Abonner via RSS eller E-post

Blogging fra departementet

Publisert den 23.10.2013 i Blogg

Det har vært dødt på denne bloggen i en del uker nå. Jeg har grunnet litt på hva jeg skal gjøre videre. Å være statsråd er en ganske annen rolle enn å være stortingsrepresentant, dessuten vil jeg sannsynligvis få mindre tid til å skrive ting på egenhånd. Som jeg har skrevet om tidligere, har bloggen også mistet litt av sin funksjon etter at de sosiale mediene kom. Som en del av dere vil merke, har jeg ikke kapasitet til å følge opp innspill og kommentarer på bloggen. Jeg forsøker å svare litt på sosiale medier, særlig Twitter (hvor det er enklere), men det er umulig å svare alle.

Mao. kunne en nærliggende konklusjon være at bloggen måtte bort. Kanskje gi den en verdig avslutning i stedet for at den skal seigpines gjennom en blanding av pressemeldinger og ingenting.

Samtidig har bloggen noen fordeler. Den er min og privat. Den er ikke knyttet til departementet. Den lar meg samle ting jeg skriver andre steder, men også kommentere politiske saker som ikke er på mitt felt. På bloggen kan jeg være folkevalgt politiker, ikke bare statsråd. Det tilsier at bloggen blir. Jeg skal forsøke å holde den ved like så godt jeg kan.

 

2 kommentarer »

Uføretrygd og alderspensjon

Publisert den 09.10.2013 i Blogg

Noen medier skriver i dag at regjeringen skal kutte i uførepensjonen. Det er feil.

I regjeringserklæringen står det at uføretrygdedes alderspensjon skal levealdersjusteres på lik linje med andres. Hva i all verden betyr dette?

Pensjonsreformen, som har blitt innført gradvis nå i snart ti år, er laget slik at vi skal ha råd til å betale ut fremtidens pensjoner uten å måtte øke skattene eller redusere andre velferdsordninger kraftig. Grunnen til at en omlegging var nødvendig, var at det blir flere pensjonister og færre som jobber per pensjonist. Nå — etter at Frp gikk med i regjering — er absolutt alle partier på Stortinget med i pensjonsforliket.

Levealdersjusteringen er en av de viktigste delene av pensjonsforliket. Enkelt forklart betyr det at dersom årskullet ditt i snitt lever lenger, må du jobbe litt lenger for å få utbetalt den samme pensjonen. Men med pensjonsforliket kan du også (med god samvittighet) gå av med pensjon som 64 eller 67-åring (f.eks.), men da får du samtidig litt mindre utbetalt hvert eneste år. Eller sagt på en annen måte: Du får ikke mer penger alt i alt, derfor blir pengene fordelt over flere år som pensjonist.

Uføretrygdede blir overført til alderspensjon når de er 67 år. Hvorfor skal uføretrygdede ha samme regler som alle andre? En ting er økonomien. I dag er ca. 40 prosent av de som blir alderspensjonister, uføre. Men enda viktigere er det at dagens system er urimelig. Vi kan se for oss følgende to eksempler, for øvrig hentet fra statsminister Jens Stoltenberg:

To personer har begge jobbet et langt liv, og de har tjent opp akkurat de samme pensjonsrettighetene. Den ene blir så uføretrygdet. Den andre er sliten, og orker ikke å jobbe mer, men det er ikke dermed sagt at vedkommende er ufør. Hun tar i stedet AFP (avtalefestet pensjon), en ordning som i sin tid ble startet nettopp for sliterne i arbeidslivet. Med dagens ordning vil den som er uføretrygdet få litt mer utbetalt i pensjon hvert eneste år, resten av livet. Det er en urimelig forskjellsbehandling av en som er uføre og en som er for sliten til å jobbe.

Mange sier at uføre jo ikke kan jobbe mer, og dermed få utbetalt den samme pensjonen. Det er riktig for mange. Samtidig er det viktig å huske på at også mange andre er for slitne til å stå i jobb til de er f.eks. 68 år, uten at de dermed er uføre av den grunn.

Forslaget til regjeringen er rett og slett at disse nå skal behandles likt. Det er rimelig, mener jeg.

28 kommentarer »

Kilder og statsrådskabalen

Publisert den 02.10.2013 i Blogg

I går ble jeg ringt opp av en journalist som lurte på om jeg «kunne lekke litt fra statsrådsdiskusjonen». Stor ble hans overraskelse da jeg fortalte at det faktisk ikke er noe å lekke fra. Derfor litt folkeopplysning: Sannheten er det høyst sannsynlig bare er to personer som egentlig vet noe om dette — Erna Solberg og Siv Jensen.

I pressen virker det selvfølgelig ikke slik. Der høres det ut som om partiene har åpne seminarer om hvem som skal sitte i regjeringen. Slik er det ikke. Det vanlige ved regjeringsforhandlinger er at sakene diskuteres først. Det er også fornuftig, for en annen rekkefølge ville kunne bety at hvilket parti som fikk departementet også påvirket hva slags politikk man la inn i en regjeringserklæring. Så, mot slutten av forhandlingene, diskuterer man hvilke departementer partiene skal få. Personkabalen kommer helt til slutt, og tradisjonen i Norge er at statsminister/partileder velger statsrådene, ikke partiet. Det er med andre ord ikke slik at Høyres stortingspolitikere skal velge statsråder. Det er Erna Solberg som velger statsrådene til Høyre. Det er heller ikke slik at det flyter rundt lister eller holdes seminarer i partiet om hvem som skal sitte i regjering. Trolig er det bare en person i Høyre som egentlig vet hva som tenkes om dette, nemlig Erna Solberg. Og hva hun tenker om dette, vet vi rett og slett ikke. Verken jeg eller andre kilder i partiet.

Avisenes oppslag — uansett hvor mye de er basert på kilder i partiene — unnlater bevisst å informere om dette. De later som om persondiskusjonen avgjøres av partiet, og at det derfor er mulig å lekke. Sannheten er at avisenes statsrådsspekulasjoner baserer seg på ren gjetning, i beste fall kan det kalles kvalifisert synsing.

Det burde pressen strengt tatt være  flinkere til å opplyse om. Et eksempel til etterfølgelse var da NRK tidligere i uken kunne presentere kilder som synset om sonderingene. Statskanalen var flink og opplyste om at «ingen av kildene har vært involvert i sonderingene». En ærlig sak og et eksempel til etterfølgelse.

 

5 kommentarer »

Morgenbladet: Et budskap fra helvete

Publisert den 02.10.2013 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Et budskap fra helvete

De idealistiske haukene er blitt styrket på Obamas utenrikslag. Likevel fortsetter blodbadet i Syria, og Russland legger premissene for debatten.

Franskmennene trodde Maginot-linjen – kjeden av festningsverk og våpen langs grensen til Tyskland – skulle forhindre en ny storkrig. Men tyskerne invaderte gjennom Belgia og tok landet på seks uker i 1940. Maginotlinjen ble i stedet en illustrasjon på det gamle ordtaket om at generaler alltid forbereder seg på å utkjempe forrige krig. Slik er det kanskje også med opptakten til en krig eller militæraksjon.

Samantha Power, nyutnevnt amerikansk FN-ambassadør, skrev som akademiker boken A Problem from Hell (2003), en gjennomgang av USA og verdenssamfunnets reaksjoner på folkemord i det 20. århundret. Fra det omdiskuterte folkemordet på armenerne i Tyrkia i 1915 via de alliertes unnvikende holdninger til jødeutryddelsen under annen verdenskrig til folkemordet i Rwanda i 1994, i alle tilfellene, mente Power, nektet verdenssamfunnet å ta realitetene innover seg, og byråkratisk sendrektighet snarere enn handlekraft, dominererte.

I USA snakket man i mange år om Vietnam-syndromet. Krigen hadde gjort det amerikanske folket så skeptisk til utenlandske militæraksjoner at den politiske omkostningen for disse ble dramatisk forhøyet. Et slags taktskifte begynte med Ronald Reagan på 1980-tallet og fortsatte i den humanitære intervensjonens tiår, 1990-tallet. Mellom en halv og én million mennesker ble drept i Rwanda, og militæraksjonene på Balkan i årene etter kom til kun etter flere fiaskoer og langvarige dragkamper. Like fullt kan det argumenteres for at slutten på den kalde krigen skapte et tiår hvor humanitære intervensjoner for alvor ble legitimert, om de enn ikke alltid var helt legale ut fra en streng fortolkning av folkeretten.

Slik generalene i Frankrike forberedte seg på første verdenskrig en gang til ved å bygge Maginotlinjen, ble amerikansk og europeisk politikk formet av folkemordene i Rwanda og på Balkan. Samantha Power blir ofte kalt en idealistisk hauk, altså en som er villig til å bruke militære virkemidler for å oppnå idealistiske målsettinger (i motsetning til for eksempel en realistisk hauk som først og fremst vil fremme landets interesser).

De idealistiske haukene hadde sin storhetstid etter 1945 og på 1990-tallet. Men i 2003, samme år som Power ga ut sin folkemord-bok, tok president George W. Bush amerikanerne inn i Irak. Han var støttet av et massivt nettverk av neokonservative, intellektuelle som faktisk hadde svært mye til felles med de idealistiske haukene. Like fullt var angrepet på Irak ingen humanitær intervensjon, men krigen ble ikledt humanitære gevanter, den ble dresset opp som en kampanje mot undertrykkelse og for demokrati – og mange av de involverte trodde også at irakerne ville hilse de amerikanske soldatene med blomster. Det gikk som kjent annerledes.

Samantha Power og nasjonal sikkerhetsrådgiver Susan Rice representerer en styrking av de kreftene i president Barack Obamas utenrikslag som er villige til å ta i bruk makt for å beskytte den internasjonale rettsordenen og forhindre humanitære kriser. Utenriksminister John Kerry skapte sin politiske karriere på kraftig motstand mot Vietnamkrigen, som han selv hadde tjenestegjort i, men er heller ikke isolasjonist.

Generalene er formet av minnene fra forrige krig, og det samme gjelder for både politikere og velgere. Slik Rwanda illustrerte hva mangelen på humanitær intervensjon kan føre til, gjorde Irak at tanken om utenlandske «eventyr» igjen ble stilt i miskreditt. Obamas kandidatur som president var delvis bygget på en motstand mot nettopp Irak-krigen, og skepsisen til amerikansk militærengasjement i utlandet er ti år etter Irak-krigen fortsatt sterk – den ligger som en tung klut over Washington D.C. Mens titusener dør i Syria, diskuteres og skrives det i FN, hvor Russland og Kina har vetorett og dermed ifølge vår egen utenriksminister Espen Barth Eide kan avgjøre suverent hvorvidt enhver militær aksjon er legal eller ei.

De regionale konsekvensene av konflikten i Syria, som mange har kalt en borgerkrig mellom sunnier og sjiaer, kan bli enorme. Likene tårner seg opp. Kan hende blir Syria et nytt vendepunkt, som Rwanda blir det i Samantha Powers bok: en hendelse så grusom at verdenssamfunnet ser at det å ikke intervenere også har enorme konsekvenser. Men denne gangen er det datidens kritikere som selv sitter med styringen. Akademikeren Power er blitt politiker, slik akademikeren Espen Barth Eide også er blitt det.

1 kommentar »

C.J. Hambro: ‘Initiativet tilhører de små folk. Ti deres liv er i fare.’

Publisert den 24.09.2013 i Blogg

Klassekampen minner oss i dag om at det i disse dager er 75 år siden Münchenforliket som ga Hitler deler av Tsjekkoslovakia.

I den forbindelse kan det være verdt å minne om to konservative kjemper som i hvert sitt land kritiserte avtalen. Winston Churchill er den kanskje største statsmann i det forrige århundret. Det er kommet utallige biografier om ham, men i fjor ble trebindsverket The Last Lion ferdigstilt og har fått svært gode kritikker (det har en spesiell tilblivelseshistorie, google it).

Mindre kjent, også her hjemme, er kanskje C. J. Hambro, som gjennom sin kraftige agitasjon mot forliket, gjorde seg til uvenn med store deler av det borgerlige Norge.

«De har Bergens-ilden i Dem,» hadde dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson skrevet til den unge Carl Joachim Hambro (1885–1964). Han ble valgt inn til Stortinget i 1918, var aktiv i Folkeforbundet (FNs forgjenger) og var stortingspresident.

En av de største kontroversene C.J. Hambro havnet i, fant sted i kjølvannet av Münchenforliket hvor Europas stormakter i praksis ga sin stilltiende aksept til Hitlers invasjon av Tsjekkoslovakia. Om natten 30. september 1938 ble forliket undertegnet, og Storbritannias konservative statsminister Chamberlain proklamerte «Fred i vår tid». Det var en katastrofe og et svik, mente Hambro. Stormaktene hadde ofret internasjonal rett for å tekkes et aggressivt Tyskland. Men i Norge ble nyheten mottatt med jubel. Det kom til og med krav om at Chamberlain skulle få Nobels fredspris. Jubelen var slett ikke uforståelig. Frykten for krig var stor. Hambro tok kraftig til motmæle mot den temmelig kompakte majoriteten, som særlig var fremtredende i de borgerlige partiene. «Freden som er oppnådd, er en voldshandling uten sidestykke i den siviliserte historie,» sa han til NTB. En virvlestorm brøt løs – midt i den sto Hambro, urokkelig. Særlig møtte han motstand i den konservative pressen, fra Morgenbladet, Aftenposten og Tidens Tegn. Ja, selv Høires pressekontor tok avstand fra uttalelsene. 9. oktober 1938 talte Carl Joachim Hambro i Universitetets aula. Han utdypet og forklarte sin kritikk av Münchenforliket foran en fullpakket sal. I talen appellerte han både til en internasjonal rettsorden, men også til «visse tradisjoner» i Norge for å tale «myndige ord til mektige voldsmenn». Fra den talen, som kan leses i sin helhet her, er blant annet dette sitatet hentet:

Det er enkelte nasjoner hvis menn fremfor andre skulde ha forpliktelse til å tale, nasjoner som ingenting har vunnet ved krigen, som aldri har søkt å opnå noget av Folkeforbundet, som intet har å kreve og ingenting å avgi (…) Vi er ett av de folk. Vi plikter å gjøre til våre Bjørnsons ord: ‘Initiativet tilhører de små folk. Ti deres liv er i fare.’

En strålende biografi om Hambro er sønnens Liv og Drøm som finnes i mange antikvariater.

Deler av dette blogginnlegget er hentet fra introduksjonen om C.J. Hambro i antologien Konservatisme.

Legg igjen din kommentar »

Valganalyse

Publisert den 10.09.2013 i Blogg

Jan Arild Snoen har i Minerva en interessant liten artikkel om meningsmålingene i forkant. Analysen er god, men på et punkt mener jeg han er på vaklende grunn rett og slett fordi han sammenligner epler og pærer. Om Høyre skriver han:

En nedgang på mer enn 5 prosentpoeng i løpet av valgkampen kan ikke bare feies til side. Heller ikke at partiet har gått tilbake fra kommunevalget, og i bastionen Oslo er tilbakegangen hele 6 prosentpoeng. Men dette kommer jeg tilbake til senere.

Det er jo et interessant poeng, men man må vite hvorfor et parti synker, og det vet vi ikke før vi ser grundigere på tallene. Trolig skyldes svært mye av Høyres nedgang at Arbeiderpartiet mobiliserte sine velgere fra gjerdet og dermed fikk opp sin lojalitet, ikke at velgere forlot Høyre (men dette vet vi heller ikke nok om foreløpig). Sammenligningen mellom prosent i 2013 og 2011 må man være varsom med. Hvorfor? Jo, fordi flere stemmer ved stortingsvalg. En nedgang i prosent betyr altså ikke det samme som en nedgang i antallet stemmer.

I Oslo fikk f.eks. Høyre 183 flere stemmer i 2013 enn i 2011, likevel gikk prosenten ned. Tilsvarende i Skien i mitt hjemfylke Telemark. Høyre fikk nesten 900 stemmer mer enn ved det svært gode fylkestingsvalget i 2013, men går like fullt ned i prosent.

Dette tyder på at veldig mye var som ventet: Høyre klarte faktisk å beholde velgerne man vant ved det svært gode valget i 2011, også gjennom en valgkamp der nesten alle angrep var rettet mot oss. Samtidig klarte Ap å mobilisere en del av hjemmesitterne til seg, og dermed øke sin prosent, men langt, langt fra nok til å få et godt resultat. Aps resultat er det nest dårligste i etterkrigstiden for partiet.

 

Legg igjen din kommentar »

Drammens Tidende og Manifest om Den onde sirkelen

Publisert den 06.09.2013 i Blogg

Onde sirkelen

Boken kan kjøpes her.

Drammens Tidende har en fin, liten anmeldelse av Den onde sirkelen i dag (ikke på nett):

Rød eller blå, gul eller grønn?

Er du en middels interessert samfunnsborger burde Torbjørn Røe Isaksens «Den onde sirkelen» være en leseverdig opplevelse. Det er en pamflett av en liten bok om velferdsstaten. Kjedelig? Ikke i det hele tatt. Anbefales på det varmeste.
Anne-May Tjugum 

Venstresidens Manifest Tidsskrift har også publisert en lang og interessant anmeldelse. Den er kritisk, men samtidig grundig.

 

 

2 kommentarer »

11 åring laget valgkampfilm for Høyre!

Publisert den 04.09.2013 i Blogg

11 år gamle Mari Hovden fra Porsgrunn fikk forklart Høyres helsepolitikk på et kvarter. Da bestemte hun seg for å lage en egen valgkampfilm! Ideen, filmingen og redigeringen har Mari selv stått for.

Se valgkampfilmen her:

 

Legg igjen din kommentar »

Minerva anmelder Den onde sirkelen

Publisert den 03.09.2013 i Blogg

Onde sirkelen

Minerva og den liberale sosialdemokraten Aksel Braanen Sterri har anmeldt Den onde sirkelen. Les hele anmeldelsen her.

Utdrag:

Den aldri hvilende høyreideologen og stortingsrepresentanten Torbjørn Røe Isaksen har skrevet en kort og lesverdig bok om de som detter utenfor samfunnet og blir til det såkalte «utenforskapet». Bokens argument er at velferdsstatens skyggesider utgjør en «ond sirkel», som holder folk utenfor framfor å hjelpe.

Høyremannen Røe Isaksen angriper velferdsstaten fra venstre. Det er et friskt pust som er verdt å ta på alvor, også for Isaksens politiske motstandere. Alt er ikke som det skal være i velferdsstaten Norge. Men den kostnadsorienterte høyremannen i Røe Isaksen skulle fått mer plass om løsningene skal bli tatt på alvor.

(…)

Røe Isaksens diagnose er treffende. Minst en av fem går ut fra grunnskolen med «så dårlige lese- og skriveferdigheter at mange i praksis er funksjonelle analfabeter», og elevenes prestasjoner ser ut til å følge foreldrenes utdanningsnivå i større grad enn før. En av fem er også antallet heltidsansatte arbeidstakere som er lavtlønte. Han reagerer også på at folk, og spesielt sosialdemokrater (sic!), «snakker ned» arbeidstakere som tar såkalte «drittjobber». Også den «kraftige økningen [i] antall uføre» bekymrer forfatteren.

 

1 kommentar »

De rødgrønne smuldrer opp…og AP har ingen exit

Publisert den 02.09.2013 i Blogg

Jens Stoltenbergs regjeringsalternativet er i ferd med å smuldre opp, og det finnes ikke lenger noe alternativ til et rødgrønt samarbeid for Arbeiderpartiet.

La meg ta det siste først.

På hele 90-tallet styrte Arbeiderpartiet i en mindretallsregjering med vekslende støtte fra Stortinget, særlig var Kristelig Folkeparti en ønsket budsjettpartner. Men i 2005 valgte Arbeiderpartiet å satse alt på en flertallsregjering med SV og Senterpartiet. Dermed introduserte de for alvor blokkdelingen av norsk politikk, og gradvis gjennom åtte år har de dyttet sentrum vekk fra seg. Det har delvis skjedd fordi den rødgrønne regjeringen har hatt nok trøbbel med å komme til enighet internt, og dermed ikke har hatt overskudd til å forhandle i Stortinget; men også gjennom klare politiske markeringer mot sentrum. Venstre har gjentatte ganger fått sitt pass påskrevet av AP, og KrF har slett ikke blitt lyttet til, blant annet har mange ideelle rusinstitusjoner blitt lagt ned. Utspillet om at homofile får det verre med en borgerlig regjering, var i så måte bare toppen av kransekaken. Arbeiderpartiets suksess for åtte år siden var å låse seg til SV og SP. Nå er det nettopp dette valget som er med på å dra Arbeiderpartiet nedover. SV og SP er blitt klamper om foten, men uansett hvor mye Arbeiderpartiet skulle ønske det, er valget soleklart: Det blir enten rødgrønt flertall eller en ny, borgerlig regjering med utgangspunkt i Høyre, KrF, Venstre og Frp.

Arbeiderpartiet har gjennom de siste åtte årene bidratt til å dytte sentrum over mot høyre, og dermed stengt sin egen exit-mulighet. Det finnes intet rom for en ren Arbeiderparti-regjering fordi både Høyre, Frp, KrF og Venstre så tydelig har sagt at de ønsker et skifte.

Så til det andre punktet, som har fått mindre oppmerksomhet enn man kanskje skulle tro. Det var historisk da de rødgrønne samlet seg om et felles alternativ. Nå ser vi alternativet sprekke allerede før valget, som Trine Eilertsen var inne på i forrige uke hos NRK.

Det startet allerede da det ble avslørt at de rødgrønne ikke skulle drive valgkamp sammen.

Arbeiderpartiet har i mange uker forsøkt å få oppmerksomheten bort fra regjeringsspørsmålet og over til spørsmålet om hvem som blir største parti, noe som åpenbart er en spin for å få oppmerksomheten over på en konkurranse de mener kan vinnes. AP håper vel at dette kan gi et bedre utgangspunkt etter valget, selv om de ser ut til å gjøre ett av sine dårligste valg noensinne. Men media ser ikke ut til å bite på. Samtidig er det, som nevnt, ingen exit-mulighet for AP. De er bundet til det rødgrønne prosjektet.

SV på sin side slåss mot sperregrensen, mens Senterpartiet allerede er i gang med å se etter nye sengekamerater. De siste ukene har flere sentrale folk i Senterpartiet ikke bare flørtet, men åpenbart fridd til opposisjonen. Flere politikere fra Senterpartiet, blant annet Ola Borten Moes tidligere rådgiver Ivar Vigdenes og lederen i det mektige Sør Trøndelag Senterparti, sier rett ut at Senterpartiet er klare til å bryte det rødgrønne samarbeidet. Det blir stadig tydeligere at det rødgrønne samarbeidet er i ferd med å smuldre opp, og det før selve valget.

I en slik situasjon vil Arbeiderpartiet forsøke å spille på to hester samtidig. De må utad snakke om det rødgrønne prosjektet, men tror kanskje ikke lenger på det. Samtidig vil de forsøke å få sentrale folk til å hviske om at Arbeiderpartiet må bli sterke slik at de kan ta makten alene, men det er en ren hypotetisk mulighet etter valget. Det blir enten rødgrønt flertall eller en ny, borgerlig regjering. Det har alle de fire opposisjonspartiene forpliktet seg til. Og Arbeiderpartiet har brukt hver dag i åtte år på å smelle igjen de dørene som kunne åpnet for at en mindretallsregjering med AP kunne fått livets rett.

 

1 kommentar »