Abonner via RSS eller E-post

Minerva: Bokanmeldelse av biografi om Edmund Burke

Publisert den 28.08.2013 i Artikler, Blogg

Denne bokanmeldelsen hos Minerva har tidligere stått på trykk i Morgenbladet i en litt kortere utgave.

Anmeldelse. Edmund Burke: Filosof, politiker og profet

Fra den arabiske våren til debatten om kultur; Edmund Burke er en død, hvit mann som har mye å si oss.

Edmund Burke: Philosopher, Politician, Prophet. Jesse Norman William Collins: 2013

”Bliss was it in that dawn to be alive, but to be young was very heaven” – William Wordsworth

Hva skjedde med den arabiske våren? Gjennomgangene som flere publikasjoner presenterte denne uken, var deprimerende lesning. Fra haltende Tunisia til kaotiske Egypt og blodige Syria; den arabiske våren, som startet så løfterikt, er i beste fall inne på et blindspor. I verste fall har den sporet helt av. Da hundre tusenvis av mennesker samlet seg på Tahir-plassen i Kairo og ropte at «folket krever diktatorens avgang», var det ikke slik manuset skulle spilles ut. Det er en ganske vanlig måte å lese verden på, at man antar at fremskrittet må vinne frem. Slik vi gikk fra den mørke middelalderen til renessansen og opplysningstiden, slik vil også andre nasjoner og land gå fra overtro og undertrykkelse til demokrati og sekularisme. Jeg er ingen spåmann, men det er grunn til å møte slike resonnementer med en viss skepsis.

Den irsk-engelske politikeren og filosofen Edmund Burke er mest kjent for sin motstand mot nettopp en revolusjon, den franske i 1789. I idéhistorisk sammenheng plasseres han ofte i kompaniskap med den gruppen filosofen Isaiah Berlin kalte kontra-opplysningen, dog ikke av Berlin selv. Dette var de gamle regimene, adelsmakten og kirketroens teoretikere. Karl Marx kalte Burke for en «vulgær bourgeoisie» i Kapitalen. Mary Wollstonecraft angrep ham for å stå i veien for fremskrittet, og den radikale liberalisten Thomas Paine var usigelig skuffet over sin gamle bekjentes motstand mot frihetens seiere i Frankrike. Nettopp kampen mot dette bildet av Edmund Burke som en reaksjonens apostel – en kamp som er like gammel som Burke selv – er et hovedformål i biografien fra den engelske akademikeren og parlamentsmedlemmet Jesse Norman. Boken har fått svært god omtale i flere engelsktalende publikasjoner, herunder The Economist og Financial Times.

Forfatterteknisk har Norman gått til det utradisjonelle skritt å dele boken i to: Én del om livet, en annen del om ideene. Selve det litterære begrepet er jeg ikke så begeistret for, det fører til unødige gjentagelser, et kunstig skille mellom liv og ideer, og en litt klønete overgang fra det biografiske til det idéhistoriske. Gode biografer markerer seg nettopp ved at de bygger bro mellom en persons liv og hans virke. Like fullt er boken god.

Burkes store melodi Edmund Burke ble født inn i en middelklassefamilie i Dublin i 1729. Faren, som han for øvrig hadde et svært anstrengt forhold til, var protestant, moren katolikk. Nettopp i disse biografiske detaljene ligger en nøkkel til å forstå Burke. Da Burke ble født var de katolske Stuart-monarkenes tilhengere fortsatt i kamp for tronen. Frykten for katolikkene var stor, ikke minst i Irland som var styrt av en håndfull engelske landeiere hvorav mange knapt satte sine føtter i landet. Katolikker manglet elementære rettigheter. Burke bar Irland med seg hele livet. Snarere enn motstanden mot den franske revolusjon, tar Norman utgangspunkt i det den irske poeten William Butler Yeats i diktet The Seven Sages kalte ”Burke’s great melody”. Som Whig-politiker (partiet som senere utviklet seg til det liberale partiet) var Burke opptatt av å begrense monarkens makt. Han var en sterk tilhenger av religiøs toleranse og støttet de amerikanske kolonistene mot kongen. I et politisk angrep som satte en støkk i samtiden, gikk han til frontalangrep på det private Østindiske handelskompani for deres behandling av inderne. Burkes store melodi, i følge Yeats og Norman, var kampen mot vilkårlig maktutøvelse og tyranni. Det er ikke et trivielt poeng. Mange av de som i dag vil monopolisere begrepet konservatisme, glemmer lett den liberale Burke.

Hvorvidt Burke i dag er undervurdert slik Norman hevder, er jeg usikker på, men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor han ikke har umiddelbar appell for alle. Burke er på sett og vis for filosofisk for politikerne og for politisk for filosofene. I en tid hvor filosofien blir mer og mer analytisk, vil Burke med sine anekdoter, sin tilsynelatende usystematiske tenkning og sitt voldsomme patos, lett virke utdatert. Samtidig er politikk for lengst blitt en representativ arena hvor filosofi og idéer ofte blir sett som teoretiske distraksjoner fra det virkelig viktige. Vi lever fortsatt med drømmen om den teknokratiske politikken. For ikke å snakke om at Burke med sin forkjærlighet for tradisjon, det lagdelte samfunnet og religionens ordnende kraft, virket utdatert gjennom store deler av 1900-tallet hvor slaget tilsynelatende stod mellom arbeid og kapital. Den kampen hadde Burke lite å si om, selv om han var enig i Adam Smiths teorier.

Ledsagene omstendigheter Man skal være varsom med å verve døde menn til kampfeller i aktuelle spørsmål. Vågestykket blir ikke mindre ved at vi har med en mann å gjøre som understreket at, «de ledsagende omstendigheter (som av enkelte anses som helt uten betydning) gir i virkeligheten ethvert politisk prinsipp dets særpregede farge». Det er like fullt slik at tenkere er til for å brukes, ikke for å følges. Som en kontrast til for eksempel Karl Marx, har Burke indirekte advart oss om at mange av hans ideer for England på 1700-tallet slett ikke behøver å passe i vår egen samtid. Hvis jeg så allikevel skal forsøke å skrive noe om Edmund Burke, vår samtidige, (som jeg har bestemt meg for å gjøre uansett), hva blir innfallsvinkelen? Jo, nettopp de analytiske begrepene han gjennom en karriere brukte for å avdekke og bekjempe maktmisbruk, og for å forstå den sosiale orden. Burke blir selvfølgelig hyppig brukt i en type kulturkritikk som fordømmer både markedets mammonjag og statens ansiktsløse velferdsbyråkrati, begge eksempler på en nedbryting av den underliggende sosiale orden som har sitt opphav i familie, tradisjoner og lojalitet. Jeg har stor sympati for mye av denne kulturdiagnosen, men den kan lett bli for teoretisk, eller for beksvart. Tross alt er det fortsatt noen som ikke bowler alene. Som Jesse Norman i boken, mener jeg også at Burkes begrepsapparat kan anvendes på enda mer håndfaste problemstillinger enn hvorvidt samfunnet er blitt for individualistisk.

Et godt utgangspunkt kan være Burkes kritikk av den franske revolusjonen. Den var et forsøk på total samfunnsomveltning som forsøkte å erstatte all autoritet med abstrakte rettigheter. En slik vandalisme måtte ende i blodbad, spådde han allerede i 1790, fordi den reelle tryggheten for etablerte rettigheter ligger i nedarvede normer og historiens legitimerende kraft. Uten disse, ingen autoritet, og uten rammer, ingen frihet.

Fransk revolusjon og arabisk vår Konsekvensene av den arabiske våren er i best fall usikre, i verste fall et blodbad og en katastrofe. Kanskje burde flere ha lyttet til Burke før de slapp jubelen løs: «Jeg ville derfor ventet med å gratulere Frankrike med den nyvunne frihet inntil jeg fikk rede på hvordan den lot seg forene med politisk styring, med en offentlig ordensmakt, med hærens disiplin og lojalitet, med en effektiv inndrivelse og god fordeling av statens inntekter, med moral og religion, med eiendomsrettens ukrenkelighet, med fred og orden, med høflig og sosial fremferd.»

De arabiske landene har ikke hatt total samfunnsomveltning, snarere omveltninger av det politiske styret. Burke ville nok allikevel vært skeptisk til dem som med selvsikkerhet hevdet at menneskene tok til gaten bare for demokrati og menneskerettigheter. Han ville kanskje ymtet frempå om at heller ikke franskmennene lot seg lede bare av slagordene fra les philosophes, det var også brødmangel og økonomisk krise. Det finnes ingen fasit for hvordan man skal håndtere et sosialt opprør – igjen disse hersens omstendighetene – og det er liten tvil om at de arabiske regimene hadde enorme problemer, men Burkes advarsler om hva som kan gå galt, er like relevante i dag som for 300 år siden. Det samme er ideen om at et styresett også må ta hensyn til folks følelser [sentiments]. Standhaftige prinsippryttere vil kanskje si at dette er Burke på sitt mest prinsippløse, men det er snarere Burke på sitt mest sosiologiske. Det er igjen en inngang til Burkes syn på kultur. Ethvert samfunn må til en viss grad forstås på sine egne premisser, mener Burke. Ironisk nok, siden mange konservative øser edder og galle over enhver form for kulturrelativ forståelse. Kort sagt har kultur betydning. Samfunnet er slett ikke bare en samling enkeltindivider, like lite som Nidarosdomen bare er en samling murstein. Det er et viktig poeng i diskusjonen om innvandring og integrering. Både for de som hevder at samfunnet trenger noe som binder oss sammen, og som en advarsel mot troen på at folk kan, eller må, helt legge bort sin egen kultur for å bli en del av et nytt land. En kopi av Burke på nattbordet til de som trodde at Irak ville gjenoppstå som et slag vestlig demokrati etter invasjonen, kunne heller ikke skadet.

Burke har noe å si oss når gjeldsgraden til mange europeiske land fortsetter å øke, men like mye i gode tider hvor fristelsen til å leve uten tanke på morgendagen kan være forlokkende. Tanken om generasjonskontrakten er meg bekjent Burkes egen, og sier at samfunnet er et fellesskap mellom tidligere, nålevende og kommende generasjoner som også pålegger oss et moralsk ansvar for det vi forvalter og leverer videre.

Jesse Norman har skrevet en tilgjengelig biografi om Edmund Burke, og et aktuelt og originalt forsvar for flere av hans ideer. At forfatteren, som undertegnede, er en beundrer av Burke kan nok til tider være en ulempe, men Norman er ærlig om sin misjon. Han mener Burke – filosofen, politikeren og profeten som fikk rett – er en av de mest undervurderte tenkerne de siste 300 årene.

I kjølvannet av den franske revolusjonen skrev den romantiske poeten William Wordsworth sitt berømte hyllestdikt med linjene i begynnelsen av denne artikkelen. Da det selvbiografiske verket The Prelude kom ut etter hans død, skrev han:

«Genius of Burke! Forgive this pen seduced». Burke hadde fått rett. Endring er ikke farlig, men nødvendig. Samtidig må all endring ta utgangspunkt ikke bare i abstrakte mål, men i eksisterende menneskelige forhold, tradisjoner og historie…og selvfølgelig i disse evinnelige omstendighetene.

Oversettelsene er fra Betraktninger over revolusjonen i Frankrike, Pax, 2007. En god oversettelse av Erik Ringen, men like fullt mister man noe på veien fra Burkes vakre engelsk til norsk.

En kortere versjon av denne bokanmeldelsen er tidligere trykket i Morgenbladet.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?