Abonner via RSS eller E-post

Norsk menn i hus og hytte

Publisert den 31.07.2013 i Blogg

Det er uenighet om fedrekvoten. Noen lurer på hvorfor Høyre mener som vi gjør. Det er enkelt: Flertallet på Høyres landsmøte mente at det viktigste var å la familien finne løsninger som passet for dem.

I anledning debatten velger jeg å resirkulere min helt sikkert håpløst reaksjonære bakside i Morgenbladet for noen år siden: God dag, mann! Fedrekvote

«Norske barnefamilier trenger et spark bak, og dette forslaget kan bidra til det,» sa en offensiv AUF-leder i Aftenposten nylig. Ungdomspartiet har vedtatt at foreldrepermisjonen bør deles i to akkurat like store deler, én del til mor og én del til far. Det politiske og retoriske sparket bak til barnefamiliene ble hyllet som «radikalt» og «progressivt» av stortingspolitikere fra Arbeiderpartiet. Og progressiv vil vel alle være.

Jeg kan se flere gode argumenter for fedrekvoten (å sparke foreldrene bak er ikke blant dem). Det argumentet som nok slår hardest i debatten er også det enkleste: Hvis vi ikke styrer kvoten, vil folk velge tradisjonelt. Og tradisjoner er helt fint når det dreier seg om julaften eller bunad, men i familielivet gjelder det å være progressiv. Oversatt: mor skal tidligere ut i jobb, far skal være mer hjemme. Jo mer progressiv den politiske fordelingen av kvoten blir, jo mindre tradisjonelle blir valgene, og desto nærmere kommer vi målet om fullstendig likestilling.

Noen på høyresiden lar seg drive til det rene tullerusk i møtet med slike argumenter. De borer hælene fast i bakken og skriker VALGFRIHET! så høyt de bare orker. Muligens kommer det et par forsonende ord om at fedre har like mye rett til å ta ut permisjon selv om den øremerkede fedrekvoten forsvinner, men bare i en bisetning. Jeg har hørt folk på høyresiden som ikke bare er for valgfrihet, men kategorisk avviser at noe som helst kan påvirke individuelle valg. Strukturer, normer, tradisjoner? Baaah, humbug. Vi er alle individer. Individuell valgfrihet betraktes som noe mystisk som oppstår i et slags vakuum. Man kaster et nakent, isolert individ inn i verden, gir det frihet og så vips! det velger. Helt fritt og uten bånd.

Problemet er selvfølgelig at valgfrihet ikke fungerer på den måten. Å ignorere den sosiale rammen rundt individet kan ikke ende i annet enn parodi. For ikke å snakke om hva slags menneske som egentlig beskrives; et løsrevet individ som velger selv uten å ta det minste hensyn til andre mennesker. Det høres mer ut som en psykopat enn en samfunnsborger.

Jo strengere kvoten fordeles, jo mer progressive blir valgene. Femti-femti-fordeling vil uten tvil føre til at flere mødre jobber mer. Kanskje til og med til at livslønnen deres blir høyere. Spørsmålet er egentlig om alle familier må være så himla progressive? Er det greit for oss at noen faktisk velger tradisjonelt?
«Av et så krokete materiale mennesket er laget av, kan ingenting helt rettlinjet noen gang skapes,» sa Immanuel Kant. For mange politikere er utgangspunktet stikk motsatt. De ser skjevheter og tar det som en selvfølge at de må rettes opp med politikk.

Norge er fortsatt et kjønnsdelt samfunn på mange måter. Ungdom tar til dels svært tradisjonelle utdannelsesvalg. Kvinner gjør mer av arbeidet hjemme, og tilbringer mer tid med barna. Det speiles igjen i lønnsstatistikken. Vår såkalte individuelle valgfrihet gir opphav til mønstre som sett fra toppen av regjeringskvartalet virker svært lite progressive. Ja, de er rent ut gammeldagse og urettferdige.

Men det finnes også en annen side. Disse tradisjonelle normene som venstresiden så korrekt identifiserer, eksisterer jo fordi folk forholder seg til dem. For mange mennesker oppfattes de som naturlige verdier som igjen påvirker livsvalg, ikke som utslag av politisk overbevisning eller hjernevask. Vi kan med andre ord godt konstatere at det neppe er tilfeldig når flere jenter enn gutter velger omsorgsyrker, og på makronivå gir det en skjevhet. Men på mikronivå, for den enkelte jente som velger, svekkes ikke (vil jeg tro) hennes drømmer og ønsker av at også andre av samme kjønn deler dem. Snarere tvert imot.
I en familie med to foreldre er det litt annerledes. Det finnes ingen valgfrihet for meg annet enn som forlengelsen av valgfriheten for deg. I en familie blir dine valg og mine valg til vårt valg.

Troen på den atomiserte valgfriheten, og forslaget om å gjøre foreldrekvoten til en individuell rettighet, er to utslag av den samme måten å tenke politikk på, selv om konklusjonene spriker. De bygger på et individualistisk grunnsyn hvor den enkelte står i sentrum, og familien som entitet og ramme er av underordnet betydning eller rett og slett ignorert.

Skepsisen til fedrekvoten, og motstanden mot å regulere foreldrekvoten i enda større grad, bunner ikke i liberalistisk individualisme. Snarere ser den familien som grunnenheten for familiepolitikken. Kvoten skal skjenkes til familien, og så får de i fellesskap avgjøre hva som er best for deres livssituasjon og deres barn. Noen menn vil sikkert tviholde på jobben sin. Noen kvinner vil sikkert tviholde på retten til å være hjemme enda mer. Noen vil velge progressivt, noen tradisjonelt. Det blir helt sikkert debatter og diskusjoner rundt i de tusen hjem, kanskje til og med krangler. Hvor ubehagelig det enn kan være, bør det faktisk ikke være politikk. Slik er det å være en familie hvor ”jeg” er blitt til ”vi”.

Det kanskje mest symptomatiske med dagens debatt er at familieliv er blitt til familiepolitikk. Men jeg vil fortsatt hevde at det å være hjemme med sine barn ikke er et politisk valg.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

Øystein Jensen

02.08.13

God skrevet.

Som kommende pappa er jeg glad for at jeg får være 14 uker hjemme med barnet. MEN, det burde ikke være fordi staten har bestemt at det skal være sånn. Regjeringen har også helt glemt fedrene som ikke har rett til permisjon. Selvstendig opptjeningsrett burde blitt prioritert fremfor økt kvote til far.

Som høyrevelger siden jeg fikk stemmerett, må jeg si at du er den beste politikeren Høyre har for tiden.

Lykke til med valget. 😀

Har du en mening?