Abonner via RSS eller E-post

Lys og mørke i politikken

Publisert den 13.02.2014 i Blogg

Mannen som «så ut som den amerikanske presidenten i en canadisk TV-film», som David Letterman sa det, var også en av de stiveste kandidatene gjennom tidene. Romney fremstod robottaktig, med lite varme, som villig til å si og gjøre alt for å bli president, og som priviligert og uten kontakt med grasrota. Det er derfor dokumentaren Mitt Romney, som nå ligger på Netflix, er så fabelaktig. Ikke fordi den forteller noe helt nytt, ikke fordi den er spennende (resultatet kjenner vi jo), ikke fordi det som vises frem er så overraskende — her er ingen kjeftig eller banning, bare litt frustrasjon; ingen skandaler, ingen skjemmende fotos fra bak scenen; men rett og slett et portrett av mennesket Mitt Romney og hans familie. Og det viser seg at Mitt Romney er en svært likanes kar, men mer enn det. Som kandidat virket han til tider uinspirert, for opptatt av å si de riktige tingene, mens i filmen ser man en person som åpenbart er dypt bekymret for USAs utvikling, og som gløder når han snakker om små entreprenører og mellomstore bedrifter. Det er ikke forsidenyheter, men det er faktisk svært sjelden vi får se slike uredigerte innblikk av menneskene i en amerikansk valgkamp, og deres nærmeste familie. Kontrasten mellom den velpolerte og striglede familien vi ser i kampanjen, og den ekte varmen man føler i filmen er slående. Jeg tok meg selv i å tenke at Romney kanskje kunne vunnet valget om disse bildene av ham og familien hadde blitt brukt i stedet for de velpolerte reklamesnuttene og fotoene (noe også familien var inne på under kampanjen).

Mitt Romney viser altså frem den menneskelige siden bak den politiske fasaden. Den andre filmen om amerikansk politikk jeg vil anbefale, gjør også det, på en måte. Men mennesket Lee Atwater trer aldri riktig frem i historien om The Boogeyman. Lee Atwater var kampanjerådgiver i det republikanske parti, og en av de mest skamløse i sin bransje. Han var blant annet mannen bak kampanjen som senket Michael Dukakis, hvorav den mest famøse var og er reklamen om Willy Horton.

At Atwater spilte på rasefordommer anerkjennes i filmen også av hans nærmeste rådgivere. Atwater-filmen er gefundenes fressen for alle som er interessert i politikk. Det kan her, som i Star Wars, være lett å la seg forføre av den mørke siden, men filmen er egentlig en tragedie. Se den.
 

Legg igjen din kommentar »

Er vi alle ishakkere?

Publisert den 11.02.2014 i Blogg

Den britiske sosialøkonomen Thomas Malthus er mest kjent for sin teori om overbefolkning. Den økonomiske lov som Malthus formulerte, sier at befolkningen har en tendens til å formere seg raskere enn mengden av levnetsmidler kan økes, som det står i SNL på nett. Når noen kalles en Malthusianer betyr det som oftest at vedkommende påpeker hvordan en knapp ressurs ikke vil være tilstrekkelig til en økende befolkning. Men begrepet gir andre assosiasjoner i dag. Der Malthus’ teorier fikk bred aksept, er de i dag diskreditert av den enkle grunn av befolkningsveksten har vært enorm, mens de katastrofene Malthus forutså har, om ikke uteblitt så i hvert fall ikke kommet i det omfang han antok. Hvorfor? Teknologi og økonomisk vekst. Den grønne revolusjonen innen landbruk, nye medisiner, bedre utnyttelse av ressursene (mindre ressursbruk per produsert enhet) etc. Malthusianer blir i dag ofte brukt om en teknologipessimist eller en som ikke forstår teknologiens muligheter.

Et av de mest utviklingsoptimistiske tidsskrifter i verden er The Economist. På lederplass er det liberalt, utviklingsoptimistisk, tilhenger av markedet og globalisering. Og veldig positive til ny teknologi. Derfor var det ekstra interessant at nettopp The Economist i en leder for et par uker siden advarte mot en utvikling hvor teknologien ødela flere nye jobber enn den skapte — i hvert fall på kort sikt. Tidsskriftet ble grunlagt under kampen om de engelske kornlovene som handlet om hvorvidt man skulle ha høy toll eller friere handel. Det argumenterte heftig for det siste. De arbeidsplassene som blir borte av å importere korn vil dukke opp i andre deler av økonomien. Slik de som mistet jobben da vevemaskinene kom, ble suget opp av den fremmadstormende kapitalismen.

Hjemme i Telemark var ishakkerne en stor yrkesgruppe for 100 år siden. Store blokker med is ble sendt til Storbritannia og kontinentet. Så kom kjøleskapet på 20-tallet og ishakkerne mistet jobben. Alle som en. The Economist skriver at det vil bli flere ishakkere, og at behovet for folk til produksjonen av kjøleskap på langt nær vil veie opp. Et comeback for Malthus? Tidligere har Malthusianerne alltid tatt feil, men jeg må tenke en gang til når de har fått en så prominent konvertitt.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: De store kjedelige

Publisert den 07.02.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen kan du finne her.

De store kjedelige
Også de grå politikerne er verd å minnes.

Da Marit Arnstad denne uken varslet at hun ikke var aktuell som leder av Senterpartiet, gikk det et gisp av vantro gjennom det norske pressekorpset. Arnstad sa ikke at hun ville la være å ta den harde kampen om ledervervet, at hun ville unngå strid i partiet – nei, hun bare avslo en posisjon hun ville få servert på et sølvfat. Med sitt nei brøt Arnstad med en av de etablerte sannhetene om hva politikk og politikere skal være. For en journaliststand hvis lokale representanter har for vane å spørre enhver 16-åring som blir tillitsvalgt i det lokale ungdomspartiet om de vil bli statsminister, trosset det alle politiske tyngdelover: Politikk handler jo om makt, og drivkraften er å oppnå mer makt! Til nød kan man under tvil akseptere at makten også kan brukes til idealistiske formål.

Misforstå meg rett, politikk handler også om makt. Maktspill og kamp om posisjoner er en del av politikkens vesen, har alltid vært det og vil alltid være det. Men hvis man reduserer politikken til en higen etter personlig makt, blir det en tynn analytisk suppe – men god underholdning, som vi kan slå fast allerede før Netflix-serien House of Cards starter sin sesong nummer to.

Pressen vil ha spennende politikk med maktkamp, intriger og store begivenheter. Ja, det vil egentlig alle som er politisk interessert. Vi plukker sjelden opp bøker om de rolige periodene i historien. Det er de store karakterene i politikken vi fascineres av, de som er større enn oss vanlige dødelige, de som setter spor og står i striden. For både venner og fiender er Margaret Thatcher fascinerende med sitt ettermæle som gjenstridig, målbevisst og kompromissløs. Om hun raserte eller reddet Storbritannia strides det om, men ikke om hennes ruvende tilstedeværelse i etterkrigshistorien. På samme måte tar Franklin D. Roosevelt sin selvsagte plass i historien, som grunnleggeren av New Deal – velferdsprogrammene som la grunnlaget for den moderne velferdsstaten i USA – og en av den frie verdens ledere under annen verdenskrig. Charles de Gaulle hadde under den samme krigen et større selvbilde enn Frankrikes styrke skulle tilsi, men nettopp hans egenvilje bidro til at Frankrike fikk en større plass etter krigen enn hva det fallerte imperiet kanskje hadde fortjent. Formann Mao var nytelsessyk og hadde enorm appetitt på mat og kvinner. Han ruver i historien. Listen kunne blitt mye lengre, men på ett punkt må den faktisk stoppe.

 Hva så med alle de andre? De fleste politikere setter ikke veldig tydelige spor. De følger i skyggen av sine store forgjengere, er hverken spesielt karismatiske eller oppsiktsvekkende, de styrer, men så trygt og rolig at ingen senere bygger statuer for å minnes dem.

Jeg tenker ikke på fiaskoene, selvfølgelig. Som den amerikanske presidenten Ulysses S. Grant, tidligere general under borgerkrigen, som drakk som en svamp da han satt i Det hvite hus. Eller vår egen statsminister Jens Hundseid som både skapte utenrikspolitisk uro og selv endte opp på gal side under krigen. Jeg tenker på de solide, dem vi ikke husker. Og i ettertid – hvis man ikke er blant de aller største – er det ikke egentlig bedre ikke å bli husket fordi livet i landet gikk videre, fremgangen fortsatte, men uten de store rykk og brå endringer? En Oscar Torp, en Ludwig Erhard, en Lord Salisbury eller Harold MacMillan blir kanskje husket av historikere og samfunnsinteresserte, men ingen av dem ruver. For menneskene som levde da, var det kanskje viktigere at livets faste gang kunne fortsette uten de store forstyrrelser enn at landets leder fikk sin plass i historien.

 Det ble sagt om den engelske politikeren Sir Robert Peel at han aldri var forut for sin tid, men alltid midt i den. Det er usikkert om det var ment som en fornærmelse eller et kompliment. Jeg synes det er en ganske god attest å få. Jens Stoltenberg skuffet pressekorpset da han før valget uttalte at ambisjonen hans var å være en «kjedelig politiker». Det lovet selvfølgelig dårlig for norsk politikk som tilskuersport. Men det er verdt å huske på: at fascinerende som de ruvende skikkelsene er, så betyr en svært spennende politikk ofte at det er krisetid i landet. Og det er vel strengt tatt bedre å lese om enn å oppleve.

 

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Spontan orden

Publisert den 31.01.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Denne spalten stod på trykk for noen uker siden.

Spontan orden

Store reformer er både nødvendige og mulige, men de er også vanskelige.

Den østerriksk-engelske økonomen og filosofen Friedrich A. Hayek, som vant Nobelprisen i økonomi 1974, er kanskje mest kjent for sitt arbeid med spontan orden. Mange av fenomenene vi observerer rundt oss er et resultat av menneskelig handling, men ikke av menneskelig design, mente Hayek, og eksemplifiserte med en sti gjennom skogen som mange har fulgt, men ingen har planlagt.

Også i makroperspektiv måtte et fritt samfunn ses som en spontan orden, mente han. Gjennom millioner av menneskers frie valg ble det skapt mønstre og orden også uten at en sentral planlegger satt med den hele og fulle oversikt. Markedet var, eller er, et av de fremste eksemplene på dette, og gjennom prismekanismen blir det formidlet uendelige mengder informasjon om prosesser som knapt noen har full oversikt over. Denne informasjonen dukker opp gjennom endrede priser på bananer, blyanter eller biler.

Hayek var en

klassisk liberalist med konservative affiniteter, mens hans motstandere – styringsideologene, planleggerne, de sosiale ingeniørene – befant seg på venstresiden.

Disse skillene er ikke like åpenbare i den norske debatten. I Norge har mange av de store markedsreformene i offentlig sektor blitt planlagt og gjennomført av sosialdemokrater, mens vi i årets første uke kunne høre et rop om sterkere politisk styring av universiteter og høyskoler fra næringslivet. Sistnevnte part ytret både et ønske om å styre strukturen sterkere, og et ønske om å oppmuntre/styre (litt avhengig av hvordan man leste forslagene) studentenes valg slik at de i større grad valgte såkalte samfunnsnyttige fag.

Jeg har stor sympati for både mange av de New Public Management-inspirerte reformene i offentlig sektor og mange av kravene fra næringslivet. Noe kan likevel lett bli borte om man blir for ivrig på avtrekkeren. Det er ingenting som er enklere for en politiker enn å tegne nye organisasjonskart, flytte noen mennesker, legge ned noen avdelinger – og så lene seg tilbake for å satse på dynamiske synergieffekter og andre herligheter.

Likevel ser vi ofte at virkeligheten ikke blir slik planene tilsa. Terrenget er, eller var, ikke slik karttegneren ville ha det.

Den sosiale

boligbyggingen i mange vestlige land etter krigen var drevet av verdens beste intensjoner. Man glemte bare menneskene da man jevnet gamle nabolag med jorden og tilbød nye, moderne bomaskiner. Nav-reformen var elegant. På papiret. Praksis viste seg mer krevende. Sammenslåing av hovedstadens museer var sikkert godt tenkt, men noe ble borte på veien.

Hayeks politiske ideal var spontan orden, men i et land som Norge er det verken ønskelig eller mulig på mange områder. For å si det enkelt: Det er vanskelig å kombinere markedets spontane orden med en raus statskasse. Like fullt gir Hayeks ideer noen advarsler til de mest styringsoptimistiske blant oss. Én ting er å ha en ambisjon om å styre utviklingen, noe langt vanskeligere er å få utviklingen til å følge den ambisjonen.

Men en annen av Hayeks ideer er enda mer relevant. Han skriver om lokal kunnskap, noe av det samme som Michael Polanyis begrep tacit knowledge («taus kunnskap») rommer. Mye av kunnskapen vår er ikke mulig å formulere med ord, og manifesterer seg som normer, tradisjoner, vaner og praksiser. Kort sagt: kultur.

Det heter at «kultur spiser struktur til frokost», og noe av problemet med mange reformforsøk er nettopp at man ser seg blind på strukturer. Selvfølgelig påvirkes også kultur av struktur, men det er ikke gitt at en endring i strukturen fører til den ønskede endringen av kulturen. Det forklarer hvorfor det kanskje var litt vanskeligere i praksis enn i teorien å slå sammen tre forskjellige etater til det store Nav. Og det sier litt om hvor vanskelig det er å få det ønskede resultatet av reformer i både kommunesektoren og høyere utdanning.

Jeg skulle ønske jeg hadde et sverd til å hugge over den gordiske knuten, men virkeligheten er komplisert og vanskelig, ja, rent ut gjenstridig noen ganger. Dét er det lov å frustreres over, men man ignorerer virkeligheten på egen risiko.

Poenget mitt er ikke at reform er umulig. Ei heller er poenget mitt at reform er uviktig. Snarere tvert imot. Reform er mulig og nødvendig. Det er bare vanskelig også. Og det blir enda vanskeligere dersom man tror at alt kan detaljstyres fra toppen.

Legg igjen din kommentar »

Opposisjon lærer naken idealist å spinne

Publisert den 30.01.2014 i Blogg

Nød lærer naken kvinne å spinne. Opposisjon lærer politiske miljøer verdien av å debattere og tenke.

I disse dager får venstresiden et nytt tidsskrift på nett, Manifest tidsskrift. Redaktør er Mimir Kristjansson. Jeg har tidligere vært skeptisk til Manifest-miljøet. Ikke av den åpenbare grunnen at de står langt, langt til venstre i det politiske landskapet, men fordi de har båret preg av å være mer aktivister enn en debattarena. Det er ikke noe galt i å være et aktivistmiljø som skyter fakta og argumenter mot motstanderne, det gjør det bare mindre interessant for oss utenfor menigheten.

Manifest tidsskrift bærer bud om å være noe litt annet. Redaktøren er åpen på at inspirasjonen er hentet blant annet fra Civita og Minerva. I nettopp Minerva skriver han for eksempel:

«The right seeks converts and the left seeks traitors» skriver komikeren Russell Brand i sitt mye omtalte essay i The New Statesman om behovet for en spirituell revolusjon mot kapitalismen. Brand har et poeng. I leninistisk partiteori kan borgerskapet ha mange partier. Arbeiderklassen, på sin side, kan bare ha ett. Mens høyresida tradisjonelt har hatt en pluralistisk tradisjon, har venstresida tradisjonelt vært monoteistisk. Det finnes bare én Gud, og partiet (i bestemt form, trykk på første stavelse) er hans profet.

 En av hemmelighetene bak både Civita og Minerva er nettopp takhøyden og vekten som legges på fri, åpen og ærlig debatt som en viktig verdi i seg selv. I tråd med det beste fra liberal og konservativ ideologi er ikke målet alt, veien dit er minst like viktig.

Det gjenstår å se om venstresidens nye tidsskrift klarer å bli en åpen, interessant og skarp arena som det er verdt å følge. Jeg ønsker i hvert fall lykke til!

Legg igjen din kommentar »

SV: 50 år med krangel og ideologisk kamp

Publisert den 27.01.2014 i Blogg

I går kveld ble jeg ferdig med Frank Rossaviks bok om SVs historie: Fra Kings Bay til kongens bord. Boken er spennende lesing for enhver som er interessert i politikk, selv om den dessverre skjemmes av litt dårlig språkvask (gjentagelser på samme side, skrivefeil etc.) Det slående med Sosialistisk Folkeparti og dens etterfølger SV — som skulle samle kommunistene i NKP, frie sosialister og SFerne — er hvor mange strømninger det lille partiet har rommet. Boken til Rossavik er egentlig 500 sider med krangler, bakvaskelser, maktkamp og ideologisk debatt som ofte tipper over i personlig fiendeskap.

En av de som virkelig skinner i SVs historie, er Finn Gustavsen. Aliminiumsarbeideren var, på tross av noen små feilsteg, en konsekvent motstander av de totalitære regimene i øst. Der mange i SF og SV var langt mildere mot Sovjet enn mot USA (ganske mange var faktisk svært positive til kommuniststatene i øst), holdt Gustavsen alltid fast ved det parlamentariske demokrati. Gustavsen illustrerer også to andre interessante trekk ved partiet, trekk som også er relevante når dagens SV skal diskutere veien videre:

 - Gustavsen var arbeider, og i de tidlige årene var arbeidervelgerne i klart flertall i SV. Men siden begynnelsen av 70-tallet har andelen gått jevnt og trutt nedover. SVs kjernevelger er i dag kvinne, høyt utdannet og jobber i offentlig sektor. Rossavik peker blant annet på hvordan den fremvoksende feminismen var fremmed for mange av partiets arbeidervelgere på 70-tallet. Konkurrenten Ap klarte i langt større grad å kombinere likestillingspolitikk med appell til arbeidervelgerne.

De som i dag vil gjenreise SV som arbeiderparti, har etter min mening en nær umulig oppgave.

 - Gustavsen var, som alle andre i SF, tidligere Ap-mann. En rød tråd gjennom SVs historie er det ambivalente forholdet til storebror. Vi ser det også igjen når SV er kommet i opposisjon. SV har først blitt stort når Aps oppslutning har sviktet, og slik er det kanskje fortsatt.

Legg igjen din kommentar »

Ultralyd

Publisert den 20.01.2014 i Blogg

Jeg har lenge vært opptatt av spørsmål knyttet til gen- og bioteknologi, abort, screening etc.

Dette innlegget av lege Henriette N. Thommessen i Minerva, er interessant.

1 kommentar »

Kriminaliteten går ned, pessimismen opp

Publisert den 16.01.2014 i Blogg

Ungdommen i Oslo har aldri oppført seg bedre, sier politimesteren i Aftenposten i dag. Nå er det en rekke nyanser og forbehold knyttet til kriminalitetsstatistikken, for eksempel skrev Dagsavisen for en tid tilbake at det blir «mindre kriminalitet, men den blir grovere». I saken fra Aftenposten ser vi også at det var flere ran i hovedstaden. Like fullt er, grovt skissert, trenden i Vesten at kriminaliteten har minket de siste tiårene. USA er et godt eksempel. Der ble det mer kriminalitet i årene etter 2. verdenskrig, med en topp rundt 70-tallet, før tallene igjen pekte nedover fra 1990-tallet og utover.

Det gir grunn til å tenke to ganger før man godtar premisset i en del samtidskritiske diagnoser. Jeg må skynde meg å legge til at jeg selv har en betydelig dose kulturpessimisme i meg (eller kulturbekymring, som jeg foretrekker å kalle det), og det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom å mene at vi har grunn til bekymring pga. normoppløsning, forskjeller e.l. samtidig som flere statistikker peker i motsatt retning. Men det er verdt å tenke over utsagn som for eksempel:

«Økte økonomiske forskjeller fører til mindre fellesskap og flere sosiale problemer.» Jeg tror det ligger noe her, og det er godt belegg for å si at samfunn med enorme forskjeller også har høyere kriminalitet. Noe annet er det som hevdes her. I USA — og Norge — har for eksempel de økonomiske forskjellene gått opp (Rettet), samtidig som kriminaliteten har gått ned. Det kan finnes mange forklaringer på det, men det er verdt å merke seg.

«Innvandring fører til høyere kriminalitet.» Igjen, her kan det nok ligge noe. Vi vet at f.eks. asylsøkere er overrepresentert i krimstatistikken, men igjen har altså Norge har en svært høy innvandring i en periode hvor kriminaliteten også har gått ned.

«Vi lever i en periode med totalt moralsk forfall. Vi må tilbake til kjerneverdiene fra før 1968.» OK, jeg er ikke en homser-inn-i-skapet, kvinner-til-kjøkkenbenken konservativ, men jeg kan av og til føle (og mene å kunne støtte opp med analyser) at noe er gått tapt siden de gode, gamle dager. Jeg har ikke sett historiske tall for Norge, men i USA var kriminaliteten på vei opp på 50-tallet, mens den i dag fortsatt er på vei ned.

Moralen i blogginnlegget? Å være bekymret er en dyd, særlig for konservative. Men det er verdt å titte litt på hva tallene sier også.

 

 

2 kommentarer »

Sexkjøp og sexkjøpsloven

Publisert den 08.01.2014 i Blogg

Jeg er motstander av sexkjøpsloven, men synes allikevel det er problematisk med sexkjøp. Er det en forenelig posisjon?

Aftenposten har en interessant serie om prostitusjon for tiden, i kjølvannet av eksprostituerte Tanja Rahms sterke kronikk. I fjor fikk vi også høre en annen historie om livet som prostituert da Hege Grostad stod frem som sexarbeider. Der Rahm forteller om misbruk, vold og ulykke, mener Grostad at sexarbeidere (som hun kaller dem) bør anerkjennes som en vanlig yrkesgruppe.

Det er flere lag med argumenter i denne debatten. Det første spørsmålet er selvfølgelig hvilken versjon som rett. Er det Grostad eller Rahm som beskriver virkeligheten for prostituerte best? Begge forteller sine egne historie, og det er ingen grunn til å mistenkeliggjøre noen av dem. Alle har kanskje ikke opplevd like grusomme ting som Rahm, men likefullt er nok flertallet av de som selger sex i verden nærmere Rahms virkelighet. Menneskehandle, narkotika og hallikvirksomhet preger svært mye av prostitusjonen. Samtidig har Grostad et viktig poeng: Ikke skjær alle over en kam. Pro-senteret har vært opptatt av det samme. Prostituerte er også mennesker, og ja, noen av dem har faktisk valgt det frivillig. Men det kan ikke skygge for det faktum at svært mange — trolig det store flertallet — har havnet i prostitusjon, ikke valgt det.

Det neste spørsmålet er da sexkjøpsloven. Jeg er skeptisk til loven ikke primært av prinsipielle grunner som at at det skal være lov å selge kroppen sin, men fordi loven kan få negative konsekvenser. Den kan styrke det kriminelle elementet, jage prostitusjon under jorden og gjøre det vanskeligere å hjelpe mennesker ut. Loven kan altså diskuteres som praktisk politikk.

Vi kommer allikevel ikke unna det prinsipielle. Er sex en vare? Altså noe man kan selge. Om det er biologi eller samfunn som er årsaken er en for lang diskusjon å ta her, men faktum er at sex er forbundet med en rekke følelser, verdier og tabuer. Å ha et seksuelt forhold til noen er noe genuint og kvalitativt annerledes enn forholdet du har til din revisor eller frisør. Sex er intimt knyttet til menneskers følelsesliv, og bare ved å se bort fra dette åpenbare faktum kan man betrakte seksuelle «tjenester» som varer. Snarere tilhører sex en helt annen samfunnssfære enn markedet. Sex verken kan eller bør måles i kroner og øre.

Nettopp fordi sex er en annen type menneskelig aktivitet enn å f.eks. løfte kasser, klippe hår eller sortere bøker, kan det å kjøpe sex etter min mening ses på som en kommodifisering av mennesket — man gjør personen til en vare. Og det er dypt problematisk.

PS: Jeg har hatt dårlig tid og derfor ikke fått lenket til forskning, tall etc.

4 kommentarer »

Morgenbladet: Et dannet folk

Publisert den 20.12.2013 i Artikler, Blogg

Jeg skriver i Morgenbladet hver tredje uke.

Et dannet folk

Av alle skolens formålsparagrafer gjennom tidene er den fra 1889 min favoritt.

Formålsparagrafen anno 1889 lyder: «I ethvert Herred skal der være det fornødne Antal folkeskoler, hvis Formaal det skal være at medvirke til Børnenes kristelige Opdragelse og til at meddele dem den Almendannelse, som bør være fælles for alle samfundets Medlemmer.»

36 ord. Så kort. Så klart. Så enkelt. Formålsparagrafen fanger essensen: Et likeverdig tilbud, et nikk til vår kulturarv og så kirsebæret: «den Almendannelse som bør være fælles for alle samfundets medlemmer».

Siden den gang har samfunnet vårt blitt mer mangfoldig. Man skulle kanskje tro formålsparagrafen da måtte bli mer spartansk, av frykt for å støte noen. Men nei, snarere gjelder det at alle skal med. Listen over verdier, ferdigheter og gode formål er vokst og utgjør nå hele 198. I dagens formålsparagraf skal elevene og lærlingene både få «historisk og kulturell innsikt og forankring», en opplæring bygget på «grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon» – verdier som for øvrig «òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane». Opplæringen skal bygge på både nasjonal og internasjonal kulturtradisjon, fremme demokrati og likestilling og vitenskapelig tenkemåte. Elevene og lærlingene skal blant annet få utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang og «lære å tenkje kritisk», men samtidig «handle etisk og miljøbevisst…» for å nevne noe.

Kanskje er det ikke lenger åpenbart hvilken allmenndannelse som bør være felles for alle samfunnets medlemmer, og at vi derfor trenger flere ord for å beskrive noe av det samme. Uansett er det liten tvil om at et av skolens formål fortsatt er dannelse. Det står ikke «gagns menneskje» i formålsparagrafen lenger, som i 1959, men målet er fortsatt å utdanne nyttige samfunnsborgere, og (må det være lov å nevne for å korrigere det litt instrumentelle menneskesynet i 1959-formuleringen) gode mennesker.

Begrepet dannelse gir lett assosiasjoner til (såkalt) gammeldagse dannelsesidealer: menn som går i dress til hverdags, diskuterer greske klassikere og snakker latin. Men dannelse handler ikke om å gå inn i en forgangen tids idealer, men om et høyst levende forhold til det samfunn man lever i. Dannelse – eller allmenndannelse – er nettopp det «som bør være fælles for alle samfundets medlemmer», en grunnmur den enkelte trenger for å kunne orientere seg og delta som samfunnsborger, og for å kunne utvikle seg som menneske. Dannelse er forutsetningen for et levende demokrati, en kritisk offentlighet, effektiv maktbalanse, folkelig motvekt mot klikk- og elitestyre og så mye annet.

Men hva er forutsetningen for dannelse? I kjølvannet av Pisa-resultatene manglet det ikke på dem som fremhevet skolens brede samfunnsoppdrag som kontrast til OECDs kjølige kunnskapssyn. «Det er langt viktigere at norsk skole utdanner elever som går ut med tro på seg selv og på framtiden, enn at de er veldig gode til å løse avanserte matematiske problemer» […] Vi må ikke glemme dannelsesaspektet når vi snakker om skoleresultater», sa professor Svein Sjøberg (Utdanning.no 1. desember).

«Hva om vi kvitter oss med mindreverdighetskomplekset og definerer våre egne mål for hva som trengs av allmennkunnskap, dannelse og fysisk fostring?» spurte Stian Bromark under tittelen «Skolenevroser» (Dagsavisen 13. desember).

«[…] fokus burde flyttes fra PISA-prøver som skolens mantra og målestokk, til å sette eleven i sentrum», skrev Professor Harald Nilsen (Dagsavisen 06.12).

De har alle rett i noe. Skolen skal gi elevene langt mer enn hva Pisa-testene måler, noe formålsparagrafen illustrerer med hele sin 198 ord store velde. Men hva er forutsetningen for dette andre? Hvordan kan elever lære å «tenkje kritisk» om de ikke kan lese, handle «miljøbevisst» om de mangler innsikt i klimaendringene eller forstå et moderne demokrati om de ikke kan noe om statistikk eller tall? Forutsetningen for den allmenndannelse som bør være felles for alle samfunnets medlemmer, er at man har verktøyene for å tilegne seg den. Og akkurat der kan Pisa faktisk si oss en hel del.

Legg igjen din kommentar »