Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: All things must pass

Publisert den 25.11.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver fjerde uke på baksiden av Morgenbladet.

Alt er forgjengelig

Mono no aware. Japanerne har et vidunderlig uttrykk. Hver vår blomstrer kirsebærtrærne og japanerne samler seg for å feire. De vakre hvit-rosa blomstene står bare i noen få, stakkarslige uker. Så er det hele forbi. Mono no aware er vissheten om alle tings forgjengelighet, og den melankolien man føler ved selve det at skjønnhet blomstrer og så visner hen. Det fyller oss både med en glede over at vi får overvære det vakre mens det finnes, men samtidig med vemod over at det ikke vil vare. Mono no aware.

All things must pass, het det, litt mer likefremt, hos George Harrison.

Jeg tenkte på det nylig da jeg leste at Oslo kinos program ikke lenger vil være å finne i Aftenposten. Jeg hadde ikke lagt merke til det selv. For lenge siden begynte jeg å sjekke kinoprogrammet og bestille billetter på en app. Allikevel ble jeg litt vemodig. Det var nok et steg på veien mot en verden som jeg vet kommer, men som jeg ikke er helt sikker på om jeg vil like så godt.

Jeg vet at de neste årene vil bli en uendelig rekke nyheter av samme art. Slik hattemoten for herrer og jukeboksen ble borte, slik vil snart den siste videokiosken bli lagt ned, den siste bli CD-en solgt og – kanskje – den siste papiravisen bli lest.

Åh! Papiravisene! Jeg kan skumme mine nyheter på mobiltelefonen, bla i utgaver på Ipaden, men det jeg liker med papiravisene er noe mer enn innholdet. Jeg liker den lille turen ut på trappen for å hente dem om morgenen. Jeg liker å sortere bilagene på lørdag til akkurat den rekkefølgen jeg vil lese dem i (Lørdagsbilaget til DN og Klassekampens litteraturbilag til slutt). Jeg liker å vaske vekk trykksverten fra fingrene etterpå.

Tilsynelatende er det små, uviktige vaner og rutiner, men livet består av slike. Og når de samles og forsterkes – når vi alle sammen har de samme vanene og rutinene – utgjør det intrikate og kompliserte mønstre som vever de tradisjonene som binder et samfunn sammen.

Nostalgi som automatisk respons-stimuli på minner fra tidligere tider er dypt menneskelig. DeLillos har gjort en karriere på slike minner (og før var det faktisk morsomt med sne). Det er isen som forbindes med sol og sommer, sangen som forbindes med den første kjærligheten eller den gamle stadion med sitt verdenskjente brøl. Men er det noe mer i dette enn privat nostalgi – litt vemodig, men verden går videre?

Oslos tidligere kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen kommenterte i Aftenposten at bortfallet av de trykte kinoannonsene også representerer bortfallet av en felles erfaring: «Når annonsebildet i landets hovedstad plutselig lar kinohusene med filmkulturen bli borte vekk – så svekkes fellesrommet for oss i byen, i alle aldre og sosial sammenheng.»

Mon det. For i all denne endringen, i alt som blir borte, ligger det også en forbløffende kontinuitet. Kinomatografen ble oppfunnet på slutten av 1800-tallet. Over hundre år senere – etter radioen, fjernsynet, dataspillene, Internett og Internett 2.0 – lever den fortsatt. Mennesker samler seg en helt vanlig tirsdag, i en hvilken som helst by i landet, for å sitte i mørket og se film sammen.

Jo, det handler om bildene og lydkvaliteten, men også om å oppleve noe sammen. Om å ta med venner eller snike en hånd inn i en annen hånd, om latter, gisp eller skrik som runger i salen. Og dette behovet for å gjøre noe sammen har overlevd hjemmekino og surroundlyd i stuen, og vil overleve også kinoannonsens bortfall i Aftenposten. Kontinuitet.

«Men are we and must weep when even the shade of that which once was great is swept away», skrev den engelske poeten William Wordsworth etter at Napoleon hadde knust de siste rester av den venetianske republikken. Den hadde eksistert i tusen år. Alt er forgjengelig. Men vi behøver ikke å felle tårer før vi må.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: En liten grå mann

Publisert den 31.10.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver fjerde uke på baksiden av Morgenbladet.

– Jeg er i tvende sinn

 

Det sitter en liten, grå mann på skulderen min og spør om jeg ser på universitetene som underbruk av staten.

På innerlommen har jeg en liten notatbok. I den noterer jeg ideer, tanker, morsomme sitater og bra steder jeg har spist. Jeg noterer også ideer til artikler jeg vil skrive. Det siste året har listen vokst. Tiden – jeg forbanner dens elv! – strekker ikke til.

En av artiklene skal bli en guidet rundtur i min egen tvil. Den skal hete: «Er det mulig å være universitetskonservativ i 2014?»

Når forsvant det gamle universitetet?

Jeg vet ikke, men en av dets gamle kjemper, avdøde professor Asbjørn Aarnes, mente i samtaleboken Ut av fatning at det første støtet kom med 68’ernes kamp mot alle gamle autoriteter. De rev ned det som var, men visste ikke helt hva som skulle settes inn i stedet. Dét banet veien for markedstenkning, målstyring og hele NPM-fandenskapen som nå rir Norge som en mare, skal vi tro de samme 68’erne.

Men så mektige var neppe 68’erne. I mellomtiden skjedde det også noe annet. Universitetene gikk fra å være et privilegium for de få til en mulighet for de mange. Masseuniversitetet ble født. Universitetet som ikke bare skulle gi utdannelse og dannelse, men også utdanne til arbeidslivet; som ikke bare tiltrakk seg ungdom med akademiske ambisjoner, men også alle andre. Spørsmålet til humanister som teknologer ble nå: Det er fint med universitetsutdannelse, men hvordan er dette relevant for arbeidslivet?

Gir det mening å være universitetskonservativ i 2014? Jeg er i tvende sinn, og debatten om ansatt eller valgt rektor – omtalt i Morgenbladet i forrige uke – er et utmerket eksempel. Behovet for en slagkraftig ledelse tilsier at rektor ansettes for sine ferdigheter, snarere enn velges på et universitetspolitisk program. Det tilsier at man skiller klart mellom den administrative ledelsen og styret. Mange stiller med rette spørsmål ved hvorfor universitetene skal holde seg med en helt særegen ledelsesmodell.

Jeg tenker ofte slik. Vi bør ansette rektorer. Alle sammen. Men så sitter det en liten, grå mann på min høyre skulder. Han har tweedjakke, røker pipe og har dyp innsikt i vår klassiske arv. Han hvisker: «Men universitetene, da. Universitetene! De er ikke et underbruk av staten, ikke utdanningsfabrikker. Universitetene er autonome institusjoner som skal fremme både kunnskap og dannelse, som skal være korrektiver også til staten og markedet. Skal vi virkelig bryte med en århundrelang tradisjon for at universitetet selv velger sine ledere?»

Det han sier har en sterk følelsesmessig appell til meg. Samtidig er det en grunn til at den lille, grå mannen går i tweed og røker pipe. Han hører liksom ikke helt til i vår tid. Jeg er ikke sikker på om han har fått med seg fremveksten av masseuniversitetene. Jeg er ikke sikker på at han forstår hvilke kompliserte og store organisasjoner moderne utdanningsinstitusjoner er blitt. Jeg tror ikke han har tatt høyde for at universitetene må ut av sin sfære for å forholde seg til de store utfordringene i vår tid, ikke minst må de samarbeide med næringslivet. Jeg er vel heller ikke helt sikker på om han har sett på valgdeltagelsen ved universitetene våre, eller vurdert hva som faktisk ville skjedd om en student ble valgt til rektor ved Norges største læringsinstitusjon. Ingen av disse punktene tilsier at ledelsen må være ansatt, men de sier noe om at universitetenes utfordringer endrer seg. Spørsmålet er om gårsdagens ledelsesmodell er tilpasset fremtidens utfordringer. Jeg er som sagt i tvende sinn, men en dag vil jeg få tid til å skrive den artikkelen.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Radikal islamisme for fem år siden

Publisert den 06.10.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver fjerde uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen finnes her.

Fem år er kort og lenge siden

Å lese avisdebatten om radikal islamisme fra fem år siden er som å gå inn i en annen tid, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

«Radikal islam er ikke et problem i Norge i dag», sa Støre for bare fem år siden.

Den 29. februar 1948 gikk Einar Gerhardsen på talerstolen på Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Bakteppet var at Sovjetunionens marionetter hadde tatt makten i Tsjekkoslovakia to dager tidligere. Utenrikspolitikk var blitt innenrikspolitikk, og Gerhardsens håndfaste oppgjør med NKP og kommunismen befestet Norges vei inn i Nato og den brede arbeiderbevegelsens faste front mot totalitære krefter. I dag har vi igjen en situasjon hvor trusselen utenfra gir gjenklang i miljøer her hjemme. Rundt femti nordmenn har reist til Midtøsten som fremmedkrigere, ifølge PST, som antar at mørketallene er store.

Historiske analogier skal man bruke med varsomhet, og det er store og vesentlige forskjeller på trusselen fra radikal islamisme og trusselen fra den totalitære kommunismen – selv om de begge har og hadde sine heiagjenger her hjemme. Som jeg har skrevet om på baksiden tidligere (i november 2010), var Sovjet en geopolitisk trussel med atomvåpen og et klart, globalt ideologisk budskap. Den største faren fra de radikale islamistene er terroraksjoner og destabilisering av eksisterende stater, som Irak og Pakistan. Men at også de radikale islamistene har et klart, ideologisk budskap med globalt nedslagsfelt, er blitt klart for alle som vil se.

Det er ikke nytt. Derfor er det slående å se på debatten om radikal islamisme for bare fem korte år siden. I mars 2009 gikk Arbeiderpartiets daværende partisekretær, Martin Kolberg, ut med en kraftig advarsel i avisene: Radikal islam hører ikke hjemme i Norge på noen som helst måte, og det vil vi bekjempe, sa han, ifølge NRK (12.03.09). I dag er det en ukontroversiell uttalelse, etter fremmedkrigerne, Syria, IS, Profetens Ummah og den store markeringen mot radikalisme i sentrum av Oslo. Men i 2009 var dette forsidestoff som skapte uro i Norges største parti.

Påtroppende stortingskandidat Jonas Gahr Støre tok indirekte avstand fra Kolbergs uttalelser. «All retorikk som kobler muslimer med fare, vold og terror må vi slå ned på, vi må ikke stigmatisere folk ut fra hvilken religion mennesket har», sa Støre til NRK (12.08.09). Han ville heller snakke om «det nye vi» og at alle nordmenn tilhører en eller annen minoritet. «Radikal islam er ikke et problem i Norge i dag», sa Støre for bare fem år siden. Det var og er oppsiktsvekkende. Da var radikale, ekstreme islamister for lengst i PSTs søkelys.

Fra politisk kommentarhold var det ingen tvil om hva dette betød. På en meningsmåling hadde Fremskrittspartiets oppslutning økt, mens Arbeiderpartiet hadde laber oppslutning. Kyrre Nakkim, NRKs sjefkommentator, mente at Kolbergs utspill var taktisk begrunnet: «Vi kan ikke lese Kolberg på annen måte enn at Arbeiderpartiet forsøker å spise seg inn på den politikken Frp vokser på.»

Det var med andre ord ingen annen grunn til å advare mot ekstremistisk islamisme enn at Kolberg trodde Arbeiderpartiet kunne tjene noen skarve prosentpoeng i det kommende valget. Men kanskje – bare kanskje – advarte Kolberg mot ekstremistiske og udemokratiske krefter fordi han, som Einar Gerhardsen med kommunistene, så hva trusselen faktisk besto i.

Da som nå var det mørkere krefter som gjerne ville generalisere og utnytte kampen mot islamismen i sin kamp mot alle muslimer. Det kompliserte bildet. I dag tror vi ikke lenger at vi må lukke øynene for truslene av hensyn til det store flertallet av muslimer.

«Vi skal kjempe mot kommunistene med demokratiske midler og åndelige våpen», sa Gerhardsen, «I en tid som denne hviler det et stort ansvar på alle politiske partier og deres tillitsmenn, på alle organisasjoner og på pressen. Hvis en noen gang skulle ha rett til å stille krav om saklighet og anstendighet i den offentlige debatt, så burde det være i en tid som den vi nå gjennomlever.» Det var godt sagt av tillitsmannen.

 

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Det personlige er politisk

Publisert den 03.09.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver jevnlig på baksiden av Morgenbladet.

Det personlige er politisk. Ja, fordi du insisterer på å blande deg.

Fafo-festen er blant de større begivenhetene i hovedstadens hagefestkalender, et slags Øyafestivalen for akademikere, politikere, embedsverk og andre tilliggende herligheter som pressen. Amandaprisen i Haugesund har sine røde løpere hvor filmkjendisene kan vise seg frem. På Fafo er det wraps, øl og diskret hvisking «se, der er Odd Karsten Tveit» og «oi, nå har [fyll inn navn] tatt en for mye» etc. På nettopp denne festen ble jeg stående i samtale med en journalist.

I løpet av de siste månedene har jeg flere ganger fått spørsmål om hvor mye pappaperm jeg skal ta ut. Å ta ut pappaperm er åpenbart ikke først og fremst et valg jeg tar sammen med min kone, med tanke på hva som passer best for oss, og hva som er best for vårt barn. Pappaperm er som å kjøpe en ny bukse på ungdomsskolen. Det er en identitetsmarkør. Å ikke ta ut pappaperm er like håpløst som da jeg som 13-åring insisterte på at Cubus’ billigmerke Bossilini var like bra som Levis’. Sosialt selvmord. Bortsett fra i deler av finansbransjen, skal vi tro Dagens Næringsliv i sommer. Der er det å ikke ta ut pappapermen like stilig som dyre, sveitsiske klokker.

Mange spør altså om pappapermen, og de aller fleste følger opp og lurer på hvorfor jeg skal ta ut permisjon når jeg vitterlig har sagt at jeg ikke er tilhenger av en egen fedrekvote, men mener familiene skal få bestemme selv. Oversatt til deres språk har jeg sagt at pappaperm er for pyser og kvinner, jeg skal på jobb. Det er litt pussig.

Jeg er alt i alt en nokså liberal mann, og selv om mine personlige oppfatninger kan ligge litt på den konservative siden, er det sjelden mer konservativt enn at det kan oppfattes som et mildt eksotisk innslag i den urbane og utdannede middelklassen. Som en spanjol i bunad. Jeg synes likestilling er bra, vil at homofile skal få gifte seg og er bekymret for skadelige kjønnsrollemønstre som gir unge jenter (og gutter) et skjevt syn på hva de kan bli. Jeg tror til og med jeg er feminist, selv om jeg ler av Radioresepsjonen. For mange er det derfor noe som skurrer. Listen over skurr kan gjøres enda lengre:

Jeg synes Segway ser kjempeteit ut, men er for å tillate Segway.

Jeg avskyr pengespill og blir litt irritert på kona når hun spiller Lotto, allikevel er jeg for å tillate pokerturneringer.

Jeg skulle gjerne sett flere jenter som velger guttedominerte yrker og omvendt. Flere menn i barnehagen og flere kvinner på byggeplassene. Allikevel er jeg svært skeptisk til kjønnskvotering.

Jeg likte godt både Rosemarie Køhn og Gunnar Stålsett som biskoper, allikevel mener jeg Kirken burde fått bestemme selv hvorvidt de skulle ha dem.

Og jeg mener pappaperm er både bra og viktig, men synes det skal være lov å dele den med mor for de som ønsker det.

For mange er dette en oppvisning i politisk maktesløshet. For meg handler det om skillet mellom det private og det politiske. Ja, resultatet av de mange små og store valg folk gjør i hverdagen blir til mønstre som er tydelige sett fra oven. Men for den enkelte som velger der og da, føles det neppe som et politisk valg å bli barnehagelærer fremfor ingeniør. «Jo, men», vil man innvende, disse valgene tas jo ikke i et vakuum. Det er en grunn til at folk og familier velger som de gjør. Selvfølgelig! Det frie individ som velger helt uten kontekst, er en illusjon. Men når Leif først har valgt å bli rørlegger i stedet for frisør, føles neppe valget mindre reelt bare fordi det er tradisjonelt.

Politikken er ikke maktesløs, og vi kan gjøre ganske mye. Men politikken bør gjøre mindre enn den i ytterste konsekvens kan. Fordi noen valg skal få være private. For eksempel synes jeg altfor fulle folk er usjarmerende. Men hvorvidt man vil drikke enda flere øl etter midnatt på Fafo-festen må være opp til den enkelte. Helt til baren stenger, da. Det finnes tross alt en grense.

Legg igjen din kommentar »

NRK Ytring: Muligheter for alle unge

Publisert den 19.08.2014 i Artikler, Blogg

Denne kronikken til NRK Ytring er skrevet med utgangspunkt i ideer jeg drøftet i boken Den onde sirkelen.

Muligheter for alle unge

Den mest interessante kontrasten i Norge er mellom paret i jobb som har råd til rekkehus og ferie med familien, og familien på fem hvor foreldrene går på stønad. Mye av norsk politisk debatt handler om hvordan vi skal bøte på konsekvenser og avhjelpe problemer som er oppstått. Det illustreres godt i debatten om forskjeller som har gått i sommer, i kjølvannet av den franske økonomen Thomas Pikettys bok.

Venstresiden ser at forskjellene har økt noe de siste tiårene – også under deres styre – og mener at vi må skattelegge hardere for å få mindre forskjeller. Men den mest interessante kontrasten i Norge er ikke mellom dem helt på toppen og vanlige folk, men mellom vanlige folk og dem som har falt utenfor.

Det er kontrasten mellom paret i jobb som har rekkehus og råd til ferie med familien og familien på fem hvor foreldrene går på stønad. Den norske drømmen handler ikke om å bli rik, men om å få en Toyota, rekkehusleilighet og en trygg jobb. Denne drømmen er uoppnåelig for dem som havner i det jeg har kalt den onde sirkelen. Vi bør med andre ord være mest interessert i å hjelpe dem som faller utenfor, snarere enn å forhindre at bedrifter går bra og at noen tjener godt.

I fjor sommer ga jeg ut boken Den onde sirkelen, som var et forsøk på å beskrive hvilke utviklingstrekk som fører til utenforskap, og skissere noen løsninger for hva vi kan gjøre. Den onde sirkelen er en spissformulering av det norske velferdssamfunnets skyggesider.

Kort forklart er den onde sirkelen slik:
•Norsk skole lykkes ikke med å utjevne sosiale forskjeller – faktisk ser vi at de sosiale forskjellene øker gjennom årene på skolen. Tre av ti elever fullfører ikke videregående opplæring. Et hovedproblem i skolen er at urovekkende mange går ut uten grunnleggende lese-, skrive- og regneferdigheter. Foreldrene deres har ofte lavere utdanning, det er flere gutter enn jenter og innvandrere er overrepresentert.
•De som ikke har fullført videregående utdanning finner vi oftere igjen blant arbeidsledige og trygdede. Velferdssystemet vårt gir ikke alle unge en ny sjanse.
•Det har vært en sterk økning i antallet som får en psykisk lidelse de siste tiårene. Mange av disse er ungdom.
•Sosialhjelp og trygd går i arv. At utenforskapet går i arv, gjør at man går rundt og rundt i den onde sirkelen..

Utenforskap eller nyfattigdom i dagens Norge kan med andre ord ikke isoleres til dårlig økonomi alene – for å sitere landsmoderen, alt henger sammen med alt. I Norge på 2000-tallet er dårlig økonomi ofte et symptom på, snarere enn en årsak til, utenforskap.

Velferdssystemet vårt gir ikke alle unge en ny sjanse. Torbjørn Røe Isaksen Denne beskrivelsen viser at utenforskapet ikke kan bekjempes gjennom økte utbetalinger av for eksempel trygd eller sosialhjelp. For å hjelpe denne gruppen med å bryte ut av den onde sirkelen må vi gå mer grunnleggende til verks – og vi må starte tidlig.

Barnehagen er en viktig arena for å gi en god start i livet, og gode barnehager kan utgjøre en viktig forskjell i et barns liv. Det gjelder spesielt for de barna som kommer fra ressurssvake hjem, eller de fra familier der man ikke snakker norsk hjemme.

Men det er en forutsetning at vi har gode barnehager med nok barnehagelærere, som legger et godt grunnlag for læring. Vi har mange gode barnehager her i landet, men kvalitetsforskjellene mellom dem er store. Særlig viktig er det at alle barn skal kunne norsk når de begynner på skolen, også barn som ikke er født i Norge.

Når det gjelder skolegang ser vi at svært mange unge særlig sliter med matematikkfaget, og svake resultater i matematikk øker betydelig faren for at du faller ut av videregående skole. Vi vet også at voksne med lese- og skrivevansker er overrepresentert både i Nav-statistikken og i fengslene.

Satsing på grunnleggende ferdigheter i skolen, på lesing, skriving, regning, er dermed ikke bare viktig for norsk økonomi, det er også god sosialpolitikk. En av nøklene er lærernes kompetanse, og et viktig bidrag er det videreutdanningsløftet som regjeringen er i ferd med å gjennomføre.

Vi lærer gjennom hele livet, også etter vi går ut av skolen. Arbeidslivet er en viktig læringsarena, og læringen stopper ikke, men skyter gjerne ny fart når man går fra skolebenken og inn i arbeidslivet. Det er bra, men det viser hvordan de unge, som faller ut av skolen og sliter med å komme inn i arbeidslivet, kan bli hengende stadig lenger etter. Vi må bli flinkere til å koble skolen, og særlig yrkesfagene, tettere til arbeidslivet. Hvis det kan bidra til å hindre frafall er det igjen god sosialpolitikk

Den onde sirkelen er en spissformulering av hvilke utfordringer vi har i velferdssystemet vårt. Den dårlige nyheten er at sirkelen hver eneste dag suger nye mennesker inn. Den gode nyheten er at sirkelen kan brytes. Tidligere generasjoner brøt ut av sine onde sirkler, og vi kan bryte ut av vår. Det er ikke enkelt, og det vil ta tid, men det er mulig. Fullt mulig.

1 kommentar »

Morgenbladet: Om Fellesskap

Publisert den 12.08.2014 i Artikler, Blogg

Den som ikke trenger bystaten er enten et dyr eller en Gud, skriver Aristoteles i Politikken. Helt uten sammenligning (!) så skriver jeg om høyresiden og fellesskap i ukens Morgenbladet.
POLITISK TENKNING Vi trenger fellesskap. Det er ikke et politisk program; det er en konstatering. Vi er ikke, som den engelske filosofen Roger Scruton har formulert det, «citizens of nowhere». Vi er familiemedlemmer, kirkegjengere, speidere, fotballspillere, Røde Kors-medlemmer, naboer, lokalpatrioter og borgere av Norge.
Frihet og individualisme er viktige bestanddeler i høyresidens ideologi, men det er ikke hele arsenalet. Norsk politikk deles ofte inn etter en kunstig motsetning mellom fellesskap og egoisme – det ene til venstre, det andre til høyre – og litt for ofte lar høyresiden det skje. Etter tiår med kamp om de økonomiske kommandohøydene vant liberalismen den økonomiske kampen, men mer frihet og individualisme er ikke universalresepter.
Markedsøkonomien seiret; det er ikke dermed sagt at den er problemfri. Den tyske økonomen og kristendemokraten Wilhelm von Röpke mente økonomien er avhengig av de etiske reservene som finnes utenfor markedet. Markedet må korrigeres av verdier som nestekjærlighet, omtanke og ærlighet. Debatter om grådighetskultur, usunne forskjeller eller materialisme kan ikke besvares med laissez-faire. Når vi snakker om grenser for politikk, må vi også ha en oppfatning av hva som skal finnes på den andre siden av grensestolpene.
I Danmark bruker de begrepet sammenhengskraft om det som gjør en samling individer til et fellesskap. Både den kulturelle individualiseringen, svekkelsen av de tradisjonelle religiøse institusjonene og økt migrasjon og immigrasjon gjør spørsmålet om vår sammenhengskraft brennende aktuelt.
Selv i velutviklede velferdsstater er det grupper som faller utenfor samfunnet. Velferdsstaten kan gi økonomisk støtte, utdannelse eller kvalifisering, men velferdsstaten kan aldri svare på alle menneskelige behov. Til det trengs fellesskapene.
Deltagelse og vedlikeholdelse av demokratiet forutsetter engasjement og deltagelse som høyst sannsynlig bare vedlikeholdes gjennom en levende borgerånd.
Startstedet for borgerlig tankesett er individet, tenker de fleste. Det er i og for seg riktig. Enhver menneskevennlig ideologi må ha den enkeltes ukrenkelige egenverdi som utgangspunkt. Men det neste steget er avgjørende: Individet er ikke født i et sosialt vakuum. Hun er født inn i en sammenheng, inn i et fellesskap.
Dagens høyreside består, grovt sett, av to idéhistoriske strømninger som ble ført sammen av kampen mot sosialismen. Liberalismen var (og er?) en radikal ideologi som ville frigjøre mennesket fra samfunnets bindinger, det være seg ufornuftens åk eller tyngende reguleringer. Liberalister som Richard Cobden, Jeremy Bentham og Thomas Paine kjempet mot adel, kirke og kongehus, og for åndsfrihet og frihandel. Mens de konservative forsvarte det bestående samfunn, ikke nødvendigvis nøyaktig slik det var, men det idéhistorikeren Russell Kirk har kalt «de permanente ting». I begge leire fantes radikale og konservative strømninger – flere av dem åpenbare blindveier – men svært forenklet ser liberalismen individet som suverent, mens konservative tenkere betoner at den enkelte bare kan forstås som en del av en større sammenheng. I denne sammenhengen ligger også det sikreste forsvaret for individets verdighet og frihet.
I bøker som den russisk-amerikanske filosofen Ayn Rands We the living eller George Orwells 1984 er det den totalitære kollektivismen som knuser individet. Bare gjennom å gjenreise individet kan totalitarismen knuses. Det var et viktig ideologisk kamprop mot de totalitære bevegelsene under den kalde krigen, og er fortsatt aktuelt i dag. Men, som ikke minst George Orwell forstod, er ikke kamp for individet det samme som sosial atomisme. Og kritikken av kollektivisme kan lett bli en kritikk av alle fellesskap. Sentrale tenkere for høyresiden (merk: ikke nødvendigvis på høyresiden) ser ikke fellesskapet som en trussel, men som et bolverk mot det autoritære. De dyrker ikke, men frykter en radikal individualisme.
For Hegel er det gjennom den etablerte rettsstaten at det universelle og individuelle forenes, og enkeltmennesket er ikke fullt ut realisert før hun kan finne seg selv igjen i samfunnets normer og konvensjoner. Selv økonomen og filosofen Friedrich A. Hayek, ofte ansett som en av nyliberalismens yppersteprester, legger avgjørende vekt på det han kaller skillet mellom sann og falsk individualisme. Den falske individualismen er rasjonalistisk fundert og mener den enkeltes fornuft er den eneste målestokk på riktig og galt. Den fjerner dermed enkeltmennesket fra det lager av visdom og kunnskap som ligger i institusjoner, normer og verdier.
Franskmannen Alexis de Tocqueville frykter den autoritære majoriteten mer enn noe annet, men mener at dens beste fødselshjelper er individualismen. Individualisme er å trekke seg tilbake fra samfunnets felles arenaer og inn i sin egen lille sfære; det er å bli et privat menneske i ordets strengeste betydning. En slik individualisme vil utslette det Tocqueville kaller les corps intermédiaires, de mellomliggende fellesskapene som står mellom staten og individet og som hverken styres av markedets profittlogikk eller av statens lover. Totalitære stater angriper ikke bare individer, men religiøse samfunn, frivillige organisasjoner, familier som institusjon og frie fagbevegelser.
Det går en rød tråd fra Aristoteles zoon politikon – samfunnsvesenet – til Tocqueville. Den samme betoningen av fellesskapet finner vi hos konservatismens grunnlegger, Edmund Burke, som beskriver «the little platoon we belong to in society». Hos ham har skepsisen til individualismen også en erkjennelsesteoretisk side. Vi er bekymret «for å sette hvert enkelt menneske til å leve på sitt eget forråd av fornuft», skriver Burke, for «individet er svakt, men arten er sterk». Å ta del i fellesskapet er ikke et valg, men en nødvendighet. Den etiske implikasjonen av Burkes syn er et moralsk ansvar som strekker seg videre også til kommende generasjoner.
Ideologiske kart endrer ikke terrenget. Fellesskap blir ikke borte om de ikke får plass i teorien. Men dårlig teori kan gi dårlig politikk, dårlige analyser og dårligere resultater i alt fra velferdspolitikken til byplanlegging.
Venstresiden ynder å fremstille det ideologiske skillet som et mellom fellesskap og egoisme, men retorikken er ofte et kodeord for en større offentlig sektor snarere enn et gjennomtenkt syn på hva fellesskap er. Det er nok en grunn til at høyresiden bør ta debatten. Hva er fellesskap? Finnes det ett stort eller mange små fellesskap? Hvilken rolle har staten i fellesskapet? Høyresiden har en rik idéhistorisk arv å høste fra.
Ideen om det uavhengige individet har noe vakkert med seg, men enda vakrere er tanken om borgeren. Individet hører ikke til noe sted, borgeren er medlem av et samfunn, av et fellesskap, med det ansvar og de forpliktelser som hører til.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Og til slutt, berre litt persille

Publisert den 10.06.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Jeg ønsker å slå et slag for Ingrid Espelid Hovig.

A walk in the black forest» kan for meg vanskelig bli noe annet enn vignetten til fjernsynskjøkkenet. At de muntre jazzrytmene varsler om at nå skal Ingrid Espelid Hovig i gang med å vise hvordan hun lager sunn, norsk mat igjen, er nærmest indoktrinert i meg.

Da Ingrid Espelid Hovig fylte 90 år denne uken, ble hun hedret av både regjeringen og en rekke andre. Avisene skrev om henne, styresmaktene holdt lunsj for henne, bedrifter, rikssynsere og folk flest gratulerte og roste henne på sosiale medier. Og det med rette. Hun fikk ros for sin formidlingsevne, for å ha lært generasjoner å lage hverdagskost så vel som festmat, for å lære oss å spise sunt. Hun var, og hun er hele Norges matmor.

Jeg var ikke gamle gutten da jeg begynte å se på Fjernsynskjøkkenet med mamma, og av og til pappa. I hvert fall hvis Espelid Hovig skulle i gang med å lage ribbe ble han ropt inn i stua og foran tv. Min oppmerksomhet mot Fjernsynskjøkkenet kan selvsagt ha noe å gjøre med at vi kun hadde én kanal. Men jeg tror også det hadde noe med formidlingsevnen til Espelid Hovig å gjøre. Jeg følte nesten vi hadde en hemmelighet sammen, hun og vi i stua, når hun betrodde «så har me juksa litt».

At jeg jevnlig så på Fjernsynskjøkkenet hadde selvsagt også noe med temaet å gjøre: Mat. Mat er nødvendig. Mat er kultur. Mat er sosialt. Mat er tradisjoner. Mat er noe vi alle har et forhold til. Og på sitt vis fikk Espelid Hovig matlaging til også å virke både enkelt og morsomt. Av og til virket det som hun var i ferd med å få latterkrampe da hun tilsatte maten «littegranne salt». Og i det samme viste at slike målebegrep er relative.

Det er lenge siden det var én fjernsynskokk her til lands. Nær daglig er det mulig å se kjendiser, med ulike bokstaver i alfabetet foran statusen sin, kokkelere på tv. 4 stjerners middag, MasterChef og Hellstrøm inviterer, for å nevne et lite knippe.

Mat og ernæring er det mange kjendiser som er opptatt av. Og noen trekker tanker om mat og kosthold enda lenger enn til å være næring, kos og tradisjoner. I forrige uke arrangerte Gunhild Stordalen konferansen EAT, som skal få oss til å ha et «bærekraftig kosthold». Til konferansen var det invitert 400 ledere fra 28 land og tre kongehus for å diskutere utfordringer og muligheter ved å se på mat, helse og naturens ressurser under ett. Globalt. Min egen regjering har utnevnt kjøpmann Stein Erik Hagen til å lede en arbeidsgruppe som skal bidra til sunnere kosthold. Hagen har slanket seg 17 kilo, og fetet opp kontoen med blant annet Rimi-butikkene.

Vi kaster mer mat, men samtidig blir vi tjukkere. Nordmenns kroppsvekt har økt de siste tyve årene, min egen inkludert. Kostholdssykdommer øker og vi spiser for mye fett og sukker. Noen røyker også! På tross av en langvarig innsats for å gjøre livet surere for røykerne.

Vel og bra med helsesatsinger, ja, viktig er det. Men et perspektiv er i ferd med å dø. Den liberale filosofen John Stuart Mill skrev i sin klassiker On Liberty at frihet også innebærer retten til å bestemme over sin egen kropp. I et moderne velferdssamfunn kan selvfølgelig en slik frihet bli til kostnader på statsbudsjettet, men likefullt er det liberale prinsippet sentralt. Selv bevæpnet med all verdens gode formål må det være noen grenser for overstyring og regulering av den enkeltes helse.

Ikke noe galt om verken EAT eller Hagen, men jeg holder fortsatt en knapp på hele Norges matmor, den liberale venstredamen Ingrid Espelid Hovig. Hun snakket ikke bare om sunnhet og kosthold, men viste det frem med entusiasme og glede. Uten moralisering, bare med en liten kvast persille.

 

Legg igjen din kommentar »

Høyblokka — bindeleddet

Publisert den 26.05.2014 i Artikler, Blogg

Høyblokka blir stående. Både økonomer og kritikere av moderne arkitektur vil bli misfornøyde.

Som så mange andre, har jeg mine meninger om arkitektur og byplanlegging. Jeg har ingen faglig bakgrunn for mine meninger, men litt kan man jo tillate seg selv om man ikke er ekspert, men bare skal bo med byggene. Jeg er ikke blant de mest konservative eller klassisk orienterte, men også skeptisk til svært mye samtidsarkitektur, særlig fordi bymiljøene rundt sjelden får det livet man forestiller seg (eller seg på tegningene).

Høyblokka er hjertet i regjeringskvartalet. Det er noe verdig med bygget i all sin høye renskårenhet, men samtidig har funksjonalismen/modernismen aldri vært den stilen som har appellert mest til folk utenfor arkitektmiljøene. Hvorfor bør da Høyblokka bli? Det er både lite økonomisk, og et bygg svært mange mener er lite pent.

Jeg har i hovedsak lent meg på en begrunnelse, og unnlatt å vurdere byggets kvaliteter eller manglende sådanne: Høyblokka vil bli bindeleddet mellom det som var og det som kommer. Et nytt regjeringskvartal må ta med seg noe av det som ble angrepet. Høyblokka er symbolet på statsadministrasjonen. Å rive den ville være å forsøke å kutte båndene til fortiden.

Benytter for øvrig anledningen til å anbefale En sort bok om arkitektur. Artig og interessant!

 

1 kommentar »

Morgenbladet: Shalom, Israel

Publisert den 19.05.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Shalom, Israel

Israel er et av de få landene vi ennå kan være for eller mot.

Da Shimon Peres sist søndag steg opp for å tale til forsamlingen i synagogen i Oslo, gikk det et historiens sus i lokalet. Ikke fordi det var første israelske statsbesøk noensinne, ikke fordi vi i år feirer en grunnlov som også inneholdt vår skammelige jødeparagraf, men på grunn av Peres selv.

Den nitti år gamle presidenten legemliggjør Israels historie. Dets ekstatiske øyeblikk, dype og mørke daler, kriser og håp. Fra Israels opprettelse i 1948, krigen mot og utdrivelsen av palestinerne (al-Nakba – katastrofen – som palestinerne kaller det, ble markert denne uken), kampene mot de arabiske nabolandene, seirene, undertrykkelsen, intifadaene, bombetruslene og fredshåpet som ble tent og så slukket med en kule – Shimon Peres var der.

Han ble hilst som tidligere fredsprisvinner, en som vekker minner om Oslo-prosessen. Men han ble også møtt av demonstrasjoner. I spissen for en av dem sto AUF-leder Eskil Pedersen. Det er en historisk ironi at den unge sosialdemokraten protesterer mot den gamle sosialdemokratiske kjempen som hadde David Ben-Gurion som sin mentor.

Det er paradoksalt, for utenfor den kristne grasroten har vel Israel knapt hatt en bedre venn i Norge enn Arbeiderpartiet. De beundret de jødiske sosialistenes kamp for å bygge en bedre verden midt i ørkenlandskapet. Vennskapet var sterkt.

I dag er det i beste fall lunkent. Den siste varmen ble kanskje brukt nettopp på avtalen i Oslo. Israels arbeiderparti er for lengst blitt en skygge av seg selv. Deres siste høydepunkt var da freden syntes oppnåelig, men da det håpet ble slukket, snudde folket seg mot høyrepartiet og erke­fienden Likud. Shimon Peres var der. Og ble værende.

Også for demonstrantene var det Israel mer enn Peres de demonstrerte mot. Hvorfor skulle de ellers samle seg mot en av de mennene som faktisk har talt fredens sak, og kommet så nær å oppnå den? En fredsdue har Peres aldri vært, men det er en luksus nesten ingen unner seg i et land som Israel.

Hvorfor vekker Israel så sterke følelser? Det er et av få land vi kan være for eller mot, et land man kan legge sine verdier i enten i positiv eller negativ forstand. Det er ikke mange slike land igjen etter Sovjetunionen og apartheidtidens Sør-Afrika. Jeg kommer bare på USA i samme kategori.

Vi kan være kritiske til regimer, som Putins i Russland, men det gir liten mening å være mot Russland. På samme måte gir det liten mening å være for Japan, Brasil eller Kamerun annet enn i fotball-VM. Israel kan man være for. Fordi Gud mener det, fordi de er som oss, fordi de har et demokrati eller fordi de er en spydspiss for vesten i Midtøsten.

Eller mot. Fordi landet er et brohode for imperialisme, fordi det er jødisk, fordi det er en undertrykker eller fordi det er en spydspiss for vesten i Midtøsten. Mot, slik man er mot en ide eller et parti. Det kan være gode eller dårlige grunner, det er ikke poenget her.

Jeg har lenge irritert meg over dette, en snusfornuftig irritasjon over av vi ikke kan diskutere nøkternt uten de sterke følelsene. Men da jeg så den nittiårige kroppen til Peres gå sakte opp mot talerstolen i Oslos synagoge, og tenkte på hans historie, jødenes historie og Israels historie, da forsto jeg at det kanskje aldri blir mulig.

Slik vi aldri vil kunne snakke om Jerusalem bare som en by. Det er israelernes velsignelse og tragedie, og den syntes jeg å se også i Shimon Peres.

Legg igjen din kommentar »

Klassekampen: Orwells England

Publisert den 28.04.2014 i Artikler, Blogg

Lørdag hadde jeg en lengre kronikk om George Orwell i Klassekampen. Den er dessverre ikke på nett. Dette er den litt lengre og uredigerte versjonen.

Orwells England

Det er ikke det at George Orwell ikke var sosialist. Han var bare så mye, mye mer.        

Av Torbjørn Røe Isaksen

”Endelig tror jeg på sosialismen, noe jeg aldri gjorde før”, skrev i George Orwell under den spanske borgerkrigen i juni 1937. Orwell tilhørte venstresiden, men hans bøker og essays appellerer langt bredere fordi hans ideologiske tilfang er langt bredere. Her finnes dype innsikter som, av mangel på bedre uttrykk, må kunne kalles både liberale og konservative.

Eric Blair døde i 1950. Under pseudonymet George Orwell produserte han et forfatterskap som med jevne mellomrom fremheves som et av de fremste innen det engelske språkområdet. Det er forståelig at Mimir Kristjansson i Bokmagasinet 12. april vil fremheve at Orwell den antitotalitære faktisk var sosialist. Problemet er at han ender med en mer blodfattig og blekere forfatter enn virkelighetens Orwell. Kristjanssons artikkel blir paradoksalt nok en hyllest som gjør objektet mindre interessant enn han egentlig var. Det er som å hevde at det som gjør avdøde Christopher Hitchens leseverdig er at han forble på venstresiden.

Anti-totalitær

Kristjansson deltar i en kamp som mange andre har tatt del i. Det er absurd – i det minste pussig all den tid mannen har vært død i over femti år — å hevde at Orwell i dag ville støttet de neokonservative eller bekjent seg til liberalismen. Like galt blir det å se bort fra Orwells politiske holdninger. Han var på venstresiden, inntil det siste. Særlig i den økonomiske politikken var han på 30-tallet radikal, og han var overbevist om at fascismen bare kunne bekjempes gjennom sosialisme. Men Orwell var så mye, mye mer, og nettopp i dette er det hans brede appell ligger. Venstresiden bør så absolutt lese ham, Gud vet at Orwell er langt mer innsiktsfull enn mange andre på den kanten. Men ”ta ham tilbake”? Nei, ikke søren. Orwell tilhører oss alle.

Leseren får tilgi at denne artikkelen ikke viser frem George Orwell i hele sin imponerende velde. Jeg har konsentrert meg om å balansere inntrykket, og å peke på noen temaer i Orwells forfatterskap som Kristjansson har sett bort ifra eller oversett.

Mange har gjort et stort poeng av at Orwell før han dro til Spania, kalte seg en ”tory anarchist”, en motsigelse all den tid toryisme står for tradisjon, kirke, og nedarvede normer, mens anarkisme snarere står for det motsatte. Orwell ble radikalisert av borgerkrigen i Spania som samtidig bekreftet hans skepsis til sovjetkommunismen. Kristjansson bruker dette som utgangspunkt for å male Orwell som en anti-totalitær tenker som mener problemet ikke er ”revolusjonens ideer, men at de blir revidert (…)” slik at selv den grunnleggende likheten mellom dyrene på Animal Farm til blir forlatt. At Orwell gjennom hele livet stod på en grunnmur av frihet og likhet, er riktig, men å redusere ham til en slags revolusjonær puritaner som først og fremst anklaget Stalin for å ”svikte saka” er lite overbevisende. Da har man også gått glipp av noe av hovedpoenget i boken: Problemet er ikke at Snøball (Troskij) taper maktkampen mot Napoleon (Stalin), men at revolusjonens dynamikk leder til at de mest hensynsløse får makten.

Flere Orwell

Det er én Eric Blair, men finnes det én George Orwell? Som forfatter er han mest kjent for romanene 1984 og nevnte Animal Farm, men det er i essayene og bokanmeldelsene at Orwell virkelig kommer til sin rett. Og det er her vi finner kjernen i hans tankegang, og essensen i hans utvikling. Orwell tenker nemlig – også over egne standpunkter. Han er revet av tvil og tvisyn, han finner storhet i det han er kritisk til og nedrighet hos dem han egentlig burde føle seg knyttet til. Noen ganger virker han å mislike dem som kritiserer det han selv er kritisk til, men på galt grunnlag, mer enn det kritikkverdige selv. Han er ofte ambivalent, men uten å miste sin brodd.

Samtidig, på tross av alt dette, går det noen røde tråder gjennom hans forfatterskap:

Orwell er engelsk. Veldig engelsk.  Han kaller sitt hjemland ”det mest klassepregede landet under solen (…) et land av snobberi og privilegier som styres av de gamle og tåpelige” (s. 303). Men så, i neste setning, antitesen: ”Men i hver beregning av det [landet] må man ta høyde for dets følelsesmessige enhet, tendensen i nær alle innbyggere til å føle seg like og handle sammen i øyeblikk med dyp krise”. Den som lurer på hvordan et lands kultur og nasjonale karakteristikker kan beskrives, kan lese Orwells beskrivelse av England i essayet ”The Lion and the Unicorn: Socialism and the English Genius” hvor han kommer nærmere å beskrive dette enn all verdens sosiologer og statistikere til sammen kunne klart.

Det er liten tvil om at Den annen verdenskrig forandret Orwell. Etter den spanske borgerkrigen hadde han blitt aktiv i et lite, radikalt arbeiderparti og slåss for fredssaken under parolen at kapitalisme og imperialisme ikke var annerledes enn borgerskapets fascisme på kontinentet. Så melder han seg ut av partiet, og starter noe som ikke kan kalles annet enn en kampanje mot den radikale venstreintelligentsiaen og pasifismen. Slik minner han kanskje om andre revolusjonære, som vår egen Nordahl Grieg, som under krigen oppdaget at jo, proletariatet hadde et fedreland. I ”My Country, Right og Left” forteller han hvordan han har en drøm dagen før Sovjetunionen og Tyskland undertegner en ikke-angrepspakt, og gjennom drømmen forstår han at han er ” a patriot at heart”. Krigen vekket patriotismen hos mange, men hos Orwell er det ikke en plutselig omvendelse. Det er fundament som ligger der hele tiden. Selv i sin bitende nekrolog over poeten og forfatteren Rudyard Kipling, som han kaller både vulgær og anklager (med rette!) for å ukritisk hylle den engelske imperialismen, avslutter han med et visst vemod med et ønske om å komme med en slags hyllest til ”historiefortelleren som var så viktig for meg i min barndom”.

Hva er det Orwell finner i den engelske patriotismen? Hva er det de venstreintellektuelle radikalerne ikke har forstått, ikke vil forstå? Det illustreres godt av tre artikler. Foruten den nevnte ”My Country, Right or Left”, en bokanmeldelse av Malcolm Muggeridges (for øvrig en venstreintellektuell som senere ble en ivrig anti-kommunist og konverterte til kristendommen) The Thirties, og en bitende artikkel om H.G. Wells, ”Wells, Hitler and the World state”.  I førstnevnte skriver Orwell om hvordan han fortsatt føler det som en form for blasfemi å ikke reise seg under God save the King: ”That is childish, of course, but I would sooner have had that kind of upbringing than be like the left-wing intellectuals who are so “englightened” that they cannot understand the most ordinary emotions.” Han sammenligner den kommunistiske kampgløden med nettopp patriotismen. I sin kritikk av Wells er han enda mer bitende: ”What has kept England on its feet during the past year?” Svaret er primært ”the atavistic emotion of patriotism”, som ”the last twenty years the main object of English left-wing intellectuals has been to break this feeling down, and if they had succeeded, we might be watching the SS men patrolling the London streets at this moment.” Som han skriver i ”My Country”: «It is all very well to be «advanced» and «enlightened», to snigger at Colonel Blimp and proclaim your emancipation from all traditional loyalties, but a time comes when the sand of the desert is sodden red and what have I done for thee, England, my England? As I was brought up in this tradition myself I can recognize it under strange disguises, and also sympathize with it, for even at its stupidest and most sentimental it is a comelier thing than the shallow self-righteousness of the leftwing intelligentsia.»

Selv om dette sitatet også har en viss ambivalens, bruken av begrepet ”what have I done for thee, England, my England” avslører noe av tvisynet som når han ikke reiser seg under kongesangen. Like fullt er budskapet utvetydig. Det kan kanskje sammenlignes med den indiske kommentatoren Khuswant Singh som stadig beskrev hjemlandet som et møkkaland (a dung heep), men understreket at ”det er mitt møkkaland”.

Ingenting av dette gjør Orwell til en konservativ, selv om jeg vil argumentere for at det er en konservativ innsikt. Han blir ikke mindre sosialistisk, men mer noe annet. Det han reagerer på med de venstreintellektuelle, igjen og igjen, er ikke deres likhetsidealer, men deres blodfattige menneskesyn, deres flukt fra virkeligheten og inn i teoriens verden. De venstreintellektuelles kliniske, rasjonalistiske, velplanlagte, organiserte, teknokratiske og naive menneskesyn hvor det bare er plass til fornuft og veloverveide antagelser, og hvor frykt, ære, troskap og patriotisme er borte. Ikke bare følelser de ikke kan forstå, men som de forakter og aktivt motarbeider. Det er ikke, som i Kristjanssons essay, en parentes eller vag antydning når hesten Molly ikke får bære sløyfe eller andre menneskelige pyntegjenstander. Det er etter min mening Orwells pièce de résistance. Jeg forstår at ikke alle er enige, men å ignorere denne delen av Orwell gjør ham til en pappfigur. Bare slik kan man forstå hvorfor Orwell hevder at den unge kommunisten som døde i Spania var ”public school to the core” (privatskole helt inn i kjernen).

Heller ikke dette er en kritikk av sosialismen som sådan, like lite som kritikken av det totalitære er det. Men det er en kritikk av en type sosialisme og en type menneskesyn. Med et forslitt uttrykk fra vår egen tid, kan vi kanskje si at Orwell kritiserte den overdrevne politiske korrektheten.

Dagens venstreside bør lese George Orwell, slik også høyresiden, upolitiske, apolitiske, kristne og hedninger bør gjøre det. Fordi Orwell peker på noen sentrale svakheter ved den radikale sosialismen, ikke bare i dens totalitære utgave, men også i dens menneskevennlige, milde utgave. Allikevel er dette bare en liten del av gleden ved å lese ham. Språket, spissformuleringene, undringene og de spisse konklusjonene, ambivalensen og aktivismen, og – ikke minst – den type innsikten i hva som driver mennesket, i de følelser og krefter som alltid hviler under overflaten.

Orwell stod nok til venstre, men han tilhører ingen. Som de fleste store tenkere, vrir han seg unna akkurat når du tror du har ham.

Alle sitater er hentet fra George Orwells samlede essays fra Everyman’s Library Classics & Contemporary Classics.

Legg igjen din kommentar »