E24: Healthcare reform på norsk
Tenk om vi kunne fått like mye fokus på norsk helsevesen som det amerikanske?
Den siste uken har mediene vært fulle av beskrivelser, analyser og reportasjer fra den store kampen om helsevesenet i USA. Som Minervas mediekritiker, Jan Arild Snoen, har påpekt, er det ikke alltid faktagrunnlaget er like solid.
Les kommentaren hos E24.
Morgenbladet: Det var den drømmen
Essay i Morgenbladet fredag 19.03.10. Ikke på nett.
Sosialdemokratene i Europa sliter i motvind, og skylder på sin gamle nemesis markedet. Men feilen ligger snarere hos dem selv.
Den samlede sum av offentlige inngrep og reguleringer er allerede blitt «for meget», innrømmet Odvar Nordli på slutten av 1970-tallet. Få år senere rullet Regjeringen Willoch over landet, og Arbeiderpartiet svarte med å gi opp klasseretorikken og sosialismen.
I kjølvannet av finanskrisen, den største økonomiske tilbakegang siden depresjonen, kunne vi fått nok et vendepunkt. Burde ikke den sosialdemokratiske fugl føniks reise seg igjen etter tre tiår med høyrebølge, liberalisering og modernisering? Kvitte seg med de halvliberale reformprogrammer og vise sitt sanne ansikt? Sosialdemokratiet i Europa burde struttet av liv. I stedet kjemper det med dødsangst, fremtidsfrykt og nevroser.
Det er «rød krise i Europa», skriver Bernt Hagtvet i Dagsavisen (2. januar 2010). Gordon Brown, vekselvis klovn og diktator, relanserer klasseretorikken i et forsøk på å klamre seg til makten, men møter skepsis fra et velgerkorps som har levd ti år med New Labour. Spanias José Luis Zapatero administrerer den økonomiske krisen, men havner ikke på offensiven selv om høyresiden har skylden. I Frankrikes en gang så mektige sosialistparti synes borgerkrigen ingen ende å ha. Det er sentrum-høyre som styrer Europa og vinner valg. Sosialdemokratene taper, til og med mot høyrebajaser som Silvio Berlusconi.
Hvorfor er det fortsatt høst, når vi egentlig burde hatt en sosialdemokratisk vår? Dét er utgangspunktet for den britiske historikeren Tony Judts essay i The New York Review of Books like før jul: «What Is Living and What Is Dead In Social Democracy». Bernt Hagtvet har fulgt opp her hjemme med «Det bevaringsverdige sosialdemokratiet», en tittel som leder tankene hen mot kulturminnevern eller museumspolitikk. Ingen av dem diskuterer valgstrategi. Snarere forsøker de å svare på et helt grunnleggende spørsmål: Hva er et godt fellesskap? I forståelsen av dette spørsmålet ligger også sosialdemokratiets problem.
Når Jens Stoltenberg under valgkamper snakker om at «skattelette svekker fellesskapet,» er det ikke bare et retorisk poeng, men en ideologisk læresetning vår sosialøkonomutdannede statsminister har adoptert. Skatteletter gjør at offentlig sektor, i hvert fall i første omgang, taper inntekter. Implisitt i utsagnet er en tanke om at fellesskap og offentlig sektor nærmest er synonymer; to måter å beskrive det samme fenomenet på.
Et annet syn på fellesskap vil skille de to. Rett nok er staten den legale rammen rundt samfunnslivet, og i et samfunn som vårt også en form for verdifellesskap – men fellesskapet er noe langt mer enn offentlig sektor. Samfunnet består av mange små fellesskap, fra familier og lokalsamfunn til organisasjoner og religiøse samfunn.
De siste to tiårene har mange hevdet at fellesskapene svekkes. Francis Fukuyama har gått systematisk til verks og påvist at USA har hatt en type «social breakdown». Den britiske professoren John Gray gir Thatcher, globaliseringen og markedsliberalismen skylden, ikke uten ironi siden Gray selv var en ivrig tilhenger av Thatcher tidlig i hennes karriere. Robert Putnam skylder på en svekket sosial identifikasjon i «Bowling alone».
Tony Judt og Bernt Hagtvet har en litt annen innfallsvinkel. De bygger tilsynelatende på at samfunnet er en arena for kamp mellom to motpoler, staten og markedet. Der den ene vinner frem, må den andre vike tilbake.
Privatiseringspolitikken får gjennomgå av Tony Judt, med British Rail som kroneksempel. Han er ikke først og fremst opptatt av de pekuniære sidene, men av det kulturelle linjeskiftet han hevder kom med Thatcher og Reagan. Bort fra fellesskap, moral og stat, og over til individualisme, egoisme og ensporet økonomisme. Judt ser en sammenheng: «(…) we have diminished our alligiance to the state and lost something vital that we ought to share – and in many cases used to share – with our fellow citizens.» Det vitale, forstår vi, er en følelse av samfunnet som et moralsk fellesskap. Årsaken til tapet er at staten har gitt fra seg makt til markedet, det Hagtvet kaller en «halsløs nedbygging av den sterke stat»: «Når private firmaer får outsourced (sic?) sentrale statlige ytelser, fra post og jernbane til gamlehjem og kompetanse i byråkratiene (jf. den vanvittige konsulentbruken i helsevesen og forvaltning), da svekkes vår tilknytning til fellesskapet og til staten som dette fellesskapets konkrete ytringsform.»
Skurkene er de siste tiårenes høyrevridde sosialdemokrater, New Labour og Blairitene, Schröder og de evig-moderniserende, alltid effektiviserende Stoltenbergianerne her hjemme. «Det kan argumenteres godt for at høyresiden i Arbeiderpartiet representerer noe av det tristeste i norsk politikk for tiden: ingen tenker så flatt økonomistisk og ytterliggående som dem,» skriver Hagvet.
Det er fristende å polemisere mot særlig Hagtvets utsagn. For har virkelig konkurranseutsetting av Gjøvikbanen gjort så ubotelig skade på det norske fellesskapet? I så fall sto det dårlig til fra før. Og ville virkelig økt bruk av Statkonsult gjøre alt så meget bedre? Om sosialdemokratiets hang til økonomisme er ny, kan vel også diskuteres. C.J. Hambro kommenterte lakonisk, da Arbeiderpartiet satte moderniseringen av Norge på høygir etter verdenskrigen, at «de slipper en gruppe nyutdannede sosialøkonomer løs på en intetanende befolkning.» Protestene mot sosialdemokratiets teknokratiske bulldoserpolitikk kom da heller ikke primært fra venstre, men fra verdikonservative miljøer. Men slik polemikk leder debatten inn på et sidespor. Judts essay, og Hagtvets oppfølging, er et forsøk på å skissere en politikk bortenfor spørsmålene om effektivitet og økonomi, en politikk som først og fremst er en levende samtale om rett og galt.
Den største utfordringen ved resonnementene er at den «halsløse nedbyggingen av den sterke stat» i beste fall er en halvsannhet. Staten er ikke blitt mindre, den er blitt større. Offentlig sektor har aldri før hatt en så stor andel av brutto nasjonalprodukt, så mange ansatte eller så mange som er avhengige av den for økonomisk hjelp. Staten har også blitt en tyngre aktør på områder hvor private tradisjonelt hadde en stor plass, som i kulturlivet eller innen barnepass. Uansett hvordan man vrir og vender på det, er staten i dag større enn før høyrebølgen. Selv Thatcher, Reagan og Bush gjorde lite med det.
En halvsannhet har likevel noe sant i seg. Statens rolle er blitt mindre på flere sentrale områder. Staten har trappet ned sitt direkte, økonomiske engasjement. Den har solgt seg ut av bedrifter, og selv der den sitter med aksjeflertall, har staten bestemt seg for å holde armlengdes avstand og la normale prinsipper for konkurranse gjelde. Statlige monopoler innen televerk og kringkasting har falt, strømmarkedet er liberalisert, likeså kreditt- og boligmarkedet. Den sosialdemokratiske reguleringsstaten ble sengeliggende på 70-tallet, nå er den snart død, i hvert fall som ideologisk prosjekt.
Tilbake er en hybridstat. Større enn før, men på andre områder. Med færre reguleringer og mindre direkte styring, men med stadig flere ansatte, brukere og mottagere av offentlig støtte. Det kan ha endret vårt syn på hva staten er.
Vi er fortsatt knyttet til de tradisjonelle institusjonene og symbolene på det nasjonale fellesskapet, som loven, flagget eller kongehuset, og disse symbolene knyttes også delvis til staten. Men statens andre roller er blitt langt mer fremtredende, særlig den som tjenesteleverandør. Det er «staten» som ikke gir deg sykehjemsplass, som administrerer helsekøene, underregulerer pensjonen eller sender atten forskjellige hjemmehjelpere i uken inn til svigermor. Dette er den staten, eller offentlig sektor, folk møter i hverdagen. Kanskje er det ikke så merkelig hvis leverandørstaten ikke umiddelbart oppfattes å være «selve det institusjonelle fortetningspunkt for våre fellesinteresser, the common good,» som Hagtvet skriver. Velferdsstatens kontrakt mellom borger og stat kan være et gode, men et kontraktsamfunn er det like fullt.
Jeg tror Judt og Hagtvet har rett i at det nasjonale verdifellesskapet er svekket, og jeg tror myriaden av små fellesskap også er det. Men deres forklaring på hvorfor, er mangelfull, og medisinen gal. Heri ligger sosialdemokratiets grunnleggende problem. Terrenget passer ikke lenger med kartet.
Sosialdemokratiet hadde et konkret historisk prosjekt, født av industrialiseringen og det nye klassesamfunnet. I dag er prosjektet ferdig. Arbeiderklassen er ikke lenger underbetalt, marginalisert og utenfor. De er historiens seierherrer, som Roy Jacobsen skriver. Vi har fortsatt sosiale problemer, marginalisering og nyfattigdom, men ikke av et omfang, eller med en struktur, som passer inn i sosialdemokratiets tradisjonelle virkelighetsforståelse.
Når sosialdemokrater skal svare på hvorfor samfunnet er blitt så kaldt og egoistisk, er diagnosen at markedet har vunnet frem. Løsningen blir mer stat. Punktum. Men det er ikke slik at en større stat er det samme som mer fellesskap, rett og slett fordi fellesskapet er noe mer enn statsmakten.
En annen diagnose kan være denne: Siden 70-tallet har Vesten gjennomgått en grunnleggende verdimetamorfose. Den kulturelle liberaliseringen, hånd i hånd med individualiseringen, har skapt frigjøring og muligheter, men også brutt ned mange av fellesskapene i samfunnet. Det Alex Tocqueville kalte les corps intermédiaires, det sivile samfunn, er endret eller svekket, det være seg kirken, lokalsamfunnet eller familien. Denne frigjøringen har også skapt en ny identitetsideologi, hvor troen på at man kan forme sin egen identitet basert på individets valg – uten hensyn til nasjonalitet, kultur eller bakgrunn – er sterk. På samme måte har innvandringen endret forståelsen av hva det vil si å være nordmann.
Den kulturelle og økonomiske liberaliseringen har gått hånd i hånd, men har vært drevet frem av forskjellige krefter i samfunnet. Kulturell frihet gjør det lettere å bryte opp; økonomisk frihet gjør det enklere å flytte, få ny jobb og skape et «nytt» liv. På godt og vondt.
Hvis slike diagnoser har noe for seg, har de tradisjonelle sosialdemokratiske virkemidlene begrenset nytte og effekt. Vi kan ikke kjøpe eller regulere oss til et sterkere fellesskap. Det er vanskelig å se for seg hvordan en nyaktivistisk stat som gjenerobrer kommandohøydene den mistet gjennom 80- og 90-tallet, skal endre utviklingen. Ikke minst fordi staten selv bidrar gjennom utdanningspolitikken, utgiftspolitikken, sentraliseringen og næringspolitikken.
Sosialdemokratiet mangler både virkelighetsbeskrivelse og ideologi for et samfunn hvor politikken ikke lenger kan eller bør sikte seg inn mot en stadig større stat. Derfor virker også høyresosialdemokrater ofte så monomant opptatt av økonomi; de har ingenting annet. De har for lengst innsett at en for stor stat kan true økonomiens vekstkraft, og vet at vi må skape for å dele, men mangler prinsipielle argumenter. Den ideologiske verktøykassen er tom. Høyrepartier kan begrense statens vekst for å gi rom for maktspredning og det sivile samfunn. Når sosialdemokrater kutter er det bare kutt. Nødvendige, kanskje, men like fullt: kutt. En konservativ uten penger kan fortsatt ha et politisk prosjekt. En sosialdemokrat uten nye penger er bare blakk. Ei heller kan denne delen av sosialdemokratiet vende tilbake til gårsdagens markedskritikk. Den har selv vært med på ferden. Gjort er gjort, og spist er spist.
Sosialdemokratiske partier vil sikkert vinne valg igjen, men å gjenvinne det ideologiske hegemoniet blir vanskelig, særlig fordi 90-tallets fornyende sosialdemokrater nå utsettes for massiv kritikk. Like fullt tror jeg det er i denne delen av bevegelsen et nytt ideologisk fremstøt må starte. Jonas Gahr Støre luftet interessante tanker i et intervju med Minerva nylig: «Vi har i dag en retorikk som i stor grad er knyttet opp mot skillet mellom offentlig og privat, og så glipper det som ligger mellom fordi vi ikke har et begrepsapparat for å beskrive det. Frivilligheten, en sterk størrelse der mellom stat og marked, er avgjørende for å gi svar på mange utfordringer moderne mennesker står overfor.»
Det kan være begynnelsen på et skritt bort fra sosialdemokratiets tradisjonelle syn på fellesskapet som underlagt statsmakte
E24: Prisen for pressen
Avisene dør, hevdes det. Sannheten er nok ikke så dramatisk, men like fullt sliter mange av Norges store mediehus for tiden. Løsningen er ikke å sende stadig nye regninger til skattebetalerne, slik Norsk Journalistlag gjorde et forsøk på da de ønsket å la «brukerne betale for innholdet» gjennom en generell avgift på Internett.
Hele premisset for debatten er jo galt! Jeg har selvfølgelig ingenting i mot at kommersielle aktører tar seg betalt av brukerne, men det forutsetter jo faktisk at brukerne ønsker å betale penger for et produkt de velger å kjøpe.
En generell inngangsbillett for adgang til nettet har ingenting med brukerbetaling å gjøre. Det er rett og slett en måte å forsøke å få skattebetalerne til å finansiere manglende inntjening på. Dessuten er jeg av prinsipp tilhenger av et avgiftssystem som i størst mulig grad rettes inn mot å begrense skadelig adferd, som å forurense eller bruke tobakk. Å være på nettet kan neppe sies å være spesielt skadelig, i hvert fall ikke generelt.
Men det er like fullt en interessant debatt på gang som involverer både etermediene og papiravisene. Hvordan opprettholde NRK-lisensen når flere og flere ser fjernsyn på nett? Hvordan skal den kritiske journalistikken overleve når etablerte mediehus skjelver og nye medier mangler ressurser? Kan staten i det hele tatt kontrollere innholdet i mediene når gamle, praktiske argumenter for rasjonering av frekvenser faller bort? ingen aviser kan innvilges evig liv på skattebetalernes regning
La oss ta papiravisene som eksempel. Høyre har alltid vært skeptisk til pressestøtten. For min egen del har jeg vært mot ordningen lenge. Nå begynner jeg å tvile. En oppegående presse er avgjørende for et levende demokrati, og det kan være at en viss overføring er nødvendig, i hvert fall i en overgangsperiode.
Samtidig er det åpenbart at dagens pressestøtte er i ferd med å utspille sin rolle. Av rundt 300 millioner kroner fikk for eksempel Dagsavisen over 40. Det spiller ingen rolle hvordan man vrir og vender på det, ingen aviser kan innvilges evig liv på skattebetalernes regning. Det går bare ikke. Først punkt på programmet burde derfor være å begrense pressestøtten til etablerte aviser til å gjelde en bestemt periode. For eksempel max fem år, og deretter ikke noe mer på fem år.
Samtidig er det en potensiell utfordring at de nye mediekanalene mangler ressurser til å produsere dyptpløyende, gravende journalistikk. Flere og flere av bidragsyterne i media er også frilansere. En ny mediestøtte kan, som flere har foreslått, innrettes som en støtteordning direkte til journalistiske prosjekter, et slags offentlig Fritt Ord.
Da kan kostnadskrevende journalistikk også drives utenfor de etablerte mediehusene. Å legge om pressestøtten til også å inkludere nettaviser, slik noen har foreslått, er etter min mening en dårlig ide som bare vil skade dynamikken i markedet.
Vi er inne i en medierevolusjon. Den kan neppe møtes med gårsdagens mediepolitikk. Vi bør ta med lærdommen fra nedlastingsdebatten: Dersom politikken kommer haltende etter utviklingen er det ofte allerede for sent.
Trykket hos E24.
Klassekampen: Illiberal globalisering
Trykket i Klassekampen 02.03.10
“Bliss it was in that dawn to be alive,
But to be young was very heaven.” William Wordsworth
”Åpningsscenen: Verden er ti år gammel.”
Slik åpner Thomas Friedman sin bok Lexusen og Oliventreet fra 1999. Friedman er utenrikspolitisk kommentator i New York Times, og setningen er hentet fra en annonse finanskonsernet Merrill Lynch satte inn i de største amerikanske avisene i 1998:
”Verden er ti år gammel. Den ble født i det Muren falt i 1989. (…) Spredningen av frie markeder verden over gjør at flere mennesker kan virkeliggjøre ambisjonene sine. Og teknologi, riktig anvendt, har kraft til å viske ut ikke bare geografiske grenser, men også grenser mellom mennesker.”
Det er en perfekt oppsummering av 90-tallets liberale utviklingsoptimisme som i dag, etter 11. september, finanskrise og klimakrise, virker som et klassisk eksempel på menneskelig overmot, en moderne variant av den franske revolusjonens Jacobinere. Men overmotet kan forstås. Ti år tidligere var verden delt mellom det kommunistiske Øst og det demokratiske Vest. Da Berlinmuren falt, gikk det ikke mange år før hele den marxistiske bevegelsen fulgte etter. Det var en ny begynnelse.
Globaliseringens tidsalder, som den ble kalt av Thomas Friedman, var drevet frem av teknologiske, kulturelle, økonomiske og sikkerhetspolitiske endringer. Den liberale utviklingsoptimismen bygger på tre bestemte antagelser, eller dogmer om man vil:
For det første at fremskritt ikke bare er mulig, men nærmest en naturlig utvikling. For det andre at mennesket selv driver historien fremover. For det tredje at det finnes en naturlig harmoni mellom folk av ulike kulturer som vil komme til syne hvis bare stengte grenser, gamle tradisjoner og kunstige skiller blir ryddet til side. Den liberale utviklingsoptimismen kan oppsummeres med Frédéric Bastiat “hvis ikke varer krysser grensene, vil soldater gjøre det”.
Liberal globalisering
Den økonomiske globaliseringen og den politiske liberaliseringen hang intimt sammen, i hvert fall i teorien. Det har alltid vært en sterk sammenheng mellom økonomisk velstand og demokrati, og på 90-tallet ble sammenhengen tydelig. Færre stater gikk til krig mot hverandre, flere levde i fred. Færre mennesker ble tvunget til å leve i absolutt fattigdom, flere fikk mer. Færre var underlagt diktatorisk styre og makthavernes vilkårlighet, flere fikk stemme i demokratiske valg og stille makthaverne til ansvar.
Den amerikanske organisasjonen Freedom House utarbeider de mest brukte indekser på global frihet. Fra murens fall og frem til 2001, gjorde frie land et byks på indeksen, fra 36 prosent til 44 prosent av verdens land. Den samme indeksen kan også gi en indikasjon på at utviklingen mot demokrati går saktere. I dag er tallet 46, og flere land som var ”delvis fri” for ti år siden, er i dag ”ikke fri”, i følge Freedom House.
Slutt på drømmene
Angrepet på World Trade Center kan stå som et symbolsk vendepunkt. Tårnene var, i følge Minoru Yamasaki, sjefsarkitekten til World Trade Center, en hyllest til globaliseirngen:
”Verdenshandel betyr verdensfred. World Trade Center i New York hadde et større formål enn å tilby lokaler. WTC er et levende symbol på menneskets engasjement for freden… WTC representerer troen på menneskelighet, individets verdighet, vår tro på samarbeid mellom mennesker, og gjennom samarbeidet, muligheten til å oppnå storhet.”
Men selv om terrorangrepet satte en støkk i de globale markedene, fikk den økonomiske globaliseringen raskt vind i seilene igjen. Heller ikke finanskriseårene 2008-09, hvor den internasjonale handelen falt mer enn noen gang siden 1930-tallet, ser ut til å ha gitt en overgang til proteksjonisme eller stengte grenser. Selv om verdensøkonomiens motor harker, er det relativt få som roper på stengte grenser eller mindre handel.
Mer interessant er det å se på forholdet mellom økonomisk globalisering og demokratisk liberalisering.
Hvis Francis Fukuyama og hans end of history-tese dominerte 90-tallet, har 2000-tallet tilhørt en annen amerikansk akademiker. Samuel P. Huntingtons bok The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order er basert på en artikkel fra 1993 og ble utgitt i 1997, men det var først etter 2001 at Huntington virkelig ble et stort navn. Der Fukuyama er idealist, er Huntington realist; der Fukuyama er optimist er Huntington pessimist; der Fukuyama øyner et håp for en ny og fredeligere verden, ser Huntington nye farer fordi menneskets natur er uforanderlig. Huntington kritiserer de liberale for å glemme at mennesket også har behov for trygghet, stolthet og sikkerhet, for identitet og nasjon. Han avviser også selve ideen om fremskritt, og siterer den dypt pessimistiske tenkeren Oswald Spengler: “vi må erstatte det tomme påfunnet om en lineær historie med dramaet om flere mektige kulturer”.
En annen kritiker av den liberale utviklingsoptimismen er amerikanske Robert Kagan som har skrevet bøkene Makten og Paradiset og The End of Dreams and the Return of History. Han kaller det siste tiåret for en kollektiv ”oppvåkning til virkeligheten”, og går til frontalangrep på kjernen i den liberale utviklingsoptimismen. Det er vrøvl at handel skaper fred, hevder Kagan, og viser med dårlig skjult skadefryd til at England og Tyskland hadde utstrakt handel både før 1. og 2. verdenskrig.
Autoritær kapitalisme
Men det mest interessante skjer ikke i amerikansk akademia, men ute i den virkelige verden. Det har i dag blitt en etablert sannhet at det politiske og økonomiske tyngdepunktet gradvis forflyttes bort fra Europa og USA, og over til særlig Kina. Landet har opplevd en eventyrlig økonomisk suksess (dog ikke uten omkostninger) og er i ferd med å bruke sin nyvunne status for å kreve plass også på den politiske verdensscenen. ”You’re not going to like what comes after America”, sier Leonard Cohen. På tross av at landet også har et synderegister, har USA de siste 60 årene vært verdens fremste eksponent for liberale verdier, demokrati og menneskerettigheter. Kina har intet slik ethos. Landet viser dessuten at økonomisk liberalisering og politisk liberalisering slett ikke går hånd i hånd. Partiet står fortsatt sterkt, og lite tyder på at Kina innfører en liberal rettsstat, enn si folkestyre, de nærmeste årene.
På denne måten har Kina blitt et ideologisk alternativ til USA, et autoritært styre som det ikke hefter den manglende økonomiske fremgangen ved som det gjorde med kommunistlandene. Det er avgjørende! Man må ikke lenger velge mellom to pakker, den ene med økonomisk velstand og demokrati, den andre med lav vekst og autoritært styre. Den autoritære kapitalismen er ikke ny (tenk Pinochet), men har tidligere blitt oppfattet som en overgangsfase på vei mot demokratiet. Ei så lenger. Som Russlands utenriksminister Sergei Lavrov sier: “For første gang på mange år er det virkelig konkurranse på idémarkedet (…) Vesten er i ferd med å miste sitt monopol på globaliseringen”.
Realistisk internasjonalisme
Globalisering er ikke en naturlov, den kan stoppes. Det burde holde å minne om den store globaliseringsperioden fra 1870-årene og utover som kollapset i den første verdenskrigs terror. Globaliseringen er like fullt vanskelig å stanse, ikke minst fordi den også drives frem av teknologiske endringer utenfor politisk kontroll. Men globalisering er ikke lenger ensbetydende med liberal globalisering, økt handel betyr ikke nødvendigvis økt forståelse eller mindre konflikt, økonomisk åpenhet betyr ikke nødvendigvis politisk åpenhet og demokratiske reformer.
Hvis globaliseringen og de liberale ideene skiller lag, kan det bety at verden blir mer uttrygg. Eller det kan være at verden ikke har endret seg, at det snarere er vi som igjen har forstått hvordan den egentlig henger sammen. Stormakter har alltid først og fremst vært drevet av ønsket om å fremme egne interesser, hevder Robert Kagan, hardbarket utenrikspolitisk realist.
Det er verdt å advare mot både en naiv liberalisme og en for sterk realisme. Liberalismen risikerer å overse de faktiske konflikter og motsetninger som eksisterer, og lulle seg inn i en utopisk tro på at harmonien naturlig vil blomstre dersom kunstige grenser fjernes. Realismen risikerer å bli en selvoppfyllende profeti. Jo mer nasjonalstater adopterer realismens syn på interessemotsetninger og konflikt, jo større vil konfliktene potensielt kunne bli. C. J. Hambro pekte på konflikten i sin tale ”Angst mellom folkene” fra 1934: ”I alle nationers liv idag er det angst som er ledemotivet. Man ruster av frygt, man ruster militært og økonomisk, financielt og industrielt. Den dype mistillid til andre, den sterke følelse av usikkerhet har i de sidste år ført de politiske avgjørelser længer og længer bort fra det som hvert enkelt menneske privat erkjender som fornuftig og rationelt.”
For Hambro var det et avgjørende poeng at særlig små nasjoner var avhengige av internasjonalt samarbeid for å tøyle makten til de store. Med andre ord mente han en realpolitisk vurdering av verdenspolitikken ga liberal internasjonalisme som svar. For egen regning tror jeg vi med fordel kan føye til et visdomsord fra Theodore Roosevelt som mente man måtte ”speak softly and carry a big stick”.
Artikkelen er en omarbeidet utgave av en artikkel som kommer på trykk i Minerva 01-10 som er i salg første uken i mars.
E24: Samfunnet sett ovenfra
“I norsk politikk i dag antar vi automatisk at det er riktig og nødvendig å styre mikrovalgene for å endre makroresultatet, men det er et ideologisk verdispørsmål, ikke en automatisk slutning. Selv om hundretusenvis av små valg kan produsere mønstre som er «gale», er det grunn til å anta at de samme valgene gir mønstre som føles riktige for den enkelte i hans eller hennes livssituasjon.”
Les hele innlegget hos E24.
Dagbladet: Den onde sirkelen
Kronikk fra Dagbladet 30.01.10:
Det økende sykefraværet er toppen av isfjellet.
—
Vi diskuterer toppen av isfjellet i sykefraværsdebatten. Under overflaten er en problemstilling som er langt større, langt mer omfattende og langt mer alvorlig. Bakteppet er både svikt i velferdssystemene, globaliseringen og at utenforskap går i arv.
Bakteppet. Å kjøre bil gjennom Rjukan i Telemark er som en reise gjennom Norges industrihistorie. Like utenfor sentrum ligger mektige Vemork, et vitnesbyrd om industrireisingen, gründerånd og nyskaping. Det var her det startet, det norske industrieventyret, som lokket tusenvis av familier til Porsgrunn, Notodden og Rjukan; som skapte en nytt samfunn og en ny klasse, nye konflikter, men også nye muligheter og ny velstand.
Industrien i Telemark lever fortsatt takket være tiår med omstilling og effektivisering. Samtidig har mange av lokomotivene takket for seg, som Hydro på Notodden og Rjukan. Med dem ble også noe av stabiliteten borte. Nå har gårsdagens trygge arbeidsplasser blitt til dagens nedlagte fabrikklokale.
Historien er illustrerende. For bare få tiår siden kunne en ung mann som gikk ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, dra ned til fabrikkportene på Herøya, banke på døren og spasere inn til en trygg arbeidsplass. Han trengte kanskje ikke mer enn sin styrke og sin arbeidsmoral. De som falt helt utenfor kunne dra til sjøs, lære å bli menn. Slik er det ikke lenger.
Et spørsmål om moral? To standpunkt høres alltid i sykelønnsdebatten: Arbeidsmoral og fornektelse.
Debatten om arbeidsmoral er interessant, men like fullt en avsporing. Selvfølgelig finnes det late mennesker. Selvfølgelig har noen dårlig arbeidsmoral. Men utenforskapet kan ikke reduseres til en debatt om snyltermentalitet. Det er høyst relevant å diskutere hvorvidt normene våre knyttet til arbeid er endret eller svekket, eller hvorvidt rikdommen har gjort at vi vektlegger forholdet mellom arbeid og fritid på en annen måte enn tidligere. Like fullt er det en liten del av bildet. Det blir som å diskutere individuelle trær uten blikk for skogen.
Fornekterne simpelthen lukker øynene. Den venstreradikale tankesmien Manifest forsøker febrilsk å bagatellisere debatten. De synes å tro at hele problemstillingen er en kapitalistisk konspirasjon styrt av høyrekrefter og høyrevridde sosialdemokrater, et nøye kalkulert angrep på vanlige arbeidsfolk. Fra andre hold hører vi at sykefraværet ikke er noe å bekymre seg om. Det har vært høyere før, og dessuten er det visst en slags automatisk kausalitet i at sykefraværet øker når sysselsettingsgraden er høy. Hvorfor sykefraværet svinger, får vi intet svar på. Ei heller hvordan andre land har fått fraværet ned selv om sysselsettingsgraden er like høy som i Norge.
En ond sirkel. Økningen i sykefraværet er bare et symptom på et større problem. Det er som i bøkene barn leker med, hvor du skal tegne streker mellom prikkene og til slutt sitte igjen med et ferdig bilde.
Korttidsfraværet koster samfunnet og bedriftene penger, men det er langtidsfraværet som er problemet. Langtids sykefravær har i større og større grad blitt en mekanisme for å sluse folk ut av arbeidslivet. Det er som å bli låst inne i et rom med en eneste utgang, uføretrygd. De færreste langtidssykemeldte kommer tilbake til arbeidslivet. De slutter som yrkesaktive. For godt. Derfor gir det liten mening å si som Magnus Marsdal i en debatt på NRK, at han var bekymret for økningen i uføretrygd, men ikke for det økte sykefraværet. De to tingene henger sammen!
Hvis vi begynner å tegne strekene mellom prikkene ser vi konturene av en slags ond sirkel. Kall det gjerne den norske modellens skyggeside.
En skole som ofte svikter: Gjennom flere år har skolen sviktet de elevene som trenger utdannelse mest. Ikke bare går nesten 1 av 5 ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, men skolesystemet vårt, som har blitt hyllet for sin likhetsideologi i mange tiår, har sviktet mest fatalt på nettopp dette feltet. Skolen gir ikke like muligheter, den opprettholder sosiale forskjeller.
Frafallet. Videregående utdanning har gått fra å være studieforberedende gymnas til å bli noe nær en selvfølge for de aller fleste. Samtidig ser vi at flere og flere unge dropper ut av den videregående skolen før avlagt eksamen. Særlig er frafallet stort på yrkesfaglinjene, noen steder faller så mange som halvparten fra.
Og nettopp her blir historien om hva som skjer bak fabrikkportene på Herøya relevant. For døren er ikke lenger åpen for alle med litt styrke og vilje til å stå opp om morgenen. Kunnskap og kompetanse er tidens mantra, det er ”know-how” vi skal leve av i en globalisert verden. Vi kan ikke være sterkere eller billigere, bare smartere og bedre. Innenfor Herøyas porter produseres det mer enn noen gang tidligere, men med færre ansatte. Blant dem dominerer ingeniører og forskere.
Selvfølgelig finnes det fortsatt arbeidsplasser som ikke krever formell utdannelse, men i mindre grad enn før. Og mange av jobbene har lav status.
Passiviseringen. Andelen uføre 18-19-åringer har vokst med 115 prosent fra 1992 til 2008. For kort tid tilbake meldte NRK om økt pågang fra unge hos landets sosialkontorer. De intervjuet en frisk, ung mann som fortalte han hadde gått på sosialhjelp i tre år. Ingen hadde tilsynelatende reagert.
Systemene våre har sviktet. I stedet for å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet, geleider vi dem inn i et offentlig system som ofte tilbyr passiviserende støtteordninger. I verste fall går unge rett på støtte uten en gang å ha vært innom arbeidslivet. De får ofte være i fred, glemt, sviktet eller ignorert av et velferdssamfunn som er redd for å stille krav.
Arven. Mange kommuner som mister hjørnesteinsbedriftene sine opplever en dramatisk økning i antall uføre, men det slutter ikke der. For uførhet går i arv. Risikoen for at en person blir uføretrygdet før fylte 26 år er tre ganger så høy hvis barnet vokser opp med uføretrygdede foreldre.
”En tolkning på at uføretrygd går i arv, kan være at visse sjeldne sykdommer arves, men dette spiller nok en liten rolle, fordi halvparten av unge uføretrygdede er uføre på grunn av psykiske lidelser. Det dreier seg nok mer om roller man lærer, og barn av uføretrygdede foreldre lærer seg rollen. Slik kan man si at sosial arv følger slektene”, sa Petter Kristensen , forskningssjef ved Statens arbeidsmiljøinstitutt, til Klassekampen.
Dermed starter sirkelen igjen, en sirkel det vil kreve langt mer enn retorikk å bryte.
Minerva: Mario Vargas Llosa og diktaturet
ANM. Artikkelen ble opprinnelig trykket i Minerva 03-09.
Diktaturet kan ikke reduseres til politisk undertrykkelse. ”Nei! ”Diktaturet skaper et system som penetrerer alle deler av livet!”, sier den peruanske forfatteren Mario Vargas Llosa.
Av Torbjørn Røe Isaksen
”Med ett frøs blodet til is i årene: Urinen begynte å renne ut. Han kjente det, han syntes han så den gule væsken som fløt ut fra blæren uten å be den ubrukelige lukkeventilen, den døde prostataen om lov, ute av stand til å holde den tilbake, i retning av urinrøret, rant lystig gjennom det og fant veien ut til lyset og luften, gjennom underbuksen, smekken, innsiden av bukselårene. Det svimlet for ham. Han lukket øynene noen sekunder, rystet av harme og maktesløshet.”I 31 år hadde han all makt i Den dominikanske republikk. Folket kalte ham El Jefe (Sjefen) eller El Benefactor (Velgjøreren). Statuer av den store generalen – Rafael Trujillo – ble masseprodusert og sendt ut til de fjerneste hjørner av øystaten (hvis andre halvpart utgjør Haiti). Landets kirker, som i diktaturets tidlige år føyet seg av frykt for den fremvoksende kommunismen, ble pålagt å henge opp store plakater hvor det stod: Dios en cielo, Trujillo en tierra – I himmelen Gud, på jorden Trujillo. De to altså, Skaperen av himmelen, jorden og all som eksisterer, og diktatoren, nasjonens far og beskytter. Velgjøreren. Nærmest som likemenn på plakatene som i tiår preget gudshusene i Den dominikanske republikk.
Rafael Trujillo ble født i 1891. Som så mange andre autoritære herskere i sin samtid kom han fra relativt ydmyke kår. Faren var småkjøpmann, mens moren var hjemmeværende. Hun var dessuten halvt haitianer. Som Adolf Hitler hadde Trujillo sin arvefiendes blod i årene. Personlig var Trujillo tilsynelatende et prakteksemplar på middelklassedyder. Han var pertentlig, hardt arbeidende, stolt og selvsikker – med en svak forakt for de nedarvede privilegier han selv aldri fikk ta del i. Hans ytre var ment å gjenspeile kvalitetene han mente å inneha, men kunne av og til tippe over i det parodiske. Den alltid nystrøkne skjorten og nypressede buksene, samt den stramme, veltrimmede lille mustasjen vitnet om en nesten manisk opptatthet av renslighet og orden. Men den overdrevne bruken av medaljer ga ham kallenavnet ”bruskorken” blant folk. Den spreke, veltrente kroppen vitnet om en mann som hadde skapt sin karriere i det militære, og som alltid forble soldat.
Llosa og diktaturet
Det behandles mange spørsmål i forfatterskapet til peruaneren Mario Vargas Llosa (f. 1936), en av Latin Amerikas viktigste forfattere i etterkrigstiden, og sammen med sin tidligere venn Gabriel García Márquez, også en av de mest leste. Vargas Llosas bøker handler om menneskets søken etter sannhet og mening, om de store kreftene som former historien og de små menneskene som tror de kan gjøre det. Men et tema gjennomsyrer hans liv og virke mer enn noe annet: Diktaturet. Vargas Llosa vil forstå diktaturets natur, hva det gjør med mennesker og samfunnet, og hvordan man kan bekjempe det.
Som fjortenåring sendte Vargas Llosas far ham til Leoncio Prado Militære Akademi. Der stod han for første gang ansikt til ansikt med det autoritære og kunne se hvordan det formet både strukturer og mennesker i et land som vekslet mellom autoritært styre og vaklende demokrati.
”Opplevelsen gjorde et avgjørende inntrykk (…) jeg ble fysisk frastøtt”, har Vargas Llosa fortalt i et intervju Opplevelsen ble utgangspunktet for hans første roman La ciudad y los perros (Heltens tid) i 1963. Over 40 år senere fremtrer mønsteret enda tydeligere. Forfatteren, som i dag bor delvis i Europa og delvis i hjemlandet, har vært på en politisk reise som startet på ytterste venstre fløy, i likhet med mange andre latinamerikanske intellektuelle. Revolusjonen i Cuba, som ble fullbyrdet for femti år siden da Fidel Castro og hans tropper marsjerte inn i Havana og avsatte den korrupte, USA-støttede diktatoren Batista, ga millioner av latinamerikanere håp om en bedre fremtid, også den unge Vargas Llosa. Illusjonene ble raskt knust. Cubanerne ble lovet demokrati, men fikk i stedet et nytt diktatur. Gjennom en gradvis prosess kom Vargas Llosa til å se de liberale ideene – med rettsstat, ytringsfrihet og frie markeder – som det sikreste bolverket mot diktatur. Han ble Latin Amerikas fremste liberale intellektuelle, og hans avsmak mot diktaturet vaksinerte ham mot deler av høyresidens svermeri for brutale bøller av Pinochets støpning.
Det er en fellesnevner i alle diktaturer, hevder Vargas Llosa. Brutaliteten tar den samme formen.
”Jeg leste en sak om Saddam Husseins sønner, og det virket som om jeg var i den Dominikanske republikk og hørte historier om Trujillos sønner! Kvinner ble kidnappet fra gaten, dyttet inn i bilen og simpelthen budt frem som objekter…”
BegjæretI Mario Vargas Llosas kanskje mest hyllede verk Conversaciòn en la catedral (Samtaler i katedralen) fra 1969, er diktaturet et bakteppe. Bokens handling foregår i Peru, og en av hovedpersonene, Zavala, søker sannheten om sin fars medvirkning i et mord. Underveis kastes det lys over diktaturets mørke sider. Lllosa kaster leseren rett inn i hjertet av et land som har mistet alt håp.
I La fiesta del chivo (Bukkefesten) fra 2000 er det begjæret som står i sentrum. Rafael Trujillo hadde i 31 år fri tilgang til alle kvinner i den Dominikanske republikk, fra den fattigste bondedatter til den vakreste sosietetskvinne. El Jefe satt med all makt over liv og død. Trujillos begjær etter makt og kvinner er annerledes enn det impulsive, nesten dyriske begjæret som vanlige menn føler. Et slikt begjær er ukontrollerbart og nærmest instinktivt, som å gripe etter et fast holdepunkt hvis man faller, eller alkoholikerens utømmelige tørste som ikke har noen annen hensikt – verken glede eller rus – enn å fylle kroppens rent fysiske behov for alkohol. Snarere begjærer Trujillo bekreftelser av sitt eget selvbilde. Hans begjær er en forlengelse av hans eget ego. Diktatoren begjærer ikke rikdom og makt fordi det gir glede og lykke. Han begjærer ikke gullet for dets glans eller kvinnen for hennes sjarme. Han begjærer dem for hva de kan si om ham som person. Kvinner og makt er manifestasjoner av Trujillos eget selvbilde som landsfader og frelser, en jordlig Messias som bare finner sin like i himmelens og jordens Skaper. ”I natt i Casa de Caoba, skal jeg få et kvinnfolk til å hvine, som jeg greide for tjue år siden!”, tenker den aldrende generalen.
Men så sitter han der altså, i Vargas Llosas roman, og kjenner varmen fra sin egen urin sive nedover lårene, gjennom buksesmekken og det tynne stoffet i buksene. Maktesløshet. Ordet lyser opp fra boksiden like tydelig som neonskiltet med Trujillos navn en gang lyste opp Santo Domingos gater. Diktatoren er maktesløs. Frelseren, Velgjøreren, generalen er redusert til et lite barn, ute av stand til å styre sine helt elementære kroppslige funksjoner.
Senere får Velgjøreren brakt en ung jente til seg, men nok en gang nekter kroppen å lystre.
”Det var ikke kjærlighet, ikke en gang nytelse han ventet seg (…) Han hadde gått med på at den lille datteren (…) skulle komme til Casa de Caoba bare for å få bekreftet at Rafael Leonidas Trujillo Molina fremdeles, tross sine sytti år, tross sine prostataproblemer, tross hodepinen som disse prestene hadde gitt ham, tross yankeene, venezuelanerne, de sammensvorne, var et fullgodt mannfolk, en bukk med en kødd som ennå kunne bli stiv og sprenge en hvilken som helt jomruelig fitte som kom i hans vei.”Diktaturet har to sider. Den ene er Systemet, det byråkratiske maktapparatet med sine talløse anonyme tjenere. Den andre er mennesket, diktatoren. Mario Vargas Llosa avslører Rafael Trujillo som bukken hvis begjær er like lidderlig som hos en vanlig mann, hvis noble motiver er selvbedrag, hvis frelsergjerning er simpel korrupsjon og hvis mektige stat er et mafiavelde. Diktaturet avsløres i all sin menneskelighet gjennom kontrasten mellom diktatorens mektige posisjon i Systemet og hans kroppslige svakhet. Det er på den ene siden latterlig, på den andre siden enda mer skremmende. Som å krysse det verste fra Prosessen med psykopaten i American Psycho.
Diktatur korrumperer alt
I statsvitenskapen er det vanlig å skille mellom autoritære og totalitære regimer. Autoritære regimer, det være seg Augusto Pinochets militærregime eller Fidel Castros kommunistiske dinosaur, begrenser seg til å styre landets politiske liv og deler av økonomien. Opposisjonen forbys, det innføres sensur og i venstre-autoritære regimer legges det sterke føringer på næringsfriheten og eiendomsretten. Totalitære regimer har et annet mål. En Josef Stalin, Adolf Hitler eller Pol Pot ønsket statens, partiets eller førerens kontroll over alle aspekter ved samfunnslivet. For det totalitære diktaturet eksisterer det ikke noe slikt som en privat sfære. Ikke noe sted. Under ingen omstendigheter.
Men for Mario Vargas Llosa er alle diktaturer i en viss forstand totalitære. ”Diktaturet skaper et system som penetrerer alle deler av livet!” , hevder han. Diktaturer er moralsk korrupte og vil på sikt forpeste og ødelegge alle deler av samfunnet, alle aspekter av menneskelig eksistens. I et diktatur forblir ingen uskyldige eller upåvirket. Ethvert diktaturs befolkning kan på et vis deles inn i to grupper: medløperne og ofrene. Det finnes ingen andre. Selv de som tilsynelatende er uskyldige, som selv ikke har blod på hendene, blir i diktaturets verden medløpere, stripete jøssinger som til syvende og sist bærer på et moralsk ansvar. Hos Vargas Llosas er diktaturet selve mørkets hjerte, men mørket brer om seg og kveler til slutt alt lys. Diktaturets logikk, formet i skjæringspunktet mellom det ansiktsløse systemet og de altfor menneskelige herskerne, fører til korrupsjon, uærlighet, svik og utemmet maktbegjær. Menneskets mørkeste sider får fritt utløp, ja, ikke bare det. De mest bestialske, groteske og nedrige handlinger blir i diktaturet til dyder. Menneskets største svakheter blir dets største styrker, og slik forpester diktaturets natur også menneskets sjel.
Den franske, reaksjonære katolikken og tilhengeren av det absolutte monarki, Joseph de Maistre, har beskrevet diktaturet treffende som en ”treenighet av pave, konge og bøddel”. Paven ikler diktaturet åndelige gevanter som gjør det ideologisk spiselig – i himmelen Gud, på jorden Trujillo, kongen sitter med den absolutte makt mens bøddelen alltid lurer i bakgrunnen med øksen kvesset. Diktaturet er en blanding av maktbegjær, pervertert idealisme og rå undertrykkelse. Derfor er torturisten aldri langt unna El Jefe, føreren eller førstekameraten. Adolf Hitler hadde sin Heinrich Himmler, Josef Stalin sin Lavrentiy Beria og Trujillo sin Johnny Abbes.
Diktaturets moralske korrupsjon kan ikke isoleres til det politiske liv. Det forpester selv de mest intime, personlige forhold. “Det er en historie som ofte gjentar seg selv”, sier Llosa. ”Hvis en far var forretningsmann, måtte han være føyelig overfor diktaturet. Det var den eneste måten å oppnå velstand på, ikke sant? Og det som skjer er at sønnen oppdager dette, sønnen er ung, rastløs, idealistisk og tror på rettferdighet og frihet, og han finner ut at faren indirekte tjente et diktatur som henrettet og fengslet uskyldige, sensurerte og som er korrumpert inn til beinet.”
I Bukkefesten møter vi Urania Cabral, datter av en fremstående senator som har falt i unåde hos Trujillo. Hun har flyktet fra hjemlandet, men vender tilbake mange tiår etter mordet på generalen i 1961. Originaltittelen på boken gir assosiasjoner til et offerritual. Bukken må tilfredsstilles, og Urania blir hans offer. Hun var det jomfruelige underlivet som Velgjøreren skulle sprenge.
”Dette var generalissimusen, fedrelandets Velgjører, Det nye fedrelandets far, mannen som hadde gjenreist den finansielle uavhengigheten. Dette var Sjefen, som pappa hadde tjent så lojalt og hengivent i tretti år, som han hadde skjenket den mest utsøkte gave: sin datter på fjorten små år.”I Mario Vargas Llosas roman står hun der, fjorten år, skjelvende, redd og naken. Men til slutt er det diktaturet som blir avkledd.
Fotnoter:
Bukkefesten, side 195-96
Isabel Vincents intervju med Llosa, 27. August 2007. Tilgjengelig på www.macleans.ca
Intervju i The Wall Street Journal 23. Juni 2007
Ibid.
Ibid.
Dommedag er nær! (…men det er også frelsen)
Utviklingspessimistene har rett. Det har også optimistene.
”Got to admit it’s getting better”, synger Paul McCartney på The Beatles legendariske Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band album, ”it’s getting better all the time”. Det er en musikalsk dans på roser. Helt til John Lennon kommer inn i koret ”It can’t get no worse”.
Jeg har lenge mistenkt det, men nyttårshelgen ble det bekreftet. Vi kan nå, endelig, puste lettet ut, slappe av og legge 00-tallet bak oss. Vi kom oss gjennom det! Det som til slutt endte opp som ”tiåret fra helvete”.
Det begynte så godt. Muren hadde falt, kommunismen var borte, demokratiene stod igjen. Globaliseringen bredte om seg, og med den økende samhandling, forståelse og toleranse. 90-tallet var litt knotete og trøblete, en ny verdensorden skulle skapes i vakuumet som den kalde krigen etterlot seg.
Så smalt det, og tiåret fra helvete ble skapt. Et tiår med terror, krig og invasjon, tilbakekomsten av atomtrusselen, tsunami, klimakrise og ny-autoritære regimer; det hele toppet med finanskrisen på slutten av tiåret. Man kan unnskylde utviklingspessimistene.
Les hele innlegget hos MINERVA.
Minerva: Sosialismen – en nekrolog
Publisert som lederartikkel i Minerva.
Nyliberalismen er død. Hva så?
I kjølvannet av finanskrisen kunne vi lese at Marx’ Das Kapital solgte som aldri før. Avisene var fulle av spådommer om den moderne kapitalismens død. Grådighetskulturen, markedstenkningen, det ”nyliberalistiske” regimet hadde spilt fallitt. Sammenligninger med den store depresjonen på 30-tallet florerte. Datidens sammenbrudd førte til en radikale nyendring i Vestens politiske landskap, arbeiderbevegelsen fikk for første gang makt i mange land, inkludert Norge (etter et kort gjestespill i 1928).
Finanskrisen, og den etterfølgende krisen i realøkonomien, hadde potensial til å bli et ideologisk skifte. Det var venstresidens største mulighet på flere tiår, en mulighet til å snu høyrevinden som bare hadde blitt sterkere i kjølvannet av murens fall i 1989, ikke minst innad i de sosialdemokratiske partiene.
Så, hva skjedde? Ingenting. Venstresiden ble om mulig enda mer svekket, og venstreradikale partier opplever jevn og trutt tilbakegang over nesten hele Europa. I den grad de fanger massene er det misfornøyde velgere som flykter fra sosialdemokratene.
I november arrangerte blant andre Manifest Analyse et seminar med tittelen ”Nyliberalismen er død – hva så?”. Undertittelen lød ”Kan venstresiden ta tilbake den ideologiske offensiven?”. Svaret er nei. I hvert fall så lenge venstresiden nekter å endre oppskriften sin. Per dags dato fremstår ikke venstresiden som en reformkraft, men som en bremsekloss.
Minerva forstår selvfølgelig at ikke venstresiden jubler for markedsreformer eller valgfrihetsreformer, enten de lanseres av konservative eller sosialdemokrater; men utfordringen for venstresiden er at de nekter å diskutere alle endringer, og dermed nekter de å prioritere noe over noe annet. Med et hederlig unntak, selvfølgelig, for de berømte ”skattelettelsene til de rike”. Men 12 milliarder kroner i formueskatt er en dråpe i havet på et norsk statsbudsjett hvor ytelsene bare til folketrygden øker med 30 milliarder fra 09 til 10.
Det er noen utfordringer i norsk politikk som påvirker alle, uansett hvor man ligger på den politiske skalaen:
- Eldrebølgen vil begynne rundt 2015, og kulminere omtrent samtidig med en mulig nedgang i statens offshore-inntekter.
- Den private kjøpekraften vokser, likeså kravene til offentlig sektor. Uansett hvordan man vrir og vrenger på det trengs en prioriteringsdebatt – selv om skattene settes opp.
- De rettighetsbaserte utgiftene på statsbudsjettet spiser en stadig større andel av kaken, og går på bekostning av andre satsningsområder.
- 600 000 nordmenn i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet.
I tillegg kunne selvfølgelig nevnes den store, brede og viktige debatten om innvandring, integrering og det flerkulturelle samfunnet. Dette er ikke høyresidens utfordringer. Dette er ikke Regjeringens utfordringer. Dette er Norges og alle politikeres utfordringer. Å møte alt med et mantra om ”nyliberalismens fall” er simpelthen ikke adekvat. Ei heller fremtidsrettet.
Hvorfor klarer ingen på venstresiden å formulere et nytt radikalt prosjekt? En positiv reformagenda, i stedet for bare motstand mot høyresidens reformer. Venstresiden er mot. Alltid. Mot krig. Mot skattelette. Mot modernisering. Mot reform av arbeidsmarkedet. Mot svekkede pensjonsrettigheter. Men hva er de for, annet enn status quo i den sosialdemokratiske norske velferdsstaten?
Det finnes to svar, og begge er like nedslående for venstresiden.
Det første er at den tradisjonelle sosialismen har utspilt sin rolle, og ikke kan være basis for et nytt radikalt prosjekt. Den amerikanske forfatteren Virginia Postrell har formulert sin tese om de politiske motsetningene i det post- industrielle samfunnet. Skillet går ikke lenger mellom høyre og venstresiden, hevder hun, men mellom ”statikere” og ”dynamikere” – mellom de som ønsker forandring og de som ønsker stillstand. Den tradisjonelle sosialismen med sin fokus på sentraliserte løsninger, systembygging og planlegging har ikke lenger noe å tilføre. En globalisert verden krever raske omstillinger, staten og det offentlige er langsom.
Det andre svaret er at regjeringskonstellasjonen Ap, SV og Senterpartiet av egen fri vilje har låst seg til en bremseklossvisjon for Norges fremtid. De har bundet seg på hender og føtter ved å love velgerne at skattene ikke skal øke med en sosialistisk regjering de neste fire årene. Av mangel på radikale prosjekter å gjennomføre har venstresiden blitt stående igjen med maktkåtheten som eneste drivkraft.
Minerva: Tredveårsnatten
Jeg har hatt en Minervasamtale med Christian Borch om hans nye bok. Du kan lese utdrag av samtalen hos Minerva på nett. Den trykkes også i førstkommende utgave av Minerva, i salg fra neste uke. Borch har skrevet en interessant bok, om enn anekdotisk og analyserende, om de siste tredve årene. Særlig er han opptatt av det han beskriver som et forfall i våre felles, delte verdier. Noen vil kanskje lese Borchs kritikk som venstrevridd. Jeg oppfatter den snarere som en tradisjonell, kulturkonservativ kritikk.
TRI: Boken din har en god porsjon kulturpessimisme. Det minner meg om sitatet fra Sokrates som klager over ungdommens hang til luksus og løssluppenhet. Du er ikke redde for å havne i bås med alle de som til enhver tid finner sin egen samtid mest dekadent?
CB: Jeg er ikke nødvendigvis pessimistisk. Boken forsøker å sette ord på tanker veldig mange har, men som de ikke klarer å formulere. Jeg ser en utvikling som har gått av sporet på en god del områder, men sier ikke at alt går til helvete. Men den økonomiske veksten virker som et afrodisiaka, vi blir så løssluppent begeistret fordi alt vokser inn i himmelen. Først når trenden snur vil folk begynne å bli mer nøkterne.
TRI: Verden har hatt kraftig vekst de siste tredve årene, og nettopp i denne perioden har vi løftet millioner av mennesker ut av fattigdom i Kina, India, tigrene… er du ikke litt for streng mot markedsøkonomien?
CB: Ja, det er riktig at vi har gjort det, men fordelingen har ikke blitt så mye bedre. Globalt har vi kanskje ikke den samme psykologiske effekten som i Vesten, men vi har problemer med WTO, utviklingsland som ikke når opp i konkurransen og trenger hjelp markedsøkonomien ikke åpner for.
TRI: Hva mener du?
CB: Markedsøkonomien vil ikke sikre rettferdig handel med råvarer eller heve land som går bananas, mister sin politiske styring… land i Afrika som har blitt revet i stykker av vestlig imperialisme kan ikke reddes av markedsøkonomien alene. Jeg har ingen tro på at markedsøkonomien kan skape en mer rettferdig verden.
TRI: Du siterer Thomas Carlyle i boken. Han holdt tordentaler om Victoriatidens pengeborgerskap. Fortjener dagens rikinger den samme tordentalen?
CB: Du stiller slik at hvis jeg svarer ja eller nei blir det kategorisk, og det er det ikke. Men tendensen er slik at jeg nok vil svare ja, og det har noe med at forbruket er blitt ikonisk, det handler om å demonstrere sin egen vellykkethet.
Du kan altså lese et utdrag hos Minerva.