Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Shalom, Israel

Publisert den 19.05.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Shalom, Israel

Israel er et av de få landene vi ennå kan være for eller mot.

Da Shimon Peres sist søndag steg opp for å tale til forsamlingen i synagogen i Oslo, gikk det et historiens sus i lokalet. Ikke fordi det var første israelske statsbesøk noensinne, ikke fordi vi i år feirer en grunnlov som også inneholdt vår skammelige jødeparagraf, men på grunn av Peres selv.

Den nitti år gamle presidenten legemliggjør Israels historie. Dets ekstatiske øyeblikk, dype og mørke daler, kriser og håp. Fra Israels opprettelse i 1948, krigen mot og utdrivelsen av palestinerne (al-Nakba – katastrofen – som palestinerne kaller det, ble markert denne uken), kampene mot de arabiske nabolandene, seirene, undertrykkelsen, intifadaene, bombetruslene og fredshåpet som ble tent og så slukket med en kule – Shimon Peres var der.

Han ble hilst som tidligere fredsprisvinner, en som vekker minner om Oslo-prosessen. Men han ble også møtt av demonstrasjoner. I spissen for en av dem sto AUF-leder Eskil Pedersen. Det er en historisk ironi at den unge sosialdemokraten protesterer mot den gamle sosialdemokratiske kjempen som hadde David Ben-Gurion som sin mentor.

Det er paradoksalt, for utenfor den kristne grasroten har vel Israel knapt hatt en bedre venn i Norge enn Arbeiderpartiet. De beundret de jødiske sosialistenes kamp for å bygge en bedre verden midt i ørkenlandskapet. Vennskapet var sterkt.

I dag er det i beste fall lunkent. Den siste varmen ble kanskje brukt nettopp på avtalen i Oslo. Israels arbeiderparti er for lengst blitt en skygge av seg selv. Deres siste høydepunkt var da freden syntes oppnåelig, men da det håpet ble slukket, snudde folket seg mot høyrepartiet og erke­fienden Likud. Shimon Peres var der. Og ble værende.

Også for demonstrantene var det Israel mer enn Peres de demonstrerte mot. Hvorfor skulle de ellers samle seg mot en av de mennene som faktisk har talt fredens sak, og kommet så nær å oppnå den? En fredsdue har Peres aldri vært, men det er en luksus nesten ingen unner seg i et land som Israel.

Hvorfor vekker Israel så sterke følelser? Det er et av få land vi kan være for eller mot, et land man kan legge sine verdier i enten i positiv eller negativ forstand. Det er ikke mange slike land igjen etter Sovjetunionen og apartheidtidens Sør-Afrika. Jeg kommer bare på USA i samme kategori.

Vi kan være kritiske til regimer, som Putins i Russland, men det gir liten mening å være mot Russland. På samme måte gir det liten mening å være for Japan, Brasil eller Kamerun annet enn i fotball-VM. Israel kan man være for. Fordi Gud mener det, fordi de er som oss, fordi de har et demokrati eller fordi de er en spydspiss for vesten i Midtøsten.

Eller mot. Fordi landet er et brohode for imperialisme, fordi det er jødisk, fordi det er en undertrykker eller fordi det er en spydspiss for vesten i Midtøsten. Mot, slik man er mot en ide eller et parti. Det kan være gode eller dårlige grunner, det er ikke poenget her.

Jeg har lenge irritert meg over dette, en snusfornuftig irritasjon over av vi ikke kan diskutere nøkternt uten de sterke følelsene. Men da jeg så den nittiårige kroppen til Peres gå sakte opp mot talerstolen i Oslos synagoge, og tenkte på hans historie, jødenes historie og Israels historie, da forsto jeg at det kanskje aldri blir mulig.

Slik vi aldri vil kunne snakke om Jerusalem bare som en by. Det er israelernes velsignelse og tragedie, og den syntes jeg å se også i Shimon Peres.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?