Abonner via RSS eller E-post

Aftenposten: Tillit uten tillitspolitikk

Publisert den 10.12.2013 i Blogg

Tillit uten tillitspolitikk. Venstresidens hang til detaljstyring og regulering står for en mistillitspolitikk.

Det er riktig at mennesker i de nordiske landene har høy tillit – både til myndighetene og til hverandre. Skulle ikke det tilsi at vi fra politikernes side kunne føre nettopp tillitspolitikk?

Det var Høyres leder, Sjur Lindebrække, som lanserte begrepet tillitspolitikk. Lindebrække var opptatt av at Høyre skulle være et raust, sosial bevisst og liberalt parti. Men tillitspolitikk var ikke – som hos Bård Vegard Solhjell og venstresiden – primært en oppskrift på hva politikken skulle gjøre for å bygge tillit (selv om det også er svært viktig, for eksempel å styrke frivilligheten), men en holdning om at politikerne, politikken og staten burde vise innbyggerne tillit.

Nettopp fordi Norge er et land med høy tillit, burde politikken bygge på at mennesker får frihet til å ta ansvar for seg selv, sin familie, sine naboer og sitt nærmiljø.

Venstresidens hang til detaljstyring og regulering står for den motsatte politikken, en mistillitspolitikk hvor samfunnet må styres ovenfra gjennom dekreter fra staten.

Hva innebærer en slik tillitspolitikk i praksis? Her er tre prinsipper:

– Staten og politikerne bør ikke blande seg inn i oppgaver som andre kan løse like godt. Dersom lokalsamfunnet kan skjøtte en oppgave, bør de få tillit til å gjøre det. Å fjerne reguleringer og unødig byråkrati er å bygge opp under tillitspolitikk.

– Politikken bør bygge opp under frivilligheten og det sivile samfunn, ikke gjøre det til et underbruk av staten. Det sivile samfunn – organisasjoner, familier, lag og religiøse institusjoner – er verken marked eller stat. Å styrke det sivile samfunn innebærer at politikken må gi gode rammer for drift, men samtidig stole på at organisasjoner og institusjoner kan styre seg best selv.

– Statsmakten må være sterk, men begrenset. Staten har mange og viktige oppgaver, ikke bare politi og forsvar, men helsevesen, hjelp til de som ikke klarer seg selv og en skole som tar var på alle, uavhengig av bakgrunn. Samtidig innebærer tillitspolitikk som utgangspunkt at folk flest er ansvarlige og oppegående borgere, og at staten dermed ikke behøver å blande seg borti eller lage politikk av alt.

Forskjellen på høyresiden og venstresiden er ikke synet på hva tillit mellom mennesker er, men synet på hvordan politikken bør forholde seg til den tilliten som faktisk eksisterer.

For venstresiden innebærer tillit et mandat til økt politisk styring, mens for høyresiden innebærer et samfunn med høy tillit nettopp at politikken bør ha som utgangspunkt at samfunnet bygges nedenfra.

Den sosiale tilliten er robust i Norge, men tillitspolitikken har skrinnere kår.

Dette innlegget har også stått på trykk i Aftenposten.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

Per

12.12.13

Hei Torbjørn

Nå når du er blitt kunnskapsminister så foreslår jeg at du leser kapittel 10 «Høyere utdannelse som uttrykk for pengekulturen» i Veblens «Den uproduktive klasse» på nytt. Der finner du mange nyttige innspill og en mulig forklaring på PISA resultatet (se spesielt side 272).

Lykke til i den nye jobben!

Hilsen Per

Har du en mening?