Teknologien vil fortsette å presse etikkens grenser. Det kan virke som om vi er dømt til å følge med på ferden.

De stive smilene til landets avisredaktører kan lett forlede, men sannheten finnes i øynene deres. Det er nemlig lett å smile med munnen, men vanskeligere å smile med øynene. Særlig om man ikke mener det. Jeg møtte en gang en politiker som hevdet han klarte å smile med øynene på kommando. Vedkommendes politiske karriere ble avsluttet nokså brått etter det vi kan kalle en litt uheldig omgang med filmkameraer.

De stive smilene i avisredaksjonene kan ikke skjule frykten i øynene deres, og den frykten skyldes teknologiens ubønnhørlige fremmarsj. For noen år siden, da de fortsatt var beruset av skyhøye opplagstall, skal VGs ledelse etter sigende ha trodd at avisen kunne melke det godt voksne markedet i mange år fremover. 55-åringer som hadde plukket opp avisen på vei hjem fra jobben i 35 år, ville ikke plutselig slutte med det. Men så begynte de søren meg med nettopp det, de sluttet å plukke med seg avisen. Flere og flere for hvert eneste år. Det kan virke som en jernlov: Hvis den teknologiske utviklingen kan endre et handlingsmønster, vil den også gjøre det.

Det debatteres voldsomt hva som vil skje med våre gode, gamle papiraviser i årene fremover, men den teknologiske utviklingen presser også andre, kanskje viktigere grenser. Et illustrerende eksempel kom da Vårt Land kunne melde om at ti aborterte fostre levde i over en time etter et inngrep i 2011. Noen av fostrene var like store som nyfødte barn som sykehuset forsøker å redde. Abortene var trolig ulovlige, men like fullt ser vi to grenser som nærmer seg hverandre: Den ene er grensen for når vi tillater senaborter, den andre er grensen for når helsevesenet vil og kan forsøke å redde et for tidlig født barn. I land med mer liberale abortgrenser enn Norge, for eksempel USA, har grensene krysset hverandre for lengst.

Det etiske dilemmaet blir skrikende. I det ene tilfellet har vi som samfunn sagt at det å fjerne spiren til et liv er akseptabelt (dog innenfor svært strenge grenser så sent i svangerskapet). I det andre tilfellet gjør vi alt i vår makt for å redde et liv.

Et annet eksempel: Vi kan stadig tidligere oppdage problemer med barn i mors mage gjennom ultralyd, og sterke politiske krefter ønsker å gjøre tidlig ultralyd tilgjengelig for absolutt alle. Allerede i dag har rundt 60 prosent av kvinnene som får ultralyd i offentlig regi, også foretatt en slik undersøkelse for egen regning. Kombinasjonen av tidlig ultralyd og dagens grense for selvbestemt abort åpner for det noen kaller sorteringssamfunnet. Fostre velges bort utelukkende på grunn av sine egenskaper eller «defekter». I land som Danmark, hvor praksisen er svært liberal, har det ført til en kraftig nedgang i barn som fødes med Downs syndrom.

Men når teknologien først er kommet, er det all grunn til å tro at grensene på sikt vil presses enda lenger. I en riktignok omdiskutert rapport basert på nokså få tilfeller ble det vist at indiske foreldre med flere enn to barn oftere valgte abort dersom fosteret var jente. Kjønnsselektiv abort er svært vanlig i store deler av verden, og det brer om seg. Guttebarn er mer sårbare for barnesykdommer enn jentebarn, og derfor fødes det rundt 105 gutter per 100 jenter. Men i Kina er ratioen 120 til 100, i India er den 109 til 100. Det skyldes selvfølgelig delvis kulturelle syn på kvinner, men større informasjon om fosterets egenskaper kan også gjøre at selve valgmuligheten i seg selv blir mer fristende for flere.

Det er ofte de små stegene som omformer vår hverdag. Gradvis synker salget av cd-plater, helt til den dagen heldigital musikk blir en selvfølge. Man slutter å skrive brev. Leserne slutter gradvis å kjøpe papiravisen, dagliglivets rutiner endrer seg og koblingen mellom kvalitet og papir blir borte. Vi følger med på ferden, ofte uten å tenke nærmere over det. Det er verre når vi tråkker inn i etiske minefelt.

Perverteringen

En massemorder og terrorist sier han tilhører samme ideologiske retning som jeg.

Gjennom rettssaken har massemorderen fra 22. juli klarere fremstått som en klassisk fascist, mener ekspertene, ikke minst fordi han trekker frem og hyller høyreekstreme fascistiske og nazistiske personer fra norsk historie. Men selv foretrekker morderen begrepet kulturkonservativ. Det er i utgangspunktet et ord som klinger vakkert i mine ører: en tanke om at vi skal ta vare på og videreutvikle den kulturelle og historiske arven vi har fått overlevert fra tidligere generasjoner og som har formet vår måte å tenke på.

Men er det dét morderen har ønsket? Til en viss grad kan begrepsbruken antas å være et PR-stunt. I sitt manifest argumenterer han for hvorfor kulturkonservatisme er et bedre begrep enn historisk ladede ord som for eksempel fascisme, som vekker frykt og avsky i store deler av befolkningen. Han trenger et nytt ord, et begrep han kan okkupere og fylle med sitt eget innhold. Kulturkonservativ – et lite brukt begrep i Norge tidligere, men likevel knyttet til en kjent og legitim tankeretning – passet godt.

Hvilken kultur som skal bevares gjennom massedrap, forstår jeg ikke. De europeiske nasjoner som gjennom historien har bygget sine styresett på mord, har representert det motsatte av Europas humanistiske og kristne arv. Å anklage andre som kaller seg for konservative for å ha et ideologisk slektskap med drapsmannen gir liten mening. Jeg føler like lite ideologisk slektskap med morderen som en sosialdemokrat med en Pol Pot, selv om de begge tilhører venstresiden. Den konservative tradisjonen jeg står i er tuftet på rettsstaten, frihet under ansvar og respekt for menneskeverdet, noe ganske annet enn morderens ideologi. Heldigvis kan jeg si det med sikkerhet: Han kommenterte i 2010 en artikkel jeg hadde skrevet om temaet på Minervas nettsider. Han hadde lite til over for den.

Det er likevel kanskje for lett å avfeie morderen som en ekstremist hvis ideer er så fjerne fra alt normalt og anstendig tankegods at de knapt fortjener å diskuteres. Det er også fristende. Noen uker og måneder etter den mørke dagen i juli ble det reist en større debatt om hvilke ideer som formet morderen, hvem han hadde lest og hvem han hadde lyttet til. Noen av dem som ble navngitt, møtte debatten med med ydmykhet, andre blånektet og gikk i stedet til motangrep. Jeg kan forstå hvorfor de reagerte slik, å bli koblet til en massemorder er en voldsom anklage som hos noen har sittet for løst. Men selv om ansvaret for drapene ligger på drapsmannen alene, har vi alle et ansvar for idédebatten i samfunnet.

Morderen er ikke konservativ, han er utopist. Hans utopi har elementer av reaksjonært tankegods i seg, en drøm om å vende tilbake til en slags idealisert fortid. Men den inneholder også en romantisert forestilling om det rene, vestlige – en slags nazisme uten antisemittismen. Noe av hans virkelighetsforståelse og noen av hans begreper kan likevel se ut som de er inspirert av konservativt tankegods. Jeg understreker igjen at morderen ikke etter noen rimelig standard kan kalles konservativ, men nettopp derfor bør vi som identifiserer oss med konservatismen være ekstra oppmerksomme på hvor det går galt. Som Minervas redaktør Nils August Andresen nylig påpekte, er det gjennom å reflektere over vårt eget ståsted at vi unngår farene som ligger i alle menneskeskapte tankesett.

I alle -ismer finnes ideer som kan perverteres. En pervertering er farlig nettopp fordi noe av den opprinnelige ideen fortsatt kan skimtes, slik man kan skimte det guddommelige i Djevelen. Konservative har tradisjonelt lagt vekt på at nasjonalstaten er noe mer enn en tilfeldig ansamling individer. Det er et historisk fellesskap formet av delte erfaringer, felles kjennetegn og noen samlende verdier. Perverteringen er en blind dyrkelse av nasjonen og folkeviljen. Konservative kan være bekymret for at raske endringer vil skape rotløshet. Perverteringen er å forsøke å gjenskape en idealisert fortid. Det kan være en legitim konservativ bekymring om innvandringen er for høy og gjør sammenhengskraften i samfunnet mindre. Perverteringen er å opphøye det til en universell kamp mellom sivilisasjoner, folkeslag eller religioner, uten å se menneskene bak.

Både semantisk og ideologisk kan man argumentere for at perverteringen leder over i et annet idélandskap. Det ekstreme høyre er noe annet enn moderat konservatisme. Den radikale og voldelige sosialist er noe annet enn sosialisten, stalinisten noe annet enn den parlamentariske kommunisten. Det ubehagelige er at vi i perverteringen gjenkjenner, om enn aldri så vagt, noe av vårt eget. Det gir oss et ansvar for å bekjempe det.

Anti-arbeidslinjen – Ingen andre partier enn SV har en politikk som i så stor grad vil svekke prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe.

Av Erna Solberg Partileder, Høyre og Torbjørn Røe Isaksen Stortingsrepresentant, Høyre

Den norske modellen må reformeres hvis vi skal sikre velferden vår også i framtida. For Høyre er det viktig at vi har anstendige ordninger for dem som faller utenfor, samtidig må vi sikre at som kan jobbe også jobber. Da må det også lønne seg å jobbe og vi må gjøre enda mer for å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet. Derfor står Høyre støtt på arbeidslinjen.

SVs Audun Lysbakken og Karin Andersen etterlyser i Dagbladet en mer faktabasert debatt om utenforskapet, et krav de selv uten særlig eleganse ser bort fra. Få partier er mer ensporede i velferdsdebatten enn SV. Få partier skyver i så stor grad fakta og kunnskap til side til fordel for karakteristikker og anklager. Ingen andre partier er så klare i sin avvisning av arbeidslinjen, og ingen andre partier har en politikk som i så stor grad vil svekke prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe. Det er også et problem for Arbeiderpartiet all den tid SV har en avgjørende stemme i regjeringen.

Vi mener debatten bør være annerledes. SV ønsker en mer faktabasert debatt. Her er vårt utgangspunkt:

En fjerdedel av sosialhjelpsmottakerne er under 25 år. Sosialhjelp skal være midlertidig og nettopp for å hindre at folk blir passive stønadsmottakere, er det avgjørende å ha aktivitet på et så tidlig stadium som mulig. Selvfølgelig må det kombineres med andre tiltak, som gjeldsrådgivning, rusbehandling og lese- og skriveopplæring. Høyre har i alle år foreslått en kraftig satsing på lese- og skriveopplæring i NAV. Regjeringspartiene og SV stemmer det konsekvent ned. «Det gjør meg forbannet. Bjurstrøm må på banen», sier Karin Andersen i siste utgave av magasinet Velferd når hun blir konfrontert med mangelen på leseopplæringen. Vi mener også at det gjøres altfor lite, men i motsetning til Andersens parti sitter ikke Høyre i regjering.

Når det gjelder helserelaterte ytelser som uføretrygd er situasjonen alvorlig. Vi tar stort sett utgangspunkt i regjeringens egne tall og beskrivelser, som for eksempel fra Stortingsmelding 29 fra 2011 hvor det blant annet står at det har vært «ein betydeleg vekst i talet på mottakarar av helserelaterte ytingar», og at det «er ein kvart million fleire som får utbetalt uføretrygd, arbeidsavklaringspengar eller sjukepengar i dag enn for 15 år sidan.» Det som bekymrer oss mest er økningen av unge uføre og unge på arbeidsavklaringspenger. Høyre har tatt til orde for et forsterket oppfølgingsløp for unge uføre, og stilt spørsmål om det er riktig å henvise unge mennesker til permanent uføretrygd for lidelser de kan bli bedre av. SV har kjeftet på Høyre.

En av utfordringene er at deler av ungdomsgenerasjonen risikerer å falle ut allerede ved terskelen til voksenlivet. Det er riktig at det ikke finnes en quick fix på disse problemene, men det betyr ikke at en aktiv politikk er umulig. Vi må satse på rehabilitering og forebygging, gjøre skolen bedre, sikre at det er arbeidstrening tilgjengelig eller behandlingsplasser for dem som har rusproblemer eller sliter med psykiske lidelser. Men vi må også sikre at det lønner seg å jobbe.

I fjor bidro Høyre, sammen med regjeringspartiene, til at nivået uføretrygden generelt vil få et løft fra og med 2015 samtidig som det blir lettere å kombinere trygd og arbeid. Men det er helt riktig at vi samtidig har påpekt det samme som det regjeringsnedsatte Brochmann-utvalget, nemlig at for en del mennesker blir summen av de forskjellige ytelsene så stor at det lønner seg lite eller ingenting å gå fra trygd til arbeid. SV baserer sin politikk og retorikk på å se bort fra en grundig rapport fra et utvalg de selv har satt ned. Det er spesielt, for å si det forsiktig.

Hva er så SVs politikk? Det oppsummeres godt av en beregning Dagsavisen gjorde i 2005. De fant ut at med SVs forslag ville sosialhjelpssatsene tilsvart 300 000 kroner i årslønn. Beløpet ville i dag vært langt høyere. Man ville med andre ord fått langt mer utbetalt som sosialhjelpsmottaker enn som lønnsmottaker i mange helt vanlige yrker. Det ville ikke bare svekket arbeidslinjen kraftig, det ville også blitt et svært urimelig system for alle dem som har middels eller lave inntekter. SVs politikk ville trolig på sikt bidratt til økt utenforskap og fattigdom.

SVs rigide avvisning av arbeidslinjen er også et problem for Arbeiderpartiet. Høyre og Ap har tradisjonelt stått sammen om arbeidslinjen, men i regjeringen lar det største partiet ofte SV legge seg på bremsepedalen. Som kronikken til Lysbakken og Andersen illustrerer, råder det i dag stor forvirring rundt hva regjeringens politikk egentlig er på området, ikke minst rundt om regjeringspartiene fortsatt står på arbeidslinjen. Det er alvorlig når vi snakker om en av våre største velferdsutfordringer.

Hele innlegget kan leses hos E24.

Trepartssamarbeidet er et av disse fine ordene som særlig sosialdemokratiske politikere ynder å bruke i festtaler. Og det er et fint ord, som fellesskap, frontfagsmodellen og anstendighet også er.

Problemet er bare at trepartssamarbeidet sett fra Arbeiderpartiets side ofte ender som et topartssamarbeid: LO og Ap går hånd i hånd, arbeidsgiverne og andre arbeidstakerorganisasjoner forbigås. Én ting er at Arbeiderpartiet ofte ser glatt bort fra arbeidstakersiden, det kan man kanskje tilgi et parti som en gang for lenge siden ble startet for å forsvare arbeiderne, men hvorfor denne skepsisen til andre fagforeninger også?

E24 meldte nylig at LOs medlemstall økte, men ikke så mye som medlemstallene i de andre sammenslutningene. Relativt sett blir LO altså svakere.

Hvilke organisasjoner arbeidstakerne foretrekker gjenspeiler at arbeidslivet er i endring. Ingen av de andre organisasjonene er i nærheten av LOs samlede medlemstall, men legger vi medlemstallene til blant andre YS, Akademikerne, UNIO og Lederne sammen, ser vi at flertallet trolig snart vil være organisert i andre organisasjoner enn LO.

Nå kan man selvfølgelig innvende at alt pratet om å snakke med flere enn LO er typisk Høyre-prat og noe jeg sier bare for å svekke fagforeningene. Men jeg er faktisk sterk tilhenger av organisasjonene i arbeidslivet og jeg mener organiserte arbeidstakere er bra både for dem selv og for arbeidsgiverne. Det er heller ikke slik at dette er en problemstilling Høyre har funnet opp. I Klassekampen 6. mars kunne vi lese følgende: «Regjeringen legger mye vekt på dialog med «partene i arbeidslivet», men snakker mest og best med én part. – Det holder ikke å bare snakke med LO, sier YS-leder Tore Eugen Kvalheim».

Han fortsetter: «Den formelle rammen rundt det fagligpolitiske samarbeidet fungerer godt. Men innflytelsen er ulik. Det kan oppleves som en urimelig forskjell mellom hvordan regjeringen forholder seg til LO og til oss andre».

Høyre har denne vinteren hatt møter med svært mange av Norges fagforeninger og bildet som tegnes, er det samme: Mange føler LO får uforholdsmessig stor innflytelse og lurer på hvorfor ikke regjeringen kan være nøytrale og behandle alle likt?

Det er, for å si det forsiktig, et sabla godt spørsmål!

Denne kommentaren ligger også ute hos E24.

Dagens narkotikapolitikk fungerer ikke. Det må være utgangspunktet for en ny debatt.

Narkotikabruk leder til død, elendighet og kriminalitet. Men det gjør også kampen mot narkotika. Etter tiår med krig mot narkotika globalt, og forbudspolitikk nasjonalt, er resultatene magre – og deprimerende. Narkotikaproblemet har økt i takt med vår innsats for å bekjempe det. Det er trolig dette som gjør at stadig flere setter spørsmålstegn ved dagens narkotikapolitikk.

I juni i fjor la Global Commision on Drug Policy frem en rapport som anbefalte at man går bort fra totalforbudsregimet. I kommisjonen satt blant andre Fernando H. Cardoso, tidligere president i Brasil; Ernesto Zedillo, tidligere president i Mexico; George Papandreou, daværende statsmininster i Hellas; og George Schulz, Javier Solana og Kofi Annan, henholdsvis tidligere amerikansk utenriksminister, EU-utenriksminister og generalsekretær i FN.

Det offentlig utnevnte Stoltenberg-utvalget har tatt til orde for en mer pragmatisk politikk, det samme har lokallag i Sosialistisk Venstreparti og flere politikere på Stortinget, herunder Bård Vegar Solhjell (SV), Håkon Haugli (Ap), Trine Skei Grande (V), Jørund Rytman (Frp) og undertegnede – alle i Minerva 4/2011. Samtidig har ingen partier, unntatt Venstre, programfestet en alternativ politikk.

Det er viktige prinsipielle argumenter både for kontroll og liberalisering i narkotikapolitikken. For meg er imidlertid de viktigste forholdene praktiske: Politikken vår gjør alvorlig skade, og når resultatene av denne skaden er tydelige å se for alle som prøver, kan de ikke ignoreres. Vi må tenke nytt.

En usunn enighet ligger bak norsk narkotikapolitikk. I tiår har den vært bygget på en visjon om «et narkotikafritt samfunn», som stortingsmeldingen i 1986 het. Visjonen er sakte forsvunnet, men dens bærende elementer består. På få områder har enigheten vært så total. Men en endring er i emning. Konsekvensene blir gradvis for vanskelige å tåle – i Norge, som globalt.

Har norsk narkotikapolitikk feilet? Jeg mener ja. Selv de som vil si nei, må innse at vi ikke har nådd målene vi har satt oss. 1991 var det første store overdoseåret. Siden da fortsatte det å øke, før det stabiliserte seg noe på 2000-tallet, etter at metadonbehandling ble innført. Da hadde Norge rukket å bli Europa-mester i overdoser. Vår ubehagelige ledelse på denne statistikken kan ikke alene forklares med målemetoder og særnorsk sprøytekultur. Mer bruk av skadereduserende tiltak som sprøyterom, legemiddelassistert rehabilitering, lavterskeltilbud og sprøyteutdeling har fungert bra, og, som navnet sier, redusert skade. Men her rører vi bare symptomer, ikke årsaken bak problemene.

Svaret fra tilhengerne av dagens politikk er ofte at mye er ugjort i norsk ruspolitikk: Det trengs flere plasser i behandling, bedre rehabilitering og mer effektiv forebygging. Og alt dette er riktig. For tross grandiose visjoner i tiår etter tiår gjør vi fortsatt for lite. I fjor uttalte helsedirektør Bjørn-Inge Larsen i en debatt om prioriteringer i helsevesenet at de klare taperne i dagens system var de rusavhengige. Vi har ikke gjort alt, og mye svikter innenfor dagens politikk. Men dette er argumenter for å satse på forebygging og behandling, ikke argumenter for å avfeie en kritisk debatt om et skadelig forbud.

Har den globale krigen mot narkotika feilet? Ja, utvilsomt. I et globalt perspektiv er krigen mot narkotika en katastrofe. Den har fått transittlandet Mexico til å nevnes som en potensiell failed state. I Mexico er det nærmest krigstilstander mellom karteller og militæret i enkelte områder, og siden kampen ble trappet opp i 2006 har over 40 000 mennesker dødd som direkte konsekvens. Fordi narkotika er forbudt, uten at vi klarer å kontrollere tilbud og etterspørsel, finansierer narkotikahandelen mafia, kriminalitet, terrorister og geriljaer. Taliban-kjemperne som angriper norske styrker i Afghanistan, er med all sannsynlighet ofte betalt av inntekter fra opium solgt i Europa. Her i Europa er narkotikainntekter én livsnerve for organiserte kriminelle bander.

Jeg er ikke skråsikker på nøyaktig hvordan veien videre ser ut, men jeg er sikker på at dagens politikk har feilet. Den skaper mer kriminalitet enn vi klarer å bekjempe. Den bidrar til flere brukere enn vi klarer å avvenne. Den gjør hverdagen verre for misbrukerne enn et mindre drakonisk system. Det siste poenget i seg selv bør være argument nok for en ny debatt.

Det norske folkestyret er så sterkt at vi takler noen skandaler, men også vi har en smertegrense.

For noen måneder siden skrev jeg en kommentar på denne baksiden om vårt syndige folkestyre (tilgjengelig på www.morgenbladet.no). Det var et forsvar for den syndige politiker. ”At også politikere synder er et tegn på et ekte folkestyre”, skrev jeg. Det står fortsatt ved lag, men det får da være grenser.

Bare kort tid etter publiseringen av kommentaren, ble en tur til Riga forsidestoff i norske aviser. I månedene etter fikk vi to svært alvorlige overgrepssaker, samtidig ble en politiker dømt for ulovlig filming av unge menn. Den siste uken har avisene vært fylt av økonomisk rot og inhabilitet, før vi toppet det hele med en narkotikasak. Å reagere kontant og tydelig slik mitt parti Høyre gjorde denne uken, er helt nødvendig. Av den grunn tror jeg også skadevirkningene for Høyre vil bli svært begrensede. Men det siste årets saker reiser et større spørsmål.

At politikere begår små feil og tabber er naturlig, og jeg står fast på at et folkestyre uten småsyndere er et sykdomstegn. Da er vi blitt for striglet og umenneskelig frie for laster alle mann. Et folkestyre hvor alle føler seg gode nok til å kaste den første stein, representerer folket bare i navnet. Men de siste måneders hendelser gir anledning til å reflektere over den andre fallgruven: At det brer seg en oppfatning av at de politiske elitene er dekadente, beriker seg selv og er fjernt fra folks hverdagsproblemer.

Mange av de mindre politiske ”skandalene” i Norge har ”avslørt” at vi politikere ikke er så veldig annerledes enn velgerne. Vi slurver av og til, vi kan være distré, korttenkte, bygge et stabbur uten å få byggetillatelse eller glemme en søknad eller to. Disse ”skandalene” fortjener sine hermetegn fordi skadefryden de skaper skyldes at politikerne blir ofre for sine egne kronglete og byråkratiske regler. Vi har skapt reglene som gjør at man nærmest må ha eksamen i juss for å bygge et bygg i strandsonen, ergo er det lov å fryde seg litt når byråkratiet treffer en representant for makten midt i fleisen. En ganske annen type saker er de som har versert det siste året. ”Det begynner å bli mye nå”, som en journalist sa til meg forleden.

Folkestyret er avhengig av en viss grunnleggende tillitt mellom velgerne og de folkevalgte. En viss dose politikerskepsis er sunt, ja, til og med nødvendig, men et levende folkestyre blir raskt forringet hvis velgerne ser politikerne som hyklere som kun er opptatt av å berike seg selv og sine egne, hvis dobbeltmoralen blir for påfallende eller hvis det virker som om politikere og andre deler av makteliten lever i en boble med egne regler og lover, fjernt fra folks hverdag. Å være utro er umoralsk, men ikke ulovlig. Strengt tatt har det ikke offentlighetens interesse. Men hvis du først har tordnet mot utroskap og forsvart tradisjonelle familieverdier, da er det en sak om du selv systematisk ikke praktiserer hva du preker. Hvilken seksuell legning en person har er politikken uvedkommende, men ikke hvis personen har rast mot homofile syndere. På samme måte er det forståelig at et parti som ofte raser mot grådighetskulturen, blir rammet ekstra hardt når de deler ut skattebetalernes penger til sine egne.

Historien har flust med eksempler på eliter som mister folkets støtte, fra de turbulente maktkampene i Roma til den franske og russiske overklassens fråtserier. Et illustrerende moderne eksempel er det britiske Tory-partiet i årene etter Thatcher. De lanserte en kampanje som het Back to basics. Budskapet var verdikonservativt, partiet skulle tilbake til kjerneverdier som personlig ansvar, familie og moral etter årene med privatisering og fokus på økonomi. Problemet var bare at skjellettene ramlet ut av skapet raskere enn nye løpesedler kunne trykkes opp. Partitopp etter partitopp ble avslørt med elskerinner.

Folkestyret i Norge står støtt. Tillitten er fortsatt stor. Men tillitt må vedlikeholdes og pleies. Vi klarer noen skandaler til, men ikke så veldig mange, før sprekkene kommer til syne. Hvis vi ser tegn til dekadanse, er ikke løsningen puritanisme (Gud forby!), men en smule moderasjon kan neppe skade.

Samtidig som nyliberalismen gikk tom for damp, vokste høyresiden i Norge seg stadig sterkere. 

2000-tallet ble innrammet av to begivenheter. La oss begynne med den siste først: Den økonomiske krisen, og med den, en slutt på tre tiår med det som er blitt kalt nyliberal politikk.

Hvorfor vinner ikke da venstresiden frem? Fordi finanskrisen også bekrefter det som egentlig har vært åpenbart lenge: Kampen om det Lenin kalte «økonomiens kommandohøyder» er forbi. Det finnes ikke lenger et troverdig, helhetlig alternativ til markedsøkonomien.

Selv om statene nå diskuterer flere reguleringer på noen områder (særlig for finanssektoren) er det ingen som ønsker å vende tilbake til gårsdagens statlig kontrollerte økonomi eller som for alvor mener vi kan snu ryggen til globaliseringen og internasjonal handel.

Ikke bare kastet europeisk venstreside seg etter hvert med på liberaliseringsgalleien, men de oppdaget på slutten av 2000-tallet at uten muligheten til å bruke mer penger over de offentlige budsjettene, manglet de simpelthen et politisk prosjekt.

Når sosialdemokrater kutter er det bare kutt. Nødvendige, kanskje, men like fullt kutt. En konservativ uten penger kan fortsatt ha et politisk prosjekt. En sosialdemokrat uten nye penger er bare blakk.

Den andre begivenheten er selvfølgelig angrepet på World Trade Center. Jeg husker godt globaliseringsdebatten rundt årtusenskiftet. I 1999 ble Verdens Handelsorganisasjons toppmøte i Seattle til en gatekamp mellom demonstranter og politiet. En salig blanding av sosialister, fagforeningsfolk, bønder, vanlige arbeidsfolk og akademikere fikk som vanlig følge av en gruppe pøblete anarkister for å markere sin motstand mot pengemakt og globalisering under banneret «En annen verden er mulig».

På den andre siden stod en allianse av næringsinteresser, teknologioptimister og liberalere som mente en annen verden allerede var kommet fordi globaliseringen endret spillereglene. «Verden er ti år gammel. Den ble født i det Muren falt i 1989», som det het i en annonse fra storbanken Merril Lynch i 1998. Så uendelig lenge siden det virker! Så uskyldsrent, så naivt, så historieløst.

Når vi i dag står i skyggen av konflikter med røtter flere århundrer, enn si årtusener, tilbake, når vi igjen diskuterer fellesskap, nasjonalstat, patriotisme, kultur, identitet og ære, virker det som en mannsalder siden noen hevdet historien var slutt, at demokratiet automatisk ville vinne frem, at i den nye økonomien ville kriser være historie eller at globaliseringen gjorde nasjonal identitet og religion overflødig.

Det minner om George Orwells drepende kritikk av H.G. Wells da sistnevnte avfeide Hitler som en gal mann som hadde forlatt fornuften: ”[Wells] var, og er fortsatt, helt ute av stand til å forstå at nasjonalisme, religiøse fordommer og føydal lojalitet er langt sterkere krefter enn det han selv ville beskrevet som fornuft.» Man ignorerer virkeligheten på egen risiko.

I 2008 skrev jeg en artikkel i Morgenbladet som het «Finnes det intelligent liv på høyresiden?» Samme året kritiserte jeg, sammen med mange andre, Dagbladets kåring av de 25 viktigste sakprosabøkene i etterkrigstiden, en liste som ikke hadde funnet plass til én eneste bok med konservativt eller høyreliberalt ståsted. Bare fire år senere tror jeg ikke artikkelen ville bli oppfattet som relevant, og jeg tror en liste over de viktigste bøkene kanskje ville sett annerledes ut.

Hvordan valget i 2013 ender er det ingen forunt å spå, men vi kan allerede nå konstatere at den norske, offentlige debatten har endret seg markant fra begynnelsen av tiåret til i dag. Den brede høyresiden – liberale, konservative, liberalister – har tatt til seg langt større plass enn tidligere. Offentligheten har tatt klare steg mot høyre. Med det mener jeg ikke at den partipolitiske orienteringen er blitt klarere, men at flere av debattene i offentligheten stiller spørsmål – og antyder løsninger – fra det vi med rimelighet kan kalle et ståsted til høyre.

Vi ser det godt i debatten om det flerkulturelle samfunnet, hvor mye av kritikken åpenbart henter inspirasjon fra konservativt tankegods, men hvor også de klareste forsvarerne av en liberal linje, som Civita og Unge Venstre, står til høyre. Når leste du sist en grundig klasseanalyse av integreringsdebatten?

På overflaten skyldes styrkingen av høyresiden selvfølgelig delvis den rødgrønne regjeringen som har sittet siden 2005, delvis at høyresiden har etablert miljøer som Civita og Minerva. Samtidig tror jeg det finnes andre viktige forklaringer som henger sammen med nettopp begivenhetene på begynnelsen og slutten av dette tiåret. Høyresiden var rett og slett flinkere til å oppdatere sine mentale kart når terrenget endret seg på 2000-tallet.

Et eksempel er statens rolle. Den er blitt mindre på flere sentrale områder og liberaliseringen fortsatte gjennom 2000-tallet. Staten har trappet ned sitt direkte, økonomiske engasjement. Den har solgt seg ut av bedrifter, og selv der den sitter med aksjeflertall, har staten bestemt seg for å holde armlengdes avstand og la normale prinsipper for konkurranse gjelde. Venstresidens gamle favoritt, Trond Giske, har med åpne øyne latt seg redusere til en slags turbolobbyist når TV2 selges til danske eiere. Samtidig er staten mer markant på andre områder, den er blitt en slags hybridstat som styrer mindre av økonomien, men til gjengjeld har flere ansatte, brukere og mottagere av offentlige støtteordninger.

Staten er blitt en servicebedrift. Det åpner igjen for en annen debatt som ikke handler om markedsliberalisme eller statlig styring, men om rommet for fellesskapene utenfor både staten og markedet.

Denne debatten griper igjen inn i diskusjonen om det nye Norge, en debatt hvor venstresiden kom bemerkelsesverdig sent inn på banen. De nye debattene i kjølvannet av angrepene på New York tok venstresiden på sengen. Først nå er de begynt å hente seg inn igjen. Den nye høyresiden som vokste frem på 00-tallet var bred, åpen, nysgjerrig og debattivrig. Det formet tiåret.

Toleransen utfordres. Er det i orden at lærere ikke tror på sitt pensum eller at leger boikotter Darwin?

«Høsten 2011 søkte jeg på en fast stilling på videregående skole, etter snart 7 år med studier. Undervisningsstillingen omfattet kroppsøving, matematikk og naturfag», forteller lærer Sigve Brekke på Minervas nettsider. Noen dager etter den muntlige beskjeden om at han hadde fått stillingen, kommer en telefon fra rektor.

Hvis man googler Sigve Brekke og evolusjon forstår man raskt årsaken. På sin blogg skriver Brekke at «spørsmål om intelligent design og evolusjon er kanskje den mest spennende debatten i vår tid.» Et av innleggene har overskriften «Snikmisjonering i norsk skole!» Og en underoverskrift lyder «Naturfag.no undertrykker barn!». Sistnevnte side er utviklet av Nasjonalt senter for naturfag i opplæringen, og er dermed den offisielt velsignede versjonen av naturfag i kongedømmet, bygget på vitenskapelig konsensus.

Ikke relevant for arbeidet
Rektor lurte på hvorfor ikke Brekke hadde snakket om intelligent design under intervjuet. Brekke svarer at det ikke var relevant for arbeidet, men sendte samtidig en e-post med et forsvar for sin personlige overbevisning: «(…) den biologiske informasjonen som finnes i naturen peker på en skaper, fordi man vet fra erfaring at informasjon har et intelligent opphav.» Brekke understreker at han aldri ville brukt arbeidsplassen sin som en talerstol for sitt syn, men advarer samtidig kristne som er uenig med de «vitenskapelig korrekte» mot å stikke seg frem på nettet eller i debatter. Diskrimineringen skjer i det stille, mener han. Brekke får jobben, men frykter en utvikling der man lar være å innkalle søkere til intervju som mener det samme som han.

Bryter med ideene fra Koranen
I Daily Mail 28. november i fjor kunne vi lese at stadig flere muslimske legestudenter – inkludert traineeleger – boikottet forelesninger om evolusjon fordi det bryter med ideene fra Koranen. I samme artikkel uttrykker professorer på University College i London bekymring over at stadig flere biologistudenter ikke møter opp på forelesninger om Darwin – en viktig del av pensum – fordi de hevder det bryter med deres religiøse overbevisning.

Doktor Usama Hasan skriver senere i samme avis om Richard Dawkins påstand om at de fleste muslimer er kreasjonister som mener evolusjonsteorien er gal: «Han har i det store og hele rett, og den muslimske verden trenger desperat en grundigere debatt om temaet uten å være redde, siden vitenskapen hverken kan bevise eller motbevise Gud». Dr. Hasan, som i mange år foreleste på Middlesex University og var deltids-imam i sin lokale moské, møtte selv massive protester blant annet fordi han altså forfektet evolusjonslæren.

Hvorvidt noe tilsvarende foregår på universiteter og høyskoler i Norge, kjenner jeg ikke til. Men det er grunn til å tro at slike problemstillinger vil bli synligere i årene fremover.

Vitenskap kontra religion
Både historiene fra England og Sigve Brekkes kronikk illustrerer grunnleggende problemstillinger. I århundrer har vitenskapen boret seg inn på religionens domene. Færre og færre spørsmål blir ansett som trosspørsmål. Mange religiøse har akseptert at religion ikke sier noe om naturvitenskapelige spørsmål, og aksepterer uten å mukke både Big Bang og evolusjonsteori. Samtidig er motstanden i deler av Kristen-Norge blitt tydeligere, kanskje fordi kontrasten til resten av samfunnet er større enn noen gang. Intelligent design er en teori utviklet i all hovedsak av konservative kristne som et forsøk på å forene vitenskap og en religion som fortsatt har ambisjoner på naturvitenskapens område. Etter de aller fleste andre naturviteres mening er det et forsøk som er fullstendig feilslått.

Samtidig gjør innvandringen at vi hvert eneste år får tusenvis av nye borgere som ikke deler den jevne nordmanns forholdsvise tillit til vitenskapen, og gir religionen betydelig plass på det vi regner som vitenskapens domene.

Det sekulære Norge har akseptert ikke bare religion i privatsfæren, men også en særstilling for kristendommen i skole og samfunnsliv, og etter hvert rom for og offentlig finansiering til andre religioner. Denne aksepten har imidlertid gått hånd i hånd med at religionens domene er blitt stadig mindre.

Toleransen blir utfordret
Om religionen igjen insisterer på større plass, blir toleransen utfordret. Sigve Brekkes eksempel er bare ett, men det er ikke vanskelig å tenke seg flere. Brekke selv understreker at hans personlige syn ikke har konsekvenser for utøvelsen av læreryrket. Det er heller ikke sikkert en lege blir dårligere pr. se av å ikke kjenne til evolusjonsteorien, eller av å avvise den. Foreløpig er det kanskje for få eksempler fra Norge til at debatten vil blusse opp for alvor, men sjansen er stor for at det vil endre seg. Det vil kunne føre til den type tilspissede verdidebatter som har vært vanlige i for eksempel USA.

Ville vi godtatt en fransklærer som ikke kunne lære bort fransk, eller som avviste grunnreglene i fransk grammatikk? Trolig ikke, men parallellen halter. Uten sammenligning for øvrig kunne vi spurt om vi ville godtatt at en overbevist revolusjonær som ikke godtok den borgerlig-kapitalistiske versjonen av Mao og Stalins terror, underviste i historie? Svaret er trolig ja.

Mer polarisert verdidebatt
Vi tenker ofte at det moderne samfunn ble skapt av ved fremveksten av vitenskapelighet og toleranse. Men også de mest vitenskapelige blant oss, når de blir utfordret, kan reagere emosjonelt og illiberalt. På Twitter var forslag om yrkesforbud for de andre ikke langt unna i kjølvannet av saken hos Minerva. En slik utvikling ville være dypt illiberal. Samtidig må vi forberede oss på et samfunn hvor verdidebattene blir tydeligere og mer polarisert. Det nye, norske vi er slett ikke bare idyll, men vil kanskje innebære en gjenopplivning av verdikamper det norske samfunnet trodde vi var ferdige med. Det stiller krav til oss alle.

LES HELE KOMMENTAREN HOS MINERVA.