.

Retten og muligheten til å søke om politisk asyl er dypt forankret i internasjonal rett. Det innebærer i praksis at en person som forfølges for eksempel for sin tro, sine politiske meninger eller lignende, kan søke om beskyttelse i et annet land. I Norge gir vi også beskyttelse fra kjønnsbasert forfølgelse, for eksempel trusler om omskjæring. Det er ingen soleklare internasjonale regler for hvem som kvalifiserer til politisk asyl og derfor vil systemet være preget av et visst skjønn forankret i landets regler, men det grunnleggende poenget står like fullt fast: De som søker om beskyttelse, skal få opphold i Norge. De som ikke kan regnes som forfulgte, har ikke rett til opphold. Det er også verdt å notere at det slett ikke er slik at asylsøkeren må bevise at vedkommende er forfulgt. Snarere ligger bevisbyrden i overveiende grad på norske myndigheter.

Det er en myte at de papirløse er rettsløse, en myte som en del organisasjoner og miljøer gjør sitt beste for å opprettholde. Faktum er at de som har fått avslag på asylsøknaden sin har fått sakene sine grundig behandlet i flere omganger, og alle – jeg gjentar alle – instanser har konkludert med at de ikke trenger beskyttelse. De som får endelig avslag på sin søknad, har plikt til å forlate Norge. De kan gjerne mene at de burde hatt opphold, men det er uvesentlig i denne sammenhengen. Har man fått avslag, skal man også forlate landet. Punktum.

Men mange ønsker ikke å returnere frivillig. Da er alternativet tvangsretur, men også det er vanskelig til land Norge ikke har tilbaketakelsesavtale med, særlig fordi mange avslåtte asylsøkere nekter å samarbeide med myndighetene om å klargjøre identiteten sin. Om man så – etter å ha fått avslag, etter å ha nektet å samarbeide, etter å ha nektet å returnere frivillig – ender opp med å bli i Norge i mange, mange år, skal vi da si ”greit, du har vært her så lenge at vi belønner deg med opphold”? Et slikt system vil belønne dem som trenerer, skape økt press på asylsystemet og være dypt, dypt urimelig.

Noen argumenterer med at asylsøkere kan være en ressurs i arbeidsmarkedet. Det er helt sikkert riktig, men asylinstituttet er der for å gi beskyttelse, ikke for å rekruttere medarbeidere til næringslivet.

 

 

Blåmandag: Mistillit fra middelklassen

«Den økonomiske krisen i Europa kan raskt bli en dyp politisk krise dersom middelklassen rammes hardere.» Les hele spalten hos Dagsavisen.

 

Morgenbladet: Ministersosialisme på norsk

Jeg skriver hver 3. uke på baksiden av Morgenbladet. Spalten er hentet derfra.

Mens sjonglerende hippier roper slagord i kor utenfor Wall Street, bøyer den norske venstresiden høflig kne for handlingsregelen.

En av de mest frydefylte scenene fra debattene etter fremleggelsen av statsbudsjettet, var SVs Inga Marte Thorkildsen i debatt med Fremskrittspartiet. Med en blanding av overraskelse, skadefryd og glede hørte jeg SVs radikale finanspolitiske talskvinne snakke med rolig stemme om behovet for et stramt budsjett for å sikre konkurranseutsatt industri. Det var som om Jens Stoltenbergs ånd hadde steget ned og gjort Thorkildsen til sin avatar …

Vesten over synes venstresiden endelig å ha våknet. Noen raske blikk på tv-bildene fra finansdistriktet i New York avslører raskt at folkemengden som hevder å representere de 99 prosentene ikke akkurat har samlet streite familiefolk. Andelen sjonglører, flammeslukere og yrkesdemonstranter er langt høyere enn i befolkningen for øvrig, som vanlig. Basert på relativt kvalifisert synsing vil jeg også anta at mange av deltagerne har demonstrert før, kanskje i Seattle i 1999, kanskje på Berkeley på 70-tallet. Men der antiglobaliseringsdemonstrasjonene på 90-tallet ikke fanget folkets oppmerksomhet, synes dagens demonstranter å snakke for langt flere enn seg selv.

En mye omtalt måling i Time Magazine viste at 52 prosent av amerikanerne sympatiserte med demonstrantene. Okkuper Wall Street har fått avleggere i over 600 byer verden over. Målingen i Time er neppe et uttrykk for at USAs befolkning har gått skarpt mot venstre. Det er verdt å huske at også den populistiske høyresiden angriper storkapitalen og the fat cats på Wall Street. Like fullt ser mange bevegelsen som en revitalisering av en venstreside som har vært på defensiven i to tiår, klemt mellom høyrebølger og reformerte sosialdemokrater.
Mange har kritisert okkupantene for å mangle en strategi, tydelige talspersoner og prioriterte saker, men det er nettopp dette organiserte kaoset som gjør grasrotorganisasjoner så slagkraftige. Fordi demonstrantene er tydelige på hva de er mot, kan all verdens irritasjon og sinne samle seg bak deres bannere.

Det er en markant endring av debatten i Vesten fra anti-globaliseringsopptøyene i Seattle til i dag. Den gang var det bare ti år siden Berlinmurens fall og den liberale utviklingseuforien hadde ikke lagt seg. 2000-tallet skulle bli annerledes. Først gjennom angrepet på selve symbolet på de åpne samfunn, så gjennom finanskrisen og gjeldskrisen. Optimismen ble avløst av bekymring og uro. Vi lever i turbulente tider. Verdensøkonomien skjelver, forskjellene øker, Asia styrker seg og Vesten svekkes. Mange er sinte. Enda flere er bekymret.
Mens Europa balanserer på kanten av et økonomisk stup, har vi nordmenn diskutert amming. Misforstå meg rett. Jeg forstår hvorfor saken engasjerer. Det er like fullt illustrerende for hvor vanvittig annerledes situasjonen oppfattes her hjemme kontra der ute.

Debattens opphav er også litt overraskende. Venstresiden i USA og Europa kan være i ferd med å reise seg, storkapitalen og finansbransjen får skylden for finanskrisen, sinnet mot grådighet og bonusfest er økende – og den presumptive arvtageren til tronen i Norges mest radikale stortingsparti – et parti som ikke bare er sosialistisk, men finner det nødvendig å understreke at det i tillegg står til venstre – inviterer til debatt om amming. Den unge, tidligere (?) gammelmarxisten refser ikke de rike eller inviterer til systemdebatt. Han koster ikke engang på seg noen venstrepopulistiske spark mot det Mimir Kristjansson har kalt de superrike.

Jeg synes det er merkelig, og jeg må ærlig innrømme at jeg savner en skikkelig venstreside, noe annet enn den tafatte ministersosialismen av i dag. Jeg vil ha systemdebatt og kapitalismekritikk! Demonstrasjoner og konfrontasjoner! Jeg vil ha Audun Lysbakken som marxist, med Kapitalen under armen, ikke som minister og pappa med en nydelig, liten jente på armen. Men samtidig må jeg innrømme at den siste utgaven har sin sjarmerende og trygge appell. Kanskje representerer den ministersosialisme på norsk bedre enn all verdens manifester og pamfletter. Om appellen er nok til å gjenreise venstresiden i Norge, er jeg mer usikker på.

E24: Staten styrer

Lokaldemokrati er et honnørord med stadig mindre innhold i praksis. Hvis ikke du gjør som staten sier, får du svi på pungen, skriver jeg i spalten hos E24.

Den onde sirkelen

Kronikk fra Dagbladet 30.01.10:

Det økende sykefraværet er toppen av isfjellet.

Vi diskuterer toppen av isfjellet i sykefraværsdebatten. Under overflaten er en problemstilling som er langt større, langt mer omfattende og langt mer alvorlig. Bakteppet er både svikt i velferdssystemene, globaliseringen og at utenforskap går i arv.

Bakteppet. Å kjøre bil gjennom Rjukan i Telemark er som en reise gjennom Norges industrihistorie. Like utenfor sentrum ligger mektige Vemork, et vitnesbyrd om industrireisingen, gründerånd og nyskaping. Det var her det startet, det norske industrieventyret, som lokket tusenvis av familier til Porsgrunn, Notodden og Rjukan; som skapte en nytt samfunn og en ny klasse, nye konflikter, men også nye muligheter og ny velstand.

Industrien i Telemark lever fortsatt takket være tiår med omstilling og effektivisering. Samtidig har mange av lokomotivene takket for seg, som Hydro på Notodden og Rjukan. Med dem ble også noe av stabiliteten borte. Nå har gårsdagens trygge arbeidsplasser blitt til dagens nedlagte fabrikklokale.
Historien er illustrerende. For bare få tiår siden kunne en ung mann som gikk ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, dra ned til fabrikkportene på Herøya, banke på døren og spasere inn til en trygg arbeidsplass. Han trengte kanskje ikke mer enn sin styrke og sin arbeidsmoral. De som falt helt utenfor kunne dra til sjøs, lære å bli menn. Slik er det ikke lenger.

Et spørsmål om moral? To standpunkt høres alltid i sykelønnsdebatten: Arbeidsmoral og fornektelse.

Debatten om arbeidsmoral er interessant, men like fullt en avsporing. Selvfølgelig finnes det late mennesker. Selvfølgelig har noen dårlig arbeidsmoral. Men utenforskapet kan ikke reduseres til en debatt om snyltermentalitet. Det er høyst relevant å diskutere hvorvidt normene våre knyttet til arbeid er endret eller svekket, eller hvorvidt rikdommen har gjort at vi vektlegger forholdet mellom arbeid og fritid på en annen måte enn tidligere. Like fullt er det en liten del av bildet. Det blir som å diskutere individuelle trær uten blikk for skogen.

Fornekterne simpelthen lukker øynene. Den venstreradikale tankesmien Manifest forsøker febrilsk å bagatellisere debatten. De synes å tro at hele problemstillingen er en kapitalistisk konspirasjon styrt av høyrekrefter og høyrevridde sosialdemokrater, et nøye kalkulert angrep på vanlige arbeidsfolk. Fra andre hold hører vi at sykefraværet ikke er noe å bekymre seg om. Det har vært høyere før, og dessuten er det visst en slags automatisk kausalitet i at sykefraværet øker når sysselsettingsgraden er høy. Hvorfor sykefraværet svinger, får vi intet svar på. Ei heller hvordan andre land har fått fraværet ned selv om sysselsettingsgraden er like høy som i Norge.

En ond sirkel. Økningen i sykefraværet er bare et symptom på et større problem. Det er som i bøkene barn leker med, hvor du skal tegne streker mellom prikkene og til slutt sitte igjen med et ferdig bilde.

Korttidsfraværet koster samfunnet og bedriftene penger, men det er langtidsfraværet som er problemet. Langtids sykefravær har i større og større grad blitt en mekanisme for å sluse folk ut av arbeidslivet. Det er som å bli låst inne i et rom med en eneste utgang, uføretrygd. De færreste langtidssykemeldte kommer tilbake til arbeidslivet. De slutter som yrkesaktive. For godt. Derfor gir det liten mening å si som Magnus Marsdal i en debatt på NRK, at han var bekymret for økningen i uføretrygd, men ikke for det økte sykefraværet. De to tingene henger sammen!

Hvis vi begynner å tegne strekene mellom prikkene ser vi konturene av en slags ond sirkel. Kall det gjerne den norske modellens skyggeside.

En skole som ofte svikter: Gjennom flere år har skolen sviktet de elevene som trenger utdannelse mest. Ikke bare går nesten 1 av 5 ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, men skolesystemet vårt, som har blitt hyllet for sin likhetsideologi i mange tiår, har sviktet mest fatalt på nettopp dette feltet. Skolen gir ikke like muligheter, den opprettholder sosiale forskjeller.

Frafallet. Videregående utdanning har gått fra å være studieforberedende gymnas til å bli noe nær en selvfølge for de aller fleste. Samtidig ser vi at flere og flere unge dropper ut av den videregående skolen før avlagt eksamen. Særlig er frafallet stort på yrkesfaglinjene, noen steder faller så mange som halvparten fra.

Og nettopp her blir historien om hva som skjer bak fabrikkportene på Herøya relevant. For døren er ikke lenger åpen for alle med litt styrke og vilje til å stå opp om morgenen. Kunnskap og kompetanse er tidens mantra, det er ”know-how” vi skal leve av i en globalisert verden. Vi kan ikke være sterkere eller billigere, bare smartere og bedre. Innenfor Herøyas porter produseres det mer enn noen gang tidligere, men med færre ansatte. Blant dem dominerer ingeniører og forskere.
Selvfølgelig finnes det fortsatt arbeidsplasser som ikke krever formell utdannelse, men i mindre grad enn før. Og mange av jobbene har lav status.

Passiviseringen. Andelen uføre 18-19-åringer har vokst med 115 prosent fra 1992 til 2008. For kort tid tilbake meldte NRK om økt pågang fra unge hos landets sosialkontorer. De intervjuet en frisk, ung mann som fortalte han hadde gått på sosialhjelp i tre år. Ingen hadde tilsynelatende reagert.
Systemene våre har sviktet. I stedet for å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet, geleider vi dem inn i et offentlig system som ofte tilbyr passiviserende støtteordninger. I verste fall går unge rett på støtte uten en gang å ha vært innom arbeidslivet. De får ofte være i fred, glemt, sviktet eller ignorert av et velferdssamfunn som er redd for å stille krav.

Arven. Mange kommuner som mister hjørnesteinsbedriftene sine opplever en dramatisk økning i antall uføre, men det slutter ikke der. For uførhet går i arv. Risikoen for at en person blir uføretrygdet før fylte 26 år er tre ganger så høy hvis barnet vokser opp med uføretrygdede foreldre.
”En tolkning på at uføretrygd går i arv, kan være at visse sjeldne sykdommer arves, men dette spiller nok en liten rolle, fordi halvparten av unge uføretrygdede er uføre på grunn av psykiske lidelser. Det dreier seg nok mer om roller man lærer, og barn av uføretrygdede foreldre lærer seg rollen. Slik kan man si at sosial arv følger slektene”, sa Petter Kristensen , forskningssjef ved Statens arbeidsmiljøinstitutt, til Klassekampen.

Dermed starter sirkelen igjen, en sirkel det vil kreve langt mer enn retorikk å bryte.

Mario Vargas Llosa og diktaturet

ANM. Artikkelen ble opprinnelig trykket i Minerva 03-09.

Diktaturet kan ikke reduseres til politisk undertrykkelse. ”Nei! ”Diktaturet skaper et system som penetrerer alle deler av livet!”, sier den peruanske forfatteren Mario Vargas Llosa.

Av Torbjørn Røe Isaksen

”Med ett frøs blodet til is i årene: Urinen begynte å renne ut. Han kjente det, han syntes han så den gule væsken som fløt ut fra blæren uten å be den ubrukelige lukkeventilen, den døde prostataen om lov, ute av stand til å holde den tilbake, i retning av urinrøret, rant lystig gjennom det og fant veien ut til lyset og luften, gjennom underbuksen, smekken, innsiden av bukselårene. Det svimlet for ham. Han lukket øynene noen sekunder, rystet av harme og maktesløshet.”

I 31 år hadde han all makt i Den dominikanske republikk. Folket kalte ham El Jefe (Sjefen) eller El Benefactor (Velgjøreren). Statuer av den store generalen – Rafael Trujillo – ble masseprodusert og sendt ut til de fjerneste hjørner av øystaten (hvis andre halvpart utgjør Haiti). Landets kirker, som i diktaturets tidlige år føyet seg av frykt for den fremvoksende kommunismen, ble pålagt å henge opp store plakater hvor det stod: Dios en cielo, Trujillo en tierra – I himmelen Gud, på jorden Trujillo. De to altså, Skaperen av himmelen, jorden og all som eksisterer, og diktatoren, nasjonens far og beskytter. Velgjøreren. Nærmest som likemenn på plakatene som i tiår preget gudshusene i Den dominikanske republikk.

Rafael Trujillo ble født i 1891. Som så mange andre autoritære herskere i sin samtid kom han fra relativt ydmyke kår. Faren var småkjøpmann, mens moren var hjemmeværende. Hun var dessuten halvt haitianer. Som Adolf Hitler hadde Trujillo sin arvefiendes blod i årene. Personlig var Trujillo tilsynelatende et prakteksemplar på middelklassedyder. Han var pertentlig, hardt arbeidende, stolt og selvsikker – med en svak forakt for de nedarvede privilegier han selv aldri fikk ta del i. Hans ytre var ment å gjenspeile kvalitetene han mente å inneha, men kunne av og til tippe over i det parodiske. Den alltid nystrøkne skjorten og nypressede buksene, samt den stramme, veltrimmede lille mustasjen vitnet om en nesten manisk opptatthet av renslighet og orden. Men den overdrevne bruken av medaljer ga ham kallenavnet ”bruskorken” blant folk. Den spreke, veltrente kroppen vitnet om en mann som hadde skapt sin karriere i det militære, og som alltid forble soldat.

Llosa og diktaturet

Det behandles mange spørsmål i forfatterskapet til peruaneren Mario Vargas Llosa (f. 1936), en av Latin Amerikas viktigste forfattere i etterkrigstiden, og sammen med sin tidligere venn Gabriel García Márquez, også en av de mest leste. Vargas Llosas bøker handler om menneskets søken etter sannhet og mening, om de store kreftene som former historien og de små menneskene som tror de kan gjøre det. Men et tema gjennomsyrer hans liv og virke mer enn noe annet: Diktaturet. Vargas Llosa vil forstå diktaturets natur, hva det gjør med mennesker og samfunnet, og hvordan man kan bekjempe det.

Som fjortenåring sendte Vargas Llosas far ham til Leoncio Prado Militære Akademi. Der stod han for første gang ansikt til ansikt med det autoritære og kunne se hvordan det formet både strukturer og mennesker i et land som vekslet mellom autoritært styre og vaklende demokrati.
”Opplevelsen gjorde et avgjørende inntrykk (…) jeg ble fysisk frastøtt”, har Vargas Llosa fortalt i et intervju  Opplevelsen ble utgangspunktet for hans første roman La ciudad y los perros (Heltens tid) i 1963. Over 40 år senere fremtrer mønsteret enda tydeligere. Forfatteren, som i dag bor delvis i Europa og delvis i hjemlandet, har vært på en politisk reise som startet på ytterste venstre fløy, i likhet med mange andre latinamerikanske intellektuelle. Revolusjonen i Cuba, som ble fullbyrdet for femti år siden da Fidel Castro og hans tropper marsjerte inn i Havana og avsatte den korrupte, USA-støttede diktatoren Batista, ga millioner av latinamerikanere håp om en bedre fremtid, også den unge Vargas Llosa. Illusjonene ble raskt knust. Cubanerne ble lovet demokrati, men fikk i stedet et nytt diktatur. Gjennom en gradvis prosess kom Vargas Llosa til å se de liberale ideene – med rettsstat, ytringsfrihet og frie markeder – som det sikreste bolverket mot diktatur. Han ble Latin Amerikas fremste liberale intellektuelle, og hans avsmak mot diktaturet vaksinerte ham mot deler av høyresidens svermeri for brutale bøller av Pinochets støpning.

Det er en fellesnevner i alle diktaturer, hevder Vargas Llosa. Brutaliteten tar den samme formen.

”Jeg leste en sak om Saddam Husseins sønner, og det virket som om jeg var i den Dominikanske republikk og hørte historier om Trujillos sønner! Kvinner ble kidnappet fra gaten, dyttet inn i bilen og simpelthen budt frem som objekter…”

Begjæret

I Mario Vargas Llosas kanskje mest hyllede verk Conversaciòn en la catedral (Samtaler i katedralen) fra 1969, er diktaturet et bakteppe. Bokens handling foregår i Peru, og en av hovedpersonene, Zavala, søker sannheten om sin fars medvirkning i et mord. Underveis kastes det lys over diktaturets mørke sider. Lllosa kaster leseren rett inn i hjertet av et land som har mistet alt håp.

I La fiesta del chivo (Bukkefesten) fra 2000 er det begjæret som står i sentrum. Rafael Trujillo hadde i 31 år fri tilgang til alle kvinner i den Dominikanske republikk, fra den fattigste bondedatter til den vakreste sosietetskvinne. El Jefe satt med all makt over liv og død. Trujillos begjær etter makt og kvinner er annerledes enn det impulsive, nesten dyriske begjæret som vanlige menn føler. Et slikt begjær er ukontrollerbart og nærmest instinktivt, som å gripe etter et fast holdepunkt hvis man faller, eller alkoholikerens utømmelige tørste som ikke har noen annen hensikt – verken glede eller rus – enn å fylle kroppens rent fysiske behov for alkohol. Snarere begjærer Trujillo bekreftelser av sitt eget selvbilde. Hans begjær er en forlengelse av hans eget ego. Diktatoren begjærer ikke rikdom og makt fordi det gir glede og lykke. Han begjærer ikke gullet for dets glans eller kvinnen for hennes sjarme. Han begjærer dem for hva de kan si om ham som person. Kvinner og makt er manifestasjoner av Trujillos eget selvbilde som landsfader og frelser, en jordlig Messias som bare finner sin like i himmelens og jordens Skaper. ”I natt i Casa de Caoba, skal jeg få et kvinnfolk til å hvine, som jeg greide for tjue år siden!”, tenker den aldrende generalen.

Men så sitter han der altså, i Vargas Llosas roman, og kjenner varmen fra sin egen urin sive nedover lårene, gjennom buksesmekken og det tynne stoffet i buksene. Maktesløshet. Ordet lyser opp fra boksiden like tydelig som neonskiltet med Trujillos navn en gang lyste opp Santo Domingos gater. Diktatoren er maktesløs. Frelseren, Velgjøreren, generalen er redusert til et lite barn, ute av stand til å styre sine helt elementære kroppslige funksjoner.

Senere får Velgjøreren brakt en ung jente til seg, men nok en gang nekter kroppen å lystre.

”Det var ikke kjærlighet, ikke en gang nytelse han ventet seg (…) Han hadde gått med på at den lille datteren (…) skulle komme til Casa de Caoba bare for å få bekreftet at Rafael Leonidas Trujillo Molina fremdeles, tross sine sytti år, tross sine prostataproblemer, tross hodepinen som disse prestene hadde gitt ham, tross yankeene, venezuelanerne, de sammensvorne, var et fullgodt mannfolk, en bukk med en kødd som ennå kunne bli stiv og sprenge en hvilken som helt jomruelig fitte som kom i hans vei.”

Diktaturet har to sider. Den ene er Systemet, det byråkratiske maktapparatet med sine talløse anonyme tjenere. Den andre er mennesket, diktatoren. Mario Vargas Llosa avslører Rafael Trujillo som bukken hvis begjær er like lidderlig som hos en vanlig mann, hvis noble motiver er selvbedrag, hvis frelsergjerning er simpel korrupsjon og hvis mektige stat er et mafiavelde. Diktaturet avsløres i all sin menneskelighet gjennom kontrasten mellom diktatorens mektige posisjon i Systemet og hans kroppslige svakhet. Det er på den ene siden latterlig, på den andre siden enda mer skremmende. Som å krysse det verste fra Prosessen med psykopaten i American Psycho.

Diktatur korrumperer alt

I statsvitenskapen er det vanlig å skille mellom autoritære og totalitære regimer. Autoritære regimer, det være seg Augusto Pinochets militærregime eller Fidel Castros kommunistiske dinosaur, begrenser seg til å styre landets politiske liv og deler av økonomien. Opposisjonen forbys, det innføres sensur og i venstre-autoritære regimer legges det sterke føringer på næringsfriheten og eiendomsretten. Totalitære regimer har et annet mål. En Josef Stalin, Adolf Hitler eller Pol Pot ønsket statens, partiets eller førerens kontroll over alle aspekter ved samfunnslivet. For det totalitære diktaturet eksisterer det ikke noe slikt som en privat sfære. Ikke noe sted. Under ingen omstendigheter.

Men for Mario Vargas Llosa er alle diktaturer i en viss forstand totalitære. ”Diktaturet skaper et system som penetrerer alle deler av livet!” , hevder han. Diktaturer er moralsk korrupte og vil på sikt forpeste og ødelegge alle deler av samfunnet, alle aspekter av menneskelig eksistens. I et diktatur forblir ingen uskyldige eller upåvirket. Ethvert diktaturs befolkning kan på et vis deles inn i to grupper: medløperne og ofrene. Det finnes ingen andre. Selv de som tilsynelatende er uskyldige, som selv ikke har blod på hendene, blir i diktaturets verden medløpere, stripete jøssinger som til syvende og sist bærer på et moralsk ansvar. Hos Vargas Llosas er diktaturet selve mørkets hjerte, men mørket brer om seg og kveler til slutt alt lys. Diktaturets logikk, formet i skjæringspunktet mellom det ansiktsløse systemet og de altfor menneskelige herskerne, fører til korrupsjon, uærlighet, svik og utemmet maktbegjær. Menneskets mørkeste sider får fritt utløp, ja, ikke bare det. De mest bestialske, groteske og nedrige handlinger blir i diktaturet til dyder. Menneskets største svakheter blir dets største styrker, og slik forpester diktaturets natur også menneskets sjel.

Den franske, reaksjonære katolikken og tilhengeren av det absolutte monarki, Joseph de Maistre, har beskrevet diktaturet treffende som en ”treenighet av pave, konge og bøddel”. Paven ikler diktaturet åndelige gevanter som gjør det ideologisk spiselig – i himmelen Gud, på jorden Trujillo, kongen sitter med den absolutte makt mens bøddelen alltid lurer i bakgrunnen med øksen kvesset. Diktaturet er en blanding av maktbegjær, pervertert idealisme og rå undertrykkelse. Derfor er torturisten aldri langt unna El Jefe, føreren eller førstekameraten. Adolf Hitler hadde sin Heinrich Himmler, Josef Stalin sin Lavrentiy Beria og Trujillo sin Johnny Abbes.

Diktaturets moralske korrupsjon kan ikke isoleres til det politiske liv. Det forpester selv de mest intime, personlige forhold. “Det er en historie som ofte gjentar seg selv”, sier Llosa. ”Hvis en far var forretningsmann, måtte han være føyelig overfor diktaturet. Det var den eneste måten å oppnå velstand på, ikke sant? Og det som skjer er at sønnen oppdager dette, sønnen er ung, rastløs, idealistisk og tror på rettferdighet og frihet, og han finner ut at faren indirekte tjente et diktatur som henrettet og fengslet uskyldige, sensurerte og som er korrumpert inn til beinet.”
I Bukkefesten møter vi Urania Cabral, datter av en fremstående senator som har falt i unåde hos Trujillo. Hun har flyktet fra hjemlandet, men vender tilbake mange tiår etter mordet på generalen i 1961. Originaltittelen på boken gir assosiasjoner til et offerritual. Bukken må tilfredsstilles, og Urania blir hans offer. Hun var det jomfruelige underlivet som Velgjøreren skulle sprenge.

”Dette var generalissimusen, fedrelandets Velgjører, Det nye fedrelandets far, mannen som hadde gjenreist den finansielle uavhengigheten. Dette var Sjefen, som pappa hadde tjent så lojalt og hengivent i tretti år, som han hadde skjenket den mest utsøkte gave: sin datter på fjorten små år.”

I Mario Vargas Llosas roman står hun der, fjorten år, skjelvende, redd og naken. Men til slutt er det diktaturet som blir avkledd.

Fotnoter:

Bukkefesten, side 195-96
  Isabel Vincents intervju med Llosa, 27. August 2007. Tilgjengelig på www.macleans.ca
  Intervju i The Wall Street Journal 23. Juni 2007
  Ibid.
  Ibid.

Dommedag er nær! (…men det er også frelsen)

Utviklingspessimistene har rett. Det har også optimistene.

”Got to admit it’s getting better”, synger Paul McCartney på The Beatles legendariske Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band album, ”it’s getting better all the time”. Det er en musikalsk dans på roser. Helt til John Lennon kommer inn i koret ”It can’t get no worse”.

Jeg har lenge mistenkt det, men nyttårshelgen ble det bekreftet. Vi kan nå, endelig, puste lettet ut, slappe av og legge 00-tallet bak oss. Vi kom oss gjennom det! Det som til slutt endte opp som ”tiåret fra helvete”.

Det begynte så godt. Muren hadde falt, kommunismen var borte, demokratiene stod igjen. Globaliseringen bredte om seg, og med den økende samhandling, forståelse og toleranse. 90-tallet var litt knotete og trøblete, en ny verdensorden skulle skapes i vakuumet som den kalde krigen etterlot seg.

Så smalt det, og tiåret fra helvete ble skapt. Et tiår med terror, krig og invasjon, tilbakekomsten av atomtrusselen, tsunami, klimakrise og ny-autoritære regimer; det hele toppet med finanskrisen på slutten av tiåret. Man kan unnskylde utviklingspessimistene.

Les hele innlegget hos MINERVA.

Minerva: Sosialismen – en nekrolog

Publisert som lederartikkel i Minerva.

Nyliberalismen er død. Hva så?

I kjølvannet av finanskrisen kunne vi lese at Marx’ Das Kapital solgte som aldri før. Avisene var fulle av spådommer om den moderne kapitalismens død. Grådighetskulturen, markedstenkningen, det ”nyliberalistiske” regimet hadde spilt fallitt. Sammenligninger med den store depresjonen på 30-tallet florerte. Datidens sammenbrudd førte til en radikale nyendring i Vestens politiske landskap, arbeiderbevegelsen fikk for første gang makt i mange land, inkludert Norge (etter et kort gjestespill i 1928).

Finanskrisen, og den etterfølgende krisen i realøkonomien, hadde potensial til å bli et ideologisk skifte. Det var venstresidens største mulighet på flere tiår, en mulighet til å snu høyrevinden som bare hadde blitt sterkere i kjølvannet av murens fall i 1989, ikke minst innad i de sosialdemokratiske partiene.

Så, hva skjedde? Ingenting. Venstresiden ble om mulig enda mer svekket, og venstreradikale partier opplever jevn og trutt tilbakegang over nesten hele Europa. I den grad de fanger massene er det misfornøyde velgere som flykter fra sosialdemokratene.

I november arrangerte blant andre Manifest Analyse et seminar med tittelen ”Nyliberalismen er død – hva så?”. Undertittelen lød ”Kan venstresiden ta tilbake den ideologiske offensiven?”. Svaret er nei. I hvert fall så lenge venstresiden nekter å endre oppskriften sin. Per dags dato fremstår ikke venstresiden som en reformkraft, men som en bremsekloss.

Minerva forstår selvfølgelig at ikke venstresiden jubler for markedsreformer eller valgfrihetsreformer, enten de lanseres av konservative eller sosialdemokrater; men utfordringen for venstresiden er at de nekter å diskutere alle endringer, og dermed nekter de å prioritere noe over noe annet. Med et hederlig unntak, selvfølgelig, for de berømte ”skattelettelsene til de rike”. Men 12 milliarder kroner i formueskatt er en dråpe i havet på et norsk statsbudsjett hvor ytelsene bare til folketrygden øker med 30 milliarder fra  09 til 10.

Det er noen utfordringer i norsk politikk som påvirker alle, uansett hvor man ligger på den politiske skalaen:

 – Eldrebølgen vil begynne rundt 2015, og kulminere omtrent samtidig med en mulig nedgang i statens offshore-inntekter.

 – Den private kjøpekraften vokser, likeså kravene til offentlig sektor. Uansett hvordan man vrir og vrenger på det trengs en prioriteringsdebatt – selv om skattene settes opp.

 – De rettighetsbaserte utgiftene på statsbudsjettet spiser en stadig større andel av kaken, og går på bekostning av andre satsningsområder.

– 600 000 nordmenn i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet.

I tillegg kunne selvfølgelig nevnes den store, brede og viktige debatten om innvandring, integrering og det flerkulturelle samfunnet. Dette er ikke høyresidens utfordringer. Dette er ikke Regjeringens utfordringer. Dette er Norges og alle politikeres utfordringer. Å møte alt med et mantra om ”nyliberalismens fall” er simpelthen ikke adekvat. Ei heller fremtidsrettet.

Hvorfor klarer ingen på venstresiden å formulere et nytt radikalt prosjekt? En positiv reformagenda, i stedet for bare motstand mot høyresidens reformer.  Venstresiden er mot. Alltid. Mot krig. Mot skattelette. Mot modernisering. Mot reform av arbeidsmarkedet. Mot svekkede pensjonsrettigheter. Men hva er de for, annet enn status quo i den sosialdemokratiske norske velferdsstaten?

Det finnes to svar, og begge er like nedslående for venstresiden.

Det første er at den tradisjonelle sosialismen har utspilt sin rolle, og ikke kan være basis for et nytt radikalt prosjekt. Den amerikanske forfatteren Virginia Postrell har formulert sin tese om de politiske motsetningene i det post- industrielle samfunnet. Skillet går ikke lenger mellom høyre og venstresiden, hevder hun, men mellom ”statikere” og ”dynamikere” – mellom de som ønsker forandring og de som ønsker stillstand. Den tradisjonelle sosialismen med sin fokus på sentraliserte løsninger, systembygging og planlegging har ikke lenger noe å tilføre. En globalisert verden krever raske omstillinger, staten og det offentlige er langsom.

Det andre svaret er at regjeringskonstellasjonen Ap, SV og Senterpartiet av egen fri vilje har låst seg til en bremseklossvisjon for Norges fremtid. De har bundet seg på hender og føtter ved å love velgerne at skattene ikke skal øke med en sosialistisk regjering de neste fire årene. Av mangel på radikale prosjekter å gjennomføre har venstresiden blitt stående igjen med maktkåtheten som eneste drivkraft.

Tredveårsnatten

Jeg har hatt en Minervasamtale med Christian Borch om hans nye bok. Du kan lese utdrag av samtalen hos Minerva på nett. Den trykkes også i førstkommende utgave av Minerva, i salg fra neste uke. Borch har skrevet en interessant bok, om enn anekdotisk og analyserende, om de siste tredve årene. Særlig er han opptatt av det han beskriver som et forfall i våre felles, delte verdier. Noen vil kanskje lese Borchs kritikk som venstrevridd. Jeg oppfatter den snarere som en tradisjonell, kulturkonservativ kritikk.

TRI: Boken din har en god porsjon kulturpessimisme. Det minner meg om sitatet fra Sokrates som klager over ungdommens hang til luksus og løssluppenhet. Du er ikke redde for å havne i bås med alle de som til enhver tid finner sin egen samtid mest dekadent?

CB: Jeg er ikke nødvendigvis pessimistisk. Boken forsøker å sette ord på tanker veldig mange har, men som de ikke klarer å formulere. Jeg ser en utvikling som har gått av sporet på en god del områder, men sier ikke at alt går til helvete. Men den økonomiske veksten virker som et afrodisiaka, vi blir så løssluppent begeistret fordi alt vokser inn i himmelen. Først når trenden snur vil folk begynne å bli mer nøkterne.

TRI: Verden har hatt kraftig vekst de siste tredve årene, og nettopp i denne perioden har vi løftet millioner av mennesker ut av fattigdom i Kina, India, tigrene… er du ikke litt for streng mot markedsøkonomien?

CB: Ja, det er riktig at vi har gjort det, men fordelingen har ikke blitt så mye bedre. Globalt har vi kanskje ikke den samme psykologiske effekten som i Vesten, men vi har problemer med WTO, utviklingsland som ikke når opp i konkurransen og trenger hjelp markedsøkonomien ikke åpner for.

TRI: Hva mener du?

CB: Markedsøkonomien vil ikke sikre rettferdig handel med råvarer eller heve land som går bananas, mister sin politiske styring… land i Afrika som har blitt revet i stykker av vestlig imperialisme kan ikke reddes av markedsøkonomien alene. Jeg har ingen tro på at markedsøkonomien kan skape en mer rettferdig verden.

TRI: Du siterer Thomas Carlyle i boken. Han holdt tordentaler om Victoriatidens pengeborgerskap. Fortjener dagens rikinger den samme tordentalen?

CB: Du stiller slik at hvis jeg svarer ja eller nei blir det kategorisk, og det er det ikke. Men tendensen er slik at jeg nok vil svare ja, og det har noe med at forbruket er blitt ikonisk, det handler om å demonstrere sin egen vellykkethet.

Du kan altså lese et utdrag hos Minerva.

Minerva: Demokratiets utilstrekkelighet

Kjernen i vårt styresett er ikke demokratiet, men rettsstaten. Og vi er blitt formet like mye av demokratiets kritikere som av dets forkjempere.

Det sies at seierherrene skriver historien, og hvis historiens ende, som Francis Fukuyama påstod, er en seier for det liberale demokratiet, vil forståelsen vår også bære preg av det. Vi har lett for å se for oss veien frem til demokratiet som en rettlinjet prosess fra middelalderens føydalsystemer til de eneveldige, opplyste monarkene som til slutt måtte gi tapt for folkelig press, bite i støvet og bli konstitusjonelle monarker, eller se sitt embete kastet på historiens skraphaug og erstattet av republikker med frihet, likhet og brorskap for alle. På samme måten kan vi se stemmerettens utvikling. I dag virker motstand mot allmenn stemmerett ikke bare illiberalt, men som en grov synd mot selve tanken om menneskets likeverd. Tidligere tiders demokratiskeptikere avfeies som patriarkalske, imperialistiske og aristokratiske mørkemenn som tviholdt på sine privilegier, mens de med velrettede spark sørget for at ingen andre kunne løfte seg opp.

LES HELE ARTIKKELEN HOS MINERVA.

E24: Om hundre år blir allting husket

Skal vi vente 100 år med å hylle næringslivsheltene våre?

Rjukan i mitt hjemfylke Telemark er den norske industrireisingens vugge. Det var her Sam Eyde satte i gang verdens største vannkraftutbygging og la grunnlaget for et eventyr som på mange måter skapte velferdssamfunnet Norge. Ifølge den «offisielle» sosialdemokratiske historien var Norge etter annen verdenskrig fortsatt et fattig samfunn som ble reddet av samfunnsplanleggerne og arbeiderbevegelsen.

Sannheten er en annen. Fra århundreskiftet var det en storstilt utbygging av norske ressurser og rikdommen og velstanden i Norge økte betraktelig.

Les artikkelen hos E24.

Dagens Næringsliv: Pengegaloppen

Norsk politikk er ekstremt pengefokusert, og denne pengegaloppen er et problem for Høyre. Partiet kan ikke – og vil ikke – love mer til alt og alle.

Les innlegget hos DN.

Dagens Næringsliv: Foreldet mediepolitikk

Norsk mediepolitikk er totalt foreldet. Fra Dagens Næringsliv 22.07.09 (ikke på nett).

Hvordan opprettholde NRK-lisensen når flere og flere ser fjernsyn på nett? Hvordan skal den kritiske journalistikken overleve når etablerte mediehus skjelver og nye medier mangler ressurser? Kan staten i det hele tatt kontrollere innholdet i mediene når gamle, praktiske argumenter for rasjonering av frekvenser faller bort?

Da NRK skviset ut de private kreftene og etablerte seg som monopolist hadde det både praktiske og politisk-ideologiske begrunnelser. De praktiske utfordringene var at utbyggingen av radionett til hele landet krevde massive investeringer samtidig som frekvensene var begrenset. Den ideologiske begrunnelsen var folkeopplysningen. Folket skulle opplæres og veiledes og den borgerlige finkulturen skulle gjøres tilgjengelig for de brede masser.

Dagens medierevolusjon – med krise i de etablerte mediehusene, sviktende økonomi og fremveksten av nettet som en ”ny” arena – er i ferd med å pulverisere gårsdagens mediepolitikk. La meg ta noen eksempler.

Teknologikonvergens er det viktigste ordet i mediedebatten. Enkelt forklart betyr det sammenfall, for eksempel at seerne ser programmene sine på nettet i stedet for via fjernsynet. Det skaper i seg selv en rekke utfordringer. Hvordan kan man opprettholde en lisensfinansiert allmennkringkaster dersom brukerne i stadig større grad ser programmene på nett eller via ipod? Begrunnelsen for radiokonsesjonsordningen har hele tiden vært at det er en begrenset mengde frekvenser til utdeling (og et begrenset marked…). Men vi kan ha ubegrenset med digitale radiokanaler. På samme måte truer nettbruken, særlig blant yngre, de etablerte avishusene. Det blir trangere tider rent økonomisk og dermed færre midler til undersøkende dybdejournalistikk, samtidig som nettavisene ikke kaster av seg nok til å finansiere dyptpløyende nyhetsproduksjon. Disse og flere andre utviklingstrekk er som en rambukk mot dagens mediepolitiske regime. Før eller siden kommer porten til å falle.

Når de praktiske argumentene for medieregulering blir borte, dukker selvfølgelig spørsmålet opp: Blir dermed de politisk-ideologiske argumentene borte? Hvis det blir praktisk svært vanskelig for staten å regulere innholdet i mediene gjennom for eksempel krav om barnetilbud og minoritetsprogrammer, betyr det at staten må gi slipp på alle tanker om innholdsstyring og tilrettelegging? Etter min mening bør det offentlige fortsatt ta et delansvar for at den offentlige samtalen fungerer, og i et stadig mer mangfoldig samfunn er det viktig med noen felles institusjoner og verdier som binder oss sammen. Men det betyr samtidig at mediepolitikken må endres, sannsynligvis ganske radikalt. Her er tre skisser til endringer. De står alle for min egen regning.

– Dagens pressestøtte er i ferd med å utspille sin rolle. Ikke bare risikerer den å fryse fast en etablert pressestruktur og på den måten hindre nye aktører i å komme til, men den er direkte siktet inn mot å opprettholde papiraviser som har stadig dårligere økonomi. Et skrekkeksempel er Dagsavisen som gjennom år har overlevd utelukkende på grunn av pressestøtten. Samtidig er det en potensiell utfordring at de nye mediekanalene mangler ressurser til å produsere dyptpløyende, gravende journalistikk. Flere og flere av bidragsyterne i media er også frilansere. En ny mediestøtte kan innrettes som en støtteordning direkte til journalistiske prosjekter, et slags offentlig Fritt Ord. Da kan kostnadskrevende journalistikk også drives utenfor de etablerte mediehusene. Å legge om pressestøtten til også å inkludere nettaviser, slik noen har foreslått, er en dårlig ide som bare vil skade dynamikken i markedet.

– Ordningen med radiokonsesjoner er snart foreldet, dessuten er det prinsipielt betenkelig at staten overprøver den redaksjonelle friheten med innholdskrav. Snarere bør staten ha rene, klare finansieringsordninger også for kulturstøtte i mediene. For hvordan kan man forsvare innholdskrav for digitalradio som ikke er avhengig av frekvens? Mediepolitikken må tenke nytt. Snarere enn å pålegge mediene et bestemt innhold av for eksempel norsk musikk, må tiltak som vil fremme bestemte mål finansieres som ordinære kulturtiltak over statsbudsjettet. Kanskje må staten først og fremst konsentrere seg om å finansiere et rammeverk? For eksempel sikre distribusjonskanaler og nettsider hvor ny, norsk musikk er tilgjengelig (ala dagens Urørt på Petre).

– NRK kan bestå som allmennkringkaster. Etter min mening vil behovet for en stor, tung medieaktør av denne typen øke hvis resten av markedet blir mer kommersielt og inntjeningsmulighetene færre. Samtidig er lisensordningen under press fordi færre og færre vil se programmer på fjernsyn. Å innføre lisens på ipoder og PC-skjermer er en dårlig ide. Snarere må NRK på sikt finansieres som er ordinært kulturtiltak over statsbudsjettet.

Vi er inne i en medierevolusjon. Den kan neppe møtes med gårsdagens mediepolitikk. Vi bør ta med lærdommen fra nedlastingsdebatten: Dersom politikken kommer haltende etter utviklingen er det ofte allerede for sent.

Venstrekonsensusen slår sprekker

FOR TRE ÅR SIDEN skrev jeg en kronikk i Dagbladet med tittelen «Det radikale privilegium» som kritiserte venstreradikalernes hegemoni i samfunnsdebatten. Den fikk et par svarreplikker, men debatten var knapt for en flau bris å regne.

I sommer, derimot, har problemstillingen spilt hovedrollen i Dagbladets debattsider. I løpet av få år har oppgjøret med venstresidens dominans i samfunnsdebatten gått fra å være et pip fra sidelinjen til å bli et fenomen.

Les kronikken i Dagbladet.

Morgenbladet: Hayeks sirkel

Tiden går i sirkel, sies det i Gabriel Garcias Marquez’ bok Hundre års ensomhet. Det må ha slått Friedrich A. Hayek (1899–1992) da han satt i et engelsk fjernsynsstudio mot slutten av sitt liv. I nesten førti år hadde han vært forvist til akademias randsone. Riktignok ble den polemiske pamfletten Veien til trelldom fra 1944 en publikumssuksess, men Hayek hadde rett da han i forordet spådde at den politiske polemikken ville ødelegge hans allerede dalende renommé blant akademiske kollegaer. Da han seksten år senere ga ut det idéhistoriske verket The Constitution of Liberty håpet han både å gjenta publikumssuksessen samt å rehabilitere seg i akademikeres øyne. Ingen av delene skjedde. Den aldrende Hayek, som hadde gjennomlevd to verdenskriger og sett sitt gamle hjemland Østerrike-Ungarn styrte brennende inn i undergangen for så å bli borte, var tilsynelatende redusert til et relikvie fra den gamle verdens liberale orden, en levende anakronisme.

Les artikkelen i Morgenbladet.

Foto: friedrich hayek Copyright © The Nobel Foundation

Doktor Dialog – Minervasamtalen med Jonas Gahr Støre

– Jeg har i alle fall den troen, sier Jonas Gahr Støre. Han snakker om Norges mulighet til å påvirke noen av verdens verste regimer. For noen er dialog er skjellsord. For utenriksministeren er det et credo. Redaktør Torbjørn Røe Isaksen i samtale med utenriksminister Jonas Gahr Støre.
 
Les hele intervjuet hos Minerva.

Foto: UD

På kanten av stupet – Minervasamtalen med Asbjørn Aarnes

”Han har bare minnet meg om noe som jeg har visst hele livet…dette at…disse møtene, som ditt og mitt møte. Dette er slik livet har artet seg. Det har alltid stått en Annen og ønsket velkommen”, sier Professor Asbjørn Aarnes. En gråsprengt manke, lange øyenbryn, over 80 levde år – og alle med møtene med den Annen som fellesnevner. Fra de som var levende, A. H. Winsnes, Hans Skjervheim og Emmanuel Levinas, til de som allerede var døde, Welhaven, Wergeland, Monrad og Schweigaard. Han var fra ”den annen front”, den verdikonservative idéreaksjonen mot radikalismen, men fulgte alltid sine egne veier.

Les mer hos Minerva.

Morgenbladet: Liberal statstvang

Les kommentar her.

Morgenbladet: Moskva og kalifatet

Hvor farlig er radikal islamisme? Les her.

MINERVA: Avgrunnen

MINERVASAMTALEN: Finnes det et serbisk samfunn? Landet preges av mistro, mistenksomhet og en avgrunn mellom de styrende og styrte. Håpet for stadig flere ligger i NATO og EU, men serbiske drømmer har blitt knust før. – Redaktør Torbjørn Røe Isaksen i samtale med Professor Ljubisa Rajic.

Les intervjuet hos MINERVA.

Morgenbladet: Jeg bryr meg ikke, egentlig

Om pøbler, opprør og ny-hedonisme. Her.

Morgenbladet: Nasjonalstatens år

Om finanskrisen og sosialismen. Her.

Minerva: One Nation

Om One Nation-konservatisme. Her.

Morgenbladet: Finnes det intelligent liv på høyresiden?

Les her.

Morgenbladet: Det nye høyre

Det er ikke høyresiden som har forandret seg. Det er virkeligheten. Derfor måtte David Cameron foreta et politisk modermord for å bli Storbritannias neste statsminister. Fredrik Reinfeldt har gått samme vei. Her.