Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Politikk og nihilisme

Publisert den 24.05.2013 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Politikk og nihilisme

De er visstnok sinte på storsam­funnet. Derfor tenner de på bilen til sin fattige nabo.

Det har vært opptøyer i Stockholms forsteder før. I 2010 ble det herjet i Rinkeby og Tensta, blant annet brant Rinkeby-akademiet ned til grunnen. Akademiet var distriktets stolthet og samlet mengder av ungdom som ønsket seg et bedre liv og en bedre utdannelse, skriver kommentator Eva Cooper i Minerva. Hun bodde da i området. I fjor brøt igjen opptøyer ut i Tensta. Denne gangen ble svømmehallen og skoler vandalisert. Som alltid gikk det også hardt ut over parkerte biler og butikkvinduer.

Av de mange paradoksene slike opptøyer fører med seg, er intet større enn dette at herjingens største ofre alltid er de som selv bor i området. Naboene. Og ironisk nok rammer det nettopp symbolene på en bedre fremtid hardest: Et akademi, en skole, butikkene til de som har turt å satse, bilene til de som har spart en slant og fått råd til slikt. Da de hvite rasistene i sørstatene i USA startet sine lynsjekampanjer for å terrorisere den svarte befolkningen til lydighet, gikk det i overraskende stor grad ut over svarte som hadde utdannelse eller eiendom. Noen av ofrene var studenter som var hjemme i sørstatene i pausene mellom universitetssemestrene. De hvite mobbene ville ramme de vellykkede svarte, de som hadde forsøkt å heve seg opp. Uten at de ønsker det, og (må vi håpe) uten å tenke over det, rammer opptøyene i forsteder som Husby på noe av den samme måten.

Det vil alltid være mange og kompliserte årsaker til slike opptøyer. Noen av årsakene er relativt åpenbare og gjentas derfor hyppig. Som at forsteder som Husby har høy arbeidsledighet, og at det er dokumentert tilfeller av rasistisk språkbruk i det svenske politiet, selv om vi ikke kjenner omfanget. Denne kombinasjonen av økonomiske problemer og en følelse av sosial marginalisering kan være en oppskrift på sosial uro, også i Sverige som er et av verdens beste land å bo i.

Men det er noe som mangler i de forklaringene som bare lener seg på økonomi og strukturell rasisme. Det er ikke det individuelle ansvaret, selv om det er en selvfølge at enhver har ansvar for sine egne handlinger – uansett hvor mye strukturene kan tynge. Men en individualisering av opptøyene blir smått absurd. 100 enkeltindivider bestemmer seg ikke helt tilfeldig og helt plutselig for å ramponere nabolaget sitt.   80 prosent i Husby har minoritetsbakgrunn, men de er svenske. Mange mener at innvandringspolitikken er irrelevant for situasjonen som har oppstått. Sverige har et av Europas mest liberale innvandringsregimer. Jeg tviler på om de har en integreringspolitikk som matcher. En for liberal innvandringspolitikk kan ikke forklare opptøyene, men det er en forklaring på hvordan nabolag som Husby har oppstått. At mennesker blir presset inn i bomaskiner fra den «sosiale» boligbyggingens gullalder er intet godt vitnesbyrd om storsamfunnet, men like viktig er at det lille samfunnet svikter. Normer hviler ikke bare i den enkelte, men opprettholdes og bekreftes av det sivile samfunns mange organisasjoner og institusjoner, eller av nabokjerringa. Hvis disse institusjonene er borte – eller aldri har eksistert – mangler også fellesskapet et fundament.

En siste forklaring må også med, selv om den bare kan supplere de andre. Etter gateopptøyer, hærverk og steinkasting i Oslo sentrum i 2009 ble en av demonstrantene intervjuet av NRK. «Jeg var med for å skape kaos, egentlig (…) Fordi vi plutselig fikk mulighet til å gjøre det vi ville, selvfølgelig møter jeg opp da. Og litt for å støtte Palestina», sa han. Han var overhodet ikke bekymret for hverken eiendommen de ødela eller at folk kunne komme til skade: «Det er jo ikke mine butikker som blir ødelagt. Folk velger selv hva de gjør (…) Folk må passe på seg selv.» Slike uttalelser er ikke politikk, ikke et opprør mot storsamfunnet, men minner mer om nihilisme, en søken etter spenning og ødeleggelse for dets egen skyld. «Folk må passe på seg selv» er en pervertering av en ekstremindividualistisk filosofi hvor den eneste lov som gjelder er «har du lyst, har du lov». Det er ikke forklaringen med stor F, men det er kanskje en del av forklaringen. Det er deprimerende nok.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

26.05.13

Nihilismen du nevner er interessant. Er den en konsekvens av de svært innfløkte underliggende problemene? Er den en ingrediens i den eksplosive miksen? Jepp, her har vi et wicked problem.

Jeg tror det vesentlige her er at det over tid utvikles en situasjon der mennesker slutter å se på seg selv som en del av fellesskapet («Det er jo ikke mine butikker som blir ødelagt») der en ytre hendelse slipper løs en opprørslignende gruppeadferd som viser seg å være vanskelig for andre borgere og myndigheter å stanse.

Det som er så pussig er at det kan synes å eksistere en innfløkt korrelasjon mellom drabantbyene som etterkrigstidens modernistiske byplanleggere laget og opptøyene som vi har sett i Detroit, Brixton, Paris og nå Husby.

Om du er nysgjerrig på denne koblingen anbefaler jeg foredraget «Damn the Master’s plan!» http://vimeo.com/62417485 ved Wouter Vanstiphout på det varmeste.

Spørsmålet som lurer i etterkant blir da: hvis drabantbyene som våre besteforeldre bygget er laget på en måte som bidrar til uro i vår tid, hva gjør vi med det? Bygger vi om, river vi eller lar i dem bare stå?

Har du en mening?