Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Innvandrerne tar jobbene våre

Publisert den 17.06.2013 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Innvandrerne tar jobbene våre

Asylsøkere og flyktninger lønner seg ikke. Men det er jo heller ikke poenget. .

Denne uken hevdet Nordeas sjefanalytiker Erik Bruce at mange ungdommer ikke får jobb ved siden av studiene fordi svensker og andre innvandrere har tatt dem. Absolutt ingenting galt om Nordeas analytiker, men det er interessant hvordan innvandringsdebatten stadig flytter seg. «De tar jobbene våre og de tar damene våre», på 1980- og 90-tallet var det primalskriket til alle som startet setninger med «jeg er ikke rasist, men…». Politikere fra de fleste partier overgikk hverandre i å beskrive hvor feil resonnementet var. «Hvem skulle kjørt trikkene om ikke vi hadde hatt innvandrere?» som en ordfører formulerte det. Det var en fin tanke: Det er bra for norsk økonomi at flere kommer til landet. Problemet er bare at det trolig ikke stemmer.

Vi må sortere debattene. For å forenkle, kan vi dele gruppen vi kaller innvandrere i to: asylsøkere og flyktninger, og arbeidsinnvandrere. På et overordnet nivå vil selvfølgelig hver eneste ny person i Norge bidra til økt bruttonasjonalprodukt, men det er ikke dermed sagt at velstanden for hver og en av oss øker. Kaken blir større, men det blir også flere å dele den på.   Den snille tanken om at asylsøkere og flyktninger generelt bidrar positivt til norsk økonomi, er nesten helt sikkert gal. Det kommer mange flinke folk til Norge som asylsøkere, men generelt vil en gruppe hvor nesten samtlige har dårlige norskkunnskaper og hvorav svært mange har lav utdannelse og ekstra behov for oppfølging fra det offentlige, neppe være en vitamininnsprøytning for norsk økonomi.

Hvorvidt arbeidsinnvandringen lønner seg, er det vanskeligere å svare på, mener mange økonomer. Hvis de som kommer produserer mindre, men forbruker mer av offentlige tjenester enn den gjennomsnittlige nordmann, vil regnestykket trolig gå i minus. Arbeidsinnvandrere som derimot er i Norge i sine beste år, er lite syk og jobber hardt for så å reise hjem, vil kanskje gi pluss. Arbeidsinnvandring kan også bidra til å lette presset i økonomien ved å holde inflasjonen nede, men samtidig bidrar arbeidsinnvandrere selvfølgelig også til økt press, for eksempel i boligmarkedet.

Vi må kort sagt skille de to debattene.

Det er mulig noen hardbarkede idealister vil holde fast på forestillingen om at all innvandring lønner seg økonomisk, men de fleste som bruker sin sunne fornuft, forstår at slik er det ikke. Vi tar imot flyktninger og asylsøkere, ikke av økonomiske, men av humanitære grunner. Fordi Norge, som et rikt land i verden, har et moralsk ansvar for mennesker som flykter fra krig eller forfølgelse i hjemlandet. Det tilsier ikke i seg selv en svært liberal politikk – selv er jeg tilhenger av en streng asylpolitikk – men det tilsier at vi fortsatt bør være åpne for asylsøkere og flyktninger som har behov for beskyttelse. EØS-avtalen bør vi beholde, men generell arbeidsinnvandring fra utenfor EØS-området er jeg mot, med unntak av eksperter og yrkesgrupper vi virkelig trenger.

Det er kanskje innvandringstilhengernes feil at vi har fått en debatt om økonomi, fordi så mange var opptatt av å vise at innvandring lønnet seg. Sannheten er at det handler om prinsipper, ikke penger. Jo ærligere vi kan være på det, jo bedre blir debatten. Da kan vi kanskje også tillate oss noen refleksjoner over de prinsipielle sidene ved å regne ut hva bestemte grupper i samfunnet koster. Slik informasjon må frem, men ikke uten den nødvendige ettertanke.

Det er nemlig ikke vanskelig å finne ulønnsomme grupper i Norge: mennesker med funksjonshemminger eller Downs syndrom, rusmisbrukere, uføretrygdede, barnevernsbarn, skoletapere etc. Mange av disse gruppene kan også identifiseres tydelig og tidlig, men hvilken konsekvens bør vi trekke av det? Selve spørsmålet oppfattes med rette som ubehagelig.

Så vil mange hevde med rette at vi jo kan styre innvandringspolitikken, vi kan bestemme hvor mange som kommer til landet, mens vi ikke kan bestemme hvor mange som fødes med funksjonshemminger. Det er riktig, men samtidig må det minnes om at vi ikke kan omgjøre politikken fra ti, tyve eller tredve år siden.   Når noen debattanter gjør et stort nummer av at også barn av innvandrere kan bli like ulønnsomme som deres foreldre, blir det vanskelig å fastholde skillet mellom de som er her og de som kanskje kan komme hit. De som har fast opphold i Norge og deres barn og barnebarn, blir ikke borte. De er norske. Det bør oppfattes som like ubehagelig å stille spørsmålet: «Barn av innvandrere lønner seg ikke, hva er konsekvensen?», som å stille spørsmålet: «Funksjonshemmede lønner seg ikke, hva er konsekvensen?» .

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?