Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: En liten grå mann

Publisert den 31.10.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver fjerde uke på baksiden av Morgenbladet.

– Jeg er i tvende sinn

 

Det sitter en liten, grå mann på skulderen min og spør om jeg ser på universitetene som underbruk av staten.

På innerlommen har jeg en liten notatbok. I den noterer jeg ideer, tanker, morsomme sitater og bra steder jeg har spist. Jeg noterer også ideer til artikler jeg vil skrive. Det siste året har listen vokst. Tiden – jeg forbanner dens elv! – strekker ikke til.

En av artiklene skal bli en guidet rundtur i min egen tvil. Den skal hete: «Er det mulig å være universitetskonservativ i 2014?»

Når forsvant det gamle universitetet?

Jeg vet ikke, men en av dets gamle kjemper, avdøde professor Asbjørn Aarnes, mente i samtaleboken Ut av fatning at det første støtet kom med 68’ernes kamp mot alle gamle autoriteter. De rev ned det som var, men visste ikke helt hva som skulle settes inn i stedet. Dét banet veien for markedstenkning, målstyring og hele NPM-fandenskapen som nå rir Norge som en mare, skal vi tro de samme 68’erne.

Men så mektige var neppe 68’erne. I mellomtiden skjedde det også noe annet. Universitetene gikk fra å være et privilegium for de få til en mulighet for de mange. Masseuniversitetet ble født. Universitetet som ikke bare skulle gi utdannelse og dannelse, men også utdanne til arbeidslivet; som ikke bare tiltrakk seg ungdom med akademiske ambisjoner, men også alle andre. Spørsmålet til humanister som teknologer ble nå: Det er fint med universitetsutdannelse, men hvordan er dette relevant for arbeidslivet?

Gir det mening å være universitetskonservativ i 2014? Jeg er i tvende sinn, og debatten om ansatt eller valgt rektor – omtalt i Morgenbladet i forrige uke – er et utmerket eksempel. Behovet for en slagkraftig ledelse tilsier at rektor ansettes for sine ferdigheter, snarere enn velges på et universitetspolitisk program. Det tilsier at man skiller klart mellom den administrative ledelsen og styret. Mange stiller med rette spørsmål ved hvorfor universitetene skal holde seg med en helt særegen ledelsesmodell.

Jeg tenker ofte slik. Vi bør ansette rektorer. Alle sammen. Men så sitter det en liten, grå mann på min høyre skulder. Han har tweedjakke, røker pipe og har dyp innsikt i vår klassiske arv. Han hvisker: «Men universitetene, da. Universitetene! De er ikke et underbruk av staten, ikke utdanningsfabrikker. Universitetene er autonome institusjoner som skal fremme både kunnskap og dannelse, som skal være korrektiver også til staten og markedet. Skal vi virkelig bryte med en århundrelang tradisjon for at universitetet selv velger sine ledere?»

Det han sier har en sterk følelsesmessig appell til meg. Samtidig er det en grunn til at den lille, grå mannen går i tweed og røker pipe. Han hører liksom ikke helt til i vår tid. Jeg er ikke sikker på om han har fått med seg fremveksten av masseuniversitetene. Jeg er ikke sikker på at han forstår hvilke kompliserte og store organisasjoner moderne utdanningsinstitusjoner er blitt. Jeg tror ikke han har tatt høyde for at universitetene må ut av sin sfære for å forholde seg til de store utfordringene i vår tid, ikke minst må de samarbeide med næringslivet. Jeg er vel heller ikke helt sikker på om han har sett på valgdeltagelsen ved universitetene våre, eller vurdert hva som faktisk ville skjedd om en student ble valgt til rektor ved Norges største læringsinstitusjon. Ingen av disse punktene tilsier at ledelsen må være ansatt, men de sier noe om at universitetenes utfordringer endrer seg. Spørsmålet er om gårsdagens ledelsesmodell er tilpasset fremtidens utfordringer. Jeg er som sagt i tvende sinn, men en dag vil jeg få tid til å skrive den artikkelen.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?