Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Hva skal vi leve av i fremtiden?

Publisert den 24.03.2015 i Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Vi kan begynne med å se på hva vi lever av i dag.

Norske Skogs store fabrikkanlegg i Skogn i Nord-Trøndelag ser avskrekkende, men vakkert ut fra avstand. Det ryker fra fabrikkpipene slik det har gjort siden 1962. Det var ikke dette vi skulle «leve av i fremtiden». Og mange steder gjør man heller ikke det. Ikke langt unna i samme fylke, i Meråker kommune, forsvant smelteverket i 2006, og i årene etterpå flyttet hundrevis av innbyggere ut.

Høydepunktet for sysselsetting i industrien ble nådd i 1974, med 387 000 ansatte. Siden den gang har sysselsettingen i den tradisjonelle fastlandsindustrien på steder som Grenland (mitt hjemsted), Odda, Mo i Rana og Sauda sunket jevnt og trutt. På 2000-tallet utgjorde for første gang på over 100 år de sysselsatte i industrien under 10 prosent av den totale arbeidsstyrken. Solnedgang, altså. Den ubønnhørlige marsjen mot den siste stengte fabrikkport.

Jeg vil tippe at det mest stilte spørsmålet i offentligheten de siste to tiårene har vært «hva skal vi leve av i fremtiden?» Etter hvert som industriarbeidsplasser forsvant, ble betegnelsen «industrisamfunnet» erstattet av sin nye, kule fetter: «kunnskapssamfunnet». Industrisamfunnet gikk i arbeidsdress, slips når det var høytid, og var trofast, lavmælt og hardtarbeidende. Kunnskapssamfunnet blåser i konvensjoner, lever i nettverk og jobber med et eller annet kreativt.

Hva skal vi leve av i fremtiden? Vi vet ikke, sies det. Internett, sosiale medier, Ipader var det få som forutså. Det er noe i dette. Absolutt. Men historien om norsk industris solnedgang, om kunnskapssamfunnet hvor vi alle lever av noe kreativt, går glipp av et helt vesentlig poeng.

Politisk har jeg svært lite til felles med tidligere Rødt-leder Aslak Sira Myhre. Svært lite. Han er radikal, jeg er konservativ. Han er til venstre, jeg er til høyre. De siste årene har vi deltatt på en del av de samme konferansene. Noen ganger har han holdt sitt innlegg først, andre ganger jeg. Flere ganger har det slått meg at det er noe felles i det vi sier. Onde tunger vil kanskje kalle det en viss industriromantikk.

Jeg minner om at industrireisingen i Norge også var avhengig av kapital, noen ganger også fra utlandet. Sira Myhre understreker arbeiderbevegelsens rolle. Men vi snakker om noe av det samme. Mer enn noe annet er det som forener en følelse av at spørsmålet «hva skal vi leve av i fremtiden», bare belyser én side av saken. I fremtiden skal vi nemlig også leve av veldig mye av det samme som vi gjør nå.

Vi skal leve av fisken i havet, av kraften fra å temme fossefallene, av energiproduksjon, av skog og av mineraler. Ikke alene, men av det også. Det er hva som har irritert meg i så mange år når vi noen snakker om kunnskapssamfunnet, helt abstrakt og løsrevet fra sin sammenheng. Som om kunnskapssamfunnet bare var det nye. Som om skipsverftene som bygger båter, de maritime næringene eller industrien som har omstilt seg og omstilt seg og omstilt seg enda litt til, ikke har noe med kunnskap å gjøre.

Et minst like sentralt spørsmål som «hva skal vi leve av i fremtiden» er «hvordan skal vi leve av det i fremtiden»?

Vi lever av kunnskap som er omsatt til nye produkter, enklere prosesser, bedre logistikk eller ny teknologi. Hvordan skal vi klare det? Vi kan kanskje hente litt inspirasjon fra den næringen som har klamret seg fast gjennom fire tiår med solnedgang. For selv om mange arbeidsplasser har blitt lagt ned – og flere kanskje vil gå samme vei – ryker det fortsatt fra fabrikkpipene.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

Å være kreativ er ikke mulig dersom man ikke har rammer for kreativiteten. Kompetansesamfunnet kan ikke eksistere uten å ha noe å ha kunnskap om. Politikere har en slem tendens til å påta seg for mye; å fremme ressurser, «å samle krefter i en sterk region», og «å yte økte ressurser for å fremme spisskompentanse i feltet», er ord som er gjenkjennelige. I et APstyrt eller sosialistisk verden ville man med slike meldinger sette seg ned og vente på tildelte ressurser som i sin tur skulle medføre et skred av frigjøring av kompetente individ som kunne skape kompetansesamfunnet uavhengig av marked og ytre rammer. God, velutviklet, stor, trygg spisskompetanse skulle i seg selv være nok.
Sannheten er at dersom ingen vil kjøpe kunnskapen, er den heller intet verd. Man må faktisk ha noen som vil betale for den kompetansen som skapes. Dette er markedsmekanisme i et annet system enn varehandel.
Dette er en annen form for produksjon; en produksjon av mennesker med kunnskap det er etterspørel etter. Vi kan ikke leve av råvarer. Vi kan ikke leve av isolert kunnskap, men vi kan leve av kombinasjonen. Norge har til alle tider vært avhengig av utenlandske investeringer i norsk industri – Hydro er et svært godt eksempel.
Kunstgjødselproduksjonen er egentlig ikke en suksess men en fatal feil. Birkeland ville konstruere en elektrisk kanon. Eksperimentet med skyting av granaten gikk fullstendig feil – og ble en kortslutning, men resulterte i en elektrisk lysbue – som kunne brukes til produksjon av kunstgjødsel. Fransk kapital reddet senere Norsk Hydro.
Så, hvordan kan vi skape et kompetansesamfunn? Bare ved å se mot markedsbehov og de råvarer vi bør ha kunnskap om – og utvikle det og bygge på individets kunnskap og kompetanseutvikling. Da kan vi bli unike – og bygge et samfunn for fremtiden.

Har du en mening?