Abonner via RSS eller E-post

VG: Skolen gjør en forskjell

Publisert den 04.06.2015 i Artikler, Blogg

Skolen gjør en forskjell

Skolen gjør en forskjell. Den skal gjøre en forskjell. Da må vi også vite hvor skoen trykker.

Av Torbjørn Røe Isaksen, kunnskapsminister (H)

Vi står midt oppe i en ideologisk krig om skolen, mener VGs kommentator Shazia Sarwar. I så fall er hun selv en ivrig deltager.

Jeg har et enkelt utgangspunkt i skolepolitikken: Hver høst begynner 60 000 seksåringer i skolen. Vi som samfunn har gitt hver av disse barn ett klart og tydelig løfte: Etter ti år med skolegang skal du ha fått med deg den verktøykassen du trenger for å klare deg resten av livet. Både i form av utdannelse og dannelse, enten du vil bli ingeniør eller helsefagarbeider. Uansett hvor du kommer fra, hvordan du har det hjemme eller hvor dine foreldre kommer fra, så skal du få utnytte dine evner og talenter. Det er vår vakreste idé, men også vår største utfordring. Fordi for altfor mange barn blir dette ikke en realitet.

Vi har en sterk grunnmur i norsk skole, og derfor er mye bra. Men likevel er det flere ting som må bekymre oss: Barn som faller fra og blir hengende etter, manglende utfordringer for de flinkeste, mobbing og uttrygghet. Der er jeg enig med Sarwar.

Det jeg sliter med å forstå, er hvorfor hun mener at vi bør være ekstra bekymret for barna i Oslo-skolen. Som en by i kraftig vekst, med flere barn med minoritetsbakgrunn og flere nyankomne innvandrere enn noen annen kommune, har Oslo spesielle utfordringer. Svaret fra Oslos politikere har ikke vært å peke på omstendighetene eller skylde på statistikken som sier at barn av minoritetsforeldre har større risiko for å bli hengende etter.
Svaret har vært høye ambisjoner for hvert enkelt barn. Betyr det at vi bør slutte å diskutere Oslo-skolen? Selvfølgelig ikke. En by som Oslo må alltid strebe etter å bli bedre. Men debatten blir ensidig og virkelighetsbeskrivelsen av skolen tror jeg er ganske fjern fra mange foreldres og elevers opplevelse. Min største bekymring i skolen er alle de kommunene som ikke tar grep, som ikke stiller høye krav og som ikke driver med systematisk skoleutvikling.

Og vi deltar ikke i PISA-undersøkelsen for å vinne. Det er ikke et slags internasjonalt mesterskap i skole, men vi sammenligner oss med andre land for å finne ut hvor vi kan bli bedre og for å lære. Verken PISA eller de nasjonale prøvene kan pugges, slik enkelte later til å tro. De sjekker ferdigheter som lesing og regning, ikke oppgaver man kan løse ved å lære seg svarene utenat.

Et slagord jeg har sett flere steder er at ”det som virkelig teller, kan ikke telles”. Vi verken kan eller bør forsøke å måle eller telle alt i skolen. Det er X-faktorer på enhver skole som ikke lar seg fange i et skjema. Men systematisk arbeid over tid kan heve kvaliteten. For det teller hvor mange som kan lese og skrive. Det betyr noe hva slags resultater elevene får i matematikk, hvor mange lærere som mangler fordypning og hvor mange som blir mobbet på skolen. Vi måler for å få vite hvor de største utfordringene er.

Når de svakeste fylkene har nesten 30 prosent av elevene på nivå 1 i lesing på 5. trinn, betyr det at de har gått fem år på skole uten å lære seg å lese skikkelig. Vi vet at mellom 15 og 20 prosent av elevene går ut av grunnskolen med svært svake leseferdigheter. Det er barn som vil slite med å ta videre utdanning, som har høyere risiko enn andre for å falle utenfor. Det handler om løftet vi ga dem da de startet på skolen, et løfte vi ikke oppfyller. Og dét teller faktisk veldig, veldig mye.

Skolen gjør en forskjell, men vi må strekke oss enda lenger. Regjeringen har tre hovedsatsinger for vår skolepolitikk: Kunnskap, læreren og trygghet.

– Vi tviholder på kunnskapsskolen hvor elevene lærer det de skal. Vi satser på fagene og innholdet i dem i stedet for en lengre skoledag, som jeg frykter vil trekke ressurser ut av den vanlige skolen. Vi forsterker særlig innsatsen i realfag og lese- og skriveopplæringen.

– Læreren er avgjørende for en bedre skole, og for å stille krav til hver enkelt elev. Vi styrker grunnmuren i skolen gjennom en ny, femårig masterutdanning og faglige påfyll gjennom karrieren. Lærerne skal ikke detaljstyres, men møtes med tillit og høye forventninger. Samtidig utfordrer det profesjonen til å sette sine egne faglige standarder og ha høye ambisjoner for hver enkelt elev.

– Alle elever skal være trygge på skolen. Derfor trapper vi opp kampen mot mobbing, og arbeidet med det psykososiale miljøet på skolen, blant annet med flere helsesøstre.

VGs kommentator mener vi har en ”ideologisk krig i skolen”. Jeg er uenig. Vi hadde en ideologisk krig om skolen i Norge. Den forsvant midt på 2000-tallet da Kristin Clemet var kunnskapsminister, og parti etter parti måtte krype til korset og innrømme at de hadde nedprioritert kunnskap i skolen. Jeg ønsker velkommen en debatt om høye ambisjoner i skolen, og om balansen mellom styring og profesjonsansvar, men jeg mener ideologisk krigsretorikk og påstander om at motparten kun er opptatt av Pisa-resultater og økonomi, neppe bringer oss i riktig retning.

På trykk i VG 3.06.15

 

 

 

 

 

 

 

 

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

27.08.15

Jeg var i en periode fast vikar pe5 en af de lolake folkeskoler – mine tanker var lidt det samme som dine – hvordan kan man blive se5 smadret?Undervejs blev en af le6rerne le6ngerevarende syg og jeg havnede i et forholdsvist fast skema.- Det gf8r en stor forskel -at have mulighed for planle6gning, ikke hele tiden at skulle forholde sig til nye ansigter etc…Samtidig er vikarjobbbet ikke det mest taknemmelige, du skal lige kf8res helt til gre6nsen af hvad du overkommer – og se5 lidt til – intet under du er smadret :)Jeg synes det var en he5rd tid, men det var ogse5 pe5 mange omre5der givende og udviklende og ret hyggeligt 🙂

Stein Vollan

22.08.16

Kjære Torbjørn, jeg har et spørsmål til deg. Håper du kan svare.
Jeg tar utgangspunkt i to elever, a) og b) som velger allmenlinja på videregående skole. Etter det første året velger elev a) realfaglig fordypning med fokus på bl.a matematikk.
Elev b) velger språklig fordypning de to siste åra.
Elev a) får et lengre og tyngre pensum i matematikk enn elev
b). På vitnemålet etter endt skolegang får elev a) 3 i matematikk, elev b) får 4.
Elev a) har et karaktersnitt på 4,8, elev b) har et snitt på 4,4.
Elev b) kommer inn på lærerstudiet. Ikke elev a) som har adskillig mer matematikk i «ryggsekken» og et bedre karaktersnitt kommer ikke inn.
Rettferdig?
Takknemlig for svar.

Har du en mening?