Slutten for sosialdemokratiet?

Jeg har behov for et par presiseringer til saken i Klassekampen 6.9 om sosialdemokratiets fremtid. Som det står langt ned i saken, tror jeg overhodet ikke at AP er ferdig som politisk kraft. Det Kongelige Norske vil igjen vinne valg, det er jeg helt sikker på. Det er snarere Sosialdemokratiet (med stor S!) som idelogisk og historisk prosjekt som nærmer seg slutten, og det skyldes etter min mening noen klare utviklingstrekk:

 - Den historiske oppgaven, å løfte arbeiderklassen inn i maktens korridorer, er ferdig.

 - Velferdsstaten er bygget ut, og langt inn på venstresiden ser man nå de økonomiske begrensningene for ytterligere utbygging av staten.

 - Samtidig har sosialdemokratiet ikke funnet noen ny skillelinje som erstatning for klassekonflikten, og har problemer med å formulere ideer og politikk i møtet med debatter om kultur, historie, innvandring, integrering eller samfunnet utenfor politikken.

De siste tredve årene har Vesten blitt preget av det vi har kalt høyrebølgen, både ideologisk og politisk. Jeg kan ikke se at sosialdemokratiske partier har evnet å reise opp et alternativt ideologisk prosjekt. Vi er kanskje alle sosialdemokrater, men sosialdemokrater er søren ikke hva de en gang var. Fremtidens sosialdemokrati (med liten s!) vil trolig bli enda mer likt det som i dag spøkefullt refereres til med “sosialdemokrati er det Arbeiderpartiet til enhver tid sier at det er”.

Jeg mener heller ikke at den såkalte “tredje vei” var et dårlig forsøk, selv om jeg tror at kombinasjonen av sosialdemokratiets tradisjonelle planleggingsfilosofi og liberale markedsreformer (to tankesett som deler noen innfallsvinkler) ikke nødvendigvis var rett for alle sektorer av samfunnet. At den tredje vei har gått tom for kraft skyldes like mye at det ikke fines noen arvtagere etter Clinton, Blair og Schröder. Men etter min mening representerte det et spennende og tildels vellykket forsøk på å tilpasse de gamle arbeiderpartier til en ny tid.

For øvrig skrev jeg et lengre essay om dette i Morgenbladet i vår. Det finnes på nett.

Torbjørn Røe Isaksen, stortingsrepresentant Høyre

Jeg skrev om dette i et essay i Morgenbladet for noen måneder siden.

Det viktigste er åpenheten.

“– Et aldershjem skal tilpasse seg behovene til individet når det gjelder språkkunnskaper, religiøse behov og besøk. I Norge ser vi på sykehus at Ole får ett besøk i uka, mens Ali får hele familien. Det krever organisering. Vi betaler skatt – det må vi huske på, sier de Leon”

Innvandrerrådet burde snarest presisere hva de egentlig ønsker.

Å ha individuell tilpasning er en selvfølge, innenfor rimelighetens grenser selvfølgelig. Men uansett hva slags farge eller tro du har, skal pleietilbudet rette seg inn etter individuelle behov. Men et forslag om egne sykehjem basert på etnisitet er noe annet. Kommunen bygger pleiehjem, ikke pleiehjem for svarte og hvite. At det kan finnes private alternativer som er bygget opp på denne måten er greit. Det finnes for eksempel et jødisk bo- og seniorsenter i Oslo, og det får selvfølgelig også offentlig støtte fordi beboerne ikke bruker det offentlige tilbudet. Om en polsk velferdsforening ønsket å starte et sykehjem tilpasset polske seniorers behov, er det heller ikke noe problem. Men det er noe annet enn om kommunen bygger egne sykehjem for gamle polakker, indere, pakistanere, norsk-norske eller svensker.

Det meste av kravlisten til innvandrerrådet bærer preg av en viss offertenkning. Det antas nærmest automatisk at “innvandrere” (som jo er en temmelig uensartet gruppe) er svake og trenger hjelp fra staten. Gratis barnehage til innvandrere er et typisk eksempel. Hva er grunnen til å tro at ikke de fleste innvandrere — enn si nordmenn med minoritetsbakgrunn — kan betale barnehageplassene sin selv alle andre? Hvis noen har spesielle behov for et barnehagetilbud eller språkopplæring må det avgjøres på grunnlag av økonomi, utdanning, sosiale forhold etc., ikke basert på tilhørigheten til gruppen “innvandrere”.  Tommy Sharif har pakistanske foreldre, det betyr ikke at han trenger gratis barnehage til barna han kanskje en gang vil få.

Helt til slutt: det er noe kunstig med slike råd som hevder å representere grupper. Det er noe nykorporativt over det. Det er desto merkeligere når gruppen består av folk som ikke har noe til felles annet enn at de ikke har foreldre fra Norge. Vi burde lytte mindre til slike råd, og være mer opptatt av hva vi kan gjøre for folk, uansett hvor de kommer fra.

Noen utdrag:

“I klansamfunnets debatter er det annerledes: Det skal svært mye til for at du vil være uenig med, enn si ta avstand fra en med din egen identitet: Det er svik, på grensen til forræderi. Vi kjenner igjen et slik debattklima fra AKP-tiden på 70-tallet – en kritisk kommentar om Mao, og helvete kunne være løs.” (…)

“For en konservativ er dette viktige poenger. Samfunnet er avhengig av at mennesker føler lojalitet til det, en lojalitet som ikke kan skapes gjennom abstrakt teori, men gjennom en konkret følt forpliktelse, som læres og arves og overleveres. Det er en grunnleggende lærdom fra Edmund Burke at samfunnet bygges nedenfra, forankret i en konkret virkelighet og geografisk og historisk betinget. Store ord, abstrakte ideologier og toppstyrte forsøk på å endre samfunnet bærer i seg store risiki som den konservative er skeptisk til.

Og selv om det later til at Tybring-Gjedde misforstår hva et multikulturelt samfunn er (det er ikke et samfunn der alle har kulturen ”multi” – det er et samfunn der ulike kulturuttrykk, og fortsatt i all hovedsak tradisjonelle norske, eksisterer side om side), er det en grense for hvor raskt endringer i sammensetningen av et lands kulturer kan gå, før fellesinstitusjonene vil preges av det. I deler av Oslo er det ingen tvil om at utviklingen har gått svært raskt og ført til betydelig utfordringer. Derfor ønsker jeg i likhet med Fremskrittspartiet en strengere asylpolitikk, og andre begrensninger på innvandring til Norge, for eksempel gjennom å heve aldersgrensen for at ekteskap skal gi rett til familiegjenforening (”henteekteskap”), som Minerva tok til orde for for tre år siden.”

Heia Norge! Hvis du driver klesbutikk må du kunne vise frem klær på nettsiden. Hvis du driver galleri, må du kunne vise frem bildene. Hvis du driver bryggeri, må du vel også kunne vise frem ølen du lager? Neida. Det bryter med det norske forbudet mot alkoholreklame, som det norske Haandbryggeriet fikk merke. Den lille vinprodusenten, Seljord Vin, opplever det samme. Et glass epler? Ja takk! Men bilde av vinen? Nei. FY!

Dette er ikke en veldig viktig sak, nettopp derfor er den så håpløs. Det er jo ikke som om den norske polordningen står og faller på om småprodusenter får lov til å vise frem ølen de faktisk lager på hjemmesiden. Alle tilhengere av polet kan fortsatt sove trygt om nettene. Det er bare et eksempel av mange på de små, håpløse reglene Norge er tapetsert med, og som gjør livet litt surere.

De fleste med en viss politisk interesse har fått med seg at Høyre har økt kraftig på målingene den siste tiden. På flere målinger er partiet nå størst i landet. Jeg har tidligere skrevet om hvorfor gode målinger må tas med den ytterste sinnsro. Jeg har også skrevet om behovet for å gå bak tallene for å finne ut hva som egentlig skjer. Det er en forskjell på om AP-velgere flest er desillusjonerte og går til sofaen, og om de strømmer over til Høyre. Sannheten om målingene for tiden er trolig litt av begge deler: Regjeringens velgere er misfornøyde og trekker støtten tilbake, noen går over til Høyre, som særlig en del sentrumsvelgere ser som et ansvarlig alternativ til sosialdemokratiet, samtidig er Høyres velgere heltente og partiet har høy lojalitet (dvs. mange som sier de vil stemme Høyre en gang til).

Hvorfor skjer det? Er det fordi Høyre “sitter stille i båten” eller lounger (som ungdommen sier)  mens de rødgrønne krangler for åpen mikrofon? Misnøye med de rødgrønne spiller selvfølgelig en rolle, men forklarer ikke hvorfor Høyres sympatisører strømmer til eller hvorfor det er Høyre som får økningen i oppslutning i stedet for andre partier. Her er noen korte forklaringer jeg tror spiller en rolle (det er selvfølgelig kvalifisert synsing – slik norske kommentatorer driver med). Her er 5 punkter i uprioritert rekkefølge:  

1. Høyre har gjort noen viktige endringer. La meg bare nevne noen: språkbruken har endret seg (mer prat om løsninger og egen politikk), vi snakker mer om våre brede løsninger enn de snevre (friskoler er viktig, men gjelder svært få; den offentlige skolen er absolutt mest avgjørende), stortingsgruppen er fornyet, mer aggressiv og har representanter fra alle fylker, og mediearbeidet er pusset opp.

2. Høyre er igjen blitt “referanseparti”, det partiet andre må forholde seg til. Det skjedde gradvis i løpet av valgkampen, Erna Solberg trådte etterhvert frem som en tydelig statsministerkandidat. Det er også verdt å huske på at Høyre har et historisk tillegg sammenlignet med andre partier. Høyre sees på som noe traust, men samtidig ansvarlig og styringsdyktig. Velgerne ser for seg Høyre i regjeringsposisjon, det virker naturlig, så å si. Med Høyres vekst blir partiet igjen sentrum på borgerlig side, det partiet andre må forholde seg til og som setter standarden for opposisjonens politikk.

3. Høyre har blitt langt mer synlig. I dag er det Høyres politikere som blir invitert i debatter med regjeringen, ikke de andre opposisjonspartiene. Det skyldes delvis at økende oppslutning gjør partiet mer interessant for mediene.

4. Høyres samarbeidsbudskap har i stor grad vunnet frem. Flere velgere innser at dersom det skal bli ny regjering i 2013 forutsetter det et sterkt Høyre.

5. Regjeringen sliter både med idetørke og venstreideologiske skylapper. En del velgere er nok skuffet over at de rødgrønne ikke går langt nok, at de ikke har store reformer planlagt for sin andre periode. Mange av målene fra Soria Moria I har til og med blitt vannet ut, som målet om antall lærere per elev. Det illustrerer at når venstresiden går tom for penger så går de også tom for ideer. Samtidig sliter regjeringen også med det stikk motsatte, og det har ikke blitt kommentert i samme grad: flere velgere føler at regjeringen går for langt til venstre, at de blir for venstreideologiske i stedet for å løse virkelige problemer for vanlige mennesker. Her finnes mange av velgerne som i dag er hos Høyre. I forrige periode startet regjeringen sin konsekvente politikk for å skvise private supplementer, men det var mange små steg som ble gjennomført uten stor bravur. Nå trer bildet tydelig frem: angrepet på de private barnehagene, skvisingen av private som vil bidra til å bygge omsorgsbolig, innkjøpspolitikken som skviser private i helsevesenet (fra laboratorier til sykehus) osv. Dette skaper misnøye i store grupper, kanskje særlig i en del utdanningsgrupper som normalt vil ligge i skjæringspunktet mellom H og AP. Bakgrunnstall (som jeg dessverre ikke kan lenke til) tyder også på at velgerne blir mer opptatt av hvordan pengene i offentlig sektor brukes, altså mer klare for systemreform.

Så et siste poeng: Erna Solberg. Flere målinger viser at hun er blitt en av Norges mest respekterte politikere. Som Aftenposten sa det: en naturlig statsministerkandidat i 2013.

Frykt Makta.

Jeg har alltid hatt en ambivalent forhold til Makta. Det skyldes ikke at jeg selv ble Makta for ett år siden (selv om jeg ikke kan utelukke at det har en innvirkning, det ligger faktisk en innsikt i venstresidens gamle maksime om at “hvor du sitter avgjøre hvor du står), snarere en dragning mot både det liberale og det konservative, eller mot både autoritet og frihet om du vil.

Autoritet er avgjørende for et sivilisert samfunn. Vi må, for å si det enkelt, respektere noen grunnleggende verdier og institusjoner for at samkvem med andre mennesker skal være mulig. Samtidig er Makta også farlig, den kan misbrukes. Det er en innsikt liberale tenkere har hatt, fra John Locke via Edmund Burke til F. A. Hayek. Derfor må makten være delt og kontrollert.

Denne ambivalensen kan få merkelige utslag (dere får tilgi den subjektive tonen i det neste poenget). Jeg har for eksempel stor tillitt til politiet, og har en tendens til å stole på at de gjør jobben sin på en skikkelig måte, uten unødig maktbruk. På den annen side er jeg skeptisk til radikal økning i politifullmakter, for eksempel gjennom datalagringsdirektivet.

Det er to posisjoner som rent logisk kan være vanskelige å forene, samtidig lever ethvert liberalt demokrati i dette spenningsfeltet mellom Makta som nødvendighet og Makta som potensiell trussel.