Abonner via RSS eller E-post

Straff som straff

Publisert den 03.04.2014 i Blogg

AUF-leder Eskil Pedersen sier noe interessant i dagens Aftenposten (ikke på nett foreløpig). Han snakker om drapsmannen fra 22. juli og straffen han soner, og så blir han spurt om hvorvidt morderen bør rehabiliteres og vende tilbake til samfunnet. Straff må også være straff, sier Pedersen. Altså, straffen må bygge på noe mer enn bare rehabilitering og samfunnets behov for beskyttelse.

Dette prinsippet, som av og til kalles retribusjonsprinsippet, ble godt beskrevet i en artikkel i Minerva mange år før 22. juli.

Straff som straff står i kontrast til ideologien som har preget norsk straffepolitikk.

«De aller forferdeligste handlinger er de minst egnede til å bli møtt med straff. Forholdet mellom det redselsfulle som er skjedd, og svaret i form av straff av gjerningspersonene, kan aldri bli riktig. Og det blir galere og galere jo verre handlingene har vært», skrev Nils Christie i Aftenposten 13.02.07

Jurist Morten Kinander tar opp problemstillingen i artikkelen «Vi har glemt hvorfor vi straffer» og siterer der Johs Andenæs: «I nordisk strafferettsvitenskap spiller gjengjeldelsesteorier ingen praktisk rolle.»

Vi ser dette i Forskrift om gjennomføring av særreaksjonen forvaring § 2, hvor det står: «Gjennomføring av forvaring skal ivareta samfunnets behov for sikkerhet mot ny alvorlig kriminalitet fra den forvaringsdømtes side. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal den forvaringsdømte gis mulighet for å endre sin adferd og tilpasse seg et liv i frihet.»

Enda tydeligere ble det formulert da Justisdepartementet i 2004 presenterte endringer i straffeloven for Stortinget (min utheving):

«[…] hensynet til rettferdighet og humanitet taler mot å påføre mennesker et onde uten at det har noen nytteverdi for samfunnet. Departementet legger til grunn at straffens formål etter dette må være å styre atferd i fremtiden, og herigjennom å bidra til et samfunn og en sameksistens som en ut fra gjeldende verdiprioriteringer anser som ønskelig.»

Prinsipielt er det vanskelig å argumentere seg bort fra at en slik grunninnstilling også må innebære at dersom gjerningsmannen har endret sin adferd og gjentagelsesfaren er borte, er det heller ingen grunn til å holde vedkommende bak lås og slå, uansett hvor uhyrlige handlingene har vært.

Det motsatte perspektivet – gjengjeldelsesteori eller retributivisme – har vært regnet som gammeldags, uvitenskapelig, populistisk og lettvint. Men det er ikke enklere å ta som utgangspunkt at en straff også er en måte å plassere moralsk ansvar på, at en gal handling får konsekvenser som bare kan begrunnes med handlingens krenkelse av andre mennesker, ikke av hensyn til eksterne faktorer. Som Kinander skriver, handler det om å ta en person «på alvor ved å si at han fortjener sin straff».

I rettssaken mot Anders Behring Breivik 22. juli møtte kanskje prevensjonsteorien sin yttergrense. I dommen berørte Wenche Elizabeth Arntzen nettopp kjernepunktet ansvar. (min utheving):

«I forarbeidene til den nye straffeloven av 2005 står det riktig nok at gjengjeldelse ikke kan være straffens formål […] Retten mener likevel at de subjektive vilkårene for straff, som knytter ansvar til skyld og skyldevne, viser at strafferetten ikke utelukkende bygger på nyttehensyn som prevensjon og renovasjon. Lovgivers utgangspunkt om at ‘alle skal kunne stilles til ansvar for sine handlinger’ […] synes å bygge på en bredere tilnærming til straffens formål.»

Et slikt resonnement betyr selvfølgelig ikke i seg selv at det bør være anledning til å idømme livstidsstraff, men det åpner for en annen og bredere debatt enn vi har hatt til nå. For hittil har norsk strafferett hatt allmennprevensjonen som sitt sentrale utgangspunkt. Og som Arntzen så klart viser: Den holder ikke for de verste forbrytelsene.

(denne bloggen er basert på en kommentar jeg skrev i Morgenbladet om temaet)

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

Hans Christian Hoff

15.04.14

Straffen er samfunnets reaksjon, og tar primært sikte på å ivareta samfunnets formål, og blandt disse er noe av det viktigste å sørge for at folk ikke tar retten i sine egne hender. Formålet med samfunnets straff er primært å hindre gjentakelser. Det har så vært antatt at dette vil bli oppnådd ved at lovbryteren «rehabiliteres», slik at han ikke begår nye(liknende)lovbrudd. Dette er lite forenlig med at man også skal hensynta de fornærmede,og strafferetten har derfor hittil sett bort fra de fornærmede/etterlattes behov for gjengjeldelse/hevn. Voldsoffererstatningen og oppreisningsinstituttet har imidlertid i den senere tid kommet i fokus nettopp på grunn av behovet for å tilgodese disse behov.

Det er forøvrig neppe riktig at vår strafferett er fullstendig frigjort fra hevntanken, den siterte Johs. Andenæs har således påpekt at straffen er å påføre lovbryteren et onde «slik at det oppfattes som et onde». Men det er jo derfra et stort skritt til å innføre blodhevnsprinsippet.

Har du en mening?