Abonner via RSS eller E-post

Klassekampen: Orwells England

Publisert den 28.04.2014 i Artikler, Blogg

Lørdag hadde jeg en lengre kronikk om George Orwell i Klassekampen. Den er dessverre ikke på nett. Dette er den litt lengre og uredigerte versjonen.

Orwells England

Det er ikke det at George Orwell ikke var sosialist. Han var bare så mye, mye mer.        

Av Torbjørn Røe Isaksen

”Endelig tror jeg på sosialismen, noe jeg aldri gjorde før”, skrev i George Orwell under den spanske borgerkrigen i juni 1937. Orwell tilhørte venstresiden, men hans bøker og essays appellerer langt bredere fordi hans ideologiske tilfang er langt bredere. Her finnes dype innsikter som, av mangel på bedre uttrykk, må kunne kalles både liberale og konservative.

Eric Blair døde i 1950. Under pseudonymet George Orwell produserte han et forfatterskap som med jevne mellomrom fremheves som et av de fremste innen det engelske språkområdet. Det er forståelig at Mimir Kristjansson i Bokmagasinet 12. april vil fremheve at Orwell den antitotalitære faktisk var sosialist. Problemet er at han ender med en mer blodfattig og blekere forfatter enn virkelighetens Orwell. Kristjanssons artikkel blir paradoksalt nok en hyllest som gjør objektet mindre interessant enn han egentlig var. Det er som å hevde at det som gjør avdøde Christopher Hitchens leseverdig er at han forble på venstresiden.

Anti-totalitær

Kristjansson deltar i en kamp som mange andre har tatt del i. Det er absurd – i det minste pussig all den tid mannen har vært død i over femti år — å hevde at Orwell i dag ville støttet de neokonservative eller bekjent seg til liberalismen. Like galt blir det å se bort fra Orwells politiske holdninger. Han var på venstresiden, inntil det siste. Særlig i den økonomiske politikken var han på 30-tallet radikal, og han var overbevist om at fascismen bare kunne bekjempes gjennom sosialisme. Men Orwell var så mye, mye mer, og nettopp i dette er det hans brede appell ligger. Venstresiden bør så absolutt lese ham, Gud vet at Orwell er langt mer innsiktsfull enn mange andre på den kanten. Men ”ta ham tilbake”? Nei, ikke søren. Orwell tilhører oss alle.

Leseren får tilgi at denne artikkelen ikke viser frem George Orwell i hele sin imponerende velde. Jeg har konsentrert meg om å balansere inntrykket, og å peke på noen temaer i Orwells forfatterskap som Kristjansson har sett bort ifra eller oversett.

Mange har gjort et stort poeng av at Orwell før han dro til Spania, kalte seg en ”tory anarchist”, en motsigelse all den tid toryisme står for tradisjon, kirke, og nedarvede normer, mens anarkisme snarere står for det motsatte. Orwell ble radikalisert av borgerkrigen i Spania som samtidig bekreftet hans skepsis til sovjetkommunismen. Kristjansson bruker dette som utgangspunkt for å male Orwell som en anti-totalitær tenker som mener problemet ikke er ”revolusjonens ideer, men at de blir revidert (…)” slik at selv den grunnleggende likheten mellom dyrene på Animal Farm til blir forlatt. At Orwell gjennom hele livet stod på en grunnmur av frihet og likhet, er riktig, men å redusere ham til en slags revolusjonær puritaner som først og fremst anklaget Stalin for å ”svikte saka” er lite overbevisende. Da har man også gått glipp av noe av hovedpoenget i boken: Problemet er ikke at Snøball (Troskij) taper maktkampen mot Napoleon (Stalin), men at revolusjonens dynamikk leder til at de mest hensynsløse får makten.

Flere Orwell

Det er én Eric Blair, men finnes det én George Orwell? Som forfatter er han mest kjent for romanene 1984 og nevnte Animal Farm, men det er i essayene og bokanmeldelsene at Orwell virkelig kommer til sin rett. Og det er her vi finner kjernen i hans tankegang, og essensen i hans utvikling. Orwell tenker nemlig – også over egne standpunkter. Han er revet av tvil og tvisyn, han finner storhet i det han er kritisk til og nedrighet hos dem han egentlig burde føle seg knyttet til. Noen ganger virker han å mislike dem som kritiserer det han selv er kritisk til, men på galt grunnlag, mer enn det kritikkverdige selv. Han er ofte ambivalent, men uten å miste sin brodd.

Samtidig, på tross av alt dette, går det noen røde tråder gjennom hans forfatterskap:

Orwell er engelsk. Veldig engelsk.  Han kaller sitt hjemland ”det mest klassepregede landet under solen (…) et land av snobberi og privilegier som styres av de gamle og tåpelige” (s. 303). Men så, i neste setning, antitesen: ”Men i hver beregning av det [landet] må man ta høyde for dets følelsesmessige enhet, tendensen i nær alle innbyggere til å føle seg like og handle sammen i øyeblikk med dyp krise”. Den som lurer på hvordan et lands kultur og nasjonale karakteristikker kan beskrives, kan lese Orwells beskrivelse av England i essayet ”The Lion and the Unicorn: Socialism and the English Genius” hvor han kommer nærmere å beskrive dette enn all verdens sosiologer og statistikere til sammen kunne klart.

Det er liten tvil om at Den annen verdenskrig forandret Orwell. Etter den spanske borgerkrigen hadde han blitt aktiv i et lite, radikalt arbeiderparti og slåss for fredssaken under parolen at kapitalisme og imperialisme ikke var annerledes enn borgerskapets fascisme på kontinentet. Så melder han seg ut av partiet, og starter noe som ikke kan kalles annet enn en kampanje mot den radikale venstreintelligentsiaen og pasifismen. Slik minner han kanskje om andre revolusjonære, som vår egen Nordahl Grieg, som under krigen oppdaget at jo, proletariatet hadde et fedreland. I ”My Country, Right og Left” forteller han hvordan han har en drøm dagen før Sovjetunionen og Tyskland undertegner en ikke-angrepspakt, og gjennom drømmen forstår han at han er ” a patriot at heart”. Krigen vekket patriotismen hos mange, men hos Orwell er det ikke en plutselig omvendelse. Det er fundament som ligger der hele tiden. Selv i sin bitende nekrolog over poeten og forfatteren Rudyard Kipling, som han kaller både vulgær og anklager (med rette!) for å ukritisk hylle den engelske imperialismen, avslutter han med et visst vemod med et ønske om å komme med en slags hyllest til ”historiefortelleren som var så viktig for meg i min barndom”.

Hva er det Orwell finner i den engelske patriotismen? Hva er det de venstreintellektuelle radikalerne ikke har forstått, ikke vil forstå? Det illustreres godt av tre artikler. Foruten den nevnte ”My Country, Right or Left”, en bokanmeldelse av Malcolm Muggeridges (for øvrig en venstreintellektuell som senere ble en ivrig anti-kommunist og konverterte til kristendommen) The Thirties, og en bitende artikkel om H.G. Wells, ”Wells, Hitler and the World state”.  I førstnevnte skriver Orwell om hvordan han fortsatt føler det som en form for blasfemi å ikke reise seg under God save the King: ”That is childish, of course, but I would sooner have had that kind of upbringing than be like the left-wing intellectuals who are so “englightened” that they cannot understand the most ordinary emotions.” Han sammenligner den kommunistiske kampgløden med nettopp patriotismen. I sin kritikk av Wells er han enda mer bitende: ”What has kept England on its feet during the past year?” Svaret er primært ”the atavistic emotion of patriotism”, som ”the last twenty years the main object of English left-wing intellectuals has been to break this feeling down, and if they had succeeded, we might be watching the SS men patrolling the London streets at this moment.” Som han skriver i ”My Country”: «It is all very well to be «advanced» and «enlightened», to snigger at Colonel Blimp and proclaim your emancipation from all traditional loyalties, but a time comes when the sand of the desert is sodden red and what have I done for thee, England, my England? As I was brought up in this tradition myself I can recognize it under strange disguises, and also sympathize with it, for even at its stupidest and most sentimental it is a comelier thing than the shallow self-righteousness of the leftwing intelligentsia.»

Selv om dette sitatet også har en viss ambivalens, bruken av begrepet ”what have I done for thee, England, my England” avslører noe av tvisynet som når han ikke reiser seg under kongesangen. Like fullt er budskapet utvetydig. Det kan kanskje sammenlignes med den indiske kommentatoren Khuswant Singh som stadig beskrev hjemlandet som et møkkaland (a dung heep), men understreket at ”det er mitt møkkaland”.

Ingenting av dette gjør Orwell til en konservativ, selv om jeg vil argumentere for at det er en konservativ innsikt. Han blir ikke mindre sosialistisk, men mer noe annet. Det han reagerer på med de venstreintellektuelle, igjen og igjen, er ikke deres likhetsidealer, men deres blodfattige menneskesyn, deres flukt fra virkeligheten og inn i teoriens verden. De venstreintellektuelles kliniske, rasjonalistiske, velplanlagte, organiserte, teknokratiske og naive menneskesyn hvor det bare er plass til fornuft og veloverveide antagelser, og hvor frykt, ære, troskap og patriotisme er borte. Ikke bare følelser de ikke kan forstå, men som de forakter og aktivt motarbeider. Det er ikke, som i Kristjanssons essay, en parentes eller vag antydning når hesten Molly ikke får bære sløyfe eller andre menneskelige pyntegjenstander. Det er etter min mening Orwells pièce de résistance. Jeg forstår at ikke alle er enige, men å ignorere denne delen av Orwell gjør ham til en pappfigur. Bare slik kan man forstå hvorfor Orwell hevder at den unge kommunisten som døde i Spania var ”public school to the core” (privatskole helt inn i kjernen).

Heller ikke dette er en kritikk av sosialismen som sådan, like lite som kritikken av det totalitære er det. Men det er en kritikk av en type sosialisme og en type menneskesyn. Med et forslitt uttrykk fra vår egen tid, kan vi kanskje si at Orwell kritiserte den overdrevne politiske korrektheten.

Dagens venstreside bør lese George Orwell, slik også høyresiden, upolitiske, apolitiske, kristne og hedninger bør gjøre det. Fordi Orwell peker på noen sentrale svakheter ved den radikale sosialismen, ikke bare i dens totalitære utgave, men også i dens menneskevennlige, milde utgave. Allikevel er dette bare en liten del av gleden ved å lese ham. Språket, spissformuleringene, undringene og de spisse konklusjonene, ambivalensen og aktivismen, og – ikke minst – den type innsikten i hva som driver mennesket, i de følelser og krefter som alltid hviler under overflaten.

Orwell stod nok til venstre, men han tilhører ingen. Som de fleste store tenkere, vrir han seg unna akkurat når du tror du har ham.

Alle sitater er hentet fra George Orwells samlede essays fra Everyman’s Library Classics & Contemporary Classics.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?