Abonner via RSS eller E-post

Da draumen gikk i svart

Publisert den 11.12.2013 i Blogg

I høst er det ti år siden Johnny Cash døde, skriver Bjørn Hatterud i en leseverdig artikkel hos Minerva. Han går gjennom karrieren til «the man in black» og forsøker også å si noe om hvorfor Cash fikk et comeback på 90-tallet.

Jeg er ingen stor Cash-fan (dvs. jeg har en samleplate og that’s it), men jeg benytter anledningen til å promotere en undervurdert film. Mange har sett Walk the Line, filmen om Cash` vekst og fall — og comeback. Noen år senere kom den vittige parodien Walk Hard med John C. Riley. Høydepunktet er når rollefiguren får et comeback fordi han blir samplet av en rapper. Musikkvideoen — som ikke egner seg for barn — er en herlig parodi på den gjennomseksualiserte hip hopen, og på sampling som fenomen. Navnet på artisten — Lil` Nutzzak — sier det meste.

Legg igjen din kommentar »

Aftenposten: Tillit uten tillitspolitikk

Publisert den 10.12.2013 i Blogg

Tillit uten tillitspolitikk. Venstresidens hang til detaljstyring og regulering står for en mistillitspolitikk.

Det er riktig at mennesker i de nordiske landene har høy tillit – både til myndighetene og til hverandre. Skulle ikke det tilsi at vi fra politikernes side kunne føre nettopp tillitspolitikk?

Det var Høyres leder, Sjur Lindebrække, som lanserte begrepet tillitspolitikk. Lindebrække var opptatt av at Høyre skulle være et raust, sosial bevisst og liberalt parti. Men tillitspolitikk var ikke – som hos Bård Vegard Solhjell og venstresiden – primært en oppskrift på hva politikken skulle gjøre for å bygge tillit (selv om det også er svært viktig, for eksempel å styrke frivilligheten), men en holdning om at politikerne, politikken og staten burde vise innbyggerne tillit.

Nettopp fordi Norge er et land med høy tillit, burde politikken bygge på at mennesker får frihet til å ta ansvar for seg selv, sin familie, sine naboer og sitt nærmiljø.

Venstresidens hang til detaljstyring og regulering står for den motsatte politikken, en mistillitspolitikk hvor samfunnet må styres ovenfra gjennom dekreter fra staten.

Hva innebærer en slik tillitspolitikk i praksis? Her er tre prinsipper:

- Staten og politikerne bør ikke blande seg inn i oppgaver som andre kan løse like godt. Dersom lokalsamfunnet kan skjøtte en oppgave, bør de få tillit til å gjøre det. Å fjerne reguleringer og unødig byråkrati er å bygge opp under tillitspolitikk.

- Politikken bør bygge opp under frivilligheten og det sivile samfunn, ikke gjøre det til et underbruk av staten. Det sivile samfunn – organisasjoner, familier, lag og religiøse institusjoner – er verken marked eller stat. Å styrke det sivile samfunn innebærer at politikken må gi gode rammer for drift, men samtidig stole på at organisasjoner og institusjoner kan styre seg best selv.

- Statsmakten må være sterk, men begrenset. Staten har mange og viktige oppgaver, ikke bare politi og forsvar, men helsevesen, hjelp til de som ikke klarer seg selv og en skole som tar var på alle, uavhengig av bakgrunn. Samtidig innebærer tillitspolitikk som utgangspunkt at folk flest er ansvarlige og oppegående borgere, og at staten dermed ikke behøver å blande seg borti eller lage politikk av alt.

Forskjellen på høyresiden og venstresiden er ikke synet på hva tillit mellom mennesker er, men synet på hvordan politikken bør forholde seg til den tilliten som faktisk eksisterer.

For venstresiden innebærer tillit et mandat til økt politisk styring, mens for høyresiden innebærer et samfunn med høy tillit nettopp at politikken bør ha som utgangspunkt at samfunnet bygges nedenfra.

Den sosiale tilliten er robust i Norge, men tillitspolitikken har skrinnere kår.

Dette innlegget har også stått på trykk i Aftenposten.

1 kommentar »

Morgenbladet: Moralister i alle trillegrupper, foren eder

Publisert den 02.12.2013 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Moralister i alle trillegrupper, foren eder

Rundt om i Norge trilles det spedbarn iført Boss-bodyer, DKNY-smekker og babysko fra Christian Louboutin, skal vi tro de siste ukenes medieagurk om merkepress blant spedbarn, eller rettere sagt blant deres foreldre. Det er lett å ironisere over saken, og det hadde jeg også tenkt å gjøre. Så fant jeg ut at dette faktisk provoserer meg litt, uavhengig av om problemet er stort eller veldig lite. Ikke fordi jeg selv måtte tåle flere spydige kommentarer fra Levis-kledte kamerater på ungdomsskolen som mente Bosselini fra Cubus rett og slett ikke var særlig kult (jeg ga etter og maste på mamma til hun kjøpte en Levis-bukse på salg), men fordi saken sier noe om et dypereliggende problem. Vi lever, som Madonna minnet oss om, i en materialistisk verden, og det preger også vår vurdering av andre mennesker.

Jeg er ikke mot hverken merker eller merkeklær. Faktisk er merker i utgangspunktet bra. De gir større trygghet for forbrukerne og bedre kvalitet på masseprodukter. Jeg var aldri en av dem som sa «no logo» på 00-tallet. Snarere er jeg pro-logo.

Merkepress er noe annet. Det er en kollektiv variant av det den norsk-amerikanske sosiologen Thorstein Veblen kalte prangende forbruk, konsum som har til hensikt å vise velstand, ikke å være til nytte. De fleste vil føle en viss glede over et produkt som er dyrt og eksklusivt, og i et rikt land som Norge vil mange av oss ha mulighet til å shoppe statussymboler. Ikke noe automatisk galt med det, men alt med måte. Merkepress er prangende forbruk på steroider, og merkepress for spedbarn er så langt uti hampen at det nærmer seg parodien. Ingen ber folk om å slutte å kjøpe dyre ting dersom de har råd til det, men normal anstendighet tilsier at man ikke behøver å gni andres nese i egne forbruksvarer.

Merkepresset, og medieagurken de siste ukene, er et symptom på et større problem. Vi idoliserer forbruk, og vi identifiserer i stadig større grad suksess med materielle goder. Det er bra at vi beundrer suksess, enten det er i næringslivet eller kulturlivet, men å dyrke forbruk for forbrukets skyld er det motsatte av å beundre de egenskapene som gjør at noen mennesker lykkes. Det er hardt arbeid, kløkt og kreativitet som bør beundres, ikke penger.

Så vil noen selvfølgelig spørre: Hva har du som politiker tenkt å gjøre med dette? Alle forstår at vi hverken kan eller bør regulere hva foreldre kjøper av klær til sine barn. Men noe må vi da kunne gjøre? En handlingsplan, et undervisningsopplegg for skolen eller i det minste et utvalg til å se på saken og foreslå noe – et eller annet! Svaret mitt er at dette slett ikke bør bli politikk. Gjennom skolen kan vi selvfølgelig gi barn og unge verktøy til refleksjon og kritisk sans. Derimot kan vi ikke kaste handlingsplaner og utredningsgrupper etter alle problemer som dukker opp. Vi må simpelthen ha tillitt til at folk flest er oppegående og anstendige.

Jeg har derfor ikke tenkt å ta til orde for en politisk handlingsplan. Jeg vil ta til orde for noe langt mindre progressivt, nemlig moralisering. Få ting er så lite moderne som moralisme, og få ting er så krampemoderne som holdningen at har du lyst, har du lov. Jeg kjøper ikke denne pakken. Det er ikke slik at alt du har lyst til å gjøre, er greit bare fordi det ikke er forbudt. Det er noe som heter ansvar, noe som heter anstendighet, noe som heter omtanke for andre mennesker. Vi bør si ifra hvis merkepresset blir for stort og materialismen for påtrengende.

Ikke vi som i «vi politikere», men vi som i du og jeg. Og hvis noen hevder at det eneste riktige er å kle opp spedbarnet i siste skrik fra Gant eller Burberry, ja så bør det være en borgerplikt å gi beskjed om at det er det reneste sludder. Moralister i alle trillegrupper, foren eder.

1 kommentar »

Tillit har dype røtter

Publisert den 29.11.2013 i Blogg

De nordiske landene har høy sosial tillit. Det er mye som tyder på at tillitsnivået er et robust tegn ved våre samfunn, som ikke svinger i takt med for eksempel politiske flertall eller statsbudsjett, slik Bård Vegard Solhjell antydet tidligere denne uken. Det stemmer at land med svært store økonomiske forskjeller — der de rike barrikaderer seg bak høye gjerder og det store flertallet opplever økonomisk stagnasjon — gir dårlige kår for sosial tillit. Samtidig kan ikke tilliten folk imellom i Norge avleses av de årlige økonomiske statistikkene. Ved siden av inntektsforskjellene, som både er og vil forbli lave i Norge, er et minst like illustrerende bilde på den norske tilliten kulturen på våre arbeidsplasser. Som en ingeniør hjemme i Telemark fortalte meg: I Norge kan fagarbeidere ta beslutninger som man må opp på ledelsnivå for å ta i Tyskland.

Det er også mye som tyder på at det norske tillitsnivået har lange, historiske røtter. Det ble verken skapt av sosialdemokratiet eller borgerlige regjeringer. I følge en undersøkelse (Bergh og Björnskov 2011) var tillitsnivået blant nordmenn, svensker og dansker som hadde emigrert til USA like høyt som blant dem som ble igjen i Norge. Flere andre viktige forklaringstrekk ved høytillitssamfunnene i Norden ligger flere hundre år tilbake i tid – som homogenitet, sterk dugnads- og samvirkekultur, lav analfabetisme, en viktig konsekvens av reformasjonen, og en omfattende frivillig organisering (kan i stor grad også spores tilbake til religiøse bevegelser etter reformasjonen, før fagrørsle) (Stenius 2010, i Selle og Wollebæk).

Legg igjen din kommentar »

Sign o’ the times?

Publisert den 21.11.2013 i Blogg

Selfie er årets nyord. Jeg er statsråd for forskning, men må innrømme at jeg alltid har hatt sansen for store, sveipende samtidsdiagnoser (Der Untergang des Abendlandes) som mer baseres på intuisjon og analyse enn på empiri. Noen burde kanskje lage en samtidsdiagnose med utgangspunkt i årets nyord. Så får vi holde det opp mot fakta senere — er vi mer opptatt av oss selv enn før? Eller har vi bare lettere for å dele på grunn av sosiale medier?

Legg igjen din kommentar »

Et kristent land

Publisert den 18.11.2013 i Blogg

«If you will not have God (and He is a jealous God), you should pay your respects to Hitler or Stalin.»

Det skrev det amerkansk-engelske poeten T.S. Eliot. Eliot — modernistisk dikter og dypt konservativ kulturkritiker — så kristendommen som det avgjørende ankerfestet for vestlig kultur (du kan lese en innledning jeg har skrevet om Eliot her).

I kveld deltar jeg på et debattmøte i regi av tankesmien Skaperkraft. Blir Norge et mer kristent land med en ny regjering?, er spørsmålet. Det er et interessant spørsmål, men mitt svar i utgangspunktet er nei, og jeg lener meg delvis på et resonnement av nettopp Eliot. Han er sterkt motstander av å se på kristendommen som gunstig, samfunnsnyttig etc. Selvfølgelig har kristendommen en avgjørende rolle å spille i samfunnet, mener Eliot, men først og fremst må man godta at kristendommen er sannheten — den dreier seg om et eksistensielt valg for mennesket.

Med et slikt perspektiv blir det vanskelig å hevde at en ny regjering kan gjøre landet mer kristent. Få vil trolig ta i mot Jesus bare fordi Høyre og Frp er i regjering, og KrF er en del av flertallet.

Samtidig kan det hende den nye regjeringen er mer opptatt av kristendommens historiske rolle i Norge, men det er en litt annen sak.

 

 

 

Legg igjen din kommentar »

Vitenskapstrøbbel

Publisert den 15.11.2013 i Blogg

Det eminente (og til tider ganske vittige) tidsskriftet The Economist hadde for noen uker siden en stor artikkel om vitenskapelige publikasjoner. Problemet er rett og slett at svært mange vitenskapelige artikler har gale resultater. At noen har gale resultater, må vi forvente, men hele systemet er tiltet mot å publisere positive resultater raskt, mens det vies liten plass til forsøk som ikke har fått positive resultater, eller til artikler som plukker ned tidligere publisert forskning. Også systemet med fagfellevurdering har alvorlige mangler, mener artikkelen.

Interessant for alle som er opptatt av vitenskap. Les artikkelen her. Lederartikkelen kan du se her.

Legg igjen din kommentar »

Sjur Holsen: Den moderate rabulist

Publisert den 01.11.2013 i Artikler, Blogg

Min nekrolog for BTs politiske redaktør, Sjur Holsen.

Sjur Holsen: Den moderate rabulist

«De har bergensilden i Dem», skrev Bjørnstjerne Bjørnson en gang til den unge Carl Joachim Hambro.

Ved første øyekast var det lite som tydet på at den samme bergensilden brant i Sjur Holsen. Han hadde en aversjon mot provinsialisme, også bergensk; var mer sindig enn brautende (en konsekvens, kanskje, av de mange årene i diplomatiet) og opptatt av den grundige argumentasjon snarere enn den høytflyvende retorikk. Han var moderat, både i fremtoning og politisk over­bevisning.

Det siste understreket han flere ganger i en samtale med undertegnede som skal trykkes i neste utgave av tidsskriftet Minerva. I en paneldebatt om norsk presse og politisk ideologi på Litteraturhuset i Oslo for et par år siden, var Holsen ikke den som tok salen med storm, scoret billige poenger eller høstet ivrig og lidenskapelig applaus. Snarere var han kjølig resonnerende, og da applausen først kom, var den varm og langvarig.

Men han kunne spisse, han kunne stikke, og han var ikke redd for å vekke debatt. «Vi setter vår ære i å kritisere makt», sa han om BT, og kritikken rammet både høyre og venstre, posisjon og opposisjon.

Det var Trine Eilertsen som startet prosjektet med å gi Bergens Tidende en tydeligere profil på leder- og kommentarplass, og Sjur Holsen videreutviklet det på en måte som ga BT oppmerksomhet over hele landet. Det handlet ikke om å gjenoppfinne avisen, men om å ta den formålsparagrafen som allerede eksisterte alvorlig. Det var ingen grunn til at leder- og kommentarartiklene skulle være mindre gjennomarbeidete enn resten av avisen.

Sjur Holsen forsto at det å være borgerlig er noe mer enn å være markedsliberal.

BT var, ifølge formålsparagrafen, en borgerlig og liberal avis. Enten måtte paragrafen skrotes, eller så måtte den brukes, mente Holsen. Han hadde sett en undersøkelse som viste at forskjellene på lederplass mellom det gamle Arbeiderbladet, Dagsavisen, og den borgerlige tanten, Aftenposten, var nesten umerkelige. Han fant glede i at BT kom langt bedre ut.

Under Sjur Holsen ble BT noe Norge lenge har manglet: En avis med en konsekvent, selvstendig borgerlig profil på lederplass. Vi har våre markedsliberalistiske aviser som alltid vil ha mer marked og mindre stat, vi har de ansvarlige avisene som støtter status quo og advarer mot radikalisme til høyre og venstre, men BT ble noe mer. Det skyldtes ikke minst at Sjur Holsen forsto at det å være borgerlig er noe mer enn å være markedsliberal. Som han selv sa det, det å være borgerlig handler også om «ansvar, om hvordan du lever livet ditt som en samfunnsborger (…) som ikke bare skriker opp om rettigheter, men er like opptatt av plikter.»

Om det går en politisk tråd gjennom Sjur Holsens kommentarer, er det nettopp dette ansvaret: For seg selv, menneskene rundt og, ikke minst, for kommende generasjoner. Han ble frustrert over årets valgkamp hvor politikerne i verdens rikeste land kastet om seg med oljefinansierte løfter, men knapt nevnte utfordringene vi sender videre til kommende generasjoner.

Da han skapte debatt ved å hylle Høyres antydning om at man kanskje skulle se på egenandelene i helsevesenet, var det ikke hensynet til bedriftsøkonomiske prinsipper som lå til grunn, men hensynet til fremtidige generasjoners velferd. Å sende ubetalte regninger for dagens velferdsstat videre til neste generasjon, var antitesen til langsiktighet og ansvarlighet. Kommentaren var spiss, men analysen som lå i bunn var solid. Polemikken fikk aldri overskygge substansen.

Den moderate kommentatoren hadde, på tross av sitt sindige ytre, bergensilden i seg.

At slike kommentarer provoserte mange, er det liten tvil om. Det forteller kanskje mer om landet vårt enn om Holsen. Han var ingen thatcherist eller markedsfundamentalist, snarere en moderat, liberal-konservativ bergenser litt til høyre for sentrum. Han var ikke mot politikk eller styring, men var skeptisk til at politikken skulle ta for stor plass, og så med mistenksomhet på de som tror at mer politikk er bedre politikk, og dermed lett glir over i forsøk på sosial ingeniørkunst. Selv om sosialdemokratiet ikke er hva det en gang var, er slike ideer fortsatt fremmede for mange. Å være politisk moderat gjorde Sjur Holsen til rabulist.

Sjur Holsens bidrag til presse­norge var også et bidrag til det politiske Norge. Ingen kan spå om fremtiden, men det kan hende at de siste årene vil bli stående som en tid hvor sentrum-høyre gjenreiste seg som ideologisk kraft i samfunnsdebatten, ikke gjennom blind dogmatikk, men ved å dyrke frem en tenkende, diskuterende og resonnerende offentlighet. Liberale og konservative ideer har igjen fått en naturlig plass i en samfunns­debatt som lenge var dominert av mennesker med tilhørighet på venstresiden. Sjur Holsen har gitt sitt avgjørende bidrag til det. Den moderate kommentatoren hadde, på tross av sitt sindige ytre, bergensilden i seg.

Legg igjen din kommentar »

SV + Miljøpartiet = sant?

Publisert den 30.10.2013 i Blogg

For rundt femten år siden hadde Kristin Clemet et utspill hvor hun tok til orde for å slå sammen Høyre, Venstre og FRIdemokratene (de liberalistiske utbryterne fra Frp) til et parti. Det ville bli et stort, liberalt parti med noen konservative islett. Debatten etterpå var interessant, men selvfølgelig skjedde det ikke noe. Å slå sammen partier er vanskelig, og i Norge skjer det ytterst sjeldent. Frisinnede Venstre gikk i praksis inn i Høyre på 30-tallet en gang (om jeg ikke husker feil), Arbeiderpartiet fikk forent sine sosialdemokratiske og kommunistiske fløyer og Rødt er en sammenslåing av gamle AKP og Rød Valgallianse.

Sosialistisk Venstreparti er et resultat av politisk ekteskap. Da Sosialistisk Folkeparti ble dannet av den utenrikspolitiske opposisjonen i Ap, mens Sosialistisk Valgforbund samlet forskjellige grupperinger på venstresiden. Det var for eksempel grunnen til at NKPeren Reidar T. Larsen ble parlamentarisk leder i SV.

Bård Vegar Solhjell tenker nå i samme baner som Kristin Clemet en gang gjorde. Han mener SV og Miljøpartiet burde slås sammen. Erik Solheim har tidligere tenkt tilsvarende tanker. Utspillet møter mye motstand, men debatten er interessant. Solhjell er en gløgg fyr, og boken han skrev om norsk politikk er blant de absolutt bedre politiske bøkene fra de siste årene. Problemet er at Solhjell, så vidt jeg kan registrere, representerer et bestemt syn på SV: Solhjell er venstreliberal, inspirert av bla. Rawls og ser på miljøproblemene som vår tids største utfordring. Det er han nok ikke alene om, verken i SV eller andre steder, men han synes å glemme at SV også er et sosialistisk parti som fortsatt bærer sterkt preg av klasseanalyser, tilknytning til fagbevegelsen (eller et ønske om det) og stor vekt på fordelingspolitikk. Solhjell er også for en radikal fordelingspolitikk, men han har ingen sosialistiske analyseverktøy i kassen sin. Ikke dermed sagt at han er lenger til høyre, han har bare en annen ideologisk innfallsvinkel til politikken enn den klassisk sosialistiske — noe han for øvrig deler med Erik Solheim.

Debatten er som sagt interessant, men motkreftene er sterke. Det blir spennende å se om noen støtter Solhjell eller om han blir stående alene.

3 kommentarer »

Intervju med Greenspan

Publisert den 28.10.2013 i Blogg

Alan Greenspan ble ansett som en slags halvgud for markedsliberale amerikanere, så kom finanskrisen. Den amerikanske sentralbanksjefen gikk fra hero til zero, i følge Financial Times.

Intervjuet med Greenspan er verdt å lese!

1 kommentar »