Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Paradise Løvebakken

Publisert den 12.04.2013 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Spalten kan du lese her.

Paradise Løvebakken

Hvis det å by på seg selv er så viktig i politikken, hvorfor er ikke Peter Pilgaard fra Paradise Hotel statsminister i Norge?

Erna Solberg har senket seg ned i et tjern, den unge Jens Stoltenberg poserte i åletrang shorts for å illustrere mannsrollen, Siv Jensen har jogget, snakket om rødvinsforbruket sitt og laget mat på skjermen, Kjell Magne Bondevik kastet kofferter, Valgerd Svarstad Haugland sang «La det svinge», Liv Signe Navarsete og Knut Arild Hareide har ledet Torsdag kveld fra Nydalen, Dagfinn Høybråten laget sitt eget humorshow og parodierte Oluf, Heikki Holmås løp i tights på et slott i Frankrike, Abid Raja slanket seg og ble sprek på tv. Ja, til og med Kåre Willoch – selve legemliggjørelsen av kjølig konservativ dannelse – har sunget med revyartisten Elisabeth Granneman. Undertegnede har blant annet gitt råd om sex og samliv på radio, vært gjestedommer i et realityprogram og laget mat kun avbrutt av reklamepauser.

Og da har jeg enda ikke nevnt selve mesteren. Ikke Bill Clinton som spilte saksofon på talkshows og svarte på spørsmål om hvorvidt han brukte boksershorts eller truse, men mannen bak 40-årsjubilanten Frp: Carl Ivar Hagen. Veien til den største suksesshistorien i norsk politikk gikk blant annet gjennom å by på seg selv i medier og formater som andre og mer seriøse politikere knapt ville ta i. Hagens merittliste inkluderer en gjesteopptreden i Mot i brøstet, en forsiktig sagt folkelig komiserie. Men disse arenaene brukte Hagen til å nå velgere som ikke alltid så Dagsrevyen eller leste ledersidene i avisene.

Basert på ukens nekrologer virker det utenkelig at Margaret Thatcher skulle holde på på samme måte. Samtlige norske Storbritannia-korrespondenter fra 1980-tallet har beskrevet hvordan det var å nesten-møte jernladyen, og alle har understreket hvor streng og myndig hun var. Men Thatcher var også en av de første virkelig iscenesatte politikerne i moderne tid. Med reklamebyrået Saatchi & Saatchi i ryggen ble hun trent til å senke stemmen, snakke om politikk slik at vanlige husmødre kunne forstå det, og stille opp i intervjuer med blant annet kvinnebladet Woman’s Own. Der falt det så ofte feilsiterte utsagnet om at «det finnes ikke noe slikt som et samfunn». Og Thatcher gjorde en slags Hagen mange år før Hagen. Hun stilte ikke opp selv, men skrev faktisk en sketsj til satireprogrammet Javel, herr statsminister.

Så er spørsmålet, hvorfor? Hvorfor kaste kofferter, hvorfor lage mat, hvorfor stille opp i reality- eller komiprogrammer?

Dårlig dømmekraft spiller åpenbart en rolle. La oss være ærlige: Mye av dette er flaut. Virkelig flaut. Og det beste politikerne kan håpe på, er at hele greia glemmes raskt.

Den rent menneskelige faktoren kan heller ikke undervurderes. Dypt inne i mange av oss politikere sitter en kvisete liten tenåringsgutt som egentlig bare vil bli likt av de andre. Og det er langt lettere hvis man kan imponere med bestemors egen eplepai på kommersielt fjernsyn i stedet for å snakke om at budsjettbalansen heller ikke i år tillater lettelser i personbeskatningen.

Men det er to grunner til som er enda viktigere.

Politikken blir mer personfokusert. Om ikke budskapet er personen, så blir budbringeren viktigere for budskapet. Klarer du å endre oppfatningen av deg selv i positiv retning, vil du kanskje også endre folks oppfatning av budskapet.

Og så er det politisk kapital å bli kjent, som Carl I. Hagen forsto. Å ha et kjent ansikt gir gjennomslagskraft, selv om man ikke er kjent for politikken i utgangspunktet. Senterungdommens Sandra Borch er et eksempel på en politiker som er blitt ordentlig kjendis, blant annet etter å ha posert i en kalender. Når hun først er kjent, øker det mulighetene hennes til å komme på for eksempel med krav om at Norge bør ut av Schengen. Debattprogrammene vil ha kjente politikere. Det skjer ikke sjelden at debatter blir avlyst fordi en kjent politiker takker nei og bare fagpolitikerne med mindre kjente tryner kunne stille.

Men den politiske kapitalen har en pris. Ikke bare fordi det å by på seg selv kan bli flaut, eller enda verre: det kan bli flaut og husket. Men også fordi velgerne nok kan like en politiker som byr litt på seg selv eller løsner på slipset, men neppe vil ha en realitykjendis/danser/samlivsekspert som tilfeldigvis også er politiker. Det er én av uendelig mange grunner til at Petter Pilgaard ikke er statsminister i fedrelandet.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?