Abonner via RSS eller E-post

Aftenposten: Fordommer forkledd som solidaritet

Publisert den 21.08.2013 i Artikler, Blogg

Trykket i Aftenposten og Minerva.

Fordommer forkledd som solidaritet

Frihetsbegrepet Fugelli tillegger høyresiden er et forenklet og svært karikert.    

Per Fugelli skriver om venstresidens og høyresidens frihet i Aftenposten 18. august. Han anerkjenner riktignok at også venstresidens frihet kan bli for konform, men karikerer samtidig høyresidens frihetsbegrep som et skalkeskjul for å fremme egoisme på tapernes bekostning.

Det er lett å avfeie Fugellis kritikk som arrogant, når han stempler så mange nordmenn som kortsiktige egoister, og når han ser bort fra at borgerlige partier på flere områder foreslår å styrke velferdssamfunnet. Likeså kunne man minnet Fugelli om at verken velferdssamfunnet eller velferdsstaten er en sosialdemokratisk oppfinnelse. Eller at resultatene av Høyres skolepolitikk for dem som trenger det mest, for eksempel i Oslo, er mer verdt i praksis enn all verdens slagord fra venstresiden.

Mange nordmenn er vokst opp med retorikk om at det politiske hjertet kun befinner seg på venstre side. Alle som engasjerer seg på høyresiden i norsk politikk – nettopp fordi de har et engasjement for samfunnet rundt seg – er så vant til anklager om egoisme og hjerteløshet at man oftest nesten ikke reagerer på det. Alt dette kunne vi svart Fugelli, men vi vil i stedet ta utfordringen hans om å diskutere frihet.

Frihet i fellesskapet

Frihetsbegrepet Fugelli tillegger høyresiden er et forenklet og svært karikert liberalistisk frihetsbegrep der fravær av vilkårlig maktbruk fra flertallet er det eneste viktige. En slik type frihet er viktig, og historisk har denne friheten banet vei for så vel rettsstaten som for den viktige demonteringen av den sosialdemokratiske reguleringsstaten på 70- og 80-tallet.

Like fullt kan den liberalistiske friheten perverteres, både fordi den kan utarte til en filosofi hvor det settes likhetstegn mellom hva man har lyst til og hva man har lov til, og ved å glemme at frihet alltid må eksistere innenfor en sosial kontekst. Frihet forutsetter med andre ord ansvar, men ikke bare det: Som konservative er vi opptatt av at ekte frihet springer ut av samfunnets små og store fellesskap. Nettopp dette synet på fellesskap er en av de store skillene mellom høyre- og venstresiden i politikken.

Det kan virke som Fugelli mener at det som skjer utenfor staten på en eller annen måte er egoisme. Men å føre en politikk som gir rom for fellesskap av ulik art, som kan dekke ulike behov, handler ikke om egoisme. Snarere er det en forutsetning for ansvar. Høyresiden legger større vekt på at fellesskap er noe mer enn staten, og at frihet derfor fordrer at det finnes flere sterke fellesskap i samfunnet. Enten det er familie, venner og kolleger eller ideelle organisasjoner, religiøse samfunn, private bedrifter og sosiale entreprenører, så finnes det mange fellesskap som har stor verdi i et samfunn.

Venstresiden har for ofte identifisert fellesskapet med staten, og dermed sett på frihet utelukkende som et frigjøringsprosjekt som må styres ovenfra og tres nedover hodet på samfunnet.

Valg – for alle

Fugelli forsøker å fremstille fellesskap som det å være for eller mot statens rolle i økonomien. Det finnes knapt noen i Norge som ikke mener at staten skal spille en betydelig rolle som premiss- og tjenesteleverandør på vegne av fellesskapet. Som konservative erkjenner vi selvsagt at staten har en viktig rolle å spille. Men nettopp fordi statens plass er så stor, er det viktig å legge til rette for alle de frivillige fellesskapene som gir mening og verdi i hverdagen.

Fugelli skriver: «Høyrefriheten er å kunne velge bedre skole og bedre helsetjeneste for de med penger.» Fugellis karakteristikk er ikke bare en karikatur, men avdekker grunnleggende mangel på kunnskap om Høyres ideologi og partiprogram. Erna Solbergs mantra er å skape et samfunn med muligheter – ikke bare for noen – men for alle.

Derfor går Høyre til valg på å gjøre privat behandling tilgjengelig for alle – ikke som i dag hvor det er forbeholdt dem som har råd til det. Derfor mener Høyre at det viktigste for elevene er å satse på lærerne i den offentlige skolen – fordi alle vet at lærerne er skolens viktigste ressurs. Når Osloskolen er landets beste syv år på rad, så er det blant annet fordi at skolen i Oslo lykkes er bedre til å utjevne sosiale forskjeller og har lykkes med å redusere frafallsprosenten betydelig. Det er først og fremst viktig for de mange elevene som får en bedre start på livet.

Én sak ville være om Fugelli, som knapt er noen ekspert på skolepolitikk, er uenig om effekten av høyresidens politikk. Det er slike debatter vi skal ha i valgkampen. Det er noe helt annet når han tillegger høyresiden feilaktige motiver og fremstiller ønsket om å få en politikk som fanger opp dem som faller utenfor, tidligst mulig, som et utslag av egoisme.

Å si at hjertet alltid befinner seg på venstre side, er fornuftig om man er kardiolog. Det kan være taktisk smart om man jobber i Arbeiderpartiets valgkampstab. Hvis man skal analysere norsk politikk, norske partier og norske velgere, er det derimot faktisk nokså kunnskapsløst … og fordomsfullt.

Del på Facebook | Del på Twitter

4 Kommentarer

Torbjørn, er du enig i at folk bør kunne ha demokratisk innflytelse over de tingene som påvirker dem og som de er en del av?

Hvis, ja, burde det da ikke også være demokrati på arbeidsplassen?

torbjorn

26.08.13

Hei. Ja, men nei. Jeg mener rettsstaten, herunder eiendomsretten, er en forutsetning for frihet. Jeg er tilhenger av demokrati på arbeidsplassen, slik vi i stor grad har i dag, men jeg er ikke tilhenger av tvunget kollektivt eierskap, hvis det er hva du sikter til.

Anarcho Syndicalism

26.08.13

Det er ikke demokrati på arbeidsplassen i dag. Det er sjefen og eierne som bestemmer og i stor grad dikterer hva arbeidstakerne skal gjøre. Demokrati på arbeidsplassen ville vært hvis alle involverte hadde en stemme hver og sammen tok avgjørelsene i den institusjonen de alle var en del av.

Så, med andre ord er demokrati – at folk skal kunne være med å bestemme over det de er en del av og blir påvirket av – greit så lenge det blir sterkt begrenset på arbeidsplassen? Hvis du synes demokrati er en god ide, hva er vel mer naturlig enn å kjempe for å få det innført på de institusjonene vi befinner oss store deler av livene våre? Hvorfor skal eiere, sjefer og finanstopper kunne ha enorm makt, ikke bare på den enkelte arbeidsplass, men i samfunnet generelt? De har jo aldri blitt demokratisk valgt av dem de har makt over. Synes ikke du dette er et demokratisk problem?

26.08.15

Rohan writes: «Here’s what I think. Humans are not made up of mitulple species. We are all the same genetically. So the massive differences in the way different groups think must be cultural.»Take the example of dogs given above. Dogs are all the same species. And, to some extent it is possible to try and raise a cuddly pit-bull, or a mean poodle. But that pit-bull is always going to be a more difficult and rowdy dog than the poodle. Put another way: the olympics in recent years have featured sprinters from all over the world, but all of them with the dark black skin and muscular build of the West African tribes from which they are descended. Now obviously all over the world nations are trying to «nurture» sprinters. The ones coming from some of the European nations like England and Italy are part of a very small minority, and no doubt spent some number of years competing mostly against the white English majority in regional matches. Yet, despite the ‘nurture’ of common coaches and a natural desire to beat the runner in the lane next to you. However by the time we get to the Olympics it’s all black fellows on the line for the finals. Despite the fact that we are all the same species, some races (and even smaller hereditary groups)seem to have a genetic capability that is far greater for some things. We have observed this in sports for decades. In sports, we are even allowed to discuss it once in a while, without being told we’re racist. The proof is just too obviously sitting there to ignore. Given this, is it realistic to say that there can not be a genetic component to other abilities, be they intellectual (like your brain surgeon example), or social (as in the seeming inability of the sub-saharans to organize a modern society)? It is important to keep in mind that group statistics are only true about groups, and are not absolute indicators for every individual difference. The facts that blacks, as a group, are more likley to make great sprinters does not mean that no white can ever achieve greatness in sprinting. (Although it’s been quite a few Olympics since we’ve seen one.) The individual-to-individual variation in humans is large, and occurs in all groups. Further, you write: «I believe you could take a newborn muslim and turn him into a orthodox rabbi, or take a white newborn and turn him into a radical imam.» Sure, basic ideologies or cultures are given, not inhereted. You continue: «Or take a newbirn from the jungle in Africa and turn him into a heart surgeon.Perhaps not. Heart surgeon is a peak occupation, like NBA player. You could not insist that someone born in Thailand be an NBA player, and no amount of training is likely to overcome his genetic inheritence which is likely to mean that he won’t hit even 5’9, much less average height for the NBA. The question really is, could you train him to be an upstanding citizen of a modern European state, like Sweden. Of course the falicy is that the babies of the ‘minorities’ in the West are not being raised by adoptive parents fully grounded in the culture. They are being raised by unassimilated parents who are often hostile to the host cultureIn summary rejecting that the ‘nature’ side of things is a factor in our lives, especially when viewed at the group statistical level, is exactly the deep programming that Fjordman is asking you to throw off. It is a convention of western liberals that we don’t admit or discuss these differences, that we ignore them in our policies, and even that we shun those who insist on pointing them out. This ‘forbidden topic’ needs to go away, particularly now that we have invited millions of people unlike us to live among us. As one example of how failing to admit these facts into the discussion hurts us all: in the USA we have the ‘No Child Left Behind Act’. This act, based on the liberal but incorrect assumptions that all kids are equal in learning ability, mandates that all students in the USA take standardized tests every three years. The results of the tests are used to rate schools. If all kids are the same, then logically schools should be able to train some large percent of them to the minimum standards. Failing schools are therefore proof of poor teaching or administration.Not surprisingly black dominated schools tend to be at the top of the failure list. So we are now punishing teachers for something they likely have not done, and continuing to promote a story (your school failed, it’s substandard) that increases the sense of anger at the society at large felt by that minority group. The ‘corrective actions’ (such as letting the kids change schools) are likely to be completely ineffective as well, all because we’ve all decided to follow your 100% nurture rule. I understand, it is a more comfortable rule to live with. It does tend to prevent the horrible wrong that occurs when a talented black person is denied an opportunity because of his skin color. But at this point I think that positive can be achieved in a less destructive mannner. The conventional liberal agreement to ignore the truth and embrace the lie (we are 100% creatures of nurture, we are all the same species, anyone can be or do anything) is causing far more harm than good for us as a society. I think this is one of the main points of Fjordman’s excellent essay, and you seem to have skipped over it.

Har du en mening?