Abonner via RSS eller E-post

Aftenposten: Fem ting jeg har lært som kunnskapsminister

Publisert den 02.02.2015 i Artikler, Blogg

Kronikk i Aftenposten med noen refleksjoner rundt skolepolitikken.

Fem ting jeg har lært som kunnskapsminister
Grunnmuren i norsk skole er sterk. Men vi har noen store utfordringer. Den største er at elevene lærer for lite.
Man blir ikke statsråd for å lære, men det er ikke til å unngå at man gjør seg noen refleksjoner etter femten måneder som ansvarlig for kunnskapsfeltet.

Det dreier seg om 15 måneder hvor vi har satt i gang et stort løft for videreutdanning, varslet en ny masterutdanning for lærere, satt i gang en strukturreform i høyere utdanning og gått gjennom en lærerstreik, for å nevne noe.

Her er fem refleksjoner jeg har gjort meg om norsk skole.

Skole og fotball

Skolen er som det norske landslaget i fotball. Alle har en mening om det, og det er ikke forbeholdt eksperter. Alle har vi enten barn eller barnebarn i skolen, eller vi har gått der selv.
Skolen er kanskje også den institusjonen i samfunnet som i størst grad speiler de verdiene vi ønsker å bygge på.

Ideen om den norske skolen er en av de vakreste vi har, tuftet på tanken om at du skal få utnytte dine evner og talenter uavhengig av hvor du eller dine foreldre kommer fra, hva slags økonomi du har og hvor mange bøker du har i bokhyllen.

Grunnmuren i den norske skolen er sterk. Utdanningen er tilgjengelig for alle, de fleste elevene trives og over hele landet arbeider det engasjerte og dyktige lærere. Men vi har noen utfordringer vi ikke kan lukke øynene for.

Struktur og kultur

Vi har hatt flere store skolereformer de siste 20 årene. Først Gudmund Hernes’ Reform 94 og Reform 97, og siden Kristin Clemet og Bondevik II-regjeringens Kunnskapsløftet. Kunnskapsløftet er fortsatt grunnmuren i norsk skolepolitikk.

Alle skolene i Norge lever under det samme kunnskapsregimet med de samme rammene og de samme satsingene. Vi vet at Oslo-skolens elever gjør det bedre enn de fleste andre i landet, også når vi tar bort effekten av for eksempel foreldrenes lange utdannelse. Tilsvarende har elevene i Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane tilnærmet lik sosioøkonomisk bakgrunn, men elevene i Sogn og Fjordane presterer vesentlig bedre.

Den norske likhetsskolen er med andre ord en forskjellsskole, hvor barn ikke får de samme mulighetene uansett hvor de bor i landet.

Og tallene tyder på at forskjellene ikke kan forklares med hvor mye penger som brukes. Det handler trolig om hvordan kommunen er som skoleeier, om lærerkorpset, om skoleledelse – og, kanskje, om kultur. Det sies at kultur spiser struktur til frokost, og organisasjonsendringer er i hvert fall ikke nok til å heve kvaliteten i norsk skole ytterligere. Vi må bygge en kvalitetskultur i hver enkelt kommune, på hver enkelt lærerutdanningsinstitusjon og på hver enkelt skole.

Da må skoleeierne – kommunene og fylkene – gjøre jobben sin.

Må forsvares mot gode intensjoner

Nettopp fordi skolen er vår felles arena, er den også sårbar for byrden av de gode intensjoner. Skolen blir ikke bare sett på som et sted å lære, men som en forberedelse til livet, og som en verdiformidler.

Dermed blir skolen lett en slagmark for ideologiske kamper – som kampen om selve pedagogikken som raste på 70-tallet, eller språkstriden som preget Norge i hele det forrige århundret.

Et aktuelt eksempel er kritikken fra deler av miljøbevegelsen som hevder at olje- og gassnæringen får bruke skolen som rekrutteringskanal. Ja, det gjør de, og det kalles lærlingeordningen.

Enkeltpersoner og organisasjoner som har et mål de ønsker å kjempe for, vil gjerne bruke skolen. De har de beste intensjoner, men summen kan lett bli en fragmentert skole hvor fagene og kunnskapen får mindre plass. Kunnskapsskolen – og lærernes arbeidshverdag – krever at noen er i stand til å si nei, også til gode tiltak.

Sakte maler tidens kvern

”Hvordan kunne det gå så ille med norske lærere – og med norsk skole?”, spør skoleforskerne Sverre Tveit og Vidar Grøtta i en kronikk i Aftenposten. Og de gir selv svaret: ”Den viktigste forklaringen (men ikke eneste, min merknad) finner vi i myndighetenes favorisering av en svak allmennlærerutdanning i etterkrigstiden. Denne var betydelig kortere, mindre krevende og mindre faglig spesialisert enn den akademiske (…) Læreren som fagperson har måttet vike for kontaktlærerens rolle, bestemte pedagogiske idealer og det distriktspolitiske hensynet til små og fådelte skoler. ”

Norsk skoledebatt handler ofte om det umiddelbare, men norsk skole preges også av politiske beslutninger fra flere årtier tilbake.

Som hvordan lærerutdanningen var skrudd sammen, hvilke krav man stilte for å komme inn og hvilke forventninger man hadde til elevenes læring. Det er mye som må gjøres på kort sikt, men vi må også investere i en sterkere grunnmur.

Det er derfor vi skal gjøre lærerutdanningen om til en femårig masterutdanning, og bygge opp et system som gir lærerne faglig påfyll gjennom hele karrièren. Det er mulig.

Lærer ikke nok

Mye er bra i norsk skole, mye er bra i landet vårt generelt.

Men utfordringen gjenstår: For mange elever lærer ikke nok.

For mange elever lærer ikke å lese og skrive skikkelig, eller har matematikkferdigheter på kritisk lavt nivå. For mange blir skoletrøtte tidlig, og for mange dropper ut av videregående opplæring. Kunnskapsløftet ga oss et godt grunnlag, men vi er på langt nær ferdige.

Det er mulig å endre skolen. Den canadiske delstaten Ontario har på ti år løftet skolen og elevene, og fått kunnskapsnivået opp og frafallet ned. Det er mulig hvis vi har en konsekvent og systematisk kunnskapspolitikk.

 

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

Kritisktilskulepoltitikken

03.02.15

Eit fotballag som vil koma i eliteserien må satse på dei beste spelerane. Ein kan ha elitefotball og ein kan ha breiddefotball. Truleg kan ein ikkje ha båe delar i eit lag. Det verkar som politikerane trur at ein kan få alle elevane gjenom skulen og også gjera dei skuleflinke. Dette er truleg heilt utopisk. Ikkje alle elevane har same inteligens og dei har heller ikkje same interesser. Ein del vil bli akademikerar og ein del vil jobbe i meir praktiske yrke. Det einaste dei ofte har felles er vel at dei er busette i det same område. I Norge har poltikerane laga ein skulepolitikk som gjer skulen vanskleg for mange av elevane:

1. Ei enorm stoffmengde i RLE. Truleg etter krav frå poltikerar. Ei lærebok er gjerne på over 200 sider. Og RLE er dermed truleg eit av dei tyngste faga i skulen. Jamvel om dei fleste elevane ikkje får bruk for denne stoffmengda i sine komande yrke.

2. Ei stor stoffmengde i Norsk. Og også fleire norksfag og norskkarakterar. Tildømes må elevane skrive Essay. Jamvel om mest ingen skriv Essay elles i det norske samfunn. Ein har og to norsk stilar som tel mykje for karakterane. Truleg kunne ein klare seg med ein, og då i hovudmål.

3. Ein brukar ein god del kalkulatorar i skulen. Kanhende får dermed elevane ikkje nok praktisk reiknetrening. Og dei har truleg heller ikkje nok tid til all reikninga som dei skal lære.

4. Elevane på mange skular får sannsynlegvis for mykje og for vansklege lekser.

http://www.side2.no/foreldre/–det-er-ikke-foreldrenes-jobb-a-undervise-barna/8480260.html

Har du en mening?