Aftenposten: Toleranse og vitenskapelighet
Denne kronikken står på trykk i dagens Aftenposten.
Toleransen utfordres. Er det i orden at lærere ikke tror på sitt pensum eller at leger boikotter Darwin?
«Høsten 2011 søkte jeg på en fast stilling på videregående skole, etter snart 7 år med studier. Undervisningsstillingen omfattet kroppsøving, matematikk og naturfag», forteller lærer Sigve Brekke på Minervas nettsider. Noen dager etter den muntlige beskjeden om at han hadde fått stillingen, kommer en telefon fra rektor.
Hvis man googler Sigve Brekke og evolusjon forstår man raskt årsaken. På sin blogg skriver Brekke at «spørsmål om intelligent design og evolusjon er kanskje den mest spennende debatten i vår tid.» Et av innleggene har overskriften «Snikmisjonering i norsk skole!» Og en underoverskrift lyder «Naturfag.no undertrykker barn!». Sistnevnte side er utviklet av Nasjonalt senter for naturfag i opplæringen, og er dermed den offisielt velsignede versjonen av naturfag i kongedømmet, bygget på vitenskapelig konsensus.
Ikke relevant for arbeidet
Rektor lurte på hvorfor ikke Brekke hadde snakket om intelligent design under intervjuet. Brekke svarer at det ikke var relevant for arbeidet, men sendte samtidig en e-post med et forsvar for sin personlige overbevisning: «(…) den biologiske informasjonen som finnes i naturen peker på en skaper, fordi man vet fra erfaring at informasjon har et intelligent opphav.» Brekke understreker at han aldri ville brukt arbeidsplassen sin som en talerstol for sitt syn, men advarer samtidig kristne som er uenig med de «vitenskapelig korrekte» mot å stikke seg frem på nettet eller i debatter. Diskrimineringen skjer i det stille, mener han. Brekke får jobben, men frykter en utvikling der man lar være å innkalle søkere til intervju som mener det samme som han.
Bryter med ideene fra Koranen
I Daily Mail 28. november i fjor kunne vi lese at stadig flere muslimske legestudenter – inkludert traineeleger – boikottet forelesninger om evolusjon fordi det bryter med ideene fra Koranen. I samme artikkel uttrykker professorer på University College i London bekymring over at stadig flere biologistudenter ikke møter opp på forelesninger om Darwin – en viktig del av pensum – fordi de hevder det bryter med deres religiøse overbevisning.
Doktor Usama Hasan skriver senere i samme avis om Richard Dawkins påstand om at de fleste muslimer er kreasjonister som mener evolusjonsteorien er gal: «Han har i det store og hele rett, og den muslimske verden trenger desperat en grundigere debatt om temaet uten å være redde, siden vitenskapen hverken kan bevise eller motbevise Gud». Dr. Hasan, som i mange år foreleste på Middlesex University og var deltids-imam i sin lokale moské, møtte selv massive protester blant annet fordi han altså forfektet evolusjonslæren.
Hvorvidt noe tilsvarende foregår på universiteter og høyskoler i Norge, kjenner jeg ikke til. Men det er grunn til å tro at slike problemstillinger vil bli synligere i årene fremover.
Vitenskap kontra religion
Både historiene fra England og Sigve Brekkes kronikk illustrerer grunnleggende problemstillinger. I århundrer har vitenskapen boret seg inn på religionens domene. Færre og færre spørsmål blir ansett som trosspørsmål. Mange religiøse har akseptert at religion ikke sier noe om naturvitenskapelige spørsmål, og aksepterer uten å mukke både Big Bang og evolusjonsteori. Samtidig er motstanden i deler av Kristen-Norge blitt tydeligere, kanskje fordi kontrasten til resten av samfunnet er større enn noen gang. Intelligent design er en teori utviklet i all hovedsak av konservative kristne som et forsøk på å forene vitenskap og en religion som fortsatt har ambisjoner på naturvitenskapens område. Etter de aller fleste andre naturviteres mening er det et forsøk som er fullstendig feilslått.
Samtidig gjør innvandringen at vi hvert eneste år får tusenvis av nye borgere som ikke deler den jevne nordmanns forholdsvise tillit til vitenskapen, og gir religionen betydelig plass på det vi regner som vitenskapens domene.
Det sekulære Norge har akseptert ikke bare religion i privatsfæren, men også en særstilling for kristendommen i skole og samfunnsliv, og etter hvert rom for og offentlig finansiering til andre religioner. Denne aksepten har imidlertid gått hånd i hånd med at religionens domene er blitt stadig mindre.
Toleransen blir utfordret
Om religionen igjen insisterer på større plass, blir toleransen utfordret. Sigve Brekkes eksempel er bare ett, men det er ikke vanskelig å tenke seg flere. Brekke selv understreker at hans personlige syn ikke har konsekvenser for utøvelsen av læreryrket. Det er heller ikke sikkert en lege blir dårligere pr. se av å ikke kjenne til evolusjonsteorien, eller av å avvise den. Foreløpig er det kanskje for få eksempler fra Norge til at debatten vil blusse opp for alvor, men sjansen er stor for at det vil endre seg. Det vil kunne føre til den type tilspissede verdidebatter som har vært vanlige i for eksempel USA.
Ville vi godtatt en fransklærer som ikke kunne lære bort fransk, eller som avviste grunnreglene i fransk grammatikk? Trolig ikke, men parallellen halter. Uten sammenligning for øvrig kunne vi spurt om vi ville godtatt at en overbevist revolusjonær som ikke godtok den borgerlig-kapitalistiske versjonen av Mao og Stalins terror, underviste i historie? Svaret er trolig ja.
Mer polarisert verdidebatt
Vi tenker ofte at det moderne samfunn ble skapt av ved fremveksten av vitenskapelighet og toleranse. Men også de mest vitenskapelige blant oss, når de blir utfordret, kan reagere emosjonelt og illiberalt. På Twitter var forslag om yrkesforbud for de andre ikke langt unna i kjølvannet av saken hos Minerva. En slik utvikling ville være dypt illiberal. Samtidig må vi forberede oss på et samfunn hvor verdidebattene blir tydeligere og mer polarisert. Det nye, norske vi er slett ikke bare idyll, men vil kanskje innebære en gjenopplivning av verdikamper det norske samfunnet trodde vi var ferdige med. Det stiller krav til oss alle.
Minerva: Rett til å dø
I Nederland kan 22 nyfødte barn ha fått aktiv dødshjelp. Er det mulig å innføre rett til å dø uten å ramme de som ikke kan ta valget selv?
LES HELE KOMMENTAREN HOS MINERVA.
Morgenbladet: Ekstrem forskjellsbehandling
Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.
Ekstrem forskjellsbehandling
Ville vi invitert en fascist inn i norske klasserom for å forklare hvorfor han går med brun skjorte?
Jeg stritter litt imot å formulere spørsmålet slik. Det høres så bombastisk ut. Jeg er jo en relativt liberal mann, tilhenger av ytringsfrihet, pluralisme og til og med litt dialog i ny og ne. Skal jeg også bidra til å demonisere en ung kvinne som ikke har gjort annet galt enn å gå med niqab? Er det ikke riktig, som det sto i et innlegg i Aftenposten (23. januar), at den niqab-bærende foreleseren som nå er på turné i regi av Foreningen !les og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), er «en modig person» som ikke bare «tør å hevde sine kontroversielle meninger i et samfunn som ikke ønsker henne velkommen», men også fortsetter å stå for dem «når alle ber henne holde kjeft»? Burde jeg ikke i stedet omfavne det innleggsskriveren kaller «en fri og åpen dialog» som innebærer «å takle holdninger vi ikke liker»? Burde jeg ikke lytte til appellene om at «å møte hverandre er den eneste måten vi kan diskutere med hverandre på. Skal vi være uenig med noen, må vi kjenne dem»?
Nei.
Nei. Ikke for enhver pris. Tyveåringen har sin ytringsfrihet og skal få slippe å bli samfunnsfiende nummer én, men vi kan ikke skåne ideene hun står for og ideologien hun forfekter fra kritikk av den grunn. Det er faktisk et oss og et dem i samfunnet, slik har det alltid vært. Vi – både kristne og muslimer, folk til høyre og venstre – er tilhengere av demokrati, ytringsfrihet og rettsstat. De er det ikke. Miljøet den unge kvinnen knyttes til har vært svært tydelige på hva de mener om det norske demokratiet.
På 1970-tallet mobiliserte store deler av Norge mot dem som ønsket proletariatets diktatur, avviste rettsstaten som småborgerlig og så med lengselsfullt blikk mot diktaturer i andre verdensdeler. Det var en verdimobilisering for det norske demokratiet mot krefter som ønsket en helt annen verden og ikke var uvillige til å trå over lik for å nå sitt paradis. Fantes det unge menn og kvinner på den ikke-demokratiske ytterste venstrefløy som var modige? Helt sikkert, men det er ikke poenget. Ei heller at venstreekstremistene trolig aldri utgjorde noen stor, direkte trussel mot norsk sikkerhet. Det fantes voldsromantikk i store doser, men ikke så mye mer. Mange på den ytterste venstrefløy var idealister med store drømmer. Mange var sikkert sympatiske mennesker. Men ideene deres var farlige og måtte bekjempes. Det var en kamp om verdier.
Det er slående hvordan vi fortsatt forskjellsbehandler det vi oppfatter som ekstreme holdninger. Derfor er åpningsspørsmålet så relevant. Ville en norsk høyreekstrem bli invitert inn i klasserommet for å fortelle om hvordan det var å leve som en minoritet i dagens Norge? Hvis dialog og det å bli bedre kjent med hverandre alltid er riktig, hvorfor inviteres ikke Fjordman til å forklare hvordan det føles å bli samfunnsfiende i sitt hjemland? Eller hva med statsviteren som mente 22. juli kunne vært et tegn på Guds vrede?
Altfor mange raser mot ekstremisme på høyresiden eller mot kristne som går over streken, men har av en eller annen grunn et slags behov for å komme i dialog med ekstreme, radikale islamister. Jeg tror ikke det skyldes vond vilje. Snarere tvert i mot. Det er trolig et utslag av velvilje. De klarer rett og slett ikke å sortere ekstremistene fra de andre. De ønsker å forsvare norske muslimer mot det de oppfatter som trakassering og demonisering, og får seg dermed ikke til å se at en liten minoritet forfekter tanker og ideer som er dypt udemokratiske og autoritære. De ser fascister overalt, men er blinde for religiøs fascisme.
Men det går faktisk an å gjøre begge deler. Det går an å bekjempe ekstremisme og anti-demokratiske holdninger både til høyre og venstre, og i alle religiøse miljøer.
I det tidligere nevnte leserbrevet i Aftenposten står det: «Dagens skoleungdom kommer til å vokse opp med mennesker som går i niqab. Det er avgjørende at de forstår hvorfor.» Niqab er et forsvinnende lite utbredt fenomen i Norge. Jeg nekter at det som en slags lovmessighet vil bli mer utbredt i fremtiden, og at vi skal sitte stille og vente på dialog mens disse ideene brer om seg. Dagens skoleungdom kan komme til å vokse opp med flere religiøse ekstremister, noen vil gå i niqab. Det er avgjørende at de forstår hvordan ideene bak kan bekjempes.
The Iron Lady
Dette klippet er Thatcher på sitt beste: Syrlig, standhaftig og trassig!
Jeg har skrevet om Thatcher i spalten Blåmandag i Dagsavisen:
Den nye filmen om britenes tidligere statsminister Margaret Thatcher vil igjen skape debatt om arven etter henne.
Filmen, med Meryl Streep i hovedrollen, har allerede fått solid omtale. Jernladyen engasjerer fortsatt. De siste årene har det konservative partiet markert en viss avstand til Thatchers politiske filosofi. Statsminister David Cameron sier for eksempel at «samfunnet finnes, det er bare ikke det samme som staten» – en liten, men viktig omskriving av Thatchers berømte, men misforståtte, sitat «(…) det finnes ikke noe slikt som samfunnet».
Hele sitatet, fra Woman’s Own, 31.10.87, lyder slik: «They’re casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It’s our duty to look after ourselves and then, also to look after our neighbour. People have got the entitlements too much in mind, without the obligations.»
Kritikere som har forsøkt å stemple Thatcher som en ideologisk ultraliberalist tar etter min mening feil. Men hennes reformer fikk store konsekvenser. Mange var svært vellykkede, for eksempel privatiseringen av offentlig eide boliger, men i områder av landet kom de seg aldri etter den økonomiske hestekuren som la ned flere ulønnsomme hjørnesteinsnæringer.
Både kritikere og tilhengere har med årene beskrevet jernladyen mer nyansert enn det som preget reaksjonene i hennes regjeringstid og umiddelbart etterpå. Det skyldes kanskje at få av reformene ble reversert av Labour, men også at flere i ettertid mener den tøffe hestekuren var nødvendig.
Jeg har skrevet om Thatcher i antologien «Konservatisme», redigert sammen med Henrik Syse. Der refererer jeg også kritikken fra den engelske filosofen John Gray som tidlig var en støttespiller for Thatcher. «Hun ville redde England, men endte opp med å berge økonomien og la resten drukne», skriver han. Jeg ville formulert det på en annen måte. Med Thatcher ble det slutt på perioden hvor Storbritannia var Europas syke mann, få av reformene hennes ble reversert, men etter over 10 år med thatcherisme trengte landet noe annet, ikke minst for å sikre at ikke de sosiale forskjellene skulle fortsette å øke. Da Tony Blair kom til makten kunne han snakke om «utdannelse, utdannelse, utdannelse» – vel vitende om at økonomien var sterk.
Se også Paul Chaffeys blogg om The Iron Lady.
Morgenbladet: Den nye Reagan
Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Spalten kan også lese her.
Dissidentene i Øst-Europa så til USA for inspirasjon og støtte. Midtøstens opprørere ser i helt andre retninger.
11. januar 1989 tok Ronald Reagan sitt farvel med det amerikanske folk. I talen vendte han tilbake til et bilde med lange tradisjoner i amerikansk politisk historie. I 1630 holdt puritaneren John Winthrop en preken der han beskrev det nye landet som the shining city on a hill. USA var Guds land, noe mer enn en enkel statsdannelse. USAs ideer og prinsipper kunne inspirere folk i den gamle verden og vise at en annen verden virkelig var mulig. Selv i dag sier bildet mye om amerikanernes selvforståelse og om landets helt spesielle tiltrekningskraft. USA er ikke bare en nasjonalstat, det er et eksperiment bygget på en filosofisk idé.
Reagan ante lite om hva frigjøringsåret 1989 skulle bringe av dramatiske begivenheter. Da Berlinmuren falt, var George Bush senior president, men det var Reagan som i amerikansk mytologi gikk over i historien som den kalde krigens seierherre, en myte som slett ikke er uten rot i virkeligheten. Nærmest over natten fikk USA et kobbel av nye allierte som hadde kastet av seg kommunismens åk og omfavnet demokrati, markedsøkonomi – og USA.
Det er illustrerende at flere av nekrologene over Václav Havel kritiserte dikterpresidenten for hans klare støtte til amerikansk utenrikspolitikk, herunder invasjonen av Irak. Amerikanerne fikk også støtte fra tidligere opposisjonelle som Lech Walesa og Adam Michnik (og interessant nok Liu Xiaobo). Støtten til USA blir mer forståelig sett i lys av historien. Kontrasten til det totalitære systemet Havel levde under, var nettopp USAs frihet og demokrati, og heltene i Øst-Europa i 1989 var de som hadde ropt tear down this wall, ikke de som hadde manet til dialog med deres undertrykkere.
2011 var nok et frigjøringsår. Hvorvidt den arabiske våren fører til reell demokratisering, gjenstår å se, men det er interessant å merke seg hvor dissidentene henter inspirasjon fra denne gangen. Barack Obama holdt i juni 2009 sin store tale til verdens muslimer i Kairo. Talen var elegant og storslått, som sedvanlig fra presidenten, men samtidig er kontrasten til USAs faktiske utenrikspolitikk blitt tydeligere etter fjoråret. Obama høstet lovord i den muslimske verden for sin kritikk av Irak-krigen, men samtidig hadde administrasjonen hans tydelig vendt seg bort fra den første Bush junior-periodens demokratiseringsagenda og over til en mer realpolitisk linje. Også Bush støttet naturligvis Mubarak, men samtidig var den uttalte kritikken av Egypts manglende demokrati tydeligere i hans første periode enn under Obama.
Da det egyptiske folk tok til gatene, nølte amerikanerne. Men trolig var det allerede før dette klart at USA aldri kunne bli en inspirasjon for den arabiske våren, slik landet var for den kalde krigens dissidenter. Til det var båndene mellom USA og noen av de gamle herskerne for tette.
Snarere finner den arabiske vårens opprørere inspirasjon i sitt nærområde. I Tyrkia har regjeringspartiet AKP – på tross av store svakheter og noen faretruende tegn på maktarroganse de siste årene – siden 2003 styrt og gjennomført flere viktige demokratiske reformer. Statsminister Recep Erdogan har vært en aktiv kritiker av regionens autoritære regimer og avviser på det sterkeste at islam og demokrati er to uforenelige størrelser. I en tale på Harvard-universitetet i 2003 beskrev han seg som «en politiker som holder religiøs overbevisning høyt i sin private sfære, men anser politikken som et domene utenfor religionen (…)».
For Midtøstens muslimer er det ikke Obama som er den nye Reagan, men Tyrkias statsminister. Det er ikke USA som er the shining city on a hill, men Tyrkia.
Utfallet av den arabiske våren er fortsatt uklart. Egypterne avsluttet denne uken den siste av tre valgomganger. Samlet sett har islamistene fått rundt 70 prosent av stemmene, Det muslimske brorskaps politiske parti har kanskje fått flertall alene. Mange har spurt seg om islamistene vil kvele demokratiet allerede ved fødselen. Erfaringene fra Tyrkia gir kanskje grunn til forsiktig optimisme.
VG: Drømmen om Irak
Denne kronikken står på trykk i dagens VG. Jeg finner den ikke på nett foreløpig. Jan Arild Snoens gjennomgang av sitt standpunkt kan lese hos Minerva.
Jeg tok feil i 2003. Drømmen om Irak var en drøm om sosial ingeniørkunst som burde fått varselslampene til å lyse.
Jan Arild Snoen, skribent i Minerva, skriver 27.12 at invasjonen av Irak var verdt kostnadene. Jeg er uenig.
20. mars 2003 gikk en koalisjon av fire land under ledelse av den amerikanske krigsmaskinen, til angrep på Saddam Husseins Irak. Litt over en måned senere, 1. mai, landet George W. Bush jr. på Hangarskipet USS Abraham Lincoln. I bakgrunnen kunne man se et banner med ordene Mission Accomplished. Den militære invasjonen var over, men okkupasjonen av Irak hadde akkurat startet.
Det undervurderes ofte i hvor stor grad Irak-krigen også var et idealistisk foretagende. Vi er vant til å tenke på idealisme som noe godt, men idealisme må dypest sett forstås som en tanke om at verden kan formes etter visse ideer, og at hvis disse ideene er gode så vil resultatet også bli godt. Problemet er bare at virkeligheten ikke alltid tas med i ligningen.
Ikke uten grunn ble de neokonservative rundt George W. Bush beskrevet som ”bevæpnede idealister”. De var inspirert av blant annet Ronald Reagans moralske kamp mot kommunismen – the evil empire – og mente USA hadde et ansvar for å sikre utbredelse av demokrati i Midtøsten. Denne idealismen ble særlig tydelig i Bush` andre innsettelsestale hvor han blant annet sa at ”vårt beste håp om fred i verden ligger i at friheten spres til alle.” Den neokonservative analysen var at terrorismens røtter lå i Midtøstens manglende demokrati (en analyse vi for øvrig finner igjen i noen av de mest optimistiske omtalene av den arabiske våren). Hvis terrorismen skulle bekjempes, måtte røttene kuttes av. Bush-administrasjonen satte i gang en storstilt kampanje for å spre demokrati i Midtøsten. Bush understreket i sin innsettelsestale at demokrati måtte ”velges” og ikke kunne ”påføres utenfra med militærmakt”, men filosofien i Irak var i praksis en ganske annen.
Kaoset, lidelsene og vanstyret i Irak etter invasjonen er godt dokumentert. Deler av politikken skyldtes en grunnleggende mangel på kunnskap om det irakiske samfunnet og om de politiske og religiøse spenningene i landet. Snoen argumenterer med at Saddam Hussein var en brutal diktator. Det var han. Men kan det i seg selv forsvare krigen?
Problemet med Irak-krigen er ikke motivene, men virkemidlene. Kritikken blir godt formulert av den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama, mest kjent for sin bok om The end of history. Han var tidlig en støttespiller for krigen, men endret mening og ble en av de neokonservatives sterkeste kritikere. Med retorisk schwung spør han hvordan amerikanske politikere som ikke en gang kan få orden på skolene i sin egen hovedstad Washington DC, tror de skal klare å bygge opp et helt land nærmest fra bunnen av. USA og koalisjonen skulle ikke bare fjerne Saddam Hussein, de skulle også bygge et demokrati. Fukuyama kritiserer Bush for en naiv tro på sosial ingeniørkunst, en tanke om at verden kan knas og formes ved hjelp av makt og vilje. Problemet oppstår når ideene møter virkeligheten.
Fasiten i Irak er ikke bare nesten 5000 drepte koalisjonssoldater og over 100 000 sivile døde, men en region hvor maktvakuumet etter Saddam Hussein trolig styrket Irans posisjon. Krigen svekket samholdet i NATO-alliansen og den svekket USAs posisjon både i Vesten og Midtøsten. Invasjonen var ikke folkerettslig forankret og gjorde skade på FNs posisjon. Bildene fra fangebehandlingen i Abu Ghraib gikk verden rundt og ble illustrerende nok hengt opp utenfor amerikanernes kontor i Havana. I Midtøsten ble USAs stilling neppe styrket. Snoen siterer Christopher Hitchens påstand om at den arabiske våren trolig ble inspirert av de frie valgene i Irak. Bevisførselen er i beste fall haltende og bildet er brokete. Selv om Libya trolig har fått et mer pro-vestlig styre, vil en alliert som Egypt trolig vende seg mer og mer bort fra USA.
Irak-krigen kostet mange menneskeliv, rokket ved den skjøre regionale maktbalansen og svekket USA og Vestens omdømme. Selv var jeg en sterk tilhenger av krigen som nestleder i Unge Høyre. Saddam Hussein var ond og måtte fjernes. I likhet med Jan Arild Snoen hadde jeg grovt undervurdert konsekvensene av min idealisme. Heldigvis var Unge Høyres organisasjon skeptiske, og ungdomspartiet vedtok i 2003 en uttalelse som ikke støttet invasjonen fordi den manglet folkerettslig forankring.
Støres fellesskap
Det sosialdemokratiske ”vi” har alt for ofte vært ensbetydende med staten.
Siste bind av Karl Ove Knausgårds Min Kamp, har vært utgangspunkt for en interessant debatt om forholdet mellom litteraturen og det politiske og om forholdet mellom ”jeg” og ”vi”. Jeg har, i likhet med de fleste skulle jeg tro, ennå ikke lest bindet ferdig. Men basert på tidligere bind er det slående hvordan et ”jeg” som i så stor grad velger å bruke sin litterære kraft på å beskrive menneskene rundt seg og samtiden de lever i, kan markere så klar avstand fra et ”vi”. Dersom jeg-personen i Min Kamp ikke følte en tilhørighet til et ”vi” – noe som bandt ham sammen med de andre på en eller annen måte – er det merkelig at deres innflytelse over hans liv skal være så stor. Jeg-et i bøkene rammes av farens alkoholmisbruk nettopp fordi far, mor, søsken, tanter og onkler er en del av et ”vi”, familiens vi.
Dette er kanskje også et bindeledd over til den politiske diskusjonen om fellesskap vi finner hos Jonas Gahr Støre 12. desember. Støre skriver innsiktsfullt at ”Det vi så i tiden etter 22. juli var uttrykk for en moderne tilhørighet, forankret i sivilsamfunnets mangfold, ikke organisert av noen statsmakt.” Det er interessante tanker fra en sosialdemokrat, og en oppfølging av ideer han har tygget på tidligere, blant annet i Minerva hvor Støre sa: ”Vi har i dag en retorikk som i stor grad er knyttet opp mot skillet mellom offentlig og privat, og så glipper det som ligger mellom fordi vi ikke har et begrepsapparat for å beskrive det. Frivilligheten, en sterk størrelse der mellom stat og marked, er avgjørende for å gi svar på mange utfordringer moderne mennesker står overfor.”
Men på et punkt er jeg usikker på hva Støre mener. Han skriver om ”en moderne tilhørighet”. Det kan forstås dit hen at vi lever i et samfunn hvor de selvvalgte identitetsmarkørene er blitt sterkere, dels på bekostning av våre medfødte markører. Tenk for eksempel på kristendommens stilling. I dag velger de fleste selv hvorvidt man er kristen eller ikke, det er ikke simpelthen noe man er fra fødselen av. Men er det virkelig mulig å skille en moderne tilhørighet fra annen tilhørighet? Behovet for tilhørighet ligger sannsynligvis dypt i oss som mennesker, og selv om de ytre formene endres, er selve behovet for tilhørighet det samme. Familiens stilling er en annen i dag enn for femti år siden, men de utopister som dermed har spådd familiens fall, har tatt grundig feil. Denne innfallsvinkelen stiller også Knausgårds sammenligning mellom 30-tallets tyske ”vi” og fellesskapet i dagens Norge, i et litt annet lys. Mange har reagert på sammenligningen, og det er selvfølgelig en himmelropende forskjell på et rosetog og en fascistisk marsj. Men forskjellen og likheten kan illustrere noe viktig: Vårt behov for tilhørighet kan manipuleres. Noe av det vakreste i vår natur, nemlig vår søken etter fellesskap, kan perverteres og utnyttes av onde krefter. I et samfunn hvor store grupper ikke føler tilhørighet til institusjonene og verdiene, er mørket aldri langt unna.
Nettopp derfor er det avgjørende å ta kampen, både for et ”vi” og for innholdet i dette fellesskapet. Litt karikert kan man si at både deler av høyresiden og deler av venstresiden har sviktet i denne kampen. Høyreekstremismen forvrenger selvfølgelig ideen om et fellesskap, men også en rendyrket liberalistisk individualisme, som ser samfunnet som en nærmest tilfeldig opphopning av enkeltmennesker, vil ha problemer med å identifisere og trygge de felles normene og verdiene som binder oss sammen. En slik individualisme ser vi for eksempel spor av i tanken om at ”har du lyst, har du lov” eller hos dem som svarer på enhver kritikk med å vise til at ”det er ikke mot loven”. Som om det eneste kravet som påhvilte oss som borgere var å følge lovens bokstav. Men også deler av venstresiden har til tider sviktet. Én ting er selvfølgelig at klassekamp neppe bygger fellesskap; en annen ting er at deler av venstresiden til tider nærmest har satt likhetstegn mellom staten og fellesskapet. Også sosialdemokratiet har hatt liten toleranse for det mangfoldet som er grunnlaget for et demokratisk samfunn, det være seg friskoler eller uavhengige trossamfunn. Sosialdemokratiet har alt for ofte spurt hvordan fellesskapet bør se ut fra partiprogrammet, uten å ta hensyn til hvordan fellesskapet faktisk er.
Gahr Støre legger avgjørende vekt på at fellesskap er selvvalgt, ikke påtvunget. Det stemmer at vi i stadig større grad velger hvor vi vil høre til, men samtidig er fellesskap også noe vi fødes inn i. Ingen kan velge bort sitt fødested eller sin familie. Vi velger simpelthen ikke oss selv, det er en av modernitetens myter. Vi former oss selv, tar våre valg, men som mennesker fødes vi inn i en sammenheng hvor noen etiske forpliktelser allerede er på plass. Man kan snu ryggen til sin familie, men det etiske ansvaret for sine nærmeste blir ikke borte.
Utfordringen i et mer mangfoldig samfunn er spenningen mellom utviklingen ovenfra og utviklingen nedenfra. Det norske fellesskapet er fortsatt knyttet til mange av de samme institusjonene som for to hundre år siden, fremst blant dem nasjonalstaten. Knyttet til tanken om Norge er også en idé – om enn aldri så vag – om hva det er å være norsk. Tidligere har denne ideen også vært knyttet til etnisk bakgrunn, men å tviholde på etnisitetens verdi i et stadig mer mangfoldig samfunn vil gjøre fellesskapet mer fragmentert for hvert år som går. På den annen side er det en like dårlig idé å konkludere med at et mangfoldig samfunn ikke kan ha fellesskap, og at Norge eller nasjonen dermed er utdaterte ideer som er modne for historiens skraphaug.
Jonas Gahr Støres ideer om fellesskapet skiller seg etter min mening fra den tradisjonelle, sosialdemokratiske oppfatningen. Det blir interessant å følge disse ideenes skjebne videre.
LO: Hva nå, lille land?
Jeg holdt innlegg og deltok i debatt på LO Kartellkonferanse på Gol. Du kan følge konferansen her (vet ikke om de legger ut tidligere klipp også). Dette er innlegget jeg holdt. Tema var “Hva nå, lille land?”
5. mai 1976, spørretimen i Stortinget. SV-representanten Reidar T. Larsen, for øvrig den siste NKPer som satt på Stortinget, hadde stilt statsminister Odvar Nordli spørsmål om et eventuelt forbud mot ”nazistiske og rasistiske partier”. Den første høyreekstreme bølgen i Europa var selvfølgelig på 20- og 30-tallet og kulminerte med Den store krigen. Etter Tysklands tap og førerens selvmord var fascismen og nazismen tilsynelatende bekjempet. Men, som det heter i den gamle revyvisen: He is dead but he won’t lie down.
Fra slutten av 60-tallet og utover 70-tallet viste fascismen og ny-nazismen igjen sitt stygge ansikt i Europa. Også i Norge fikk vi en oppblomstring, blant annet med grupper som Norsk Front. Det var denne utviklingen som bekymret Reidar T. Larsen.
…
La meg først presisere to svært viktige ting:
For det første: Det er en avgjørende forskjell på dem som tar i bruk vold som virkemiddel, og dem som bare bruker hatefull retorikk. Likeså er det viktig å ikke sette alle kritikere av islam, innvandring eller integreringspolitikken i samme bås. Det er forskjell på for eksempel religionskritikkk – som kan være krass, men like fullt viktig – og renspikket rasisme eller hets.
For det andre: Det er også forskjell på kritikk av islam som religion, eller muslimske lands politiske og kulturelle system, og hets av enkeltgrupper eller enkeltmennesker. I mange tilfeller vil det være vanskelig å lage et klart skile – mange debattanter opererer ikke i et svart og hvitt landskap, men smyger seg rundt i det grå. Disse skillene er avgjørende fordi en type argumentasjon – hets, rasisme, oppfordring til vold – er uakseptabel og må bekjempes. En annen type argumentasjon – religionskritikk, overdreven svart-hvitt tenkning – kan være gal, men må møtes med argumentasjon og debatt.
Det er en stadig vanligere påstand at klimaet i innvandrings- og integreringsdebatten er blitt forverret, og at dette i sin tur har ledet til at ytterkantene i innvandringsdebatten er blitt mer grumsete. Jeg er ikke så sikker på at det stemmer. På mange måter er debatten om et Norge som rommer mer enn majoritetskulturen, blitt både bredere, mer åpen og bedre.
For det første har vi sluttet å ha en debatt som primært handler om Fremskrittspartiet. La oss være ærlige alle sammen: Det finnes også andre utfordringer i integreringsdebatten enn språkbruken til Frp, og det sier jeg selv om jeg mener at deler av denne har vært direkte uanstendig.
Debatten bar i perioder preg av en rituell runddans der spissede utsagn skapte medieoppmerksomhet, fordømmelse fra de andre partiene og oppslutning på gallupen, men uten at de reelle utfordringene ved innvandring og integrering i det hele tatt ble diskutert. Mange mennesker fikk nok inntrykk av, med rette eller urette, av at de etablerte partiene hadde berøringsangst, at temaet var et tabu bare noen få, modige politikere turte å ta opp.
I dag mener jeg vi ser et ganske annet bilde. Kvinner med muslimsk bakgrunn diskuterer for og imot bruken av hijab. SVs integreringsminister Audun Lysbakken sier klart ifra om at like rettigheter for menn og kvinner, og toleranse for homofile, er verdier som gjelder overalt i Norge, det er ikke en kamp som stopper ved inngangen til Grønland. Arbeiderpartiets Martin Kolberg advarer mot radikal islamisme. Samfunnsdebattanten Muhammed Usman Rana skriver om hvordan en liberal rettsstat er en forutsetning for konservative muslimer som vil praktisere sin tro. Den rødgrønne regjeringens Brochmann-utvalg snakker ærlig og rett frem om utfordringene ved sosial marginalisering og trygde-utenforskap i deler av minoritetsbefolkningen. Aslak Nore skriver om Ekstremistan. Abid Raja spissformulerer utfordringene i Groruddalen. Den norske innvandrings- og integreringsdebatten ligner stadig mer på Norge, den er blitt tverrpolitisk og flerkulturell!
Hvorfor skulle ikke denne debatten få fortsette?
Den kan være tøff og vanskelig, det kan godt hende vi tråkker på noen tær underveis, noen kan bli støtt og såret. Men dette er kjernen i et åpent samfunn. Demokratiet er ikke bygget for samfunn hvor alle er enige. Snarere tvert i mot. Det er et system for å håndtere uenighet på en fredelig måte. Dette er lyden av Norge,
Ekstreme anti-muslimske miljøer utgjøre en trussel mot Norge. Det er vi nå så smertelig klar over. Men helt fundamentalt sett så utgjør alle ekstremisme en trussel mot det åpne samfunn, mot demokratiet. Det er derfor ingen grunn til å underslå at militante, radikale terrorister – som vil utføre sine ugjerninger i Allahs navn – også utgjør en trussel, både ute og her hjemme. For eksempel ble det for en tid tilbake meldt om at organisasjonen Hizb ut-Tahrir ville etablere seg i Norge. Organisasjonen ønsker å innføre et verdensomspennende kalifat der konvertitter skal drepes, hvor lederposisjoner forbeholdes menn og demokratiet avskaffes. Under valget i Danmark ble organisasjonen beskyldt for å trakassere kandidater til Folketinget. Hvem ble trakassert? Hvite dansker? Nei, muslimske kandidater.
Det er heller ingen grunn til å feie under teppet at yrkesdeltagelsen blant mange minoritetsgrupper er skremmende lav, at det er store fordommer mot homofile i mange religiøse miljøer – særlig i mange minoritetsmiljøer – eller at kombinasjonen av svake skoleresultater og manglende tilgang til arbeidsmarkedet er en oppskrift på sosial uro og ustabilitet. Dette er ubehagelige fakta, men det er like fullt en del av virkeligheten. Ja, denne delen av virkeligheten kan blåses opp ut av alle proporsjoner, den kan vris og vendes og forvrenges. Den kan misbrukes til å skape hat og mistenksomhet. Men vi må like fullt erkjenne at det er reelle problemstillinger. Virkeligheten kan ignoreres, men den endrer seg ikke av den grunn.
Det er nettopp i denne debatten – i disse brytningene – at fremtidens Norge skapes. For fremtiden må først og fremst skapes, den vedtas ikke.
Ja, det er en kamp mot de ekstreme ytterkantene, men de er også en kamp for noe. Ikke bare for noen verdier – åpenhet, menneskeverd, fellesskap, demokrati – men for hjertene og sinnene til vanlige mennesker, norske borgere, det være seg kristne eller muslimer. Det som gjør ekstremistiske, små minoriteter til ekstremistiske majoriteter, er hvis tilliten til systemet forvitrer eller i verste fall forsvinner. Og hvis vårt demokrati skal fortsette forutsetter det at opinionsdannerne, det være seg politikere, toppene i fagforeninger og næringsliv, eller pressen, faktisk evner å ta opp i seg og formulere de spørsmål og bekymringer som folk flest har, også når det er ubehagelig, også når fakta kan forvrenges, tas ut av sin sammenheng eller brukes av mennesker med nedrige motiver.
Å overlate disse debattene til sine, hvite menn med tilgang til PC er et dårlig – og potensielt farlig – alternativ. Alternativet til at moderate og demokratiske politikere åpent og ærlig diskuterer reelle utfordringer, er at debatten henvises til undergrunnen hvor sinte menn fra Ålesund blander dem inn i sitt konspiratoriske verdensbilde – hvor enhver gravid kvinne som ber i moskeen, er en tikkende demografisk bombe under norsk kulturarv og uavhengighet.
Så la debatten fortsette! Vi kan være litt mer ydmyke enn før, legge fakta til grunn og være flinkere til å nyansere. Vi kan minne om at andregenerasjons norskpakistanere tar høyere utdannelse i større grad enn andre nordmenn, at omskjæring er et kulturelt og ikke et islamsk fenomen, at nesten samtlige norske muslimer ikke er potensielle terrorister, og at muslimske menn og kvinner hver eneste dag settes i fengsel og tortureres fordi de ønsker demokrati og menneskerettigheter. Men å kvele debatten er ikke et alternativ som er forenelig med visjonen om et åpent samfunn.
…
Tilbake til Stortinget 5. mai 1976, til spørretimen og Reidar T. Larsens spørsmål til statsministeren om han ville forby ”nazistiske og rasistiske organisasjoner”.
Statsminister Odvar Nordli avviste klart og tydelig et forbud basert på organisasjoners ideologiske overbevisning. Jeg skal selvfølgelig ikke ta ham til inntekt for mine synspunkter. Han er vel så oppegående fortsatt at jeg raskt ville angret på det. Men under debatten sa han noe som jeg synes oppsummerer diskusjonen på en utmerket måte: ”Det ville være et tragisk paradoks,” sa Nordli, ”om det frie norske folkestyret må ofre noen av sine viktigste trekk, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, i kampen mot de ideologier som prøver å ødelegge disse frihetene”. Og, la han til: ”Om dette skjedde, ville det kunne sies at de autoritære retninger beseiret oss innenfra.” I valget mellom det enkle svaret – ja til forbud – og det vanskelige svaret – åpenhet – valgte statsministeren det vanskelige… og det riktige.
Takk for meg.
Morgenbladet: NRKåååååååh!
Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Denne spalten er hentet derfra.
Rydd forsidene. Klargjør debattstudio. Denne uken viste statskanalen en vaskekte Orgasme på fjernsynet.
“No one knows what it means, but it’s provocative …It gets the people going!”
Will Ferrell, i filmen Blades of Glory
Hele NRK dirret av frydefull forventning, fra nyhetsoppleseren på morgenkvisten som med oppspilt nervøsitet i stemmen kunne melde om en «tv-historisk begivenhet», til selve arkitekten – den grånende rebell og seersanker Håkon Moslet. Stemningen minnet mest om den frydefulle gleden barn har når de har gjort noe morsomt som de vet er galt. I anledning Orgasmen hadde NRK selv regissert konflikt med den kristne organisasjonen Familie og Medier, men selv kritikken fra kristenfolket kunne ikke skjule at det hele egentlig var et stort gjesp som knapt ble registrert på sjokkradaren. Selv Kristen-Norges mann orket knapt å fremsi sitt «spekulativt».
I likhet med 90 prosent av Norges befolkning lot jeg meg ikke provosere av å se Orgasmen. Ikke for å skryte, men jeg har sett en orgasme før. Tror jeg.
Men det var noe med opphausingen og sensasjonsjaget på forhånd – den selvgode opphøyelsen av NRKs ungdomsredaksjon til en provokatør i folkeopplysningens tjeneste – som provoserte meg dypt og inderlig. Jeg var bare ikke helt sikker på hvorfor. Om noe, var nemlig Orgasmen ikke-spekulativ. Innslaget var nøkternt og strippet for all staffasje, bortsett fra kvinnen og hennes vagina, leketøyet og et slags legebord.
Samtidig var kontrasten stor til NRKs egen promotering av Orgasmen. Den illustreres godt av overskriften på statskanalens nettsider: «Her får sexolog Carlin Ross orgasme i Trekant». De manglet bare to utropstegn!! Overskriften fanger noe deprimerende typisk for en kultur hvor sex er overalt, men hvor seksualitet alltid blir fulgt av et forventningsfullt håp om å sjokkere eller et sensasjonsjag ikledd folkeopplysningens klær. For ikke å snakke om de pent regisserte konfliktene – puritanerne som reagerer, kristenfolket som raser – som alltid passer perfekt inn i tabloide medieformat, men aldri beveger seg under overflaten og aldri så mye som berører et vanskelig spørsmål. Essensen av vår tilnærming til sex oppsummeres godt i NRKs ingress: «Sexserien Trekant viser en kvinne som stimulerer seg selv til klimaks. – Spekulativt og unødvendig, sier kritiker om det tv-historiske øyeblikket.»
Trekant og Orgasmen er symptomatisk for et samfunn hvor seksualitet er blitt noe klinisk og upersonlig, hvor god teknikk og grensesprengning er alt, mens grensesetting, følelser og sårbarhet er totalt fraværende. Som en fremstående feminist på venstresiden så godt formulerte det da vi diskuterte temaet: Trekant illustrerer frykten for å ha moral. Derfor er premissene i statskanalens prisverdige forsøk på å drive seksualopplysning de samme som i den kommersialiserte og seksualiserte pressen. Når avisene har store oppslag om nordmenns problemer på soverommet, etterfulgt av velmenende råd fra fremtredende eksperter om hvordan man kan piffe opp sexlivet, er det fint det. Men er det mulig at problemer på soverommet ikke alltid handler om mangel på sexleketøy og samleie utendørs? Det er en centimeterdyp grunnhet som preger både statskanalens og dagspressens seksualitet, en grunnhet som har sitt opphav i den misforståelse at man kan lage et skarpt skille mellom sex som teknikk og sex og følelser. Skildringen av seksualitet blir nærgående, men aldri intim – grafisk, men aldri personlig.
Jeg tåler en orgasme eller tre på fjernsynet, jeg takler et par peniser i beste sendetid i ny og ne, men jeg er voksen. Jeg skal ikke finne meg selv midt blant underliv og analkuler. Å vokse opp er vanskelig! Å oppdage sin egen seksualitet er forvirrende, å sette grenser er enda verre. Å finne sin egen moralske kode er en pine! Vi får kanskje en ung generasjon som kan suge og slikke fra A til Å, som kan håndtere både sexleketøy og mangfoldige partnere og som besitter en enorm teoretisk kunnskap om både teknikk og stillinger, men som aldri har hørt en diskusjon om sex og følelser, som aldri er blitt fortalt at sex kan være klønete, og som mangler begrep om grensesetting og intimitet. Dét er faktisk provoserende.
Minerva: Papirløse skal ikke få jobbe
Jeg har skrevet om papirløse asylsøkere og jobb hos Minerva. Du kan lese hele saken med lenker, der. Jeg har valgt å skrive klart og tydelig fordi jeg mener dette er en viktig prinsippsak.
Papirløse asylsøkere skal ikke ha arbeid. De skal reise ut av landet eller sendes ut.
De siste månedene har flere organisasjoner forsøkt å reise en debatt om såkalte papirløse asylsøkere. Temaet har også vært kommentert her hos Minerva.
Organisasjonene har også – oppsiktsvekkende nok – fått med seg flere kommuner på å vedta at såkalt papirløse bør få mulighet til å arbeide mens de oppholder seg i Norge. Trondheim, Bergen og Stavanger er blant kommunene som har vedtatt slike regler. I Oslo har byrådsleder Stian Berger Røsland vært klar: Dette er politikk som må avgjøres av Stortinget.
Ja, det er Stortingets ansvar hvorvidt vi skal gi arbeidstillatelse til avslåtte asylsøkere, men å gjøre det er dårlig politikk.
Det er stor usikkerhet knyttet til hvor mange mennesker som oppholder seg ulovlig i Norge, men i følge SSB dreide det seg i 2006 om rundt 18 000 mennesker hvorav to tredjedeler var tidligere asylsøkere.
Retten og muligheten til å søke om politisk asyl er dypt forankret i internasjonal rett. Det innebærer i praksis at en person som forfølges for eksempel for sin tro, sine politiske meninger eller lignende, kan søke om beskyttelse i et annet land. I Norge gir vi også beskyttelse fra kjønnsbasert forfølgelse, for eksempel trusler om omskjæring. Det er ingen soleklare internasjonale regler for hvem som kvalifiserer til politisk asyl og derfor vil systemet være preget av et visst skjønn forankret i landets regler, men det grunnleggende poenget står like fullt fast: De som søker om beskyttelse, skal få opphold i Norge. De som ikke kan regnes som forfulgte, har ikke rett til opphold. Det er også verdt å notere at det slett ikke er slik at asylsøkeren må bevise at vedkommende er forfulgt. Snarere ligger bevisbyrden i overveiende grad på norske myndigheter.
Det er en myte at de papirløse er rettsløse, en myte som en del organisasjoner og miljøer gjør sitt beste for å opprettholde. Faktum er at de som har fått avslag på asylsøknaden sin har fått sakene sine grundig behandlet i flere omganger, og alle – jeg gjentar alle – instanser har konkludert med at de ikke trenger beskyttelse. De som får endelig avslag på sin søknad, har plikt til å forlate Norge. De kan gjerne mene at de burde hatt opphold, men det er uvesentlig i denne sammenhengen. Har man fått avslag, skal man også forlate landet. Punktum.
Men mange ønsker ikke å returnere frivillig. Da er alternativet tvangsretur, men også det er vanskelig til land Norge ikke har tilbaketakelsesavtale med, særlig fordi mange avslåtte asylsøkere nekter å samarbeide med myndighetene om å klargjøre identiteten sin. Om man så – etter å ha fått avslag, etter å ha nektet å samarbeide, etter å ha nektet å returnere frivillig – ender opp med å bli i Norge i mange, mange år, skal vi da si ”greit, du har vært her så lenge at vi belønner deg med opphold”? Et slikt system vil belønne dem som trenerer, skape økt press på asylsystemet og være dypt, dypt urimelig.
Noen argumenterer med at asylsøkere kan være en ressurs i arbeidsmarkedet. Det er helt sikkert riktig, men asylinstituttet er der for å gi beskyttelse, ikke for å rekruttere medarbeidere til næringslivet.