Schizofreni er ikke farlig
Tor Espen Skeie (45) forteller i flere aviser i dag om sin frykt for å bli stemplet som farlig fordi han har samme diagnose som to fagkyndige har gitt morderen, paranoid schizofreni. Jeg forstår ham godt. Jeg er ikke psykiater, men jeg kjenner allikevel til sykdommen.
Da jeg var noen-og-tyve ble en av mine beste barndomsvenner plutselig syk. Eller, plutselig er kanskje ikke riktig ord. Det hadde sannsynligvis utviklet seg over lengre tid. Vi merket at han ble fjernere og ofte koblet ut. Av og til virket det som om han snakket til seg selv. Men han virket blid så vi reagerte ikke.
Selve sykdommen kom som et sjokk. Ingen i kameratgjengen kjente noen som hadde alvorlige psykiske lidelser. Min kamerat hadde sterke vrangforestillinger og en stadig sterkere følelse av å være forfulgt. Det må ha vært et mareritt for ham, men han var aldri aggressiv. Aldri. Snarere var hans store bekymring ofte at han indirekte hadde skadet venner eller at de som forfulgte ham skulle skade vennene. Min kamerat fikk behandling og i dag går det bedre med ham, men det er en svært alvorlig lidelse som setter dype spor. Helt den samme som før, blir han kanskje aldri.
Dette er ikke et innlegg i debatten om morderen og hans rettssak. Det er ikke min jobb som politiker å dømme folk. Men det er verdt å huske at psykiske lidelser fortsatt møtes med mange fordommer. Slike lidelser er på mange måter tabu. De siste dagers hendelser gjør ikke disse fordommene mindre.
Utviklingshykleri
Det skjer noe i bistandsdebatten, eller utviklingsdebatten som vi egentlig burde kalle den. I mange år ble kritikere beskyldt for egoisme og hjerteløshet, men nå stiller stadig flere spørsmål ved effekten av overføringene til fattige land. Et eksempel er bloggen Aid Watch.
I går kom nyheten om at Sverige knuser Norge. “Er snillere mot de fattige”, som TV2 skrev. Knut Arild Hareide gikk til angrep på regjeringen fordi bistandens andel av BNP har falt de siste årene, men nettopp denne innfallsvinkelen illustrerer hva som er galt med bistandsdebatten: Den gjøres om til en debatt om hvor mye vi legger inn, ikke om hva vi får ut. Med andre ord er vi mer opptatt av å fremstå som snille enn av å bekjempe fattigdom. Når dette fokuset på prosentmål kobles med idealistisk retorikk om hjertevarme og solidaritet, bærer det virkelig galt av sted. Det er riktig og viktig å gi bistand, men å stirre seg blind på kronebeløpene kan være direkte skadelig. Se for øvrig Minervas utgave om bistandspolitikk for nærmere utdyping.
Hovedårsakene til at Sverige slår Norge blir klare senere i artikkelen:
“Commitment to Development Index måler ikke bare bistand, men den totale effekten av de enkelte rike landenes politikk på utviklingen i fattige land. Norge er noe bedre enn Sverige på fredskapning og teknologioverføring til fattige land, men blir slått på bistand, innvandring og handel.”
Bistand er altså bare en del av det som måles. Sverige har reformert sin bistandspolitikk, men de har også større handel med verdens fattige land. I Norge er virkeligheten en ganske annen. Vi sier at vi vil gi handelsfordeler til de fattigste landene, men i det øyeblikket de lykkes møter de kvoter og tollmurer, som Aftenpostens artikkel om sauekjøtt i dagens utgave illustrerer (ikke på nett). Det kan godt være et ærlig politisk poeng — vi er mer opptatt av norsk landbruk enn av utvikling i de fattige landene — men å forkle det som solidaritet, utvikling eller hjertevarme er hyklersk.
Les også Fredrik Segerfeldts kritisk artikkel om bistand hos Minerva.
En oppskrift på større utenforskap
I dag tidlig diskuterte jeg sosialhjelpssatser på NRK. SVs Karin Andersen mener regjeringen er “gjerrig”. Jeg forsvarer regjeringen, den samme regjeringen SV sitter i. Den største utfordringen i diskusjonen er at det faktisk er svært vanskelig å vite hva folk faktisk mottar i sosialhjelp. De såkalte veiledende satsene gir ikke et riktig bilde fordi sosialhjelpen er knyttet til en betydelig grad av skjønn. Vi må også ta med andre offentlige ytelser i tillegg (som kontantstøtte, barnetrygd, tilleggsytelser). I mange kommuner holdes for eksempel kontantstøtte og barnetrygd utenfor beregningen av sosialhjelp. Det er også avgjørende å huske på at svært mange får betalt boligutgifter og strøm av NAV.
I 2009 var det 125 276 stønadstilfeller for økonomisk sosialhjelp, i følge statistikk fra SSB. Ser man på aldersinndelingen var så mange som 28 557 av disse for mennesker under 25 år, tilsvarende 22,4 pst. av samtlige stønadstilfeller. Til sammen 46 120 mennesker under 30 år var mottagere av økonomisk sosialhjelp, tilsvarende 36,8 pst. av samtlige stønadstilfeller.
Vil økte satser generelt gjøre at flere av disse går tilbake til skolebenken eller kommer seg i arbeid? Jeg tror det sannsynligvis vil gjøre det motsatte. Da har jeg mer tro på tiltak som Kvalifiseringsprogrammet. Deltagerne får noe høyere utbetalinger, men forplikter seg samtidig til å delta i aktivtet og arbeidstrening.
Hvem har skylden?
Per Sandberg var rask til å legge seg flat etter gårsdagens uttalelser fra Stortingets talerstol. I dag har Siv Jensen også varslet at hun vil beklage uttalelsene fra Stortingets talerstol. Det er en fornuftig beslutning. Jeg tror også den er til gavn for Frp. Jensens parti har lite å tjene på en mer eller mindre abstrakt debatt-om-debatten. Snarere vil Frp gjerne tilbake til å diskutere politiske saker, deriblant innvandringspolitikk. Det er også verdt å huske — også for Frp selv — at Siv Jensen i ukene etter 22. juli var ydmyk og sa at partiet ville revurdere noe av språkbruken i integreringsdebatten. Det var et riktig valg da og det er ikke mindre viktig nå, fire måneder etter angrepene.
Nettopp fordi det er fire måneder siden angrepene, og fordi store deler av Norge har gått tilbake til hverdagen, er vi inne i en helt avgjørende tid for den videre debatten om 22. juli. Frem til nå har fokus vært på beredskapen, men nå starter debatten om gjerningsmannens ideologiske agenda. Og det er ingen tvil om at gjerningsmannen hadde en ideologisk agenda. Hva man vil kalle den er mindre relevant, men han hadde åpenbart ambisjoner om å erstatte både demokratiet og frie valg, og om å gjøre det med våpen.
I én forstand er det riktig å si at Norge (delvis) formet gjerningsmannen. Da vil også alle debatter om hvordan gjerningsmannens ideologiske verdensbilde ble formet, være viktige og relevante. Går vi et steg lenger ser vi at gjerningsmannen opererte i et ideologisk landskap dominert av ytterliggående islamkritikk og Eurabia-teorier. Disse tankene er ikke mainstream og bør heller ikke bli det, men deler av retorikken til disse miljøene har også funnet veien til mainstreamen. Eksempelet Eskil Pedersen viser til er kronikken Drømmen om Disneyland (en kronikk jeg for øvrig svarte på dagen etter).
Det er her debatten blir vanskelig. Tillatt meg en parallell: Det er helt sikkert trekk ved dagens Europa som kan minne om trekk ved Europa på 20 og 30-tallet, blant annet de økonomiske problemene og skepsisen til minoriteter i deler av befolkningen. Allikevel vil enhver sammenligning med for eksempel jødenes situasjon svært tidlig på 30-tallet — før masseutryddelsene — ubønnhørlig bringe tankene over til sluttresultatet, folkemordet Holocaust. Derfor vil de fleste slike debatter bli avsporet fordi man indirekte, med vilje eller ikke, kan risikere å beskylde noen for å støtte en utvikling som leder til folkemord.
Det tilsvarende skjer med begivenhetene 22. juli. Det er åpenbart at enhver som ytrer seg har et ansvar for å tenke gjennom konsekvensene av sine ytringer, og det gjelder særlig for offentlige personer. Jeg mener også det er rimelig å påpeke at noe av retorikken som noen i Frp har brukt (retorikken Siv Jensen tok selvkritikk for), kan minne om deler av retorikken man finner i noen av de ytterliggående miljøene. Da tenker jeg ikke på kritikk av innvandringspolitikken eller integreringspolitikken, men på for eksempel begreper som kulturquisling eller påstander om at AP bevisst går inn for å ødelegge norsk kultur. Samtidig vil enhver slik debatt i kontekst av 22. juli alltid få et ubehagelig preg av at man faktisk beskylder Frp for å indirekte ha bidratt til å fostre opp drapsmannen. Man sier egentlig at Frp tilhører samme ideologiske familie, om enn en helt annen gren. Og det er simpelthen ikke sant. Det er et osean av forskjell på demokratiske partier og voldsmenn, også på retorikken de bruker.
Ved å velge et utspill som form, kan Eskil Pedersen dessverre ha bidratt til å avspore den debatten han egentlig vil sette i gang: Hvordan kan vi sikre at ikke mainstream-politikken direkte eller indirekte bidrar til å styrke ekstreme miljøer? I stedet blir utspillet unødig polariserende og kan bidra til at debatten etter 22. juli ender i skyttergravene i stedet for i økt innsikt.
Environment business
Deltar på Zero-konferansen på Gardermoen i dag. Salen er gigantisk, opplegget er profesjonelt, det er over 1000 deltagere og et par virkelig store navn kommer for å drysse stjernestøv over forsamlingen, blant dem Arnold Schwarzenegger og Anthony Giddens, sosiologen bak det som ble Tony Blairs tredje vei i sosialdemokratiet.
Business environment er et kjent ord, men Zero-konferansen representerer en utvikling hvor mer av miljøkampen i Norge blir environment business. Miljøbransjen er i større grad enn før en arena for profesjonelle lobbyister. Lusekoftene, gitarene og allsangen er erstattet av dress, PR-planer og riktig så ålreit kaffe. Det er mer NHOs årskonferanse enn Natur og Ungdoms sommerleir. Jeg tror noen i miljøbevegelsen reagerer på miljøbusinessen. Personlig tror jeg strategien er helt riktig. Skal du påvirke næringslivet må du forstå næringslivet. Medlemsorganisasjoner som Natur og Ungdom har fortsatt stor innflytelse (og er svært proffe lobbyister). Zero har en annen innfallsvinkel og foreløpig synes ikk glæmmen å ha overskygget grønnfargen.
Det kan hende miljøbusiness ikke er så kontroversielt som jeg i utgangspunktet trodde, for selv Rød Ungdoms leder, Iver Aastebøl, forteller at han synes opplegget fungerer. Rødt for grønn business. Verden går fremover.
Flørt med fascismen
Bård Vegard Solhjell, hvis bok jeg tidligere i dag hevdet det kunne være interessant å lese, resiskulerer i Dagbladet en del påstander han er kommet med tidligere om “høyresidens flørting med fascisme og diktatur”. Det er åpenbart et forsøk på å svare på Bård Larsens bok Idealistene som Civita ga ut tidligere i år.
Noen av påstandene vet jeg ikke nok om til å si noe om. Det er også åpenbart at det var mye som er svært enkelt å ta avstand fra på ikke-sosialistisk side i de polariserte 30-årene. For å sette det på spissen: Både deler av høyresiden og Kong Olav tok feil i sin “analyse” av tyskerne tidlig på 30-tallet. Men å hevde at Høyre som parti, eller Unge Høyre som organisasjon, generelt var nazivennlig er galt. Og Høyre stod klart og tydelig på demokratiets side da krigen kom, ikke minst representert ved CJ Hambro som noen år tidligere hadde tatt initiativ til å eksludere Bergens Høyre fordi de ønsket listesamarbeid med Nasjonal Samling.
Andre av påstandene er enklere å sjekke. Borten-regjeringens holdning til kuppmakerne i Hellas var klar. Utenriksminister John Lyngs (H) innsats beskrives slik:
“I 1967 anla han sak mot oberstjuntaen i Hellas, og var engasjert i prosessen som i 1973 førte til dette diktaturets fall.”
Hvor da? I en artikkel Høyre har skrevet selv? Nei, hos Regjeringen.no
Solidaritet på ny
Denne uken kommer SVs Bård Vegard Solhjell med boken Solidaritet på ny. Jeg tror boken er verdt å lese av (minst) fem grunner:
1. Den radikale venstresiden sliter med å fomulere et troverdig politisk prosjekt. Floskler og slagord om å skatte de rike mer, investere i velferd etc. er ikke fullgode svar for et Europa som sliter med gjeldskrise og økonomisk krise.
2. Solhjell er (trur eg) en av de på venstresiden som tørr å tenke utenfor boksen. Han er (trur eg) udogmatisk, men ideologisk.
3. Solhjells syn på verdien av autonomi har brodd mot både autoritære venstretradisjoner og sosialdemokratiet. Det blir spennende å se hvordan han videreutvikler det resonnementet. Som han sier i en samtale med Minerva om det sosialistiske frihetsprosjektet:
Det skjer to ting i vår del av verden som bryter med det, det ene er kommunismen som i en lang periode er den sterkeste venstrebevegelsen. Det andre er at den sosialdemokratiske tradisjonen som har utviklet seg i Norge og mange andre vestlige land, etter mitt syn kraftig syn undervurderer menneskets behov for spillerom, autonomi, ønske om mangfold. Det har vært et for ensidig fokus på økonomisk frihet.
4. Solhjell er noe så sjeldent i SV som en genuin venstreliberaler som henter inspirasjon fra bla. John Rawls. Det viste han bla. under debatten om DLD.
5. Det skrives fortsatt for få bøker av aktive politikere i Norge. Solhjell inviterer til debatt om de lange linjer. Jeg blir gjerne med.
Tiltak mot fattigdom
De aller, aller viktigste tiltakene mot fattigdom er at skolen er best mulig, og at flere kommer i jobb. Men vi må også ha målrettede tiltak som sikrer at ikke barn rammes urimelig hardt når foreldrene har dårlig råd. Høyre foreslår å styrke disse tiltakene i vårt alternative budsjett. Du kan lese om det her.
Pengegaloppen
Norsk politikk må være blant de mest materialistiske i verden. Og det er politikernes skyld, med sitt haleheng av pressgrupper, eksperter og lobbyister. Det sperrer den mest åpenbare populistiske veien for Høyre: Å love mer penger.
Samtidig gir det også Høyre en unik åpning i norsk politikk. Høyre har et progressivt reformprogram uten å love økte utgifter til alle formål mellom himmel og jord. Det gir oss en mulighet til å føre en ideologisk, prinsipiell politisk debatt.
Det skrev jeg for noen år siden i Dagens Næringsliv i kjølvannet av Høyres dårlige målinger. Siden den gang har Høyres målinger blitt bedre, mens pengegaloppen fortsetter. Derfor har jeg i utgangspunktet stor sympati for statssekretær Robin Kåss som på NRK Dagsnytt i dag tidlig sier at helsenorge ikke primært trenger økte overføringer. Statssekretæren er naturligvis i en presset situasjon. Omstillingsprosessene i Oslo blir av opposisjonen beskrevet som ute av kontroll. Men Kåss vet også en annen ting: Vi blir eldre, vi lever lenger og teknologien gjør kvantesprang. Med andre ord kan vi behandle flere lidelser, vondter og sykdommer — og i teorien er det knapt en øvre grense for hvor mye vi kan bruke på helse i årene som kommer. Vi kommer til å trenge økte bevilgninger simpelthen fordi sammensetningen av befolkningen endres, men vi kommer aldri til å klare å bevilge nok hvis vi ikke samtidig endrer og reformerer.
Vi må komme oss forbi den politiske pengegaloppen. På skolefeltet var det avgjørende at vi sluttet å se på ressursbruk og begynte å se på hva vi faktisk oppnådde (og det var mindre enn vi trodde). Det samme er tilfellet på fattigdomsområdet, som jeg har skrevet om tidligere. Pengegaloppen er fristende å kaste seg på, men den tilslører de reelle politiske utfordringene.
Touché, E24, touché
Da den såkalte gavesaken rullet og gikk ble jeg oppringt av en stor norsk avis. Utenriksministeren hadde fått tepper fra Afghanistan, men hadde han sjekket at teppene ikke vare laget av barnearbeidere? Avisen ville rett og slett at jeg skulle rykke ut, refse utenriksministren og anklage ham for å ikke bry seg om barnearbeidere. Jeg takket høflig nei. Å kritisere regjeringens slumsete gavepraksis var riktig, å mistenkeliggjøre Gahr Støre for å blåse i fattige barn hadde bare vært smålig.
Det er ofte lett for oss politikere å få oppslag hvor vi kritiserer andre. Noen ganger er det rimelig, andre ganger er sakene suppe på en spiker.
Det siste har åpenbart AP-politikeren Tone Tellevik Dahl tenkt om denne saken:
“Tone Tellevik Dahl (Ap) er leder av Bystyrets Helse- og sosialkomité. Hun karakteriserer problemstillingen som søkt.
- Det er med andre ord en helt grei kombinasjon for deg?
- Det angår ikke oss hva hun gjør på fritiden eller hva hun gjør i sitt arbeid. Jeg regner med at hun vil forvalte tilliten bra, sier hun.”
Touché, E24, touché.