Blåmandag: Mistillit fra middelklassen
“Den økonomiske krisen i Europa kan raskt bli en dyp politisk krise dersom middelklassen rammes hardere.” Les hele spalten hos Dagsavisen.
Morgenbladet: Ministersosialisme på norsk
Jeg skriver hver 3. uke på baksiden av Morgenbladet. Spalten er hentet derfra.
Mens sjonglerende hippier roper slagord i kor utenfor Wall Street, bøyer den norske venstresiden høflig kne for handlingsregelen.
En av de mest frydefylte scenene fra debattene etter fremleggelsen av statsbudsjettet, var SVs Inga Marte Thorkildsen i debatt med Fremskrittspartiet. Med en blanding av overraskelse, skadefryd og glede hørte jeg SVs radikale finanspolitiske talskvinne snakke med rolig stemme om behovet for et stramt budsjett for å sikre konkurranseutsatt industri. Det var som om Jens Stoltenbergs ånd hadde steget ned og gjort Thorkildsen til sin avatar …
Vesten over synes venstresiden endelig å ha våknet. Noen raske blikk på tv-bildene fra finansdistriktet i New York avslører raskt at folkemengden som hevder å representere de 99 prosentene ikke akkurat har samlet streite familiefolk. Andelen sjonglører, flammeslukere og yrkesdemonstranter er langt høyere enn i befolkningen for øvrig, som vanlig. Basert på relativt kvalifisert synsing vil jeg også anta at mange av deltagerne har demonstrert før, kanskje i Seattle i 1999, kanskje på Berkeley på 70-tallet. Men der antiglobaliseringsdemonstrasjonene på 90-tallet ikke fanget folkets oppmerksomhet, synes dagens demonstranter å snakke for langt flere enn seg selv.
En mye omtalt måling i Time Magazine viste at 52 prosent av amerikanerne sympatiserte med demonstrantene. Okkuper Wall Street har fått avleggere i over 600 byer verden over. Målingen i Time er neppe et uttrykk for at USAs befolkning har gått skarpt mot venstre. Det er verdt å huske at også den populistiske høyresiden angriper storkapitalen og the fat cats på Wall Street. Like fullt ser mange bevegelsen som en revitalisering av en venstreside som har vært på defensiven i to tiår, klemt mellom høyrebølger og reformerte sosialdemokrater.
Mange har kritisert okkupantene for å mangle en strategi, tydelige talspersoner og prioriterte saker, men det er nettopp dette organiserte kaoset som gjør grasrotorganisasjoner så slagkraftige. Fordi demonstrantene er tydelige på hva de er mot, kan all verdens irritasjon og sinne samle seg bak deres bannere.
Det er en markant endring av debatten i Vesten fra anti-globaliseringsopptøyene i Seattle til i dag. Den gang var det bare ti år siden Berlinmurens fall og den liberale utviklingseuforien hadde ikke lagt seg. 2000-tallet skulle bli annerledes. Først gjennom angrepet på selve symbolet på de åpne samfunn, så gjennom finanskrisen og gjeldskrisen. Optimismen ble avløst av bekymring og uro. Vi lever i turbulente tider. Verdensøkonomien skjelver, forskjellene øker, Asia styrker seg og Vesten svekkes. Mange er sinte. Enda flere er bekymret.
Mens Europa balanserer på kanten av et økonomisk stup, har vi nordmenn diskutert amming. Misforstå meg rett. Jeg forstår hvorfor saken engasjerer. Det er like fullt illustrerende for hvor vanvittig annerledes situasjonen oppfattes her hjemme kontra der ute.
Debattens opphav er også litt overraskende. Venstresiden i USA og Europa kan være i ferd med å reise seg, storkapitalen og finansbransjen får skylden for finanskrisen, sinnet mot grådighet og bonusfest er økende – og den presumptive arvtageren til tronen i Norges mest radikale stortingsparti – et parti som ikke bare er sosialistisk, men finner det nødvendig å understreke at det i tillegg står til venstre – inviterer til debatt om amming. Den unge, tidligere (?) gammelmarxisten refser ikke de rike eller inviterer til systemdebatt. Han koster ikke engang på seg noen venstrepopulistiske spark mot det Mimir Kristjansson har kalt de superrike.
Jeg synes det er merkelig, og jeg må ærlig innrømme at jeg savner en skikkelig venstreside, noe annet enn den tafatte ministersosialismen av i dag. Jeg vil ha systemdebatt og kapitalismekritikk! Demonstrasjoner og konfrontasjoner! Jeg vil ha Audun Lysbakken som marxist, med Kapitalen under armen, ikke som minister og pappa med en nydelig, liten jente på armen. Men samtidig må jeg innrømme at den siste utgaven har sin sjarmerende og trygge appell. Kanskje representerer den ministersosialisme på norsk bedre enn all verdens manifester og pamfletter. Om appellen er nok til å gjenreise venstresiden i Norge, er jeg mer usikker på.
E24: Staten styrer
Lokaldemokrati er et honnørord med stadig mindre innhold i praksis. Hvis ikke du gjør som staten sier, får du svi på pungen, skriver jeg i spalten hos E24.
Den onde sirkelen
Kronikk fra Dagbladet 30.01.10:
Det økende sykefraværet er toppen av isfjellet.
—
Vi diskuterer toppen av isfjellet i sykefraværsdebatten. Under overflaten er en problemstilling som er langt større, langt mer omfattende og langt mer alvorlig. Bakteppet er både svikt i velferdssystemene, globaliseringen og at utenforskap går i arv.
Bakteppet. Å kjøre bil gjennom Rjukan i Telemark er som en reise gjennom Norges industrihistorie. Like utenfor sentrum ligger mektige Vemork, et vitnesbyrd om industrireisingen, gründerånd og nyskaping. Det var her det startet, det norske industrieventyret, som lokket tusenvis av familier til Porsgrunn, Notodden og Rjukan; som skapte en nytt samfunn og en ny klasse, nye konflikter, men også nye muligheter og ny velstand.
Industrien i Telemark lever fortsatt takket være tiår med omstilling og effektivisering. Samtidig har mange av lokomotivene takket for seg, som Hydro på Notodden og Rjukan. Med dem ble også noe av stabiliteten borte. Nå har gårsdagens trygge arbeidsplasser blitt til dagens nedlagte fabrikklokale.
Historien er illustrerende. For bare få tiår siden kunne en ung mann som gikk ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, dra ned til fabrikkportene på Herøya, banke på døren og spasere inn til en trygg arbeidsplass. Han trengte kanskje ikke mer enn sin styrke og sin arbeidsmoral. De som falt helt utenfor kunne dra til sjøs, lære å bli menn. Slik er det ikke lenger.
Et spørsmål om moral? To standpunkt høres alltid i sykelønnsdebatten: Arbeidsmoral og fornektelse.
Debatten om arbeidsmoral er interessant, men like fullt en avsporing. Selvfølgelig finnes det late mennesker. Selvfølgelig har noen dårlig arbeidsmoral. Men utenforskapet kan ikke reduseres til en debatt om snyltermentalitet. Det er høyst relevant å diskutere hvorvidt normene våre knyttet til arbeid er endret eller svekket, eller hvorvidt rikdommen har gjort at vi vektlegger forholdet mellom arbeid og fritid på en annen måte enn tidligere. Like fullt er det en liten del av bildet. Det blir som å diskutere individuelle trær uten blikk for skogen.
Fornekterne simpelthen lukker øynene. Den venstreradikale tankesmien Manifest forsøker febrilsk å bagatellisere debatten. De synes å tro at hele problemstillingen er en kapitalistisk konspirasjon styrt av høyrekrefter og høyrevridde sosialdemokrater, et nøye kalkulert angrep på vanlige arbeidsfolk. Fra andre hold hører vi at sykefraværet ikke er noe å bekymre seg om. Det har vært høyere før, og dessuten er det visst en slags automatisk kausalitet i at sykefraværet øker når sysselsettingsgraden er høy. Hvorfor sykefraværet svinger, får vi intet svar på. Ei heller hvordan andre land har fått fraværet ned selv om sysselsettingsgraden er like høy som i Norge.
En ond sirkel. Økningen i sykefraværet er bare et symptom på et større problem. Det er som i bøkene barn leker med, hvor du skal tegne streker mellom prikkene og til slutt sitte igjen med et ferdig bilde.
Korttidsfraværet koster samfunnet og bedriftene penger, men det er langtidsfraværet som er problemet. Langtids sykefravær har i større og større grad blitt en mekanisme for å sluse folk ut av arbeidslivet. Det er som å bli låst inne i et rom med en eneste utgang, uføretrygd. De færreste langtidssykemeldte kommer tilbake til arbeidslivet. De slutter som yrkesaktive. For godt. Derfor gir det liten mening å si som Magnus Marsdal i en debatt på NRK, at han var bekymret for økningen i uføretrygd, men ikke for det økte sykefraværet. De to tingene henger sammen!
Hvis vi begynner å tegne strekene mellom prikkene ser vi konturene av en slags ond sirkel. Kall det gjerne den norske modellens skyggeside.
En skole som ofte svikter: Gjennom flere år har skolen sviktet de elevene som trenger utdannelse mest. Ikke bare går nesten 1 av 5 ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, men skolesystemet vårt, som har blitt hyllet for sin likhetsideologi i mange tiår, har sviktet mest fatalt på nettopp dette feltet. Skolen gir ikke like muligheter, den opprettholder sosiale forskjeller.
Frafallet. Videregående utdanning har gått fra å være studieforberedende gymnas til å bli noe nær en selvfølge for de aller fleste. Samtidig ser vi at flere og flere unge dropper ut av den videregående skolen før avlagt eksamen. Særlig er frafallet stort på yrkesfaglinjene, noen steder faller så mange som halvparten fra.
Og nettopp her blir historien om hva som skjer bak fabrikkportene på Herøya relevant. For døren er ikke lenger åpen for alle med litt styrke og vilje til å stå opp om morgenen. Kunnskap og kompetanse er tidens mantra, det er ”know-how” vi skal leve av i en globalisert verden. Vi kan ikke være sterkere eller billigere, bare smartere og bedre. Innenfor Herøyas porter produseres det mer enn noen gang tidligere, men med færre ansatte. Blant dem dominerer ingeniører og forskere.
Selvfølgelig finnes det fortsatt arbeidsplasser som ikke krever formell utdannelse, men i mindre grad enn før. Og mange av jobbene har lav status.
Passiviseringen. Andelen uføre 18-19-åringer har vokst med 115 prosent fra 1992 til 2008. For kort tid tilbake meldte NRK om økt pågang fra unge hos landets sosialkontorer. De intervjuet en frisk, ung mann som fortalte han hadde gått på sosialhjelp i tre år. Ingen hadde tilsynelatende reagert.
Systemene våre har sviktet. I stedet for å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet, geleider vi dem inn i et offentlig system som ofte tilbyr passiviserende støtteordninger. I verste fall går unge rett på støtte uten en gang å ha vært innom arbeidslivet. De får ofte være i fred, glemt, sviktet eller ignorert av et velferdssamfunn som er redd for å stille krav.
Arven. Mange kommuner som mister hjørnesteinsbedriftene sine opplever en dramatisk økning i antall uføre, men det slutter ikke der. For uførhet går i arv. Risikoen for at en person blir uføretrygdet før fylte 26 år er tre ganger så høy hvis barnet vokser opp med uføretrygdede foreldre.
”En tolkning på at uføretrygd går i arv, kan være at visse sjeldne sykdommer arves, men dette spiller nok en liten rolle, fordi halvparten av unge uføretrygdede er uføre på grunn av psykiske lidelser. Det dreier seg nok mer om roller man lærer, og barn av uføretrygdede foreldre lærer seg rollen. Slik kan man si at sosial arv følger slektene”, sa Petter Kristensen , forskningssjef ved Statens arbeidsmiljøinstitutt, til Klassekampen.
Dermed starter sirkelen igjen, en sirkel det vil kreve langt mer enn retorikk å bryte.
Mario Vargas Llosa og diktaturet
ANM. Artikkelen ble opprinnelig trykket i Minerva 03-09.
Diktaturet kan ikke reduseres til politisk undertrykkelse. ”Nei! ”Diktaturet skaper et system som penetrerer alle deler av livet!”, sier den peruanske forfatteren Mario Vargas Llosa.
Av Torbjørn Røe Isaksen
”Med ett frøs blodet til is i årene: Urinen begynte å renne ut. Han kjente det, han syntes han så den gule væsken som fløt ut fra blæren uten å be den ubrukelige lukkeventilen, den døde prostataen om lov, ute av stand til å holde den tilbake, i retning av urinrøret, rant lystig gjennom det og fant veien ut til lyset og luften, gjennom underbuksen, smekken, innsiden av bukselårene. Det svimlet for ham. Han lukket øynene noen sekunder, rystet av harme og maktesløshet.”
I 31 år hadde han all makt i Den dominikanske republikk. Folket kalte ham El Jefe (Sjefen) eller El Benefactor (Velgjøreren). Statuer av den store generalen – Rafael Trujillo – ble masseprodusert og sendt ut til de fjerneste hjørner av øystaten (hvis andre halvpart utgjør Haiti). Landets kirker, som i diktaturets tidlige år føyet seg av frykt for den fremvoksende kommunismen, ble pålagt å henge opp store plakater hvor det stod: Dios en cielo, Trujillo en tierra – I himmelen Gud, på jorden Trujillo. De to altså, Skaperen av himmelen, jorden og all som eksisterer, og diktatoren, nasjonens far og beskytter. Velgjøreren. Nærmest som likemenn på plakatene som i tiår preget gudshusene i Den dominikanske republikk.
Rafael Trujillo ble født i 1891. Som så mange andre autoritære herskere i sin samtid kom han fra relativt ydmyke kår. Faren var småkjøpmann, mens moren var hjemmeværende. Hun var dessuten halvt haitianer. Som Adolf Hitler hadde Trujillo sin arvefiendes blod i årene. Personlig var Trujillo tilsynelatende et prakteksemplar på middelklassedyder. Han var pertentlig, hardt arbeidende, stolt og selvsikker – med en svak forakt for de nedarvede privilegier han selv aldri fikk ta del i. Hans ytre var ment å gjenspeile kvalitetene han mente å inneha, men kunne av og til tippe over i det parodiske. Den alltid nystrøkne skjorten og nypressede buksene, samt den stramme, veltrimmede lille mustasjen vitnet om en nesten manisk opptatthet av renslighet og orden. Men den overdrevne bruken av medaljer ga ham kallenavnet ”bruskorken” blant folk. Den spreke, veltrente kroppen vitnet om en mann som hadde skapt sin karriere i det militære, og som alltid forble soldat.
Llosa og diktaturet
Det behandles mange spørsmål i forfatterskapet til peruaneren Mario Vargas Llosa (f. 1936), en av Latin Amerikas viktigste forfattere i etterkrigstiden, og sammen med sin tidligere venn Gabriel García Márquez, også en av de mest leste. Vargas Llosas bøker handler om menneskets søken etter sannhet og mening, om de store kreftene som former historien og de små menneskene som tror de kan gjøre det. Men et tema gjennomsyrer hans liv og virke mer enn noe annet: Diktaturet. Vargas Llosa vil forstå diktaturets natur, hva det gjør med mennesker og samfunnet, og hvordan man kan bekjempe det.
Som fjortenåring sendte Vargas Llosas far ham til Leoncio Prado Militære Akademi. Der stod han for første gang ansikt til ansikt med det autoritære og kunne se hvordan det formet både strukturer og mennesker i et land som vekslet mellom autoritært styre og vaklende demokrati.
”Opplevelsen gjorde et avgjørende inntrykk (…) jeg ble fysisk frastøtt”, har Vargas Llosa fortalt i et intervju Opplevelsen ble utgangspunktet for hans første roman La ciudad y los perros (Heltens tid) i 1963. Over 40 år senere fremtrer mønsteret enda tydeligere. Forfatteren, som i dag bor delvis i Europa og delvis i hjemlandet, har vært på en politisk reise som startet på ytterste venstre fløy, i likhet med mange andre latinamerikanske intellektuelle. Revolusjonen i Cuba, som ble fullbyrdet for femti år siden da Fidel Castro og hans tropper marsjerte inn i Havana og avsatte den korrupte, USA-støttede diktatoren Batista, ga millioner av latinamerikanere håp om en bedre fremtid, også den unge Vargas Llosa. Illusjonene ble raskt knust. Cubanerne ble lovet demokrati, men fikk i stedet et nytt diktatur. Gjennom en gradvis prosess kom Vargas Llosa til å se de liberale ideene – med rettsstat, ytringsfrihet og frie markeder – som det sikreste bolverket mot diktatur. Han ble Latin Amerikas fremste liberale intellektuelle, og hans avsmak mot diktaturet vaksinerte ham mot deler av høyresidens svermeri for brutale bøller av Pinochets støpning.
Det er en fellesnevner i alle diktaturer, hevder Vargas Llosa. Brutaliteten tar den samme formen.
”Jeg leste en sak om Saddam Husseins sønner, og det virket som om jeg var i den Dominikanske republikk og hørte historier om Trujillos sønner! Kvinner ble kidnappet fra gaten, dyttet inn i bilen og simpelthen budt frem som objekter…”
Begjæret
I Mario Vargas Llosas kanskje mest hyllede verk Conversaciòn en la catedral (Samtaler i katedralen) fra 1969, er diktaturet et bakteppe. Bokens handling foregår i Peru, og en av hovedpersonene, Zavala, søker sannheten om sin fars medvirkning i et mord. Underveis kastes det lys over diktaturets mørke sider. Lllosa kaster leseren rett inn i hjertet av et land som har mistet alt håp.
I La fiesta del chivo (Bukkefesten) fra 2000 er det begjæret som står i sentrum. Rafael Trujillo hadde i 31 år fri tilgang til alle kvinner i den Dominikanske republikk, fra den fattigste bondedatter til den vakreste sosietetskvinne. El Jefe satt med all makt over liv og død. Trujillos begjær etter makt og kvinner er annerledes enn det impulsive, nesten dyriske begjæret som vanlige menn føler. Et slikt begjær er ukontrollerbart og nærmest instinktivt, som å gripe etter et fast holdepunkt hvis man faller, eller alkoholikerens utømmelige tørste som ikke har noen annen hensikt – verken glede eller rus – enn å fylle kroppens rent fysiske behov for alkohol. Snarere begjærer Trujillo bekreftelser av sitt eget selvbilde. Hans begjær er en forlengelse av hans eget ego. Diktatoren begjærer ikke rikdom og makt fordi det gir glede og lykke. Han begjærer ikke gullet for dets glans eller kvinnen for hennes sjarme. Han begjærer dem for hva de kan si om ham som person. Kvinner og makt er manifestasjoner av Trujillos eget selvbilde som landsfader og frelser, en jordlig Messias som bare finner sin like i himmelens og jordens Skaper. ”I natt i Casa de Caoba, skal jeg få et kvinnfolk til å hvine, som jeg greide for tjue år siden!”, tenker den aldrende generalen.
Men så sitter han der altså, i Vargas Llosas roman, og kjenner varmen fra sin egen urin sive nedover lårene, gjennom buksesmekken og det tynne stoffet i buksene. Maktesløshet. Ordet lyser opp fra boksiden like tydelig som neonskiltet med Trujillos navn en gang lyste opp Santo Domingos gater. Diktatoren er maktesløs. Frelseren, Velgjøreren, generalen er redusert til et lite barn, ute av stand til å styre sine helt elementære kroppslige funksjoner.
Senere får Velgjøreren brakt en ung jente til seg, men nok en gang nekter kroppen å lystre.
”Det var ikke kjærlighet, ikke en gang nytelse han ventet seg (…) Han hadde gått med på at den lille datteren (…) skulle komme til Casa de Caoba bare for å få bekreftet at Rafael Leonidas Trujillo Molina fremdeles, tross sine sytti år, tross sine prostataproblemer, tross hodepinen som disse prestene hadde gitt ham, tross yankeene, venezuelanerne, de sammensvorne, var et fullgodt mannfolk, en bukk med en kødd som ennå kunne bli stiv og sprenge en hvilken som helt jomruelig fitte som kom i hans vei.”
Diktaturet har to sider. Den ene er Systemet, det byråkratiske maktapparatet med sine talløse anonyme tjenere. Den andre er mennesket, diktatoren. Mario Vargas Llosa avslører Rafael Trujillo som bukken hvis begjær er like lidderlig som hos en vanlig mann, hvis noble motiver er selvbedrag, hvis frelsergjerning er simpel korrupsjon og hvis mektige stat er et mafiavelde. Diktaturet avsløres i all sin menneskelighet gjennom kontrasten mellom diktatorens mektige posisjon i Systemet og hans kroppslige svakhet. Det er på den ene siden latterlig, på den andre siden enda mer skremmende. Som å krysse det verste fra Prosessen med psykopaten i American Psycho.
Diktatur korrumperer alt
I statsvitenskapen er det vanlig å skille mellom autoritære og totalitære regimer. Autoritære regimer, det være seg Augusto Pinochets militærregime eller Fidel Castros kommunistiske dinosaur, begrenser seg til å styre landets politiske liv og deler av økonomien. Opposisjonen forbys, det innføres sensur og i venstre-autoritære regimer legges det sterke føringer på næringsfriheten og eiendomsretten. Totalitære regimer har et annet mål. En Josef Stalin, Adolf Hitler eller Pol Pot ønsket statens, partiets eller førerens kontroll over alle aspekter ved samfunnslivet. For det totalitære diktaturet eksisterer det ikke noe slikt som en privat sfære. Ikke noe sted. Under ingen omstendigheter.
Men for Mario Vargas Llosa er alle diktaturer i en viss forstand totalitære. ”Diktaturet skaper et system som penetrerer alle deler av livet!” , hevder han. Diktaturer er moralsk korrupte og vil på sikt forpeste og ødelegge alle deler av samfunnet, alle aspekter av menneskelig eksistens. I et diktatur forblir ingen uskyldige eller upåvirket. Ethvert diktaturs befolkning kan på et vis deles inn i to grupper: medløperne og ofrene. Det finnes ingen andre. Selv de som tilsynelatende er uskyldige, som selv ikke har blod på hendene, blir i diktaturets verden medløpere, stripete jøssinger som til syvende og sist bærer på et moralsk ansvar. Hos Vargas Llosas er diktaturet selve mørkets hjerte, men mørket brer om seg og kveler til slutt alt lys. Diktaturets logikk, formet i skjæringspunktet mellom det ansiktsløse systemet og de altfor menneskelige herskerne, fører til korrupsjon, uærlighet, svik og utemmet maktbegjær. Menneskets mørkeste sider får fritt utløp, ja, ikke bare det. De mest bestialske, groteske og nedrige handlinger blir i diktaturet til dyder. Menneskets største svakheter blir dets største styrker, og slik forpester diktaturets natur også menneskets sjel.
Den franske, reaksjonære katolikken og tilhengeren av det absolutte monarki, Joseph de Maistre, har beskrevet diktaturet treffende som en ”treenighet av pave, konge og bøddel”. Paven ikler diktaturet åndelige gevanter som gjør det ideologisk spiselig – i himmelen Gud, på jorden Trujillo, kongen sitter med den absolutte makt mens bøddelen alltid lurer i bakgrunnen med øksen kvesset. Diktaturet er en blanding av maktbegjær, pervertert idealisme og rå undertrykkelse. Derfor er torturisten aldri langt unna El Jefe, føreren eller førstekameraten. Adolf Hitler hadde sin Heinrich Himmler, Josef Stalin sin Lavrentiy Beria og Trujillo sin Johnny Abbes.
Diktaturets moralske korrupsjon kan ikke isoleres til det politiske liv. Det forpester selv de mest intime, personlige forhold. “Det er en historie som ofte gjentar seg selv”, sier Llosa. ”Hvis en far var forretningsmann, måtte han være føyelig overfor diktaturet. Det var den eneste måten å oppnå velstand på, ikke sant? Og det som skjer er at sønnen oppdager dette, sønnen er ung, rastløs, idealistisk og tror på rettferdighet og frihet, og han finner ut at faren indirekte tjente et diktatur som henrettet og fengslet uskyldige, sensurerte og som er korrumpert inn til beinet.”
I Bukkefesten møter vi Urania Cabral, datter av en fremstående senator som har falt i unåde hos Trujillo. Hun har flyktet fra hjemlandet, men vender tilbake mange tiår etter mordet på generalen i 1961. Originaltittelen på boken gir assosiasjoner til et offerritual. Bukken må tilfredsstilles, og Urania blir hans offer. Hun var det jomfruelige underlivet som Velgjøreren skulle sprenge.
”Dette var generalissimusen, fedrelandets Velgjører, Det nye fedrelandets far, mannen som hadde gjenreist den finansielle uavhengigheten. Dette var Sjefen, som pappa hadde tjent så lojalt og hengivent i tretti år, som han hadde skjenket den mest utsøkte gave: sin datter på fjorten små år.”
I Mario Vargas Llosas roman står hun der, fjorten år, skjelvende, redd og naken. Men til slutt er det diktaturet som blir avkledd.
Fotnoter:
Bukkefesten, side 195-96
Isabel Vincents intervju med Llosa, 27. August 2007. Tilgjengelig på www.macleans.ca
Intervju i The Wall Street Journal 23. Juni 2007
Ibid.
Ibid.
Dommedag er nær! (…men det er også frelsen)
Utviklingspessimistene har rett. Det har også optimistene.
”Got to admit it’s getting better”, synger Paul McCartney på The Beatles legendariske Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band album, ”it’s getting better all the time”. Det er en musikalsk dans på roser. Helt til John Lennon kommer inn i koret ”It can’t get no worse”.
Jeg har lenge mistenkt det, men nyttårshelgen ble det bekreftet. Vi kan nå, endelig, puste lettet ut, slappe av og legge 00-tallet bak oss. Vi kom oss gjennom det! Det som til slutt endte opp som ”tiåret fra helvete”.
Det begynte så godt. Muren hadde falt, kommunismen var borte, demokratiene stod igjen. Globaliseringen bredte om seg, og med den økende samhandling, forståelse og toleranse. 90-tallet var litt knotete og trøblete, en ny verdensorden skulle skapes i vakuumet som den kalde krigen etterlot seg.
Så smalt det, og tiåret fra helvete ble skapt. Et tiår med terror, krig og invasjon, tilbakekomsten av atomtrusselen, tsunami, klimakrise og ny-autoritære regimer; det hele toppet med finanskrisen på slutten av tiåret. Man kan unnskylde utviklingspessimistene.
Les hele innlegget hos MINERVA.
Minerva: Sosialismen – en nekrolog
Publisert som lederartikkel i Minerva.
Nyliberalismen er død. Hva så?
I kjølvannet av finanskrisen kunne vi lese at Marx’ Das Kapital solgte som aldri før. Avisene var fulle av spådommer om den moderne kapitalismens død. Grådighetskulturen, markedstenkningen, det ”nyliberalistiske” regimet hadde spilt fallitt. Sammenligninger med den store depresjonen på 30-tallet florerte. Datidens sammenbrudd førte til en radikale nyendring i Vestens politiske landskap, arbeiderbevegelsen fikk for første gang makt i mange land, inkludert Norge (etter et kort gjestespill i 1928).
Finanskrisen, og den etterfølgende krisen i realøkonomien, hadde potensial til å bli et ideologisk skifte. Det var venstresidens største mulighet på flere tiår, en mulighet til å snu høyrevinden som bare hadde blitt sterkere i kjølvannet av murens fall i 1989, ikke minst innad i de sosialdemokratiske partiene.
Så, hva skjedde? Ingenting. Venstresiden ble om mulig enda mer svekket, og venstreradikale partier opplever jevn og trutt tilbakegang over nesten hele Europa. I den grad de fanger massene er det misfornøyde velgere som flykter fra sosialdemokratene.
I november arrangerte blant andre Manifest Analyse et seminar med tittelen ”Nyliberalismen er død – hva så?”. Undertittelen lød ”Kan venstresiden ta tilbake den ideologiske offensiven?”. Svaret er nei. I hvert fall så lenge venstresiden nekter å endre oppskriften sin. Per dags dato fremstår ikke venstresiden som en reformkraft, men som en bremsekloss.
Minerva forstår selvfølgelig at ikke venstresiden jubler for markedsreformer eller valgfrihetsreformer, enten de lanseres av konservative eller sosialdemokrater; men utfordringen for venstresiden er at de nekter å diskutere alle endringer, og dermed nekter de å prioritere noe over noe annet. Med et hederlig unntak, selvfølgelig, for de berømte ”skattelettelsene til de rike”. Men 12 milliarder kroner i formueskatt er en dråpe i havet på et norsk statsbudsjett hvor ytelsene bare til folketrygden øker med 30 milliarder fra 09 til 10.
Det er noen utfordringer i norsk politikk som påvirker alle, uansett hvor man ligger på den politiske skalaen:
- Eldrebølgen vil begynne rundt 2015, og kulminere omtrent samtidig med en mulig nedgang i statens offshore-inntekter.
- Den private kjøpekraften vokser, likeså kravene til offentlig sektor. Uansett hvordan man vrir og vrenger på det trengs en prioriteringsdebatt – selv om skattene settes opp.
- De rettighetsbaserte utgiftene på statsbudsjettet spiser en stadig større andel av kaken, og går på bekostning av andre satsningsområder.
- 600 000 nordmenn i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet.
I tillegg kunne selvfølgelig nevnes den store, brede og viktige debatten om innvandring, integrering og det flerkulturelle samfunnet. Dette er ikke høyresidens utfordringer. Dette er ikke Regjeringens utfordringer. Dette er Norges og alle politikeres utfordringer. Å møte alt med et mantra om ”nyliberalismens fall” er simpelthen ikke adekvat. Ei heller fremtidsrettet.
Hvorfor klarer ingen på venstresiden å formulere et nytt radikalt prosjekt? En positiv reformagenda, i stedet for bare motstand mot høyresidens reformer. Venstresiden er mot. Alltid. Mot krig. Mot skattelette. Mot modernisering. Mot reform av arbeidsmarkedet. Mot svekkede pensjonsrettigheter. Men hva er de for, annet enn status quo i den sosialdemokratiske norske velferdsstaten?
Det finnes to svar, og begge er like nedslående for venstresiden.
Det første er at den tradisjonelle sosialismen har utspilt sin rolle, og ikke kan være basis for et nytt radikalt prosjekt. Den amerikanske forfatteren Virginia Postrell har formulert sin tese om de politiske motsetningene i det post- industrielle samfunnet. Skillet går ikke lenger mellom høyre og venstresiden, hevder hun, men mellom ”statikere” og ”dynamikere” – mellom de som ønsker forandring og de som ønsker stillstand. Den tradisjonelle sosialismen med sin fokus på sentraliserte løsninger, systembygging og planlegging har ikke lenger noe å tilføre. En globalisert verden krever raske omstillinger, staten og det offentlige er langsom.
Det andre svaret er at regjeringskonstellasjonen Ap, SV og Senterpartiet av egen fri vilje har låst seg til en bremseklossvisjon for Norges fremtid. De har bundet seg på hender og føtter ved å love velgerne at skattene ikke skal øke med en sosialistisk regjering de neste fire årene. Av mangel på radikale prosjekter å gjennomføre har venstresiden blitt stående igjen med maktkåtheten som eneste drivkraft.
Tredveårsnatten
Jeg har hatt en Minervasamtale med Christian Borch om hans nye bok. Du kan lese utdrag av samtalen hos Minerva på nett. Den trykkes også i førstkommende utgave av Minerva, i salg fra neste uke. Borch har skrevet en interessant bok, om enn anekdotisk og analyserende, om de siste tredve årene. Særlig er han opptatt av det han beskriver som et forfall i våre felles, delte verdier. Noen vil kanskje lese Borchs kritikk som venstrevridd. Jeg oppfatter den snarere som en tradisjonell, kulturkonservativ kritikk.
TRI: Boken din har en god porsjon kulturpessimisme. Det minner meg om sitatet fra Sokrates som klager over ungdommens hang til luksus og løssluppenhet. Du er ikke redde for å havne i bås med alle de som til enhver tid finner sin egen samtid mest dekadent?
CB: Jeg er ikke nødvendigvis pessimistisk. Boken forsøker å sette ord på tanker veldig mange har, men som de ikke klarer å formulere. Jeg ser en utvikling som har gått av sporet på en god del områder, men sier ikke at alt går til helvete. Men den økonomiske veksten virker som et afrodisiaka, vi blir så løssluppent begeistret fordi alt vokser inn i himmelen. Først når trenden snur vil folk begynne å bli mer nøkterne.
TRI: Verden har hatt kraftig vekst de siste tredve årene, og nettopp i denne perioden har vi løftet millioner av mennesker ut av fattigdom i Kina, India, tigrene… er du ikke litt for streng mot markedsøkonomien?
CB: Ja, det er riktig at vi har gjort det, men fordelingen har ikke blitt så mye bedre. Globalt har vi kanskje ikke den samme psykologiske effekten som i Vesten, men vi har problemer med WTO, utviklingsland som ikke når opp i konkurransen og trenger hjelp markedsøkonomien ikke åpner for.
TRI: Hva mener du?
CB: Markedsøkonomien vil ikke sikre rettferdig handel med råvarer eller heve land som går bananas, mister sin politiske styring… land i Afrika som har blitt revet i stykker av vestlig imperialisme kan ikke reddes av markedsøkonomien alene. Jeg har ingen tro på at markedsøkonomien kan skape en mer rettferdig verden.
TRI: Du siterer Thomas Carlyle i boken. Han holdt tordentaler om Victoriatidens pengeborgerskap. Fortjener dagens rikinger den samme tordentalen?
CB: Du stiller slik at hvis jeg svarer ja eller nei blir det kategorisk, og det er det ikke. Men tendensen er slik at jeg nok vil svare ja, og det har noe med at forbruket er blitt ikonisk, det handler om å demonstrere sin egen vellykkethet.
Du kan altså lese et utdrag hos Minerva.
Minerva: Demokratiets utilstrekkelighet
Kjernen i vårt styresett er ikke demokratiet, men rettsstaten. Og vi er blitt formet like mye av demokratiets kritikere som av dets forkjempere.
Det sies at seierherrene skriver historien, og hvis historiens ende, som Francis Fukuyama påstod, er en seier for det liberale demokratiet, vil forståelsen vår også bære preg av det. Vi har lett for å se for oss veien frem til demokratiet som en rettlinjet prosess fra middelalderens føydalsystemer til de eneveldige, opplyste monarkene som til slutt måtte gi tapt for folkelig press, bite i støvet og bli konstitusjonelle monarker, eller se sitt embete kastet på historiens skraphaug og erstattet av republikker med frihet, likhet og brorskap for alle. På samme måten kan vi se stemmerettens utvikling. I dag virker motstand mot allmenn stemmerett ikke bare illiberalt, men som en grov synd mot selve tanken om menneskets likeverd. Tidligere tiders demokratiskeptikere avfeies som patriarkalske, imperialistiske og aristokratiske mørkemenn som tviholdt på sine privilegier, mens de med velrettede spark sørget for at ingen andre kunne løfte seg opp.
LES HELE ARTIKKELEN HOS MINERVA.
E24: Om hundre år blir allting husket
Skal vi vente 100 år med å hylle næringslivsheltene våre?
Rjukan i mitt hjemfylke Telemark er den norske industrireisingens vugge. Det var her Sam Eyde satte i gang verdens største vannkraftutbygging og la grunnlaget for et eventyr som på mange måter skapte velferdssamfunnet Norge. Ifølge den «offisielle» sosialdemokratiske historien var Norge etter annen verdenskrig fortsatt et fattig samfunn som ble reddet av samfunnsplanleggerne og arbeiderbevegelsen.
Sannheten er en annen. Fra århundreskiftet var det en storstilt utbygging av norske ressurser og rikdommen og velstanden i Norge økte betraktelig.
Les artikkelen hos E24.