Rødgrønn evolusjon
2005:
“Dette er jo ikke vanskelig [å bekjempe fattigdommen], dette handler om politisk vilje.”
Kristin Halvorsen på TV2s folkemøte 24.8.2005.
Soria Moria:
”Vi vil avskaffe fattigdom ved å styrke de offentlige sikkerhetsnettene og ved å gi ledige mulighet til å komme tilbake til aktivt arbeid.”
Soria Moria-erklæringen fra 2005.
2013:
«Det må alltid være en ambisjon at vi ikke skal ha fattige barn i Norge, men vi ser at det er vanskelig og tungt. Og nettopp det gjør jo at det å tro at man kalle inn til et møte og sette sammen en enkel pakke for å løse dette, er ganske naivt.»
Stortingsrepresentant Marianne Marthinsen (Ap) (Dagsrevyen 19.2.2013).
Hvis klær kunne fortelle
Jeg hastet gjennom gangen mellom kontoret mitt og stortingsbygningen i dag tidlig. Men brått måtte jeg stoppe opp. Der hang utstillingen «Hvis klær kunne fortelle». Ordene er sterke nok, men klærne som henger der gjør det enda verre. Utstillingen viser frem klærne til barn som har blitt ofre for vold, blant annet Christoffer hvis mormor var på utstillingen i dag.
Å vise frem klærne til barn som er mishandlet og drept er et svært sterkt virkemiddel. Ja, det kan (og bør?) også problematiseres. Bidrar det til å bringe tragediene nærmere oss eller blir virkemidlene for sterke? Er det uproblematisk å stille ut klærne fra døde mennesker i en «vanlig» gang på Stortinget? Er det tilstrekkelig respekt for de døde?
De pårørende til barna har helt sikkert tenkt grundig gjennom disse spørsmålene. Og selv om vi andre kan gjøre oss våre tanker, er det de pårørende som i siste instans må få siste ord. De har nok veiet for og imot, men kommet til at problemstillingen — og det å gjøre noe — er viktigere. Er viktigst. Jeg har dyp respekt for de pårørende som velger å dele sine historier på denne måten. Vi vet at dette foregår. Like fullt er utstillingen en vekker.
Catch 22
Catch 22, boken av Joseph Heller, er blitt et begrep. I boken beskrives Catch 22 slik:
There was only one catch and that was Catch-22, which specified that a concern for one’s safety in the face of dangers that were real and immediate was the process of a rational mind. Orr was crazy and could be grounded. All he had to do was ask; and as soon as he did, he would no longer be crazy and would have to fly more missions. Orr would be crazy to fly more missions and sane if he didn’t, but if he were sane he had to fly them. If he flew them he was crazy and didn’t have to; but if he didn’t want to he was sane and had to. Yossarian was moved very deeply by the absolute simplicity of this clause of Catch-22 and let out a respectful whistle. (p. 56, ch. 5)
Nå har 8. mars-komiteen i Bergen adoptert sin egen versjon. I følge en sak i dagens BT fremgår det at Unge Venstres representant på allmøtet ble bedt om å «gå hjem å skamme seg» fordi de hadde foreslått en parole som sa nei til både menneskehandel og sexkjøploven. PR-ansvarlig i arbeidsutvalget beklager hendelsen og forklarer:
«Men vi kan ikke vedta paroler som strider mot vårt politiske fundament.
- Hva er det som utgjør deres politiske fundament?
- Det er parolene, svarer Bjørkly.»
Ja, da så.
Midlertidige stillinger er et springbrett
Faste stillinger er hovedregelen i arbeidslivet og slik skal det fortsatt være. Men kan midlertidige stillinger hjelpe folk til å få en første sjanse i arbeidslivet? Vanlig commonsense skulle tilsi det. Unge folk uten erfaring kan slite med å bli ansatt i konkurranse med andre. Mange arbeidsgivere våger ikke å ta sjansen. Særlig for små bedrifter kan en feilansettelse være fatal. Samtidig er det åpenbart at land som Spania, hvor det er kjempestrenge regler for fast ansatte, men svært lett å ansette midlertidig, skaper et todelt arbeidsmarked som ikke er spesielt bra.
Fra venstresiden høres det ofte at midlertidige ansettelser slett ikke hjelper noen inn i arbeidslivet. En (halvny) rapport fra SSB kan tyde på det motsatte:
«Midlertidige stillinger utgjør en liten, men viktig del av arbeidslivet i Norge. Omkring ti prosent av arbeidsstyrken
er til enhver tid i midlertidige stillinger. Vi bruker norske AKU data fra midten av 1990-tallet til midten av
2000-tallet og finner at midlertidige stillinger fungerer som et springbrett til faste stillinger. Særlig blant unge
og lavutdannede er denne effekten sterk. Siden andelen av midlertidige stillinger er relativt lav i Norge sammenlignet
med mange andre europeiske land og det er selvsagt uklart om vi kan generalisere disse resultatene
til en situasjon med mye høyere andel med midlertidige stillinger. Imidlertid kan vi si at slik det er i Norge i dag
fungerer denne delen av arbeidsmarket som en viktig del av et fleksibelt arbeidsmarked.»
OBS: Bruk forskning med måte.
Risikogenerasjonen
Tillater meg å viderebringe en observasjon jeg fikk på e-post fra en Herr Vidar Lunde:
Folk over 30 skulle vært døde! I følge dagens lovgivere og byråkrater skulle de av oss som var barn på 40, 50, 60 ja til og med tidlig på 70-tallet ikke overlevd.
Våre babysenger var malt med blybasert maling. Vi hadde ingen barnesikring på verken medisinflasker, dører eller skap. Og når vi syklet, hadde ingen av oss, på seg hjelm. Som barn kjørte vi i biler uten sikkerhetsbelte eller airbag. Og det å sitte bakpå et lasteplan en varm sommerdag, var alltid en spesiell nytelse. Vi drakk vann fra hageslangen og ikke fra flasker. Skrekk og gru! Vi spiste brød med smør på, drakk brus med sukker i, men ble aldri overvektig, fordi vi alltid var ute og lekte. Vi delte gjerne en brus mellom oss og drakk fra samme flaske uten at noen faktisk døde av det.
Vi brukte timer på å bygge Ola-kjerrer av skrap og ingenting. Raste av gårde nedover bakken, bare for å finne ut at vi hadde glemt å lage bremser. Etter noen turer ut i bushen lærte vi å løse problemet. Vi dro hjemmefra tidlig om morgenen for å leke hele dagen og var tilbake når gatelysene ble tent.
Ingen hadde mulighet til å få tak i oss i løpet av dagen. Ingen mobiltelefon. Utenkelig!!
Vi hadde ikke Playstations, Nintendo, X-Box, eller TV-spill. Ikke 99 kanaler på TV, ingen videofilmer, ikke surround lyd, mobiltelefoner, hjemme PC eller praterom på Internett. Vi hadde venner! Vi gikk ut og fant dem! Vi falt ned fra trær, skar oss, brakk bein og armer, slo ut tenner, men ingen ble saksøkt etter disse uhellene. Det var uhell. Ingen andre kunne beskyldes – unntatt oss. Husker du uhell? Vi sloss, ble gule og blå og lærte å komme over det. Vi fant på leker med pinner og tennisballer og spiste mark. Til tross for advarsler, var det ikke mange øynene som ramlet ut og ikke levde markene inni oss for alltid. Vi syklet eller gikk hjem til hverandre, banket på døra, gikk bare inn og blandet oss i samtalen. Noen elever var ikke så lure som andre, så de dumpet og måtte gå et år om igjen. Fryktelig!! Men de fleste kom seg frem i samfunnet. Denne generasjonen har fostret noen av mest risikovillige, mange av de beste problemløsere og investorer noensinne. De siste 50 år har vært en eksplosjon av nyskaping og nye ideer. Vi hadde frihet, begikk tabber, fikk suksess og ansvar og vi lærte å forholde oss til det alt sammen. Mange av oss er helt enige om at lovgivere og myndigheter i stadig større grad, regulerer våre liv.
Modellen i endring
Arbeiderpartiet varsler i dag at de vil revurdere den såkalte Brustadbua, reglene for søndagsåpne butikker som selv ikke Sylvia Brustad i sin tid var for. Men hun måtte ta kampen og støyten.
Det er bra at AP nå revurderer politikken sin, samtidig er det verdt å merke seg at det tok nesten femten år. På de femten årene har søndagsåpne butikker gått fra å være et fenomen i de store byene til å bli en selvfølge på mange både små og mellomstore steder.
Frem mot valget vil det bli mye snakk om den norske modellen. APs forslag i dag illustrerer en sentral del av modellen som de ofte ikke vil snakke om, nemlig dynamikken og endringen. Den norske modellen har overlevd fordi den hele tiden er blitt endret i pakt med tidens krav. Ofte har AP kommet tuslende etter. Det er en ærlig sak. Alle partier tilpasser seg et endret politisk landskap og samfunn (det ville for eksempel vært absurd om Høyre skulle fastholde sin motstand mot parlamentarismen fra 1884). Det pussige med AP er at partiet systematisk ser bort ifra liberaliseringene de siste tiårene, liberaliseringer som i dag virker selvfølgelige: Utvidede åpningstider, friere kredittpolitikk, åpning for private sykehus, nedsalg av statens eiendeler i store selskaper, reduksjon av overtidsbeskatningen etc. På alle disse områdene har AP spilt rollen som museumsvokter.
Poenget mitt er enkelt. Nettopp slike saker illustrerer at den norske modellen er skapt av flere partier og grupperinger, ikke av AP alene.
Scruton om den store bløffen
Jeg er ganske så glad i den engelske filosofen Roger Scruton. I fjor sommer var jeg til og med så heldig å få møte ham og spise tea and crumpets på hans lille gård i England. Scruton er en klassisk konservativ og en av tenkerne som er inkludert i antologien Konservatisme som jeg redigerte sammen med Henrik Syse. Der oversatte vi et utdrag fra hans berømte bok The Meaning of Conservatism.
Nå har Christian Skaug oversatt artikkelen Den store bløffen hos Document. Artikkelen er godt oversatt og absolutt verd å lese:
Høykulturen er samfunnets egenbevissthet. Den inneholder kunstverker, litteratur, filosofi og vitenskapelige arbeider som danner en felles referanseramme hos utdannede mennesker. Høykultur er ingen permanent erobring. Den vedvarer kun hvis den underbygges av sans for tradisjon og en bred tilslutning til de sosiale normene omkring den. Når disse tingene forsvinner, hvilket ikke er til å unngå, erstattes høykulturen av en falskhetens kultur.
PS: Les også min kronikk om Scruton i Aftenposten fra 2011.
Ulikhet i Kina
Kapitalismens største ulempe er den ujevne fordelingen av rikdom, skal Churchill ha sagt, men føyet til at sosialismens største fordel er den jevne fordelingen av rikdom.
Så enkel var nok verden, men det er ikke lenger slik at kommunistiske land fører en sosialistisk økonomisk politikk. Kina har forlengst godtatt at det ikke har noe å si hva slags farge katten har, så lenge den fanger mus (som Deng sa). Landet har løftet hundrevis av millioner ut av fattigdom. Samtidig øker ulikheten dramatisk. Det skaper grobunn for sosial uro og bekymrer også ledelsen i landet.
The Economist melder i tillegg at landet trolig underraporterer ulikheten. Pt. ligger bare Sør Afrika, Brasil og Nigeria foran det kommunistiske Kina.
Morgenbladet: Språkfeiden
Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Denne uken om språk, retorikk og politikk.
Språkfeiden
«A rose is a rose is a rose.» Men en «privatisering er konkurranse-utsetting er fritt brukervalg».
At språk skaper virkelighet, er et av disse postmodernistiske munnhellene man bør være varsom med. Men det er rimelig åpenbart at språket former vår forståelse av virkeligheten. Selv om «a rose is a rose is a rose», som Gertrude Stein skrev, er det i politikken like åpenbart at «privatisering er konkurranseutsetting er fritt brukervalg». I et valgår skjerpes kampen om begrepene.
Venstresiden vil hamre inn at høyresiden ønsker en privatisering av velferden. Jeg antar, siden dette er et av de retoriske paradenumrene på de kanter, at ordet privatisering slett ikke vekker positive assosiasjoner i de brede velgermasser. Vi nordmenn liker at staten tar ansvar, vi liker velferdsstaten vår, og privatisering leder tankene hen til profitt, grådighet og all annen vederstyggelighet som slett ikke hører hjemme på velferdsområdet.
Fra høyresiden vil man derimot få høre at «vi vil ha fritt brukervalg slik at de eldre får velge selv» eller at «vi vil ha et mangfold av tilbud». Frihet – retten til å bestemme selv – høres langt mer positivt ut. Vi nordmenn liker som sagt staten, men vi er skeptiske til formynderstaten, vi liker det ikke når politikerne blander seg for mye. Det er fortsatt en rest av den opprørske bondeånden i oss. Dessuten høres det fint ut at eldre mennesker skal behandles som de voksne, oppegående mennesker de faktisk er.
Det er vanskelig å være mot fritt brukervalg, lettere å være mot privatisering.
Hva er sannheten? Hva er den uhildede innfallsvinkelen, den som ikke er farget av politisk retorikk? Begge begrepene – privatisering og fritt brukervalg – har noe sant i seg. Begrepet privatisering ble oppfunnet av Toryene, det britiske, konservative partiet under Margaret Thatcher på 1980-tallet, for å beskrive deres program for å selge statlige bedrifter til private eiere. Siden det å la private bedrifter levere for eksempel eldreomsorg, til en viss grad innebærer at private overtar deler av en offentlig oppgave, peker begrepet på noe relevant. Samtidig underslår bruken av privatisering noe helt vesentlig: Det offentlige vil fortsatt ha ansvar for finansieringen og kvaliteten på tjenesten. Ja, faktisk vil det offentlige ha ansvar for nesten alt, unntatt selve tjenesteproduksjonen. Å slippe til private firmaer i for eksempel hjemmetjenestene er noe helt annet enn å selge en statsbedrift til private aksjonærer.
Likeså beskriver fritt brukervalg en sentral del av virkeligheten. Hvis det åpnes for at private aktører kan levere hjemmetjenester på kommunens regning, vil de eldre selv kunne velge mellom forskjellige leverandører – og de vil kunne velge bort leverandører som de ikke liker. Men fritt brukervalg toner ned metoden for å oppnå dette. Alt fokus er på å flytte makten fra byråkratiet til den enkelte, intet nevnes om metoden for å oppnå dette. Rent retorisk er det private innslaget i fritt brukervalg den enkelte borger, ikke de private bedriftene.
Det er flust med slike eksempler i politikken. Pensjonsreformen er enten en modernisering eller et velferdskutt. Ikke-offentlige skoler er enten friskoler eller privatskoler. Å redusere skattenivået er enten skattelette eller velferdskutt. Nav-brukere er enten syke eller navere, og så videre.
Men det betyr ikke at alt flyter. I de aller fleste tilfeller vil det være mulig å beskrive relativt presist og nøytralt hva de forskjellige partiene foreslår – og forklare hvorfor. For eksempel er konkurranseutsetting mer nøytralt enn både privatisering og fritt brukervalg for å beskrive det åpne, offentlige tjenestetilbud for private bedrifter gjennom jevnlige anbudsrunder. Sett fra en politikers ståsted er valget enklere. Hva skal stå på banneret i landsmøtesalen: «Vi må åpne offentlige tjenestetilbud for private leverandører gjennom jevnlige anbudsrunder!» eller «Fritt brukervalg!»? Det er, som amerikanerne sier, en no-brainer.
Sladder og vås
Det er nesten litt parodisk. Anniken Huitfeldt oppfordrer folk til å tipse NAV dersom de mistenker trygdesvindel. Følgende utveksling står i VG Nett (min utheving):
Huitfeldt: (…) Mange forteller meg historier om folk de kjenner som lurer systemet. Da svarer jeg alltid: Si fra! sier Huitfeldt.
VG: Sladre på naboen, rett og slett?
Huitfeldt: Nei, det er nettopp den ordbruken jeg vil bort fra. Ordet «sladre» stempler den som sier fra. I annen økonomisk kriminalitet snakker man om å varsle. Og trygdesnylting er ingen privatsak, det er økonomisk kriminalitet. Å si fra er ikke å sladre, men å varsle, sier Huitfeldt engasjert.
Og hvordan blir oppslaget i VG? Jo:
La meg gjenta Huitfeldts argumenter: Å sladre betyr å tyste, å varsle om noe en egentlig ikke burde varsle om. Det er en måte å stemple den som sier fra på. Implisitt i VGs vinkling ligger derfor at trygdesvindel egentlig ikke er så farlig, det er smålig å varsle om det. Men trygdesvindel er kriminelt, det underminerer både velferdsordningene våre og tilliten mellom folk. Vil VG også kalle det å varsle om lommetyveri eller hvitsnippkriminalitet for «sladder»?