Dagens Næringsliv: Pengegaloppen
Norsk politikk er ekstremt pengefokusert, og denne pengegaloppen er et problem for Høyre. Partiet kan ikke – og vil ikke – love mer til alt og alle.
Les innlegget hos DN.
Dagens Næringsliv: Foreldet mediepolitikk
Norsk mediepolitikk er totalt foreldet. Fra Dagens Næringsliv 22.07.09 (ikke på nett).
Hvordan opprettholde NRK-lisensen når flere og flere ser fjernsyn på nett? Hvordan skal den kritiske journalistikken overleve når etablerte mediehus skjelver og nye medier mangler ressurser? Kan staten i det hele tatt kontrollere innholdet i mediene når gamle, praktiske argumenter for rasjonering av frekvenser faller bort?
Da NRK skviset ut de private kreftene og etablerte seg som monopolist hadde det både praktiske og politisk-ideologiske begrunnelser. De praktiske utfordringene var at utbyggingen av radionett til hele landet krevde massive investeringer samtidig som frekvensene var begrenset. Den ideologiske begrunnelsen var folkeopplysningen. Folket skulle opplæres og veiledes og den borgerlige finkulturen skulle gjøres tilgjengelig for de brede masser.
Dagens medierevolusjon – med krise i de etablerte mediehusene, sviktende økonomi og fremveksten av nettet som en ”ny” arena – er i ferd med å pulverisere gårsdagens mediepolitikk. La meg ta noen eksempler.
Teknologikonvergens er det viktigste ordet i mediedebatten. Enkelt forklart betyr det sammenfall, for eksempel at seerne ser programmene sine på nettet i stedet for via fjernsynet. Det skaper i seg selv en rekke utfordringer. Hvordan kan man opprettholde en lisensfinansiert allmennkringkaster dersom brukerne i stadig større grad ser programmene på nett eller via ipod? Begrunnelsen for radiokonsesjonsordningen har hele tiden vært at det er en begrenset mengde frekvenser til utdeling (og et begrenset marked…). Men vi kan ha ubegrenset med digitale radiokanaler. På samme måte truer nettbruken, særlig blant yngre, de etablerte avishusene. Det blir trangere tider rent økonomisk og dermed færre midler til undersøkende dybdejournalistikk, samtidig som nettavisene ikke kaster av seg nok til å finansiere dyptpløyende nyhetsproduksjon. Disse og flere andre utviklingstrekk er som en rambukk mot dagens mediepolitiske regime. Før eller siden kommer porten til å falle.
Når de praktiske argumentene for medieregulering blir borte, dukker selvfølgelig spørsmålet opp: Blir dermed de politisk-ideologiske argumentene borte? Hvis det blir praktisk svært vanskelig for staten å regulere innholdet i mediene gjennom for eksempel krav om barnetilbud og minoritetsprogrammer, betyr det at staten må gi slipp på alle tanker om innholdsstyring og tilrettelegging? Etter min mening bør det offentlige fortsatt ta et delansvar for at den offentlige samtalen fungerer, og i et stadig mer mangfoldig samfunn er det viktig med noen felles institusjoner og verdier som binder oss sammen. Men det betyr samtidig at mediepolitikken må endres, sannsynligvis ganske radikalt. Her er tre skisser til endringer. De står alle for min egen regning.
- Dagens pressestøtte er i ferd med å utspille sin rolle. Ikke bare risikerer den å fryse fast en etablert pressestruktur og på den måten hindre nye aktører i å komme til, men den er direkte siktet inn mot å opprettholde papiraviser som har stadig dårligere økonomi. Et skrekkeksempel er Dagsavisen som gjennom år har overlevd utelukkende på grunn av pressestøtten. Samtidig er det en potensiell utfordring at de nye mediekanalene mangler ressurser til å produsere dyptpløyende, gravende journalistikk. Flere og flere av bidragsyterne i media er også frilansere. En ny mediestøtte kan innrettes som en støtteordning direkte til journalistiske prosjekter, et slags offentlig Fritt Ord. Da kan kostnadskrevende journalistikk også drives utenfor de etablerte mediehusene. Å legge om pressestøtten til også å inkludere nettaviser, slik noen har foreslått, er en dårlig ide som bare vil skade dynamikken i markedet.
- Ordningen med radiokonsesjoner er snart foreldet, dessuten er det prinsipielt betenkelig at staten overprøver den redaksjonelle friheten med innholdskrav. Snarere bør staten ha rene, klare finansieringsordninger også for kulturstøtte i mediene. For hvordan kan man forsvare innholdskrav for digitalradio som ikke er avhengig av frekvens? Mediepolitikken må tenke nytt. Snarere enn å pålegge mediene et bestemt innhold av for eksempel norsk musikk, må tiltak som vil fremme bestemte mål finansieres som ordinære kulturtiltak over statsbudsjettet. Kanskje må staten først og fremst konsentrere seg om å finansiere et rammeverk? For eksempel sikre distribusjonskanaler og nettsider hvor ny, norsk musikk er tilgjengelig (ala dagens Urørt på Petre).
- NRK kan bestå som allmennkringkaster. Etter min mening vil behovet for en stor, tung medieaktør av denne typen øke hvis resten av markedet blir mer kommersielt og inntjeningsmulighetene færre. Samtidig er lisensordningen under press fordi færre og færre vil se programmer på fjernsyn. Å innføre lisens på ipoder og PC-skjermer er en dårlig ide. Snarere må NRK på sikt finansieres som er ordinært kulturtiltak over statsbudsjettet.
Vi er inne i en medierevolusjon. Den kan neppe møtes med gårsdagens mediepolitikk. Vi bør ta med lærdommen fra nedlastingsdebatten: Dersom politikken kommer haltende etter utviklingen er det ofte allerede for sent.
Venstrekonsensusen slår sprekker
FOR TRE ÅR SIDEN skrev jeg en kronikk i Dagbladet med tittelen «Det radikale privilegium» som kritiserte venstreradikalernes hegemoni i samfunnsdebatten. Den fikk et par svarreplikker, men debatten var knapt for en flau bris å regne.
I sommer, derimot, har problemstillingen spilt hovedrollen i Dagbladets debattsider. I løpet av få år har oppgjøret med venstresidens dominans i samfunnsdebatten gått fra å være et pip fra sidelinjen til å bli et fenomen.
Les kronikken i Dagbladet.
Morgenbladet: Hayeks sirkel
Tiden går i sirkel, sies det i Gabriel Garcias Marquez’ bok Hundre års ensomhet. Det må ha slått Friedrich A. Hayek (1899–1992) da han satt i et engelsk fjernsynsstudio mot slutten av sitt liv. I nesten førti år hadde han vært forvist til akademias randsone. Riktignok ble den polemiske pamfletten Veien til trelldom fra 1944 en publikumssuksess, men Hayek hadde rett da han i forordet spådde at den politiske polemikken ville ødelegge hans allerede dalende renommé blant akademiske kollegaer. Da han seksten år senere ga ut det idéhistoriske verket The Constitution of Liberty håpet han både å gjenta publikumssuksessen samt å rehabilitere seg i akademikeres øyne. Ingen av delene skjedde. Den aldrende Hayek, som hadde gjennomlevd to verdenskriger og sett sitt gamle hjemland Østerrike-Ungarn styrte brennende inn i undergangen for så å bli borte, var tilsynelatende redusert til et relikvie fra den gamle verdens liberale orden, en levende anakronisme.
Les artikkelen i Morgenbladet.
Foto: friedrich hayek Copyright © The Nobel Foundation
Doktor Dialog – Minervasamtalen med Jonas Gahr Støre
– Jeg har i alle fall den troen, sier Jonas Gahr Støre. Han snakker om Norges mulighet til å påvirke noen av verdens verste regimer. For noen er dialog er skjellsord. For utenriksministeren er det et credo. Redaktør Torbjørn Røe Isaksen i samtale med utenriksminister Jonas Gahr Støre.
Les hele intervjuet hos Minerva.
Foto: UD
På kanten av stupet – Minervasamtalen med Asbjørn Aarnes
”Han har bare minnet meg om noe som jeg har visst hele livet…dette at…disse møtene, som ditt og mitt møte. Dette er slik livet har artet seg. Det har alltid stått en Annen og ønsket velkommen”, sier Professor Asbjørn Aarnes. En gråsprengt manke, lange øyenbryn, over 80 levde år – og alle med møtene med den Annen som fellesnevner. Fra de som var levende, A. H. Winsnes, Hans Skjervheim og Emmanuel Levinas, til de som allerede var døde, Welhaven, Wergeland, Monrad og Schweigaard. Han var fra ”den annen front”, den verdikonservative idéreaksjonen mot radikalismen, men fulgte alltid sine egne veier.
Les mer hos Minerva.
Morgenbladet: Liberal statstvang
Les kommentar her.
Morgenbladet: Moskva og kalifatet
Hvor farlig er radikal islamisme? Les her.
MINERVA: Avgrunnen
MINERVASAMTALEN: Finnes det et serbisk samfunn? Landet preges av mistro, mistenksomhet og en avgrunn mellom de styrende og styrte. Håpet for stadig flere ligger i NATO og EU, men serbiske drømmer har blitt knust før. – Redaktør Torbjørn Røe Isaksen i samtale med Professor Ljubisa Rajic.
Les intervjuet hos MINERVA.
Morgenbladet: Jeg bryr meg ikke, egentlig
Om pøbler, opprør og ny-hedonisme. Her.