Abonner via RSS eller E-post

Et land uten radikale ukesaviser!?

Publisert den 14.10.2014 i Blogg

Forleden var jeg igjen med i Gutta på tinget på P3 sammen med kollega Snorre Valen. Da snakket vi om hvorfor jeg er blitt så veldig mye kjedeligere etter at jeg ble statsråd. Det er ikke fordi jeg er blitt far. Det er fordi jeg nå har et klart ansvarsområde, og innblanding i andre statsråders portefølje ses på som dårlig latin. Ergo er det vanskeligere for meg å kommentere generelle, politiske saker. Fordi de stort sett alltid er koblet til en annen statsråds ansvarsområde.

Detaljene i diskusjonen om pressestøtte skal jeg altså ikke begi meg inn på. Men argumentasjonen til noen av aktørene stusser jeg litt over. All respekt for redaktør Dag Herbjørnsrud som har gjort en formidabel innsats for å redde det gamle SV-organet Ny Tid. Nå skal støtten kanskje legges om igjen, og Ny Tid frykter dårligere tider. De har allerede fått kuttet støtten sin fra 3 millioner til 2,3 millioner. Men argumentasjonen er litt pussig, for Herbjørnsrud knytter støtten direkte til at avisen er en radikal ukesavis. Som han sier til Klassekampen:

«Hvis Ny Tid går inn, vil det ikke være noen radikale ukeaviser igjen som får offentlig støtte»

Det reiser jo det åpenbare spørsmålet: Hvor mange konservative ukesaviser har vi i Norge? Hvor mange liberale ukesaviser har vi? Hvor mange liberalistiske ukesaviser har vi? Vi har miljøer som Minerva som får svært lite i offentlig støtte, og selvfølgelig noen partiaviser for medlemmene (jeg vet at Minerva ikke er en ukesavis, men lell).

Hvis hensikten med dagens pressestøtte var å opprettholde et politisk mangfold, er den da riktig lagt opp? Hvis hensikten er å sementere en etablert avisstruktur, og favorisere dem som allerede får, da treffer den kanskje blink.

PS: Jeg mener det er veldig bra at f.eks. Minerva klarer seg uten støtte.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

Et land uten maktkritiske aviser?

Det tok litt tid før jeg fikk lest/svart på denne bloggen – og all ære til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen for både bloggen og jobben. Jeg stusser dog noe over de retoriske spørsmålene angående landets ukeaviser her, og argumentasjonen virker litt pussig fra en statsråd som fra jan. 2014 selv har vært med på å kutte budsjettet til denne håndfull av aviser med over 10 % fra forrige regjering (ned til 14,566 mill i 2015).

Så til de ideologiske mediespørsmål: «Hvor mange konservative ukesaviser har vi i Norge? Hvor mange liberale ukesaviser har vi?»
Vel, en oversikt over de 5 ukeaviser som får statlig støtte (som her er temaet) finner man her hos Kulturrådet: http://www.kulturradet.no/tildelinger/ukeaviser/2015

De seks (Norge iDag fikk ikke)som søkte støtte er: Korsets Seier, Ukeavisen Ledelse, Norge iDag, Morgenbladet, Dag og Tid og Ny Tid. Det kan nok diskuteres hvem av disse avisene som er (mest) borgerlige/liberale. Men det er vel et faktum av Ny Tid/Orientering (som startet i 1953 som uavhengig internasjonal avis, før Orientering-kretsen var med på å stifte SF i 1961) er den eneste som definerer seg som venstreorientert. Det betyr at 85 % av de statlige ukeaviskronene fra 2014 går til aviser som enten defineres som borgerlig/kristne eller som ikke er venstreorienterte (Forøvrig: Landets største dagsaviser er borgerlige Aftenposten (der undertegnede jobbet i 10 år) og VG, som begge defineres som borgerlige og som gjennom momsfritak er blant de som får mest statlig støtte).

Jeg regner med at Røe Isaksen ser verdien av at også Norge har et mediemangfold, og at ikke nødvendigvis er et gode dersom de ulike regjeringer kutter støtten spesielt til aviser som da anses som opposisjonelle (det var forøvrig under det rødgrønne styret at støtten til kommunistiske Friheten forsvant).

Og ja, noe av hensikten med å opprette pressestøtten var nettopp å sikre meningsmangfold i Norge. Paradoksalt nok, for noen, er det altså borgerlige aviser som i rene penger får/tjener mest på de statlige subsidieringene.

Jeg presiserer at jeg ikke lenger er redaktør av Ny Tid, det er nå Truls Lie, etter at jeg i vinter solgte mine aksjer. Men mitt prinsippielle syn er ennå at det er en fordel, også for Isaksens regjering, å ha medier med både borgerlige/kristne og radikale/globale perspektiver. Medie- og meningsmangfoldet er sentralt for Norge.

Så til slutt roser Isaksen Minerva, som han selv har vært medredaktør av. All ære til Minerva, der undertegnede har hatt gleden av å bli intervjuet (av Røe Isaksen) ang Robert Nozicks nyere filosofi. Men det er nok forskjell på å ha en nettside (og et tidsskrift) og å utgi ukeaviser på papir/nett hver uke iht VVP, Redaktørplakaten og pressekravene mht samtidig imøtegåelse.
Det er også mange andre nettsider enn Minerva som klarer seg uten statlig støtte eller rike onkler – eksempelvis RadikalPortal.no, Manifest.no, Maddam.no, Vepsen.no, Grønnejenter.no osv. Meningsmangfold og debatt er bra, med eller uten statlig støtte.

Dag Herbjørnsrud,
idéhistoriker, sakprosaforfatter og Ny Tid-medarbeider

Har du en mening?