Abonner via RSS eller E-post

Dagbladet: Folk flest er ikke ekstremister

Publisert den 25.07.2013 i Artikler, Blogg

Kronikken stod på trykk i Dagbladet.

Folk flest er ikke ekstremister

Den offentlige debatten er blitt bedre etter 22. juli. Men i sin rettmessige kamp mot rasisme benytter Ali Esbati selv radikalismens grep.  

Det finnes både rasisme, fremmedfrykt og konspirasjonsteorier om «de andre» i den norske debatten. Men samtalen og debatten om det flerkulturelle Norge er blitt bedre, både sammenliknet med for ti år siden og sammenliknet med før tragedien 22. juli.

I en kronikk i Dagbladet 22. juli skriver Manifest-analytiker Ali Esbati, som også var på Utøya 22. juli, at fremmedhatet er tilbake i Norge. Han nevner flere konkrete eksempler for å illustrere at «Norge ikke har lært noe av Utøya»: stipendet til Fjordman, debatten om romfolket, Fremskrittspartiets vekst og Christian Tybring-Gjeddes gjentatte utspill.

Ytringsfriheten

finner ikke bare sin begrunnelse i de positive konsekvensene for samfunnet, men er dypest sett en følge av individets autonomi og ansvar for sine egne handlinger. Like fullt blir ytringsfrihet for ekstremister ofte begrunnet instrumentelt med at troll sprekker når de dras fram i sola. Men det er ingen automatikk i dette, rett og slett fordi sammenlikningen med trollene ikke alltid holder mål. Særlig kan ekstreme standpunkter styrke seg dersom ingen tar til motmæle.

På den annen side er det én ubønnhørlig konsekvens av at ekstreme motstandere av islam nå slipper til i større grad enn før, nemlig at de bittert får erfare at deres konspirasjonsteorier slett ikke vekker folkemassene. Nå kan de ikke lenger skylde på sensur fra etablissementet. Myten om Eurabia eller muslimenes organiserte overtakelse av Vesten, får ikke oppslutning fordi det er tull, en konspiratorisk bløff, som ikke biter på folk flest. Ekstremistene blir like patetiske som de ultraradikale på venstresiden som så gjerne vil lede folket, men må konstatere at folket går en annen vei. Årsaken er trolig enkel: Folk flest er ikke ekstremister.

Det mest

problematiske med Ali Esbatis innfallsvinkel er at han selv benytter radikalismens grep, trolig uten å reflektere over det selv: Han vil lese enhver konflikt inn i den store kampen, og gjøre alle politiske spørsmål om til slag i den episke krigen mellom fascismen og det gode. Han skriver som om ethvert politisk spørsmål om innvandring eller flerkultur, indirekte er et ledd i den ideologiske striden med massemorderen og terroristens ideer. Dette er radikalismens grep fordi det hever all politikk, alle politiske spørsmål, opp til et nivå hvor de må forstås i lys av den ene store kampen.

Slik blir for eksempel debatten om romfolket ikke en diskusjon om den økonomiske krisen i Europa, om forholdet mellom vår rike velferdsstat og folk fra fattige land, eller et spørsmål om hvordan vi håndterer en i praksis fri tilgang for folk til våre byrom og parker. Nei, det blir i stedet til en idealistisk test på samfunnets toleranse, nok et slag i den store kampen mellom ekstreme ideologier og det gode. Tilsvarende blir debatten om kostnadene ved innvandringspolitikken (et legitimt spørsmål, særlig for arbeidsinnvandringen som primært er begrunnet med at den er gunstig for Norge), ikke sett som en nøktern diskusjon om fordeler, ulemper og økonomiske veivalg, men utelukkende som nok et slag mellom rasismen og det gode. Det er vanskelig å lese Esbati på annen måte enn at alle politikere som problematiserer romfolkets tigging og frie rett til å overnatte i parken – og det inkluderer politikere fra så vel Ap som Høyre og Frp – indirekte har bidratt til å styrke fremmedhatet.

Jeg kaller det radikalismens språk fordi en slik tolkning av ethvert politisk spørsmål i lys av en altoppslukende og overordnet konflikt, nettopp kjennetegner mange radikale og ekstreme bevegelser. Det er i slike verdensbilder at ethvert uskyldig liv mistet gjennom droneangrep blir en martyr for islam, at enhver kriminell gategjeng med minoritetsungdom blir tolket som en del av en muslimsk overtakelse, eller all politisk handling blir sett som manøvrering i en pågående klassekamp.Jeg mener ikke at Ali Esbati er en ekstremist, han tar heller ikke feil i alle sine observasjoner, men det kan hende at både debatten om romfolket og innvandringens kostnader, og Fremskrittspartiets vekst, ikke bare handler om latent rasisme og fremmedfrykt i det norske folk. Kanskje er det, som andre politiske spørsmål, diskusjoner som først og fremst handler om saken det gjelder, og hvor gode borgere kan være uenige.

Hvorfor mener jeg at debatten er blitt bedre både de siste ti årene og etter 22. juli?

For det første fordi den er blitt mer nyansert. Det er ikke lenger «rasistene mot røkla» i en debatt hvor alle spørsmål ble satt i sammenheng med den store kampen mot rasisme. Vi diskuterer i større grad sakene på sine egne premisser, for eksempel asylpolitikken eller integreringsutfordringene. Det har også ført til en større åpenhet og en bedre debatt om utfordringene knyttet til innvandring og integrering.

For det andre er debatten blitt mer mangfoldig. Muslimer debatterer tradisjoner og integreringsutfordringer, deler av venstresiden kritiserer religiøse praksiser og nordmenn med minoritetsbakgrunn forfekter liberale standpunkter. Debatten likner faktisk mer og mer på Norge: Mangfoldig og fargerikt.

For det tredje er debatten bedre fordi det er blitt et tydeligere skille mellom ekstremistene og oss andre. Vi er nå, alle sammen, blitt kjent med retorikken og argumentasjonen til ekstremistene. Det gjør oss faktisk bedre rustet til å kjenne den igjen, og møte den med motargumenter.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?