Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: All things must pass

Publisert den 25.11.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver fjerde uke på baksiden av Morgenbladet.

Alt er forgjengelig

Mono no aware. Japanerne har et vidunderlig uttrykk. Hver vår blomstrer kirsebærtrærne og japanerne samler seg for å feire. De vakre hvit-rosa blomstene står bare i noen få, stakkarslige uker. Så er det hele forbi. Mono no aware er vissheten om alle tings forgjengelighet, og den melankolien man føler ved selve det at skjønnhet blomstrer og så visner hen. Det fyller oss både med en glede over at vi får overvære det vakre mens det finnes, men samtidig med vemod over at det ikke vil vare. Mono no aware.

All things must pass, het det, litt mer likefremt, hos George Harrison.

Jeg tenkte på det nylig da jeg leste at Oslo kinos program ikke lenger vil være å finne i Aftenposten. Jeg hadde ikke lagt merke til det selv. For lenge siden begynte jeg å sjekke kinoprogrammet og bestille billetter på en app. Allikevel ble jeg litt vemodig. Det var nok et steg på veien mot en verden som jeg vet kommer, men som jeg ikke er helt sikker på om jeg vil like så godt.

Jeg vet at de neste årene vil bli en uendelig rekke nyheter av samme art. Slik hattemoten for herrer og jukeboksen ble borte, slik vil snart den siste videokiosken bli lagt ned, den siste bli CD-en solgt og – kanskje – den siste papiravisen bli lest.

Åh! Papiravisene! Jeg kan skumme mine nyheter på mobiltelefonen, bla i utgaver på Ipaden, men det jeg liker med papiravisene er noe mer enn innholdet. Jeg liker den lille turen ut på trappen for å hente dem om morgenen. Jeg liker å sortere bilagene på lørdag til akkurat den rekkefølgen jeg vil lese dem i (Lørdagsbilaget til DN og Klassekampens litteraturbilag til slutt). Jeg liker å vaske vekk trykksverten fra fingrene etterpå.

Tilsynelatende er det små, uviktige vaner og rutiner, men livet består av slike. Og når de samles og forsterkes – når vi alle sammen har de samme vanene og rutinene – utgjør det intrikate og kompliserte mønstre som vever de tradisjonene som binder et samfunn sammen.

Nostalgi som automatisk respons-stimuli på minner fra tidligere tider er dypt menneskelig. DeLillos har gjort en karriere på slike minner (og før var det faktisk morsomt med sne). Det er isen som forbindes med sol og sommer, sangen som forbindes med den første kjærligheten eller den gamle stadion med sitt verdenskjente brøl. Men er det noe mer i dette enn privat nostalgi – litt vemodig, men verden går videre?

Oslos tidligere kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen kommenterte i Aftenposten at bortfallet av de trykte kinoannonsene også representerer bortfallet av en felles erfaring: «Når annonsebildet i landets hovedstad plutselig lar kinohusene med filmkulturen bli borte vekk – så svekkes fellesrommet for oss i byen, i alle aldre og sosial sammenheng.»

Mon det. For i all denne endringen, i alt som blir borte, ligger det også en forbløffende kontinuitet. Kinomatografen ble oppfunnet på slutten av 1800-tallet. Over hundre år senere – etter radioen, fjernsynet, dataspillene, Internett og Internett 2.0 – lever den fortsatt. Mennesker samler seg en helt vanlig tirsdag, i en hvilken som helst by i landet, for å sitte i mørket og se film sammen.

Jo, det handler om bildene og lydkvaliteten, men også om å oppleve noe sammen. Om å ta med venner eller snike en hånd inn i en annen hånd, om latter, gisp eller skrik som runger i salen. Og dette behovet for å gjøre noe sammen har overlevd hjemmekino og surroundlyd i stuen, og vil overleve også kinoannonsens bortfall i Aftenposten. Kontinuitet.

«Men are we and must weep when even the shade of that which once was great is swept away», skrev den engelske poeten William Wordsworth etter at Napoleon hadde knust de siste rester av den venetianske republikken. Den hadde eksistert i tusen år. Alt er forgjengelig. Men vi behøver ikke å felle tårer før vi må.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?