Abonner via RSS eller E-post

Feminist revisited

Publisert den 08.03.2014 i Blogg

Denne bloggposten fra i fjor er fortsatt gyldig, delvis. Jeg er ikke mindre konservativ, men mer overbevist om at jeg faktisk er feminist. Hvis jeg får en datter, vil jeg ikke at hun skal vokse opp i en verden hvor hun bare kan få rosa bodyer med hjerteknuser på. Hun må gjerne elske rosa, gjerne velge tradisjonelt, men hun må også få velge svart som sin favorittfarge og fysiker som yrke..

For øvrig har jeg de siste dagene fått bekreftet de store kjønnsforskjellene i norsk skole, men det må jeg skrive om en annen dag.

Bloggposten som ble skrevet i fjor:

Jeg er en 34 år gammel mann i verdens mest likestilte land. Jeg er gift med en moderne kvinne som jobber i butikk og tenker selv. Jeg er for like rettigheter for menn og kvinner, men har tradisjonelt aldri tenkt på meg selv som feminist. Jeg tror det er i ferd med å endre seg.

Det skyldes delvis at feminismebegrepet (heldigvis!) er i ferd med å utvides. På samme måte som man kan være opptatt av menneskerettigheter både til høyre og venstre, kan man være feminist både til høyre og venstre. Men det skyldes også at jeg ikke tror på myten om at feminister må være sure, tverre eller, for den saks skyld, venstrevridde (ingen sammenheng for øvrig). Eller kvinner. Hjemme hos mine foreldre, begge lærere, ble husarbeidet delt likt. Pappa laget maten og, om noe, var han kanskje enda flittigere med husvasken enn mamma. For meg fremstod det som naturlig, men med årene har jeg forstått at jeg også synes det er slik det bør være.

Det er ikke vanskelig å finne områder hvor jeg er uenig med mange feminister, særlig hva gjelder virkemidler. Som konservativ er jeg ofte skeptisk til politisk regulering, også når de bygger på gode intensjoner. Jeg er ingen tilhenger av radikal kvotering, jeg mener familiene må ha rett til å velge «reaksjonært» og jeg mener ikke at forskjeller mellom kjønnene er et et problem i seg selv (i den grad noen mener det). Men jeg mener det finnes systematiske forskjeller mellom kjønnene som er et problem.

Jeg mener det er et problem at kvinnelige politikerefortsatt synes å bli vurdert annerledes enn mannlige politikere — og da i forlengelsen: Kvinner blir vurdert annerledes enn menn fordi de er kvinner.

Jeg er for fri fordeling av foreldrepermisjonen, men jeg mener det er problem hvis en arbeidsplass mener en mann «jo kan la være å være hjemme» bare fordi han er mann.

Spiseforstyrrelser er en av de vanligste dødsårsakene blant unge.  At noen kaster klærne i en avis er ikke noe problem i seg selv, men jeg klarer ikke å fri meg helt fra tanken om at unge jenter fortjener et bredt spekter av forbilder, også de som har en forskerfrakk på, for eksempel.  (Jeg har også skrevet om dette ifm. NRKs program Trekant).

I flere land foregår det i praksis en krig mot kvinnerfordi flere jentebarn aldri får sjansen til å bli født. Fordi de er jenter. Og selv i verdens mest likestilte land mener over 30 prosent av menn at kvinner harlitt av skylden for en voldtekt dersom de flørtet på forhånd.

Og, om ikke alt dette var nok, er Malala en selvstendig grunn til å kalle seg feminist.

Er jeg feminist? Mange vil nok si nei. Jeg har for mange meninger som mange, særlig på venstresiden, ikke vil mene at passer inn. Men hvis det å være feminist ikke bare er å være tilhenger av like rettigheter, men å se at det finnes systematiske forskjeller og systematiske problemer som har sitt opphav i kjønn, ja, da kommer jeg i hvert fall ganske nær.  Jeg er feminist jeg, hvis dere vil ha meg.

3 kommentarer »

E. A. Blair

Publisert den 03.03.2014 i Blogg

Eric Arthur Blair, bedre kjent under forfatternavnet George Orwell, er mest kjent for sin dystopiske 1984 (en bra bok, men Brave New World er en bedre og mer treffende dystopi for vår tid) og satiren Animal Farm. Men det virkelige gullet i Orwells forfatterskap ligger i essayene og bokanmeldelsene hans. Les erindringen om å skyte en elefant, eller essayet The Lion and the Unicorn: Socialism and the English Genius hvor han i først del — England my England — kommer nærmere å beskrive hva et folks lynne og karakter egentlig består i, enn all verdens sosiologer og statistikere.

Sistnevnte essay viser også hvorfor Orwell forblir en interessant forfatter. Han er sammensatt. Tidlig i livet kaller han seg en Tory anarchist, en tilsynelatende motsetning siden toryisme stod for tradisjon, kontinuitet, høykirkelighet, forsvaret for den landlige adel og klassesamfunnets lagdeling, mens anarkisme både stod og står for det stikk motsatte. Men Orwell går forbi denne motsetningen, eller, han kommer aldri til den nye syntesen, men lever og skriver i spenningsfeltet mellom tradisjonene i det England han vokste opp i, og forakten for imperiet og hans sterke individualistiske impuls. Orwell var engelsk patriot, men også sosialist. Han kjempet mot Franco i Spania, men mener tradisjon, ære og patriotisme er viktigere drivkrefter enn venstresidens rasjonalister forstår (se hans fantastiske anmeldelse av en bok av H.G. Wells). Han misliker sterkt det engelske klassesamfunnet og kan være bitende mot overklassen, samtidig mener han den engelske overklassen er immun mot fascismen. Et typisk sitat fra hans penn:

«It is all very well to be «advanced» and «enlightened», to snigger at Colonel Blimp and proclaim your emancipation from all traditional loyalties, but a time comes when the sand of the desert is sodden red and what have I done for thee, England, my England? As I was brought up in this tradition myself I can recognize it under strange disguises, and also sympathize with it, for even at its stupidest and most sentimental it is a comelier thing than the shallow self-righteousness of the leftwing intelligentsia.»

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Skatteøkning på svensk

Publisert den 28.02.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen kan leses her.

Skatteøkning på svensk
Den svenske høyresiden vil ikke gå til valg på skattelette. Mister de sjelen sin?

I denne verden er det ingenting som er sikkert bortsett fra døden og skatter, skrev den amerikanske grunnlovsfaderen Benjamin Franklin til en fransk kontakt. Det er en maksime deler av høyresiden har gjort sitt beste for å slå hull på. Døden kan vanskelig overvinnes, men skattene skal gå en vei: ned.

Skattelette er svaret. Hva var spørsmålet? Den mest prinsippfaste av den amerikanske høyresiden har dratt prinsippet til sin ytterlighet (og hevder de gjør det i grunnlovsfedrenes ånd). Skandinaviskættede Grover Norquist, beryktet leder av Americans for Tax Reform, har uttalt at den føderale regjeringen må være så liten at den kan druknes i badekaret. Blub, blub, blub – der ligger sentralmakten.

Filosofen og minimalstatsliberalisten Robert Nozick har i sin klassiker Anarki, stat og utopia (1974) et resonnement hvor han i logiske steg viser hvordan beskatning er det samme som slaveri. Han ber leseren se for seg en person som jobber litt ekstra for å kjøpe en kinobillett og en person som velger å bruke tiden på noe annet, for eksempel se på solnedgangen. Hva er forskjellen, spør Nozick, på å ta den ene mannens fritid og å ta den andre mannens penger eller kinobillett?

Resonnementet er ved første øyekast imponerende, men slett ikke overbevisende. Ikke mange er like radikale som Nozick; like fullt bidro han til å styrke de prinsipielle argumentene for skattelette. I samme tiår som ovennevte bok kom ut, ble skattelette igjen sentralt i økonomiske kretser.

Denne uken ble det sluppet en aldri så liten bombe i svensk politisk debatt. Som i etterkrigstiden, da velordnede, sosialdemokratiske folkhem-Sverige var modellen for den demokratiske venstresiden over hele verden, slik har sentrum-høyreregjeringen blitt fulgt med stor interesse de siste åtte årene. Britiske politikere har for eksempel vært svært interessert i svenskenes politikk.

Gjennom flere år har Alliancen – som regjeringskoalisjonen kaller seg – senket skattene. De har innført et jobbfradrag som har gitt en sykepleier omtrent en månedslønn i skattelette, et ROT-fradrag for tjenester i hjemmet og lempet på næringslivsskattene. Nå er det slutt. I en kronikk skriver statsminister Fredrik Reinfeldt og finansminister Anders Borg at de ikke vil foreslå skattelette de neste to årene. Snarere kan det være aktuelt å tette skattehull og øke avgifter på varer som tobakk og alkohol.

Å være et høyreparti er å gå til valg på skatteletter, hvis ikke mister man sjelen sin, mener kritikerne. Jeg er uenig.

Før jeg blir beskyldt for venstreavvik og må gjøre bot foran en innkalt jury av næringslivsledere og ideologiske liberalister, la meg understreke at jeg er for lavere skatter. Skattenivået i Norge er for høyt. Jeg mener vi bør senke skatter som styrker Norges langsiktige vekstkraft, og gi lettelser i personbeskatningen.

Det er et økonomisk spørsmål, men også et prinsipielt. Hvis skatten stadig øker, og offentlig sektor stadig vokser, gir det mindre rom for familier, enkeltmennesker og bedrifter til å ta ansvar for å løse problemer på egen hånd. Men det er ikke et poeng som kan forfølges in absurdum. Det er ikke slik at skatten alltid må ned, uansett politisk situasjon, ei heller slik at skatten aldri kan gå opp.

At skattenivået er for høyt nå betyr jo ikke at det aldri kan bli lavt nok. For helhetlige høyrepartier er ikke skattenivået i seg selv den eneste målestokken på suksess. Det er bare ett av mange mål. Ordning og reda i økonomien (som svenskene sier), orden og stabilitet gjennom et sterkt politi og forsvar, en ansvarlig politikk som ikke pantlåner fremtidige generasjoners verdier – alt dette er sentrale verdier for høyrepartier, verdier som ikke under enhver omstendighet lar seg forene med stadig lavere skatter.

Forskning, utdannelse for alle, et helsevesen som fungerer, ivaretagelse av vår felles kulturarv, det må også prioriteres.

Etter åtte år med skattelette vil det svenske sentrum-høyre nå bygge opp statens reserver slik at de har penger å bruke når det igjen kommer regnværsdager. I Norge har vi et godt stykke igjen. Det kommer, som den britiske politikeren Edmund Burke sa, an på omstendighetene, for disse «avgjør hvorvidt enhver sivil eller politisk plan er gunstig eller giftig for menneskeheten.»

Legg igjen din kommentar »

Så slem, så innmari slem

Publisert den 20.02.2014 i Blogg

I dag tidlig hørte jeg på Kate Bush-spillelisten min, med blant andre Wuthering Heights, den umiddelbart gjenkjennelige sangen fra debutplaten til Bush. Jeg burde sikkert skrevet om et eller annet viktig som har med skole eller forskning eller barnehage å gjøre, men i stedet har jeg lyst til å reklamere litt for en klassiker. Nemlig Wuthering Heights — the book (som den ikke heter, men kunne hett siden jeg tror flere kjenner Kate Bush’ sang enn boken den bygger på). Wuthering Heights ble skrevet av Emily Bronte (klarer ikke å få de forb…aska tødlene over e), en av de tre Bronte-søstrene som alle døde unge. En bror, som med årene har fått en viss egen posisjon, døde også svært ung.

I sommer besøkte jeg Bronte-søstrenes hjem i det nordlige England, og nettopp de tåkefulle og fuktige høydedragene spiller en stor rolle i romanen Wuthering Heights. Jeg hadde, som de fleste andre, hørt Kate Bush’ sang lenge før jeg leste romanen. Jeg trodde Wuthering Heights var en kjærlighetshistorie, og det er den også. Men den er mørk, og Heathcliff…han er slem, så slem. Faktisk er han en så mørk karakter at jeg knapt kunne tro det da jeg leste romanen.

Det slo meg akkurat nå at min blogg plutselig høres ut som om den er skrevet av en 14-åring. So be it. Nå må landet styres.

4 kommentarer »

Lys og mørke i politikken

Publisert den 13.02.2014 i Blogg

Mannen som «så ut som den amerikanske presidenten i en canadisk TV-film», som David Letterman sa det, var også en av de stiveste kandidatene gjennom tidene. Romney fremstod robottaktig, med lite varme, som villig til å si og gjøre alt for å bli president, og som priviligert og uten kontakt med grasrota. Det er derfor dokumentaren Mitt Romney, som nå ligger på Netflix, er så fabelaktig. Ikke fordi den forteller noe helt nytt, ikke fordi den er spennende (resultatet kjenner vi jo), ikke fordi det som vises frem er så overraskende — her er ingen kjeftig eller banning, bare litt frustrasjon; ingen skandaler, ingen skjemmende fotos fra bak scenen; men rett og slett et portrett av mennesket Mitt Romney og hans familie. Og det viser seg at Mitt Romney er en svært likanes kar, men mer enn det. Som kandidat virket han til tider uinspirert, for opptatt av å si de riktige tingene, mens i filmen ser man en person som åpenbart er dypt bekymret for USAs utvikling, og som gløder når han snakker om små entreprenører og mellomstore bedrifter. Det er ikke forsidenyheter, men det er faktisk svært sjelden vi får se slike uredigerte innblikk av menneskene i en amerikansk valgkamp, og deres nærmeste familie. Kontrasten mellom den velpolerte og striglede familien vi ser i kampanjen, og den ekte varmen man føler i filmen er slående. Jeg tok meg selv i å tenke at Romney kanskje kunne vunnet valget om disse bildene av ham og familien hadde blitt brukt i stedet for de velpolerte reklamesnuttene og fotoene (noe også familien var inne på under kampanjen).

Mitt Romney viser altså frem den menneskelige siden bak den politiske fasaden. Den andre filmen om amerikansk politikk jeg vil anbefale, gjør også det, på en måte. Men mennesket Lee Atwater trer aldri riktig frem i historien om The Boogeyman. Lee Atwater var kampanjerådgiver i det republikanske parti, og en av de mest skamløse i sin bransje. Han var blant annet mannen bak kampanjen som senket Michael Dukakis, hvorav den mest famøse var og er reklamen om Willy Horton.

At Atwater spilte på rasefordommer anerkjennes i filmen også av hans nærmeste rådgivere. Atwater-filmen er gefundenes fressen for alle som er interessert i politikk. Det kan her, som i Star Wars, være lett å la seg forføre av den mørke siden, men filmen er egentlig en tragedie. Se den.
 

Legg igjen din kommentar »

Er vi alle ishakkere?

Publisert den 11.02.2014 i Blogg

Den britiske sosialøkonomen Thomas Malthus er mest kjent for sin teori om overbefolkning. Den økonomiske lov som Malthus formulerte, sier at befolkningen har en tendens til å formere seg raskere enn mengden av levnetsmidler kan økes, som det står i SNL på nett. Når noen kalles en Malthusianer betyr det som oftest at vedkommende påpeker hvordan en knapp ressurs ikke vil være tilstrekkelig til en økende befolkning. Men begrepet gir andre assosiasjoner i dag. Der Malthus’ teorier fikk bred aksept, er de i dag diskreditert av den enkle grunn av befolkningsveksten har vært enorm, mens de katastrofene Malthus forutså har, om ikke uteblitt så i hvert fall ikke kommet i det omfang han antok. Hvorfor? Teknologi og økonomisk vekst. Den grønne revolusjonen innen landbruk, nye medisiner, bedre utnyttelse av ressursene (mindre ressursbruk per produsert enhet) etc. Malthusianer blir i dag ofte brukt om en teknologipessimist eller en som ikke forstår teknologiens muligheter.

Et av de mest utviklingsoptimistiske tidsskrifter i verden er The Economist. På lederplass er det liberalt, utviklingsoptimistisk, tilhenger av markedet og globalisering. Og veldig positive til ny teknologi. Derfor var det ekstra interessant at nettopp The Economist i en leder for et par uker siden advarte mot en utvikling hvor teknologien ødela flere nye jobber enn den skapte — i hvert fall på kort sikt. Tidsskriftet ble grunlagt under kampen om de engelske kornlovene som handlet om hvorvidt man skulle ha høy toll eller friere handel. Det argumenterte heftig for det siste. De arbeidsplassene som blir borte av å importere korn vil dukke opp i andre deler av økonomien. Slik de som mistet jobben da vevemaskinene kom, ble suget opp av den fremmadstormende kapitalismen.

Hjemme i Telemark var ishakkerne en stor yrkesgruppe for 100 år siden. Store blokker med is ble sendt til Storbritannia og kontinentet. Så kom kjøleskapet på 20-tallet og ishakkerne mistet jobben. Alle som en. The Economist skriver at det vil bli flere ishakkere, og at behovet for folk til produksjonen av kjøleskap på langt nær vil veie opp. Et comeback for Malthus? Tidligere har Malthusianerne alltid tatt feil, men jeg må tenke en gang til når de har fått en så prominent konvertitt.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: De store kjedelige

Publisert den 07.02.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen kan du finne her.

De store kjedelige
Også de grå politikerne er verd å minnes.

Da Marit Arnstad denne uken varslet at hun ikke var aktuell som leder av Senterpartiet, gikk det et gisp av vantro gjennom det norske pressekorpset. Arnstad sa ikke at hun ville la være å ta den harde kampen om ledervervet, at hun ville unngå strid i partiet – nei, hun bare avslo en posisjon hun ville få servert på et sølvfat. Med sitt nei brøt Arnstad med en av de etablerte sannhetene om hva politikk og politikere skal være. For en journaliststand hvis lokale representanter har for vane å spørre enhver 16-åring som blir tillitsvalgt i det lokale ungdomspartiet om de vil bli statsminister, trosset det alle politiske tyngdelover: Politikk handler jo om makt, og drivkraften er å oppnå mer makt! Til nød kan man under tvil akseptere at makten også kan brukes til idealistiske formål.

Misforstå meg rett, politikk handler også om makt. Maktspill og kamp om posisjoner er en del av politikkens vesen, har alltid vært det og vil alltid være det. Men hvis man reduserer politikken til en higen etter personlig makt, blir det en tynn analytisk suppe – men god underholdning, som vi kan slå fast allerede før Netflix-serien House of Cards starter sin sesong nummer to.

Pressen vil ha spennende politikk med maktkamp, intriger og store begivenheter. Ja, det vil egentlig alle som er politisk interessert. Vi plukker sjelden opp bøker om de rolige periodene i historien. Det er de store karakterene i politikken vi fascineres av, de som er større enn oss vanlige dødelige, de som setter spor og står i striden. For både venner og fiender er Margaret Thatcher fascinerende med sitt ettermæle som gjenstridig, målbevisst og kompromissløs. Om hun raserte eller reddet Storbritannia strides det om, men ikke om hennes ruvende tilstedeværelse i etterkrigshistorien. På samme måte tar Franklin D. Roosevelt sin selvsagte plass i historien, som grunnleggeren av New Deal – velferdsprogrammene som la grunnlaget for den moderne velferdsstaten i USA – og en av den frie verdens ledere under annen verdenskrig. Charles de Gaulle hadde under den samme krigen et større selvbilde enn Frankrikes styrke skulle tilsi, men nettopp hans egenvilje bidro til at Frankrike fikk en større plass etter krigen enn hva det fallerte imperiet kanskje hadde fortjent. Formann Mao var nytelsessyk og hadde enorm appetitt på mat og kvinner. Han ruver i historien. Listen kunne blitt mye lengre, men på ett punkt må den faktisk stoppe.

 Hva så med alle de andre? De fleste politikere setter ikke veldig tydelige spor. De følger i skyggen av sine store forgjengere, er hverken spesielt karismatiske eller oppsiktsvekkende, de styrer, men så trygt og rolig at ingen senere bygger statuer for å minnes dem.

Jeg tenker ikke på fiaskoene, selvfølgelig. Som den amerikanske presidenten Ulysses S. Grant, tidligere general under borgerkrigen, som drakk som en svamp da han satt i Det hvite hus. Eller vår egen statsminister Jens Hundseid som både skapte utenrikspolitisk uro og selv endte opp på gal side under krigen. Jeg tenker på de solide, dem vi ikke husker. Og i ettertid – hvis man ikke er blant de aller største – er det ikke egentlig bedre ikke å bli husket fordi livet i landet gikk videre, fremgangen fortsatte, men uten de store rykk og brå endringer? En Oscar Torp, en Ludwig Erhard, en Lord Salisbury eller Harold MacMillan blir kanskje husket av historikere og samfunnsinteresserte, men ingen av dem ruver. For menneskene som levde da, var det kanskje viktigere at livets faste gang kunne fortsette uten de store forstyrrelser enn at landets leder fikk sin plass i historien.

 Det ble sagt om den engelske politikeren Sir Robert Peel at han aldri var forut for sin tid, men alltid midt i den. Det er usikkert om det var ment som en fornærmelse eller et kompliment. Jeg synes det er en ganske god attest å få. Jens Stoltenberg skuffet pressekorpset da han før valget uttalte at ambisjonen hans var å være en «kjedelig politiker». Det lovet selvfølgelig dårlig for norsk politikk som tilskuersport. Men det er verdt å huske på: at fascinerende som de ruvende skikkelsene er, så betyr en svært spennende politikk ofte at det er krisetid i landet. Og det er vel strengt tatt bedre å lese om enn å oppleve.

 

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Spontan orden

Publisert den 31.01.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Denne spalten stod på trykk for noen uker siden.

Spontan orden

Store reformer er både nødvendige og mulige, men de er også vanskelige.

Den østerriksk-engelske økonomen og filosofen Friedrich A. Hayek, som vant Nobelprisen i økonomi 1974, er kanskje mest kjent for sitt arbeid med spontan orden. Mange av fenomenene vi observerer rundt oss er et resultat av menneskelig handling, men ikke av menneskelig design, mente Hayek, og eksemplifiserte med en sti gjennom skogen som mange har fulgt, men ingen har planlagt.

Også i makroperspektiv måtte et fritt samfunn ses som en spontan orden, mente han. Gjennom millioner av menneskers frie valg ble det skapt mønstre og orden også uten at en sentral planlegger satt med den hele og fulle oversikt. Markedet var, eller er, et av de fremste eksemplene på dette, og gjennom prismekanismen blir det formidlet uendelige mengder informasjon om prosesser som knapt noen har full oversikt over. Denne informasjonen dukker opp gjennom endrede priser på bananer, blyanter eller biler.

Hayek var en

klassisk liberalist med konservative affiniteter, mens hans motstandere – styringsideologene, planleggerne, de sosiale ingeniørene – befant seg på venstresiden.

Disse skillene er ikke like åpenbare i den norske debatten. I Norge har mange av de store markedsreformene i offentlig sektor blitt planlagt og gjennomført av sosialdemokrater, mens vi i årets første uke kunne høre et rop om sterkere politisk styring av universiteter og høyskoler fra næringslivet. Sistnevnte part ytret både et ønske om å styre strukturen sterkere, og et ønske om å oppmuntre/styre (litt avhengig av hvordan man leste forslagene) studentenes valg slik at de i større grad valgte såkalte samfunnsnyttige fag.

Jeg har stor sympati for både mange av de New Public Management-inspirerte reformene i offentlig sektor og mange av kravene fra næringslivet. Noe kan likevel lett bli borte om man blir for ivrig på avtrekkeren. Det er ingenting som er enklere for en politiker enn å tegne nye organisasjonskart, flytte noen mennesker, legge ned noen avdelinger – og så lene seg tilbake for å satse på dynamiske synergieffekter og andre herligheter.

Likevel ser vi ofte at virkeligheten ikke blir slik planene tilsa. Terrenget er, eller var, ikke slik karttegneren ville ha det.

Den sosiale

boligbyggingen i mange vestlige land etter krigen var drevet av verdens beste intensjoner. Man glemte bare menneskene da man jevnet gamle nabolag med jorden og tilbød nye, moderne bomaskiner. Nav-reformen var elegant. På papiret. Praksis viste seg mer krevende. Sammenslåing av hovedstadens museer var sikkert godt tenkt, men noe ble borte på veien.

Hayeks politiske ideal var spontan orden, men i et land som Norge er det verken ønskelig eller mulig på mange områder. For å si det enkelt: Det er vanskelig å kombinere markedets spontane orden med en raus statskasse. Like fullt gir Hayeks ideer noen advarsler til de mest styringsoptimistiske blant oss. Én ting er å ha en ambisjon om å styre utviklingen, noe langt vanskeligere er å få utviklingen til å følge den ambisjonen.

Men en annen av Hayeks ideer er enda mer relevant. Han skriver om lokal kunnskap, noe av det samme som Michael Polanyis begrep tacit knowledge («taus kunnskap») rommer. Mye av kunnskapen vår er ikke mulig å formulere med ord, og manifesterer seg som normer, tradisjoner, vaner og praksiser. Kort sagt: kultur.

Det heter at «kultur spiser struktur til frokost», og noe av problemet med mange reformforsøk er nettopp at man ser seg blind på strukturer. Selvfølgelig påvirkes også kultur av struktur, men det er ikke gitt at en endring i strukturen fører til den ønskede endringen av kulturen. Det forklarer hvorfor det kanskje var litt vanskeligere i praksis enn i teorien å slå sammen tre forskjellige etater til det store Nav. Og det sier litt om hvor vanskelig det er å få det ønskede resultatet av reformer i både kommunesektoren og høyere utdanning.

Jeg skulle ønske jeg hadde et sverd til å hugge over den gordiske knuten, men virkeligheten er komplisert og vanskelig, ja, rent ut gjenstridig noen ganger. Dét er det lov å frustreres over, men man ignorerer virkeligheten på egen risiko.

Poenget mitt er ikke at reform er umulig. Ei heller er poenget mitt at reform er uviktig. Snarere tvert imot. Reform er mulig og nødvendig. Det er bare vanskelig også. Og det blir enda vanskeligere dersom man tror at alt kan detaljstyres fra toppen.

Legg igjen din kommentar »

Opposisjon lærer naken idealist å spinne

Publisert den 30.01.2014 i Blogg

Nød lærer naken kvinne å spinne. Opposisjon lærer politiske miljøer verdien av å debattere og tenke.

I disse dager får venstresiden et nytt tidsskrift på nett, Manifest tidsskrift. Redaktør er Mimir Kristjansson. Jeg har tidligere vært skeptisk til Manifest-miljøet. Ikke av den åpenbare grunnen at de står langt, langt til venstre i det politiske landskapet, men fordi de har båret preg av å være mer aktivister enn en debattarena. Det er ikke noe galt i å være et aktivistmiljø som skyter fakta og argumenter mot motstanderne, det gjør det bare mindre interessant for oss utenfor menigheten.

Manifest tidsskrift bærer bud om å være noe litt annet. Redaktøren er åpen på at inspirasjonen er hentet blant annet fra Civita og Minerva. I nettopp Minerva skriver han for eksempel:

«The right seeks converts and the left seeks traitors» skriver komikeren Russell Brand i sitt mye omtalte essay i The New Statesman om behovet for en spirituell revolusjon mot kapitalismen. Brand har et poeng. I leninistisk partiteori kan borgerskapet ha mange partier. Arbeiderklassen, på sin side, kan bare ha ett. Mens høyresida tradisjonelt har hatt en pluralistisk tradisjon, har venstresida tradisjonelt vært monoteistisk. Det finnes bare én Gud, og partiet (i bestemt form, trykk på første stavelse) er hans profet.

 En av hemmelighetene bak både Civita og Minerva er nettopp takhøyden og vekten som legges på fri, åpen og ærlig debatt som en viktig verdi i seg selv. I tråd med det beste fra liberal og konservativ ideologi er ikke målet alt, veien dit er minst like viktig.

Det gjenstår å se om venstresidens nye tidsskrift klarer å bli en åpen, interessant og skarp arena som det er verdt å følge. Jeg ønsker i hvert fall lykke til!

Legg igjen din kommentar »

SV: 50 år med krangel og ideologisk kamp

Publisert den 27.01.2014 i Blogg

I går kveld ble jeg ferdig med Frank Rossaviks bok om SVs historie: Fra Kings Bay til kongens bord. Boken er spennende lesing for enhver som er interessert i politikk, selv om den dessverre skjemmes av litt dårlig språkvask (gjentagelser på samme side, skrivefeil etc.) Det slående med Sosialistisk Folkeparti og dens etterfølger SV — som skulle samle kommunistene i NKP, frie sosialister og SFerne — er hvor mange strømninger det lille partiet har rommet. Boken til Rossavik er egentlig 500 sider med krangler, bakvaskelser, maktkamp og ideologisk debatt som ofte tipper over i personlig fiendeskap.

En av de som virkelig skinner i SVs historie, er Finn Gustavsen. Aliminiumsarbeideren var, på tross av noen små feilsteg, en konsekvent motstander av de totalitære regimene i øst. Der mange i SF og SV var langt mildere mot Sovjet enn mot USA (ganske mange var faktisk svært positive til kommuniststatene i øst), holdt Gustavsen alltid fast ved det parlamentariske demokrati. Gustavsen illustrerer også to andre interessante trekk ved partiet, trekk som også er relevante når dagens SV skal diskutere veien videre:

 – Gustavsen var arbeider, og i de tidlige årene var arbeidervelgerne i klart flertall i SV. Men siden begynnelsen av 70-tallet har andelen gått jevnt og trutt nedover. SVs kjernevelger er i dag kvinne, høyt utdannet og jobber i offentlig sektor. Rossavik peker blant annet på hvordan den fremvoksende feminismen var fremmed for mange av partiets arbeidervelgere på 70-tallet. Konkurrenten Ap klarte i langt større grad å kombinere likestillingspolitikk med appell til arbeidervelgerne.

De som i dag vil gjenreise SV som arbeiderparti, har etter min mening en nær umulig oppgave.

 – Gustavsen var, som alle andre i SF, tidligere Ap-mann. En rød tråd gjennom SVs historie er det ambivalente forholdet til storebror. Vi ser det også igjen når SV er kommet i opposisjon. SV har først blitt stort når Aps oppslutning har sviktet, og slik er det kanskje fortsatt.

Legg igjen din kommentar »