Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: IQ og forskjeller

Publisert den 12.05.2015 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

 

Det er viktigere å være smart hvis du er fattig.

På et møte med nordiske ministerkollegaer i København nylig var det en graf som treffende oppsummerte hvorfor vi etter over et halvt århundre med velferdsstat, fortsatt har en levende debatt om sosiale forskjeller. Den viste, enkelt forklart, at veien opp karrierestigen er langt brattere for smarte barn av foreldre som ikke selv har lang utdannelse. Mer om det om noen avsnitt.

Det er en åpenbar grunn til at forskjellsdebatten har vokst seg større de siste to tiårene. Globaliseringen innebærer at presset på en del arbeidstakeres lønninger blir større, samtidig som avkastningsmulighetene for kapitalen også blir større. Med andre ord er det mye som tyder på at forskjellene øker i land som for eksempel USA. Men én ting er forskjellene slik de kan leses av gjennom inntektsstatistikken, noe ganske annet er de grunnleggende årsakene til at forskjellene er der. Inntektsforskjeller er like mye et symptom som en årsak.

Den store, danske undersøkelsen kollegene mine og jeg fikk presentert i København, startet med en gruppe danske barn som gikk i 7. klasse i 1968. I flere omganger ble det samlet inn opplysninger om deltagerne, herunder deres IQ, sosiale bakgrunn og sosiale status senere i livet. De siste opplysningene ble samlet inn i 2001.

Analysen viser klart og tydelig at det – for å si det enkelt – er bra å være smart. De med høy IQ har klart høyere sjanse for å bli «funksjonær med lederansvar» senere i livet. Men analysen viser også at denne sannsynligheten delvis er sosialt betinget.

Barn av ufaglærte fedre har mindre sannsynlighet enn barn av ledende funksjonærer for å bli ledere – selv når de scorer likt i testen. Men forskjellen er ikke så stor mellom de mest begavede barna av ledende funksjonærer og de minst begavede barna av ledende funksjonærer.

Når det gjelder barn av ufaglærte, derimot, er forskjellen imidlertid langt større. Begavede barn av ufaglærte har langt større sannsynlighet for å få lederstillinger enn mindre begavede barn av ufaglærte. Med andre ord: Jo høyere opp i den sosiale rangstigen du kommer, jo mindre viktig blir det å være smart (målt som IQ).

Det kan finnes mange forklaringer på dette, men de danske forskerne velger seg denne tolkningen: «Det må fortolkes slik at den sosiale bakgrunn kompenserer de minst begavede barna av ledende funksjonærer for deres manglende ferdigheter sammenlignet med barn av ufaglærte arbeidere.»

Undersøkelsen er riktignok noen år gammel, men det er lite som tyder på at vi ville funnet noe helt annet i dag.

Det er i hvert fall en konklusjon om forskjellsdebatten vi kan trekke av funnene. Forskjeller er seige saker, og det er helt utopisk at vi noen gang skal skape helt like muligheter for alle. Men enda viktigere: Fra venstresiden reduseres forskjellsdebatten ofte til en diskusjon om skatt. Vi kan være uenige om hvorvidt funksjonæren med lederansvar bør ha høyere eller lavere skatt, men det er helt sikkert at skatteprosenten i seg selv ikke treffer den grunnleggende årsaken til ulikheten.

Velferdsstaten har mange fedre og mødre, herunder tyske konservative og liberale engelske idealister. Men da den sosialdemokratiske velferdsstaten ble unnfanget som idé, var drømmen å avskaffe klasseforskjellene gjennom radikal økonomisk omfordeling og statlig trygghet. Velferdsstatene i Europa har etter all sannsynlighet bidratt til å dempe de gamle klassemotsetningene, men velferdsstaten har ikke avskaffet årsakene til sosiale forskjeller. Forskjellsdebatten er dermed også en debatt om sprekkene i velferdssamfunnet, og på mange områder ser vi at velferdsstatens tradisjonelle innfallsvinkel har store problemer: Økte utbetalinger kan skape økonomisk avhengighet snarere enn å redusere forskjeller på sikt.

Å bekjempe årsakene til økende sosial ulikhet koster også penger, men vi må begynne i en annen ende enn inntektsstatistikken. Hvorfor drikker Jeppe? Og hvorfor tjener noen mer?

En fersk OECD-rapport slår fast at en faktor som i høy grad skaper ulikhet, er når utdanningssystemet svikter dem som trenger det mest. For å nevne et helt tilfeldig valgt eksempel.

Kilde: Jæger et al. 2003. «Ulighed og livsløb. Analyser af betydningen af social baggrund.» København: SFI
.

 

Del på Facebook | Del på Twitter

3 Kommentarer

Alfred Skoglund

18.05.15

Vi må vel prise oss lykkelige for at » verden» ikke består bare av genier. Vi hadde nok vært tomme i magen og skitten på føttene ,om så ble forespeilet som !Skremmende er tanken intelligensens elite befatter seg med, må være andre områder å utøve sin hjerneoverkapasitet ved i vårt (ubalanserte) samfunn !

Kritisktilskulepolitikken

22.05.15

Pensum i tiende klasse krev kanhende ein inteligens på omlag 100 poeng? Dersom elevane skal greie å gjera det bra. Kva då med elevar som har under middels inteligens? Politikerane har ikkje teke omsyn til dette. Elevane blir nedlessa med Rle og norsk. Ein overdriv truleg desse faga. På same tid som det ikkje er nok tid til reikning, for å få bra grunnlag for vidaregånde skule. Og så er det då også mange elevar som greier seg dårleg. Interesser varierar og mellom barn. Ein del flinke elevar gjer det og etterkvart dårleg i skulen. Dei mister interessa. Dette syner at ein skule med ein pedagogikk ikkje høver for alle.

Ein treng friskulane. Diverre må foreldra der betale skulepengar. Og dermed vil mange barn ikkje få den moglegheita. Regjeringa burde ta omsyn til dette og auke tilskota til friskulane. Elles vil kanhende dei dårlege og middels dårlege elevane bli att i dei kommunale skulane, medan dei flinke går til friskulane.

Dette gjeld nok mest dersom det blir fleire nye former for friskular. Utan at tilskota til dei blir auka. Dei nye friskulane tregjeringa ynskjer vil nok då sansynlegvis satse meir i retning av å bli eliteskular.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/skole-og-utdanning/en-av-ti-fikk-karakteren-1/a/23241943/

Kritisktilskulepolitikken

22.05.15

Truleg må mykje av økonomien til staten reformerast. Ikkje berre velferdsdelen.

Politikerane vil ta vare på oljefondet for framtidas generasjonar. Då er det grenser for kor mykje ein kan bruke av dette kvart år. Veksten i oljefondet er moglegvis stogga opp. I år brukar regjeringa vistnok omlag 170 milliardar av oljefondet. Dette er kanhende over grensa for det ein kan ta ut av oljefondet, og også halde verdien på det oppe. Jamfør det Yngve Sklyngstad sa. Om at oljefondet sine inntekter berre er på 160 milliardar. I røynda manglar staten titals millardar, om den vil ta vare på oljefondet.

http://e24.no/boers-og-finans/oljefondet-tjener-egentlig-160-milliarder-kroner-i-aar/23329607

Har du en mening?