Aftenposten: Å svøpe seg i flagget
En litt lengre versjon av dagens innlegg i Tanta .
Det er et paradoks at Christian Tybring Gjedde og Kent Andersen bruker Disneyland som bilde i sin kronikk 26.08. Det magiske kongedømmet er selve symbolet på amerikansk kultur, nasjonen bygget på drømmen om et bedre liv for ”the huddled masses yearning to breathe free”. Som George W. Bush sa i sin første innsettelsestale: ”Vi forenes av idealer som flytter oss forbi våre bakgrunner (…) Og hver innvandrer som omfavner disse idealene gjør landet vårt mer, ikke mindre, amerikansk.” Slik taler en president i verdens eneste supermakt, det flerkulturelle USA, et land Tybring Gjedde ved flere anledninger har uttrykt beundring for.
Norge er ikke USA, og verken kan eller bør bli det. Vi har, som kronikkforfatterne påpeker, vår egen kultur og historie. Problemet med kronikken er da heller ikke forsøket på å problematisere hva som kan skje dersom et samfunn går inn i kulturell paralyse. Problemet er ensidigheten, den aggressive språkbruken, den sort-hvite analysen og det skjeve virkelighetsbildet. Finnes det problemer med innvandring? Ja. Finnes det mørkemenn? Ja. Finnes det dem som tviholder på middelalderskikker og mest av alt frykter infisering fra vestlig kultur? Ja. Men det er bare en liten del av bildet. Det er heller ikke galt å beskrive Eli Hagen som Carl Ivars elskerinne. Det er bare uredelig hvis man ikke samtidig nevner at hun er hans kone.
Tybring Gjedde og Andersen beskriver norsk kultur gjennom en serie stikkord. Det er felles land, kongehus, språk, kulturarven og så videre. Denne arven er viktig. Så viktig at vi, i motsetning til kronikkforfatternes parti, er villige til å bruke offentlige midler på å bevare og videreutvikle den. Men hva slags kultur er det egentlig som beskrives? Det er kultur som abstraksjon, et idealisert og konstruert bilde av Norge slik det visstnok en gang var, et bilde som har lite med virkeligheten å gjøre. Kulturer er sjelden enhetlige. De har brytninger og motsetninger. Kulturer kan ikke oppbevares på Norgesglass, de kan ikke isoleres og konserveres, da vil de forvitre, få åndenød og siden dø. Kulturer er organiske, i stadig utvikling. Så også i Norge. Jeg har alltid vært skeptisk til begrepet ”multikulturell” fordi det impliserer at alle kulturuttrykk i landet er like relevante for vår virkelighet, like sentrale i norsk hverdag og historie. Det stemmer ikke. Hardingfela er viktigere i norsk historie enn sitaren. Men det betyr ikke at norsk kultur er eller bør være lukket. Det som skjer er ikke at norsk kultur dør, men at den videreutvikles gjennom møter med det nye, slik det har skjedd til alle tider. Og det foregår innenfor en norsk og vestlig kontekst: enten det er norske muslimer som forsøker å formulere hvordan deres tro kan kombineres med liberalt demokrati, norskspråklig hip hop som beskriver en hverdag som var ukjent for noen tiår siden, nytolkninger av Ibsen eller film som vil formidle dilemmaene for dem som lever med doble identiteter. Ingenting av dette har erstattet klassikerne. Vi leser og spiller Ibsen som aldri før, Hamsun diskuteres og feires, nasjonalhøvdingen Bjørnson og Geirr Tveit likeså.
Tybring Gjedde og Andersen etterlyser målene og planene for samfunnsutviklingen; men bare syke og ufrie samfunn styres etter slikt. Sunne, liberale, frie samfunn har ikke til hensikt å ankomme en havn, men å holde båten flytende og gradvis justere kursen hvis skipet går i feil retning.
Betyr det at alt er idyll, at vi naivt skal åpne slusene og si velkommen til alle i verden som vil inn? Enn si sette strek over hele kulturarven vår, late som om den ikke finnes og innføre pervertert, men misforstått toleranse for alt og alle? Nei. Men det betyr at vi trenger en dose realisme, moderasjon og sunn fornuft. Utfordringer og snarlig undergang er ikke det samme. Det kan være viktig realisme i en diskusjon om hvordan vi sikrer integrering, gir alle en tilhørighet til det norske fellesskapet og bekjemper uakseptable holdninger og verdier. Det er ikke realisme å hevde at norsk kultur står for fall. Det er moderat å ta utgangspunkt i virkeligheten slik den er, i at nordmenn er nordmenn selv om de har en annen hudfarge. De blir ikke borte, verken de som kom på 70-tallet eller deres barn og barnebarn. Det er ikke moderat å beskrive landet vårt som på kanten av stupet. Det er sunn fornuft å innse at innvandringen til Norge må kontrolleres, at politikken må strammes inn, og at for høy innvandring over for lang tid kan skape problemer. Det er ikke sunn fornuft i et ideal som kun kan realiseres dersom Norge hermetisk lukker seg for omverden.
Moderate, realistiske og fornuftige politikere ser problemene og utfordringene, tar debattene, veier fordeler og ulemper, men gjennomfører politikk med besluttsomhet og kraft. Samtidig forsøker de også å samle og vise hva vi har felles, ikke bare hva som skiller oss. De innser at både kulturer og tradisjoner endrer seg gradvis med tiden, og at det er nødvendig for at de skal bestå. Ambisjonen er å forene det beste av det nye med det bevaringsverdige gamle.
Jeg tror på både kongehuset, kulturarven, tradisjonene, 17. mai og den norske valutaen; på det lille, kalde landet i nord som har vokst seg godt og rikt ved å dra ut i verden og bringe det beste tilbake og gjøre det til en del av norsk virkelighet. Jeg svøper meg gjerne i det norske flagget. Det er noe annet enn å binde det for øynene.
Minerva: Er u-land klare for demokrati?
Afrikas valgår, kalte The Economist 2010, men slo lakonisk fast at flere valg ikke nødvendigvis betyr mer demokrati. Valget i Rwanda, hvor frigjøringshelten Paul Kagame vant med over nitti prosent av stemmene, er et illustrerende eksempel. På tross av massive forbedringer i næringsklima, infrastruktur og effektivitet, og en offisiell doktrine for sosial harmoni (Ett Rwanda), har landet sklidd i autoritær retning de siste tiårene. Hvis du tar et kart over Afrika og kaster dartpiler på det, er sjansen forsvinnende liten for å treffe et virkelig fritt, demokratisk og velfungerende land. I følge Freedom House som vurderer lands demokratiske og politiske situasjon, er den frie klubben i Afrika liten og eksklusiv. Det samme er tilfellet i Midtøsten hvor autoritære herskere tviholder på makten, det være seg i Egypt, Saudi Arabia eller de mange emiratene. Kina og Russland kjenner er henholdsvis et diktatur og et autoritært kvasidemokrati. De eneste stedene hvor demokratiet synes å ha hatt fremgang de siste årene er i muslimske Indonesia og i Latin Amerika. På kontinentet som tidligere var herjet av juntaer og geriljaer, har demokratiet de siste tiårene slått rot. Men alt i alt er situasjonen mørk.
Med andre ord finnes det vel bare en ting for alle progressive krefter å gjøre: Til kamp! Heis fanene! Gå ut og gjør alle folkeslag til demokratiets disipler! Med kraft eller press om vi må!
Eller, vent litt. Kan det være at demokrati slett ikke er så saliggjørende som vi tror? Den ideen ble luftet i de sosiale mediene nylig av Halvor Fosli, av Klassekampen utropt til en del av Facebook-høyre:
”Det tok mange tiår før stemmeretten ble allmenn i Norge. Det er feil å presse demokrati og allmenn stemmerett på fattige u-land. En allmue som ikke er fri, kvinner som alltid må gjøre som mannen vil, har ikke noe i et valglokale å gjøre. De blir stemmekveg. Ahmadinejad ville neppe vunnet i Iran med begrenset stemmerett, basert på utdanning, inntekt eller formue.”
Les hele artikkelen hos Minerva.
Dagsavisen: Ja til statsborgertest
Vi bør ha en statsborgertest før vi ønsker folk velkommen til det norske fellesskapet. Forslaget er ofte blitt fremstilt som en måte å hindre innvandrere å bli inkludert på. Jeg ser det som stikk motsatt.
Les mer i spalten Blåmandag.
DN: Forskjellsvalsen
Kronikk i Dagens Næringsliv 14.07.10
I 2005 snakket Ap, SV og Sp om forskjeller til de ble rødgrønne i ansiktet, men gapet fortsatte å øke. Ubønnhørlig. I en hyllest til den norske modellen på FAFO-konferansen i 2009, sa Jonas Gahr Støre at «vi [må] rope varsko når ulikhetene øker».
Hørte han ikke sitt eget partis varselrop fire år tidligere? En frekkere skribent enn undertegnede ville kanskje spurt når Støre og Ap skal gå fra å lytte til varselropene til å faktisk gjøre noe.
Hva skyldes gapet mellom retorikk og realitet?
Primært at en politikk for minskende forskjeller vil innebære en så dramatisk omlegging, og ha så store skadevirkninger for velferden, at også venstresiden sier nei. Også der har man godtatt at markedsøkonomien er avhengig av kapitalister, og at et likere Norge vil bli et fattigere Norge. De våger bare ikke si det.
I praksis godtar vi at forskjellene øker så lenge veksten også kommer vanlige folk til gode. Venstresidens besvergelser mot økende forskjeller kan derfor bli en oppvisning i politisk maktesløshet.
De snakker om problemet, men vet med seg selv at de hverken kan eller vil løse det.
Ville det ikke vært ærligere å innrømme at problemet er sammensatt, løsningene vanskelige og noen endelig avklaring trolig er umulig?
Er økende forskjeller i det hele tatt et problem? Mange som svarer ja bruker samme argument som SV i deres program: «i dag øker klasseskillene og de rikeste blir enda rikere på bekostning av flertallet».
I noen land er det kanskje tilfellet, der de sosiale skillene er sterkt sementert, men neppe i Norge. Dessuten er premisset bak resonnementet feil. For kaken vokser og alle får mer, selv om noen får litt mer enn andre.
Eksempelet illustrerer også svakheten ved venstresidens forståelse av forskjeller: forskjellene minsker like mye hvis noen får det verre som hvis noen får det bedre. Hvis alle i Norge fikk dårligere råd, men de rikeste tapte forholdsvis mer enn de på bunn, ville forskjellene blitt mindre. Svært få ville jublet over akkurat det.
Det er allikevel tre grunner til at økende økonomiske forskjeller kan være problematisk.
- I USA har flere hevdet at reallønningene har stått på stedet hvil de siste tyve årene, mens inntektene fra kapital har økt kraftig. Analysen er svært omdiskutert. Like fullt er det et problem hvis markedsøkonomien ikke lenger gir folk flest del i velstandsveksten.
- At flere blir rike i Norge, eller at vanlige folk får bedre råd, er bare bra. Men hvis det store flertallet etterlater et mindretall i stadig større relativ fattigdom, er det et problem.
Vi ser konturene av en ond sirkel som reproduserer fattigdom og sosiale problemer; et 4/5-samfunn med en permanent underklasse som står utenfor det etablerte samfunnet. I et slikt perspektiv er økende forskjeller et problem. Ikke fordi noen får det bedre, men fordi noen blir etterlatt.
- Den siste utfordringen er vanskeligere å beskrive helt presist. Ethvert samfunn har noen grunnleggende verdier som de fleste innbyggerne deler, noen etablerte, men uskrevne regler for hva som er riktig og galt.
Store forskjeller kan gi en følelse hos folk av at noen melder seg ut, ikke deltar, og dermed bidra til å svekke fellesskapsfølelsen.
Det er ikke gitt at økonomiske forskjeller i seg selv fører til dette, noe de mange velbemidlede samfunnsstøttene i Norge illustrerer. Men økende grådighetskultur og kortsiktighet i markedet kan svekke tanken om at vi alle er i samme båt. Utfordringen er bare at dannelse, forpliktelse og medmenneskelighet vanskelig kan styres ved lov.
Forskjellsvalsen er en evig runddans i norsk politikk, men venstresiden bygger debatten på premisser de må vite er gale. Dermed unngår de også en debatt om de reelle utfordringene.
Man kan lage god symbolpolitikk av å skattelegge noen få på toppen litt kraftigere, men forskjellene vil fortsette å øke allikevel.
E24: Slutten på sossarnas æra?
Alliansen har også på flere målinger større troverdighet enn de rød-grønne på å skape nye arbeidsplasser. Det er selvfølgelig alt for tidlig å si, valget blir ulidelig spennende, men det er ikke uten grunn av svenske kommentatorer begynner å ane konturene av et valg som kan bli historisk. Sverige har hatt borgerlige regjeringer før, men de har ikke blitt gjenvalgt.
«Vinner alliansen även detta val gör de en historisk seger och bryter sönder det långa socialdemokratiska maktinnehavet och tar över rollen som statsbärande parti», skriver Lotta Gröning i den liberale avisen Expressen.
Les hele kommentaren hos E24.
Minerva: Det hjemløse venstre
Stadig flere venstreintellektuelle føler seg sviktet av sine egne. De er det hjemløse venstre.
”Venstrefløyen er splittet. Men det har alltid vært en sterk del av den som har bagatellisert eller akseptert terrorisme, hvis den bare var vendt mot kapitalismen. (…) Jeg kommer selv fra venstrefløyen, men tilhører die heimatlose Linke.”
Det sier den tysk-tyrkiske sosiologen og feministen Necla Kelek i et intervju med danske Weekendavisen. Kelek har i flere år kjempet mot kvinneundertrykkelse i Tysklands tyrkisk-muslimske minoritet. Hun føler seg sviktet i kampen.
Les hele artikkelen hos Minerva.
Morgenbladet: Nytt, men ikke nytt nok
Nytt Norsk Tidsskrift er ikke som Samtiden, Syn og Segn eller Minerva, for å ta noen eksempler fra floraen av norske tidsskrifter. Disse baserer seg på artikler som riktignok har ett ben i det akademiske, men det andre solid plantet på essayistisk, synsende, allmennkulturell og til dels politisk grunn. NNT ligner på mange måter mer på de fagfellevurderte akademiske publikasjonene, selv om det henvender seg til et bredere publikum: intellektuelle, akademikere og kultureliten, ifølge Holst.
Les hele anmeldelsen hos Morgenbladet.
Dagsavisen: Skattejakten
Bidrag til Dagsavisens spalte Blåmandag.
For bare få år siden var Sosialistisk Venstreparti sterk motstander av pensjonsreformen. Alt snakket om innsparinger, prioriteringer, om å jobbe lenger; det ble regnet nærmest som høyrepropaganda eller virkelighetsfordreininger fra de mer moderate delene av det norske sosialdemokratiet. Nå står SV bak pensjonsreformen og deltar med liv og lyst i en diskusjon om fremtidens velferdssamfunn. Nestleder Bård Vegard Solhjell foreslår å sette skattene opp for å berge den offentlige velferden.
Det er i ferd med å sige inn for alvor i det politiske miljøet at vi står overfor store utfordringer. Kombinasjonen av flere eldre i forhold til unge, økt levealder, økte krav og teknologiske nyvinninger; gjør at velferdssamfunnet kommer under press. I tillegg fortsetter den massive utstøtingen av arbeidslivet. Flere og flere havner på offentlige støtteordninger.
Å øke skattene for å finansiere velferden er et ærlig politisk valg. Tilsynelatende. Problemet er at ingen vet hva som skjuler seg bak retorikken. Det er simpelthen ikke nok rikinger i Norge til at de kan finansiere fremtidens velferd. Å ta de rike er god retorikk, meningsløst hvis du trenger klingende mynt i kassen. Dramatisk økede skatter på vanlige, men høye inntekter, får store økonomiske skadevirkninger. Hvis skatteøkninger alene skal redde den offentlige velferden, er det vanlige folk som må betale. Det er først da det monner. Og selv da vil det bli svært vanskelig. Velferdssystemene vokser med en slags Frankensteinlogikk, uten at politikerne makter å ta kontroll.
Med andre ord kan ikke venstresiden betale for manglende reformvilje ved å sende regningen videre til folk. Men også høyresiden får en utfordring. Skattelette er og blir en viktig høyresak. Både fordi det kan bidra til flere arbeidsplasser og en sterkere økonomi, men også fordi den viktigste velferden skapes utenfor offentlig sektor. De store økningene i helse- og sosialsektoren som trolig vil komme for fullt om ti års tid, vil også gjøre nye, store skattelettelser vanskelig. Hvis vi den eksplosive økningen i helseutgifter, pensjonsutgifter og uføreutgifter fortsetter, kan norsk politikk om ti år begynne å ligne mistenkelig mye på britisk politikk i dag. Det blir tøffe prioriteringer. De bekymringsløse dagene i solen er forbi.
Blåmandag
Jeg har begynt å skrive for Dagsavisens spalte Blåmandag. Første spalte: Kampen om fellesskapet. Feinschmekkere (sic?) vil se at en del av dette har stått på bloggen før. Med andre ord, hvis du vil være først ute med å lese ting, les bloggen (er det noen som er interessert i det?). Ev. hvis du ikke leser Dagsavisen, les bloggen (stadig færre leser vel Dagsavisen?). Uansett, takk for at du leser bloggen. Ha en fin kveld.
Minerva: Ja til statsborgertest
Vi bør ha en statsborgertest før vi ønsker folk velkommen til det norske fellesskapet, skriver jeg hos Minerva.