Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: De store kjedelige

Publisert den 07.02.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen kan du finne her.

De store kjedelige
Også de grå politikerne er verd å minnes.

Da Marit Arnstad denne uken varslet at hun ikke var aktuell som leder av Senterpartiet, gikk det et gisp av vantro gjennom det norske pressekorpset. Arnstad sa ikke at hun ville la være å ta den harde kampen om ledervervet, at hun ville unngå strid i partiet – nei, hun bare avslo en posisjon hun ville få servert på et sølvfat. Med sitt nei brøt Arnstad med en av de etablerte sannhetene om hva politikk og politikere skal være. For en journaliststand hvis lokale representanter har for vane å spørre enhver 16-åring som blir tillitsvalgt i det lokale ungdomspartiet om de vil bli statsminister, trosset det alle politiske tyngdelover: Politikk handler jo om makt, og drivkraften er å oppnå mer makt! Til nød kan man under tvil akseptere at makten også kan brukes til idealistiske formål.

Misforstå meg rett, politikk handler også om makt. Maktspill og kamp om posisjoner er en del av politikkens vesen, har alltid vært det og vil alltid være det. Men hvis man reduserer politikken til en higen etter personlig makt, blir det en tynn analytisk suppe – men god underholdning, som vi kan slå fast allerede før Netflix-serien House of Cards starter sin sesong nummer to.

Pressen vil ha spennende politikk med maktkamp, intriger og store begivenheter. Ja, det vil egentlig alle som er politisk interessert. Vi plukker sjelden opp bøker om de rolige periodene i historien. Det er de store karakterene i politikken vi fascineres av, de som er større enn oss vanlige dødelige, de som setter spor og står i striden. For både venner og fiender er Margaret Thatcher fascinerende med sitt ettermæle som gjenstridig, målbevisst og kompromissløs. Om hun raserte eller reddet Storbritannia strides det om, men ikke om hennes ruvende tilstedeværelse i etterkrigshistorien. På samme måte tar Franklin D. Roosevelt sin selvsagte plass i historien, som grunnleggeren av New Deal – velferdsprogrammene som la grunnlaget for den moderne velferdsstaten i USA – og en av den frie verdens ledere under annen verdenskrig. Charles de Gaulle hadde under den samme krigen et større selvbilde enn Frankrikes styrke skulle tilsi, men nettopp hans egenvilje bidro til at Frankrike fikk en større plass etter krigen enn hva det fallerte imperiet kanskje hadde fortjent. Formann Mao var nytelsessyk og hadde enorm appetitt på mat og kvinner. Han ruver i historien. Listen kunne blitt mye lengre, men på ett punkt må den faktisk stoppe.

 Hva så med alle de andre? De fleste politikere setter ikke veldig tydelige spor. De følger i skyggen av sine store forgjengere, er hverken spesielt karismatiske eller oppsiktsvekkende, de styrer, men så trygt og rolig at ingen senere bygger statuer for å minnes dem.

Jeg tenker ikke på fiaskoene, selvfølgelig. Som den amerikanske presidenten Ulysses S. Grant, tidligere general under borgerkrigen, som drakk som en svamp da han satt i Det hvite hus. Eller vår egen statsminister Jens Hundseid som både skapte utenrikspolitisk uro og selv endte opp på gal side under krigen. Jeg tenker på de solide, dem vi ikke husker. Og i ettertid – hvis man ikke er blant de aller største – er det ikke egentlig bedre ikke å bli husket fordi livet i landet gikk videre, fremgangen fortsatte, men uten de store rykk og brå endringer? En Oscar Torp, en Ludwig Erhard, en Lord Salisbury eller Harold MacMillan blir kanskje husket av historikere og samfunnsinteresserte, men ingen av dem ruver. For menneskene som levde da, var det kanskje viktigere at livets faste gang kunne fortsette uten de store forstyrrelser enn at landets leder fikk sin plass i historien.

 Det ble sagt om den engelske politikeren Sir Robert Peel at han aldri var forut for sin tid, men alltid midt i den. Det er usikkert om det var ment som en fornærmelse eller et kompliment. Jeg synes det er en ganske god attest å få. Jens Stoltenberg skuffet pressekorpset da han før valget uttalte at ambisjonen hans var å være en «kjedelig politiker». Det lovet selvfølgelig dårlig for norsk politikk som tilskuersport. Men det er verdt å huske på: at fascinerende som de ruvende skikkelsene er, så betyr en svært spennende politikk ofte at det er krisetid i landet. Og det er vel strengt tatt bedre å lese om enn å oppleve.

 

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

26.08.15

Hvis bloggen er reettt imod Frithjof, se5 er den ogse5 reettt imod mig. Det har jeg sve6rt ved at forste5, for jeg tror ikke, at min ke6rlighed til gamle overleverede kulturelle ve6rdier er mindre end jeres. Derimod tror jeg, at der er noget, som I ikke helt har fattet: Staten er ikke den konservatives ven. Den er et apparat til brug for folk, som vil e6ndre et samfunds kultur radikalt. Gode konservative ve6rdier som ansvarlighed, flid, initiativrigdom, ke6rlighed til familie og lokalsamfund, selvbeherskelse og ydmyghed lever og plejes i det civile samfund, de fremmes ikke af politiske beslutninger – tve6rtimod!Hvad var det nu, jeres kulturminister gjorde til en del af den kulturelle kanon … Ne5ja, tyveri af varer i Magasin forkle6dt som kulturel happening. Tak for lort, ke6re konservative!

Har du en mening?