Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Kjære hvite, heteroseksuelle mann

Publisert den 14.06.2015 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Kjære hvite, heteroseksuelle mann

Som en hvit, heteroseksuell mann til en annen skriver jeg til deg. Som hvit, heteroseksuell mann er jeg selvfølgelig ikke stolt av å være hvit, heteroseksuell mann (såpass har jeg lært), men siden jeg heller ikke skammer meg nevneverdig, så skriver jeg dette åpne brevet.

Kjære hvite, heteroseksuelle mann.

Det har vært litt av en reise!

Siden de første krønikene i den vestlige sivilisasjon har vi spilt hovedrollen. I Iliaden sloss vi for ære, men viste også våre myke sider. Grekerne hadde selvfølgelig sine sidesprang av ikke-hvit-heteroseksuell-mann-art, men like fullt var det vi som la grunnlaget for Vestens filosofi – og for vår frihetstradisjon. Ja, faktisk vil jeg hevde at hvis man ser på historien, så har få bidratt like mye til vår kultur som nettopp oss. Gjennom filosofi, politikk, poesi, romaner, malerier, oppfinnelser og oppdagelser. Kunne andre i teorien bidratt? Ja, selvfølgelig. Men det var vi – hvite, heteroseksuelle menn – som gjorde det.

Vi har med rette vært stolte av alt vi har bidratt til: Av våre samfunn, vår historie og våre fremskritt.
Kjære hvite, hetero­seksuelle mann.

Det har ikke vært uten gnisninger oss imellom. Slik det er når menn samles. Det har vært forskjellige ideologier, forskjellige religioner og forskjellige nasjoner. Noen av oss har vært adel, andre allmue. Noen har vært rike, andre fattige. Noen har eiet, andre har solgt sin arbeidskraft. Men vi tilhørte i hvert fall samfunn som ga mening på sitt vis, og i kraft av selve det å være hvit, heteroseksuell mann hadde vi en posisjon. Selv de av oss som ikke var rike eller adelige, hadde en trygghet og en fast rolle i vårt kjønn. Vi var familieoverhoder og brødvinnere, slik det hadde vært i generasjon etter generasjon. Så gikk det raskt nedover.

Vi var stolte av sivilisasjonen vi hadde skapt, på tross av dens feil og mangler. Vi var stolte av ideene, lovene, tradisjonene og kunsten. Men så kom anklagene om at vi også hadde skapt ulikhetene, urettferdighetene, våpnene og krigene. De siste hundre årene har det vært et opprør mot det etablerte. Og det etablerte var oss. Der det før var beundring, kom nå kritiske spørsmål støttet av kritisk teori. Vi ble fortalt at vi burde skamme oss over noe av det vi var mest stolte av. Vi var oppdagere og opplysere! Vi ble imperialister, undertrykkere, rasister, reaksjonære og kvinnehatere.

Hierarkiet ble angrepet igjen og igjen. På de hundre årene fra 1913 til 2013 gikk kjønnsrollemønstrene gjennom en radikal endring. Synet på rase likeså. Vår stolte heterofili fikk vi lenge beholde ubesudlet. Så ble den heteronormativ. Det gikk fort: I Irland ble homofili avkriminalisert tidlig på 1990-tallet. Denne uken sa de ja til homofile ekteskap.

Kjære hvite, heteroseksuelle mann.

Det kanskje fremste tegnet på vår tilbakegang er at vi nå anses som en sutrete gruppe. Vi er blitt lik dem som engang utfordret oss. «Å nei, ikke enda en såret, hvit heteroseksuell mann», skrev den svenske komikeren Jonas Gardell om Karl Ove Knausgård. «Herregud, vi har allerede en masse menn i Sverige det er veldig synd på. Vi trenger ikke importere en til fra Norge!» fortsatte han.

Og vi tar oss nær av det. Det sies ting om hvite, heterofile menn som man ikke ville sagt om noen annen gruppe i verden. Bytt ut ett av ordene med et annet: Hvit med svart, mann med kvinne eller homofil med heterofil. Eller bytt ut alle: «Å nei, ikke enda en såret, svart, homofil kvinne. Vi har allerede en masse svarte kvinner i Norge det er synd på, vi trenger ikke importere en til.» Det er slikt bare hvite, heterofile menn kan tillate seg å si. Unnskyld, kunne tillate seg å si.

På en måte har vi kooptert den samme retorikken som de kritiske bevegelsene i mange tiår har brukt mot oss. Nå er vi de misforståtte, dem som blir tilsidesatt og diskriminert. Å, hvite, heteroseksuelle mann, så lavt har du sunket.

 

Men kjære hvite, heteroseksuelle mann…

forstår du ikke at nettopp dette er lyspunktet! Vi angripes fordi det ikke er over ennå, fordi vi fortsatt er og har makten. Du føler deg kanskje ikke slik, men du er medlem i en av verdens mest vellykkede klubber. Vår suksess er så normal at de knapt orker å lage konspirasjonsteorier om oss. Hvis en jøde styrer en medie- eller finansbedrift, settes konspirasjonskvernen i gang. Når et massivt antall av oss gjør det samme, er det business as usual.

 

Kjære hvite, heteroseksuelle mann.

Frykt ikke. Løft hodet. We’ve still got it! Det er fortsatt litt kraft igjen i den slappe, hvite, heteroseksuelle kroppen her.

2 kommentarer »

VG: Skolen gjør en forskjell

Publisert den 04.06.2015 i Artikler, Blogg

Skolen gjør en forskjell

Skolen gjør en forskjell. Den skal gjøre en forskjell. Da må vi også vite hvor skoen trykker.

Av Torbjørn Røe Isaksen, kunnskapsminister (H)

Vi står midt oppe i en ideologisk krig om skolen, mener VGs kommentator Shazia Sarwar. I så fall er hun selv en ivrig deltager.

Jeg har et enkelt utgangspunkt i skolepolitikken: Hver høst begynner 60 000 seksåringer i skolen. Vi som samfunn har gitt hver av disse barn ett klart og tydelig løfte: Etter ti år med skolegang skal du ha fått med deg den verktøykassen du trenger for å klare deg resten av livet. Både i form av utdannelse og dannelse, enten du vil bli ingeniør eller helsefagarbeider. Uansett hvor du kommer fra, hvordan du har det hjemme eller hvor dine foreldre kommer fra, så skal du få utnytte dine evner og talenter. Det er vår vakreste idé, men også vår største utfordring. Fordi for altfor mange barn blir dette ikke en realitet.

Vi har en sterk grunnmur i norsk skole, og derfor er mye bra. Men likevel er det flere ting som må bekymre oss: Barn som faller fra og blir hengende etter, manglende utfordringer for de flinkeste, mobbing og uttrygghet. Der er jeg enig med Sarwar.

Det jeg sliter med å forstå, er hvorfor hun mener at vi bør være ekstra bekymret for barna i Oslo-skolen. Som en by i kraftig vekst, med flere barn med minoritetsbakgrunn og flere nyankomne innvandrere enn noen annen kommune, har Oslo spesielle utfordringer. Svaret fra Oslos politikere har ikke vært å peke på omstendighetene eller skylde på statistikken som sier at barn av minoritetsforeldre har større risiko for å bli hengende etter.
Svaret har vært høye ambisjoner for hvert enkelt barn. Betyr det at vi bør slutte å diskutere Oslo-skolen? Selvfølgelig ikke. En by som Oslo må alltid strebe etter å bli bedre. Men debatten blir ensidig og virkelighetsbeskrivelsen av skolen tror jeg er ganske fjern fra mange foreldres og elevers opplevelse. Min største bekymring i skolen er alle de kommunene som ikke tar grep, som ikke stiller høye krav og som ikke driver med systematisk skoleutvikling.

Og vi deltar ikke i PISA-undersøkelsen for å vinne. Det er ikke et slags internasjonalt mesterskap i skole, men vi sammenligner oss med andre land for å finne ut hvor vi kan bli bedre og for å lære. Verken PISA eller de nasjonale prøvene kan pugges, slik enkelte later til å tro. De sjekker ferdigheter som lesing og regning, ikke oppgaver man kan løse ved å lære seg svarene utenat.

Et slagord jeg har sett flere steder er at ”det som virkelig teller, kan ikke telles”. Vi verken kan eller bør forsøke å måle eller telle alt i skolen. Det er X-faktorer på enhver skole som ikke lar seg fange i et skjema. Men systematisk arbeid over tid kan heve kvaliteten. For det teller hvor mange som kan lese og skrive. Det betyr noe hva slags resultater elevene får i matematikk, hvor mange lærere som mangler fordypning og hvor mange som blir mobbet på skolen. Vi måler for å få vite hvor de største utfordringene er.

Når de svakeste fylkene har nesten 30 prosent av elevene på nivå 1 i lesing på 5. trinn, betyr det at de har gått fem år på skole uten å lære seg å lese skikkelig. Vi vet at mellom 15 og 20 prosent av elevene går ut av grunnskolen med svært svake leseferdigheter. Det er barn som vil slite med å ta videre utdanning, som har høyere risiko enn andre for å falle utenfor. Det handler om løftet vi ga dem da de startet på skolen, et løfte vi ikke oppfyller. Og dét teller faktisk veldig, veldig mye.

Skolen gjør en forskjell, men vi må strekke oss enda lenger. Regjeringen har tre hovedsatsinger for vår skolepolitikk: Kunnskap, læreren og trygghet.

– Vi tviholder på kunnskapsskolen hvor elevene lærer det de skal. Vi satser på fagene og innholdet i dem i stedet for en lengre skoledag, som jeg frykter vil trekke ressurser ut av den vanlige skolen. Vi forsterker særlig innsatsen i realfag og lese- og skriveopplæringen.

– Læreren er avgjørende for en bedre skole, og for å stille krav til hver enkelt elev. Vi styrker grunnmuren i skolen gjennom en ny, femårig masterutdanning og faglige påfyll gjennom karrieren. Lærerne skal ikke detaljstyres, men møtes med tillit og høye forventninger. Samtidig utfordrer det profesjonen til å sette sine egne faglige standarder og ha høye ambisjoner for hver enkelt elev.

– Alle elever skal være trygge på skolen. Derfor trapper vi opp kampen mot mobbing, og arbeidet med det psykososiale miljøet på skolen, blant annet med flere helsesøstre.

VGs kommentator mener vi har en ”ideologisk krig i skolen”. Jeg er uenig. Vi hadde en ideologisk krig om skolen i Norge. Den forsvant midt på 2000-tallet da Kristin Clemet var kunnskapsminister, og parti etter parti måtte krype til korset og innrømme at de hadde nedprioritert kunnskap i skolen. Jeg ønsker velkommen en debatt om høye ambisjoner i skolen, og om balansen mellom styring og profesjonsansvar, men jeg mener ideologisk krigsretorikk og påstander om at motparten kun er opptatt av Pisa-resultater og økonomi, neppe bringer oss i riktig retning.

På trykk i VG 3.06.15

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer »

Morgenbladet: IQ og forskjeller

Publisert den 12.05.2015 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

 

Det er viktigere å være smart hvis du er fattig.

På et møte med nordiske ministerkollegaer i København nylig var det en graf som treffende oppsummerte hvorfor vi etter over et halvt århundre med velferdsstat, fortsatt har en levende debatt om sosiale forskjeller. Den viste, enkelt forklart, at veien opp karrierestigen er langt brattere for smarte barn av foreldre som ikke selv har lang utdannelse. Mer om det om noen avsnitt.

Det er en åpenbar grunn til at forskjellsdebatten har vokst seg større de siste to tiårene. Globaliseringen innebærer at presset på en del arbeidstakeres lønninger blir større, samtidig som avkastningsmulighetene for kapitalen også blir større. Med andre ord er det mye som tyder på at forskjellene øker i land som for eksempel USA. Men én ting er forskjellene slik de kan leses av gjennom inntektsstatistikken, noe ganske annet er de grunnleggende årsakene til at forskjellene er der. Inntektsforskjeller er like mye et symptom som en årsak.

Den store, danske undersøkelsen kollegene mine og jeg fikk presentert i København, startet med en gruppe danske barn som gikk i 7. klasse i 1968. I flere omganger ble det samlet inn opplysninger om deltagerne, herunder deres IQ, sosiale bakgrunn og sosiale status senere i livet. De siste opplysningene ble samlet inn i 2001.

Analysen viser klart og tydelig at det – for å si det enkelt – er bra å være smart. De med høy IQ har klart høyere sjanse for å bli «funksjonær med lederansvar» senere i livet. Men analysen viser også at denne sannsynligheten delvis er sosialt betinget.

Barn av ufaglærte fedre har mindre sannsynlighet enn barn av ledende funksjonærer for å bli ledere – selv når de scorer likt i testen. Men forskjellen er ikke så stor mellom de mest begavede barna av ledende funksjonærer og de minst begavede barna av ledende funksjonærer.

Når det gjelder barn av ufaglærte, derimot, er forskjellen imidlertid langt større. Begavede barn av ufaglærte har langt større sannsynlighet for å få lederstillinger enn mindre begavede barn av ufaglærte. Med andre ord: Jo høyere opp i den sosiale rangstigen du kommer, jo mindre viktig blir det å være smart (målt som IQ).

Det kan finnes mange forklaringer på dette, men de danske forskerne velger seg denne tolkningen: «Det må fortolkes slik at den sosiale bakgrunn kompenserer de minst begavede barna av ledende funksjonærer for deres manglende ferdigheter sammenlignet med barn av ufaglærte arbeidere.»

Undersøkelsen er riktignok noen år gammel, men det er lite som tyder på at vi ville funnet noe helt annet i dag.

Det er i hvert fall en konklusjon om forskjellsdebatten vi kan trekke av funnene. Forskjeller er seige saker, og det er helt utopisk at vi noen gang skal skape helt like muligheter for alle. Men enda viktigere: Fra venstresiden reduseres forskjellsdebatten ofte til en diskusjon om skatt. Vi kan være uenige om hvorvidt funksjonæren med lederansvar bør ha høyere eller lavere skatt, men det er helt sikkert at skatteprosenten i seg selv ikke treffer den grunnleggende årsaken til ulikheten.

Velferdsstaten har mange fedre og mødre, herunder tyske konservative og liberale engelske idealister. Men da den sosialdemokratiske velferdsstaten ble unnfanget som idé, var drømmen å avskaffe klasseforskjellene gjennom radikal økonomisk omfordeling og statlig trygghet. Velferdsstatene i Europa har etter all sannsynlighet bidratt til å dempe de gamle klassemotsetningene, men velferdsstaten har ikke avskaffet årsakene til sosiale forskjeller. Forskjellsdebatten er dermed også en debatt om sprekkene i velferdssamfunnet, og på mange områder ser vi at velferdsstatens tradisjonelle innfallsvinkel har store problemer: Økte utbetalinger kan skape økonomisk avhengighet snarere enn å redusere forskjeller på sikt.

Å bekjempe årsakene til økende sosial ulikhet koster også penger, men vi må begynne i en annen ende enn inntektsstatistikken. Hvorfor drikker Jeppe? Og hvorfor tjener noen mer?

En fersk OECD-rapport slår fast at en faktor som i høy grad skaper ulikhet, er når utdanningssystemet svikter dem som trenger det mest. For å nevne et helt tilfeldig valgt eksempel.

Kilde: Jæger et al. 2003. «Ulighed og livsløb. Analyser af betydningen af social baggrund.» København: SFI
.

 

3 kommentarer »

Morgenbladet: Den gode nasjonalismen

Publisert den 24.04.2015 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Fedrelandskjærlighet
KOMMENTAR Det er på tide å ta den gode nasjonalismen tilbake.
Det er 70 år siden andre verdenskrig sluttet. Da jeg lærte om krigen på skolen, fortonet det seg som uendelig lenge siden. Nå, som knapt et øyeblikk. Mange i min foreldregenerasjon ble født mens Hitler satt ved makten, mens Stalin styrte Sovjetunionen.

Da jeg lærte om krigen på skolen, husker jeg at en av årsakene var nasjonalismen. Det var Hitlers ideologi, og – lærte jeg senere – bak kommunismen sto ideen om det evige Russland, sterkere enn enhver læresetning fra Marx eller Engels. Hvis nasjonalismen kunne forårsake så mye ødeleggelse, måtte selve ideen være ond. Slik tenkte jeg, og slik tenkte vel kanskje også Europa. I Tyskland hang ideen så lenge i at det først er i de siste årene at teutonerne har våget å veive med flagg på sportsarrangementer.

Den perverterte nasjonalismen var en av årsakene til krigen, men nasjonalismen (jeg våger å kalle den det etter å ha sjekket Store Norske Leksikon) var også en av årsakene til seieren. Blant de sentrale skikkelsene på alliert side var en bestemt type nasjonalfølelse ikke bare til stede, den var fundamental for hele deres filosofi.

«Toute ma vie, je me suis fait une certaine idée de la France», hele mitt liv har jeg hatt en bestemt idé om hva Frankrike er, skrev general Charles de Gaulle i sine memoarer Mémoires de guerre, Krigsminner.

Lederen for det frie Frankrike, og presidenten som i årtiene etter reddet Frankrike fra kaos både fra høyreekstreme terrorister som ville tviholde på kolonien Algerie, og fra venstreradikale som skrek etter revolusjon i det turbulente året 1968, glødet. Da de Gaulle gikk av, var han en representant for en annen tid, et annet Frankrike.

Men nettopp denne følelsen av at Frankrike var noe spesielt, en særegen nasjon som krevde storhet og ære, var hjertet i de Gaulles filosofi. Frankrike er ikke Frankrike uten storhet, skrev han.

Som de Gaulle var Winston Churchill også en representant for et annet og eldre Storbritannia, eller nærmere bestemt England. Til sin siste dag snakket han om Imperiet, lenge etter at både ideen og imperiet som realitet hadde begynt å rakne. Churchill var et barn av Victoria-tiden, og hans nasjonalisme var ubønnhørlig knyttet til britenes eldgamle friheter og rettigheter. Men likeså var disse ideene umulig å forestille seg uten den nasjonale, historiske rammen.

Carl Joachim Hambro, stortingspresidenten som blant annet fordømte München-forliket da forræderiet mot Tsjekkoslovakia fortsatt var enormt populært (særlig i borgerlige kretser) og skulle sikre fred i vår tid, var også en utpreget fedrelandskjær politiker. Historiker Rolf Danielsen beskriver hans «[…] fedrelandskjærlighet [som] knyttet til stabile normer forankret i en verditradisjon. […] Det tjenende fedrelandssinn kom til å inngå den mest intime forbindelse med en ærbødighet for de konstitusjonelle former hvorigjennom folkets rett til selvstyre hadde ytret seg, og da i første rekke for Stortinget som bærer av norsk selv – og folkestyretradisjon.»

Nasjonalfølelsen var kanskje viktigere for å forme en filosofi og sett med ideer hos disse tre enn hos folk flest, men i tiden før andre verdenskrig var den neppe oppsiktsvekkende på noe som helst vis.

En viss moderat nasjonalfølelse er fortsatt god latin i Norge, så lenge den er passe generell og universell. Vi har ikke blitt som svenskenes mest rettroende radikalere vil. Gudskjelov. Men det er like fullt påfallende hvordan nasjonalfølelse eller fedrelandskjærlighet i beste fall sees som gammeldagse og arkaiske ord og i verste fall oppfattes som et ferniss over rasisme og autoritære ideer. Sytti år etter andre verdenskrig er det på tide å ta den gode nasjonalismen tilbake.

Legg igjen din kommentar »

Aftenposten: Heia Norge!

Publisert den 23.02.2015 i Artikler, Blogg

Kronikk fra Aftenposten.

Heia Norge!

Jeg er ikke sosialdemokrat, men jeg er like norsk allikevel.

  
Pressemannen og politikeren Herman Smitt Ingebretsen skrev engang:

«Vi ble boende lengst nord i verden. Mellom oss og isen er der ingen. Men vi odlet dette landet. Vi dyrket dets jord, og der den tok slutt pløyet vi opp havet.»

Det er et fantastisk og vakkert sitat. Ikke en presis historisk beskrivelse av Norge, men et forsøk på å beskrive landets ånd, om man kan si det slik. Det er historien om et folk i det karrige nord som gradvis, sakte og sikkert bygget opp det landet vi har i dag.

Hvem bygget landet?

Det var arbeidere og bønder som sto opp om morgenen, gründere, småsparere og bedriftseiere som skapte arbeidsplasser. Og det var politikere også, selvfølgelig. Staten har bidratt til å bygge landet, men staten har ikke bygget landet alene.

Notodden og Rjukan i Telemark er to av det moderne Norges vugger. Det var her fossekraften ble temmet for å gi kraft til det norske industrieventyret. Forretningsmannen (og Høyre-politikeren) Sam Eyde hadde allerede på slutten av 1800-tallet sikret seg kraftrettigheter i Telemark, men først da han møtte fysikeren Kristian Birkeland i 1903 falt alle brikkene på plass og eventyret om Norsk Hydro kunne starte.

Da som nå, trengte Birkeland tre ting for å starte eventyret. En idé, den fikk han av Birkeland. Ressurser og arbeidskraft, det siste fikk han blant annet fra bygdene i Telemark. Og kapital. Han reiste noe kapital i Norge, men mesteparten fra utlandet, særlig Sverige og Tyskland. Solgte Eyde Norge? Nei, han var med å bygge landet.

Privat handelsflåte

Vår ære og vår makt het fjernsynsserien om den norske handelsflåten, symbolet på nasjonen Norge. Handelsflåten var ikke statlig eid. Vår ære og vår makt var privat, bygget av blod, svette og kapital. Vi er et land med så mye kyst at vi aldri har hatt noe annet valg enn å være åpne mot verden. Myten om nisseluelandet Norge som bare ser innover har aldri vært riktig. Handelsflåten er fortsatt et symbol på Norge, men det er også mange av våre nye selskaper, delprivatiserte som de er.

På tross av problemer – korrupsjonsanklager eller oljesand – er disse selskapene en liten bit av Norge i utlandet.

Det er delprivatiserte Telenor som bygger mobilnett i noen av verdens fattige land og delprivatiserte Statoil som leverer energi til alle verdenshjørner. Eyde og Birkelands gamle Hydro, eventyret som startet i Telemarks bygder, er i dag delt opp, og Yara leverer kunstgjødsel som gir bønder bedre avling, verden mer mat. Selskapet eies litt av staten, men aller mest av private.

Mange av selskapene som i dag representerer en liten del av Norge i det store utland, startet ikke med det som utgangspunkt. Telenor ble bygget på det gamle Televerket. Statoils første kasse skal visstnok ha vært en liten eske på direktørens kontor. Selskapet var ikke engang på børs, og først under Jens Stoltenbergs første regjering kom også private eiere inn.

Gradvis endring

Endringene som – for eksempel – gjorde Televerket om til Telenor, kom gradvis. Norge har hatt politikere, både fra høyre og venstre, som har forstått at omstilling er nødvendig for å sikre den grunnleggende tryggheten. Slik Høyres liberaliseringer på 80-tallet var nødvendig for at ikke den norske modellen skulle gå i stå, var pensjonsreformen på 2000-tallet nødvendig for å sikre bærekraften i velferdssystemet vårt.

I tiår har tittelen «Europas syke mann» gått på rundgang blant de europeiske stormaktene. Storbritannia hadde tittelen, likeså Tyskland. I dag tilhører tittelen Frankrike. Hvorfor? Fordi landet ikke har gjennomført nødvendige reformer. De har forsøkt å tviholde på modellen sin, mens verden rundt har endret seg. Man behøver ikke å være enig i enhver reform eller enhver endring, men gradvis reform har vært en viktig del av norsk suksess. Endring for trygghet er norsk!

«De blåblå gjør Norge unorsk», skrev en aviskommentator. Rødgrønne politikere har kastet seg på. Endringer i arbeidsmiljøloven er unorske, skattelette til bedriftene (som bidrar til norsk eierskap!) er unorsk og Regjeringen vil «selge ut Norge bit for bit».

Slagordet «Nei til salg av Norge» er ikke nytt, men ble blant annet brukt av det såkalte Bergensutvalget i 1962. Utvalgets annonser, hvor «Nei til salg av Norge» inngikk, ble avvist av ja-avisene Bergens Tidende og Arbeiderbladet fordi de ble sett på som for grove, med blant annet formuleringer som «til dem som ennå er våre landsmenn».

I 1970–1972 var det bare én organisasjon som brukte slagordet. Det var AKMED – Arbeiderkomiteen mot EEC og Dyrtid, opprettet av det som senere ble AKP (m-l).

Hvorfor brukte aldri Folkebevegelsen mot EF slagordet «Nei til salg av Norge», til tross for at det altså var godt kjent? Arne Haugestad, Folkebevegelsens daglige leder, forklarte det slik: «Jeg hadde en personlig aversjon mot slagordet (…) Det var å påstå at ja-siden var landsforrædere. Det var å gå for langt.»

Norge er mer enn bare bedriftene våre. Vi er skiturer, 17. mai, Ibsen, brunost og binderser, og mye mer. Men bedriftene våre er en del av historien. Både de private bedriftene, og de bedriftene som helt eller delvis eies av staten. Det er derfor forståelig at debatten om eierskap ikke bare handler om hvorvidt staten skal eie 35 eller 32 prosent på Oslo Børs, men også om hva slags land vi er.

Bygge et bedre samfunn

«I stedet for å bygge landet vil de selge landet», sa Jonas Gahr Støre i VG 24. januar. Uttalelsen er spekulativ, men Støre har rett i at dette handler om å bygge. Det handler om hvordan vi kan bygge trygge arbeidsplasser og et fremtidsrettet næringsliv. Det handler om hvordan vi kan bygge et bedre samfunn.

Vi har aldri før gjort det uten privat næringsliv og sterke, private eiere. Akkurat dét virker det som om noen nå har glemt.

Historien om Norge skrives av oss alle, den tilhører ikke ett parti.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Politisk (u)korrekt

Publisert den 06.02.2015 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Her er de ti minst politisk korrekte ideene man kan ha i Norge.

Det var PK-erne som ga oss kjøttfrie onsdager i kantinen, økologisk landbruk, kulturrelativisme, kjønnskvotering, alternativ historieskriving, 80 prosent av innleggene på Twitter og selvfølgelig: dialog, dialog, dialogue!

Det hele startet vel som et oppgjør med det hvite, heteronormative, kristne, patriarkalske og hierarkiske samfunnssystemet, ledet av en selverklært progressiv minoritet. Men så ble PK-erne majoriteten, i hvert fall i det som litt enkelt kalles skravleklassen. Det er fortsatt en morsom test i disse kretser å spørre om hvor mange som faktisk kjenner en ekte Frp-er. Enn si har tatt på vedkommende. Uten å løfte ham.

Her er en liste over de virkelig opposisjonelle tankene, de ti minst politisk korrekte ideene man kan ha i Norge, helt subjektivt vurdert og sortert, med bare to forbehold: Jeg har utelukket noen radikale ytterpunkter. Og det må være mulig å formulere en relativt koherent intellektuell begrunnelse for standpunktet. Rent føleri kvalifiserer ikke, uansett hvor politisk ukorrekt det er.

10. Norge først. Nei til utenlandsk tigging, mindre i bistand, strengere innvandringspolitikk. Pakken er blitt mindre politisk ukorrekt med årene, men kommer fortsatt på listen.

9. Greed is good. Som hos Gordon Gekko i filmen Wall Street.

8. All kultur er like mye verdt. Vanskelig. Det motsatte – å hevde at noen kulturuttrykk er bedre enn andre – kunne også forsvart en plass på listen. Men her gjør det gamle dannelsesborgerskapet felles sak med PK-erne.

7. Industrialisér landbruket! Til helsike med kortreist mat og jord til bord. Kjærlighet for ferdigpizza, industrikylling og taco med E-stoffer og masse salt.

6. 100% PK. Listens sjokk, men ingen liker fanatikere. Alle skal se litt reality, ta en Syden-tur, spise grandis eller sent en lørdagskveld innrømme at Per Sandberg kanskje sa noe lurt her forleden.

5. Kjønnsforskjeller er naturlig. Kjønn er en av de store PK-debattene. «Født sånn eller blitt sånn» er ikke skillelinjen, men forsøk å påstå at naturlige kjønnsforskjeller også bør føre til forskjellige kjønnsroller i samfunnet. Som at mor bør være mer hjemme. Aiaiai!

4. Olje- og gassindustrien ruler! Du vil sponse oss sier du? Nei takk. Jeg vil ikke ha penger fra dere om de ikke først er vasket rene via statskassen.

3. Nei til abort. Å ville røre ved kvinnens rett til å velge, nærmest garanterer deg sosial paria-status. Forslag om innskrenkning skaper bare ekstremt dårlig stemning.

2. Radikal desentralisering. La oss flytte Universitetet i Oslo til Karasjok, Nationaltheatret til Molde og få 200 nye kommuner. Urbanisme er PK. Og miljøvennlig.

1. Kristen konservatisme. Også islamsk konservatisme er lite PK, men de kristne konservative står i en særstilling. Kristen tro er greit så lenge din Gud vil ha et forsterket klimaforlik, høy bistand og en avslappet folkekirke (du trenger ikke å folde hendene for å be). Hvis Han mener homofili er synd, sex tilhører ekteskapet og abort er galt, er det bare Knut Olav Åmås som kan redde deg.

Boblere: Treningshat, seksuell avholdenhet, danseband, støttemedlemskap i document.no, å være Jon Hustad, nynorsk-nasjonalisme, privatisering av NRK og sterk heteronormativitet.

Legg igjen din kommentar »

Aftenposten: Fem ting jeg har lært som kunnskapsminister

Publisert den 02.02.2015 i Artikler, Blogg

Kronikk i Aftenposten med noen refleksjoner rundt skolepolitikken.

Fem ting jeg har lært som kunnskapsminister
Grunnmuren i norsk skole er sterk. Men vi har noen store utfordringer. Den største er at elevene lærer for lite.
Man blir ikke statsråd for å lære, men det er ikke til å unngå at man gjør seg noen refleksjoner etter femten måneder som ansvarlig for kunnskapsfeltet.

Det dreier seg om 15 måneder hvor vi har satt i gang et stort løft for videreutdanning, varslet en ny masterutdanning for lærere, satt i gang en strukturreform i høyere utdanning og gått gjennom en lærerstreik, for å nevne noe.

Her er fem refleksjoner jeg har gjort meg om norsk skole.

Skole og fotball

Skolen er som det norske landslaget i fotball. Alle har en mening om det, og det er ikke forbeholdt eksperter. Alle har vi enten barn eller barnebarn i skolen, eller vi har gått der selv.
Skolen er kanskje også den institusjonen i samfunnet som i størst grad speiler de verdiene vi ønsker å bygge på.

Ideen om den norske skolen er en av de vakreste vi har, tuftet på tanken om at du skal få utnytte dine evner og talenter uavhengig av hvor du eller dine foreldre kommer fra, hva slags økonomi du har og hvor mange bøker du har i bokhyllen.

Grunnmuren i den norske skolen er sterk. Utdanningen er tilgjengelig for alle, de fleste elevene trives og over hele landet arbeider det engasjerte og dyktige lærere. Men vi har noen utfordringer vi ikke kan lukke øynene for.

Struktur og kultur

Vi har hatt flere store skolereformer de siste 20 årene. Først Gudmund Hernes’ Reform 94 og Reform 97, og siden Kristin Clemet og Bondevik II-regjeringens Kunnskapsløftet. Kunnskapsløftet er fortsatt grunnmuren i norsk skolepolitikk.

Alle skolene i Norge lever under det samme kunnskapsregimet med de samme rammene og de samme satsingene. Vi vet at Oslo-skolens elever gjør det bedre enn de fleste andre i landet, også når vi tar bort effekten av for eksempel foreldrenes lange utdannelse. Tilsvarende har elevene i Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane tilnærmet lik sosioøkonomisk bakgrunn, men elevene i Sogn og Fjordane presterer vesentlig bedre.

Den norske likhetsskolen er med andre ord en forskjellsskole, hvor barn ikke får de samme mulighetene uansett hvor de bor i landet.

Og tallene tyder på at forskjellene ikke kan forklares med hvor mye penger som brukes. Det handler trolig om hvordan kommunen er som skoleeier, om lærerkorpset, om skoleledelse – og, kanskje, om kultur. Det sies at kultur spiser struktur til frokost, og organisasjonsendringer er i hvert fall ikke nok til å heve kvaliteten i norsk skole ytterligere. Vi må bygge en kvalitetskultur i hver enkelt kommune, på hver enkelt lærerutdanningsinstitusjon og på hver enkelt skole.

Da må skoleeierne – kommunene og fylkene – gjøre jobben sin.

Må forsvares mot gode intensjoner

Nettopp fordi skolen er vår felles arena, er den også sårbar for byrden av de gode intensjoner. Skolen blir ikke bare sett på som et sted å lære, men som en forberedelse til livet, og som en verdiformidler.

Dermed blir skolen lett en slagmark for ideologiske kamper – som kampen om selve pedagogikken som raste på 70-tallet, eller språkstriden som preget Norge i hele det forrige århundret.

Et aktuelt eksempel er kritikken fra deler av miljøbevegelsen som hevder at olje- og gassnæringen får bruke skolen som rekrutteringskanal. Ja, det gjør de, og det kalles lærlingeordningen.

Enkeltpersoner og organisasjoner som har et mål de ønsker å kjempe for, vil gjerne bruke skolen. De har de beste intensjoner, men summen kan lett bli en fragmentert skole hvor fagene og kunnskapen får mindre plass. Kunnskapsskolen – og lærernes arbeidshverdag – krever at noen er i stand til å si nei, også til gode tiltak.

Sakte maler tidens kvern

”Hvordan kunne det gå så ille med norske lærere – og med norsk skole?”, spør skoleforskerne Sverre Tveit og Vidar Grøtta i en kronikk i Aftenposten. Og de gir selv svaret: ”Den viktigste forklaringen (men ikke eneste, min merknad) finner vi i myndighetenes favorisering av en svak allmennlærerutdanning i etterkrigstiden. Denne var betydelig kortere, mindre krevende og mindre faglig spesialisert enn den akademiske (…) Læreren som fagperson har måttet vike for kontaktlærerens rolle, bestemte pedagogiske idealer og det distriktspolitiske hensynet til små og fådelte skoler. ”

Norsk skoledebatt handler ofte om det umiddelbare, men norsk skole preges også av politiske beslutninger fra flere årtier tilbake.

Som hvordan lærerutdanningen var skrudd sammen, hvilke krav man stilte for å komme inn og hvilke forventninger man hadde til elevenes læring. Det er mye som må gjøres på kort sikt, men vi må også investere i en sterkere grunnmur.

Det er derfor vi skal gjøre lærerutdanningen om til en femårig masterutdanning, og bygge opp et system som gir lærerne faglig påfyll gjennom hele karrièren. Det er mulig.

Lærer ikke nok

Mye er bra i norsk skole, mye er bra i landet vårt generelt.

Men utfordringen gjenstår: For mange elever lærer ikke nok.

For mange elever lærer ikke å lese og skrive skikkelig, eller har matematikkferdigheter på kritisk lavt nivå. For mange blir skoletrøtte tidlig, og for mange dropper ut av videregående opplæring. Kunnskapsløftet ga oss et godt grunnlag, men vi er på langt nær ferdige.

Det er mulig å endre skolen. Den canadiske delstaten Ontario har på ti år løftet skolen og elevene, og fått kunnskapsnivået opp og frafallet ned. Det er mulig hvis vi har en konsekvent og systematisk kunnskapspolitikk.

 

1 kommentar »

To anbefalte innlegg

Publisert den 15.01.2015 i Artikler, Blogg

To innlegg denne morgenen. Det første mest fordi jeg er enig med Roy Jacobsen og jeg liker ham som forfatter. Han fanger også opp den uklarheten som preget sosialdemokratiske svar de første dagene. Klippet hos VG.

Men dagens desidert mest interessante innlegg til frokost er Bjørn Stærk i Aftenposten. Med et enkelt, men uhyre effektivt grep setter han terroraksjonen i Paris inn i sin rette kontekst: Ikke som en kamp mot ytringer eller et innlegg i debatten om ytringsfrihetens grenser, men som en del av en global, radikal og ekstrem islamistisk terrorkampanje — en kampanje som mange muslimer blir ofre for hver eneste dag.

Legg igjen din kommentar »

VG: Hverdagen etter Charlie

Publisert den 14.01.2015 i Artikler, Blogg

Jeg har skrevet en kronikk i VG sammen med Kjell Ingolf Ropstad, KrF, Abid Q. Raja, Venstre og
Solveig Horne, Frp.

Kan ytringsfriheten brukes til å krenke? Ja. Kan ytringsfriheten brukes til å såre? Ja. Kan vi – med hånden på hjertet – si at enhver ytring er verdifull og bidrar til å fremme en opplyst og demokratisk samtale? Nei.

Vi kan heller ikke sikre at ytringsfriheten aldri benyttes uanstendig eller at ytringene aldri rammer de svake blant oss. Ingen slik garanti kan gis. Men det vi kan si er dette:

Ytringsfriheten er et fundament for maktkritikk. Den gir muligheten til å avsløre makten og stille autoriteter til ansvar, enten de er verdslige eller religiøse.

Min sannhet kan være din løgn

Ytringsfriheten er ikke fri for omkostninger. Den krever noe av oss som borgere og samfunn. En offentlig debatt kan bli polarisert og bitter. Noens autoriteter kan være andres helligdommer. Min sannhet kan være din løgn. Ytringsfriheten krever en aksept – ikke for innholdet i en hver ytring, for da blir den demokratiske debatten meningsløs – men aksept for retten til å ytre.

I kjølvannet av de barbariske angrepene mot de ansatte ved Charlie Hebdo ser vi også at ytringsfriheten krever noe mer enn en aksept. Den krever at vi alltid forsvarer retten til å kritisere, og, ja, krenke, selv om hver av oss isolert sett kan finne ytringen usmakelig.

Vår ytringsfrihet hviler på at vi innser at provokasjonene har en verdi og må forsvares – ikke bare aksepteres – når grunnleggende verdispørsmål settes på spissen.

Ansvar, anstendighet og verdien av redigerte debattflater er det ingen som bestrider. Ei heller at normal høflighet er en ledesnor også i samfunnsdebatten. Det vi diskuterer er, spissformulert, ikke om en norsk publikasjon skal åpne alle sluser og sette hva som helst på trykk når som helst. Den slags standpunkt er en stråmann. Men angrepene i Paris setter selve det grunnleggende prinsippet på spissen: Er det en rett å kunne krenke? Er det en rett å latterliggjøre det som for andre er hellig?

Svaret er ja. Punktum.

Uforpliktende Støre

Det finnes en tid for nyansene, det grå mellom svart og hvitt. Men nå er det tid for klare ja og klare nei. Nyanser er viktig, men når myndighetene skal nyansere er dett lett å gå seg vill.

Jonas Gahr Støre vil forsvare ytringsfriheten, men han vil ikke forsvare blasfemi helt konkret. Det er mulig resonnementet står seg intellektuelt, men det blir lett mindre forpliktende å forsvare en abstrakt rett snarere enn dens konkrete uttrykk.

Tilsvarende så vi i 2006. Den rødgrønne regjeringen var opptatt av å få frem at staten ikke var ansvarlig for trykkingen av Jyllandspostens karikaturer. Ansvaret lå hos en liten kristen avis, Magazinet. Etterlatt inntrykk ble kanskje at Norge som stat ikke var ansvarlig, men også at én publikasjon og én redaktør måtte bære byrden alene. Ingen ville være solidarisk ansvarlige – heller ikke myndighetene hvis viktigste jobb er å sikre nettopp ytringsfriheten for alle aktører i Kongeriket.

Som politikere må vi forstå vår rolle. Vi deltar stadig i debatter om hvorvidt en ytring er god eller dårlig, og noen ganger om en ytring er smakfull, uanstendig eller upassende. Men vi er også myndighetspersoner, og når våre grunnleggende verdier angripes er det vår jobb å slå ring om selve retten til å ytre.

Redaksjonen i Charlie Hebdo er nådeløs i sin maktkritikk. Gjennom hele sin historie har de utfordret etablerte ideer innenfor politikk, finans og religion – inkludert islam. Ytringsfrihetens grenser tillater å krenke. Det betyr likevel ikke at det er noe mål å krenke mest mulig til enhver tid, men noen ganger er det nødvendig.

Øverlands nyttige maktkritikk

Da Arnulf Øverland holdt sitt berømte foredrag – «Kristendommen – den tiende landeplage» i 1931 – ga det sterke reaksjoner. Øverland ble anklaget for blasfemi og brudd på straffeloven. Etter selv å ha ført saken i rettsvesenet ble han frikjent. Budskapet var innenfor ytringsfrihetens grenser. I historiens etterpåklokskap var Øverlands maktkritikk nyttig for den norske kirkebevegelsen til tross for at mange opplevede ytringen som krenkende.

Religionsfrihet er en fundamental rettighet i et liberalt demokrati. Likeledes er religionskritikk en fundamental del av ytringsfriheten. Når tegnere karikerer Profeten vil mange muslimer oppleve å bli krenket og såret. Det eneste svaret er likevel å forsvare ytringsfriheten. Det verste svaret er vold, terror og ekstremisme.

Våre reaksjoner etter terrorangrepet på Charlie Hebdo vil være med å avgjøre hvor grensene for ytringsfriheten vil gå i fremtiden. Alle som uttrykker seg krenkende må ha et bevisst forhold til en slik uttrykksform, men vi vil alltid forsvare retten til å utøve religionskritikk. Slik kan vi bevare ytringsfriheten i dagens form.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: All things must pass

Publisert den 25.11.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver fjerde uke på baksiden av Morgenbladet.

Alt er forgjengelig

Mono no aware. Japanerne har et vidunderlig uttrykk. Hver vår blomstrer kirsebærtrærne og japanerne samler seg for å feire. De vakre hvit-rosa blomstene står bare i noen få, stakkarslige uker. Så er det hele forbi. Mono no aware er vissheten om alle tings forgjengelighet, og den melankolien man føler ved selve det at skjønnhet blomstrer og så visner hen. Det fyller oss både med en glede over at vi får overvære det vakre mens det finnes, men samtidig med vemod over at det ikke vil vare. Mono no aware.

All things must pass, het det, litt mer likefremt, hos George Harrison.

Jeg tenkte på det nylig da jeg leste at Oslo kinos program ikke lenger vil være å finne i Aftenposten. Jeg hadde ikke lagt merke til det selv. For lenge siden begynte jeg å sjekke kinoprogrammet og bestille billetter på en app. Allikevel ble jeg litt vemodig. Det var nok et steg på veien mot en verden som jeg vet kommer, men som jeg ikke er helt sikker på om jeg vil like så godt.

Jeg vet at de neste årene vil bli en uendelig rekke nyheter av samme art. Slik hattemoten for herrer og jukeboksen ble borte, slik vil snart den siste videokiosken bli lagt ned, den siste bli CD-en solgt og – kanskje – den siste papiravisen bli lest.

Åh! Papiravisene! Jeg kan skumme mine nyheter på mobiltelefonen, bla i utgaver på Ipaden, men det jeg liker med papiravisene er noe mer enn innholdet. Jeg liker den lille turen ut på trappen for å hente dem om morgenen. Jeg liker å sortere bilagene på lørdag til akkurat den rekkefølgen jeg vil lese dem i (Lørdagsbilaget til DN og Klassekampens litteraturbilag til slutt). Jeg liker å vaske vekk trykksverten fra fingrene etterpå.

Tilsynelatende er det små, uviktige vaner og rutiner, men livet består av slike. Og når de samles og forsterkes – når vi alle sammen har de samme vanene og rutinene – utgjør det intrikate og kompliserte mønstre som vever de tradisjonene som binder et samfunn sammen.

Nostalgi som automatisk respons-stimuli på minner fra tidligere tider er dypt menneskelig. DeLillos har gjort en karriere på slike minner (og før var det faktisk morsomt med sne). Det er isen som forbindes med sol og sommer, sangen som forbindes med den første kjærligheten eller den gamle stadion med sitt verdenskjente brøl. Men er det noe mer i dette enn privat nostalgi – litt vemodig, men verden går videre?

Oslos tidligere kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen kommenterte i Aftenposten at bortfallet av de trykte kinoannonsene også representerer bortfallet av en felles erfaring: «Når annonsebildet i landets hovedstad plutselig lar kinohusene med filmkulturen bli borte vekk – så svekkes fellesrommet for oss i byen, i alle aldre og sosial sammenheng.»

Mon det. For i all denne endringen, i alt som blir borte, ligger det også en forbløffende kontinuitet. Kinomatografen ble oppfunnet på slutten av 1800-tallet. Over hundre år senere – etter radioen, fjernsynet, dataspillene, Internett og Internett 2.0 – lever den fortsatt. Mennesker samler seg en helt vanlig tirsdag, i en hvilken som helst by i landet, for å sitte i mørket og se film sammen.

Jo, det handler om bildene og lydkvaliteten, men også om å oppleve noe sammen. Om å ta med venner eller snike en hånd inn i en annen hånd, om latter, gisp eller skrik som runger i salen. Og dette behovet for å gjøre noe sammen har overlevd hjemmekino og surroundlyd i stuen, og vil overleve også kinoannonsens bortfall i Aftenposten. Kontinuitet.

«Men are we and must weep when even the shade of that which once was great is swept away», skrev den engelske poeten William Wordsworth etter at Napoleon hadde knust de siste rester av den venetianske republikken. Den hadde eksistert i tusen år. Alt er forgjengelig. Men vi behøver ikke å felle tårer før vi må.

Legg igjen din kommentar »