Slutt for statskirken
Når Stortinget i dag vedtar endringer i Grunnloven blir statskirken i praksis historie, men Norge vil fortsatt være et kristent land, og det vil fortsatt synes i Grunnloven.
Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Hvorfor er du så langt borte fra meg?A
Hvorfor hjelper du ikke når jeg klager min nød?
Jeg roper om dagen, Gud – du svarer ikke,
og om natten, men jeg får ikke ro.
Salmenes bok, kapittel 22, vers 2 og 3
Salme 22 er en gripende klagesalme, dypt rørende i sin desperasjon, men samtidig klar i sitt håp om frelse og tiltro til at Herren faktisk lytter. At åpningssetningen – Min Gud, min gud, hvorfor har du forlatt meg? – trolig er blant de mest kjente i vår kultur, bærer vitnesbyrd om en tusen år lang kristen tradisjon.
Som Inge Lønning skriver i siste utgave av Minerva, vil en av denne tradisjonens manifestasjoner snart være historie. Våren 2012 blir Norge en stat uten en kirke. Paragraf 2 i Grunnloven endres, slik at lutherdommen ikke lenger «forbliver Statens offentlige Religion». I stedet vil det heretter være slått fast at «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv». Samtidig understrekes det at Den norske kirke «forbliver Norges Folke-kirke og understøttes som saadan af Staten», men andre tros- og livssynssamfunn skal «understøttes paa lige Linje» (men prestene skal fortsatt lønnes av staten). Henvisningen til lutheranismen er i praksis det som gjør statskirken slik vi kjenner den til historie.
Det gir en god anledning til å reflektere over hva nettopp protestantismen og Luther her betydd i vår historie.
Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama legger i sitt verk «The Origins of Political Order» avgjørende vekt på religionens selvstendige rolle som drivkraft for moderne, politiske samfunn. Religionen er ikke simpelthen formet av økonomisk utvikling, geografiske trekk eller befolkningsmessig utvikling, men spiller en selvstendig, historisk rolle som pådriver. Et illustrerende eksempel er Profeten Muhammeds samling av de arabiske stammene på 600-tallet som, i følge Fukuyama, hadde vært utenkelig uten den nye troen islam og uten Muhammeds karismatiske lederskap.
Enhver europeer vil raskt oppdage grunnleggende, kulturelle forskjeller om han reiser til et arabisk land. Samtidig vil vi lett i vår sekularitet, bli ledet til å tro at forskjellene består i nettopp vår relative mangel på religiøs påvirkning og deres tilsvarende overflod av det samme. Det er trolig en misforståelse. Reformasjonen hadde umiddelbare konsekvenser for kongeriket Danmark-Norge. At staten tok over Kirkens eiendommer var selvfølgelig det mest åpenbare, men Lønning antyder også en annen sammenheng som kanskje er enda mer interessant:
Uten Luthers oppgjør med en hierarkisk kirkeforståelse og med det prinsipielle skille mellom geistlighet og legfolk er det vanskelig å forklare hvordan kvinnelige prester og biskoper kan fortone seg like naturlig under nordiske klimaforhold som det i den romersk-katolske innflytelsessfære er utenkelig.
Ved reformasjonen ble Norges riksteologi – og dermed store deler av vår idémessige ballast – byttet ut. Luthers inntreden i norsk åndsliv påvirket kanskje ikke bare våre institusjoner, men også våre mentale kart. Slik sett er det kanskje en sammenheng mellom norsk likestillingspolitikk og reformasjonen.
Noen vil kanskje være fristet til å si at Norge våren 2012 igjen skal bytte ut hele vår idémessige arv. Jeg tror det er feil. Skillet mellom kirke og stat er en konsekvens av at vårt mentale kart allerede er endret. Konsekvensene av denne endringen kommer ikke i fremtiden, de er her allerede. Den formelle endringen speiler denne utviklingen, men skaper den ikke.
Bloggposten er basert på en Ideer-lederartikkel som er trykket i siste utgave av Minerva.
Herland vil ikke vitne
Det er ingen hemmelighet at mange har et, skal vi kalle det anstrengt forhold?, til Hanne Nabintu Herland. Det er tydelig etter at jeg twitret om hennes innlegg i Aftenposten i dag. Å kalle Herland spissformulert er en underdrivelse. Hun har bare tykk pensel i malerskrinet. I dagens avis skriver hun blant annet at: «Den politiske heksejakten er nå så sterk at vi kan snakke om udemokratisk totalitære forhold i Norge.» Jeg har tidligere skrevet om hvordan det å bruke ord som kommunisme, totalitært eller udemokratisk i utrengsmål, indirekte kan bidra til å gjøre viktige skillelinjer mer diffuse. Poenget mitt i dag er ikke retorikken hennes, men det som faktisk er det viktigste i innlegget. Hanne Nabintu Herland nekter å vitne i rettssaken mot morderen fra 22. juli. Jeg forstår ubehaget. Jeg forstår også skepsisen mot forsvarets strategi og faren for at det hele kan bli «ett sirkus».
Herland skriver:
«Også vitneplikten misbrukes. Ikke var jeg i Norge 22. juli. Mitt vitnemål har ingen betydning for spørsmål om skyld eller tilregnelighet. Jeg er hverken rettspsykiater, advokat eller terrorekspert.»
Men det er en kjent sak at forsvaret vil forsøke å vise at morderen var tilregnelig. En av måtene å vise dette på, er å trekke inn en rekke personer som de mener kan kaste lys over hans verdensbilde. HNH er en av disse. Det er derfor irrelevant om hun selv mener vitnemålet har betydning for spørsmålet om tilregnelighet. Forsvaret mener det kan ha det. Derfor må hun stille.
Mener Herland egentlig at vitner selv burde kunne avgjøre hvorvidt de er relevante for en sak eller ikke? I så fall er konsekvensene vidtrekkende. I en rettsstat har forsvaret rett til å legge opp sitt forsvar slik de ønsker, deres plikt er å gi deres klient det beste forsvar gitt omstendighetene. Hvordan ville situasjonen blitt om vitner selv skulle avgjøre om de følte seg kallet til å stille eller ikke? Uholdbar. I verste fall kunne det — i teorien — gå utover rettssikkerheten fordi mange kanskje ville velge å ikke stille i kontroversielle saker.
Nei. Å vitne, særlig i en grotesk sak som denne, kan nok være belastende og ubehagelig. Men vitneplikten bør ikke undergraves. Til det er den for viktig.
Morgenbladet: Når grenser flyttes
Jeg skriver hver 3. uke på baksiden av Morgenbladet hvor du også kan lese spalten.
Teknologien vil fortsette å presse etikkens grenser. Det kan virke som om vi er dømt til å følge med på ferden.
De stive smilene til landets avisredaktører kan lett forlede, men sannheten finnes i øynene deres. Det er nemlig lett å smile med munnen, men vanskeligere å smile med øynene. Særlig om man ikke mener det. Jeg møtte en gang en politiker som hevdet han klarte å smile med øynene på kommando. Vedkommendes politiske karriere ble avsluttet nokså brått etter det vi kan kalle en litt uheldig omgang med filmkameraer.
De stive smilene i avisredaksjonene kan ikke skjule frykten i øynene deres, og den frykten skyldes teknologiens ubønnhørlige fremmarsj. For noen år siden, da de fortsatt var beruset av skyhøye opplagstall, skal VGs ledelse etter sigende ha trodd at avisen kunne melke det godt voksne markedet i mange år fremover. 55-åringer som hadde plukket opp avisen på vei hjem fra jobben i 35 år, ville ikke plutselig slutte med det. Men så begynte de søren meg med nettopp det, de sluttet å plukke med seg avisen. Flere og flere for hvert eneste år. Det kan virke som en jernlov: Hvis den teknologiske utviklingen kan endre et handlingsmønster, vil den også gjøre det.
Det debatteres voldsomt hva som vil skje med våre gode, gamle papiraviser i årene fremover, men den teknologiske utviklingen presser også andre, kanskje viktigere grenser. Et illustrerende eksempel kom da Vårt Land kunne melde om at ti aborterte fostre levde i over en time etter et inngrep i 2011. Noen av fostrene var like store som nyfødte barn som sykehuset forsøker å redde. Abortene var trolig ulovlige, men like fullt ser vi to grenser som nærmer seg hverandre: Den ene er grensen for når vi tillater senaborter, den andre er grensen for når helsevesenet vil og kan forsøke å redde et for tidlig født barn. I land med mer liberale abortgrenser enn Norge, for eksempel USA, har grensene krysset hverandre for lengst.
Det etiske dilemmaet blir skrikende. I det ene tilfellet har vi som samfunn sagt at det å fjerne spiren til et liv er akseptabelt (dog innenfor svært strenge grenser så sent i svangerskapet). I det andre tilfellet gjør vi alt i vår makt for å redde et liv.
Et annet eksempel: Vi kan stadig tidligere oppdage problemer med barn i mors mage gjennom ultralyd, og sterke politiske krefter ønsker å gjøre tidlig ultralyd tilgjengelig for absolutt alle. Allerede i dag har rundt 60 prosent av kvinnene som får ultralyd i offentlig regi, også foretatt en slik undersøkelse for egen regning. Kombinasjonen av tidlig ultralyd og dagens grense for selvbestemt abort åpner for det noen kaller sorteringssamfunnet. Fostre velges bort utelukkende på grunn av sine egenskaper eller «defekter». I land som Danmark, hvor praksisen er svært liberal, har det ført til en kraftig nedgang i barn som fødes med Downs syndrom.
Men når teknologien først er kommet, er det all grunn til å tro at grensene på sikt vil presses enda lenger. I en riktignok omdiskutert rapport basert på nokså få tilfeller ble det vist at indiske foreldre med flere enn to barn oftere valgte abort dersom fosteret var jente. Kjønnsselektiv abort er svært vanlig i store deler av verden, og det brer om seg. Guttebarn er mer sårbare for barnesykdommer enn jentebarn, og derfor fødes det rundt 105 gutter per 100 jenter. Men i Kina er ratioen 120 til 100, i India er den 109 til 100. Det skyldes selvfølgelig delvis kulturelle syn på kvinner, men større informasjon om fosterets egenskaper kan også gjøre at selve valgmuligheten i seg selv blir mer fristende for flere.
Det er ofte de små stegene som omformer vår hverdag. Gradvis synker salget av cd-plater, helt til den dagen heldigital musikk blir en selvfølge. Man slutter å skrive brev. Leserne slutter gradvis å kjøpe papiravisen, dagliglivets rutiner endrer seg og koblingen mellom kvalitet og papir blir borte. Vi følger med på ferden, ofte uten å tenke nærmere over det. Det er verre når vi tråkker inn i etiske minefelt.
Rødgrønn midlertidighet
Retorikken som brukes om midlertidige ansettelser er ofte heftig. Jeg er enig i at hovedregelen i Norge bør være faste ansettelser for faste oppgaver som skal løses. Samtidig kan midlertidige ansettelser være viktig fordi det gjør terskelen inn i arbeidslivet litt lavere. Det vil kanskje overraske noen at også de rødgrønne er enige i dette. I hvert fall støtter de dagens lovverk hvor det i paragraf 14-9 står klart og tydelig at deltakere i arbeidsmarkedstiltak kan være midlertidig ansatt, men det forutsetter at tiltaket er i regi av eller i samarbeid med Arbeids- og velferdsetaten. Man kan jo lure på om ikke også andre tiltak som hadde til formål å få folk inn i arbeid burde være inkludert, selv om det er frivillige organisasjoner eller private aktører som står bak.
I statsbudsjettet foreslår faktisk regjeringen en ny ordning som også bygger på midlertidig ansettelse, nemlig arbeidsavklaringspenger som lønnstilskudd. Det er en svært god ide som Høyre har luftet tidligere. Regjeringen beskriver det slik, min utheving:
”Regjeringen vil iverksette et forsøk med tilskudd til arbeidsgivere som ansetter personer med nedsatt arbeidsevne. Målgruppen for tiltaket er mottakere av arbeidsavklaringspenger. Unge skal prioriteres … Tiltaksdeltakerne skal kunne jobbe hel- eller deltid i inntil tre år og vil være midlertidig ansatt i denne perioden. Lønnen vil som regel være høyere enn nivået på arbeidsavklaringspenger, slik at tiltaksdeltakerne kommer bedre ut økonomisk ved å delta i forsøket. Arbeidsgiver får dekket deler av lønnskostnadene. Tiltaket skal utformes innenfor en kostnadsnøytral ramme. Reduksjonen i utgiftene til arbeidsavklaringspenger skal dels gå til tilskudd til arbeidsgiver, dels til oppfølging av arbeidsgiver og tiltaksdeltaker. Forsøket starter opp i 2013 og vil gå over fem år. Det legges opp til 300 deltakere det første året og en øvre ramme på 500 deltakere.”
Med andre ord er regjeringen enig i at midlertidige ansettelser kan være et godt virkemiddel for å få flere inn i arbeidslivet. Det høres ikke alltid slik ut når de angriper Høyre.
Det brutaliserende og kortsiktige næringslivet
Jeg måtte nesten gni meg i øynene da jeg leste et svarinnlegg fra NTL Nav i Dagbladet i dag. Maken til venstreretorikk, svartmaling av næringslivet og bombastiske påstander uten dekning er det lenge siden jeg har sett. Det virker som om NTL Nav driver politisk kampanje fra langt, langt ute på venstresiden. La meg gi noen eksempler fra innlegget med kommentarer. Uthevingene er mine:
«NTL NAV mener det er en klar sammenheng mellom arbeidsgiveres kortsiktige profittbehov og slitasjen på arbeidsstokken. Mindre arbeidspress, tryggere arbeidsforhold og bedre tilrettelegging ville ført til at flere kunne blitt i jobben fram til normal pensjonsalder. Derfor må et brutalisert arbeidsliv som ikke tar vare på sine ansatte ta ansvar for at mange mennesker faller utenfor det ordinære arbeidsmarkedet.»
Én ting er nå språkbruken — «arbeidsgivernes kortsiktige profittbehov» høres ut som det er hentet fra et studiehefte fra 70-tallet. Men like viktig er at påstanden om et brutalisert arbeidsliv er svært dårlig dokumentert. Snarere tyder det meste på at norsk arbeidsliv blir bedre og bedre. Vi jobber mindre, har mer ferie, trives på jobben, har godt forhold til sjefen og det blir færre ulykker. Nivået på HMS er kraftig forbedret. Regjeringens arbeidslivsmelding sier dette i klartekst:
«Meldinga legg fram omfattande dokumentasjon om arbeidsforholda og arbeidsmiljøtilstanden i norsk arbeidsliv. Tilstandsbeskrivinga i del II i medlinga viser at dei aller fleste arbeider under gode og forsvarlege arbeidsforhold i Noreg. Ni av ti yrkesaktive seier at dei er tilfredse med jobben. Dei fleste har fast arbeidskontrakt og kjenner seg trygge for jobben. Arbeidstakarane rapporterer at arbeidstida er godt tilpassa familielivet og sosiale plikter, og dei fleste opplever at dei i høg grad kan påverke sin eigen arbeidskvardag. Noreg er blant dei landa der flest sysselsette seier at dei har høve til betalt fagleg utvikling. Ein mindre del av arbeidstakarane er utsette for negative arbeidsmiljøbelastningar i dag enn for 20 år sidan.»
NTL kan også se på YS arbeidslivsbarometer som viser det samme. Eller de kan sjekke tallene i denne utmerkede Civita-rapporten om temaet. Det er altså slett ikke hold i påstanden om at norsk arbeidsliv generelt er blitt verre, enn si «brutalisert», de siste tiårene. Hvorfor fortsetter da NTL å komme med påstanden?
Noe av nøkkelen kan nok ligge i hvem som da har skylden, og det går klart frem flere steder i innlegget. Mest tydelig her:
«John G. Bernander mener NTL NAV viser liten forståelse for hvordan arbeidsmarkedet fungerer. Noe rett har han i dette. Vi har ingen forståelse for at næringslivets eneste mål er kortsiktig maksimalisering av kapitaleiernes profitt.»
Det er så man nesten ikke tror sine egne øyne. Næringslivets eneste mål er kortsiktig maksimalisering av kapitaleiernes profitt!? Jeg forventer slike utsagn fra de mest radikale i SV eller fra kommunistene i Rødt, men kan virkelig en presumtivt seriøs fagforening holde seg med slik retorikk, enn si en slik virkelighetsforståelse? Det blir ikke bedre av at et problemområde etter NAV-reformen har vært kontakten mellom Nav og næringslivet. Men i følge NTL er det næringslivets kortsiktige jakt på profitt som gjør folk syke…ikke rart samarbeidsklimaet ikke blir det beste.
Det nærmer seg parodien når det senere står at: «Vi i NAV må spille på lag med den enkelte og arbeidsgiverne må være med på laget.» Ja vel, så de brutaliserende, profittmaksimerende og kortsiktige arbeidsgiverne må være med på laget? Det er fristende å spørre hvorfor de skulle ønske det når NTL åpenbart mener de bare ødelegger og brutaliserer norsk arbeidsliv.
NTL skriver også: «Vi aksepterer ikke den retorikken høyresiden i politikken bruker, som individualiserer ansvaret for at mennesker faller utenfor arbeidslivet.» Snarere tvert i mot. I både foredrag og innlegg understreker jeg hvordan veksten i utenforskapet drives av tunge samfunnstrender: En skole som svikter, endringer i næringsstruktur, at det lønner seg for lite å jobbe, mangelen på krav og aktivitet i systemet osv. osv. Det finnes også folk som har vondt i viljen, men det er ingen hovedforklaring. Men løsningen er individuell. Og da må vi også stille klare krav.
I mitt forrige svarinnlegg til NTL stusset jeg over retorikken, men forsøkte å bruke mesteparten av tiden til å snakke om Høyres politikk. Jeg trodde kanskje den venstrevridde tonen var en glipp. Nå forstår jeg at noen i NTL driver politikk, og ståstedet synes å være langt til venstre.
NTL spør hva Høyre vil gjøre for et inkluderende arbeidsliv. La meg nevne noen punkter:
- Vi vil sikre at det lønner seg å arbeide og gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygd.
- Vi vil styrke Navs kontakt med arbeidslivet.
- Vi har gjennom flere budsjetter satset kraftig på mer støtte til arbeidstrening i arbeidslivet, blant annet lønnstilskudd.
- Vi har gjentatte ganger foreslått en stor satsing på lese- og skriveopplæring for Nav-brukere fordi mange rett og slett mangler basisferdigheter.
…for å nevne noe. Men en forutsetning for det er faktisk at Nav har god kontakt med arbeidsgiverne. Da er det et mildt sagt dårlig utgangspunkt å karikere dem som kortsiktige utbyttere som ikke tenker på annet enn profitt.
HOMOverskrifter
Mediene elsker overskrifter med sex, fyll eller fanteri. Men bedre enn alt dette er homofili. HOMOkamp i KrF er knall! VG flesker til etter at HOMObama kom ut av skapet som tilhenger av ekteskap for HOMOfile. Det spesielle med overskriften er selvfølgelig at den er totalt blottet for mening. Men HOMOfristelsen ble vel for stor…
Liv og ikke-liv
Noen synes abortdiskusjonen er enkel. Enten fordi livet starter ved unnfangelsen eller fordi abort er uproblematisk. Jeg husker en uttalelse fra Rød Ungdom for noen år siden som sa at kvinner ikke burde føle større skyld for en abort enn når de klipper håret. At kvinner ikke skal føle skyld er et nobelt mål, å sammenligne en abort med å klippe håret er grusomt. For uansett hvordan man vrir og vender på det, dreier abort seg om et liv som blir borte. Det kan være et potensielt menneske, et halvferdig menneske, noe som kan bli et menneske — men det er uansett spiren til et menneske. En abort avbryter det som kunne blitt et rikt og lykkelig liv.
Det etiske minefeltet blir enda tydeligere i saker som den NRK omtalte i dag, og som Vårt Land meldte om tidligere denne uken. To grenser nærmer seg hverandre og i noen tilfeller krysses de: Den ene er grensen for senabort, den andre er grensen for når legene vil forsøke å redde et for tidlig født foster. Når grensene krysses blir problemene skrikende. I det ene tilfellet sier vi som samfunn at en abort er greit, i det andre tilfellet gjør vi alt i vår makt for å redde et liv.
Jeg mener det ikke finnes noe realitisk alternativ til selvbestemt abort i en periode. Erfaringene med et totalforbud er mørke og trolig vil ikke aborttallene gå ned heller. Men vi trenger en helt grunnleggende debatt om det skjæringspunktet som oppstår når samfunnets syn på liv møter samfunnets syn på når noe ikke er et liv. Det er uendelig vanskelig, men helt nødvendig. Livsnødvendig.
Skattetrollet
En helt utmerket illustrasjon av hvorfor formueskatten er skadelig og dum. Fra Bipper-gründer Silje Vallestad sin Facebookside:
Hjelp – jeg er rik! Visste det ikke selv, men staten Norge har akkurat opplyst meg om det, og med formue følger #formueskatt….
Hadde vært supert dersom jeg var av samme oppfatning som staten. Å tilby dem å sjekke konto, lønnslipp og banklån hjalp ikke, for formuen min ligger visst i eierskapet i Bipper.
Bipper… Jeg er stolt over å ha startet et selskap som vokser. Over å ha sikret investorer i både tøffe og bedre tider. Over å ha utviklet verdens beste trygghetsprodukter for mobil som nå skal ut på verdensmarkedet. Jeg kunne ha gitt opp underveis (kan love dere at det har vært mange tøffe tak!), men jeg gjorde ikke det. Jeg kjempet på, tok opp private lån og investerte i Bipper når det røynet på som verst. Av den grunn sitter jeg fortsatt på en hyggelig eierandel idag.
Drøyt 40% av Bipper eier jeg, og ved forrige eksterne emisjon ble vi verdsatt til ca 80 MNOK. Ikke verst, vil mange si. Jeg har vært en «flink» gründer, men det skal visst straffe seg å være flink. Da kommer skattetrollet og tar deg!
Misforstå meg rett – jeg er ikke mot skatt. Skatten min betaler jeg med glede rett og slett fordi vi har en fantastisk god velferdsstat! Men å skatte av en potensiell formue som per idag kun viser seg på et papir har jeg vanskelig for å godta.
Jeg har investert alt i Bipper – både av tid og fri kapital. Jeg tar ut moderat lønn (og gikk lenge uten lønn), og har ikke noen fet økonomi (tre barn og førstegangs boligeier i 2006…. Trenger ikke si mer!). Utbytte tas ikke ut (for et selskap som Bipper eksisterer ikke det. Alt som kommer inn investeres i videre drift og vekst). Bipper har fortsatt røde tall. Det er helt normalt for et selskap som vårt der innovasjonen kommer først, og veksten etterpå.
Men formue har jeg! Hva formueskatten min blir vet jeg ikke sikkert enda, men er ganske sikker på at den bikker et par hundre tusen. Et par hundre tusen som må ut av lommen cash etter at vanlig inntektskatt er betalt. Hvor i alle dager skal jeg få tak i de pengene?
Det er fire muligheter:
- Ta opp privat lån? Men er det strengt tatt mulig med den lånebelastningen vi allerede har? – Øke lønnen? Men det går jo ikke! Den må opp MYE for å dekke inn 200.000 netto – og det kan man ikke gjøre i et gründerselskap – Ta ut utbytte? Hvor skal vi ta utbyttet fra???? – Selge aksjer….
Å selge aksjene mine er den eneste muligheten jeg har for å dekke formueskatten min. Jeg må selge meg ned i selskapet jeg bygger for å kunne dekke den potensielle formuen jeg har vært med å skape. Hvilken helt på trynet bakvendt tankegang er dette av politikerne?
Jeg betaler gjerne skatt av en realisert formue, men av en potensiell formue????
Jeg blir forbannet over denne formueskatten. I min naivitet trodde jeg at formueskatt kun ble pålagt de som har formue, og jeg har også selv irritert meg over rikingenes sutring over formueskatten (som om det er synd på dem liksom….). Men nå har pipen fått en annen låt, for i år skjønte jeg hva formueskatt var….
Formueskatten er ødeleggende for verdiskapningen i Norge. For bedriftseiere som meg betyr formueskatten økonomisk ruin fordi man ikke kan benytte seg av virkemidler som økt lønn eller utbytte. For andre selskaper betyr det faktum at eierne er nødt til å øke lønnen eller ta ut betydelig utbytte at mindre penger investeres i innovasjon og vekst.
Formueskatten berører ikke bare eierne negativt (og potensielt sett økonomisk ruinerende), men den berører også arbeiderne i bedriftene fordi det er mindre kapital til å ansette flere eller investere i vekst.
Jeg føler på et enormt behov for å kjefte på Jens! Min historie er ikke særegen. Det er mange som meg. Mange bedriftseiere som kommer i økonomiske vansker på grunn av formueskatten eller som ikke kan vokse fordi de må ta ut penger privat i stedet for å reinvestere i vekst. Det blir ikke akkurat enklere å konkurrere internasjonalt da….
Må man virkelig flagge ut? Må man virkelig anbefale andre gründere å ikke starte opp i Norge? Nå – ja, men håper ikke at dette vedvarer….
Homoekteskap
Hvem skulle trodd at KrFs programfremlegg skulle være så fylt av spennende politiske godbiter? Ikke bare går partiet inn for å diskutere sykelønnen, men i følge diverse medier vil partiet også foreslå å utrede borgerlig vigsel.
Med det siste har KrF kanskje tatt konsekvensen av sin etterhvert bastante motstand mot statskirken. KrF godtar at ekteskapet også har en sekulær side, det er en samlivspakt mellom to personer og storsamfunnet, for de som foretrekker å holde Vår Herre utenfor. I en slik sfære vil religiøse argumenter være av mindre betydning. Som Habermas (trur eg) påpekte, er rene religiøse argumenter ikke gyldige i en sekulær debatt — men det betyr ikke at de religiøse standpunkter automatisk er gale.
Det KrF åpner for er at staten kan ha sin definisjon av ekteskapet som er videre enn den de enkelte trossamfunn kan ha. Jeg synes det virker rimelig.
Noen presiseringer om arbeidsliv
Man styrer sine egne sitater og sine egne forslag, men man styrer ikke desken i en avis. Aller minst styrer man etterlatt inntrykk. For eksempel skriver Kristin Clemet på sin blogg at jeg «(…) avviser kutt i sykelønnen, vil stramme inn reglene for midlertidige ansettelser, går inn for allmenngjøring av tariffavtaler, skal kjempe mot «sosial dumping» med den samme retorikken og forståelsen av arbeidsmarkedets virkemåte som vi hører fra venstresiden – og opprettholde et høyt fradrag for fagforeningskontingent.»
Mye av dette er feil eller upresist. Derfor er det viktig å komme med noen oppklaringer etter gårsdagens oppslag i Aftenposten. Se også svarene mine i nettmøte hos Aftenposten. Jeg kunne godt vist til sitatene i saken og hva jeg faktisk sier, men tar like gjerne en kort oppklaringsrunder.
- Jeg leder et utvalg som går gjennom Høyres arbeidslivspolitikk. Vårt utgangspunkt er at vi skal levere konkrete, moderate forslag til endringer og oppmykninger av arbeidsmiljøloven. Vi leverer forslag til programkomiteen. Politikken vedtas på landsmøtet.
FEIL OM SKATTEKUTT
- Aftenposten hadde av en eller annen grunn skrevet «Avlyser skattekutt» på forsiden. Det har jeg aldri sagt og heller aldri ment. Jeg mener skatteletter er viktig både prinsipielt og praktisk. Det handler om maktfordeling, kontroll over eget liv, at det skal lønne seg å jobbe og om arbeidsplasser.
OPPMYKNINGER
Utvalget jeg leder kommer til å foreslå moderate oppmykninger av arbeidsmiljølovens bestemmelser. Vi kommer bla. til å foreslå oppmykninger av arbeidstidsreglene, mer lokal kontroll, enklere prosesser for å få alternativ turnus mm. Men på en del områder går ikke våre oppmykninger like langt som reformene som ble gjennomført under Bondevk II. Vi ønsker å forene trygghet og fleksibilitet og tror mange av forslagene vil glede både arbeidstakere og arbeidsgivere. Vi kommer til å foreslå moderate endringer som både er gjennomførbare og som jeg tror vil bli stående.
SYKELØNN
Jeg har ikke avvist en debatt om sykelønn. Jeg forsøkte rett og slett å konstatere hva som er Høyres politikk i dag, og den politikken inkluderer ikke reduksjoner av sykelønnen.
MIDLERTIDIGE ANSETTELSER
Noen har åpenbart trodd på Arbeiderpartiets retorikk og latt seg forlede til å tro at Høyre ikke har ment at faste ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Det er feil. Høyre har hele tiden, også da vi sist satt i regjering, presisert at faste ansettelser skal være hovedregelen. Når Kristin Clemet skriver at vi foreslår å «vil stramme inn reglene for midlertidige ansettelser» så mangler en viktig presisering: Sammenlignet med reglene vi foreslo under Bondevik II. Men vi foreslår ikke å stramme inn reglene sammenlignet med i dag! For eksempel er det i dagens lovverk slik at staten har større anledning til å ansette midlertidig enn private. Det er helt urimelig.
ALLMENNGJØRING
Jeg er uenig med Clemet i at sosial dumping er et problem bare venstresiden burde bekymre seg over. Jeg synes ikke det er greit at noen jobber for 45 kroner timen. Høyre har vært og er kritiske til en del av tiltakene regjeringen har foreslått, blant annet fordi de risikerer å skape for mye byråkrati for små- og mellomstore bedrifter. Men Høyre har også stemt for 19 av 24 tiltak regjeringen har lagt frem. Jeg har sagt at det er lite trolig at Høyre vil reversere allmenngjøringen på de områder hvor det i dag gjelder. Men vi står fortsatt på prinsippet om organisasjonsfrihet og at lønnsdannelse primært skal skje gjennom forhandlinger mellom partene, ikke ved lov.
FAGFORENINGSFRADRAGET
Jeg forstår skepsisen til et eget fradrag for medlemmer av bestemte organisasjoner, særlig når noen av disse organisasjonene også gir penger direkte til politiske partier. Jeg har også større sans for svenskenes modell med et jobbfradrag til alle. Men Høyre har aldri så lenge jeg kan huske, foreslått å fjerne fradraget helt. Vi reduserer fradraget tilbake til sammen nivå som under Stoltenberg I i våre alternative budsjetter. Jeg synes det er helt naturlig at Høyre tar en grunnleggende diskusjon om fradraget. En spennende mulighet er å utvide fradraget til å gjelde flere organisasjoner enn bare arbeidstakerorganisasjoner.
Hovedpoengene står like fullt fast: Jeg mener Høyre må være tydelige på at et organisert arbeidsliv er et gode, vi må bekjempe myten venstresiden sprer om at fagorganiserte ikke kan stemme Høyre og vi må finne den riktige balansen mellom trygghet og fleksibilitet. Det innebærer også at vi må lytte til innspillene vi får fra arbeidstakernes organisasjoner.