Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Det personlige er politisk

Publisert den 03.09.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver jevnlig på baksiden av Morgenbladet.

Det personlige er politisk. Ja, fordi du insisterer på å blande deg.

Fafo-festen er blant de større begivenhetene i hovedstadens hagefestkalender, et slags Øyafestivalen for akademikere, politikere, embedsverk og andre tilliggende herligheter som pressen. Amandaprisen i Haugesund har sine røde løpere hvor filmkjendisene kan vise seg frem. På Fafo er det wraps, øl og diskret hvisking «se, der er Odd Karsten Tveit» og «oi, nå har [fyll inn navn] tatt en for mye» etc. På nettopp denne festen ble jeg stående i samtale med en journalist.

I løpet av de siste månedene har jeg flere ganger fått spørsmål om hvor mye pappaperm jeg skal ta ut. Å ta ut pappaperm er åpenbart ikke først og fremst et valg jeg tar sammen med min kone, med tanke på hva som passer best for oss, og hva som er best for vårt barn. Pappaperm er som å kjøpe en ny bukse på ungdomsskolen. Det er en identitetsmarkør. Å ikke ta ut pappaperm er like håpløst som da jeg som 13-åring insisterte på at Cubus’ billigmerke Bossilini var like bra som Levis’. Sosialt selvmord. Bortsett fra i deler av finansbransjen, skal vi tro Dagens Næringsliv i sommer. Der er det å ikke ta ut pappapermen like stilig som dyre, sveitsiske klokker.

Mange spør altså om pappapermen, og de aller fleste følger opp og lurer på hvorfor jeg skal ta ut permisjon når jeg vitterlig har sagt at jeg ikke er tilhenger av en egen fedrekvote, men mener familiene skal få bestemme selv. Oversatt til deres språk har jeg sagt at pappaperm er for pyser og kvinner, jeg skal på jobb. Det er litt pussig.

Jeg er alt i alt en nokså liberal mann, og selv om mine personlige oppfatninger kan ligge litt på den konservative siden, er det sjelden mer konservativt enn at det kan oppfattes som et mildt eksotisk innslag i den urbane og utdannede middelklassen. Som en spanjol i bunad. Jeg synes likestilling er bra, vil at homofile skal få gifte seg og er bekymret for skadelige kjønnsrollemønstre som gir unge jenter (og gutter) et skjevt syn på hva de kan bli. Jeg tror til og med jeg er feminist, selv om jeg ler av Radioresepsjonen. For mange er det derfor noe som skurrer. Listen over skurr kan gjøres enda lengre:

Jeg synes Segway ser kjempeteit ut, men er for å tillate Segway.

Jeg avskyr pengespill og blir litt irritert på kona når hun spiller Lotto, allikevel er jeg for å tillate pokerturneringer.

Jeg skulle gjerne sett flere jenter som velger guttedominerte yrker og omvendt. Flere menn i barnehagen og flere kvinner på byggeplassene. Allikevel er jeg svært skeptisk til kjønnskvotering.

Jeg likte godt både Rosemarie Køhn og Gunnar Stålsett som biskoper, allikevel mener jeg Kirken burde fått bestemme selv hvorvidt de skulle ha dem.

Og jeg mener pappaperm er både bra og viktig, men synes det skal være lov å dele den med mor for de som ønsker det.

For mange er dette en oppvisning i politisk maktesløshet. For meg handler det om skillet mellom det private og det politiske. Ja, resultatet av de mange små og store valg folk gjør i hverdagen blir til mønstre som er tydelige sett fra oven. Men for den enkelte som velger der og da, føles det neppe som et politisk valg å bli barnehagelærer fremfor ingeniør. «Jo, men», vil man innvende, disse valgene tas jo ikke i et vakuum. Det er en grunn til at folk og familier velger som de gjør. Selvfølgelig! Det frie individ som velger helt uten kontekst, er en illusjon. Men når Leif først har valgt å bli rørlegger i stedet for frisør, føles neppe valget mindre reelt bare fordi det er tradisjonelt.

Politikken er ikke maktesløs, og vi kan gjøre ganske mye. Men politikken bør gjøre mindre enn den i ytterste konsekvens kan. Fordi noen valg skal få være private. For eksempel synes jeg altfor fulle folk er usjarmerende. Men hvorvidt man vil drikke enda flere øl etter midnatt på Fafo-festen må være opp til den enkelte. Helt til baren stenger, da. Det finnes tross alt en grense.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?