Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Den gode nasjonalismen

Publisert den 24.04.2015 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Fedrelandskjærlighet
KOMMENTAR Det er på tide å ta den gode nasjonalismen tilbake.
Det er 70 år siden andre verdenskrig sluttet. Da jeg lærte om krigen på skolen, fortonet det seg som uendelig lenge siden. Nå, som knapt et øyeblikk. Mange i min foreldregenerasjon ble født mens Hitler satt ved makten, mens Stalin styrte Sovjetunionen.

Da jeg lærte om krigen på skolen, husker jeg at en av årsakene var nasjonalismen. Det var Hitlers ideologi, og – lærte jeg senere – bak kommunismen sto ideen om det evige Russland, sterkere enn enhver læresetning fra Marx eller Engels. Hvis nasjonalismen kunne forårsake så mye ødeleggelse, måtte selve ideen være ond. Slik tenkte jeg, og slik tenkte vel kanskje også Europa. I Tyskland hang ideen så lenge i at det først er i de siste årene at teutonerne har våget å veive med flagg på sportsarrangementer.

Den perverterte nasjonalismen var en av årsakene til krigen, men nasjonalismen (jeg våger å kalle den det etter å ha sjekket Store Norske Leksikon) var også en av årsakene til seieren. Blant de sentrale skikkelsene på alliert side var en bestemt type nasjonalfølelse ikke bare til stede, den var fundamental for hele deres filosofi.

«Toute ma vie, je me suis fait une certaine idée de la France», hele mitt liv har jeg hatt en bestemt idé om hva Frankrike er, skrev general Charles de Gaulle i sine memoarer Mémoires de guerre, Krigsminner.

Lederen for det frie Frankrike, og presidenten som i årtiene etter reddet Frankrike fra kaos både fra høyreekstreme terrorister som ville tviholde på kolonien Algerie, og fra venstreradikale som skrek etter revolusjon i det turbulente året 1968, glødet. Da de Gaulle gikk av, var han en representant for en annen tid, et annet Frankrike.

Men nettopp denne følelsen av at Frankrike var noe spesielt, en særegen nasjon som krevde storhet og ære, var hjertet i de Gaulles filosofi. Frankrike er ikke Frankrike uten storhet, skrev han.

Som de Gaulle var Winston Churchill også en representant for et annet og eldre Storbritannia, eller nærmere bestemt England. Til sin siste dag snakket han om Imperiet, lenge etter at både ideen og imperiet som realitet hadde begynt å rakne. Churchill var et barn av Victoria-tiden, og hans nasjonalisme var ubønnhørlig knyttet til britenes eldgamle friheter og rettigheter. Men likeså var disse ideene umulig å forestille seg uten den nasjonale, historiske rammen.

Carl Joachim Hambro, stortingspresidenten som blant annet fordømte München-forliket da forræderiet mot Tsjekkoslovakia fortsatt var enormt populært (særlig i borgerlige kretser) og skulle sikre fred i vår tid, var også en utpreget fedrelandskjær politiker. Historiker Rolf Danielsen beskriver hans «[…] fedrelandskjærlighet [som] knyttet til stabile normer forankret i en verditradisjon. […] Det tjenende fedrelandssinn kom til å inngå den mest intime forbindelse med en ærbødighet for de konstitusjonelle former hvorigjennom folkets rett til selvstyre hadde ytret seg, og da i første rekke for Stortinget som bærer av norsk selv – og folkestyretradisjon.»

Nasjonalfølelsen var kanskje viktigere for å forme en filosofi og sett med ideer hos disse tre enn hos folk flest, men i tiden før andre verdenskrig var den neppe oppsiktsvekkende på noe som helst vis.

En viss moderat nasjonalfølelse er fortsatt god latin i Norge, så lenge den er passe generell og universell. Vi har ikke blitt som svenskenes mest rettroende radikalere vil. Gudskjelov. Men det er like fullt påfallende hvordan nasjonalfølelse eller fedrelandskjærlighet i beste fall sees som gammeldagse og arkaiske ord og i verste fall oppfattes som et ferniss over rasisme og autoritære ideer. Sytti år etter andre verdenskrig er det på tide å ta den gode nasjonalismen tilbake.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?