Abonner via RSS eller E-post

Høyblokka — bindeleddet

Publisert den 26.05.2014 i Artikler, Blogg

Høyblokka blir stående. Både økonomer og kritikere av moderne arkitektur vil bli misfornøyde.

Som så mange andre, har jeg mine meninger om arkitektur og byplanlegging. Jeg har ingen faglig bakgrunn for mine meninger, men litt kan man jo tillate seg selv om man ikke er ekspert, men bare skal bo med byggene. Jeg er ikke blant de mest konservative eller klassisk orienterte, men også skeptisk til svært mye samtidsarkitektur, særlig fordi bymiljøene rundt sjelden får det livet man forestiller seg (eller seg på tegningene).

Høyblokka er hjertet i regjeringskvartalet. Det er noe verdig med bygget i all sin høye renskårenhet, men samtidig har funksjonalismen/modernismen aldri vært den stilen som har appellert mest til folk utenfor arkitektmiljøene. Hvorfor bør da Høyblokka bli? Det er både lite økonomisk, og et bygg svært mange mener er lite pent.

Jeg har i hovedsak lent meg på en begrunnelse, og unnlatt å vurdere byggets kvaliteter eller manglende sådanne: Høyblokka vil bli bindeleddet mellom det som var og det som kommer. Et nytt regjeringskvartal må ta med seg noe av det som ble angrepet. Høyblokka er symbolet på statsadministrasjonen. Å rive den ville være å forsøke å kutte båndene til fortiden.

Benytter for øvrig anledningen til å anbefale En sort bok om arkitektur. Artig og interessant!

 

1 kommentar »

Morgenbladet: Shalom, Israel

Publisert den 19.05.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Shalom, Israel

Israel er et av de få landene vi ennå kan være for eller mot.

Da Shimon Peres sist søndag steg opp for å tale til forsamlingen i synagogen i Oslo, gikk det et historiens sus i lokalet. Ikke fordi det var første israelske statsbesøk noensinne, ikke fordi vi i år feirer en grunnlov som også inneholdt vår skammelige jødeparagraf, men på grunn av Peres selv.

Den nitti år gamle presidenten legemliggjør Israels historie. Dets ekstatiske øyeblikk, dype og mørke daler, kriser og håp. Fra Israels opprettelse i 1948, krigen mot og utdrivelsen av palestinerne (al-Nakba – katastrofen – som palestinerne kaller det, ble markert denne uken), kampene mot de arabiske nabolandene, seirene, undertrykkelsen, intifadaene, bombetruslene og fredshåpet som ble tent og så slukket med en kule – Shimon Peres var der.

Han ble hilst som tidligere fredsprisvinner, en som vekker minner om Oslo-prosessen. Men han ble også møtt av demonstrasjoner. I spissen for en av dem sto AUF-leder Eskil Pedersen. Det er en historisk ironi at den unge sosialdemokraten protesterer mot den gamle sosialdemokratiske kjempen som hadde David Ben-Gurion som sin mentor.

Det er paradoksalt, for utenfor den kristne grasroten har vel Israel knapt hatt en bedre venn i Norge enn Arbeiderpartiet. De beundret de jødiske sosialistenes kamp for å bygge en bedre verden midt i ørkenlandskapet. Vennskapet var sterkt.

I dag er det i beste fall lunkent. Den siste varmen ble kanskje brukt nettopp på avtalen i Oslo. Israels arbeiderparti er for lengst blitt en skygge av seg selv. Deres siste høydepunkt var da freden syntes oppnåelig, men da det håpet ble slukket, snudde folket seg mot høyrepartiet og erke­fienden Likud. Shimon Peres var der. Og ble værende.

Også for demonstrantene var det Israel mer enn Peres de demonstrerte mot. Hvorfor skulle de ellers samle seg mot en av de mennene som faktisk har talt fredens sak, og kommet så nær å oppnå den? En fredsdue har Peres aldri vært, men det er en luksus nesten ingen unner seg i et land som Israel.

Hvorfor vekker Israel så sterke følelser? Det er et av få land vi kan være for eller mot, et land man kan legge sine verdier i enten i positiv eller negativ forstand. Det er ikke mange slike land igjen etter Sovjetunionen og apartheidtidens Sør-Afrika. Jeg kommer bare på USA i samme kategori.

Vi kan være kritiske til regimer, som Putins i Russland, men det gir liten mening å være mot Russland. På samme måte gir det liten mening å være for Japan, Brasil eller Kamerun annet enn i fotball-VM. Israel kan man være for. Fordi Gud mener det, fordi de er som oss, fordi de har et demokrati eller fordi de er en spydspiss for vesten i Midtøsten.

Eller mot. Fordi landet er et brohode for imperialisme, fordi det er jødisk, fordi det er en undertrykker eller fordi det er en spydspiss for vesten i Midtøsten. Mot, slik man er mot en ide eller et parti. Det kan være gode eller dårlige grunner, det er ikke poenget her.

Jeg har lenge irritert meg over dette, en snusfornuftig irritasjon over av vi ikke kan diskutere nøkternt uten de sterke følelsene. Men da jeg så den nittiårige kroppen til Peres gå sakte opp mot talerstolen i Oslos synagoge, og tenkte på hans historie, jødenes historie og Israels historie, da forsto jeg at det kanskje aldri blir mulig.

Slik vi aldri vil kunne snakke om Jerusalem bare som en by. Det er israelernes velsignelse og tragedie, og den syntes jeg å se også i Shimon Peres.

Legg igjen din kommentar »

Heia Kongen

Publisert den 05.05.2014 i Blogg

Det er sunt, rett og rimelig at vi diskuterer styreformen vår her i landet. Det er heller ingen overraskelse av det finnes republikanere i alle partier, også i Høyre og Fremskrittspartiet, som DN i dag «avslører». Per Sandbergs uttalelser om kronprinsparet får stå for hans egen regning. Det grunnleggende argumentet hans mot monarkiet derimot, det er verdt å diskutere. En stats leder må være valgt, sier Sandberg.

Nils August Andresen og undertegnede tok i en kronikk for halvannet år siden opp nettopp denne typen argument til debatt: Et prinsipielt forsvar for monarkiet.

Legg igjen din kommentar »

Klassekampen: Orwells England

Publisert den 28.04.2014 i Artikler, Blogg

Lørdag hadde jeg en lengre kronikk om George Orwell i Klassekampen. Den er dessverre ikke på nett. Dette er den litt lengre og uredigerte versjonen.

Orwells England

Det er ikke det at George Orwell ikke var sosialist. Han var bare så mye, mye mer.        

Av Torbjørn Røe Isaksen

”Endelig tror jeg på sosialismen, noe jeg aldri gjorde før”, skrev i George Orwell under den spanske borgerkrigen i juni 1937. Orwell tilhørte venstresiden, men hans bøker og essays appellerer langt bredere fordi hans ideologiske tilfang er langt bredere. Her finnes dype innsikter som, av mangel på bedre uttrykk, må kunne kalles både liberale og konservative.

Eric Blair døde i 1950. Under pseudonymet George Orwell produserte han et forfatterskap som med jevne mellomrom fremheves som et av de fremste innen det engelske språkområdet. Det er forståelig at Mimir Kristjansson i Bokmagasinet 12. april vil fremheve at Orwell den antitotalitære faktisk var sosialist. Problemet er at han ender med en mer blodfattig og blekere forfatter enn virkelighetens Orwell. Kristjanssons artikkel blir paradoksalt nok en hyllest som gjør objektet mindre interessant enn han egentlig var. Det er som å hevde at det som gjør avdøde Christopher Hitchens leseverdig er at han forble på venstresiden.

Anti-totalitær

Kristjansson deltar i en kamp som mange andre har tatt del i. Det er absurd – i det minste pussig all den tid mannen har vært død i over femti år — å hevde at Orwell i dag ville støttet de neokonservative eller bekjent seg til liberalismen. Like galt blir det å se bort fra Orwells politiske holdninger. Han var på venstresiden, inntil det siste. Særlig i den økonomiske politikken var han på 30-tallet radikal, og han var overbevist om at fascismen bare kunne bekjempes gjennom sosialisme. Men Orwell var så mye, mye mer, og nettopp i dette er det hans brede appell ligger. Venstresiden bør så absolutt lese ham, Gud vet at Orwell er langt mer innsiktsfull enn mange andre på den kanten. Men ”ta ham tilbake”? Nei, ikke søren. Orwell tilhører oss alle.

Leseren får tilgi at denne artikkelen ikke viser frem George Orwell i hele sin imponerende velde. Jeg har konsentrert meg om å balansere inntrykket, og å peke på noen temaer i Orwells forfatterskap som Kristjansson har sett bort ifra eller oversett.

Mange har gjort et stort poeng av at Orwell før han dro til Spania, kalte seg en ”tory anarchist”, en motsigelse all den tid toryisme står for tradisjon, kirke, og nedarvede normer, mens anarkisme snarere står for det motsatte. Orwell ble radikalisert av borgerkrigen i Spania som samtidig bekreftet hans skepsis til sovjetkommunismen. Kristjansson bruker dette som utgangspunkt for å male Orwell som en anti-totalitær tenker som mener problemet ikke er ”revolusjonens ideer, men at de blir revidert (…)” slik at selv den grunnleggende likheten mellom dyrene på Animal Farm til blir forlatt. At Orwell gjennom hele livet stod på en grunnmur av frihet og likhet, er riktig, men å redusere ham til en slags revolusjonær puritaner som først og fremst anklaget Stalin for å ”svikte saka” er lite overbevisende. Da har man også gått glipp av noe av hovedpoenget i boken: Problemet er ikke at Snøball (Troskij) taper maktkampen mot Napoleon (Stalin), men at revolusjonens dynamikk leder til at de mest hensynsløse får makten.

Flere Orwell

Det er én Eric Blair, men finnes det én George Orwell? Som forfatter er han mest kjent for romanene 1984 og nevnte Animal Farm, men det er i essayene og bokanmeldelsene at Orwell virkelig kommer til sin rett. Og det er her vi finner kjernen i hans tankegang, og essensen i hans utvikling. Orwell tenker nemlig – også over egne standpunkter. Han er revet av tvil og tvisyn, han finner storhet i det han er kritisk til og nedrighet hos dem han egentlig burde føle seg knyttet til. Noen ganger virker han å mislike dem som kritiserer det han selv er kritisk til, men på galt grunnlag, mer enn det kritikkverdige selv. Han er ofte ambivalent, men uten å miste sin brodd.

Samtidig, på tross av alt dette, går det noen røde tråder gjennom hans forfatterskap:

Orwell er engelsk. Veldig engelsk.  Han kaller sitt hjemland ”det mest klassepregede landet under solen (…) et land av snobberi og privilegier som styres av de gamle og tåpelige” (s. 303). Men så, i neste setning, antitesen: ”Men i hver beregning av det [landet] må man ta høyde for dets følelsesmessige enhet, tendensen i nær alle innbyggere til å føle seg like og handle sammen i øyeblikk med dyp krise”. Den som lurer på hvordan et lands kultur og nasjonale karakteristikker kan beskrives, kan lese Orwells beskrivelse av England i essayet ”The Lion and the Unicorn: Socialism and the English Genius” hvor han kommer nærmere å beskrive dette enn all verdens sosiologer og statistikere til sammen kunne klart.

Det er liten tvil om at Den annen verdenskrig forandret Orwell. Etter den spanske borgerkrigen hadde han blitt aktiv i et lite, radikalt arbeiderparti og slåss for fredssaken under parolen at kapitalisme og imperialisme ikke var annerledes enn borgerskapets fascisme på kontinentet. Så melder han seg ut av partiet, og starter noe som ikke kan kalles annet enn en kampanje mot den radikale venstreintelligentsiaen og pasifismen. Slik minner han kanskje om andre revolusjonære, som vår egen Nordahl Grieg, som under krigen oppdaget at jo, proletariatet hadde et fedreland. I ”My Country, Right og Left” forteller han hvordan han har en drøm dagen før Sovjetunionen og Tyskland undertegner en ikke-angrepspakt, og gjennom drømmen forstår han at han er ” a patriot at heart”. Krigen vekket patriotismen hos mange, men hos Orwell er det ikke en plutselig omvendelse. Det er fundament som ligger der hele tiden. Selv i sin bitende nekrolog over poeten og forfatteren Rudyard Kipling, som han kaller både vulgær og anklager (med rette!) for å ukritisk hylle den engelske imperialismen, avslutter han med et visst vemod med et ønske om å komme med en slags hyllest til ”historiefortelleren som var så viktig for meg i min barndom”.

Hva er det Orwell finner i den engelske patriotismen? Hva er det de venstreintellektuelle radikalerne ikke har forstått, ikke vil forstå? Det illustreres godt av tre artikler. Foruten den nevnte ”My Country, Right or Left”, en bokanmeldelse av Malcolm Muggeridges (for øvrig en venstreintellektuell som senere ble en ivrig anti-kommunist og konverterte til kristendommen) The Thirties, og en bitende artikkel om H.G. Wells, ”Wells, Hitler and the World state”.  I førstnevnte skriver Orwell om hvordan han fortsatt føler det som en form for blasfemi å ikke reise seg under God save the King: ”That is childish, of course, but I would sooner have had that kind of upbringing than be like the left-wing intellectuals who are so “englightened” that they cannot understand the most ordinary emotions.” Han sammenligner den kommunistiske kampgløden med nettopp patriotismen. I sin kritikk av Wells er han enda mer bitende: ”What has kept England on its feet during the past year?” Svaret er primært ”the atavistic emotion of patriotism”, som ”the last twenty years the main object of English left-wing intellectuals has been to break this feeling down, and if they had succeeded, we might be watching the SS men patrolling the London streets at this moment.” Som han skriver i ”My Country”: «It is all very well to be «advanced» and «enlightened», to snigger at Colonel Blimp and proclaim your emancipation from all traditional loyalties, but a time comes when the sand of the desert is sodden red and what have I done for thee, England, my England? As I was brought up in this tradition myself I can recognize it under strange disguises, and also sympathize with it, for even at its stupidest and most sentimental it is a comelier thing than the shallow self-righteousness of the leftwing intelligentsia.»

Selv om dette sitatet også har en viss ambivalens, bruken av begrepet ”what have I done for thee, England, my England” avslører noe av tvisynet som når han ikke reiser seg under kongesangen. Like fullt er budskapet utvetydig. Det kan kanskje sammenlignes med den indiske kommentatoren Khuswant Singh som stadig beskrev hjemlandet som et møkkaland (a dung heep), men understreket at ”det er mitt møkkaland”.

Ingenting av dette gjør Orwell til en konservativ, selv om jeg vil argumentere for at det er en konservativ innsikt. Han blir ikke mindre sosialistisk, men mer noe annet. Det han reagerer på med de venstreintellektuelle, igjen og igjen, er ikke deres likhetsidealer, men deres blodfattige menneskesyn, deres flukt fra virkeligheten og inn i teoriens verden. De venstreintellektuelles kliniske, rasjonalistiske, velplanlagte, organiserte, teknokratiske og naive menneskesyn hvor det bare er plass til fornuft og veloverveide antagelser, og hvor frykt, ære, troskap og patriotisme er borte. Ikke bare følelser de ikke kan forstå, men som de forakter og aktivt motarbeider. Det er ikke, som i Kristjanssons essay, en parentes eller vag antydning når hesten Molly ikke får bære sløyfe eller andre menneskelige pyntegjenstander. Det er etter min mening Orwells pièce de résistance. Jeg forstår at ikke alle er enige, men å ignorere denne delen av Orwell gjør ham til en pappfigur. Bare slik kan man forstå hvorfor Orwell hevder at den unge kommunisten som døde i Spania var ”public school to the core” (privatskole helt inn i kjernen).

Heller ikke dette er en kritikk av sosialismen som sådan, like lite som kritikken av det totalitære er det. Men det er en kritikk av en type sosialisme og en type menneskesyn. Med et forslitt uttrykk fra vår egen tid, kan vi kanskje si at Orwell kritiserte den overdrevne politiske korrektheten.

Dagens venstreside bør lese George Orwell, slik også høyresiden, upolitiske, apolitiske, kristne og hedninger bør gjøre det. Fordi Orwell peker på noen sentrale svakheter ved den radikale sosialismen, ikke bare i dens totalitære utgave, men også i dens menneskevennlige, milde utgave. Allikevel er dette bare en liten del av gleden ved å lese ham. Språket, spissformuleringene, undringene og de spisse konklusjonene, ambivalensen og aktivismen, og – ikke minst – den type innsikten i hva som driver mennesket, i de følelser og krefter som alltid hviler under overflaten.

Orwell stod nok til venstre, men han tilhører ingen. Som de fleste store tenkere, vrir han seg unna akkurat når du tror du har ham.

Alle sitater er hentet fra George Orwells samlede essays fra Everyman’s Library Classics & Contemporary Classics.

Legg igjen din kommentar »

Den skotske opplysningen

Publisert den 25.04.2014 i Blogg

NRK har samlet en rekke svært gode historiske dokumentarer på sine hjemmesider. Her er dokumentarer om det norske Stortinget, den kronglete veien til grunnlov i 1814 — i skyggen av Napoleonskrigene i Europa, og om de åndelige strømningene i Europa fra slutten av 1700-tallet. Blant opplysningsfilosofene er det franskmannen Diderot som dras frem. Diderot var en radikal samfunnskritiker, i opposisjon til datidens eneveldige monarki og den katolske kirkens makt. Det er ofte nettopp franskmennene som dras frem når opplysningstidens filosofer diskuteres. En mindre kjent strømning er opplysningen som på samme tid foregikk i Storbritannia, særlig i Skotland.

Den skotske opplysningen var, som den franske, fundert på en tro på fornuften, men unngikk samtidig (etter min mening) noen av den radikale franske opplysningens fallgruber. Kanskje ikke helt rettferdig har den franske opplysningen ofte blitt koblet til den franske revolusjonen, og en tanke om at samfunnet måtte bygges på nytt av basert på fornuften. Den engelske og skotske opplysningen er mer moderat, trolig er en viktig årsak at de politiske forholdene i Storbritannia var annerledes enn i Frankrike. I sistnevnte land rådet det absolutte monarki, i Storbritannia hadde man siden Den ærerike revolusjonen i 1688 hatt et konstitusjonelt monarki og et (til datiden) sterkt parlament.

Konklusjonen?

Se dokumentarene  på NRK! De er stort sett fabelaktige. Men hvis du er interessert, les om den skotske opplysningen også (pluss noen engelskmenn og irer). Her finner du spennende tenkere som Adam Smith, Adam Fergusson, David Hume og Edmund Burke — mange av de virkelig store navnene i liberalistisk og konservativ idétradisjon.

 

Legg igjen din kommentar »

Poker skal finde sted

Publisert den 10.04.2014 i Blogg

 I dag er Per Sandberg på det norske pokermesterskapet i Dublin, hvor de spillende må søke tilflukt fra norske reguleringer.

Jeg har en politisk hang-up, en sak jeg har kjempet for lenge, men ikke fått gjennomslag for i partiet. Det er poker. Nærmere bestemt pokerturneringer med pengepremier, som i dag er ulovlig.

Jeg har spilt poker kanskje to ganger i livet, og husker ikke gang reglene. Generelt hater jeg gambling, og jeg tilbrakte en gang tre dager i Las Vegas uten å prøve annet enn hamburgerne og et par enarmede banditter. Jeg liker verken Lotto eller noen av de mange spillnettsidene (utenlandske) som popper opp, på tross av norske reguleringer. Mao.: Det handler lite om meg selv og mine egne preferanser. Jeg forstår bare ikke hvorfor organisert poker, med moderat pengeinnsats, skal være forbudt.

Det startet allerede da jeg var leder i Unge Høyre, og jeg ble styrket i mitt syn av politiaksjoner som denne. Jeg er ingen laissez-faire-liberalist som sier fri gambling for alle penga, kjør på og slipp fri alt; men jeg klarer bare ikke å forstå hvorfor organiserte pokerturneringer skal være forbudt. Fordi det er knyttet til kriminalitet? Ja, i hvert fall når det er forbudt. Fordi folk blir avhengige? Kanskje noen, men det er vel neppe de organiserte turneringene som er verst, eller poker som spill. Fordi poker bare handler om flaks, altså er ren gambling? Vel, jeg sier som Mike McDermott i filmen Rounders:

Why do you think the same five guys make it to the final table of the World Series of Poker EVERY YEAR? What, are they the luckiest guys in Las Vegas?

 

1 kommentar »

Straff som straff

Publisert den 03.04.2014 i Blogg

AUF-leder Eskil Pedersen sier noe interessant i dagens Aftenposten (ikke på nett foreløpig). Han snakker om drapsmannen fra 22. juli og straffen han soner, og så blir han spurt om hvorvidt morderen bør rehabiliteres og vende tilbake til samfunnet. Straff må også være straff, sier Pedersen. Altså, straffen må bygge på noe mer enn bare rehabilitering og samfunnets behov for beskyttelse.

Dette prinsippet, som av og til kalles retribusjonsprinsippet, ble godt beskrevet i en artikkel i Minerva mange år før 22. juli.

Straff som straff står i kontrast til ideologien som har preget norsk straffepolitikk.

«De aller forferdeligste handlinger er de minst egnede til å bli møtt med straff. Forholdet mellom det redselsfulle som er skjedd, og svaret i form av straff av gjerningspersonene, kan aldri bli riktig. Og det blir galere og galere jo verre handlingene har vært», skrev Nils Christie i Aftenposten 13.02.07

Jurist Morten Kinander tar opp problemstillingen i artikkelen «Vi har glemt hvorfor vi straffer» og siterer der Johs Andenæs: «I nordisk strafferettsvitenskap spiller gjengjeldelsesteorier ingen praktisk rolle.»

Vi ser dette i Forskrift om gjennomføring av særreaksjonen forvaring § 2, hvor det står: «Gjennomføring av forvaring skal ivareta samfunnets behov for sikkerhet mot ny alvorlig kriminalitet fra den forvaringsdømtes side. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal den forvaringsdømte gis mulighet for å endre sin adferd og tilpasse seg et liv i frihet.»

Enda tydeligere ble det formulert da Justisdepartementet i 2004 presenterte endringer i straffeloven for Stortinget (min utheving):

«[…] hensynet til rettferdighet og humanitet taler mot å påføre mennesker et onde uten at det har noen nytteverdi for samfunnet. Departementet legger til grunn at straffens formål etter dette må være å styre atferd i fremtiden, og herigjennom å bidra til et samfunn og en sameksistens som en ut fra gjeldende verdiprioriteringer anser som ønskelig.»

Prinsipielt er det vanskelig å argumentere seg bort fra at en slik grunninnstilling også må innebære at dersom gjerningsmannen har endret sin adferd og gjentagelsesfaren er borte, er det heller ingen grunn til å holde vedkommende bak lås og slå, uansett hvor uhyrlige handlingene har vært.

Det motsatte perspektivet – gjengjeldelsesteori eller retributivisme – har vært regnet som gammeldags, uvitenskapelig, populistisk og lettvint. Men det er ikke enklere å ta som utgangspunkt at en straff også er en måte å plassere moralsk ansvar på, at en gal handling får konsekvenser som bare kan begrunnes med handlingens krenkelse av andre mennesker, ikke av hensyn til eksterne faktorer. Som Kinander skriver, handler det om å ta en person «på alvor ved å si at han fortjener sin straff».

I rettssaken mot Anders Behring Breivik 22. juli møtte kanskje prevensjonsteorien sin yttergrense. I dommen berørte Wenche Elizabeth Arntzen nettopp kjernepunktet ansvar. (min utheving):

«I forarbeidene til den nye straffeloven av 2005 står det riktig nok at gjengjeldelse ikke kan være straffens formål […] Retten mener likevel at de subjektive vilkårene for straff, som knytter ansvar til skyld og skyldevne, viser at strafferetten ikke utelukkende bygger på nyttehensyn som prevensjon og renovasjon. Lovgivers utgangspunkt om at ‘alle skal kunne stilles til ansvar for sine handlinger’ […] synes å bygge på en bredere tilnærming til straffens formål.»

Et slikt resonnement betyr selvfølgelig ikke i seg selv at det bør være anledning til å idømme livstidsstraff, men det åpner for en annen og bredere debatt enn vi har hatt til nå. For hittil har norsk strafferett hatt allmennprevensjonen som sitt sentrale utgangspunkt. Og som Arntzen så klart viser: Den holder ikke for de verste forbrytelsene.

(denne bloggen er basert på en kommentar jeg skrev i Morgenbladet om temaet)

1 kommentar »

Morgenbladet: Skikkelig gammel

Publisert den 24.03.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen kan leses her.

Skikkelig gammel
Alt med måte. Også opprør.

Den yngre generasjonen er mer konservativ enn sine foreldre, hevder forfatter og feminist Marta Breen i boken Født feminist.

Jeg har lenge ment det samme. Breen beskriver en foreldregenerasjon som ignorerte tidsklemma, arrangerte politiske møter, deltok, kjempet og skilte seg. Dagens yngre generasjon er mer konservative, romantiske og positive til kjernefamilien.

Selv om den store vekkelsen hjemsøkte vårt land på 1970-tallet, lot det store flertallet seg aldri frelse. Folk flest er nesten alltid mer konservative enn radikalerne. De fleste røyket aldri hasj i Slottsparken, eller hyllet Mao, gikk i tog mot atomvåpen eller (for den saks skyld) så Sex Pistols spille på Pingvin Club i Oslo.

De gikk på jobben, laget middag, giftet seg – og skilte seg av og til – passet barna og bakte en kake i ny og ne. Folk flest var aldri på Woodstock eller Kalvøya. Men det er ofte mindretallet som definerer en generasjon, de som fanger den såkalte tidsånden: Den tapte generasjon i mellomkrigstiden, beatkulturen, sekstiåtterne, punkerne, jappene eller nevermind …

Tidsånden. Begrepet er inspirert av Hegel, men brukes av og til synonymt med trender og fads, som engelskmennene sier. Da mister man lett det store bildet.

Ja, det er brudd, men det er også kontinuitet. Slekt følger slekters gang. De store institusjonene forblir, de endres – i noen tilfeller blir de forsøkt ramponert – men de er sterkere enn de mest pessimistiske kulturkritikerne tror. Og mer robuste enn de fleste kulturradikale tror.

Hvis generasjonen på 30 pluss er mer konservativ enn sine foreldre, og ungdomsgenerasjonen er streitere enn på lenge (alkoholkonsumet går ned, de vil ha gode karakterer og gode jobber) kan man selvfølgelig akke seg over ytterpunktene: De som bare vil bake cupcakes, pleie kroppen og la seg forsørge av andre. De er som ml-erne: ytterpunkter.

Alt i alt er det godt nytt at yngre er mer konservative: at de ikke skiller seg over en lav sko, men forsøker å etablere solide familieliv, at de er opptatt av å få en jobb, ikke bare av å realisere seg selv, at de ikke snur ryggen til enhver tradisjon og institusjon av refleks. At de er mindre mottagelige for utopiske drømmerier. At de er mer jordnære, rett og slett. Det er ikke en trussel mot de gode tingene som er oppnådd, men en korreksjon av ikonoklastiske, kramperadikale, gjør-som-du-vil-uten-konsekvenser-verdier.

Velkommen hjem, sier jeg.

Min eneste bekymring kunne vært at en streitere generasjon vil være mindre kreativ, mindre kunstnerisk utfordrende. For samfunnet trenger sine opprørere, sin rock‘n‘roll.

Men slik det aristokratiske England hadde sin Lord Byron, 1950-tallet sine beatpoeter, 1960-tallet sin rock og 1990-tallet sin hip hop, slik vil rebellene fortsette å komme, men i passende doser.

Slik bør det også være. Alt med måte. Også opprør. Tross alt er det ikke «better to burn out than to fade away» for de fleste av oss, vi vil ikke «fuck the police», men ha dem til å etterforske innbruddet på hytta, og når «staten&kapitalet (…) sitter i samma båt» kaller vi det Den norske modellen.

«I hope I die before I get old» ble liksom kampropet for min foreldregenerasjons tidsånd. Jeg håper jeg blir skikkelig gammel.

 

Legg igjen din kommentar »

Udannet uten utdannelse?

Publisert den 20.03.2014 i Blogg

Klassekampen har i dag en vittig og ikke rent lite polemisk sak om den nye tenketanken Agenda. Det viser seg at tenketanken krever høyere utdannelse i sine stillingsannonser, og dermed ville sentrale LO og Ap-topper som Gerd Kristiansen, Tor Arne Solbakken, Raymond Johansen og Dag Terje Andersen ikke være kvalifisert til en jobb der. Det er åpenbart en morsom sak, og ingen kan vel være i tvil om at en Raymond Johansen ville vært mer enn kvalifisert til å jobbe i Agenda. Det finnes mange som ham, både tale- og skriveføre mennesker med stor kapasitet, høy intelligens og god politisk innsikt. Men uten høyere utdannelse. Det er kanskje færre av de arbeiderintellektuelle i dag enn i arbeiderbevegelsens barndom, da utdanning i høyere grad ble avgjort av hvilket samfunnslag man kom fra, men det betyr ikke at de ikke finnes.

Samtidig stusser jeg litt ved resonnementet til f.eks. Leif Sande i Norsk Industri. «Det er ikke utdannelsen som er viktig, men hva som er inne i hodet til folk, sier den tidligere bilmekanikeren.» Han har jo åpenbart rett i det. Men ville han sagt det samme om en bilmekaniker? En snekker eller en rørlegger? At det ikke har noe å si om man har fagbrev, det avgjørende er hva man kan? Trolig ikke, og med god grunn. Fagbevegelsen har med rett slåss nettopp for at flest mulig skal få formalisere sin kompetanse, og ikke minst for at noen yrkestitler ikke skal kunne kastes runde og brukes av hvem som helst.

Det er selvfølgelig en avgjørende forskjell på å være snekker og akademiker, enn si ansatt i en tenketank. Men like mye som en snekker kan være god til å skrive om politikk, kan jo en akademiker være god til å snekre.

Det skjuler seg kanskje en uenighet her om hva Agenda skal være. Men HVIS (og jeg sier HVIS) Agenda skal være en akademisk anlagt tenketank, nært knyttet til universitetsmiljøene (i stedet for f.eks. en praktisk rettet, mer politisk jordnær tenketank med tette bånd til de problemstillingene fagbevegelsen er opptatt av), er det da unaturlig at de søker etter nettopp akademikere? Poenget mitt er enkelt: Akkurat som det å være snekker er et yrke og en utdannelse, er akademiker (i sine forskjellige varianter det) det. Å være akademiker er ikke bare å kunne skrive, eller en som leser mye. En akademiker skal ha lært seg noen bestemte ferdigheter, fått med seg noen analyseverktøy etc.

Jeg er enig med Sande i at det er lett å stirre seg blind på høyere utdannelse, og mange bedrifter burde kanskje være mer opptatt av erfaring og praksis. Men det er viktig at ikke dette poenget trekkes så langt at det virker som om høyere utdannelse ikke egentlig gir noen ferdigheter eller noe verdi. Det er nemlig en fordom på lik linje med dem som mener håndverkere ikke kan engasjere seg i intellektuelle debatter.

 

Legg igjen din kommentar »

Demokrati med pistol mot hodet?

Publisert den 17.03.2014 i Blogg

Ikke overraskende var det et overveldende flertall for at Krim skulle bli en del av Russland. Jan Arild Snoen har i Minerva noen interessante lenker. Det har nemlig blitt tatt opp målinger i området før.

Han skriver:

I mai 2013 tok International Republican Institute opp en meningsmåling på Krim, sammen med Gallup, med 1500 respondenter. Denne viser generelt positive holdninger til Russland, men på direkte spørsmål om Krims status (s. 17) svarer 53 prosent at Krim bør ha autonomi innenfor Ukraina, som i dag, mens bare 23 prosent vil slutte seg til Russland. Dette er ned fra 33 prosent i oktober 2011.

En måling for Razumkov Center i desember 2013 viste at 56 prosent av innbyggerne på Krim verken vil ha uavhengighet eller slutte seg til Russland.

En meningsmåling om sammenslåing av Ukraina og Russland har vært tatt opp jevnlig av Kyiv International Institute of Sociology de siste årene. Den viser heller en fallende oppslutning om dette i Ukraina. I den siste, som ble tatt opp fra 8.-18. februar, var det bare 12 prosent i Ukraina samlet som ønsket union, og 26 prosent i øst. Blant russisktalende var det 32 prosent. På Krim var det 41 prosent. Spørsmålet var vel og merke at hele Ukraina skulle forenes med Russland. Det ble ikke spurt eksplisitt om Krim. Antall respondenter lokalt blir lite når denne målingen brytes ned.

 

Legg igjen din kommentar »