Abonner via RSS eller E-post

Opposisjon lærer naken idealist å spinne

Publisert den 30.01.2014 i Blogg

Nød lærer naken kvinne å spinne. Opposisjon lærer politiske miljøer verdien av å debattere og tenke.

I disse dager får venstresiden et nytt tidsskrift på nett, Manifest tidsskrift. Redaktør er Mimir Kristjansson. Jeg har tidligere vært skeptisk til Manifest-miljøet. Ikke av den åpenbare grunnen at de står langt, langt til venstre i det politiske landskapet, men fordi de har båret preg av å være mer aktivister enn en debattarena. Det er ikke noe galt i å være et aktivistmiljø som skyter fakta og argumenter mot motstanderne, det gjør det bare mindre interessant for oss utenfor menigheten.

Manifest tidsskrift bærer bud om å være noe litt annet. Redaktøren er åpen på at inspirasjonen er hentet blant annet fra Civita og Minerva. I nettopp Minerva skriver han for eksempel:

«The right seeks converts and the left seeks traitors» skriver komikeren Russell Brand i sitt mye omtalte essay i The New Statesman om behovet for en spirituell revolusjon mot kapitalismen. Brand har et poeng. I leninistisk partiteori kan borgerskapet ha mange partier. Arbeiderklassen, på sin side, kan bare ha ett. Mens høyresida tradisjonelt har hatt en pluralistisk tradisjon, har venstresida tradisjonelt vært monoteistisk. Det finnes bare én Gud, og partiet (i bestemt form, trykk på første stavelse) er hans profet.

 En av hemmelighetene bak både Civita og Minerva er nettopp takhøyden og vekten som legges på fri, åpen og ærlig debatt som en viktig verdi i seg selv. I tråd med det beste fra liberal og konservativ ideologi er ikke målet alt, veien dit er minst like viktig.

Det gjenstår å se om venstresidens nye tidsskrift klarer å bli en åpen, interessant og skarp arena som det er verdt å følge. Jeg ønsker i hvert fall lykke til!

Legg igjen din kommentar »

SV: 50 år med krangel og ideologisk kamp

Publisert den 27.01.2014 i Blogg

I går kveld ble jeg ferdig med Frank Rossaviks bok om SVs historie: Fra Kings Bay til kongens bord. Boken er spennende lesing for enhver som er interessert i politikk, selv om den dessverre skjemmes av litt dårlig språkvask (gjentagelser på samme side, skrivefeil etc.) Det slående med Sosialistisk Folkeparti og dens etterfølger SV — som skulle samle kommunistene i NKP, frie sosialister og SFerne — er hvor mange strømninger det lille partiet har rommet. Boken til Rossavik er egentlig 500 sider med krangler, bakvaskelser, maktkamp og ideologisk debatt som ofte tipper over i personlig fiendeskap.

En av de som virkelig skinner i SVs historie, er Finn Gustavsen. Aliminiumsarbeideren var, på tross av noen små feilsteg, en konsekvent motstander av de totalitære regimene i øst. Der mange i SF og SV var langt mildere mot Sovjet enn mot USA (ganske mange var faktisk svært positive til kommuniststatene i øst), holdt Gustavsen alltid fast ved det parlamentariske demokrati. Gustavsen illustrerer også to andre interessante trekk ved partiet, trekk som også er relevante når dagens SV skal diskutere veien videre:

 - Gustavsen var arbeider, og i de tidlige årene var arbeidervelgerne i klart flertall i SV. Men siden begynnelsen av 70-tallet har andelen gått jevnt og trutt nedover. SVs kjernevelger er i dag kvinne, høyt utdannet og jobber i offentlig sektor. Rossavik peker blant annet på hvordan den fremvoksende feminismen var fremmed for mange av partiets arbeidervelgere på 70-tallet. Konkurrenten Ap klarte i langt større grad å kombinere likestillingspolitikk med appell til arbeidervelgerne.

De som i dag vil gjenreise SV som arbeiderparti, har etter min mening en nær umulig oppgave.

 - Gustavsen var, som alle andre i SF, tidligere Ap-mann. En rød tråd gjennom SVs historie er det ambivalente forholdet til storebror. Vi ser det også igjen når SV er kommet i opposisjon. SV har først blitt stort når Aps oppslutning har sviktet, og slik er det kanskje fortsatt.

Legg igjen din kommentar »

Ultralyd

Publisert den 20.01.2014 i Blogg

Jeg har lenge vært opptatt av spørsmål knyttet til gen- og bioteknologi, abort, screening etc.

Dette innlegget av lege Henriette N. Thommessen i Minerva, er interessant.

1 kommentar »

Kriminaliteten går ned, pessimismen opp

Publisert den 16.01.2014 i Blogg

Ungdommen i Oslo har aldri oppført seg bedre, sier politimesteren i Aftenposten i dag. Nå er det en rekke nyanser og forbehold knyttet til kriminalitetsstatistikken, for eksempel skrev Dagsavisen for en tid tilbake at det blir «mindre kriminalitet, men den blir grovere». I saken fra Aftenposten ser vi også at det var flere ran i hovedstaden. Like fullt er, grovt skissert, trenden i Vesten at kriminaliteten har minket de siste tiårene. USA er et godt eksempel. Der ble det mer kriminalitet i årene etter 2. verdenskrig, med en topp rundt 70-tallet, før tallene igjen pekte nedover fra 1990-tallet og utover.

Det gir grunn til å tenke to ganger før man godtar premisset i en del samtidskritiske diagnoser. Jeg må skynde meg å legge til at jeg selv har en betydelig dose kulturpessimisme i meg (eller kulturbekymring, som jeg foretrekker å kalle det), og det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom å mene at vi har grunn til bekymring pga. normoppløsning, forskjeller e.l. samtidig som flere statistikker peker i motsatt retning. Men det er verdt å tenke over utsagn som for eksempel:

«Økte økonomiske forskjeller fører til mindre fellesskap og flere sosiale problemer.» Jeg tror det ligger noe her, og det er godt belegg for å si at samfunn med enorme forskjeller også har høyere kriminalitet. Noe annet er det som hevdes her. I USA — og Norge — har for eksempel de økonomiske forskjellene gått opp (Rettet), samtidig som kriminaliteten har gått ned. Det kan finnes mange forklaringer på det, men det er verdt å merke seg.

«Innvandring fører til høyere kriminalitet.» Igjen, her kan det nok ligge noe. Vi vet at f.eks. asylsøkere er overrepresentert i krimstatistikken, men igjen har altså Norge har en svært høy innvandring i en periode hvor kriminaliteten også har gått ned.

«Vi lever i en periode med totalt moralsk forfall. Vi må tilbake til kjerneverdiene fra før 1968.» OK, jeg er ikke en homser-inn-i-skapet, kvinner-til-kjøkkenbenken konservativ, men jeg kan av og til føle (og mene å kunne støtte opp med analyser) at noe er gått tapt siden de gode, gamle dager. Jeg har ikke sett historiske tall for Norge, men i USA var kriminaliteten på vei opp på 50-tallet, mens den i dag fortsatt er på vei ned.

Moralen i blogginnlegget? Å være bekymret er en dyd, særlig for konservative. Men det er verdt å titte litt på hva tallene sier også.

 

 

2 kommentarer »

Sexkjøp og sexkjøpsloven

Publisert den 08.01.2014 i Blogg

Jeg er motstander av sexkjøpsloven, men synes allikevel det er problematisk med sexkjøp. Er det en forenelig posisjon?

Aftenposten har en interessant serie om prostitusjon for tiden, i kjølvannet av eksprostituerte Tanja Rahms sterke kronikk. I fjor fikk vi også høre en annen historie om livet som prostituert da Hege Grostad stod frem som sexarbeider. Der Rahm forteller om misbruk, vold og ulykke, mener Grostad at sexarbeidere (som hun kaller dem) bør anerkjennes som en vanlig yrkesgruppe.

Det er flere lag med argumenter i denne debatten. Det første spørsmålet er selvfølgelig hvilken versjon som rett. Er det Grostad eller Rahm som beskriver virkeligheten for prostituerte best? Begge forteller sine egne historie, og det er ingen grunn til å mistenkeliggjøre noen av dem. Alle har kanskje ikke opplevd like grusomme ting som Rahm, men likefullt er nok flertallet av de som selger sex i verden nærmere Rahms virkelighet. Menneskehandle, narkotika og hallikvirksomhet preger svært mye av prostitusjonen. Samtidig har Grostad et viktig poeng: Ikke skjær alle over en kam. Pro-senteret har vært opptatt av det samme. Prostituerte er også mennesker, og ja, noen av dem har faktisk valgt det frivillig. Men det kan ikke skygge for det faktum at svært mange — trolig det store flertallet — har havnet i prostitusjon, ikke valgt det.

Det neste spørsmålet er da sexkjøpsloven. Jeg er skeptisk til loven ikke primært av prinsipielle grunner som at at det skal være lov å selge kroppen sin, men fordi loven kan få negative konsekvenser. Den kan styrke det kriminelle elementet, jage prostitusjon under jorden og gjøre det vanskeligere å hjelpe mennesker ut. Loven kan altså diskuteres som praktisk politikk.

Vi kommer allikevel ikke unna det prinsipielle. Er sex en vare? Altså noe man kan selge. Om det er biologi eller samfunn som er årsaken er en for lang diskusjon å ta her, men faktum er at sex er forbundet med en rekke følelser, verdier og tabuer. Å ha et seksuelt forhold til noen er noe genuint og kvalitativt annerledes enn forholdet du har til din revisor eller frisør. Sex er intimt knyttet til menneskers følelsesliv, og bare ved å se bort fra dette åpenbare faktum kan man betrakte seksuelle «tjenester» som varer. Snarere tilhører sex en helt annen samfunnssfære enn markedet. Sex verken kan eller bør måles i kroner og øre.

Nettopp fordi sex er en annen type menneskelig aktivitet enn å f.eks. løfte kasser, klippe hår eller sortere bøker, kan det å kjøpe sex etter min mening ses på som en kommodifisering av mennesket — man gjør personen til en vare. Og det er dypt problematisk.

PS: Jeg har hatt dårlig tid og derfor ikke fått lenket til forskning, tall etc.

4 kommentarer »

Morgenbladet: Et dannet folk

Publisert den 20.12.2013 i Artikler, Blogg

Jeg skriver i Morgenbladet hver tredje uke.

Et dannet folk

Av alle skolens formålsparagrafer gjennom tidene er den fra 1889 min favoritt.

Formålsparagrafen anno 1889 lyder: «I ethvert Herred skal der være det fornødne Antal folkeskoler, hvis Formaal det skal være at medvirke til Børnenes kristelige Opdragelse og til at meddele dem den Almendannelse, som bør være fælles for alle samfundets Medlemmer.»

36 ord. Så kort. Så klart. Så enkelt. Formålsparagrafen fanger essensen: Et likeverdig tilbud, et nikk til vår kulturarv og så kirsebæret: «den Almendannelse som bør være fælles for alle samfundets medlemmer».

Siden den gang har samfunnet vårt blitt mer mangfoldig. Man skulle kanskje tro formålsparagrafen da måtte bli mer spartansk, av frykt for å støte noen. Men nei, snarere gjelder det at alle skal med. Listen over verdier, ferdigheter og gode formål er vokst og utgjør nå hele 198. I dagens formålsparagraf skal elevene og lærlingene både få «historisk og kulturell innsikt og forankring», en opplæring bygget på «grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon» – verdier som for øvrig «òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane». Opplæringen skal bygge på både nasjonal og internasjonal kulturtradisjon, fremme demokrati og likestilling og vitenskapelig tenkemåte. Elevene og lærlingene skal blant annet få utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang og «lære å tenkje kritisk», men samtidig «handle etisk og miljøbevisst…» for å nevne noe.

Kanskje er det ikke lenger åpenbart hvilken allmenndannelse som bør være felles for alle samfunnets medlemmer, og at vi derfor trenger flere ord for å beskrive noe av det samme. Uansett er det liten tvil om at et av skolens formål fortsatt er dannelse. Det står ikke «gagns menneskje» i formålsparagrafen lenger, som i 1959, men målet er fortsatt å utdanne nyttige samfunnsborgere, og (må det være lov å nevne for å korrigere det litt instrumentelle menneskesynet i 1959-formuleringen) gode mennesker.

Begrepet dannelse gir lett assosiasjoner til (såkalt) gammeldagse dannelsesidealer: menn som går i dress til hverdags, diskuterer greske klassikere og snakker latin. Men dannelse handler ikke om å gå inn i en forgangen tids idealer, men om et høyst levende forhold til det samfunn man lever i. Dannelse – eller allmenndannelse – er nettopp det «som bør være fælles for alle samfundets medlemmer», en grunnmur den enkelte trenger for å kunne orientere seg og delta som samfunnsborger, og for å kunne utvikle seg som menneske. Dannelse er forutsetningen for et levende demokrati, en kritisk offentlighet, effektiv maktbalanse, folkelig motvekt mot klikk- og elitestyre og så mye annet.

Men hva er forutsetningen for dannelse? I kjølvannet av Pisa-resultatene manglet det ikke på dem som fremhevet skolens brede samfunnsoppdrag som kontrast til OECDs kjølige kunnskapssyn. «Det er langt viktigere at norsk skole utdanner elever som går ut med tro på seg selv og på framtiden, enn at de er veldig gode til å løse avanserte matematiske problemer» […] Vi må ikke glemme dannelsesaspektet når vi snakker om skoleresultater», sa professor Svein Sjøberg (Utdanning.no 1. desember).

«Hva om vi kvitter oss med mindreverdighetskomplekset og definerer våre egne mål for hva som trengs av allmennkunnskap, dannelse og fysisk fostring?» spurte Stian Bromark under tittelen «Skolenevroser» (Dagsavisen 13. desember).

«[…] fokus burde flyttes fra PISA-prøver som skolens mantra og målestokk, til å sette eleven i sentrum», skrev Professor Harald Nilsen (Dagsavisen 06.12).

De har alle rett i noe. Skolen skal gi elevene langt mer enn hva Pisa-testene måler, noe formålsparagrafen illustrerer med hele sin 198 ord store velde. Men hva er forutsetningen for dette andre? Hvordan kan elever lære å «tenkje kritisk» om de ikke kan lese, handle «miljøbevisst» om de mangler innsikt i klimaendringene eller forstå et moderne demokrati om de ikke kan noe om statistikk eller tall? Forutsetningen for den allmenndannelse som bør være felles for alle samfunnets medlemmer, er at man har verktøyene for å tilegne seg den. Og akkurat der kan Pisa faktisk si oss en hel del.

Legg igjen din kommentar »

Sorry seems to be the hardest word

Publisert den 16.12.2013 i Blogg

Jeg vet ikke om Elton John spilte tårepersen Sorry Seems to be the Hardest Word i Oslo Spektrum i helgen, og jeg er usikker på om tittelen stemmer. Det er ikke så vanskelig å si unnskyld, det er vanskelig å mene det.

Da jeg var tenåring ble jeg på ett punkt skeptisk til ideen om tilgivelse. Jeg var kristen, men opplevde i stadig sterkere grad tilgivelse som noe urettferdig. Og det stemmer jo egentlig. Tilgivelse er ikke rettferdig i den betydning at gale handlinger får rimelige konsekvenser (som straff). Snarere går tilgivelse på tvers av alle prinsipper om rettferdighet, rimelighet og proporsjoner. Tilgivelse sprenger rammen!

Det som fikk meg på andre tanker var da jeg leste mer om Sannhetskommisjonen i Sør Afrika. Det er en utrolig historie. Et raseskilleregime som faller, en undertrykket befolkning som får makten — og en prosess hvor overgripere og ofre møter hverandre, og hvor overgriperne får straffeamnesti og tilgivelse! Jeg tror svært få vil mene det er rettferdig at overgripere slipper unna, ikke får straff; samtidig viste Sannhetskommisjonen under Desmond Tutu– og Nelson Mandelas eksempel — hvilken enorm kraft som ligger i tilgivelse.

Kanskje er mekanismen denne: Gjennom å be om tilgivelse anerkjenner overgriper de onde handlingene, samtidig gir det å be om tilgivelse offeret makten. Det er nemlig ingen andre enn offeret selv som kan gi tilgivelse. Slik blir tilgivelsen en oppreising samtidig som offeret ikke behøver å vike en tomme fra sin status som offer.

Denne helgen gikk Eivor Evenrud ut i VG og fortalte at hun var en mobber. Det var modig gjort. Et av ofrene hennes stod også frem. Det er enda modigere. Eivor ba om tilgivelse. Hun er voksen nå, hennes ofre også. Allikevel tror jeg unnskyldningen er viktig, selv om det er gått mange år. I unnskyldningen ligger nemlig anerkjennelsen av det onde som er gjort.

4 kommentarer »

Da draumen gikk i svart

Publisert den 11.12.2013 i Blogg

I høst er det ti år siden Johnny Cash døde, skriver Bjørn Hatterud i en leseverdig artikkel hos Minerva. Han går gjennom karrieren til «the man in black» og forsøker også å si noe om hvorfor Cash fikk et comeback på 90-tallet.

Jeg er ingen stor Cash-fan (dvs. jeg har en samleplate og that’s it), men jeg benytter anledningen til å promotere en undervurdert film. Mange har sett Walk the Line, filmen om Cash` vekst og fall — og comeback. Noen år senere kom den vittige parodien Walk Hard med John C. Riley. Høydepunktet er når rollefiguren får et comeback fordi han blir samplet av en rapper. Musikkvideoen — som ikke egner seg for barn — er en herlig parodi på den gjennomseksualiserte hip hopen, og på sampling som fenomen. Navnet på artisten — Lil` Nutzzak — sier det meste.

Legg igjen din kommentar »

Aftenposten: Tillit uten tillitspolitikk

Publisert den 10.12.2013 i Blogg

Tillit uten tillitspolitikk. Venstresidens hang til detaljstyring og regulering står for en mistillitspolitikk.

Det er riktig at mennesker i de nordiske landene har høy tillit – både til myndighetene og til hverandre. Skulle ikke det tilsi at vi fra politikernes side kunne føre nettopp tillitspolitikk?

Det var Høyres leder, Sjur Lindebrække, som lanserte begrepet tillitspolitikk. Lindebrække var opptatt av at Høyre skulle være et raust, sosial bevisst og liberalt parti. Men tillitspolitikk var ikke – som hos Bård Vegard Solhjell og venstresiden – primært en oppskrift på hva politikken skulle gjøre for å bygge tillit (selv om det også er svært viktig, for eksempel å styrke frivilligheten), men en holdning om at politikerne, politikken og staten burde vise innbyggerne tillit.

Nettopp fordi Norge er et land med høy tillit, burde politikken bygge på at mennesker får frihet til å ta ansvar for seg selv, sin familie, sine naboer og sitt nærmiljø.

Venstresidens hang til detaljstyring og regulering står for den motsatte politikken, en mistillitspolitikk hvor samfunnet må styres ovenfra gjennom dekreter fra staten.

Hva innebærer en slik tillitspolitikk i praksis? Her er tre prinsipper:

- Staten og politikerne bør ikke blande seg inn i oppgaver som andre kan løse like godt. Dersom lokalsamfunnet kan skjøtte en oppgave, bør de få tillit til å gjøre det. Å fjerne reguleringer og unødig byråkrati er å bygge opp under tillitspolitikk.

- Politikken bør bygge opp under frivilligheten og det sivile samfunn, ikke gjøre det til et underbruk av staten. Det sivile samfunn – organisasjoner, familier, lag og religiøse institusjoner – er verken marked eller stat. Å styrke det sivile samfunn innebærer at politikken må gi gode rammer for drift, men samtidig stole på at organisasjoner og institusjoner kan styre seg best selv.

- Statsmakten må være sterk, men begrenset. Staten har mange og viktige oppgaver, ikke bare politi og forsvar, men helsevesen, hjelp til de som ikke klarer seg selv og en skole som tar var på alle, uavhengig av bakgrunn. Samtidig innebærer tillitspolitikk som utgangspunkt at folk flest er ansvarlige og oppegående borgere, og at staten dermed ikke behøver å blande seg borti eller lage politikk av alt.

Forskjellen på høyresiden og venstresiden er ikke synet på hva tillit mellom mennesker er, men synet på hvordan politikken bør forholde seg til den tilliten som faktisk eksisterer.

For venstresiden innebærer tillit et mandat til økt politisk styring, mens for høyresiden innebærer et samfunn med høy tillit nettopp at politikken bør ha som utgangspunkt at samfunnet bygges nedenfra.

Den sosiale tilliten er robust i Norge, men tillitspolitikken har skrinnere kår.

Dette innlegget har også stått på trykk i Aftenposten.

1 kommentar »

Morgenbladet: Moralister i alle trillegrupper, foren eder

Publisert den 02.12.2013 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Moralister i alle trillegrupper, foren eder

Rundt om i Norge trilles det spedbarn iført Boss-bodyer, DKNY-smekker og babysko fra Christian Louboutin, skal vi tro de siste ukenes medieagurk om merkepress blant spedbarn, eller rettere sagt blant deres foreldre. Det er lett å ironisere over saken, og det hadde jeg også tenkt å gjøre. Så fant jeg ut at dette faktisk provoserer meg litt, uavhengig av om problemet er stort eller veldig lite. Ikke fordi jeg selv måtte tåle flere spydige kommentarer fra Levis-kledte kamerater på ungdomsskolen som mente Bosselini fra Cubus rett og slett ikke var særlig kult (jeg ga etter og maste på mamma til hun kjøpte en Levis-bukse på salg), men fordi saken sier noe om et dypereliggende problem. Vi lever, som Madonna minnet oss om, i en materialistisk verden, og det preger også vår vurdering av andre mennesker.

Jeg er ikke mot hverken merker eller merkeklær. Faktisk er merker i utgangspunktet bra. De gir større trygghet for forbrukerne og bedre kvalitet på masseprodukter. Jeg var aldri en av dem som sa «no logo» på 00-tallet. Snarere er jeg pro-logo.

Merkepress er noe annet. Det er en kollektiv variant av det den norsk-amerikanske sosiologen Thorstein Veblen kalte prangende forbruk, konsum som har til hensikt å vise velstand, ikke å være til nytte. De fleste vil føle en viss glede over et produkt som er dyrt og eksklusivt, og i et rikt land som Norge vil mange av oss ha mulighet til å shoppe statussymboler. Ikke noe automatisk galt med det, men alt med måte. Merkepress er prangende forbruk på steroider, og merkepress for spedbarn er så langt uti hampen at det nærmer seg parodien. Ingen ber folk om å slutte å kjøpe dyre ting dersom de har råd til det, men normal anstendighet tilsier at man ikke behøver å gni andres nese i egne forbruksvarer.

Merkepresset, og medieagurken de siste ukene, er et symptom på et større problem. Vi idoliserer forbruk, og vi identifiserer i stadig større grad suksess med materielle goder. Det er bra at vi beundrer suksess, enten det er i næringslivet eller kulturlivet, men å dyrke forbruk for forbrukets skyld er det motsatte av å beundre de egenskapene som gjør at noen mennesker lykkes. Det er hardt arbeid, kløkt og kreativitet som bør beundres, ikke penger.

Så vil noen selvfølgelig spørre: Hva har du som politiker tenkt å gjøre med dette? Alle forstår at vi hverken kan eller bør regulere hva foreldre kjøper av klær til sine barn. Men noe må vi da kunne gjøre? En handlingsplan, et undervisningsopplegg for skolen eller i det minste et utvalg til å se på saken og foreslå noe – et eller annet! Svaret mitt er at dette slett ikke bør bli politikk. Gjennom skolen kan vi selvfølgelig gi barn og unge verktøy til refleksjon og kritisk sans. Derimot kan vi ikke kaste handlingsplaner og utredningsgrupper etter alle problemer som dukker opp. Vi må simpelthen ha tillitt til at folk flest er oppegående og anstendige.

Jeg har derfor ikke tenkt å ta til orde for en politisk handlingsplan. Jeg vil ta til orde for noe langt mindre progressivt, nemlig moralisering. Få ting er så lite moderne som moralisme, og få ting er så krampemoderne som holdningen at har du lyst, har du lov. Jeg kjøper ikke denne pakken. Det er ikke slik at alt du har lyst til å gjøre, er greit bare fordi det ikke er forbudt. Det er noe som heter ansvar, noe som heter anstendighet, noe som heter omtanke for andre mennesker. Vi bør si ifra hvis merkepresset blir for stort og materialismen for påtrengende.

Ikke vi som i «vi politikere», men vi som i du og jeg. Og hvis noen hevder at det eneste riktige er å kle opp spedbarnet i siste skrik fra Gant eller Burberry, ja så bør det være en borgerplikt å gi beskjed om at det er det reneste sludder. Moralister i alle trillegrupper, foren eder.

1 kommentar »