Blåmandag: Religion og skatt
- Vi har ikke et religiøst forhold til formuesskatten, sa den nå skjeggete næringsminister Trond Giske nylig. Uttalelsen overrasket meg.
Formuesskatten har liksom vært Den Store Skillelinjen mellom de som vil ødelegge velferdsstaten og de som vil beskytte den, mellom de som vil gi mer til dem som har mest fra før og de som vil «ha mer til fellesskapet». Det er få ting som kan fyre en sosialdemokrat opp som å beskylde høyresiden for å stappe penger ned i lommene på en Stein Erik Hagen, Olav Thon eller Kjell Inge Røkke. Eller, nei, forresten. Stryk den siste. Røkke er jo Arbeiderpartiets huskapitalist, en kar de liker og respekterer selv om han er like rik som de andre, og slett ikke mindre prangende i sitt forbruk (snarere tvert imot).
Les hele spalten hos Dagsavisen.
Flerkulturelt samfunn?
Stod opp kvart over fem i morges for å fly fra Mosjøen. Godt plassert på et hotellrom på Gardermoen nå. Høyres gruppekonferanse. Kunne egentlig tenkt meg å blogge om dagens innlegg i Tanta. Det flerkulturelle helvete. Men jeg har et par andre ting som må gjøres unna (skriver på innledninger til en antologi om konservatisme som forhåpentligvis kommer tidlig neste år, akkurat nå jobber jeg med Roger Scruton). En kommentar er det allikevel tid til: alle synes å anta at Norge er blitt et flerkulturelt samfunn, men er det virkelig slik? Jeg tenker ikke på det faktum at Norge i all tid har hatt kulturelle minoriteter innenfor grensene; forsøker heller ikke å underslå at vi har fått et langt større innslag av andre kulturer de siste tiårene; men gjør virkelig det at vi blir flerkulturelle? Det impliserer at i dagens Norge eksisterer flere kulturer side om side som like viktige, like fremtredende. Men det underslår et vesentlig faktum. Vi har kulturelle minoriteter, men norsk majoritetskultur (definisjonen og forståelsen av hva det er får vente til en annen gang) er fortsatt totalt dominerende. Ikke bare det; hva er det en somalier, vietnameser, palestiner, chilener og amerikaner i Norge har til felles? Jo, at de bor i Norge og forholder seg til norsk kultur. Å inkludere nye minoriteter i norsk kultur er nøkkelen til integrering. Det betyr også at kulturen må videreutvikles, ikke lagres på norgesglass.
Patetisk Politisk kvarter
Jeg håper Jonas Gahr Støre får en fin burdag med familie og venner, men når han er i studio i Norges fremste politiske program forventer jeg noe annet enn kosespørsmål og løs småprat. Dagens sending var rett og slett patetisk.
Norges utenriksminister er populær. Det er på mange måter fortjent. Like fullt er han en av Norges mektigste menn, en av de fremste i landets regjering. Ikke bare har han ansvar for utenrikspolitikken, inkludert bistandssektoren, fokus eller manglende fokus på menneskerettigheter og en krig i Afghanistan hvor norske menn og kvinner gir livet for Konge og fedreland; han er også delansvarlig for hele regjeringens politikk, fra master til sykehus.
Da er det ikke bare patetisk, men et journalistisk lavmål, å bruke tiden med en av Norges mektigste menn i studio først og fremst til spørsmål som “Hvor er du om ti år?” og “Er du intellektuell?” Bursdag eller ei. Det minner aller mest om Hallo i Ukens parodispalte, Hallo i Weekenden.
Dessverre er dette en slags trend fra pressens side, en gjentagelse av Gro-syndromet. Men der Gro skremte vannet av journalistene, kan Gahr Støre sjarmere og briljere. Pressens jobb er allikevel å konfrontere, ikke med bursdagskos, men med et kritisk blikk på virkeligheten.
Se for øvrig min Minerva-samtale med Jonas Gahr Støre, Doktor Dialog.
Nei til tiggerforbud
OBS: Jeg har nå fått beskjed om at Michael mener seg feilsitert og misforstått av NRK. Jeg lar allikevel innlegget stå siden forslaget fremmes av andre med jevne mellomrom. Forslaget dreier seg om organisert tigging:
1) Jeg baserer meg på forslaget fra Oslo bystyre: At pågående eller truende eller organisert tigging skal forbys. Og at det skapes en hjemmel for å forby dette enten direkte, eller ved at det gis hjemmelsgrunnlag for bystyrene/kommunestyrene å utforme et slikt forbud i lokale politivedtekter. Forslaget fra Oslo bystyre er avvist av justisdepartementet.
2) Straffesanksjon for brudd på utvisningsvedtaket, ved ny ulovlig innreise. I dag er dette uten strafferettslig konsekvens. Noen tror feilaktig at det opprinnelige utvisningsvedtaket er tilstrekkelig. Det betyr ny utvisning uten sanksjon i tillegg.
3) Min kilde er nå det gjelder det siste er i første rekke Kåre Stølen som kan fortelle at 52,5% av alle arrestasjoner er knyttet til innreisekriminalitet (Oslo Politidistrikt)
Dette er et forslag jeg har langt større sans for.
Opprinnelig blogg:
Min gode partikollega Michael Tetzschner vil i følge NRK fremme et lovforslag som gjør det forbudt å tigge. Det er en svært dårlig ide.
Vi må ha regler mot aggressiv tigging, og de må håndheves. Det er også greit å bekymre seg over at tiggerne, både norske og utenlandske, blir stadig mer fremtredende i bybildet. To argumenter taler allikevel kraftig mot et slikt forbud.
Det første argumentet er prinsipielt. Det å be andre mennesker om penger til sitt eget livsopphold er om ikke verdens eldste “yrke”, så i hvert fall en av verdens eldste aktiviteter. Alle samfunn til alle tider har hatt mennesker som ikke har klart å skaffe livsopphold. Selv i dagens rike Norge finnes det folk som trenger ekstra penger for å klare seg. Ja, de kan få bolig, penger til mat og til og med avrusning (etter X antall måneder i kø). Det er ingen grunn til å legge skjul på at de fleste norske tiggere ber om penger til rus. Men det må de ha rett til. De spør. Jeg velger selv om jeg vil gi eller ikke (personlig gir jeg til tiggere og synes det er greit). Et byrom må være for alle. Da må det også være rom for dem som spør andre om penger. Jeg tør ikke si at et samfunns raushet måles etter hvordan det behandler sine tiggere, men jeg synes det sier noe om vår virkelighetsoppfatning. Jeg er, for å si det forsiktig, skeptisk til tanken om at hvis sosiale problemer er ute av syne så er de også ute av sinn.
Det andre argumentet er praktisk. Politiet bør bruke tid på å vise bort aggressive tiggere. Det er ikke bare greit, men nødvendig. Men skal virkelig politiet bruke ressurser på å kjeppjage enhver som står på gatehjørnet med koppen sin, det være seg en norsk rusmisbruker eller en rumener med kunstig skjelving i beina? Har de ikke en viktigere jobb å gjøre?
Tigging kan være sjenerende. Det kan skremme turistene. Det kan være ubehagelig å bli minnet om at ikke alle har det like godt som oss. Men grenser for politikk betyr også grenser for hvor mye politikerne skal redigere gatebildet for å fjerne det ubehagelige.
Toalettforvirret? Stem rødt!
Socialdemokratene i Sverige sliter med oppslutningen, særlig i Stockholm. Nå dæljer de til med et forslag skreddsydd for transpersoner: kjønnsnøytrale toaletter. Så slipper man å velge mellom herre- og kvinnerommet. Det spørs om Stockholms genetisk-kvinnelige befolkning er like begeistret for forslaget. Etter flere århundrer har man fortsatt ikke lært menn at toalettsetet skal slås opp før bruk og ned etter.
Ikke gjør som Dagfinn sier
Nyhetsmeldingene fra NTB er stort sett nokså tørre og saklige, men i dag har telegrambyrået slått til med en vittig nyhetssak:
“KrF gir regjeringen kjeft for å ha fulgt KrFs råd
Kristelig Folkeparti ba i fjor regjeringen om
å forby økonomisk utbytte for private
barnehager. Nå får regjeringen kjeft av
partiet for å ha fulgt rådet. KrFs nestleder
Dagrun Eriksen (bildet) sa til Klassekampen
22. januar i fjor at regjeringen må ta styring
over utbyttefesten i de private barnehagene.
Nå, halvannet år senere, er situasjonen
den at regjeringen har fulgt Eriksens
råd om begrensninger for uttak av utbytte.
Leder for KrFs kvinneorganisasjon, Ellen
Solheim, liker ikke at regjeringen fulgte KrFs
råd. – Vi mener reglene i dag gjør at svært
få tar utbytte. Vi mener det blir helt feil å
endre spillereglene når spillet er i gang.
Uten private barnehager vil en ikke ha
oppnådd full barnehagedekning. Det er
ganske skandaløst at regjeringen
gjør det som de gjør, sier Solheim
til Vårt Land. Eriksen bekrefter at
hun mener det samme som i fjor.”
(NTB)
KrF svarer for øvrig på kritikken her.
Å regulere utbyttene fra barnehager er en dårlig ide. Systemet blir trolig byråkratisk, men samtidig lett å omgå. Men aller viktigst: det er ingenting prinsipielt galt med å ta ut utbytte fra barnehagedrift så lenge tilbudet til barna er godt. Politikere bør ikke forsøke å skape millimeter-rettferdighet. At vi har barnehager er bra. At prisen er så lav at også de med dårlig råd har mulighet til å bruke dem, er bra. Politikernes jobb burde være å sørge for at tilbudet holder kvalitativt godt nivå, at også de med lav inntekt får mulighet til å bruke det og at barna har det bra — og følge opp at tilbyderne leverer det de skal. Hvor mye penger som går til eierne etter at alt dette er oppfylt, er ingen viktig politisk oppgave å bry seg med.
Radikale Cameron
The Economist er kjent for sin tørrvittige, britiske humor. Av og til får den utfolde seg fritt på forsiden. En klassiker er forsiden med Nord Koreas lille sol:
Denne uken har David Cameron fått hanekam (husk at punken ble født i UK) og overskriften “Radical Britain”.
Den britiske koalisjonsregjeringen har sittet 100 dager ved makten. I følge The Economist er den i ferd med å bli en av de mest “radikale” og modige i hele Vesten. Det skyldes kombinasjonen av to ting:
- De massive kuttene som er foreslått, en nødvendig snuoperasjon etter år med Labours pund-til-alle-og-alt-politikk.
- Et ideologisk program som gradvis er i ferd med å manifestere seg. Cameron gikk til valg på visjonen om The Great Society, men fikk kritikk for at konseptet var for løst og ullent; men siden har det blitt fylt med innhold, blant annet gjennom omfattende planer for desentralisering.
Det mest imponerende av alt er at regjeringen er svært populær, ja, faktisk mer populær enn noen annen regjering de siste 30 årene med unntak av Tony Blairs første. Om det vil holde seg, er en helt annen sak. Kuttene i offentlig sektor er massive, og selv om befolkningen i stor grad forstår behovet for nedskjæringer, har de enda ikke fått merke effektene. Et mer pessimistisk syn på regjeringens muligheter finner vi hos amerikanske FrumForum:
“As long as politicians, conservative or not, owe their political success to people they have to reward they will use public resources to do that. The probability that a professional politician like Cameron, who made a lot of intellectual concessions in order to get elected and then had to accept compromise with a left-wing third party in order to form his cabinet, will force massive cuts that will make a lot of people unhappy is not very high.”
Artikkelen er publisert i går. Men budsjettkuttene fra Camerons regjering er allerede varslet. Og regjeringen har flertall i Underhuset. Spørsmålet er ikke om kuttene kommer, det gjør de, men om regjeringen virkelig har forankret beslutning, fått folket med seg så å si. Det er fullt mulig å kutte i utgiftene, men ikke uten at folk forstår hvorfor. Folk må vite at etter regnværet så vil solen igjen komme frem.
Det sublime og vakre, men hvor er det glade?
Jeg har vært noen dager i London. Byen er ikke så vakker som Roma, ikke så sjarmerende som Paris, ikke så ståkete som Tokyo og kanskje ikke like trendy som New York (?). Men det er noe med engelskmennene. I hvert fall er det noe med historien deres, fra Elisabeth til Disraeli, fra den ærerike revolusjonen til Churchill.
Et av besøkene var på Tate Britain og Tate Modern. Tate Britain har en av verdens største samlinger Turner-malerier. På den nåværende utstillingen har de blitt koblet sammen med verker fra romantikken. Men ingen av maleriene jeg så hadde den samme utstrålingen, gløden, som Turners malerier.
En annen utstilling ga et nytt bekjentskap. Fotografen August Sander og hans dystre bilder av vanlige tyskere, fra bønder til overklassen til nasjonalsosialister. Det er noe i blikkene deres som Sander fanger som gjør at virkeligheten virker så hard, tilværelsen så alvorlig.
I innledningen til utstillingen om Turner og Romantikken ble det henvist til Edmund Burkes verk om det sublime og det vakre. Turners motiver er uten tvil sublime. Sanders fotografier er derimot lavmælte, realistiske og alvorlige. Det slå meg under besøkene på Tate-galleriene at svært få kunstverk handler om glade mennesker eller gode situasjoner. Nå er lykke på mange måter (om enn ikke alle) mindre interessant enn andre aspekter ved det menneskelige, men jeg syntes allikevel det var slående. Jeg lurer på om det ikke utelukkende har med hva som fenger og fascinerer å gjøre? Kan det være at det faktisk er vanskeligere å lage kunst som handler om lykke og glede?
Sprøyt om verdiskaping
Det har rast en aldri så liten distriktspolitisk debatt etter at SSB “avslørte” at Oslo skaper flere verdier enn alle andre fylker i landet. I kjølvannet av tallene har to forskjellige misforståelser fått råde grunnen. Den tilsier at SSBs tall er helt uproblematiske. Det er de selvfølgelig ikke. Økonomisk aktivitet målt på denne måten kan lett gi et skjevt bilde. Den andre later til å tro at bare produksjon av noe ordentlig, noe du kan ta på og ha i hendene, er reell verdiskaping. Det er det rene sprøyt selvfølgelig! Bedriftsledelse, advokater, vaskepersonell, markedsførere, mellomledere, logistikkansvarlige — alle disse er selvfølgelig med på å skape verdier, selv om de ikke direkte bidrar til produksjonen.
West Bank Walkabout
Norsk debatt om Midtøsten er ofte polarisert og ligner mer på en skyttergravskrig enn en reell diskusjon. Fra ytterfløyene får vi enten høre at Israel er Guds land og dermed fritatt for all kritikk, eller at Israel er verdens verste stat, mens palestinske overgrep knapt nevner.
Christian Dyrbing er for tiden på Vestbredden i regi av Kirkens Nødhjelp. Derfra skriver han bloggen West Bank Walkabout. Det interessante med bloggen er at Christian verken er tilknyttet Israels venner eller noen av Palestina-gruppene på forhånd. Upartiskhet finnes selvfølgelig ikke, men etter min mening er det spennende å følge en person som ikke har hoppet ned i den ene eller andre skyttergraven. Han har allerede skrevet om sammenstøt mellom israelske militære og palestinske aktivister.