Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Et budskap fra helvete

Publisert den 02.10.2013 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Et budskap fra helvete

De idealistiske haukene er blitt styrket på Obamas utenrikslag. Likevel fortsetter blodbadet i Syria, og Russland legger premissene for debatten.

Franskmennene trodde Maginot-linjen – kjeden av festningsverk og våpen langs grensen til Tyskland – skulle forhindre en ny storkrig. Men tyskerne invaderte gjennom Belgia og tok landet på seks uker i 1940. Maginotlinjen ble i stedet en illustrasjon på det gamle ordtaket om at generaler alltid forbereder seg på å utkjempe forrige krig. Slik er det kanskje også med opptakten til en krig eller militæraksjon.

Samantha Power, nyutnevnt amerikansk FN-ambassadør, skrev som akademiker boken A Problem from Hell (2003), en gjennomgang av USA og verdenssamfunnets reaksjoner på folkemord i det 20. århundret. Fra det omdiskuterte folkemordet på armenerne i Tyrkia i 1915 via de alliertes unnvikende holdninger til jødeutryddelsen under annen verdenskrig til folkemordet i Rwanda i 1994, i alle tilfellene, mente Power, nektet verdenssamfunnet å ta realitetene innover seg, og byråkratisk sendrektighet snarere enn handlekraft, dominererte.

I USA snakket man i mange år om Vietnam-syndromet. Krigen hadde gjort det amerikanske folket så skeptisk til utenlandske militæraksjoner at den politiske omkostningen for disse ble dramatisk forhøyet. Et slags taktskifte begynte med Ronald Reagan på 1980-tallet og fortsatte i den humanitære intervensjonens tiår, 1990-tallet. Mellom en halv og én million mennesker ble drept i Rwanda, og militæraksjonene på Balkan i årene etter kom til kun etter flere fiaskoer og langvarige dragkamper. Like fullt kan det argumenteres for at slutten på den kalde krigen skapte et tiår hvor humanitære intervensjoner for alvor ble legitimert, om de enn ikke alltid var helt legale ut fra en streng fortolkning av folkeretten.

Slik generalene i Frankrike forberedte seg på første verdenskrig en gang til ved å bygge Maginotlinjen, ble amerikansk og europeisk politikk formet av folkemordene i Rwanda og på Balkan. Samantha Power blir ofte kalt en idealistisk hauk, altså en som er villig til å bruke militære virkemidler for å oppnå idealistiske målsettinger (i motsetning til for eksempel en realistisk hauk som først og fremst vil fremme landets interesser).

De idealistiske haukene hadde sin storhetstid etter 1945 og på 1990-tallet. Men i 2003, samme år som Power ga ut sin folkemord-bok, tok president George W. Bush amerikanerne inn i Irak. Han var støttet av et massivt nettverk av neokonservative, intellektuelle som faktisk hadde svært mye til felles med de idealistiske haukene. Like fullt var angrepet på Irak ingen humanitær intervensjon, men krigen ble ikledt humanitære gevanter, den ble dresset opp som en kampanje mot undertrykkelse og for demokrati – og mange av de involverte trodde også at irakerne ville hilse de amerikanske soldatene med blomster. Det gikk som kjent annerledes.

Samantha Power og nasjonal sikkerhetsrådgiver Susan Rice representerer en styrking av de kreftene i president Barack Obamas utenrikslag som er villige til å ta i bruk makt for å beskytte den internasjonale rettsordenen og forhindre humanitære kriser. Utenriksminister John Kerry skapte sin politiske karriere på kraftig motstand mot Vietnamkrigen, som han selv hadde tjenestegjort i, men er heller ikke isolasjonist.

Generalene er formet av minnene fra forrige krig, og det samme gjelder for både politikere og velgere. Slik Rwanda illustrerte hva mangelen på humanitær intervensjon kan føre til, gjorde Irak at tanken om utenlandske «eventyr» igjen ble stilt i miskreditt. Obamas kandidatur som president var delvis bygget på en motstand mot nettopp Irak-krigen, og skepsisen til amerikansk militærengasjement i utlandet er ti år etter Irak-krigen fortsatt sterk – den ligger som en tung klut over Washington D.C. Mens titusener dør i Syria, diskuteres og skrives det i FN, hvor Russland og Kina har vetorett og dermed ifølge vår egen utenriksminister Espen Barth Eide kan avgjøre suverent hvorvidt enhver militær aksjon er legal eller ei.

De regionale konsekvensene av konflikten i Syria, som mange har kalt en borgerkrig mellom sunnier og sjiaer, kan bli enorme. Likene tårner seg opp. Kan hende blir Syria et nytt vendepunkt, som Rwanda blir det i Samantha Powers bok: en hendelse så grusom at verdenssamfunnet ser at det å ikke intervenere også har enorme konsekvenser. Men denne gangen er det datidens kritikere som selv sitter med styringen. Akademikeren Power er blitt politiker, slik akademikeren Espen Barth Eide også er blitt det.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

K.Aarsund

14.10.13

Det omdiskuterte folkemordet på armenerne ? Hva legger du i den formuleringen ? En gardering vis a vis fornærmede tyrkere ? Folkemordet er knapt omdiskutert, 1,5 millioner armenere, menn, kvinner og barn ble bestialsk slaktet ned, mot en bakgrunn av nasjonalisme og religiøs fanatisme. Etter armenerne fulgte assyrere og grekere, over en million greker ble fordrevet fra Anatolia. Tyrkerne har konsekvent utryddet eller fordrevet en hver minoritet med en lengre historie i Anatolia enn de har. Nå står kun kurderne tilbake, et folk Xenophon beskrev allerede i sin Anabasis. Det er intet mindre enn en skam at Tyrkia er vår NATO allierte, denne statens medlemskap i seg selv gjør i alle fall undertegnede til NATO – motstander. Det er direkte kvalmende å bivåne norske politikere dra på visitt til Ankara, til et regime som blir stadige mer autoritært, og som agerer hysteriske hver gang deres Holocaust mot armenerne nevnes internasjonalt. Det på tide at Norge kaster av seg sin feighet og gjør som de franske og svenske parlamenter, nemlig offentlig å kalle tyrkernes forbrytelser med deres rette navn: folkemord !
Er det for mye å forlange en mer rakrygget holdning fra en borgerlig regjering i dette spørsmålet ? Eller vil også den henfalle til den patetiske utenrikspolitiske konsensus som råder her i landet ?

Har du en mening?