Abonner via RSS eller E-post

Plikt til å krenke?

Publisert den 13.01.2015 i Blogg

Etter angrepene i Paris er vi alle Charlie, så lyder omkvedet. Men hva innebærer egentlig det? En aksept for satire? En aksept for satire i Frankrike, som jo har en lang og stolt tradisjon for den slags (som det hele tiden understrekes)? Et moralsk pålegg om å krenke og såre hverandre så mye som mulig?

Jeg kommer til problemstillingen med to anekdoter fra mitt eget liv.

Da jeg var liten leste jeg bladet Pyton. Noen husker det kanskje. Det var der Frode Øverli, blant svært mange andre, fikk publisert noen av sine første streker.

Jeg kommer fra en kristen familie, og har selv vært aktiv i kristent ungdomsarbeid. Pyton var, hva skal vi si, relativt lite kristelig. Det dreide seg ikke bare om underbuksehumor (som min far, ungdomsskolelæreren, omtalte det som), men om til dels grov og spottende satire. Jeg husker spesielt en historie hvor en ung kvinne hadde sex med en mann. Det avsluttende bilde var av stallen i Betlehem på selve julekvelden, og den samme kvinnen som åpenbart fortalte mannen sin en skrøne om en engel, graviditet som følge av Guds vilje, at hun var jomfru etc. Pyton gjorde narr av en av de mest sentrale og vakreste tankene i kristendommen, nemlig at Gud ble menneske. Poenget var verken særlig intelligent eller veldig morsomt. Det syntes jeg heller ikke da.

Som redaktør og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Minerva måtte jeg hele tiden ta avgjørelser om hva som skulle trykkes og ikke trykkes. Jeg var, og er, svært skeptisk til bruk av banning og skjellsord i tekstene. Ikke fordi jeg blir spesielt støtt av å se det ikke-medisinske navnet på det kvinnelige kjønnsorganet på trykk, men fordi jeg oppfattet det som vulgært og unødvendig. Jeg ville at Minerva heller skulle være litt snerpete enn frivolt.

Retten til å krenke innebærer ingen plikt til å krenke. Snarere tvert i mot. Ytringsfrihet — som all frihet — innebærer at man må stå til ansvar for sine egne handlinger, med den forpliktelse til å reflektere som følger med. Ytringsfriheten som demokratisk rettighet hviler på en individuell rett, men støttes samtidig opp av den demokratiske demokratiske infrastrukturen, herunder redigerte medier og normal anstendighet. Dette er mitt utgangspunkt til hverdags, for å si det slik. Jeg forstår rent kognitivt verdien av å f.eks. kritisere religioner fordi de representerer makt, men har følelsesmessig aldri følt noen glede i å tråkke på det som av andre oppfattes som hellig.

Men dette er ikke hverdagen. Tolv mennesker er myrdet.

Det er en tid for alt, står det i Bibelen. Dette er tiden for å stå opp for den grunnleggende retten til å krenke, og i disse dager innebærer det også et aktivt forsvar for ytringer vi ellers kunne funnet usmakelige eller unødvendige. I møte med krefter som myrder tolv mennesker på grunn av en tegning, holder det ikke med slapp toleranse, det er ikke tilstrekkelig simpelthen å godta retten til å trykke. Vi må aktivt forsvare den, ikke abstrakt, men de faktiske, konkrete ytringene som kostet tolv mennesker livet.

 

 

 

 

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

[…] Innlegget er også publisert på Torbjørn Røe Isaksens blogg.  […]

Midt oppe i en abnorm massesuggesjon som forvrenger realiteter og befester et totalt fravær av innsikt i den monumentale nedverdigelse og stigmatisering karikaturtegnerene så vulgært proklamerer at de har suveren rett til å spy ut over det aller helligste i muslimenes tro og forvente at de skal tolerere det – og at ekstremistene blant dem bare vil riste overbærende på hodet, blir det på høy tid å rette et edruelig blikk mot det følgende:

Charlie Hebdo og medias strategiske påvirkning, setter verden i brann:

http://t.co/JZJnPOrn0a

Har du en mening?