Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Skikkelig gammel

Publisert den 24.03.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen kan leses her.

Skikkelig gammel
Alt med måte. Også opprør.

Den yngre generasjonen er mer konservativ enn sine foreldre, hevder forfatter og feminist Marta Breen i boken Født feminist.

Jeg har lenge ment det samme. Breen beskriver en foreldregenerasjon som ignorerte tidsklemma, arrangerte politiske møter, deltok, kjempet og skilte seg. Dagens yngre generasjon er mer konservative, romantiske og positive til kjernefamilien.

Selv om den store vekkelsen hjemsøkte vårt land på 1970-tallet, lot det store flertallet seg aldri frelse. Folk flest er nesten alltid mer konservative enn radikalerne. De fleste røyket aldri hasj i Slottsparken, eller hyllet Mao, gikk i tog mot atomvåpen eller (for den saks skyld) så Sex Pistols spille på Pingvin Club i Oslo.

De gikk på jobben, laget middag, giftet seg – og skilte seg av og til – passet barna og bakte en kake i ny og ne. Folk flest var aldri på Woodstock eller Kalvøya. Men det er ofte mindretallet som definerer en generasjon, de som fanger den såkalte tidsånden: Den tapte generasjon i mellomkrigstiden, beatkulturen, sekstiåtterne, punkerne, jappene eller nevermind …

Tidsånden. Begrepet er inspirert av Hegel, men brukes av og til synonymt med trender og fads, som engelskmennene sier. Da mister man lett det store bildet.

Ja, det er brudd, men det er også kontinuitet. Slekt følger slekters gang. De store institusjonene forblir, de endres – i noen tilfeller blir de forsøkt ramponert – men de er sterkere enn de mest pessimistiske kulturkritikerne tror. Og mer robuste enn de fleste kulturradikale tror.

Hvis generasjonen på 30 pluss er mer konservativ enn sine foreldre, og ungdomsgenerasjonen er streitere enn på lenge (alkoholkonsumet går ned, de vil ha gode karakterer og gode jobber) kan man selvfølgelig akke seg over ytterpunktene: De som bare vil bake cupcakes, pleie kroppen og la seg forsørge av andre. De er som ml-erne: ytterpunkter.

Alt i alt er det godt nytt at yngre er mer konservative: at de ikke skiller seg over en lav sko, men forsøker å etablere solide familieliv, at de er opptatt av å få en jobb, ikke bare av å realisere seg selv, at de ikke snur ryggen til enhver tradisjon og institusjon av refleks. At de er mindre mottagelige for utopiske drømmerier. At de er mer jordnære, rett og slett. Det er ikke en trussel mot de gode tingene som er oppnådd, men en korreksjon av ikonoklastiske, kramperadikale, gjør-som-du-vil-uten-konsekvenser-verdier.

Velkommen hjem, sier jeg.

Min eneste bekymring kunne vært at en streitere generasjon vil være mindre kreativ, mindre kunstnerisk utfordrende. For samfunnet trenger sine opprørere, sin rock‘n‘roll.

Men slik det aristokratiske England hadde sin Lord Byron, 1950-tallet sine beatpoeter, 1960-tallet sin rock og 1990-tallet sin hip hop, slik vil rebellene fortsette å komme, men i passende doser.

Slik bør det også være. Alt med måte. Også opprør. Tross alt er det ikke «better to burn out than to fade away» for de fleste av oss, vi vil ikke «fuck the police», men ha dem til å etterforske innbruddet på hytta, og når «staten&kapitalet (…) sitter i samma båt» kaller vi det Den norske modellen.

«I hope I die before I get old» ble liksom kampropet for min foreldregenerasjons tidsånd. Jeg håper jeg blir skikkelig gammel.

 

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?