Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Spontan orden

Publisert den 31.01.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Denne spalten stod på trykk for noen uker siden.

Spontan orden

Store reformer er både nødvendige og mulige, men de er også vanskelige.

Den østerriksk-engelske økonomen og filosofen Friedrich A. Hayek, som vant Nobelprisen i økonomi 1974, er kanskje mest kjent for sitt arbeid med spontan orden. Mange av fenomenene vi observerer rundt oss er et resultat av menneskelig handling, men ikke av menneskelig design, mente Hayek, og eksemplifiserte med en sti gjennom skogen som mange har fulgt, men ingen har planlagt.

Også i makroperspektiv måtte et fritt samfunn ses som en spontan orden, mente han. Gjennom millioner av menneskers frie valg ble det skapt mønstre og orden også uten at en sentral planlegger satt med den hele og fulle oversikt. Markedet var, eller er, et av de fremste eksemplene på dette, og gjennom prismekanismen blir det formidlet uendelige mengder informasjon om prosesser som knapt noen har full oversikt over. Denne informasjonen dukker opp gjennom endrede priser på bananer, blyanter eller biler.

Hayek var en

klassisk liberalist med konservative affiniteter, mens hans motstandere – styringsideologene, planleggerne, de sosiale ingeniørene – befant seg på venstresiden.

Disse skillene er ikke like åpenbare i den norske debatten. I Norge har mange av de store markedsreformene i offentlig sektor blitt planlagt og gjennomført av sosialdemokrater, mens vi i årets første uke kunne høre et rop om sterkere politisk styring av universiteter og høyskoler fra næringslivet. Sistnevnte part ytret både et ønske om å styre strukturen sterkere, og et ønske om å oppmuntre/styre (litt avhengig av hvordan man leste forslagene) studentenes valg slik at de i større grad valgte såkalte samfunnsnyttige fag.

Jeg har stor sympati for både mange av de New Public Management-inspirerte reformene i offentlig sektor og mange av kravene fra næringslivet. Noe kan likevel lett bli borte om man blir for ivrig på avtrekkeren. Det er ingenting som er enklere for en politiker enn å tegne nye organisasjonskart, flytte noen mennesker, legge ned noen avdelinger – og så lene seg tilbake for å satse på dynamiske synergieffekter og andre herligheter.

Likevel ser vi ofte at virkeligheten ikke blir slik planene tilsa. Terrenget er, eller var, ikke slik karttegneren ville ha det.

Den sosiale

boligbyggingen i mange vestlige land etter krigen var drevet av verdens beste intensjoner. Man glemte bare menneskene da man jevnet gamle nabolag med jorden og tilbød nye, moderne bomaskiner. Nav-reformen var elegant. På papiret. Praksis viste seg mer krevende. Sammenslåing av hovedstadens museer var sikkert godt tenkt, men noe ble borte på veien.

Hayeks politiske ideal var spontan orden, men i et land som Norge er det verken ønskelig eller mulig på mange områder. For å si det enkelt: Det er vanskelig å kombinere markedets spontane orden med en raus statskasse. Like fullt gir Hayeks ideer noen advarsler til de mest styringsoptimistiske blant oss. Én ting er å ha en ambisjon om å styre utviklingen, noe langt vanskeligere er å få utviklingen til å følge den ambisjonen.

Men en annen av Hayeks ideer er enda mer relevant. Han skriver om lokal kunnskap, noe av det samme som Michael Polanyis begrep tacit knowledge («taus kunnskap») rommer. Mye av kunnskapen vår er ikke mulig å formulere med ord, og manifesterer seg som normer, tradisjoner, vaner og praksiser. Kort sagt: kultur.

Det heter at «kultur spiser struktur til frokost», og noe av problemet med mange reformforsøk er nettopp at man ser seg blind på strukturer. Selvfølgelig påvirkes også kultur av struktur, men det er ikke gitt at en endring i strukturen fører til den ønskede endringen av kulturen. Det forklarer hvorfor det kanskje var litt vanskeligere i praksis enn i teorien å slå sammen tre forskjellige etater til det store Nav. Og det sier litt om hvor vanskelig det er å få det ønskede resultatet av reformer i både kommunesektoren og høyere utdanning.

Jeg skulle ønske jeg hadde et sverd til å hugge over den gordiske knuten, men virkeligheten er komplisert og vanskelig, ja, rent ut gjenstridig noen ganger. Dét er det lov å frustreres over, men man ignorerer virkeligheten på egen risiko.

Poenget mitt er ikke at reform er umulig. Ei heller er poenget mitt at reform er uviktig. Snarere tvert imot. Reform er mulig og nødvendig. Det er bare vanskelig også. Og det blir enda vanskeligere dersom man tror at alt kan detaljstyres fra toppen.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?